Spekulativt om Adolf og Eva

Tjukk bok, tynn suppe.
Anmeldelse av Angela Lamberts biografi om Eva Braun, i Dagbladet


Anmeldt av Stian Bromark
Det eneste Eva Braun etterlot seg av skriftlige materiale, er 22 dagboksider fra februar til mai 1935. Likevel har den britiske journalisten og forfatteren Angela Lambert reist et overveldende monument (600 sider) over Hitlers elskerinne ved hjelp av denne ene spikeren. Hun har riktignok andre verktøy til rådighet, de viktigste er skriftlige vitnesbyrd fra andre overlevende, men de redskapene er ikke til å stole på. Resultatet er vaklevorent.

Pålitelig?
Det lar seg gjøre å skrive en biografi uten at hovedpersonen har etterlatt seg skriftlige spor, men dette tomrommet må være fylt av andre pålitelige kilder, hvis man vil påberope seg akademisk tyngde, slik Lambert gjør. Kretsen rundt Hitler kan kalles mye, men neppe pålitelig. Angela Lambert skriver selv at ”de kjente fakta om hennes liv vil knapt fylle ett kapittel”, men tar ikke konsekvensene av det. Drøvtygging, gjentagelser og insisteringer er en vedvarende påminnelse om bokas magre kildegrunnlag. Lambert retter fokus mot en forsømt del av historien om Hitler, Det tredje riket og annen verdenskrig, nemlig kvinneperspektivet. Prisverdig. Dette er den andre boka om Eva Braun utgitt på engelsk, den første skrevet av en kvinne. Lamberts selvpålagte mandat har vært å korrigere Brauns frynsete rykte, men det er høyst uvisst hvorfor vi trenger et flatterende bilde av Hitlers elskerinne.


(Eva Braun)


Hjemmekos
Eva Braun, som var Førerens ”venninne” i 14 år, var en offentlig hemmelighet. De fleste trodde, slik han ønsket, at hun var en sekretær. Hitlers motivasjon for ikke å shoppe rundt, var at han trengte hjemmekos og blind trofasthet. Det kunne Eva Braun gi ham. Hitler var raus med gaver, men distansert og ofte avvisende. Lambert later som om hun forstår denne dynamikken. Eva Braun, som var 17 år første gang hun traff 40-åringen Adolf, var ikke ute etter penger og berømmelse. ”Eva ønsket seg ingenting, annet enn å tilfredsstille ham.” Hvorfor i all verden, kan man lure på. Fordi Hitler hadde blå øyne, makt og karisma. Det tiltrekkes kvinner av. Visstnok. Det er det nærmeste Lambert kommer en forklaring. Og denne, noe kryptiske: ”Den dramatiske forklaringen kan være at han var Evas skjebne, slik han var Tysklands skjebne”. Braun forsøkte å ta selvmord to ganger. Fordi Hitler glemte å ringe. Denne leseren forstår det fortsatt ikke, og det hadde nok ikke hjulpet med 700 sider til.

Tragisk heltinne
Biografien om Eva Braun er full av gode intensjoner, men mange av Lamberts tolkninger framstår som antimoderne og antifeministiske. Teksten skjemmes av svulstige fraser som ”et usedvanlig vakkert barn”, ”tragisk heltinne”, ”en ung kropp er deilig, særlig for eldre menn”, ”hun var den perfekte kvinnen å komme hjem til”, ”hennes gode form og vitalitet ble nektet sin naturlige hensikt: det å bli mor” og ”kvinner kan ikke klandres for sin uvitenhet og passivitet, for den var påtvunget dem”. Lambert mener Braun ikke burde fordømmes for sin kjærlighet til diktatoren, fordi hun var totalt uvitende. Hun var heller ikke antisemitt. ”Den sterkeste indikasjonen på at hun ikke var det, ligger i hennes personlighet”. Nuvel. Var hun ikke tilstede på mange av Hitlers taler? Satt hun bare og filte neglene sine mens hun tenkte på siste mote fra Paris? Leste hun ikke Mein Kampf, som alle andre? I sin streben etter å anerkjenne Eva Braun, underkjenner Lambert hennes individuelle ansvar.

Glad i barn
Lambert velger vilkårlig hvilke kilder hun stoler på. Arkitekten Albert Speer er pålitelig når han snakker fordelaktig om Braun, mens han blir avvist som en etterplaprer i andre kontekster. Rykter om at Braun skal ha hatt kjærlighetsaffærer på si, blir beskrevet som ”ondsinnede”, selv om noen sidesprang snarere ville vært formildende. Lambert, som hovedsakelig skriver romaner, forteller innledningsvis at hun var ”relativt uvitende” om temaet før hun gikk i gang med å portrettere Eva Braun. Likevel fremstår det historiske bakgrunnsteppet som ryddigst, og biografien kan leses med utbytte som en generell innføring i Det tredje rikets vekst og fall. Unntakene er noen uforståelige generaliseringer, som at den tyske brutaliteten skyldtes folkeventyrenes påvirkning på den oppvoksende slekt. Og setninger som ”Der Führer var oppriktig glad i barn[…]”. Det høres ut som en ondsinnet rykte. Hitler fikk stort sett barn drept. Oppriktig talt.

Klikk her for å lese mer

Flaskeposten peker på

Står du med ryggen til havet, står du med ryggen til verden.


