Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

24. apr. 2010

Skal vi ikke dele rettferdig?

Skolebøker er fulle av politisk propaganda, ifølge Frp's Sylvi Listhaug. Og bra er det.

Stian Bromark, Dagbladet
I går plasserte Frp's sentralstyremedlem Sylvi Listhaug alle våre fordommer i skammekroken: Hun har lest en håndfull lærebøker i grunnskolen og funnet ut at de er fylt med politisk propaganda. Så Frp-ere leser altså bøker. Det er oppløftende. Derimot er det vanskeligere å forholde seg til de innsiktene hun har kommet fram til etter å ha saumfart pensumet våre barn blir utsatt for i klasserommene: Bøkene er fulle av skremselspropaganda og feilinformasjon, mener hun. Det er nesten som å lese partiprogrammet til partiet Rødt av og til, sa Listhaug til Dagbladet i går.


Hun kommer med eksempler, spesielt hentet fra den populære boka «Kosmos 10»: «I fattige land slår ofte bedrifter fra rike land seg ned. De flytter dit for å få billig arbeidskraft slik at de kan produsere varer så rimelig som mulig. Produksjonen gir ofte mye søppel og annen forurensing», «Å gå til krig for å bekjempe terror fjerner ikke dens årsaker. Mange mener derfor at krig ikke er det rette virkemidlet mot terrorisme.», «Slik det er i dag, vet vi at det er nok mat til alle menneskene på jorda. Vi må bare få en rettferdig måte å fordele den på. Rike land må derfor være villig til å gi avkall på noe av velstanden sin.»


Det er prisverdig at noen tar seg bryet med å lese ungenes lærebøker. Dette er litteratur med stor påvirkningskraft, som sirkulerer utenfor offentlighetens søkelys. De som bestemmer om skolebøkene holder mål og er i takt med tiden, er skolene og lærerne selv - og skolebøkene er gjerne skrevet av nåværende eller tidligere lærere. Det oppsiktsvekkende er Sylvi Listhaugs «sjokk» over å oppdage at disse bøkene er venstrevridde. Har hun ikke gått på skole? Listhaug er født i 1977. Dermed er sjansen stor for at hennes lærere tilhørte den nye radikale generasjonen som inntok lærerværelsene på begynnelsen av 1970-tallet, og som introduserte hamskiftet i norsk skolevesen - fra å være en konservativ og autoritær bastion til å bli en frisone for liberalt tankegods og eksperimentell pedagogikk.


Der er vi fortsatt. Skolen har forandret samfunnet og omvendt. Det Listhaug betrakter som «feilinformasjon» er i dag mainstream tankegods. «Politisk korrekt», om du vil. Det er der skolebøkene skal befinne seg, de skal ikke kopiere Frp's særegne verdensbilde. Dessuten baserer Listhaug seg på en forenklet oppfatning av hvordan skoleundervisningen foregår. Skolebøker er bare én av flere informasjonskilder unger benytter seg av. Resten kommer fra lærerens munn, et anarkistisk internett, kloke og ukloke foreldre, meningsrike medelever, nyheter på tv, og aviser. At barn tross meningsmangfoldet høres ut som om de er medlem av SV, trenger ikke bety at lærebøkene er radikale. Det kan like gjerne skyldes at de er i en alder der egoismen som politisk alternativ ikke framstår som spesielt tiltrekkende. Hvis det er noen trøst for Sylvi Listhaug, blir mange kvitt denne vegringen når de blir godt voksne.


Klikk her for å lese mer

23. apr. 2010

Orientering i vår tid

Ny Tid og SVs forløper, Orientering, var ikke så balansert i sin øst-vest-kritikk som myten skal ha det til. Venstresiden i dag kan ta lærdom av historien.

Stian Bromark, Ny Tid
Onsdag denne uka ble firebindsverket ”Norsk presses historie 1660-2010” lansert. Hans Fredrik Dahl er hovedredaktør for de rundt 2000 sidene, og alt som kan krype og gå av medieforskere har bidratt med vettuge tekster om små og store aviser. Hvis man leser siste bind (redigert av Guri Hjeltnes), som tar for seg perioden 1945 til 2010, blir man slått av hvor mye plass Ny Tid og partiet SF/SVs forgjenger, Orientering, er viet. Under overskriften ”En råk i isen” får Orientering et eget kapittel på 24 store og tettskrevne sider. Ingen andre aviser på det norske avismarkedet de siste 50-60 årene får et like sterkt fokus. Dagbladet, Aftenposten, VG, Dagsavisen og annen riksdekkende presse blir nevnt gjennomgående, men ikke i egne kapitler der det inngående drøftes avisas redaksjonelle og politiske innstilling – og avisas særegne posisjon i det polariserte partipresseklimaet under Den kalde krigen.
Orientering sprang ut av NATO-opposisjonen i Arbeiderpartiet som bygde seg opp på tampen av 1940-tallet. Stortingsrepresentant Jacob Friis gjorde et hederlig forsøk på å starte opp avisa høsten 1952, men ble avløst av mindre Moskva-vennlige aktører på nyåret 1953, deriblant Ap-politikeren Karl Evang og journalisten og forfatteren Sigurd Evensmo. De meislet ut et nytt grunnlag for avisa. Orientering skulle representere Det tredje standpunkt, brobyggerposisjonen, slik den offisielle norske utenrikspolitikken hadde vært før Arbeiderpartiet meldte Norge inn i NATO i 1949: ”Ansvaret for den økende krigsfaren må deles av begge stormaktsblokkene, og vår kritiske vurdering av de mellomfolkelige konfliktene vil derfor rette seg både mot Øst og Vest”. Sigurd Evensmo ble avisas redaktør og var aktiv i redaksjonen de nærmeste tiårene. I 1961 var Orientering en viktig byggestein i dannelsen av partiet SF. I 1975 skiftet avisa navn til Ny Tid, partiet til SV.

