Radikal konservatisme

Et givende sammenstøt med Høyres nye sjefsideolog.

Torbjørn Røe Isaksen
Høyre om.
For en ny konservatisme
Cappelen Damm

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen har i mange år framstått som partiets friske tilskudd, alltid spissformulert, smårufsete i stilen og med glimt i øyet. Nå kan det innvendes at det ikke skal mye til for å blåse liv i Høyre. Partiet er omtrent like sexy som et victoriansk teselskap. Men det er noe med Røe Isaksen. Ikke snakker han som en Høyre-politiker og ikke ligner han på en. (Hvis noen har stjålet Høyres klær på stranda, har Røe Isaksen rappa venstresidens.) Men nå, som debutant i bokform, kan Røe Isaksen minne om en høyremann – omtrent på alder med Kåre Willoch.

Arven
”Høyre om!” åpner ambisiøst. Røe Isaksen vil gjenreise Høyre som politisk kraft. Partiet, mener han, framsto som ideologisk famlende etter valgkampen i 2005. Det ble for mye pengesnakk og for lite fokus på verdier. Røe Isaksen siterer Klassekampen-redaktør Braanen som skrev at et parti som ikke er i stand til å hylle sine forgrunnsskikkelser, som John Lyng, Francis Sejersted og Lars Roar Langslet, befinner seg langt unna sitt ideale maksimum. Unge Høyre-lederen nikker og bukker, men går mer grundig til verks. Han oppsøker ideologiske pionerer som Edmund Bruke, Adam Smith og Alex de Tocqueville i sitt forsøk på å avgrense det distinkt konservative fra konkurrerende ideer som liberalisme og sosialisme. Det er en fruktbar og innsiktsfull historisk reise, som viser at Røe Isaken ikke leser så mye Donald som han ser ut som.

Venstre om!
En innsigelse, sett i lys av at dette er en debattbok, er at man (i hvert fall denne leseren) tar seg i å bifalle oftere enn det motsatte. Det kan være at man (denne leseren) er mer konservativ enn man (leseren) har gått rundt og innbilt seg. Eller det kan være at Røe Isaksen er mer radikal enn han later som og at boka burde hete ”Venstre om!”. Det kan også være at konservatisme, uten for mye skatteletteprat, er litt for enhver smak. Røe Isaksen forfekter måtehold, en slags både-og-filosofi, der privat og statlig initiativ måles opp mot hverandre, der økonomi og kultur balanseres og der fortid og nåtid er på bølgelengde. Framtiden utvikles forsiktig og gradvis, ikke stykkevis, brått og delt. Det må man nok være revolusjonær for å ha noe imot, og derfor vier også Røe Isaksen et kapittel til å kritisere den radikale, utopiske venstresiden. Har ikke Røe Isaksen lært at det er ufint å slå den som ligger nede med brukket rygg?

Våre verdier?
Torbjørn Røe Isaksen skriver godt. Altså ikke som en politiker. Tidvis, bare tidvis, virker det som om han har forvillet seg inn i en blomstereng: ”Friheten er myk som silke og vill som en tiger, smektende og farlig, forlokkende og forførende”. Han tenker også godt, altså ikke som en politiker. Men stundom, ja stundom, forviller han seg inn i en jungel. Konservatisme, i Røe Isaksens versjon, er opptatt av røtter og identitet, ”som er knyttet til noen verdier og ideer som har formet vår historie i vårt land”. Utfordringen – hvordan forene forandring og forankring – får Røe Isaksen når han skal overføre dette tankegodset til innvandringspolitikken. En logisk konsekvens av ideen om å verne om ”våre verdier”, er å stenge grensene eller kreve tvungen assimilering. Flere kilder Røe Isaksen tyr til for å illustrere vår globaliserte usikkerhet, som franske Pascal Bruckner, amerikanske Samuel P. Huntington og norske Tore Lindbekk, er motstandere av flerkulturelle samfunn. Dit går ikke Røe Isaksen. Heldigvis, for Høyre. I stedet oppfordrer han til mangfold, toleranse, balanse, fellesskap. Så gjenstår spørsmålet – når ble dette konservative, norske verdier? Og når sluttet de å være universelle mål å strebe etter? Nordmenn er, nesten garantert, ikke født med toleranse på beina.

Klikk her for å lese mer

En dramatikers skittentøyvask

Årets skandalebok er ute i Sverige.

