Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Hamar Arbeiderblad

Et lite utdrag:

"Som helhet har Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll skrevet en biografi som har hovedvekten på de ulike politiske og kulturelle feltene der Evensmo gjorde seg gjeldende. Men det er også en biografi som lar mennesket, privatpersonen, tre fram. Det skjer gjerne i noe mer beskjeden grad enn det som er vanlig i nyere biografier. Og kanskje er det nettopp fordi forfatterne ikke overdriver vekten på det private, at det de forteller om mennesket Evensmo virker desto sterkere.

Biografien fører tett innpå mennesket Evensmo også fordi de to forfatterne i stor grad bruker hans egne tekster og opptegnelser, blant annet dagbøker og brev, som hovedkilde. Det er i så måte en biografi som ligger svært tett på den biograferte, den ser i stor grad verden med Evensmos blikk. Men likevel svekkes aldri forfatternes faste grep om framstillingen."

Klikk her for å lese mer

Amerikanske virkeligheter

Den norske journalisten Morten A. Strøksnes dro på jakt etter det ekte USA. Han fant det ikke.

Stian Bromark
stb@dagbladet
Vi har krim, noveller, poesi, dramatikk, essayistikk – og ”reiseskildringer fra USA”. Charles Dickens, Alexis de Tocqueville, Knut Hamsun, Agnar Mykle, Simone de Beauvoir – for å nevne et eksklusivt utvalg – har utgitt bøker i sjangeren. Alle norske forfattere med respekt for seg selv bør i løpet av livet ha skrevet sin versjon av det mytebefengte landskapet. Historisk kom mange av de europeiske intellektuelle tilbake fra USA fulle av forrakt for hva de hadde sett og opplevd – amerikanerne var materialistiske, naive, overfladiske, dumme, historieløse og feite. Sist ut er den norske journalisten og forfatteren Morten A. Strøksnes. Resultatet tyder på at han har lært av sine forgjengeres feil.

”Eg skal sjå etter det verkelige Amerika. Amerikas sjel”, forteller Strøksnes. Med en rikelig porsjon selvinnsikt legger han til at dette er pompøst sagt og tenkt. Den franske filosofen Bernard-Henri Lévy, som for øvrig er pompøs, var ute i samme ærend for et par år siden da han reiste landet rundt og siden utga reiseskildringen ”American Vertigo. Travelling America in the Footsteps of Tocqueville.” Avisa New York Times slaktet boka fordi den utga seg for å fange virkeligheten når den bare bekreftet stereotypier: “Det finnes ingen grunn til at den skal foreligge på engelsk, unntatt som et bevis på at det å reise ikke nødvendigvis utvider din horisont, samt at man burde holde seg unna bøker med Tocqueville i tittelen.” Det er noe med sjangeren, men det ser ut til å slå ut i ekstrem grad når destinasjonen er USA: Den reisende blir tiltrukket av det abnorme, det eksotiske, det outrerte. Selv om intensjonen er den beste, ender forfatteren likevel opp med å tilby leseren reduksjonistiske karakteristikker av et helt folkeslag. Amerikanere er de mest materialistiske i verden, og derfor ser bankene ut som kirker og kirkene likner på banker, skal vi for eksempel tro Lévy.

Morten A. Strøksnes tråkker ikke i salaten på samme vis. Når han en sjelden gang tillater seg å generalisere, er det nettopp for å undergrave karikaturene: ”Amerika og amerikanarar blir ofte skulda for historieløyse. Det må vere feil. Amerikas historie er mykje meir levande enn for eksempel Norges er for nordmenn”. Andre ganger bidrar han, trolig uintendert, til å stadfeste dem: ”I Amerika er naturen ein temapark. Alt er ordna, tilrettelagt og kontrollert”. Kanskje burde Strøksnes reist lenger vekk fra motorveien. Slike påstander sier mer om den reisende enn om landet. Akkurat i dette tilfellet er det merkverdig, for man skal lete lenge etter en reiseskildring fra USA på norsk der vær, vind, landskap og natur får så mye plass. Titt og ofte trekker han paralleller til landskap i Norge, spesielt i Finnmark. Man mistenker ham nesten for å ha hjemlengsel.

I to måneder kjører Strøksnes i bilsporene til mange eventyrlystne amerikanere og europeere – fra Cape Cod på østkysten til Big Sur på vestkysten. Han møter et på samme tid utmattet og energisk land, preget av valgkamp, økonomisk nedtur og identitetskrise. Underveis stopper Strøksnes opp ved museer, symbolske minnesmerker og mytologiske plasser, men lar tilfeldige menneskemøter og den varierende dagsformen bestemme framdriften. Ett av høydepunktene i boka, litterært sett, er oppholdet i Detroit. En gang var byen verdens industrielle Mekka. Henry Ford bygget sin første bilfabrikk i Detroit, i 1907, og byen var lenge en av de meste velstående i USA. På 1960-tallet startet nedturen. I dag er den kjent under kallenavnet ”Slum City”. I 1960 bodde to millioner mennesker i Detroit, nå under halvparten. Når Strøksnes reiser rundt, minner den mest om en spøkelsesby. Ingen kunder på kjøpesenteret, få mennesker i gatene, mengder av bygninger står forlatt. Om kveldene er det ikke like trygt over alt. Strøksnes skal likevel på byen. Han stikker seg ut som hvit.

Menneskene Strøksnes treffer underveis, er ”vanlige” amerikanere. Det er mulig summen av dem blir en gjennomsnittsamerikaner, men enkeltvis framstår de fleste som nokså skakkjørte – her er hippier, dophuer, alkoholikere, småkjeltringer, indianske vismenn og et par-tre mormonere. Strøksnes møter folk som stiller spørsmål av typen: ”What does from really mean?” Nå er det jo sjelden vi gidder å lese om folk flest, men heller karakterer, typer, mennesker som har en historie å fortelle. Dernest virker det som om Strøksnes selv føler seg mest hjemme i selskap med de enslige og skadeskutte. I hvert fall på denne turen. Hans konklusjon lyder slik: ”No er eg ferdig, men friare enn da eg starta. For om eg ikkje har fanga mykje av Amerika, har eg i alle fall fått fanga litt av meg sjølv”.