Omtalen av Orientering i ”Norsk presses historie” har likhetstrekk med den man finner i andre verk Hans Fredrik Dahl har vært ansvarlig for de siste årene, som seksbindsverket ”Norsk idéhistorie” og boka om ytringsfrihetens historie, ”Hvor fritt et land?”. Men der disse verkene har vært hyllende og ukritiske, og bekreftet avisas ideal om å være en brobygger mellom USA og Sovjetunionen og et fristed for annerledestenkning, er forskningsarbeidet som ligger til grunn for ”Norsk presses historie” grundig og nyansert. I 1999 skrev Kjetil A. Knarlag en hovedfagsoppgave der han undersøkte Orienterings syn på Sovjetunionen på 1950-tallet, og han konkluderte med at avisa var langt mer kritisk mot USA enn den var mot Sovjetunionen. Kapitlet om Orientering i ”Norsk presses historie” er basert på ny forskning, men forfatteren, Birgitte Kjos Fonn, har kommet til den samme konklusjonen. Som hun skriver med en anelse understatement: ”Men mens det tilsynelatende systematisk ble rapportert om menneskerettsbrudd og riper i demokratiet i USA, var ikke bekymringen for menneskerettighetssituasjonen i Sovjet-området alltid betingelsesløs”.

Kom denne slagsiden av at avisa var full av kommunistsympatisører? Fonn avviser en slik forklaring: ”Totalt er det vel så stor grunn til å betrakte Orientering som et antiautoritært heller enn et kommunistinspirert opprør mot Arbeiderpartiet fra venstre”. Helhetsbildet fortoner seg slik, men det er ingen tvil om at det var sterke krefter i Orientering, og senere i partiet SF, som hadde en svakhet for regimene i øst. Den som mest av alt forsøkt å stogge disse kreftene, var Sigurd Evensmo. Orientering/SF var ikke en enhetlig blokk, men en konstant kampsone der ulike aktører og fraksjoner til venstre for Arbeiderpartiet kjempet om definisjonsmakten. I 1962 tok Evensmo et kraftig oppgjør med de kreftene innen avisa og partiet som han mente var for øst-orienterte, og innrømmet at avisa hittil hadde brukt uforholdsmessig mye plass til å kritisere vestmaktene. Han gikk til og med så langt som at han sammenlignet situasjonen på begynnelsen av 1960-tallet med situasjonen på 1930-tallet, da venstresiden tviholdt på illusjonene om Sovjetunionen fordi man hadde behov for å tro. Senere på 1960-tallet var det krefter i partiet og avisa som ivret for tettere samarbeid med de Kina-hyllende ungdommene, senere kalt AKP-ml. I 1975, foran dannelsen av SV/Ny Tid, var flørtingen med det norske kommunistpartiet tankeløs og, viste det seg, formålsløs. Evensmo kjempet imot hele veien, men tapte.

Til tross for idealer om Det tredje standpunkt har Orientering/SF en slagside gjennom avisas og partiets levetid, med varierende intensitet. Hvorfor ble det sånn? Én forklaring er at Orientering ville kompensere for det avisa mente var en altfor servil USA-holdning fra regjeringen/Arbeiderpartiet. Informasjonsbalansen krevde at man tippet den andre veien. Slagsiden østover i Orientering kompenserte for slagsiden vestover i øvrig norsk presse. Orienterings mål var dessuten å unngå stormaktskonfrontasjoner. Å kritisere Moskva for fundamentalt ville være å innrømme Washingtons rett til å ruste opp, som igjen ville øke konfliktnivået. Dermed var det klokere å tie. En tredje ideologisk forklaring henger sammen med en større, lei tendens til relativisering, utbredt på venstresiden i Norge og verden for øvrig, da som nå.

I Orientering kunne man lese at USA var ”like totalitært som Sovjetunionen”. Det var det ikke, og Orientering motbeviste det i hvert nummer, all den tid mye av avisas informasjon var basert på amerikanske, kritiske publikasjoner, ikke på sovjetiske – der fantes det bare én Sannhet, Pravda. Balansekunst, med utgangspunkt i syndregistret hos begge maktblokkene, ville ført til at man kritiserte USA mindre enn Sovjetunionen, ikke mer. Men fordi man ville være en motrøst, av prinsipp, endte man opp med direkte eller indirekte å støtte udemokratiske krefter. Det er ikke uvanlig å støte på dette i dag også. Venstresidehelter som Michael Albert og Arundhati Roy har for eksempel dratt paralleller mellom Osama bin Laden og George W. Bush. Slavoj Zizek mener det er de venstreradikales oppgave å motarbeide det liberale demokratiet, ikke totalitarismen. Uansett hvilket diktatur i verden som diskuteres, vil Noam Chomsky insistere på at USA alltid er verst.

Den kalde krigen er slutt, men de geopolitiske konfliktene fortsetter. Den som søker mellomposisjoner og brobyggerideer i den harde retorikken som brukes når vi i dag diskuterer temaer som terrorisme, rasisme, ytringsfrihet, minoritetsrettigheter, militær intervensjon, multikulturalisme, globalisering, amerikanisering, vil støte på de samme dilemmaene kretsen rundt Orientering gjorde. For en som vil forsvare det moderne, flerkulturelle Norge, sitter det langt inne å gi Frp innrømmelser. Den som betrakter muslimer i Europa som en utsatt minoritet, vil trolig mene det er usmart å trykke karikaturer av Muhammed – og risikerer å framstå som motstander av ytringsfriheten. USA burde ikke invadere Iran, nei vel, men man trenger ikke dermed hylle president Mahmoud Ahmadinejad som demokrat.