Stian Bromark, Dagbladet
Kan man som kritiker anmelde en bok som blant annet handler om hvor dårlig man er som kritiker? Slik fortoner problemstillingen seg for Dagens Nyheters teaterkritiker Leif Zern. 25. april utkom teaterregissør Lars Noréns 1 732 lange ”En dramatikers dagbok”. I forkant ble det lovet saftig skittkasting om rubbel og bit innenfor svensk kulturliv. Det løftet blir holdt, skal vi tro Zern, som altså anmeldte boka i sin avis fredag.

Lars Norén har gjennom mange år vært en kontroversiell regissør og samfunnsdebattent. Dermed har han også fått mye juling. Riktig stor oppstandelse ble det etter stykket ”7:3”, der Norén brukte vaskekte kriminelle som skuespillere. De fikk lov til å stå på scenen å utbasunere sitt rasistiske og antisemittiske tankegods. Hårreisende, mente mange svenske teaterkritikere. Det eksisterte jo ikke noe skille mellom kunsten og virkeligheten. Antisemittismen var virkelig antisemittisme! Ifølge Zern er ”En dramatikers dagbok” rett og slett et eneste langt forsøk på hevn for mottagelsen ”7:3” fikk. Boka er gjennomsyret av hat (mot kritikerne, spesielt) og inneholder uttallige varianter av ”du er dum”, skal vi tro Zern. Og en av de dumme er altså Zern.

Hvordan kan han da anmelde boka i Dagens Nyheter? Zern, som regnes som Sveriges fremste teaterkritiker, redegjør slik for sitt valg: ”Hadde dette vært en vanlig bok, ville jeg ikke ha kunnet skrive om den. Men dette er ingen vanlig bok. Den inngår i en offentlig debattsammenheng der Norén er én part, og jeg en annen. Å ikke svare er det samme som å rømme.” Det er jo en slags unnskyldning. Men hvordan kan vi stole på Zerns mer objektive vurdering av boka?

DN-kritiker Zern mener boka er ynkelig privat og at Norén går sladderpressens ærend med sitt ondsinnede ryktemakeri og sjofle personkarakteristikker. Zern mener dessuten at Norén framstår som en mann med lite på hjertet. Dagboksnotatene er ofte trivielle, korte sms-meninger, skrevet i blogg-prosa. Norén utviser en ekstrem og uutholdelig autensitetsfetisjisme. Kan vi stole på Zern? Det gjenstår for bokleseren å vurdere, når siste side er vendt i ”En dramatikers dagbok”.
1 732 sider.

Klikk her for å lese mer

301

Snart skal det være mulig å fornærme tyrkerne.

Stian Bromark, Dagbladet
301 er et tall. Men det er også navnet på det mest kontroversielle punktet i det tyrkiske lovverket, som forbyr individer å fornærme den tyrkiske identiteten. 301 er navnet på loven som har plassert forfattere og journalister som Hrant Dink, Elif Safak og Orhan Pamuk på tiltalebenken, fordi de minnet om at Tyrkia høyst trolig har et armensk folkemord på samvittigheten. 301 er også et annet navn for bøygen, den som må forseres for at EU skal føle seg komfortabel med Tyrkia som unionsland.
Det er en snodig lov. Den fastslår at en person som offentlig fornærmer tyrkiskhet skal straffes med fengsel mellom seks måneder og tre år. Straffen kan økes hvis glippen foregår utenlands. Samtidig understreker den at ytringsfrihet skal finne sted og at det er lov å kritisere. Så når noen, som Dink, Safak og Pamuk har gjort, kritiserer tyrkiske myndigheter for at de ikke vedkjenner seg folkemordet på armenerne i 1915, er det ikke kritikken lovverket har noe imot. Det er ordet, folkemord, fordi det angivelig impliserer at tyrkiske myndigheter for nær 100 år siden var kaldblodige massemordere. Ifølge noen. Det vil stort sett si den ultranasjonalistiske advokaten Kemal Kerincsiz. Han står bak brorparten av de rettssakene som er ført mot journalister og forfattere i Tyrkia de siste årene.