Dermed virker det som om vi har lært mer om Morten A. Strøksnes enn om USA. Det stemmer ikke helt. Strøksnes er en durkdreven reisende skribent, og ”Rett vest” bærer hans varemerke: Den er reflektert, kunnskapsrik og språklig ulastelig. Tonen er melankolsk, med innslag av tørrvittige kommentarer som gjør stemningen enda mer sår. Det er ikke gitt å vite hvordan man skal forholde seg til dette tungsinnet. Fire-fem steder underveis blir det antydet at Strøksnes nettopp har vært gjennom en opprivende skilsmisse. På tuppen av Cape Cod kaster han gifteringen i havet. Seinere får vi høre: ”No er det ikkje eingong nokon som sit heime og ventar”. Og etter enda noen sider: ”Eg tenkjer ikke lenger over at eg ikkje går med ring på fingeren”. Noen vil finne disse antydningene irriterende, andre vil se at Strøksnes skriver seg inn i en rik amerikansk tradisjon av fordrukne, søkende, ensomme og skadeskutte antihelter.

”Rett vest” er en dannelsesreise. Strøksnes reiser utover og innover. Og ender ved havet. Vi ser ryggen hans som silhuett mot solnedgangen, og vi skjønner at han har blikket festet mot horisonten, idet rulleteksten starter og vi hører en voice-over: ”Kva i all verda hende med meg, tenkjer eg no. Alt som er eksistensielt sant, er banalt. Det er like enkelt for ein sterk mann å vere sterk som for ein svak mann å vere svak. Sprei litt kjærleik rundt deg så lenge du har nokon, og alle har nokon”. Banalt og sant. Så kan man innvende at det er begrenset hvor mange reiseskildringer vi trenger for å fortelle oss at den forrige klisjeen vi hørte var sann. ”Rett vest” er alt i alt en røff og likendes roadmovie i bokform. Gifteringer som kastes i sjøen, hører med i sjangeren. Slik får vi sympati for en flyktende cowboy i en knallrød Chevrolet Impala.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet


Notis I: De siste årene har det kommet en rekke reiseskildringer av norske forfattere om deler av USA. John Erik Riley har skrevet om San Francisco, Vidar Kvalshaug om New Orleans og Torgrim Eggen om New York. Sindre Kartvedt reiste gjennom amerikanske drømmer og mareritt i ”Vest for Eden”, mens Erik Møller Solheim utkom i våres med ”En stemme for Obama”, der han reiser rundt i USA for å få amerikanere til å stemme på Barack Obama.

Notis II: Ole O. Moen er aktuell med en ny bok denne høsten, “USA. Annerledeslandet i en ny tid”, som er en kunnskapsrik og lettlest introduksjon til landets politiske og kulturelle historie. Omtrent samtidig utkom den mest omfattende beskrivelsen av norsk utvandring til USA så langt, ”Farvel Norge. Den norske utvandringen til Amerika”, av Sverre Mørkhagen. Boka er på 660 sider. Bind to utgis i 2011.


”Amerika er verken drøm eller virkelighet. Det er hypervirkelighet”
Jean Baudrillard (1929-2007), fransk filosof

Morten A. Strøksnes
Rett vest. Cape Cod til Big Sur
Gyldendal Arena
Reflektert, kunnskapsrikt, nyansert.

Klikk her for å lese mer

Jølsen uten mytene

Høydramatisk liv innpakket i et rikt tidsportrett.

Anmeldt av Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908) var myteomspunnet allerede da hun levde. Auraen rundt hennes navn ble ikke mindre av at hun døde på et tidspunkt da hun sto på terskelen til en ny fase av sitt særegne forfatterskap, og under mystiske omstendigheter, bare 33 år gammel: Tok hun selvmord? Uønsket gravid med sin elsker? Døde hun i skogen eller hjemme?

Gotikkforfatteren
Ingen har bidratt mer til interessen for, og spredt mytene omkring, hennes forfatterskap og person som Jens Bjørneboe, med sin biografiske roman ”Drømmen og hjulet” (1964). Det var derfor en utfordrende oppgave journalist og historiker Arnhild Skre sto foran da hun påtok seg arbeidet med å skildre hennes liv på nytt – formodentlig med sikte på å være edruelig, lite spekulativ og kildekritisk. Ragnhild Jølsen var en pioner som kvinnelig forfatter i en mannsorientert profesjon, men skapte seg alburom med sine fem grenseoverskridende bøker, der kvinner og menn ble drevet av sine dyriske lyster, der tilværelsens dystre, mystiske, underjordiske krefter fikk fritt utløp og der den ”rå, egoistiske selvoppholdelsesdriften” ble hyllet. I Jølsens verden skildres blant annet orgasmer, vold i ekteskapet og en mann som får barn med hoppen sin – og får avkommet døpt av presten.

Morfinavhengig
Dristig forfatterskap, ja, men Skre har hovedsaklig bakset med mennesket og mytene. Jølsen var en kvinne som satte de tre friheter høyt: Jeg vil ljuge når jeg vil, elske med hvem jeg vil og ruse meg på hva jeg vil. Ragnhild Jølsen er dama som sa nei til Nordens største litteraturkritiker på den tiden, Georg Brandes, og heller hoppet i køya med familiens lege – for å få lett tilgang til morfin. Så på spørsmålet om hva som tok livet av Jølsen, konkluderer Skre med at hun rett og slett drakk seg i hjel. Kroppen kollapset, etter nærmere 20 års rusmisbruk (hun begynte tidlig).

Nettverksbygger
”La meg bli som leoparden” er bunnsolid håndverk. Skre holder betimelig avstand til sitt objekt, men hun preger historien i form av en trygg, stilsikker og sober penn, og et gjennomført, bevisst og moderne kvinneperspektiv. Der tidligere forskning ofte har fokusert på det skadeskutte mennesket, har Skre kommet til at Jølsen var et person som mestret sine omgivelser og som strategisk stiftet bekjentskaper for å komme seg fram i verden. Skre har hentet Jølsen inn i vår tid. Paradoksalt nok framstår hun fortsatt som en del av avantgarden.