”Norsk presses historie” vier mest plass til Orientering på 1950-tallet. Det var en tid preget av svart/hvitt-tenkning, der dine venners fiender var dine fiender, der du enten var med eller mot oss. Selv om Orientering inntok en mellomposisjon, var avisa likevel preget av en omfattende, helhetlig ideologi som forpliktet fra sak til sak og skapte en forutsigbarhet i reaksjonsmønstret. På den tiden ville det vært utfordrende å innta standpunkter som at invasjonen i Serbia var nødvendig, mens Irak-invasjonen var det ikke, at jøder stort sett er bra folk, mens Israel har betydelig forbedringspotensial, at selv om vestlige demokratier har sine skavanker, er det tross alt en bedre styringsform der enn i et hvilket som helst kvasidiktatur, at Tyrkia bør med i EU, ikke nødvendigvis Norge, at rettferdigheten må seire i Palestina, men gjerne uten Hamas. I dag er det i større grad mulig å innta partikulære, midlertidige standpunkter, der a ikke nødvendigvis fører til b. Riktignok blir man fort betraktet som overløper og man risikerer å gi ammunisjon til de som ellers er politiske meningsmotstandere, men det reduserer sjansen for at man havner i rollen som støttespiller for despoti og undertrykkelse.

Stian Bromark har skrevet biografien ”Sigurd Evensmo. Alene blant de mange” (2009) sammen med Halvor F. Tretvoll.


Klikk her for å lese mer

19. apr. 2010

Allahs utsendte komikere

Muslimer kan være veldig morsomme. Ikke le.

Stian Bromark, Dagbladet
«Det finnes ikke humor i islam». Slik talte Irans fremste revolusjonære, ayatollah Khomeini. Hans private meninger skal han få ha i fred, der han hviler under jordskorpa eller flakser rundt i paradiset, men mer bekymringsfullt er det at så mange fortsatt tror på ham – spesielt ikke-muslimer. For det er bildet vi har av Muhammeds tilhengere: De er gledesløse mørkemenn, ute av stand til å forstå selv dødsmorsomme vitser, som bilde av profeter med bomber i turbanen.

«Halalkomedie? Du kan like gjerne spørre etter halalbacon», som den britisk-pakistanske
komikeren Shazia Mirza har formulert det – ett av mange eksempler på at vårt bilde er endimensjonalt.
Her hjemme har vi Shabana Rehman, som lørdag fikk sitt private liv og offentlige virke brettet ut i dokumentaren «Shabanas valg» på NRK, vi har Lisa Tønne og vi har Zahid Ali, som alle har lagd humor ut av stereotypier om innvandrere og religion. For noen år siden hadde sitcom-en «Little Mosque on the Prairie» stor suksess i Canada; idyllen brytes i den etnisk homogene, fordomsfulle og kristne landsbyen Mercy da de muslimske innbyggerne skal bygge sitt et gudshus. «Vi kommer til å bygge en moské i det gamle bedehuset. Skal du si det til Jesus, eller skal jeg?», spør muslimenes leder landsbypresten. Produksjonsselskapet bak serien heter FUNdamentalist Films, med slagordet «Putting the 'fun' back into fundamentalism.»

I dag besøker Mohammed Amer og Azhar Usman fra den amerikanske komediegruppa «Allah Made Me Funny» Norge, invitert av ungdomsorganisasjonen Ung Muslim.
Stand-up-showet holdes på Litteraturhuset i Oslo i kveld, og er verdt å få med seg for alle som innbiller seg at det ikke er mulig å spøke med 11. september, selvmordsbombere, flerkoneri, Taliban og muslimsk familieliv. «As-salamu alaykum! Siden det er noen ikke-muslimer i salen, i tillegg til min familie, skal jeg forklare hva det betyr. Det betyr 'Vi skal drepe dere!'» «Hva er de fremste stereotypene om muslimer? Jo, at mennene er terrorister og kvinnene undertrykt. Hallo, har du noen gang vært i et muslimsk hjem? Hadde folk tatt seg bryet med å undersøke saken, ville de funnet ut at det er nøyaktig
motsatt!». «Jeg har en kompis som sa: 'Jeg er skikkelig ikke interessert i organisert religion'. 'Flott' svarte jeg. 'Bli en muslim.
Vi er verdens mest uorganiserte folk!'».

Muslimske komikere slår stadig vitser om hvor lite sans for humor muslimer har – i saler fulle av muslimer og ikke-muslimer som ler seg skakke. Religioner og minoriteter er i seg selv godt vitsemateriale, men hvis man legger til stereotypier og fordommer, får man en eksplosiv blanding. I munnen på nynazister blir vitsene rasistiske. Kommer de samme vitsene fra muslimer, fungerer de avvæpnende. Muslimsk humor, som jødisk og kristen humor, tar brodden av religionens mest umoderne sider og bygger bruer over til sekularismen og humanismen – forutsatt at avsenderen vil noe mer enn bare å provosere.


Klikk her for å lese mer

17. apr. 2010

Store peniser, gjerrige jøder og homofile barn

Blir vi mest påvirket av arv eller miljø? Etter ukesvis med bråk i kjølvannet av tv-serien ”Hjernevask” kommer boka og viser at vi omtrent der vi startet.