(Carsten Jensen)

Av Stian Bromark, Ny Tid
Da jeg vokste opp, trodde jeg alle sjøfolk var mutte, intolerante og småalkoholiserte. Spesielt hvis de insisterte på å bli kalt bestefar og hadde fått juling av tyskere. I dag har jeg blitt en gluping, og vet at det var krigens skyld, ikke sjøens, selv om krig til sjøs visstnok skal være spesielt ugreit. Det understreker forfatteren og essayisten Carsten Jensen i sin nye roman, ”Vi, de druknede”. Eposet åpner med et formidabelt og blodig sjøslag. I 1848 kjemper innbyggere i den lille danske havnebyen Marstal mot tyskerne om Schleswig-Holstein. Danskene taper. De som overlever, kommer hjem sjelelig forkrøplet. Og mutte. Sjøhelten Laurids Madsen snur i døra og bestemmer seg for å erobre de syv hav. Historien følger fire generasjoner Marstal-sjømenn fram til annen verdenskrig.

Jensen selv, kjent for å være litt av en samfunnssynser, bedyrer at han ikke har skrevet om politikk. Det bestemmer ikke han, som kjent, men leserne. Et godt stykke ut i den 700 sider lange romanen, støter vi på en diskusjon mellom Laurids Madsens sønn, Albert, og presten. Albert snakker om første verdenskrig: ”Skibene ligger stille. Sømanden kommer ikke længere ud og hjem igen med beretninger om nyt. Så kan vi sidde her på vores lille ø og blive dumme som bønder.” Presten forsvarer bondestanden, mens sjømannen forsvarer sitt yrke: ”.. han får også kendskab til helt andre tænkemåder. Han bliver en anden slags menneske end den, der livet ud går i den samme plovfure. Det er sådan et menneske, verden har brug for, ikke nationalister og krigsmagere.”

Sagt non-fiction: Vil du forstå globaliseringens historie, følg havstrømmen. Se egypterne, grekerne, romerne og bysantinerne kjempe om å kontrollere Middelhavet, se møtet mellom øst og vest bli utvisket i Svartehavet, se spanjolene og portugiserne erobre Atlanterhavet, se britene og franskmennene bygge kolonier i Afrika, se USAs drift vekk fra Atlanterhavet mot Stillehavet, og se til slutt Norges historie som en sjøfartsnasjon. Nasjonsbyggernes fokus på fjell og dal og tusser og troll har forledet oss til å tro at interessekonflikten står mellom by og land, mens de egentlig står mellom kyst og innland. Dalstrøka innafor representerer klaustrofobi, tradisjon og odelsrett, mens havet symboliserer frihet, handel og rastløshet. Havnebyer som Bergen, Stavanger og Arendal, eller små kystsamfunn i Nord-Norge, er bygget opp i spennet mellom det lokale og det globale, mens Bygde-Norge har vært tilfreds med den første. Danske Marstal var i sin tid en verdensby, men har skrumpet inn til å bli en provinsiell, innadvendt småby. Litt som Bergen.

I et intervju med Weekendavisen forklarer Jensen hvorfor det føltes presserende å skrive historien til byen: ” […] det er fatalt, at vi netop i disse år, hvor globaliseringen er blevet sådan en udfordring, og for nogle danskere føles som en voldsom trussel, fortrænger netop den del af vores historie, der handler om, at vi engang færdedes hjemmevandt rundt omkring verden og var på hat med den internationale udvikling. Jeg tror, at hvis vi huskede på vores søfarts-arv, så ville vi stå bedre rustet til at klare både de materielle og ikke mindst de åndelige udfordringer, som fremtiden bringer.”
Jeg skulle gjerne føyd til noe, men det føles overflødig.

Klikk her for å lese mer

Hvem eier opplysningstiden?

Mange tror at opplysningstiden ligger bak oss. Den ligger foran oss.

Av Stian Bromark, Dagbladet
OPPLYSNINGSTIDEN ER BLITT ET BETENT politisk tema, ikke minst i spørsmålet om ”islamsk fundamentalisme” versus ”vestlige verdier”. Tradisjonelt er det kulturradikalere som har forsvart prinsippene fra det franske 1700-tallet, men nå er det konservative aktører som tyr til begreper som frihet, menneskerettigheter, sekularisme og fornuft i kampen mot det de oppfatter som politisk korrekt lefling med totalitære krefter. 11. september har gjort det politiske landskapet like tåkete som jordskjelvet i Lisboa i 1755. Høyresiden har stjålet venstresidens klær mens radikalerne var ute og badet i Rødehavet. Frekkaser.

JOURNALIST HEGE STORHAUG PÅBEROPER SEG opplysningsidealer flere ganger i ”Men størst av alt er friheten” (2006). Blant annet er hun kritisk til den norske regjeringens håndtering av karikaturkrisen sist vinter, og mener at ”den ideologiske slalåmkjøringen var et overtramp mot ånden fra opplysningstiden”. Hun henviser til politikeren Ayaan Hirsi Ali, som har sagt ”Unn oss muslimer en Voltaire”. Hirsi Alis siste bok heter forøvrig på engelsk ”The Infidel: The Story of My Enlightenment”. Også Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk henviser til Hirsi Ali og opplysningsidealene i ”Truet av islamister” (2006). Han er nyfrelst, i likhet med sin kristne kollega Finn Jarle Særle, som i januar skrev om viktigheten av dialog mellom samfunn og religion: ”Men den forutsetter at det er plass for den politiske kritikk som vi fikk fra reformasjonen og opplysningstiden. Det må også gjelde islam.” Vi får anta at de to siste er uenig med Storhaug og Ali i spørsmålet om religionskritikk, men alle har de redusert opplysningstidens tro på universale verdier til et stempel med ”Godt norsk”.