Arnhild Skre
La meg bli som leoparden. Ragnhild Jølsen. En biografi.
Aschehoug

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Klassekampen

Av Gudleiv Forr. Ikke på nett, men her et utdrag:

"Her jeg sitter med en murstein av ei bok om Sigurd Evensmo har jeg en sterk opplevelse av at det er lenge siden han virket blant oss. Som annen verdenskrig ble et skille i hans generasjons liv, er Murens fall for 20 år siden blitt et avgjørende skille i min generasjons. Det som skjedde før denne enestående manifestasjon av folkemakt, er blitt en del av historien om det blodige 20. århundre. For dem som er født på 80-tallet og som nå posisjonerer seg for innflytelse og makt i samfunnet, er Evensmos kamp for «Det tredje standpunkt» sannsynligvis langt fjernere enn min generasjons forhold til 1905.

Det er derfor et dristig foretagende å hente fram en mann som Evensmo fra vår glemsel. Men Evensmo er åpenbart Stian Bromark og Halvor Finess Tretvolls helt i denne fortellingen om arbeiderbevegelsens vekst og fall. Først og fremst er han deres store krigshelt. Hans formende år som kjempende sosialist på 1930-tallet som Evensmo selv har skildret inngående i sin selvbiografi «Inn i din tid», legger de etter min mening for raskt til side. Deres beste bidrag til fortellingen om Evensmo blir bokas siste del, den som skulle bli det tredje bind i Evensmos selvbiografi og som han ikke fikk fullført før han døde i 1978...."

Klikk her for å lese mer

Unnskyld, igjen

Vi kan ikke slutte med den nasjonale selvpiskingen riktig ennå.

Stian Bromark, Dagbladet
Kulturradikalismen og multikulturalismen har fått mange vakre nekrologer i det siste. I dem blir gjerne de to ismene blandet sammen, spesielt når temaet er innvandring, integrering og asylpolitikk. Det er ikke produktivt. Ett fellestrekk har de to ismene, riktignok: En betydelig vilje til selvkritikk. Den nye kulturkonservative offensiven har forsøkt å ta et oppgjør med denne nasjonale selvpiskingen ved å oppfordre gode nordmenn til å være stolte av norske, europeiske og vestlige verdier. Dette oppgjøret ser ut til å være forhastet.

Det var minoritetene selv som drev fram multikulturalismen og de vant fram fordi de hadde en god sak. Fra 1970 og 1980-tallet fikk de gjennomslag i stater med store, tidligere undertrykte minoritetsgrupper, som for eksempel i USA og Australia. Canada var tidligst ute med å adoptere multikulturalismen som statsideologi, primært av hensyn til landets fransktalende befolkning.

I 1998 ratifiserte Norge Europarådets konvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Da fikk tatere/romanifolket, samt jøder, kvener og skogfinner, status som nasjonale minoriteter. Taterne/romanifolket tilhører en gruppe som inntil langt inn på 1900-tallet ble diskriminert, kriminalisert, tvangssterilisert og tvangsplassert på fosterhjem - alt for å fornorske dem. Den rådende statsideologien tilsa assimilering, ikke integrering. I 1998 måtte norske myndigheter offisielt be om unnskyldning. I 2004 ble det gjentatt fra departementalt hold: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av.»

I forrige uke rettet menneskerettighetssentret på Falstad en henvendelse til landets statsminister, der det blant annet heter om taterne/romanifolket: «Gruppen har vært - og er fortsatt utsatt for diskriminering og negative holdninger fra den norske majoritetsbefolkningen». I brevet, som blant annet er underskrevet av Den Norske Helsingforskomité og Likestillings- og diskrimineringsombudet, kreves det tiltak for å få bukt med diskrimineringen og for å styrke taterne/romanifolkets språk og kultur.

Staten har beklaget, men skal vi tro en fersk rapport fra Helsingforskomiteen, kjenner vi ennå ikke omfanget av de historiske overgrepene, annet enn at «bruddene begått mot romanifolket/taterne i sum utgjør et så alvorlig mønster at Norge bør etablere en egen gransking som fokuserer på de menneskerettslige sidene ved den tidligere romani-/taterpolitikken». Siste unnskyld er ikke sagt.

Statsviter Melissa Nobles argumenterer i «The Politics of Official Apologies» for hvorfor stater bør be om unnskyldning for fortidige synder overfor minoriteter. Ifølge henne fungerer ordet «unnskyld» ikke som en blankofullmakt til å danne etniske parallellsamfunn, men er et avgjørende skritt på vei mot integrering, forsoning og sameksistens. Likevel kvier mange statsledere seg av frykt for kompensasjonskrav. Derfor vil ikke britene beklage slaveriet, Finland vil ikke be landets samer om unnskyldning og tyrkerne vil ikke beklage folkemordet på armenerne i 1915.

Så lenge vi ønsker å opprettholde våre menneskerettslige forpliktelser, vil Norge forbli et multikulturelt samfunn. Og så lenge det er minoritetene, ikke majoriteten, som presser på for å bidra til korrekt historisk informasjon og for å belyse fortidige overgrep, vil disse minoritetene beholde sitt moralske overtak. Det vil muligens komme ei tid da den norske majoriteten kan si at deres verdier er bedre enn taternes og romanifolkets, men det er ikke ennå.

Klikk her for å lese mer

Adjø, solidaritet

Det er naturligvis vanskelig å føle sympati med asylsøkere når vi ikke aner hvorfor de kommer hit.

Stian Bromark, Dagbladet
Regjeringen, hvori opptatt det tidligere solidaritetspartiet SV, strammer inn på asylpolitikken i Soria Moria II. Frihetsberøvelse skal brukes hyppigere, asylsøkere skal kunne interneres, terskelen for opphold på humanitært grunnlag skal heves og den nye 4-årsregelen betyr at man må har studert eller jobbet i fire år i Norge for å kunne hente ektefeller utenfor EU. Ingen ramaskrik fra SV-ere, bare Audun Lysbakken som kritiserer mediene for at de kritiserer regjeringens innstramminger.

Slik er normaltilstanden blitt. Og det er egentlig ikke så rart, gitt det store, negative og ensidige fokuset vi har hatt på asylsøkere i Norge de siste årene. Én av årsakene til det kan være at disse menneskeskjebnene først kommer innenfor vårt synsfelt når de banker på døra. Noen av de 13.379 asylsøkerne som har kommet til Norge hittil i år, er dermed identitetsløse i dobbelt forstand: ikke har de papirer, og - sett fra vårt ståsted - ikke har de en opprinnelse. De aller fleste kommer fra Afghanistan, deretter følger Eritrea, Somalia og Russland. Irakere og iranere er også store grupper. Dette er ikke unikt for Norge. De samme landene topper også statistikken i USA, og økningen de siste årene er heller ikke særegen for Norge og Europa.

