Coelhos verden

”Hvordan finner vi mot til å være tro mot oss selv – når vi ikke engang vet hvem vi er?”
Paulo Coelho

Her kommer et inderlig og ærlig forsøk på å knekke Coelho-koden.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Vanligvis ville en litteraturkritiker revet av seg håret på grunn av setninger som ”Formålet med lyset er å gi mer lys”, ”Vi eier ikke jorden, det er jorden som eier oss” og ”Glede er som sex – den begynner og slutter”. Men ikke i dag. Nå skal vi forsøke å forstå hva det er som har gjort at den brasilianske bestselgerforfatteren har solgt nær 100 millioner bøker, blitt oversatt til 66 språk og regnes blant favorittforfatterne til oppegående personer som den japanske nobelprisvinneren Kenzaburo Oe, popikonet Madonna og vår egen prinsesse, Märtha Louise.

Paulo Colhos siste roman, ”Heksen fra Portobello”, er fantastisk. Helt i starten får vi vite at Sherine Khalil, kalt Athena, er drept. Gjennom ulike vitneberetninger, fortalt av mennesker som sto henne nær, får vi rullet opp hennes livshistorie. Hun ble født inn i en sigøynerfamilie i Romania, men ble adoptert bort til en velstående libanesisk familie som senere bosetter seg i London. Hun merker tidlig at hun har overnaturlige evner. De manifesterer seg gjennom dansen, som fører henne inn i transen. Da blir hun Hagia Sofia. Når hun opptrer som henne, er Athena i stand til å lese folks tanker og peke på ennå uoppdagede sykdomsforløp. Fordi hun raskt får en voksende tilhengerskare, blir hun betraktet som en trussel av den ortodokse kirka. De tror hun er en heks som tilber djevelen. Så hvem drepte henne og hvorfor?

Etter at prinsesse Märtha Louise stod fram med sin engleevner, skjønner man bedre hvorfor Paulo Coelho er hennes favorittforfatter. Märtha og Paulo er sjelefrender. ”Enhver som oppdager at de har en nådegave, og våger å snakke høyt om evnene sine, blir betraktet med mistro”, ifølge Athenas journalistvenn. Athenas mor, som er noe mer skeptisk til datterens vidløftigheter, sier: ”Jeg tror jo også på engler.” Da Märtha stod fram som englelærer, sa høyres Inge Lønning at hennes ideer var på ”kollisjonskurs med kristen tro”. Hans utsagn er som hentet fra skurkerollen i ”Heksen fra Portobello”. Athena er Märtha. I gamle dager ville jeg blitt brent på bålet, sa hun i et intervju med NRK.

Paulo Coelho har sagt at ”Heksen fra Portobello” er en hyllest til vår feminine side. Det vil si intuisjon og evnen til å observere alternative, usynlige virkeligheter. På bokomslaget står Coelho-sitatet: ”Jeg føler at det er nødvendig å stille spørsmålstegn ved hvorfor samfunnet har prøvd å undertrykke kvinnelig styrke”. (Det menes trolig ”stille spørsmål” eller ”sette spørsmålstegn”). Det er likevel grunn til å undre seg over noen av utsagnene i boka. Det er ikke utenkelig at en kvinne går til sengs med en mann samme kveld hun har møtt ham, hvis han viser henne oppmerksomhet, for ”det ligger i den kvinnelige natur at vi har svært lett for å åpne oss for kjærligheten”, sier Athenas ”trolldomslærerinne”. Hun sier også at når kvinner søker en mening med livet, identifiserer de seg alltid med én av fire klassiske arketyper: Jomfruen, martyren, helgenen og heksen. Athena var alle fire på én gang. Vi andre må velge en av dem. Er ikke kvinner så kompliserte som vi trodde?

Forfatteren av denne teksten er åpen til sinns, men mye i Paulo Coelhos verden fortoner seg som gåtefullt. Når Coelho for eksempel skriver i ”Heksen i Portobello” at musikk ikke bare trøster og sprer glede, men at ”den er en ideologi”, så lurer han på om ikke et mindre ladet ord ville vært å foretrekke. Å kalle sufisme, en tradisjonsrik retning innen islam, for en ”sekt” er også noe uortodokst. Paulo Coelho skriver om den usynlige verden, en verden fylt av demoner, hekser, ånder og engler, så det gjelder å være åpen hvis man ønsker å forstå og finne sin mening med livet. Når Coelho skriver ”…akkurat som vampyrmynten var det som om hun sugde til seg all min energi”, får det i hvert fall denne forfatteren til å tenke seg om. Han er usikker, men lurer på om det skulle stått ”vampyrmyten”. Det er ikke godt å si. I Coelhos verden kan det godt være vampyrmynter.