PÅ EN MAGISK MÅTE HAR TROEN PÅ FORNUFT og kritikk sneket seg inn i våre forfedres gener og funnet veien fra Frankrike opp til Norge i løpet av århundrene. Erik Bakken Olafsen, forfatter av romanen ”Koranoid”, sa det slik til Dagbladet i februar: ”En forutsetning for å kunne bli et moderne menneske er at man mentalt har vært igjennom opplysningstiden, eller at den kultur man vokser opp i allerede har vært igjennom den prosessen for deg.” Dette er ikke et ekstremt standpunkt, men standardlærdom på universiteter og høgskoler. Litteraturprofessor Asbjørn Aarnes blir regnet for å være konservativ, men ingen ekstremist. Han formulerte seg slik til tidsskriftet Minerva i september: ”…vår vestlige løpebane var en gang fundamentalistisk, men så løp vi gjennom opplysningstiden og da falt det av […] Med opplysningstiden kom det så mange forbehold at det saktnet troens livstempo, mens i det islamske gror den gamle læres spire fortsatt.” Ulike stemmer, ulike ståsteder, men sier de egentlig noe annet enn Frps Per-Willy Amundsen som til Klassekampen i mars fastslo: ”Kommer man fra landsbygda i Pakistan, kommer man fra et samfunn som ikke har nådd opplysningstida.”?

ER DET VIRKELIG SLIK AT KUNNSKAP går i arv eller hoper seg opp i genene? Dagens nordmenn blir ikke engang født med ski på beina, så i hvert fall ikke med inngående kjennskap til latin, de gamle grekerne og renessansefilosofien. Det går heller ingen strak linje fra opplysningstiden til i dag. Epoken ble avbrutt av romantikken med vekt på følelser, naturdyrking og etnisitet, og en del konservative talspersoner for opplysningstiden hører nok strengt tatt hjemme der. Hvis man likevel insisterer på at idealene fulgte med gjennom 1800-tallet, bør man lytte til sosiologen Zygmunt Bauman som mener det var opplysningstidens instrumentelle fornuft som førte oss rett inn Holocaust. Hitler var like mye et barn av opplysningstiden som oss. Dessuten er det ikke slik, heldigvis, at lærde gjennom tidende bare lar seg inspirere av kunnskap på eget morsmål. Det er mulig å ”mentalt” gå gjennom en hvilken som helst epoke, filosofiretning eller tradisjon uten å være en del av den, og det er fullt mulig å være en del av den uten å skjønne et kvidder. Dernest er det en avgjørende forskjell på Voltaire og la oss si Hege Storhaug. Mens franskmannen gjorde seg til fiende av de to mektigste institusjonene i Frankrike på 1700-tallet (konge/kirke), angriper Storhaug en utsatt minoritet i Norge. Og så en siste utfordring: Opplysningstiden var langt fra så sjarmerende som man skal ha det til.

TOLERANSE, RASJONALITET OG MENNESKERETTIGHETER var muligens teorien, men ikke praksis. Den fremste opplysningstenkeren, Voltaire (1694-1778), mislikte Kirken, men var ikke motstander av religion som sådan. Flere steder snakker han varmt om islams tradisjon for toleranse. Men han, og mange opplysningsfilosofer med ham, var overbeviste antisemitter. Hva mente Voltaire var galt med jødene? ”Alt”, skriver Trond Berg Eriksen i boka ”Jødehat” (2005). ”Jødene er som negre”, mente Voltaire, ”de er en laverestående menneskeart”. Immanuel Kant (1724-1804) var hovedsaklig enig. Han mente ”negre” var dumme og jøder var løgnere. Diderot (1713-1784) syntes at jødene var vulgære, brutale og primitive. Vittigmesteren Ludvig Holberg (1684-1754) mente omvendte jøder var som en nyvasket skjorte - skitten etter kun et par dager. Er dette vestlige verdier? Ikke rart dagens kulturradikalere er på defensiven. Denne rasismen forhindret ikke at opplysningstenkerne hadde vakre tanker om nestekjærlighet, kosmopolitisme og universale verdier. Spesielt ”oppdagelsen” av Stillehavet var avgjørende for opplysningstidens fascinasjon for ”andre kulturer”, skriver historieprofessor Dorinda Outram i ”The Enlightenment” (2005). Mange opplysningstenkere, som romantikere senere, var tiltrukket av de ”primitives” enkle liv i kontrast til ”vår” mekaniske tidsalder. Men som Qoutram påpeker: Her står opplysningsfilosofene i kø for å bli stemplet av Edward W. Said for misforstått orientalisme. Mange opplysningstenkere var rett og slett ikke spesielt moderne.

I OPPLYSNINGSTIDEN FINNER MAN DEN samme ambivalensen i forhold til slaveri, kolonialisme, kvinnefrigjøring og religion, også utenfor Frankrike. Tyskeren Gottfried W. Liebniz (1646-1716) brukte for eksempel sin tindrende, opplyste fornuft til å bevise at Gud eksisterer. Diderot mente at jo flere ulike trosretninger et samfunn hadde, jo mer stabilt ville det være. Det er umulig å snakke om én ensartet opplysningstid. I sitt nye standardverk på 1000 sider, ”Enlightenment contested”(2006), deler historiker Jonathan I. Israel opp opplysningstiden i en moderat og en radikal posisjon. ”Religiøs toleranse” er moderat, mener han, mens ”meningsfrihet” er radikalt. Her ligger hunden begravd fra diskusjonen om Muhammed-karikaturene: Hva er viktigst - frihet til å mene hva man vil eller respekt for andres oppfatninger? Ettertidens tenkere har ikke greid å løse dilemmaet. I det forrige århundre tiltrakk epoken seg betydningsfulle radikalere som Horkheimer/Adorno, Jürgen Habermas og Michel Foucault. Deres innfallsvinkel var forskjellig, men alle delte de Kants overbevisning om at opplysningstiden ikke ligger i fortiden, men i framtiden. Opplysningstiden er ikke et fiks ferdig prosjekt, men en prosess full av fallgruver, uløste dilemmaer og innbyrdes motsetninger. Det er i skrivende stund uvisst hvordan vi kommer oss til denne beste av alle mulige verdener, men noe bør være opplyst og vedtatt: Den ligger ikke bak oss.
Stian Bromark er forfatter og journalist