Siden vi mistenker disse menneskene for å være lykkejegere eller kriminelle, ønsker vi dem ikke velkommen. Vi ser ingen forbindelse mellom asylsøkerne fra Afghanistan og Norges deltagelse i krigen i samme land. I Irak er det som kjent også triste tilstander, initiert av en amerikanskledet koalisjon. Asylsøkerne fra Russland flykter sjelden fra St. Petersburg, men ofte fra det Den norske Helsingforskomité kaller «den største menneskerettslige krisen i Europa i dag», et område av Russland preget av massakrer, voldtekt, tortur, forsvinninger og sivil bombing, nemlig Tsjetsjenia.

Somalia hjemsøkes av borgerkriger, regjeringen er ikke-fungerende og landet havner desidert øverst på listen over verdens «mislykkede stater». Norge skal ikke klandres for det, men vi er heller ikke uten ansvar. På 1990-tallet deltok for eksempel 260 nordmenn i en omstridt FN-operasjon i Somalia, som Forsvaret selv har omtalt som «tragisk og grisete». Iran er et av verdens verste diktaturer, der man risikerer å få kuttet av hender og føtter hvis man er uheldig med sine uttalelser, har hodetørkleet skjevt på eller blir avslørt som homofil.

Verden hadde sympati for norske flyktninger under annen verdenskrig fordi de visste hva som foregikk i Norge. Nordmenn hadde sympati for ofrene for Franco-regimet, for østeuropeere som flyktet fra diktatur, for vietnamesiske båtflyktninger - fordi vi visste hva som foregikk i Spania, i Tsjekkoslovakia, i Vietnam. Et søk i de største avisenes tekstarkiv det siste året, gir 409 treff på «Eritrea». 99 prosent av sakene handler om asylsøkere i Norge. Den siste prosenten kan fortelle at ytringsfriheten i Eritrea er på verdensbunnen, vi kan lese notiser om tørke og hungersnød, krig og borgerkrig - og litt sport.

Det er derfor stor sjanse for at vi ikke aner hvorfor asylsøkerne kommer hit. Dermed er det heller ingen grunn for oss til å føle solidaritet med dem. Og det er heller ingen grunn til at vi skal ta inn ekstraordinært mange asylsøkere i perioder da det finnes ekstraordinært mange av dem i verden. Tvert imot, ser det ut til - jo flere det er, jo færre vil vi ta imot.

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av "Sigurd Evensmo. Alene blant de mange" i Dagbladet

Av Bodil Stenseth, i Dagbladet. Et utdrag

"Når Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll skriver om Sigurd Evensmo, møtes tre journalister, og den store fortellerfesten begynner. Biografien er ikke helstøpt, men det pretenderer den heller ikke. La det være sagt: biografien er en sjanger med legio variasjoner. Det til tross for at mange biografer hevder å komme med den endelige, altomfattende versjonen. Slik ikke med Bromark og Tretvoll, de har skrevet en idéhistorisk og journalistisk biografi, med dertil strengt kildeutvalg. Og for noen kilder! Sigurd Evensmo utfoldet seg jo innen de fleste litterære sjangrer og etterlot seg et rikt privatarkiv.

Tospannet har kunnet fråtse i skjønne og saklige godbiter. Nettopp godbiter, skrevet av Evensmo selv. Det er Bromarks og Tretvolls litterære grep å bygge biografien med Evensmos egne ord, særlig de som sto på trykk i aviser og romaner eller var ført i pennen i dagbøker og privatbrev. Resultatet er en innsidebiografi, der få eller tidvis ingen andre stemmer får innpass.

Én setning kan være nok: «Evensmo stiller ingen kritiske spørsmål til dette», skriver Bromark og Tretvoll om teatersensuren Evensmo fortalt om under Moskva-besøket i 1934.[.....]

Klikk her for å lese mer

Franco, klippfisk og norsk feighet

Den spanske borgerkrigen er fortsatt en verkebyll i Spania 70 år etter at den tok slutt. Den burde være det i Norge også. Ny bok avdekker vår ukledelige opportunisme.

Stian Bromark, Dagbladet
For intellektuelle , radikalere og politisk engasjerte var den spanske borgerkrigen det samme på 1930-tallet som Vietnamkrigen var 40 år seinere.
I Madrid, Barcelona, San Sebastian, Alicante, Málaga - i utallige spanske byer utspilte det seg i åra 1936 til 1939 blodige slag der en halv million menneskeliv gikk tapt og Europas framtid ble utmeislet.
Vant den valgte, venstreradikale regjeringen (en folkefront av sosialister, kommunister og republikanere), betydde det seier for solidariteten og humanismen.
Vant Franco og hans høyreorienterte opprørere, ville det berede grunnen for økt fascistisk frammarsj på det europeiske kontinentet.
Den norske regjeringen reagerte med overveldende bekymring - for den norske klippfiskeksporten.

Den spanske borgerkrigen var for mange en skjellsettende og formativ erfaring. Ernest Hemingway dro dit i mars 1937, og skrev siden den verdensberømte romanen «Klokkene ringer for deg». Hans kone, journalisten Martha Gellhorn, var med ham. Fotografen Robert Capa oppholdt seg i Spania gjennom hele krigen, med kjæresten, fotografen Gerda Taro. I september 1936 tok han ett av fotohistoriens mest kjente bilder, «Den fallende soldat».
George Orwell meldte seg også frivillig til å bekjempe fascismen, og utga i 1938 sin beste ikke-skjønnlitterære bok, «Hyllest til Katalonia». Den franske forfatteren og politikeren André Malraux var like ivrig etter å bekjempe ondskapen - som britisk-ungarske Arthur Koestler - og skrev siden en roman basert på erfaringene, kalt «Håpet».

Den norske deltakelsen var ikke mindre. Hvor omfattende får vi et systematisk, tankevekkende og underholdende innblikk i ved å lese «Tusen dager. Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939» av kommunikasjonsrådgiver og ekspolitiker Jo Stein Moen og advokat Rolf Sæther.
Vi sendte våre beste menn og kvinner ned dit, for å rapportere hjem eller for å bekjempe Francos menn. Forfatteren Nordahl Grieg og journalisten Lise Lindbæk har fått sin flombelysning, mindre kjent er Gerda Grepps formidable innsats. Datteren av den tidligere Arbeiderparti-formannen Kyrre Grepp og journalisten Rachel Grepp, var korrespondent for Arbeiderbladet og reiste gjentatte ganger nedover for å gi norske lesere det Moen og Sæther karakteriserer som en «reflekterende, nyansert og nøktern» analyse av krigsforløpet.