Endring har blitt varslet flere ganger, senest etter at tyrkisk-armenske Hrant Dink ble drept i januar 2007 av en villfaren tyrkisk nasjonalist. Men sist uke startet debatten om hvordan dette konkret skal løses. Det er blant annet uråd å finne ut om det er statsministeren, presidenten eller justisministeren som skal sanksjonere og effektuere den nye loven. Men det som synes klart, og som EU har akseptert, er at ordet «tyrkiskhet» blir byttet ut med «den tyrkiske nasjon». Maksimumsstraffen blir redusert. Representanter fra nasjonalistpartiet (NMP) har trukket seg fra samarbeidet om den reviderte loven. De er opprørt over forslaget og mener statsminister Recep Tayyip Erdogan ikke kan ha forstått hva «tyrkiskhet» går ut på. Kemal Kerincsiz ble forøvrig arrestert i januar, mistenkt for å tilhøre organisasjonen Ergenekon, som har gjennomført og planlagt mord på flere offentlige figurer, som Dink og Pamuk. Arrestasjonen kan vise seg å være mer effektiv enn lovrevideringen.

Klikk her for å lese mer

Livskamp i jungelen

Hvordan bedømme et privat brev, innholdsmessig og stilistisk, skrevet under umenneskelige forhold?

«Brev til mor. Fra hinsides helvete» Arneberg Forlag
Resignert og livsbejaende fra den colombianske jungelen.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
BOK: Det er en utfordring å anmelde Ingrid Betancourts brev til sin mor, skrevet i oktober 2007, nå utgitt mellom små permer, på et fåtalls ark (64 sider). For det første er det progresjon i saken fra dag til dag. Frankrike, Sveits og Spania sendte nylig et fly til Colombia for å bistå den dødssyke fransk-colombianske politikeren, men den marxistiske opprørsgeriljaen har i skrivende stund ikke vist barmhjertighet og sluppet legene til.
Søndag 6. april gikk tusenvis av franskmenn i demonstrasjonstog, med presidentfruen og utenriksministeren i spissen, i håp om at økt press vil tvinge FARC-geriljaen til å løslate Betancourt, som nå har sittet over seks år i jungelfangenskap.

Høystemt
Den andre utfordringen gjelder selve teksten. Hvordan bedømme et privat brev, innholdsmessig og stilistisk, skrevet under umenneskelige forhold? Ingrid Betancourt befinner seg jo «hinsides helvete»? Familien var usikre på om hun levde før brevet dukket opp i november 2007, da noen FARC-folk ble arrestert i Bogotá. Brevet var et etterlengtet livstegn fra en datter. Og en mor. Ingrid Betancourt har to barn. Hun kan ha tenkt at dette muligens er hennes siste sjanse til å si det som sies bør.
Brevet bærer preg av resignasjon. Derfor er det hovedsakelig fylt med overstrømmende takksigelser til navngitte familiemedlemmer, venner og støttespillere. Stilen er høystemt, tidvis svulstig, nedlesset. Gud påkalles ofte.
Brevet, skrevet «en morgen like regntung som min sjel», er stilet til «Kjære den elskede, forgudede, vesle moren min». Om Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, heter det at han har «edle følelser», som «vil opplyse hjerter og sinn».
Slike pompøse fraser («så føler jeg atter at hjertet mitt blir knust i tusen biter») ville knapt blitt akseptert hadde det ikke vært for at boka er utgitt med et høyverdig formål, nemlig å skape oppmerksomhet omkring de hundrevis av gisler FARC-geriljaen har holdt fanget i årevis, gisler den colombianske regjeringen burde viet mer tid og krefter.
Et annet forsonende trekk er at denne høystemtheten ofte kontrasteres av basale, usentimentale betraktninger av hverdagslivet i jungelen. Ingrid Betancourt bruker også noe plass på moderlige, småtrivielle formaninger til ungene.
Datteren («prinsessen min i stjernebildet Svanen») og sønnen («min konge av det blå vann») blir sterkt oppfordret til å ta doktorgraden. De må forberede seg på «å nå toppen».

Klumpen
Ungenes betingelsesløse kjærlighetsgjengjeldelse i brevform, som etterfølger Ingrid Betancourts «Brev til mor», er langt mer sober i formen og inneholder også betimelig kritikk av innsatsen til den colombianske regjeringen. Dessuten, hvis ikke den ikke dukket opp før, så er det stor sjanse for at den popper opp her, altså klumpen i halsen, i møte med enkle, gjennomsiktige setningskonstruksjoner som «Vi ber deg bare om litt til. Bare litt.. Du må holde ut, mamma [..] Vi går ikke fra deg, mamma. Vi skal vinne».
De neste dagene, eller ukene, vil vise om de får rett. Kanskje.