Rammesak:

Opplysningstid og islam
GLOBALE SAMMENLIGNENDE ANALYSER av opplysningstiden er mangelvare, mener historikerne Dorinda Outram og Jonathan I. Israel. Opplysningstiden var ikke bare et vestlig fenomen. Jonathan I. Israel argumenterer for at Spinoza la grunnlaget for epoken, men hevder også at flere tenkere på 1600- og 1700-tallet var inspirert av muslimske filosofer. Det er ikke rart. Middelalderen i Europa var gullalderen lenger øst i Middelhavet. Perseren Ibn al-Rawandi (815-900) banet vei. Han avskrev all religion og erklærte seg en ”erkekjetter”. Mu’tazilite-sekten, som oppstod i Irak på 800-tallet, forsøkte å forene rasjonalitet og gudstro, og mange insisterte på at Koranen var menneskeskapt.

EN AV OPPLYSNINGSTIDENS SKARPESTE kritikere av europeisk tyranni, Pierre Bayle (1674-1706), mente muslimske fritenkere helt konkret banet vei for opplysningstiden, inkludert hans eget tankemønster. Ibn Tufayl (1105–1185) var en inspirasjonskilde, spesielt hans didaktiske bestselger om en gutt som vokser opp på en øde, tropisk øy og som utvikler selvstendig, fornuftsbasert tenkning. Fabelen utkom på nederlandsk i 1672, av den samme forleggeren som utga Spinoza. Tufayls bok var igjen inspirert av Ibn Sina (980-1037). Begge, sammen med Ibn Baija (d.1138), var forløperen for den mest kjente tenkeren fra perioden, Ibn Rushd (1126-1198), også kalt Averroes. Han advarte mot å blande teologi og filosofi, avskrev ideen om sjelens udødelighet og benektet guddommelige mirakler.

OPPLYSNINGSTENKEREN LIEBNIZ mente det var en direkte forbindelse mellom averroisme og Spinozas filosofi, og dermed opplysningstiden. På 1990-tallet fikk dette synet støtte av 34 forskere fra 18 forskjellige land og fem kontinent, som møttes i Kairo for å diskutere Ibn Rushds påvirkning på den europeiske opplysningstiden. Resultatet ble boka ”Averroes and the Enlightenment”, som utkom i 1996, med forord av FNs daværende generalsekretær Boutros-Ghali. Det lar seg altså gjøre å argumentere for at islam har gjennomgått opplysningstiden - 500 år før Europa.


Notis I: Nykonservatisme i Nederland
I Nederland pågår det også en kamp om opplysningsidealene, skal vi tro journalist Ian Buruma i boka om drapet på filmskaperen Theo Van Gogh, ”Murder in Amsterdam” (2006). Det er først og fremst konservative aktører som ønsker seg tilbake 1700-tallet og som insisterer på at verdiene ikke er universelle, men vestlige: ”Opplysningstiden har blitt et navn for en ny konservativ orden, og fienden er de fremmede, som har verdier vi ikke deler”, skriver Buruma og kaller denne oppblomstringen et ”oppgjør med oppgjøret [arven fra 1968]”.

Notis II: Opplysningstidens far
Det var i Nederland opplysningstiden startet, mener historikeren Jonathan I. Israel. I bøkene ”Radical enlightenment” (2001) og ”Enlightenment contested” (2006) argumenterer han for at mange opplysningstenkere står på skuldrene til den jødiske nederlandske filosofen Baruch de Spinoza (1632-1677), noe som er et paradoks tatt i betraktning hvor utbredt antisemittisme var på 1700-tallet. Princeton-professorens bøker om opplysningstiden er grundige referanseverk, som til nå har kommet opp i 1800 sider. Han jobber med tredje bind.

Klikk her for å lese mer

Uvitenskapelige akademikere

Wiesenthal-senteret vil ha en BI-forsker sparket på grunn av Israel-kritikk. De burde ta Thomas Hylland Eriksen også.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Førsteamanuensis Haavard Koppang ved Handelshøyskolen BI skrev en kronikk i Aftenposten om den israelske lobbyens påvirkning på amerikansk utenrikspolitikk. Den var basert på en kontroversiell artikkel skrevet av to amerikanske statsvitere. Likevel har det velrenommerte, amerikanske Simon Wiesenthal-senteret gått til det uvanlige skritt å be BI-ledelsen om å granske, og eventuelt suspendere, Koppang fordi han er uvitenskapelig.

I Danmark raser en tilsvarende debatt med islam i søkelyset. I lengre tid har flere fremtredende politikere kritisert akademia for å bedrive politisk korrekt forskning. Resultatet er at ansatte tilknyttet Institut for Tværkulturelle Studier ved Universitetet i København heretter skal understreke at de uttaler seg som privatpersoner, ikke forskere, når de deltar i offentlige diskusjoner om terrorisme, Midtøsten og islam. En av dem som vært aktive pådrivere for å opprette dette skillet, er den profilerte politikeren Naser Khader. Han ble opprørt da religionshistoriker Tim Jensen uttalte at foreningen Demokratiske Muslimer, som Khader leder, viste en «voldsom arroganse» overfor bønder fra Tyrkia. Han hevdet også at Khader var en dominerende leder.

Khader skrev et brev til universitetsledelsen: «Vi må forvente at dokumentasjon finnes, siden uttalelsene kommer fra en forsker fra et anerkjent universitet. Ellers uttaler forskeren ikke seg som forsker, men som politiker. Tim Jensen har ikke gjort oss oppmerksom på at det er hans egne holdninger han gir uttrykk for.»