Paulo Coelho har åpenbart truffet atskillige strenger i vår samtid. Det kan være motvekt til iskald rasjonalisering, det kan være lengselen etter noen som setter ord på de store temaene, som kjærlighet, havet og evigheten, eller det kan være at folk er på jakt etter åndelig selvrealisering etter århundrer med syndbefengt, statsautorisert religion. Han passer i hvert fall ikke inn i én konkret New Age-retning. Coelho drar veksler på klassisk vestlig idégods, koblet med hippievisdom fra 1960-tallet som han plukket opp på reiser til Østen, og han forsyner seg som om det var et fusionkoldtbord. I ”Heksen fra Portobello” finner man referanser til alt fra den greske Dionysos-kulten via psykoanalytikeren Jungs arketypeteori til den rumenske religionsfilosofen Mircea Eliades tanker omkring myter, drømmer og mysterier. Han diskriminerer og rangerer ikke. Østlig visdom er like verdifullt som gresk filosofi. Det er umiddelbart fristende å fnise av et Coelho-utsagn som ”Når jeg dør, begrav meg stående, for jeg har ligget på kne hele mitt liv!”, helt det på neste side står at det er et gammel sigøynerordtak. Kultur, ja vel. Til og med undertrykt kultur. Bra, bra. Det liker vi.

Paulo Coelhes tiltrekningskraft skyldes ikke det platte språket. Det legger man ikke lenger merke til etter fjerde side. I ”Heksen fra Portobello” bryr han seg heller ikke om å skrive nitidige miljøskildringer. Du befinner deg i ørkenen. Eller i skogen. Eller i en bank. Punktum. Ingen av karakterene har karakter heller, de forandrer seg knapt. Selv om de er forskjellige mennesker, har de alle samme språk. Det er altså lite som minner om en tradisjonell roman. Boka kunne like gjerne vært formet som en samling prekener, fyndige visdomsord eller ”100 tips til hvordan…”, som andre selvhjelpsbøker. Folk trekkes nok heller til Coelho på grunn av det moralske budskapet i monologene og de sokratiskaktige dialogene. Og hans budskap er like banalt som det er basalt, eviggyldig og allmennmenneskelig: Mennesket er større enn vi tror. Vår erkjennelse kan utvides. Tro på det umulige. La deg guide av kjærligheten, lyset, dansen, erotikken, musikken. Går det an å mislike sånt? Det finnes i hvert fall ikke noe effektivt botemiddel mot sjarlataneriet. Skrive en krass anmeldelse? Slenge ut spydigheter? Ty til avvæpnende ironi? ”En ny heksejakt begynner å bre seg. Denne gangen er våpenet ikke lenger rødglødende jern, men ironi og undertrykkelse”. Der fikk du den, du koldblodige litteraturbedreviter. Coelho er to skritt foran deg.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis I: Fra Brasil til verden
Paulo Coelho er en globalist.
Han ble født i Rio de Janeiro i 1947, men hoppet av studiene i 1970 for å reise rundt i Mexico, Peru, Bolivia og Chile, i tillegg til Europa og Nord-Afrika. Coelho ble hippie og slukte anarkistisk og marxistisk idégods, ispedd litt Bhagavadgita. Et myteomspunnet møte i Nederland brakte ham tilbake til katolisismen og i 1986 dro han på pilegrimsreise til Santiago de Compostela, som ble debutboka ”Pilegrimsreisen”. Lansering av Coelhos siste roman skjedde i Dubai 8. april. I dag bor han litt i Frankrike, litt i Brasil og mye på flyplasser.

Notis II: Fra gråstein til gull
”Alkymisten” trekker veksler på flere litterære klassikere.
Paulo Coelhos mest kjente roman, ”Alkymisten”, utkom i 1988 og har siden solgt over 40 millioner eksemplarer i mer enn 150 land. Den er basert på Jorge Luis Borges’ ”Tale of Two Dreamers”, som igjen er basert på en fortelling fra ”Tusen og én natt”. Den persiske 1200-tallspoeten Rumi har en lignende fortelling i sin klassiker ”Mathanawi”. Romanen har også en del likhetstrekk med Saint-Exupérys ”Den lille prinsen” og Herman Hesses ”Siddhartha”.