Til tross for at det innebar betydelig risiko og hun var svekket av tuberkulose, gjorde hun sitt ytterste for å komme så nær fronten som mulig. I ti dager reiste hun sammen med journalisten og forfatteren Arthur Koestler. Han ble bergtatt. Ifølge Koestler hadde hun en «sjelden kombinasjon av mot og skjørhet, effektivitet og sjarm». De diskuterte politikk og Koestler leste gjennom hennes artikler før de ble sendt til Norge. I «Tusen dager» får vi bare et fragment av hennes liv, men det er nok til at man stusser over at hun ennå ikke har fått sin egen biografi (som Lise Lindbæk fikk i 2002). Grepp døde av sykdommen i 1940, bare 33 år gammel.

Borgerkrigen splittet ikke bare Spania, men også Norge. De borgerlige partiene og avisene støttet Franco, mens norske sosialister og kommunister - og Dagbladets antifascistiske utenriksredaktør Ragnar Vold - støttet den venstreorienterte regjeringen.
Tøffest gikk det utover Arbeiderpartiet, som nesten revnet av indre splid. Regjeringen Nygaardsvold, med utenriksminister Halvdan Koht i spissen, valgte å støtte stormaktenes linje, nemlig å ikke blande seg inn i konflikten (nonintervensjon). Derfor var det forbudt å eksportere våpen til den lovlig valgte og anerkjente regjeringen.

Og motstanderne, naturligvis, men det brydde ikke nazistene og fascistene i Tyskland og Italia seg om. Dermed fikk Francos soldater et solid overtak. (Stormaktenes unnvikende linje - Sovjetunionen unntatt - beredte dermed grunnen for fascistenes seier og nesten 40 års påfølgende diktatur i Spania.)
I Norge ble det til og med forbudt å verve seg til krigstjeneste i Spania, og det ble utført razzia mot leiligheter der man mistenkte at verving foregikk. Denne feige linja ble sterkt kritisert av andre sterke aktører i Arbeiderpartiet, ikke minst av redaktør og ideolog Martin Tranmæl i Arbeiderbladet. AOF-sekretær Haakon Lie, som selv bevitnet de sørgelige tilstandene i Spania, kalte denne nøytralitetstanken for «forbrytersk naivitet».

Flere hundre nordmenn dro likevel, hovedsakelig medlemmer og sympatisører av Norges Kommunistiske Parti. Den mest kjente var Asbjørn Sunde. Han gjorde også en fryktløs innsats som motstandsmann under tyskernes okkupasjon av Norge, men ble etter Gerhardsens antikommunistiske Kråkerøy-tale i 1949 en mindre aktet borger av landet.
Det norske folk heiet på den spanske republikken. Nær to millioner norske kroner (56 millioner i dag) ble samlet inn til kjøp av ambulanser, medisiner og mat. Omtrent halvparten kom fra fagbevegelsen, resten fra privatpersoner. Koht sto på sitt - inntil det ble klart at borgerkrigen for alvor truet norske økonomiske interesser. Opprørsstyrkene drev piratvirksomhet i Gibraltarstredet rettet mot norske skip i så stor grad at Koht foreslo å sende krigsskipet «Olav Tryggvason» av gårde for å beskytte skipsnæringen.

Spania var hovedmarked for norsk klippfisk, det var årlig rundt 2500 norske skipsanløp i Spania og Rederiforbundet drev virkningsfull lobbyvirksomhet for at regjeringen skulle åpne opp for handel - og om nødvendig anerkjenne Franco som seierherre før krigen var slutt. Denne prinsippløsheten kostet nesten utenriksministeren jobben flere ganger i løpet av de tusen dagene krigen varte, og det var nære på at regjeringen Nygaardsvold gikk med i dragsuget.

Når man får ei bok i hendene som er skrevet av en tidligere Jagland-rådgiver og en forhenværende direktør i Norges Rederiforbund, forventer man ikke uttrykksrikdom, analytisk eleganse og tett i tett med oppsiktsvekkende, ny informasjon.
Men «Tusen dager» er en innsats som avtvinger respekt. Kildetilfanget, inkludert det enestående billedmaterialet, bør en forsker misunne dem. Den litterære innlevelsen er i de sterkeste partiene virkelig kvalitetsjournalistikk. Innblikket i Stortingets, Arbeiderpartiets og Rederiforbundets tankeverden er ikke overraskende basert på substansiell og fortrolig kunnskap. «Tusen dager» er den første samlede framstilling av Norge og nordmenns rolle i Den spanske borgerkrigen. Det var på høy tid at den kom.

Mange av heltene fra Spania ble skurker under Den kalde krigen, og omvendt. I dag kan vi tillate oss å dele ut kortene på nytt. Jo Stein Moen og Rolf Sæther har ytt sin skjerv, og vel så det, for å ære dem som æres bør. «Tusen dager» er ei bok, men også en minnesmerke - over dem som tok opp kampen mot fascismen. Mot den norske regjeringens vilje.

Klikk her for å lese mer

Sjørøvere og andre røvere

Norge har overtatt ledelsen av en FN-gruppe som skal bekjempe piratvirksomhet. Men hvem beskytter lokalbefolkningen mot tjuvfiske og dumping av giftig avfall utenfor Somalias kyst?

Stian Bromark, Dagbladet
I august sendte Norge fregatten ”Fridtjof Nansen” i retning Adenbukta utenfor Afrikas Horn. Fregatten skal være en del av EUs styrke for å bekjempe somaliske pirater – Task Force Atalanta. Om bord er det bygget et fengsel til å innkvartere fangede pirater. To småbåter med norske marinejegere er med for å beskytte skipet mot angrep. En uke etter at fregatten kom fram, tok mannskapet syv somaliere til fange. De var mistenkte for sjørøveri, men ble sluppet fri på grunn av manglende bevis. Siden har fregatten forsvunnet fra radaren, altså den norske offentligheten, og få vet helt hva de driver med der nede. Nå har norske myndigheter trappet opp piratbekjempelsen. Norge har overtatt ledelsen av en FN-gruppe som blant annet skal vurdere om det bør opprettes en egen domstol som kan straffeforfølge de somaliske piratene. Vi er med andre ord dypt involvert. Det bør ikke forundre. Over 1 000 norskkontrollerte skip seiler årlig i Adenbukta. Rundt 20 prosent av all verdens oljetrafikk passerer dette området. Piratene truer norsk økonomi.