Legges samme norm til grunn her hjemme, er sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen ille ute. Hvilke forskningsresultater baserer han seg på når han kaller TV2-dokumentaren Naive Norge for «søppel», «en journalistisk arbeidsulykke» og «kunnskapsløs, ensidig og krenkende»? Hylland Eriksen underskriver debattinnlegget med en av sine mange hatter, «forskningsleder, Culcom (UIO)». Betyr det at han har Universitetet i Oslo i ryggen? Neppe. Kunne han ikke heller valgt «talking head»? Selvfølgelig burde han det.


(Thomas Hylland Eriksen)

I samme slengen burde noen gjøre som de neokonservative aktørene Martin Kramer og Daniel Pipes, som har opprettet nettstedet campus-watch.org, hvor studenter blir oppfordret til å rapportere inn mistenkelige uttalelser fra liberale akademikere. Dessuten må et norsk forlag utgi en bok à la David Horowitz, «The Professors: The 101 Most Dangerous Academics in America» (2006), som er et angrep på liberalere av Hylland Eriksens støpning. Tatt i betraktning at universitetsansatte allerede sliter med å få tid til å ytre seg i offentligheten, fordi tiden går med til å undervise, søke finansiering og skrive fotnoter i meritterende fagtidsskrifter, kommer det til å bli stille fra den kanten framover. Det blir behagelig. Så kan vi journalister få lov til å synse i fred.

(NB - etterspill: Ettersom nettstedet Honest Thinking skrev om teksten: "Mener Bromark dette ironisk? Det er i alle fall bemerkelsesverdig at Stian Bromark for en gangs skyld har levert et arbeid det synes å være godt vett i." - så kan det godt føyes til to streker under svaret: Ja! Den er ment ironisk. Jeg er ikke tilhenger av å svarteliste liberale akademikere eller rapportere inn "mistenkelige uttalelser", i motsetning til Thinking-gutta. Det er sovjet-takter. Teksten er ment som et angrep på Wiesenthal-senteret, danskene og amerikanerne som ønsker å sensurere uttalelser de ikke liker, ikke på THE.)

Klikk her for å lese mer

Styrer Israel-lobbyen USAs utenrikspolitikk?

USA gjør mye dumt i Midtøsten, men det er ikke amerikanske jøders skyld.

Av Stian Bromark, Ny Tid
[essay] Israelsk og amerikansk sikkerhetspolitikk er tett sammenvevd, det er ingen konspiratorisk påstand. Men har USA en Midtøsten-politikk som motarbeider amerikanske egeninteresser? Er det «noen» som får verdens mektigste land til å handle uklokt? Krigen mot Irak, og senere muligens Syria og Iran – er det de nykonservative som står bak, eller er det noen som står bak dem igjen? Disse noen, skal vi tro statsviterne og nyrealistene John J. Mearsheimer (f. 1947) og Stephen M. Walt (f. 1955), er den israelske lobbyen.


(Walt/Mearsheimer)

Etter at artikkelen «The Israel Lobby» ble refusert av det amerikanske tidsskriftet Atlantic Monthly, kom den på trykk i London Review of Books i våres og skapte en furore som har blitt sammenlignet med Samuel P. Huntingtons kontroversielle artikkel «Clash of Civilizations?» fra 1993. Ikke rart når det første som skjer er at høyreekstremister jubler og berømmer akademia for å komme sent, men godt på banen. Debatten er fortsatt heit, og den kommer til å være det framover. Nylig ble det klart at det amerikanske prestisjeforlaget Farrar, Straus and Giroux vil utgi en utvidet versjon i bokform. Mearsheimer og Walt, som er tilknyttet henholdsvis University of Chicago og Harvards John F. Kennedy School of Government, fikk merkelappen antisemitter før litteraturtidsskriftet kom fra trykken. Det er en karakteristikk vi kan spare til større anledninger, men artikkelen er ikke uten slagside. I Norge har den blitt slukt rått, som et sannhetsvitne om tingenes begredelige tilstand, av skribenter som Heidi Skjeseth i Dagsavisen, Hans Olav Brendberg i Klassekampen og Haavard Koppang i Aftenposten. «The Israel Lobby» minner om et klassisk forsøk fra venstresiden på å demaskere de egentlige maktforholdene som styrer amerikansk utenrikspolitikk, men spørsmålet er om den ikke også nører opp under fordommer og gamle konspirasjonsteorier om en utsatt gruppe.