Klikk her for å lese mer

Svenske tilstander

Nå har det blitt fart i innvandringsdebatten i Sverige også.

Stian Bromark, Dagbladet
Innvandringsdebatten i Sverige har alltid vært mer sivilisert og sober enn i Danmark og Norge. Svenske medier nevner sjelden nasjonalitet i kriminalsaker, i motsetning til norske og danske aviser, for eksempel. Uhørt, mente Jyllands-Posten nylig, da de skrev om forskjellen mellom dansk og svensk debattklima. Anledningen var at den danske journalisten Thomas Heine hadde merket seg en ny tone i svensk innvandringsdebatt i det siste. Debatten har blitt "intensivert", som han kaller det.
Hvis man går inn på Dagens Nyheters nettdebattsider om dagen, er den full av saker om innvandring, islam og rasisme. Slik har det ikke vært tidligere.

Nå diskuteres det i artikkel etter artikkel om det er greit eller ugreit å bruke ordet "islamofobi". Tidligere SVT-journalist Gunnar Sandelin hadde nylig (8/4) en kronikk der han anklaget svenske medier for å mørklegge sannheten om innvandringens konsekvenser. "Den politiske korrektheten ligger som en giftgass over debattklimaet når asyl-og flyktningspørsmål diskuteres", skrev han. Den prisbelønte DN-journalisten Maciej Zaremba, født og oppvokst i Polen, sier seg enig. Han mener lover som er ment å beskytte folk mot rasisme og trakassering altfor ofte blir brukt til det motsatte - å skape rasisme og trakassering.

Eksemplet henter han fra lærerhøgskolen i Stockholm. Eksaminator Per Holmberg har nå i over sju måneder blitt gransket av Ombudsmannen mot etnisk diskriminering. Bakgrunnen er at han skrev "Fortsätt att arbeta med språket" på en eksamensbesvarelse. Han mente at studenten kunne bedre sin grammatikk. Det forventes av lærerne i Sverige at de mestrer svensk. Studenten fikk ikke toppkarakter, bare godkjent. Det var ikke språk som skulle evalueres, men matteegenskaper, mente studenten, som forøvrig opprinnelig er spansktalende. Studenten følte seg diskriminert og klagde Holberg inn for ombudet.

Dette er bare ett av flere eksempler de siste årene hvor studenter på lærerhøgskolen i Stockholm har anklaget lærerne for trakassering og diskriminering. Vi kan legge til at Per Holmberg er gift med en spansk kvinne, snakker spansk hjemme og har døpt sin sønn Pablo. Nå er han anklaget for å ha diskriminert en spansktalende. Hvem blir trakassert, lurer Zaremba på.

Klikk her for å lese mer

Indias helter

Er Indias fremste nasjonalhelt tilhenger av vold eller ikke-vold?

Stian Bromark, Dagbladet
Hvis du skulle gjettet på hvem som ble kåret til Indias fremste skikkelse gjennom tidende, hvem ville tronet øverst da? Mahatma Gandhi (1869-1948), kanskje, siden du trolig er norsk. Den lille, stillferdige pasifisten står sterkt i vår bevissthet. Det skyldes nok at han har hatt en enorm påvirkning på norske fredsentusiaster som Johan Galtung og Arne Næss, og deretter på diverse sivile ulydighetsaksjoner av typen Mardøla og Alta/Kautokeino på 1970-tallet. Nesten like sterkt står hans åndsfrende, statsmann Jawaharlal Nehru (1889-1964), Indias første selvstendige statsminister i 1947. Og hva med Mor Teresa (1910-1997)? Første, andre og tredjeplass?

Ikke hvis vi skal tro en ny kåring utført av det liberale magasinet India Today. Den ba sine lesere om å rangere 60 historiske skikkelser. Slike kåringer er sjelden ukontroversielle. Heller ikke denne gang. Indere kan i høytidelige øyeblikk betrakte seg som en fredselskende, kosmopolitisk og tolerant nasjon, med Gandhis arv som fremste rettesnor, men virkeligheten er også en annen. India er en atommakt, med flere kriger på samvittigheten. Så derfor er det heller ikke overraskende at vinneren ble Bhagat Singh (1907-1931). Han fikk sin heltestatus i kampen mot britisk herredømme, men var en marxistisk revolusjonær med blod på hendene. Gandhi brøt samarbeidet med ham fordi han mislikte sterkt Singhs militante stil. Singh ble hengt 23. mars i 1931 for å ha skutt en britisk politimann.