Engasjementet fra verdens ledende land er upåklagelig. Totalt 35 krigsskip fra 16 forskjellige land er med i antipiratkampen. Derimot løftet det internasjonale samfunnet ikke en finger da Somalias kyst ble utsatt for omfattende tjuvfiske. Og de så gjennom fingrene med at tonnevis med giftig avfall ble dumpet samme sted. Sjørøveriet oppstod på 1990-tallet fordi somaliske fiskere var lei av å se på at deres hummer og tunfisk ble frastjålet dem av europeiske og asiatiske fisketrålere. Spanjoler, franskmenn, japanere – de drev piratvirksomhet, om man vil. Rundt 300 millioner dollar anslås det at Somalia mistet hvert år i fiskeinntekter. Siden landet ble kastet ut i lovløse tilstander etter 1991, har giftig avfall fra europeiske fabrikker og sykehus blitt dumpet utenfor den somaliske kysten. Det fantes ingen funksjonell regjering i Somalia og det fantes i hvert fall ikke noe kystvern. Derfor organiserte de fortvilte fiskerne seg for å ta opp kampen mot tjuvene. De startet med å bøtelegge dem som manglet fiskelisens. Men snart fikk fiskerne selskap av andre uten fullt så edle motiver, blant andre tidligere krigsherrer. Piratvirksomheten eskalerte etter tsunamien i romjula 2004. Da ble flere tusen tønner med kjemisk avfall skyllet opptil ti kilometer inn i landet. Minst 300 mennesker døde av forgiftningen.

Slik ble i utgangspunktet hederlige mennesker drevet til å utføre desperate handlinger. Og dermed blir det lettere å forstå hvorfor så mange som 70 prosent av den somaliske befolkningen støtter piratene. Folkene i et av verdens fattigste og mest kaotiske land vil ikke lenger stå med lua i hånda og se på at europeere og andre stjeler deres naturressurser og ødelegger miljøet. Vi kaller dem pirater, de kaller seg ”frivillige kystvakter”. En av piratlederne, Sugule Ali, har sagt det slik i et intervju: ”Vi betrakter oss ikke som banditter. Det er de som fisker og dumper ulovlig i vårt farvann som er banditter”. Afrikas mest anerkjente romanforfatter, somaliske Nuruddin Farah, uttalte nylig til det britisk tidsskriftet New African at han er oppgitt over den vestlige ensidige og overfladiske dekningen av konflikten. Ifølge ham kan ikke piratvirksomheten utelukkende tolkes økonomisk, men bør forstås ideologisk og politisk.

Flere har sammenlignet dagens pirater med de som herjet i Karibia fra 1650 til 1730. Da som nå utgjorde piratvirksomheten en trussel mot internasjonal handel og sjøfart, men deres lovløse liv var like mye en trussel mot den bestående samfunnsorden. Forholdene om bord fartøyene var ikke sjelden mer egalitære enn på land. Kapteinen ble valgt av mannskapet, spriten ble fordelt jevnt og mennesker av ulik rase, kjønn, alder, klasse og nasjonalitet arbeidet side om side. Derfor betraktet de fattige piratene som helter. Den amerikanske historikeren Marcus Rediker har påvist (i boka ”Villains of All Nations”) hvor likt Eugène Delacroix berømte hyllest til den franske klassekampen, maleriet ”Friheten leder folket”, er et annet, mindre kjent maleri fra 1725. I begge står en kvinnelig frihetskjemper i sentrum, kledd i romersk tunika og med brystene blottet. Forskjellen er at det ikke er trikoloren som vaier i bakgrunnen i 1725-maleriet, men et sjørøverflagg. Det fantes ondskapsfulle kjeltringer blant de klassiske sjørøverne, men i folkets bevissthet symboliserte de likevel opprøret mot etablissementet. Til slutt fikk stormaktene nok. De slo effektivt og skånselsløst tilbake. Mange pirater endte sine dager i en galge. Gullalderen var over.

Sjørøveri skal verken da eller nå romantiseres. Noen somaliere drar til havs for å drive private plyndringstokter og for å velte seg i luksus, mens andre søker å opprette en slags rettferdighet og deler ut løsepenger til lokalbefolkningen. Europeere, amerikanere og andre kan sende så mange bevæpnede fregatter til Adenbukta de bare vil, men det forblir symptombehandling. Vil USA, FN og EU kurere sykdommen, må det gis kompensasjon for gamle synder, tjuvfiskingen og giftdumpingen må stanses og ikke minst må innsatsen intensiveres for å skape stabilitet i det som regnes som verdens mest politisk skakkjørte og økonomisk ruinerte land.

Klikk her for å lese mer

Vår indre bøddel

46 år etter at Stanley Milgram viste hvor villige vi er til å påføre våre medmennesker smerte, har det verdensberømte eksperimentet blitt utført på nytt. Konklusjonen er ikke oppmuntrende.

Stian Bromark, Dagbladet
Går det en strak linje fra nazistenes utrydningsleire til amerikanernes torturering av irakere i Abu Ghraib? Det er et fristende, men ikke spesielt dristig tankeeksperiment. Vi er verken nazister eller amerikanske fangevoktere. Deres erfaringshorisont berører ikke oss. Spørsmålet blir mer foruroligende om vi spør: Ville vi handlet på samme måte i en identisk situasjon? 70 prosent av oss må svare ja. 30 prosent kan slappe av.

30 prosent. Slik kan en livsløgn oppsummeres. Vi klynger oss til håpet om at den indre stemmen styrer våre handlinger, men virkeligheten er at vi hører mer på overbevisende ytre røster. Dermed er vi i stand til å påføre våre medmennesker grusom smerte. Vi gjorde bare som vi ble fortalt. Vi er uten ansvar. Det var dette Stanley Milgram avslørte med sitt oppsiktsvekkende og kontroversielle sosialpsykologiske eksperiment i 1963: Mennesker er lydige vesener. Nå har eksperimentet blitt utført på nytt, i en mildere og mer human utgave. Dermed er det ikke helt sammenlignbart, men den nye undersøkelsen viser at vi har blitt marginalt mer selvstendige og humanistiske de siste femti årene. 12, 5 prosent, faktisk.