Får mye.
Her er påstandene: Israel er den største mottageren av bistandsmidler fra USA, rundt tre milliarder dollar årlig. Det tilsvarer en femtedel av USAs bistandsbudsjett. Hver amerikanske innbygger gir hvert år Israel 500 dollar hver, til tross for at mottageren ikke akkurat er et utviklingsland. I tillegg har Israel fått milliarder av dollar på
uregelmessig basis for å utvikle våpen og teknologi som gjør dem bedre i stand til å beskytte seg mot fiender i nabolaget. Dette er en positiv økonomisk forskjellsbehandling som kan gjøre andre land grønne av misunnelse, men den viktigste støtten er likevel politisk. Siden 1982 har USA lagt ned veto mot 32 FN-resolusjoner som har vært kritiske til Israels ekspansive politikk. I tillegg har USA gjentatte ganger vist at de favoriserer Israel framfor andre land i Midtøsten, blant annet ved å gi israelerne tilgang til etterretningsinformasjon selv andre NATO-land ikke mottar.
Denne sjenerøsiteten ville vært forståelig dersom Israel var av vital strategisk betydning for USA, eller amerikanerne hadde dårlig samvittighet for en eller annen fortidig synd, men ingen av delene stemmer, skal vi tro de to statsviterne. Tvert imot har det strategiske partnerskapet med Israel vært en byrde for USA etter den kalde krigens slutt, spesielt i krigen mot terror. Så hvorfor gjør USA noe som ikke er i landets interesse? Skyldes det slett lederskap? Higen etter olje i Midtøsten? Religiøst broderskap? Årsaken, og forklaringen på Israels unike posisjon i USAs utenrikspolitiske verdensbilde, er ifølge Mearsheimer og Walt den israelske lobbyen. Med «lobby» mener de en løs koalisjon av individer og organisasjoner som jobber for å påvirke den amerikanske utenrikspolitikken til beste for Israel. Denne påstanden ville heller ikke vært så kontroversiell hvis ikke det var for at artikkelforfatterne bruker ordet «manipulerer» om denne politiske kraften.
En hjørnestein i den store konspirasjonsteorien om jødene, er nettopp at de konspirerer og påvirker fra sine diffuse skjulesteder i maktens randsoner. Det hjelper ikke at det de kaller den israelske lobbyen i all hovedsak består av jødiske organisasjoner og jødiske enkeltindivider. En israeler er ikke nødvendigvis en jøde og en jøde er ikke nødvendigvis en israeler. Men om det så var så enkelt – det ville fortsatt være vanskelig å lokalisere lojaliteten. Det er problematisk å påstå noe skråsikkert om andres lojalitet og sette spørsmålstegn ved den, spesielt når det gjelder jøder, for jøder har i ualminnelige tider blitt beskyldt for å korrumpere samfunnsmoralen. Den mest fremtredende organisasjonen i Lobbyen, som de kaller den (med stor L), er American Israel Public Affairs Committee. Aipac, med et årsbudsjett på 50 millioner dollar, en stab på 200 mennesker og 100.000 medlemmer, har flere ganger blitt kåret til den mektigste lobbyorganisasjonen i USA. Lobbyen, ifølge Mearsheimer og Walts vide definisjon, inkluderer også såkalte nykonservative og kristne evangelister som Jerry Falwell og Pat Robertson, som mener dannelsen av staten Israel er et ledd i den bibelske profetien. Kongressen, mediene, tenketankene og universitetene er også i lomma på eller blir påvirket av lobbyen, skal vi tro artikkelforfatterne.

Etnisitet.
Det er liten tvil om at denne lobbyen har gode muligheter til å influere amerikansk politikk. Det er da også målet til politiske aktører, og det ville vært snodig om det ikke skulle gjelde for nykonservative hauker som Richard Perle og Paul Wolfowitz eller mektige tenketanker som WINEP, American Enterprise, Foreign Policy Research Institute eller Jewish Institute for National Security Affairs. Vanligvis er det vanskelig å måle effekten av lobbyarbeid, men Marsheimer og Walt mener denne lobbyen har påvirket amerikansk utenrikspolitikk fundamentalt. Resultatet er at USA støtter Israels undertrykking av palestinerne. De har også greid å overbevise USA om å legge press på Israels konkurrenter i regionen, nemlig Iran og Syria, i tillegg til Irak. USA gikk ikke til krig mot Irak på grunn av oljen, men motivasjonen var delvis å gjøre Israel til et tryggere sted. Imens øker USA terroristfaren ikke bare for seg selv, men også for sine europeiske allierte, skriver Mearsheimer og Walt. USAs knefall for regimet i Israel forhindrer også varig fred i Israel/Palestina-konflikten. Dermed gir man terroristene flere gavepakker enn de har fortjent, og USAs soldater kan fortsette å grave sine egne graver. Dette er alle sammen stuereine politiske analyser, som man kan være enig eller uenig i. Høyresiden er stort sett uenig. Også mange moderate. Smellen USA har gått på i Irak, skyldes ikke lobbyen, men dårlig amerikansk lederskap, sa for eksempel Shlome Ben-Ami i en paneldebatt London Review of Books nylig inviterte til i New York. Han er tidligere israelsk utenriksminister og forfatter av den Israel-kritiske boka Scars of War, Wounds of Peace: The Israeli-Arab Tragedy, og dermed i seg selv et eksempel på hvor vanskelig det er å sette likhetstegn mellom jøders politiske overbevisning og staten Israels politikk.
Mer overraskende er det at solide venstreaktivister som Christopher Hitchens, Noam Chomsky, Tony Judt og Stephen Zunes også har fundamentale innvendinger. Judt, Hitchens og Chomsky er selv jøder. Chomsky og Zunes mener USA bruker Israel, ikke omvendt. Judt mener USA ville gått til krig mot Irak uansett. Hitchens kaller den «smelly». Mearsheimer og Walt er respekterte akademikere, men debatten i kjølvannet av artikkelen har i stor grad dreid seg om etnisitet. Det må statsviterne ta noe av skylden for. Aipac er en interesseorganisasjon med en åpen, legitim og gjennomskuelig agenda.
Nesten uansett hvor godt man dokumenterer sine påstander med sitater, bekjentskapskretser og tidligere verv, er det ikke mulig å overføre organisasjonens formålsparagraf på enkeltindiver som står utenfor. Det er en tvilsom logikk som etterlater flere spørsmål enn svar. Mange amerikanere støttet eller støtter opp om regjeringen i spørsmålet om Irak og mange støtter Israel mot Palestina. Havner man automatisk i den israelske lobbyen hvis man er jøde og tilhenger av regjeringens politikk i Midtøsten? Og er de tilhengere av regjeringens politikk fordi de er jøder? Mange av dem som blir tatt til inntekt for Aipacs agenda, er ikke spesielt jødiske. De er ikke jøder fordi de tror eller praktiserer ritualer, men fordi deres foreldre var jøder. De er, i likhet med brorparten av jødene i Israel, sekulære. Marsheimer og Walt påstår ikke, som den britiske humoristen Sacha Baron Cohen, at det var jødenes skyld at dinosaurene ble utryddet. Men de går langt i å klandre mange jøder i USA for Irak-krigen og undertrykkingen av palestinere.