Stian Bromark, Dagbladet
Med forbehold om genetisk mutasjonskomplikasjoner: Er det ikke littegrann morsomt at Harald Eia og Ole Martin Ihle utkommer med Hjernevask-boka si omtrent samtidig som innvandrerskepkikeren Ole Jørgen Anfindsen lanserer sin megapamflett ”Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet”? Eia/Ihle startet boka med å kritisere den akademiske latteren, som dukker opp i samfunnsfagmiljøet når det antydes at det skjuler seg genetiske forklaringer bak skilsmissestatistikken, men siden undertegnede ikke er akademiker, forbeholder han seg retten til å se komikken i at disse to bøkene utkommer samtidig. Alternativet er å bli konspiratoriker, og fundere på om noen – inkludert statskanalen – har en masterplan for å gjeninnføre raselæren i Norge.

Ole Jørgen Anfindensens ”Selvmordsparadigmet” og Harald Eia/Ole Martin Ihles ”Født sånn eller blitt sånn?” er like i anslaget. Forfatterne har mulitikulturalistene som skyteskive, begge bøkene tar et oppgjør med det politisk korrekte og begge insisterer på at naturvitenskapen er en underkjent drivkraft etablissementet ikke vil befatte seg med. Både Anfindsen/Eia/Ihle hevder det er IQ-forskjeller mellom svarte og hvite, og de baserer seg på den samme forskeren, canadiske J. Philippe Rushton – hvis ekspertise er målinger av skaller og peniser. Herfra og ut skiller Anfindsen/Eia/Ihle lag. Anfindsen forsvarer Rushton og vil at IQ-forskjellene skal få politiske konsekvenser, blant annet for bistanden, mens Eia/Ihle vender seg mot Rushton og ender opp der vi var før kapitlet startet: ”Etter alt som er skrevet og sagt, er det faktisk slik at man per.dags dato ikke vet hvorvidt det er genetiske intelligensforskjeller mellom ulike raser. Det eneste man vet, er at muligheten er der”. Det er også fornuftig å holde muligheten åpen for at vulkanutbrudd på Island vil stenge flytrafikken fra Gardermoen, men siden sannsynligheten for det er minmal, gjør folk flest klokt i å planlegge sine reiser som om det aldri vil skje.

Eia/Ihles kuvending er sympomatisk – og et sympatisk trekk ved ”Født sånn eller blitt sånn?”. De gjør det samme når de diskuterer hvorvidt homofili skyldes arv eller miljø. Først starter de hele boka med å fastslå at sannheten ikke ligger et sted i midten, og at denne ”tilsynelatende fornuftige mellomposisjonen ikke bare gjør oss intellektuelt dovne, men også at den fører oss galt av sted”, for så å konkludere med at homofili verken skyldes arv eller miljø, men at sannheten ligger et sted i midten: ”Homofili skyldes et samspill mellom gener og miljø. Hvordan dette samspillet foregår, vet man foreløpig lite om. Homofili er og blir en vitenskapelig gåte”. Igjen – dette visste vi før boka ble åpnet: Høna kom ikke før egget eller motsatt, de kom samtidig. Et annet forsonende trekk ved boka er at forfatterne gjennomført tar lurven av de egne og forskernes kontroversielle påstander ved å ende opp i spørsmål av typen: Om homofili er medfødt, hva så? ”Fra et politisk eller moralsk ståsted bør det derfor være revnende likegyldig om homofile er født sånn eller blitt sånn. De bør respekteres og behandles på samme måte uansett årsak”.

Eia/Ihle går høyt ut på banen og trekker seg raskt tilbake. Om de scorer mål der oppe eller bare lager flott show, er noe uklart. Hadde de visst det selv, hadde de nok byttet ut tittelen ”Født sånn eller blitt sånn? ” med ”Født sånn!”. De har et poeng i at naturvitenskapen og samfunnsfagene snakker dårlig sammen, mens de egentlig har mye å gi hverandre, og at samfunnsfagene dominerer norsk offentlighet, men det er vanskelig å se hva de mener ville blitt bedre om naturvitenskapen og samfunnsfagene hadde byttet plass. Ifølge Eia/Ihle er problemet med status quo at kjønnsforskere, multikulturalister og sosialantropologer har som utgangspunkt at alle mennesker er like og kulturene er forskjellige, mens naturvitenskapen og biologien fokuserer på individforskjellene. Naturvitenskapen ikke er så opptatt av kultur, men vi kan anta at biologene betraktet den som irrelevant, altså lik. Dette er riktignok påståtte forskjeller som få vil vedkjenne seg, men det går fint an å snu dem på hodet: Naturvitenskapen påstår at alle mennesker er like, mens multikulturalistene hevder at alle er forskjellige. Det er mulig å gjøre dette mer forvirrende, men det er enklere å overlate ordet til Eia/Ihle: ”Det fremstår kanskje som en moralsk kuvending å begynne å snakke om biologiske likheter etter at vi har skrevet en hel bok om biologiske forskjeller, fra kjønn til klasse og rase. Men likhetene er likevel mye større enn forskjellene”. Sånn er det med kultur også. De er forskjellige, men likheten er større enn forskjellen.