På andreplass har inderne plassert en annen kjent figur fra uavhengighetskampen, politikeren Subhas Chandra Bose (1897-1945). Også her ble det brudd med Gandhi, fordi Bosa mente ikke-vold var utilstrekkelig for å bli kvitt britene. Han oppfordret til væpnet motstand og samarbeidet med Hitler under krigen, i håp om at tyskerne ville hjelpe India med å bli kvitt en brysom gjest. Bose fikk dobbelt så mange stemmer som Gandhi, som kom på tredjeplass. Nehru på niendeplass. Mor Theresa kom langt ned, i likhet med for eksempel filosof og president Sarvepalli Radhakrishnan og nobelprisvinner og økonom Amartya Sen. Den endelige lista, skriver India Today, er en hyllest til nasjonalister med stålvilje og handlekraft. Gandhi-linja er for pinglete for moderne indere som forventer effektivitet.

Klikk her for å lese mer

Naipauls inspirasjon

Er forfatteren V. S. Naipaul et monster?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Noen sliter med å lese Hamsun fordi han viste entusiasme for Hitler-prosjektet. Andre styrer unna den amerikanske poeten Ezra Pound fordi han hyllet fascismen. Noen kan også finne på å ligge unna Dag Solstad fordi han er fra Sandefjord. Men hva gjør man med en skjønnlitterær forfatter, adlet av dronningen og kronet av den svenske nobelpriskomiteen, som viser seg å være en dust, en rasist og en kvinnemishandler?

Det er den britiske forfatteren Sir Vidiadhar Surajprasad Naipaul (1932-), skal vi tro en ny bok om ham. Den amerikanske forfatteren Paul Theroux, mest kjent for sine reisebøker, har hevdet det lenge. De var i sin tid bestekompiser, men i memoarboka ”Sir Vidia’s Shadow” (1998) tar han et uforsonlig oppgjør med sin gamle læremester. I boka blir Naipaul framstilt som en gretten, bitter og ondskapsfull fyr besatt av rasespørsmål. Theroux ble i 1998 beskyldt for å ha tegnet et urettferdig portrett av et diktergeni. Nå, ti år seinere, har Theroux lest den nye biografien om Naipaul, og konkluderer i The Sunday Times: Han er et monster! Boka vil ødelegge Naipauls rykte for alltid, spår Theroux.

I ”The World Is What It Is”, skrevet av historiker og forfatter Patrick French, blir Naipaul tillagt alle negative egenskaper det er mulig å ha. Boka er ikke så mye en biografi som en studie i selvopptatthet, skriver Theroux. Naipaul er slem, sadistisk, rasebesatt, paranoid, skruppelløs, illojal, humørsyk, manisk, destruktiv, etc. Kvinner har han ikke høye tanker om. Han var direkte ond mot sin første kreftsyke kone, han rundjulte sin andre kone flere ganger, og han var like sjofel mot sine elskerinner. Han foretrakk horer. Han likte seksuelle aktiviteter der kvinnene tilba hans penis som en gud.

”Negre” liker han heller ikke. ”Afrikanere må sparkes – det er det eneste språket de forstår”. Indere har ”slavementalitet”. Han klager over ”små negerbarn som løper opp og ned gata i London og plager meg”. Skal vi altså tro Theroux og French. Det skal vi, muligens. Den nye biografien om Naipaul er nemlig autorisert, det vil si utgitt i samarbeid med forfatteren selv og basert på intervjuer med ham. Naipaul er opptatt av sannheten, kommenterte hans forlegger tørt under boklanseringen. God lesing.

Klikk her for å lese mer

En ode til toleransen

Alle snakker varmt om toleranse, men ingen vil være tolerant.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Toleranse er en lurendreier av et begrep. Det hører hjemme der oppe sammen med moderne, sekulære pynteord som likestilling, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Samtidig har ordet noe anakronistisk ved seg, på linje med sosialistisk solidaritet og kristen barmhjertighet. Ikke er det særlig sexy å være tolerant heller. En kjedelig dyd, har forfatteren E. M. Forster (1879-1970) kalt det, og spør samtidig: Hvorfor har ingen noensinne skrevet en ode til toleransen?