Sosialpsykologien Stanley Milgram var på begynnelsen av 1960-tallet tilknyttet Yale University i USA. Foranledningen til eksperimentet, var rettssaken i 1961 mot nazisten og krigsforbryteren Adolf Eichmann. Det var denne rettssaken som fikk filosofen Hannah Arendt til å konstruere uttrykket ”ondskapens banalitet” i boka ”Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet” (1963). Hennes tese, og Milgrams, var at Holocoust ikke ble utført av sosiopater, men av helt ordinære mennesker som ikke betraktet sine handlinger som unormale. De fulgte bare myndighetens vilje.

Milgrams deltakere fikk bare vite at eksperimentet skulle undersøke forholdet mellom straff og læring. En forsøksperson (”eleven”) ble plassert i en stol med elektroder festet på kroppen. Deltakerne (”læreren”) fikk beskjed om å gi elektriske støt når ”eleven” svarte feil på spørsmål. Først litt volt, deretter stigende kraft. Dersom ”lærerne” nølte, ble de oppmuntret til å fortsette: ”Vær så snill og fortsett”, ”Eksperimentet trenger at du fortsetter”, ”Det er absolutt nødvendig at du fortsetter”, og ”Du har ikke noe valg, du må fortsette”. Ved 150 volt lød det høylydte klagerop fra den elektriske stolen. Etter 300 volt erklærte ”eleven” at han ikke lenger ville svare på spørsmålene. Over 330 hørtes verken skrik eller jammer. Smertene hadde slått ham ut. ”Eleven” var i livsfare. Det vil si: Det deltakerne ikke visste var at forsøkspersonen var en skuespiller. Ledningene var uten elektrisitet.

Kun én person nektet å gå forbi 300 volt. 82, 5 prosent av deltakerne gikk over 330 volt. På forhånd hadde Milgram spurt psykologistudenter hva de trodde resultatet kom til å bli. De trodde bare 1, 2 prosent av deltakerne var i stand til å gi maks volt. Resultatet viste at 65 prosent gikk helt opp til dødelig dose, 450 volt. Undersøkelsen fikk Stanley Milgram til å konkludere med at mennesker har en nedarvet tendens til å ville adlyde ordre fra autoriteter som politi, lærere, foreldre, fengselsvoktere, myndigheter. I dag tror vel mange at menneskeheten har blitt mer selvstendig, frihetstenkende og humanistisk. Derfor bestemte Jerry M. Burger fra Santa Clara University i USA seg for å gjennomføre undersøkelsen på nytt. Resultatet er like nedslående.

Jerry M. Burger gikk mer forsiktig fram enn Milgram. Burger satte den øvre grensen til 150 volt, av hensyn til deltakernes samvittighetsskrupler, og han valgte bort deltakere som tidligere hadde vist problemer med å takle stress. De fikk lov til å forlate eksperimentet når som helst, med de 50 belønningsdollarene i lomma, og lederen for eksperimentet understreket at det var han som hadde det fulle og hele ansvar. Ved 150 volt skulle ”eleven” utbryte: ”Få meg ut herfra, jeg har hjerteproblemer!”. Burger hadde en person i rommet som presset deltakerne til å fortsette hvis de nølte, men det var også en annen tilstede som forsøkte å overtale dem til å la være. Det spilte ingen rolle. 70 prosent valgte likevel å gå videre til maks. Milgram brukte utelukkende unge menn i sin undersøkelse. Burger hadde med kvinner og menn mellom 20 til 81 år, uten at det så ut til å hjelpe. Etnisitet, kjønn, alder eller utdannelsesnivå gjør ingen forskjell. Det sies at kvinner har mer empati enn menn og at de har en større tendens til å adlyde ordre. Hvis det er korrekt, utligner disse to drivkreftene hverandre. Burgers undersøkelse viser at kvinner gjør det de blir bedt om, men de viser en større grad av stress enn menn, og noen av de kvinnelige deltakerne gråt åpenlyst.

Inspirert av Stanley Milgram utførte psykologiprofessor Philip Zimbardo ved Stanford University i 1971 et tilsvarende eksperiment. 24 studenter ble plukket ut til å spille roller som henholdsvis fangevoktere og fanger. Eksperimentet, som foregikk i kjelleren på universitetet, skulle vare i 14 dager. Etter seks dager måtte det avbrytes. Studentene hadde gått så til de grader opp i sine roller at en tredjedel av vokterne i ettertid ble sagt å ha utviklet genuine sadistiske tendenser. Mange av ”fangene” ble traumatisert etter å ha blitt torturert og trakassert. Noen av fangene ble fratatt sine sengemadrasser, noen ble nektet å gå på do og noen ble tvunget til å gå omkring nakne. Andre igjen ble seksuelt ydmyket. Evnen og viljen til å følge ordre, og å påføre andre smerte, var altså ikke noe mindre i Zimbardos eksperiment.

Her tok den strake linja slutt. Etter Abu Ghraib-skandalen i 2004 sa amerikanske myndigheter at de brutale fangevokterne var unntak, noen få råtne epler, ikke representative for systemet. Sett i lys av Milgram og Zimbardos eksperimenter, lyder ikke det sannsynlig. Zimbardo ble innkalt som ekspertvitne i rettssakene som fulgte i kjølvannet av skandalen. I 2007 utga han boka ”The Lucifer Effect: Understanding How Good People Turn Evil”, der han sammenligner mishandlingen ved Stanford i 1971 med torturen i Irak-fengslet tre tiår senere. Vi kunne også vært fangevoktere. Vi kunne meldt oss frivillig til et eksperiment, vi kunne vært studenter ved Stanford. Den eneste måten å unngå å havne i en situasjon der du må mishandle, undertrykke og torturere medmennesker, ser det ut til, er å unngå å havne i slike situasjoner.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Noen mennesker har lettere for å begå ondskapsfulle handlinger enn andre, hevder den britiske forskeren Kathleen Taylor i sin nye bok ”Cruelty: Human Evil and the Human Brain (2009). Alt kommer an på gener, oppvekstmiljø og livssituasjon. Har man for eksempel vokst opp et sted der vold blir akseptert og premiert, blir de destruktive drivkreftene i mennesket forsterket, mener hun.

Notis II: ”Hvis man skulle skrive en bok om det, måtte det bli en roman, for ingen ville trodd på noe av den jævelskapen. Jeg var der, og selv ikke jeg tror på det”, har en av Abu Ghraib-fangevokterne fortalt til Philip Gourevitch og Errol Morris. I deres bok ”Stående ordre”, som kom på norsk i våres, er det tydelig at mishandlingen var satt i system. Fangene ble blant annet nedverdiget ved å bli kledd nakne og få rosa truser trædd over hodet – truser innkjøpt i kassevis av det amerikanske forsvaret.

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse i Dagsavisen

"Enten du oppfatter deg som radikal eller ikke, er biografien «Alene blant de mange» en bok du bør lese denne høsten. Verket sier ikke bare noe vesentlig om Sigurd Evensmos liv, men om hele Norges historie."
Thorvald Steen, Dagsavisen

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse i Morgenbladet

Klikk her for å lese mer

Intervju i Dagbladet om Sigurd Evensmo-biografien

Ikke på nett, men et lite utdrag:

"Ny Tids aller første redaktør, Sigurd Evensmo, svarte med isfront da han oppdaget Finn Gustavsens forhold til hans kjæreste Torild Skard.

TREKANTDRAMA: I en helt fersk biografi om Sigurd Evensmo avsløres et til nå ukjent trekantdrama mellom Evensmo, Finn Gustavsen og Torild Skard. De tre var alle sentrale aktører i dannelsen av det som i dag er regjeringspartiet SV.
Forfatterne Halvor Tretvoll og Stian Bromark, mener trekantforholdet fikk politiske konsekvenser.
- Trekantdramaet slår inn politisk og blir betydningsfullt. Gustavsen og Evensmo var de to viktigste mennene i Orientering-kretsen og bevegelsen rundt SF, og Skard var en av de viktigste kvinnene, sier Tretvoll og legger til:
Samtidig med dette står kampen om partiets framtid.
[.....]
Men i 1970 får Evensmo en telefon fra Gustavsens kone Ragnhild. Høsten 1968 hadde Gustavsen og Skard hatt et forhold.
"Jeg ble lammet og død innvendig. Det var et sjokk", skrev Evensmo i sine dagbøker.
Gustavsen og kona gikk fra hverandre etter dette.
"Jeg har ikke anlegg for å hate, men jeg hater som neppe noen gang før i mitt liv", skriver Evensmo.
Først på gravøl for avisa Orientering i 1975 møttes de to kumpanene hverandre etter fem år med isfront."

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av Harald Stanghelle i Aftenposten om Evensmo-biografien

Ikke på nett, men her et lite utdrag:

"La det være sagt med det samme: Det er en strålende biografi Stien Bromark og Halvor Fitness Tretvoll har skrevet. En biografi over et like helt som sammensatt menneske. For Sigurd Evensmo var arbeidersønnen som karret seg inn i arbeiderbevegelsens innerste sirkler. Han var krigsofferet som aldri ble kvitt skyldfølelsen over selv å ha overlevet. Og han var den kompromissløse politiske idealisten som tok like avgjørende som grundig feil.
Inn i din tid og Ut i kulda var Evensmos egne memoartitler. De står seg også for ettertiden. Samtidig minner de oss om at tidene skifter. Med usvikelig sikkerhet skifter samfunnstemperaturen - og det politiske bildet med den. Og for Evensmo var selve Krigen og så den kalde krigen den akse alt dreiet seg om.

Vi har godt av å lese om dette. Ikke minst fordi denne tidsånden ligger der som en aktiv resonansbunn for vår egen tid. Og de to forfatterne makter å ta oss inn i en tid som er nærmere enn vi liker å tro.
[.............]

For slik fremstår Sigurd Evensmo. I all sin kraft, og som et dramatisk tidsvitne. Og alle som er ekte opptatt av vår egen tid bør lese om den tid som var. I Stian Bromark og Halvor Finess Tretvolls Evensmo-biografi fortelles den med veltalenhet, innsikt og kjærlighet. Det er en prestasjon!"

Klikk her for å lese mer

Intervju i Blikk om Sigurd Evensmo-biografien

Klikk her for å lese mer

Intervju om Sigurd Evensmo-biografien i Agderposten

Ikke på nett, men her et utdrag:

"[.............]
Dette kommer frem i den nye boken om Sigurd Evensmo, en biografi som har fått tittelen «Alene blant de mange».
Boken, som ble lansert i går, er en fortelling om de eksistensielle og politiske hendelsene som formet det forrige århundret gjennom en mann som stadig havnet i begivenhetenes sentrum, som journalist, forfatter, redaktør, filmkritiker, sensurist og aktiv debattant.
Sigurd Evensmo engasjerte seg sterkt både i mellomkrigstiden, under krigen og ikke minst etter Den andre verdenskrig, hvor han etter hvert ble en av hovedarkitektene bak Det tredje standpunkt, det politiske ståstedet mellom sosialdemokrati og kommunisme.
Selvtillit og trygghet
Halvor Finess Tretvoll, som har skrevet om Arendalsoppholdet i boken han har laget sammen med Stian Bromark, sier til Agderposten at oppholdet i sørlandsbyen var Sigurd Evensmos første reise ut i den store verden.
Han var proppfull av forventning og gå-på-humør. Det var her han fikk sin første betalte journalistjobb etter hard konkurranse fra 22 andre søkere.
Her skulle han få ansvaret for alle de arbeidsoppgaver som tilflyter en journalist i en liten lokalavis, alt fra badetemperaturer til lederartikler om verdens store begivenheter. Men det ville være en overdrivelse å si at den unge skribenten bedrev det som kan kalles stor journalistikk her.
[..................]
– Alt dette engasjementet i Arendal ga ham tro på seg selv og oppholdet i byen var på mange måter en frigjøringsprosess for Sigurd Evensmo. Her ble han politisk moden og voksen. Han ville gjøre kulturen viktigere. Kulturfeltet var for ham et kampavsnitt og kulturprodukter måtte etter hans mening bedømmes etter sin politiske tendens, sier Halvor Finess Tretvoll.
[...........]"

Klikk her for å lese mer