Fare for verdensfreden.
Det er mulig å behandle tematikken uten å knytte det så tett opp til det jødiske. 3. august 2006 trykket The Economist, som ikke er kjent for å sympatisere med Kristin Halvorsen, en sak som stilte spørsmålet: «Why is America so much more pro-Israeli than Europe?» De refererte til ferske tall som viste at 48 prosent av amerikanerne sympatiserte med Israel, mens kun 13 prosent sympatiserte med Palestina – i kontrast til for eksempel Spania, hvor kun ni prosent sympatiserte med israelerne, 32 prosent med palestinerne. Svaret på spørsmålet The Economist stilte, tok magasinet hånd om selv: «The most obvious answer lies in the power of two very visible political forces: the Israeli lobby (Aipac) and the religious right.»
Forholdet mellom USA og Israel har utvilsomt en sterk forkjemper i en organisasjon som Aipac. Men om det er Aipacs skyld at amerikanere er mer velvillig innstilt til Israel enn europeere, er mer tvilsomt. Kanskje er det også Europa det er noe galt med. Europeernes ansvar for Holocaust skulle gjort oss til venner av Israel for evig og alltid, men antisemittisme er langt mer utbredt i Europa enn i USA, og tidvis sklir antisemittisme og kritikk av Israel over i hverandre i en salig suppe, slik idéhistoriker Håkon Harket viser i Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag (2005). Han gjengir tall som viser at seks av ti europeere mener Israel er den største faren for verdensfreden, og at rundt 25 prosent i land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland mener jødene har for mye innflytelse på verden. The Economists artikkel påstår i korte trekk det samme som Mearsheimer og Walt i The Israel Lobby, uten at førstnevnte har avfødt samme reaksjon. Forklaringen på alt «fusset» ligger derfor andre steder. Oppstyret skyldes forfatternes manglende evne til å skille mellom israelsk lobby spesielt og amerikanske jøder generelt.
Dessuten er det én ting til som bidro til bråket: Rasisten og Ku klux klan-sjefen David Duke omfavnet artikkelen i mars i The New York Sun og sa han var glad for at akademia endelig hadde skjønt det han hadde påstått lenge. Et leit sted å få støtte, selvfølgelig. Marsheimer og Walts artikkel er ikke antisemittisk, men den brukes av høyreekstreme nettsteder for alt den er verdt. Nytteverdien er stor nettopp fordi den pretenderer å være vitenskapelig. Nyheter om Israel og jøder skaper per definisjon overskrifter. «Jews are news», som det heter der borte. Journalist, forsker og forfatter Adam Garfinkle, som både er såkalt nykonservativ og jøde, skrev en artikkel i American Interest i november 2006 hvor han tok et oppgjør med det han kaller «jewcentricity» i amerikansk åndsliv, og forbeholdt seg retten til ikke å være spesielt jødisk hele tiden. «Suppose some of us are not in the mood to be chosen?», som han skrev.

Løsningen eller problemet.
Mearsheimer og Walts artikkel «The Israel Lobby» har satt koblingene mellom israelsk og amerikansk politikk på spissen og igangsatt en debatt, men den gir ikke annet enn akademisk tyngde til allerede etablerte politiske klisjeer. Dessuten er artikkelens struktur som hentet ut fra myten om den jødiske sammensvergelsen. Lobbyen, med stor L, antar en nærmest metafysisk størrelse. Mange, både i den kristne og den muslimske verden, er overbevist om at jødene fortsatt har altfor mye og uheldig innflytelse i verden. Som et folk uten land, ble denne sammensvergelsen tidligere koblet til en eller annen makt. En gang var det frimurerne eller kommunistene. I dag er det USA. Samtidig skal de ikke ha all skyld for at debatten blir rotete. Også de jødisk-israelske organisasjonene i USA blander sammen kritikk av Israel med kritikk av jødene – når det passer dem.
Hvis man skal tenke stort, så er det vanskelig å se at man kommer ut av denne onde sirkelen uten at også båndene mellom det sionistiske prosjektet og staten Israel blir løsnet, slik blant annet Göran Rosenberg tar til orde for i Det tapte landet (1998). Enhver stat basert på snevre etniske, nasjonale eller religiøse kriterier er en utfordring for sine omgivelser. Ethvert menneske som får sin overordnede identitet i arv, har ikke noe annet valg enn å omfavne den – eller støte den fra seg. Å redusere kampen mellom Israel og Palestina til en kamp mellom jøder og muslimer, slik Samuel P. Huntington gjør, er misvisende. Å redusere den til et spørsmål om den israelske lobbyens påvirkning på USA, er like reduksjonistisk og villedende. Mearsheimer og Walts artikkel «The Israel Lobby» er ikke en del av løsningen, men en del av problemet. Den har ikke gjort det lettere å kritisere Israel, men vanskeligere.

Publisert i Ny Tid 08. desember 2006.
Alle rettigheter forbeholdt Ny Tid og forfatteren.

Klikk her for å lese mer

I piratenes kjølvann

Av Stian Bromark, Dagbladet
RØVERE FØR OG NÅ: Piratenes gullalder var ikke på 1700-tallet. Den er nå. Robert L. Stevensons «Skatten på sjørøverøya» fra 1883 var en formidabel suksess, men publikumsbegjæret kan ikke sammenliknes med det som har rammet våre unger, og tømt våre lommebøker, de siste åra: Nasjonalt med «Kaptein Sabeltann», internasjonalt med «Pirates of the Caribbean» i 2003. Oppfølgeren kom nettopp på DVD, mens den siste er ventet på kino til våren.