To skritt fram og to tilbake? Leserne får en intelligent, fornøyelig og polemisk gjennomgang av alt det rare og snodige biologer forsker på. På kjøpet får man merkverdige utsagn fra motparten, som idéhistoriker Trond Berg Eriksens utsagn om at kjærligheten bare er 2000 år gammel. Slik er Eia/Ihles retoriske grep: Forskning fra naturforskere slås i hodet på humanister med utgangspunkt i deres avissitater, og de førstnevnte kommer best ut av det med merkelapper som ”navngjeten”, ”svært innflytelsesrik”, ”prisbelønt”. Humanistene anklages for politisk forskning, mens biologene åpenbart ikke driver med den slags – ubesudlet og åndsfrie som de er. Eia/Ihle kan ikke beskyldes for å være reaksjonære, til det er konklusjonene for diffuse og prosjektet for tåkete, og sånn sett var det nok fornuftig at det var Eia som havnet på tv og ikke en prinsippfast fyr som Andfindsen, men det er ikke til å komme bort fra at mange tvilsomme påstander blir stående uimotsagt, som at jøder er gjerrige. En farlig teori, fastslår forfatterne korrekt. ”Men at en teori er farlig, betyr ikke at den er gal”. Det er nok riktig. Men det må likevel være lov å stille spørsmålet: Hvorfor i all verden har noen behov for å forske på hvorvidt jøder er gjerrige eller ei? Farlige teorier og kunnskap vil ikke få negative konsekvenser, så ”lenge kunnskapen forvaltes med omhu”, skriver Eia/Ihle. Det er også en korrekt observasjon.

Harald Eia og Ole Martin Ihle avslutter ”Født sånn eller blitt sånn?” med britisk-indiske Kenan Malik, som har bakgrunn fra biologi og statsvitenskap. Det er primært hans kritikk av multikulturalismen de fokuserer på. De kunne valgt å støtte seg på andre, tidligere bøker av den samme mannen, som i større grad ville forsont motsetningene og tatt debatten et skritt videre: Det særegne for mennesket er ikke at vi blir påvirket av arv og miljø, for det gjør apene også, men at vi er i stand til å bryte både med naturen og kulturen, hevder Malik i ”Zombie, Beast and Animal” fra år 2000. Så ideelt sett burde ”Hjernevask” blitt sendt på tv i 1999.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Boka ”Født sånn eller blitt sånn?” er basert på tv-serien Hjernevask på NRK, som gjennom syv episoder undersøkte om hvorvidt menneskelige forskjeller skyldtes arv eller miljø innenfor områder om likestilling, vold, homofili, rase og klasse. Debatten på tv og i aviser startet allerede i høst og har engasjert nesten hver forsker i landet. Åpningsprogrammet ble sett av 600 000 mennesker.

Notis II: Den norske informatikeren og debattanten Ole Jørgen Anfindsen er mest kjent for sitt skeptiske blikk på norsk innvandringsdebatt gjennom nettstedet Honest Thinking. Nå har han samlet all sin viten på 650 rause boksider under overskriften ”Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet”, der han kritiserer det meste og de fleste. Boka er utgitt på Koloritt forlag.


Klikk her for å lese mer

14. apr. 2010

Siste nytt fra en sjofelist

Avisen er i krise, sies det. Firebindsverket som lanseres i dag, ”Norsk presses historie”, viser at kriser, turbulens og omstillinger har fulgt avisene og journalistikken i Norge siden 1600-tallet.

Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Hva er en journalist? En journalist er en ”skråler, en sjofelist, en bitte liten ærgjerrighet der som en smigerens snylteplante vil ranke seg opp omkring maktens humlestang, en forloren person der ikke duger til annet, en hjerteløs der slynger sorg og bitterhet inn i de private forhold og drar en inderlig god og uskyldig embedsmann efter håret; han er et ulykkelig menneske, der efter et urolig liv har en mørk alderdom i vente”. Slik definerte Aasmund Olavsson Vinje geskjeften i 1851. Foruten dette med ”god og uskyldig embedsmann”, som det ikke finnes flere av lenger, er dette en beskrivelse mange vil bifalle den dag i dag. En journalist er en sjofelist.

Dermed kan man tro at historien om journalistikken er en kort, monoton affære, siden det ikke trengs mange sidene for å konstatere at presseyrket består av ulykkelige mennesker, i 1751 som i 2051. Men. Uheldigvis for menneskeheten er det akkurat disse ulykkelige sjofelistene som har påtatt seg å ivareta et vitalt samfunnsansvar. Som Statsborgeren ble karakterisert allerede fra starten i 1831 – den ”ble haanet og hadet, men ogsaa frygtet som intet andet blad”. En journalist duger muligens ikke til stort, men han (i gamledager) greier i hvert fall å underholde folk flest ved å irritere maktfolk. Det er som å rulle en stein opp og ned bakken foran et publikum som aldri blir lei av se næringslivtopper, politikere og andre kjeltringer bli valset over på nye og kreative vis. Så får de værutsiktene for de nærmeste dagene med på kjøpet.

I 1913 ble det forsøkt å lage en samlet framstilling av pressens historie i Norge. Forsøket måtte oppgis. For 50 år siden utkom et bind om 1800-tallet. Først nå, i dag, foreligger hele historien samlet under tittelen ”Norsk presses historie, 1660-2010”. Historiker Hans Fredrik Dahl har vært hovedredaktør for de fire bindene, mens Martin Eide, Rune Ottosen og Guri Hjeltnes er redaktører for de tre første bindene, og har fått skrivehjelp av utallige bidragsytere. Idar Flo har hatt ansvar for det fjerde bindet, som er en alfabetisk gjennomgang av 400 store og små aviser som har utkommet i Norge. Tekstene er lett tilgjengelige og perspektivrike, forskningen er til dels nybrotts og omfattende, og det hele er pakket moderne og stilfullt inn og gjennomillustrert med over 1100 fotografier, faksimiler og malerier, samlet inn av billedredaktør Nils Øy.