Høystemte lovprisningsdikt er litt gammelgresk. Ingen skriver oder lenger. Men de to danske forfatterne Thomas Bredsdorff og Lasse Horne Kjældgaard har nylig utgitt en hyllest til toleransen i sakprosaform. Boka er en gjennomgang av begrepets historie, med utgangspunkt i filosofiske og skjønnlitterære verk, samt et par avstikkere til aktuelle samfunnsdebatter. Bokas tittel er konsentrert. ”Tolerance”. Undertittelen er noe selvhjelpsorientert: ”Eller hvordan man lærer at leve med dem, man hader”. Det er kanskje akkurat det vi trenger. En bruksanvisning til hvordan forholde seg til mennesker vi ikke liker trynet på. La oss ta en helt vilkårlig debatt: Den protestantisk-sekulære norske majoritetens forhold til den muslimske minoriteten.

Noen ferske saker har hevet konfliktnivået. Legestudent Mohammad Usman Rana, som vant Aftenpostens kronikkonkurranse med ”Den sekulære ekstremismen”, har fått verbal juling gjennom halvannen måned for sin påstand om at norsk offentlighet undertrykker den religiøse pluralismen. I Dagbladets spalter har Marte Michelets 8. mars-kommentar ”Brun feminisme”, der hun påstår at islamkritiske aktører bruker likestilling som brekkstang i sin fobiske kamp, vakt harme i flere uker. I Drammen førte lokalavisas oppslag 1. april, om at innvandrere vil forby alkoholservering i nærheten av byens moské, til et ras av rasistiske kommentarer på nettet. Noen drammensere hadde glemt at dette var dagen for spøk. ”Vi ligger langt etter her i landet når det gjelder toleranse”, konkluderte leder Ali Daymaz for innvandrerrådet i Drammen overfor fagbladet Journalisten.
Alle oppfordrer til toleranse og anklager den andre part for å være intolerant.

Begrepet toleranse hører hjemme i sentrum av den multikulturelle debatten som for tiden foregår i mange vestlige land. Det er ikke tilfeldig. Begrepet ble oppfunnet med et bestemt formål, nemlig å få slutt på de religionskrigene som herjet i Europa mellom katolikker og protestanter, og senere mellom ulike protestantiske forgreninger, på 1500- og 1600-tallet. Inntil påfunnet ble lansert på 1680-tallet, av filosofene John Locke og Pierre Bayle, var det vanlig å tenke at det beste for verden er hvis alle er som meg. Kjettere må konverteres, også for sin egen del, slik at de får en plass i paradiset. Hvis ikke avvikerne gjør det frivillig, er det tryggest om vi eliminerer dem, så de ikke smitter andre. Toleranseforkjemperne kom opp med den geniale idé at man heller skulle la folk få lov til å tro det de ville. For, når sannheten skal på bordet, er det virkelig mulig å tvinge noen til å tro noe annet enn det de tror? Vil ikke tvang bare lede folk inn i hykleriet?

Toleranse er dermed ikke en sekulær idé. Den ble kastet fram som en løsning på hvordan en religiøs minoritet skulle kunne leve fredelig side om side med en konkurrerende religiøs majoritet. Toleransefedrene brukte tyrkerne som et forbilledlig eksempel. Hovedreligionen i det flerkulturelle osmanske riket var islam, men kristne og jøder fikk styre over sine egne menigheter og skoler. De fikk praktisere sin kultur i fred. Kun lovverket var felles for alle. Det betydde ikke at tyrkerne elska kristendommen og jødedommen. Tvert imot, som de danske forfatterne skriver, en forutsetning for toleranse er at man ikke liker det man tolererer. Toleranse skal gjøre vondt. Deres definisjon er slik: ”Toleranse overfor en handling eller en tankegang forekommer når man for det første misliker den, dernest at man unnlater å forby den og for det tredje at man aktivt forholder seg interessert i de menneskene som forfekter det man misliker”. Toleranse handler om retten til å være forskjellig. Så kan spørsmålet lyde i Norge anno 2008: Er det tolerant eller intolerant å forby bruk av slør? Hvor mange av de som ønsker forbud forholder seg aktivt til de kvinnene som bruker slør? Eller til deres menn, for den saks skyld?

Striden om Muhammed-tegningene, som nok en gang har blusset opp, har for alvor satt toleranse på dagsorden de siste årene. Bredsdorff og Kjældgaard sammenligner karikaturstriden med fatwaen mot forfatteren Salman Rushdie i 1989. De spør hvorfor så mange liberalere som støttet Rushdie i sin tid, nå vender Jyllands-Posten ryggen. Begge handler jo angivelig om ytringsfrihet? Både ja og nei. De danske, og norske, forsvarerne av avisas rett til å trykke karikaturene, snakker om ytringsfrihet. Motstanderne har ikke nektet avisa deres rett til å trykke tegningene, men de hevder at beslutningen var uklok. Karikaturene bidro til å skjerpe konflikten, ikke til å dempe den. Som Bredsdorff og Kjældgaard skriver: Den ene hevet ytringsfrihetsfanen, den andre snakket om toleranse. Dermed full forvirring, og økt konfliktnivå. Ingen ble enig om hva hovedstaden het, for den ene lette i Djibouti mens den andre søkte på Barbados.

Jyllands-Postens redaktør, Flemming Rose, bestilte tegningene. Han var lei av at noen mennesker insisterte på at man skulle ta særlig hensyn til deres religiøse følelser. Det er ”uforenlig med et verdslig demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse”. En tolerant eller en intolerant handling? Muslimer reagerte sterkest på bildet av profeten med en bombe i turbanen, fordi det ble tolket som en påstand om at alle muslimer er terrorister. ”På en sånn påstand kan man ikke bygge et samfunn. Kun hat og uforsonlighet”, skriver forfatterne. Med Salman Rushdie fortonte problemstillingen seg annerledes. Han skrev en innsiktsfull og kompleks bok, i en sjanger som per definisjon unndrar seg enkle slutninger. Romanens formål var ikke å spotte og spytte. Rushdie ble feiltolket.

Toleransen kom først. Den la opp retningslinjer for hvordan ytringsfriheten skulle praktiseres, med respekt for hverandres forskjellighet. Honnørordene kan ligne på hverandre, men det er minst én avgjørende forskjell: Ytringsfriheten tillater hån, men det gjør ikke toleransen. Karikaturstriden stilte spørsmålet: Hva trenger vi mest av i dag? Toleransen fikk i sin tid slutt på religionskonflikter. Kan ytringsfriheten, slik den tidvis blir praktisert på dansk, gjøre det samme? Tåper kan spørre. Toleranse er en fortreffelig oppfinnelse, men den kan også bli misbrukt. Den var ment å skulle stanse overgrep, blodbad og meningsløse kriger, men blir i dag benyttet til å rettferdiggjøre okkupasjon og krig, og til å føre en ugjestmild innvandringspolitikk. For våre verdier – toleranse, menneskerettigheter, ytringsfrihet – er bedre enn deres, ikke sant?
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Toleranse i Vesten
Vesten fører en intolerant kamp for toleranse.
Det hevder statsviter Wendy Brown i sin bok ”Regulating Aversion: Tolerance in the Age of Identity and Empire” (2006), som nylig har kommet i paperbackutgave. Hun mener toleranse er blitt en vital del av den vestlige identiteten. Det er ikke lenger noe man streber etter, men noe som er oppnådd. Hun sporer denne oppfattelsen tilbake til 1800-tallets store fortelling om at Vesten representerte sivilisasjonen og var et bolverk mot barbariet i verden utenfor. Denne tradisjonen, som skapte rasisme og kolonialisme, legitimerer krig i dag også, mener hun.

Notis II: Toleranse utenfor Vesten
Den ikke-vestlige verden bidro til å skape fred i Europa.
I sin kamp for å få slutt på religionskrigene i Europa, henviste filosofer som Bayle, Locke og Holberg til det osmanske riket som forbilde. I sin ”Avhandling om toleranse” (1763) pekte den franske filosofen Voltaire (1694-1778) på de sterke toleransetradisjonene i flere av datidens ikke-vestlige land, som India, Kina og Persia. Det er ikke vanskelig, mente han, å overbevise om at alle kristne burde være tolerante mot hverandre. ”Jeg går enda lenger og sier at vi bør betrakte alle mennesker som våre brødre”.

Klikk her for å lese mer