(Johnny Depp/Jack Sparrow)

POPULARITETEN skyldes Johnny Depps særegne rolletolkning, men også at tematikken har relevans for samtida, skal vi tro den amerikanske historikeren Marcus Rediker: Terrorister angriper statsmakt, underklasse utfordrer overklasse, fromhet versus lastfullhet, barbari mot opplysningsidealene. I hans bok «Pirater. Sjöröveriets guldålder i Atlanten och Karibiska havet», som utkom på svensk i forrige uke, kan vi lese om hvordan britene under den spanske tronefølgestriden på begynnelsen av 1700-tallet hyrte inn pirater for å sabotere spanske og franske handelsskip.

ETTER 1714 BLE sjømennene imidlertid arbeidsledige og statsløse. Bommerangeffekten ble ikke så ulik den USA opplevde etter at de sponset Taliban i Afghanistan på 1980-tallet. Britene var på den tida heller ikke fremmed for å ta i bruk svulstig retorikk. Piratene var «hele menneskehetens fiender». Stormaktenes kamp mot datidas terrorister kan også tolkes inn i et vi mot dem-mønster, selv om pirater flest var frihetspionerer og lykkesøkere, skal vi tro historikeren. Det var piratenes arvtakere som fant opp «streiken» (et sjøuttrykk) i London 1768 og Rediker mener deres opprørsånd beredte grunnen for den franske revolusjonen i 1789.

I DAG HERJER piratene mer enn noensinne, skrev Ny Tid for ei uke siden. De første ni månedene av 2006 ble 174 skip angrepet, og 163 sjøfolk ble tatt til fange. Skattejaktene innbringer mellom 13 og 16 milliarder dollar hvert år. Masse penger, men ærlig talt - det er småtterier sammenliknet med det de multinasjonale selskapene lopper oss foreldre for.

Klikk her for å lese mer

Bråkmakere

Når ingen motsier deg, får du gjøre det selv...

Av Stian Bromark, Ny Tid
Når alt er grått og taust i norsk debattkultur, fordi vår utenriksminister har sagt noe fornuftig igjen eller Norge er kåret til verdenshistoriens beste påfunn, er det rikholdig trøst å få fra amerikanerne. I Norge blusser debatter opp en gang i halvåret, når Jostein Gaarder bestemmer seg for å leke litterat eller Språkrådet uttaler seg om norsk. Det kan synes som en uoverkommelig oppgave å følge med på amerikansk debatt, men alt starter, slutter eller er innom én nettside: hitchensweb.com.


(Christopher Hitchens)

Den britisk-amerikanske journalisten Christopher Hitchens er USAs fremste intellektuell og avgjort det aller største rasshølet. Beklager fransken. Hva skal man ellers kalle en fyr som viser fingern til publikum i tv-debattprogrammer, som kaller meddebattanter for ”hurper”, som skjeller ut Edward Said når han ligger for døden og som skryter av at han skriver sine beste artikler når han er dritings – som han er fra morgen til kveld? Det er likevel umulig å komme utenom hans spissformuleringer når man skal ta stilling til aktuell amerikansk debatt. Det skyldes mer hans uforutsigbarhet enn klarsyn. Inntil 1990-tallet tilhørte han ytterste venstrefløy, men skiftet for alvor ham etter 11. september og har nå flere allierte blant de såkalte neokonservative. Han stemte republikansk under siste presidentvalg, men har ingenting til overs for George W. Bush. Han var mot den første Irak-krigen, men for den siste. Hans ofre opp gjennom tidene har vært mange - fra Henry Kissinger og Mor Theresa via Michael Moore og Noam Chomsky til Günther Grass og den neokonservative helten Daniel Pipes. Han fant i voksen alder ut at hans mor opprinnelig var polsk jøde, men det har ikke forandret hans gjennomkritiske innstilling til Israel. I konflikten støtter han Palestina, men er en fanatisk antiislamist.

Han er i det hele tatt ”anti” det meste. Det passer godt med Steve Fullers definisjon av en intellektuell i ”The Intellectual” (2006), som hyller den konfliktsøkende, den som tenker negativt og i bredde framfor dybde. Hitchens er hans kroneksempel. Hovedpersonen selv, den gamle trotskisten, bekjenner seg nå til humanistiske, fornuftsstyrte og sekulære idealer fra opplysningstiden, men det gjør jo alle i disse dager, selv rasister. En mer dekkende beskrivelse av Hitchens intellektuelle profil, er ”kontrær” – et begrep han tar i bruk i boka ”Letters to a Young Contrarian” (2001). Den kontrære inntar motsatt standpunkt av majoriteten, uten å henfalle til nihilisme, og er på den måten med på å avdekke dens begrensede verdensbilde. Kikker du på Wikipedias engelske definisjon, ber nettleksikonet deg finne utdypende forklaring under ”individualisme”.

I disse to kategoriene har fritenkeren i Washington flyttet inn. Venstresiden vil ikke ta i ham med ildtang. Ikke de neokonservative heller, blant annet fordi han hater deres helt, Ronald Reagan. Hitchens mangler grundigheten til en Chomsky, humoren til en Moore og påliteligheten til en Said, men han kompenserer med temperamentsfulle gloser, overraskende perspektiver og syrlige underdrivelser. Vi har få bråkmakere av denne typen i Norge. Flere aspirerer til å bli det, som skribenten Aslak Nore. Han er Hitchens norske kloning, utdannet på New School i New York, der Hitchens forleser. Bare vent og se. Snart tar han Jonas Gahr Støre.
Stian Bromark er forfatter og journalist

Klikk her for å lese mer