Verket henvender seg til allmennheten, men store deler av stoffet har nok størst interesse for lauget selv, som sjangerutviklinger, overganger til teknologiske nyvinninger, dannelsen av interesseorganisasjoner. Likevel er det umulig å se pressens historie løsrevet fra konteksten den opererer i. Overgangen fra referatjournalistikk til DU-journalistikk har ikke bare faglig interesse, men bærer i seg historien om framveksten av det moderne forbrukersamfunnet. Samisk presse, nynorskpressen, kvinners inntog i bransjen, utenriksdekningen, fotojournalistikken – det historisk marginaliserte har fått egne kapitler i ”Norsk presses historie”. Dermed forteller ikke redaksjonen bare noe viktig om samfunnsutviklingen i Norge, men peker mot dagens preferanser og prioriteringer – og dagens meningsmangfold. I det hele tatt: Å lese ”Norsk presses historie” er en fornuftig prioritering for dem som innbiller seg at alt var bedre før. Ingenting var bedre i norske aviser før, med ytterst få unntak. Som hekleoppskriftene.

Hva er en avis? Hvis primærfunksjonen er å formidle nye opplysninger til et publikum, hovedsaklig skriftlig, kunne historien om norsk presse startet med innføringen av skrivekunsten. Det samme gjelder for øvrig en mer saklig definisjonen på ”journalist”, et begrep brukt i Norge siden 1750-tallet – når var det folk begynte å informere hverandre om nytt fra fjern og nær? Et sted må man starte. ”Norsk presses historie” har satt startpunktet til 14. september 1660, da sogneprest Jon Eriksen Jamt i Trondhjems Len mottok en postsending fra Christiania posthus som informerte om radikale skifter i landet: ”Svenske” Sør- og Nord-Trøndelag, samt Nordmøre og Romsdal, var nettopp blitt en del av det norske riket igjen, men samtidig var eneveldet i ferd med å bli innført som statsform i Danmark-Norge. Det er på denne tiden det vokser fram en kommunikasjonskultur, takket være kongens behov for å sementere sin makt, muliggjort gjennom framveksten av trykkekunsten og postvesenet, som seinere baner vei for utbredelsen av kapitalisme, nasjonalisme, parlamentarisme – en ny borgerlig offentligghet som varsler eneveldets fall.

Mens Norge er i ferd med å bli frigjort fra utenlandsk tyranni (svenskene), pålegger pressen seg en ny meningstvang – partipisken. Det er gjennom avisene partiene skaffer seg oppslutning og makt fra slutten av 1800-tallet, og dermed mulighet til å skjenke Norge friheten i 1905. Denne konstellasjonen, parti og avis, bærer i seg kimen til pressens største utfordringer i andre delen av det forrige århundre. Vitale deler av den borgerlige pressen lå skadeskutt tilbake på grunn av utgiverprofilen under den tyske okkupasjonen, mens arbeiderpressen, som led mest materielt, ble begunstiget på grunn av vennskapet med statsministeren, Einar Gerhardsen. Samtidig inntreffer ”avisdøden”, mantraet som gjentas ustanselig på 1950-og 1960-tallet, og som i et lengre perspektiv har sørget for at spesielt distrikts-Norge ikke lenger er belemret med så mange nummer to- tre- og fireaviser. Fra slutten av 1960-tallet kommer det store hamskiftet. Det oppstår en kløft mellom borgerpressen og Borten-regjeringen, avisene mister noen illusjoner om sin påvirkningskraft etter at de blir trosset av folket i EU-avstemningen i 1972, og partisplittelsen på Røros samme år sørger for at flere Venstre-aviser i landet for alvor skiller lag med partiet, deriblant Bergens Tidende. Utbredelsen av fjernsynet på 1960-tallet gjorde det også klart at partipressen tilhørte en forgangen tid: De avvikende politiske meningene avisene ikke ville slippe til, ble nå servert på langt mer slagkraftig vis direkte inn i stua.

I dag står pressen midt i nye kriser og omstruktureringer. Partiene eier ikke lenger avisene, det gjør store mediehus, som ikke forlanger lojalitet, men overskudd. Internett utfordrer og utfyller avisene, men ingen har funnet ut hvordan man skal tjene penger til å finansiere kvalitetsjournalistikk uten løssalg og abonnement. ”Avisdøden” truer igjen og aviskonsumet går tilbake. Likevel eksisterer det flere aviser i dag enn på noe annet tidspunkt i etterkrigstiden. I 1939 fantes det 274 aviser i Norge, i 1945 var tallet 114, i 1969 skarve 191, i dag 228 – og de er tykkere, mer profesjonelt skrevet og drevet og tilbyr leserne et større meningsmangfold. ”Norsk presses historie” viser at aviser kommer og går. De som evner å tilpasse seg, kommer gjerne styrket ut av prosessen. Ingen avislesere blir skadet underveis, så fremt de ikke får et ublidt møte med en ulykkelig sjofelist.
Stian Bromark er sjofelist og skråler.

Notis I: Firebindsverket ”Norsk presses historie” utkommer i forbindelse med Norsk Presseforbunds og Mediebedriftenes Landsforenings hundreårsjubileum. MBL er mediebedriftenes bransje-og utgiverorganisasjoner. Medlemsavisene representerer 97 prosent av det totale avisopplaget. NP har blant andre Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening som medlemmer. Presseforbundet utsteder pressekort i Norge og styrer Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Notis II: ”Norsk presses historie” er skrevet av de fremste mediehistorikerne i landet, deriblant Trygve Riise Gundersen, Henrik G. Bastiansen, Elisabeth Eide, Ottar Grepstad, Anne Hege Simonsen, Helge Østbye, Thore Roksvold, Sigurd Høst, Jo Bech-Karlsen, samt redaktørene Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Martin Eide, Rune Ottosen og Idar Flo.


Klikk her for å lese mer

9. apr. 2010

Sponheims vekst og fall

Det er vanligvis stor forskjell på en autorisert og en uautorisert biografi, men ikke i tilfellet Lars Sponheim. Så var han heller ingen vanlig politiker.

Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Lars Sponheim er arrogant og pompøs. Slik har bildet av Venstre-politikeren fra Ulvik vært siden tidenes morgen, altså fra da han vandret over fjellet til hovedstaden i 1993 og ble partiets eneste representant på Stortinget. ”Og han er klar over det selv”, kan vi lese i en av de to Sponheim-biografiene som utkommer denne våren. ”Det er et bilde han har slitt med i årevis, en forestilling om seg selv han ikke makter å bli kvitt”. Bøkene utdyper, legger til og nyanserer, men ingen av dem rokker ved bildet av ham som arrogant og pompøs. Det er kanskje ikke så overraskende i en uautorisert biografi skrevet av to journalister, men at det samme gjentar seg i den autoriserte biografien som ble lansert i går, viser kanskje at Lars Sponheim har innfunnet seg med at ”arrogant” og ”pompøs” vil forbli limt fast til hans ettermæle. Det er noe ydmykt over det.

Lars Sponheim er en sammensatt politiker og et sammensatt menneske. Slik karakteriserer han også seg selv, men legger til et ”ekstremt”. Det skorter altså ikke på selvinnsikt. Han vokste opp som tannlegesønn blant de priviligerte i Halden, men endte opp som sauebonde i Ulvik. Han er akademiker og bonde, østlending og vestlending, tøff i kjeften, men ikke uten omsorg for sine nærmeste, kontorrotte i byen, håndverker på gården, og – angivelig – den pompøse og arrogante Sponheim skal være nokså sjenert. Og lat. I den autoriserte biografien forteller han selv at han er ”flink til å gjøre utrolig lite”. Ikke utrolig flink til å gjøre lite, men flink til å gjøre utrolig lite. Derfor må det ha passet Sponheim godt å være den eneste Venstre-representanten på Stortinget i fire år. Partiet brydde seg ikke om hva han drev med, og det gjorde vel heller ikke stortingsrepresentantene, så derfor kunne han bruke tiden på å perfeksjonere kunsten å ta opp røret, ringe en journalist og komme med kreative og kontroversielle utspill.

Olav Garvik og Olav Kobbeltveits ”Sponheim. Uautorisert”, som allerede har vært i bokhandelen noen uker, og Thomas Havro Hansens ”Sponheim”, som ble lansert i går, tegner nokså like portretter av Lars Sponheim. Garvik og Kobbeltveit er tilknyttet avisa Bergens Tidende, og har fulgt ham tett siden han ble valgt til ordfører i 1987. Tidvis bokstavlig talt: Kobbeltveit var en av journalistene som gikk sammen med den 36 år gamle ferske stortingsrepresentanten over fjellet til Oslo i 1993. Thomas Havro Hansen har jobbet i Venstres sekretariat i Sponheims tid som leder, og har skrevet biografien i samarbeid med ham. Vi liker å tro at uautoriserte biografier tegner et mer sannferdig bilde av mennesker og hendelser, mens autoriserte pynter på sannheten og framstiller hovedpersonen i et heltmodig lys. Hansens bok er riktignok noe mer flatterende enn de to BT-journalistenes versjon, men det er ubetydelig.

Begge bøkene dekker Sponheims styrker – hans gjenreising av Venstre, evnen til å finne kompromisser i Bondevik-regjeringene, kampen for personvernet, småbedriftene, at han snakker rett fra levra. Og hans svakheter – lederkampen mot Odd Einar Dørum og Olaf Thommessen, forsuret samarbeid med kvinner i partiet, alle soloutspillene uten partiforankring, at han snakker rett fra levra. Da han som landbruksminister kalte det å reise til Sverige for å handle mat for ”harry”, vakte det oppstandelse i egne partirekker og blant velgere. Andre ganger produserte den samme levra minneverdige gullkorn, som da Frp lurte på om ikke minister Sponheim kunne oppheve tollvernet slik at flere egg kunne importeres foran påske og han svarte: Dersom hver mann hadde hatt sin egen høne, ja, så hadde dette vært løst.

Thomas Havro Hansen er romanforfatter. Boka er velskrevet og forstandig, med innslag av vettuge politiske analyser og dramatiserte, medrivende gjenfortellinger, men han kommer noe til kort i konkurranse med de to garva bergensjournalistene, som både skriver bedre, har bredere og skarpere analyser og har tatt i bruk et rikere kildetilfang. Dessuten er det de som gir oss den vitale opplysningen som kaster lys over Sponheims tidvis bøllete, humørsyke og avvisende opptreden, og som i hvert fall forfatterne betrakter som formildende, nemlig at han fikk konstatert diabetes i 2004. Da han var på sitt mest upopulære i partiet, var også da han hadde høyest blodsukker, blir det sagt. Om dette er en plausibel forklaring eller en bortforklaring, er ikke godt å si, men det er uansett interessant at denne informasjonen får mest plass i den uautoriserte boka.

Det er ikke innsmigrende og endimensjonale portretter forfatterne har skrevet, men det er likevel lett å få sympati for mannen. Flere enn én gang i karrieren har han truet med å si ”dra til h…” til alt og alle så fremt han ikke har fått vilja si, for eksempel da han var aktuell som stortingskandidat for Hordaland foran valget i 1993 og seinere i forbindelse med lederstridene. Selvhøytidelig, ja, men også prinsippfast. Politikere som står for det de står for, uansett hvilken vei det blåser, er en mangelvare i norsk politikk. Sponheims kraftsalve etter siste valg, da han kritiserte de andre partiene for den mindre rause norske asylpolitikken, vil bli stående som ett av høydepunktene fra hans karriere: ”Det er upopulært, det er slått ned av velgerne, men det står jeg for, så da gir jeg blaffen”. Bare av denne grunn hadde han fortjent en ny runde på Stortinget.

Slik gikk det som kjent ikke. 52 år gamle Lars Sponheim, etter seksten år som stortingspresentant, hvorav seks og et halvt år som statsråd og 14 år som partileder, ble ikke gjenvalgt fordi han manglet 338 stemmer i sitt eget fylke. De fire-fem siste årene, blant annet etter at han fikk orden på sykdommen, har Sponheim blitt en langt modnere, mer sosialt bevisst og tryggere politiker. Også av den grunn hadde det vært interessant å følge ham videre i norsk toppolitikk og sett ham utfolde seg i rollen som klok og erfaren, men munnfrisk og prinsipiell opposisjonspolitiker. ”Og denne rollen hadde jeg jo tenkt å videreutvikle noe ufattelig i neste stortingsperiode. Så folk aner ikke hva de går glipp av!”, som Sponheim selv sier det, med glimt i øyet. Arrogant og pompøst, javisst, men troverdig. Nå skal han i stedet skape liv og røre i fylkesmannsembetet i Hordaland.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet.


Thomas Havro HansenSponheim
Gyldendal
Godkjentstemplet av Sponheim, men likevel ikke endimensjonalt og ukritisk.

Olav Garvik/Olav Kobbeltveit
Sponheim. Uautorisert
Samlaget
Fyldig menneskeportrett, ispedd Venstre-historie og brede politiske analyser.



Klikk her for å lese mer

6. apr. 2010

Kjendishjelpen

Det er flott at kjendiser engasjerer seg i verdens konflikter. Så fremt de ikke gjør konflikten verre, da.


Stian Bromark, Dagbladet
”Alle kjendisers favorittkrig” startet i 2003 og blir forenklet framstilt som et oppgjør mellom den regjeringsstøttede arabiske Janjaweed-militsen og de ikke-arabiske folkene i Darfur-regionen. Allerede i 2005 hadde 180 organisasjoner i USA samlet seg rundt kravet om militær intervensjon i Vest-Sudan for å forhindre ”det første folkemordet i det 21. århundret”. Den kjendistunge kampanjen ”Save Darfur” har 25 ansatte som jobber heltid ved hovedkontoret i Washington og den forvalter et budsjett på ni millioner dollar i året.

På ”Darfur-dagen” i 2008 skulle det ødelegges barneleker som et symbol på Darfur-barnas lidelser. Skuespiller Matt Damon knuste et dukkehus med et balltre, mens hans kollega Thandie Newton satte fyr på en barbie med en blåselampe. George Clooney og Mia Farrow er andre skuespillere som jevnlig bidrar til å holde kameralinsa rettet mot Darfur. Da straffedomstolen i Haag utstedte en arrestordre på Sudans president Omar al-Bashir i mars 2009, svarte Sudan med å kaste ut en håndfull hjelpeorganisasjoner. I protest valgte Mia Farrow å faste i tre uker. Hun måtte gi seg etter tolv dager, på grunn av svekket helse.

Det er enkelt å latterliggjøre filmstjerner med sans for overdramatikk. Mer alvorlig er de grunnleggende innvendingene som i økende grad reises mot kampanjen. Tidligere har ”Save Darfur” blitt kritisert for å ha et unyansert svart/hvitt-bilde av konflikten og for å spre fordommer mot muslimer og arabere. Nå foreligger en bok som går lenger. Bak den sarkastiske tittelen ”Saving Darfur: Everyone’s Favourite African War” står utenrikskorrespondenten Rob Crilly. Han hevder at ”Save Darfur”-kampanjen bidrar til å forlenge konflikten. Ved å overdrive dødstallene og ved å drive lobbyvirksomhet for ”folkemord”-anklagene, har aktivistene bidratt til å utpeke Darfur som et land der det trengs drastiske, akutte løsninger – ikke stille diplomati, men tropper, ikke megling, men arrestordre.

Kritikerne peker på et dilemma som kan overføres til berømte folks samfunnsengasjement generelt: De blir invitert i kraft av sin kjendisstatus, men det ligger i dens natur at personen tiltrekker seg oppmerksomhet på bekostning av saken. Når Mia Farrow blir rørt til tårer i flyktningeleirene, er det bildet av filmstjernen som brenner seg fast, og man lurer på hva adressen hennes er, så man kan sende henne noen oppmuntrende blomster. Derfor strømmer amerikanske kjendiser til veldedige formål, vel vitende om at de ofte kan gjøre mer for kjendisene enn omvendt. Da bør de i hvert fall være sikre på at den gode saken faktisk er god.
Nå har straffedomstolen, med støtte fra ”Save Darfur”, bestemte seg for å utvide anklagene mot landets president. Og det bare noen uker før det etterlengtede demokratiske valget i begynnelsen av april. Når man kriminaliserer landets president økes ikke sjansen for at det vil bli framforhandlet en fredsavtale med det første.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun