Pause/stopp/time out, etc

Bloggen blir ikke oppdatert for tiden, da skribenten er rammet av fast jobb. Aktuelle tekster kan nå leses på Dagsavisens nettside eller nyemeninger.no eller atekst.no (betalt tjeneste). Søk på navn.

Klikk her for å lese mer

Kamerat og bøddel

I dag må Pol Pots beryktede fengsels- og tortursjef, kamerat Duch, svare for folkemordet på to millioner drepte kambodsjanere.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det bør være en enkel beslutning: Kamerat Duch er skyldig. 67 år gamle Kaing Guek Eav, som han egentlig heter, har allerede tilbrakt åtte år i et militærfengsel. Den FN-opprettede rettssaken mot ham startet 30. mars i fjor, varte i 77 dager og ble avsluttet i desember. I utgangspunktet erklærte han seg skyldig og ba sine ofre om tilgivelse, men mot slutten av rettssaken vendte han 180 grader og ba om frifinnelse. Han fulgte jo ordre.

Med et slikt perspektiv er det bare toppsjefen sjøl som er skyldig, Pol Pot. Han døde for tolv år siden, uten å ha fått sin rettmessige straff. Derfor er Kambodsja-tribunalet og dagens dom viktig for kambodsjanerne som led seg gjennom Pol Pots totalitære regime fra 1975 til 1979: Han vil bli den første Røde Khmer-toppen som må svare på folkemordet på anslagsvis to millioner mennesker.

Kaing Guek Eav var høyt på strå i Demokratisk Kampuchea. Hans hjertebarn var Tuol Sleng, også kalt S-21. Tuol Sleng var en videregående skole som ble bygd om til fengsel og torturkammer i Røde Khmer-tida. I dag er det et museum til minne om Pol Pots skrekkvelde, der du blant annet kan se tusenvis av portretter av drepte og torturerte ofre, fotografert av fangevokterne. Mange torturerte ble seinere sendt til The Killing Fields, dødsmarkene. 17000 mennesker ble drept i Tuol Sleng av Pol Pots lojale og kuede undersåtter. Administrator for torturfengslet var vår kamerat, Duch.

Under Røde Khmer-regimet var det ikke lurt å ha briller på nesa, for det betød at du var utdannet og drepeverdig. Det forhindret ikke at toppsjefene var beleste og skolerte. Matematikeren Kaing Guek Eav var en av sin generasjons skarpeste hoder. Framtida så lovende ut helt til han meldte seg inn i kommunistpartiet 1967. Året etter ble han arrestert, fengslet og torturert for sine politiske sympatier - en sikker metode for å dytte folk lenger inn i aktivismen. Da han slapp ut i 1970, stakk han til fjells på grensa til Thailand og ble tatt opp som fullverdig medlem av Røde Khmer. Han tok dekknavnet kamerat Duch og fikk ansvaret for de provisoriske fengslene. Det var en jobb han påtok seg med en matematikers begeistring for instrumentell presisjon. Fengslene fikk kjølige, avhumaniserte navn som «M-13», «M-9» og etter maktovertakelsen 17. april 1975: «S-21».

I Tuol Sleng tok man hånd om uregjerlige Røde Khmer-kadre og sørget for at de ble fiender av revolusjonen, om de ikke allerede var det. Toppledelsen var så imponert av Duchs effektivitet at de utnevnte ham til øverste sjef for Santebal, en nådeløs og terroriserende spesialavdeling i sikkerhetspolitiet som utrensket interne uroelementer. Det er takket være Duchs sans for systematikk og tall at vi vet så mye om hva som foregikk bak fengselsmurene i Tuol Sleng. Han bygde opp et omfangsrikt arkiv bestående av rapporter, «bekjennelser» og tusenvis av fotografier. Det er det samme arkivet som har bidratt til at han i dag, mellom klokka ti og tolv, med stor sannsynlighet blir dømt for forbrytelser mot menneskeheten og muligens må sone 40 nye år i fengsel. Duch har innrømmet å ha beordret drap på minst 12000 fanger i Tuol Sleng, men siste dag under rettssaken flyttet han skylda for forbrytelsene over på «det kriminelle partiet».

Den samme unnskyldningen brukte naziforbryteren Adolf Eichmann i Jerusalem - før han ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten og hengt i mai 1962. Ordrer fra overordnede er ikke legitim grunn til å fraskrive seg individuelt ansvar for krigsforbrytelser og massemord, slik Nürnbergprosessene etter annen verdenskrig lærte oss.

Derfor blir Kamerat Duch dømt. Selv om kambodsjanere flest ikke har fått med seg rettssaken, er den symbolsk viktig for et land som de siste 31 åra har hatt et uoppgjort forhold til Pol Pot-tida. På den ene siden har myndighetene reist utallige minnesmerker over brutaliteten, på den andre siden er styre og stell fortsatt gjennomsyret av forhenværende Røde Khmer-medlemmer. Alle kambodsjanere er tidligere bøddel eller offer - eller kjenner noen som er det. Derfor blir dommen i dag direktesendt på nett og kambodsjanske tv-kanaler. Her hjemme er det sikkert noen som vil følge opplesningen med spesielt stor interesse. Seinest lørdag 17. juli hadde AKP-er Egil Fossum et lengre oppgjør med sin egen fortid i Klassekampen, deriblant partiets ukritiske forhold til Pol Pots Kambodsja. En annen sentral AKP-er, Pål Steigan, diskuterer fortsatt hvor mange som ble drept og om det skal kalles «folkemord» eller ikke. I denne saken skulle man tro det var mer nærliggende å si «unnskyld» enn å finne på alskens dårlige unnskyldninger.

Klikk her for å lese mer

Les sakte-aksjonen

Vi leser så fort at vi tror vi blir kloke.

Stian Bromark, Dagbladet.no
Klokka går fort og klokka går sakte. Noen ganger går den akkurat passe. Det finnes minutter i livet du ikke tukler med, for eksempel når du lytter til en Brahms-symfoni på vinyl/cd/iPod/Spotify. Komponister kan bestemme tempo, dirigenter kan vifte med pinnene fra piano til forte, men det er noe naturstridig om du hjemme i din egen stue dobler farta på andresatsen for å bli fortest mulig ferdig. Det samme gjelder flatskjermen på veggen: Bare for de absolutt yngste gir det mening å se skuespillere bevege seg i fort eller sakte film (og for de eldre, pornoglade, så klart). Boklesing, som bivåning av billedkunst, er mer variable størrelser. Det følger ikke med tidsbruksanvisning. Men det finnes føringer: På markedet finnes det få bøker som oppmuntrer til saktelesing, men utallige som lærer deg kunsten å lese raskt og effektivt. Slik at du så fort som mulig kan begynne på en ny pensumbok eller en ny tjukk roman. I bokverdenen er det et tegn på kvalitet at man forstår seg på kvantitet.

Undertegnede skulle gjerne påberopt seg å være en sakteleser, en som kikker mer opp i lufta enn ned i papiret, som nyter hvert ord i setningene, grunner over motiver og karaktermønstre. Han skulle gjerne sagt at han nyter Knausgård uhyre langsomt, ja, så langsomt at han ikke har kommet til første siden en gang. Men det ville ikke vært realt, bare oppspinn og fanteri. Virkeligheten til en profesjonell bokleser, en som er kjøpt og betalt for å komme seg fra første til siste side på unormert tid, er at bøkene slukes i et høyt og uforsvarlig tempo. Hvis en myndighetsperson hadde bevitnet råkjøreriet, ville lånekortet blitt inndratt for livstid. Stoppeklokkelesingen fungerer imidlertid til formålet. Innholdet sitter de nærmeste dagene, lenge nok til at anmeldelsen er skrevet, trykket og lest til allmenn jubel, men så fordufter forløp, karakterer og moral opp i tynne lufta. Et par tusen kroner rikere, men ikke så kunnskapsberiket som de 500 sidene med ordvariasjoner skulle tilsi.

Det er trolig en yrkesskade, men kan også være tidsånden. Stadig flere forskere og akademikere advarer mot hesebleseriet. Vi leser mer enn før, men er også mer ukonsentrerte og utålmodige. Internett har gjort oss dummere, hevder Nicholas Carr i boka «The Shallows». Lang tids nettbruk, som konstant distraherer med sin blinkende reklamer, faktabokser og hyperlinker til andre artikler, gjør det vanskeligere å gå tilbake til tekster som krever konsentrasjon over lengre tid, som 1800-tallsromaner. Norske nettaviser får millioner av treff per dag, men få brukere er lenge nok inne til å ha rukket å lese noe som helst - annet enn overskrifter og ingresser.

Pendelen svinger. Etter rask reising, kommer treig reising. Etter fast food, slow food. Slow city, easy living. Og nå, bevegelsen for «Slow reading», skal vi tro to ferske artikler i britiske The Guardian og amerikanske Newsweek. Det er ikke så mye én bevegelse som en koalisjon av akademikere, forfattere, bloggere og andre bokelskere som roper «stopp en hal!» Forgrunnsskikkelser er folk som Carl Honoré, forfatteren av «In Praise of Slow». Han ble inspirert til å skrive boka etter at han tok seg i å kjøpe en samling godnatteventyr til sine barn som kunne leses på ett minutt. John Miedema, forfatteren av «Slow Reading», er en annen. Engelskprofessor Tracy Seeley en tredje. Hun skriver en blogg om kunsten og verdien av å lese sakte. Slow reading»-entusiastene drar i samme retning, men er uenig om hvorfor det er riktig og viktig å lese sakte. Noen hevder det fører til at du som leser bringer mer av deg selv inn i litteraturen, mens andre mener det fører til at du bedre får med deg forfatterens egentlige budskap.

Oxford-professor Keith Thomas har i en artikkel i London Review of Books tatt et oppgjør med dagens akademikere som bruker søkermotorer for å finne spesifikke ord i stedet for å lese ei bok fra a til å. Konteksten blir borte og du lærer ikke noe annet enn det du nok allerede vet. «Halvparten av de funnene jeg har kommet over i min forskning har jeg tilfeldigvis bare snublet over», sier Thomas. Litteraturlesing i sakte tempo øker sjansen for at bok gjør klok. Det forutsetter naturligvis at man tror dveling, refleksjon og ettertenksomhet bidrar til slikt. Det gjør undertegnede.
Derfor er hele pensjonisttilværelsen satt av til å være konsentrert og klok.

Klikk her for å lese mer

Zen og kunsten å vedlikeholde Navarsete

Liv Signe Navarsete har brukt statens penger på selvutvikling. Kunne hun ikke bare mekka på en motorsykkel?

Stian Bromark, Dagbladet.
Statsråd og Senterparti-leder Liv Signe Navarsete har brukt 40000 kroner av statens penger på zen-coaching. Kommunalministeren har hatt samtaler med coach Erik Møller i Zen leadership denne våren for å bli en bedre leder. Zen-coaching handler om å ta kontroll over en overtenkende hjerne og hjelpe den til å være mer til stede, skal vi tro VG.

Greit å bruke skattebetalernes penger på slikt, spør avisa. Harmdirrende og fordømmende ord er påkrevd. Som da det ble kjent i 2008 at stortingsrepresentant Saera Khan hadde telefonregning på 48000 i kvartalet og at hun blant annet ringte spåkoner. Da som nå er det uklart hva vi skal fordømme. Er det pengebruken? Eller det faktum at våre folkevalgte tror på astrologi og selvutvikling? «Skattebetalernes penger» er en diffus kategori. Stort sett brukes begrepet synonymt med «sløseri», av noen som synes vi burde brukt pengene annerledes. En slik diskusjon kan vi ta, men det skulle være enkelt å argumentere for at det er mye mer fornuftig å bruke penger på en statsråds selvutvikling framfor å krige i Irak. Hadde regjeringen fordypet seg mer i zen-buddhismen, ville vi aldri vært der. Det virker som om det andre provoserer mer: Vi liker ikke politikere som skiller seg ut. Selv om halve Norge er betatt av Joralf Gjerstad, var det likevel foruroligende å høre helseminister Bjarne Håkon Hanssen fortelle at Snåsamannen kurerte hans sønn via telefon.

Zen-coaching høres eksotisk ut. Ifølge Navarsete har ikke meditasjon vært en del av hennes program. Da er det vanskelig å se hva dette har med «zen» å gjøre, som jo er og betyr meditasjon. Kikker man Zen leaderships hjemmeside på nett framstår zen-coaching som like svulstig, svevende og uforpliktende som alt annet innen selvutvikling: «Det er du som kjenner slitenheten. Det er du som vet hva som er best for deg. Finn ut av hva det er og .... Just do it!» Næringslivet bruker millioner i året på slike kurs og foredrag. Navarsetes pengebruk er en påminnelse om næringslivslogikkens inntog i statsapparatet og forsterker inntrykket av at landet blir styrt som om det var en bedrift.

Saken er samtidig et varsku: I en mer perfekt verden skulle ikke våre politikere ha behov for antistressteknikker og profesjonell hjelp til opprydning av overtenkende hjerner. Sp-statsråden måtte avbryte sin ferie for å svare på journalistenes spørsmål, noe som utvilsomt vil øke behovet for flere timer med coach Erik Møller. Robert M. Pirsigs filosofiske roman fra 1974, «Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel», har undertittelen en undersøkelse av verdier. Hvis Navarsete hadde lest romanen denne sommeren, ville hun visst at veien til et harmonisk indre ikke går via symptombehandling, men ved å konfrontere «sykdommen». Bare Navarsete vet om den skjuler seg i Kommunaldepartementet, i Senterpartiet eller - og det vil ikke være en stor overraskelse - i den handlingslammede, uinspirerte og sprikende rødgrønne regjeringen. Just do it!

Klikk her for å lese mer

Vær trendy, hold deg hjemme

I ferien er det ekstra viktig at du leser bøker om hvorfor du ikke skal reise noe sted.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det finnes mange grunner til ikke å røre på seg i ferien. Én er av zen-sorten, til påminnelse om at reising er noe kommersielt fjas og mas. Ekteskap går i oppløsning, ungene får bassengklorgrønt hår og familien blir garantert frastjålet to lommebøker og en iPod - samt verdigheten, hvis man er i Sydenlandet. En annen god grunn til å holde seg i hagen, er av respekt for Frederic Hauges yrkesvalg. Den tredje henger sammen med den andre - reising er både miljøfiendtlig og pengesløseri. (Mulig dette kan kobles til zen-poenget også). Den fjerde er den mest overbevisende: Det er trendy.

I hvert fall hvis vi skal tro den siste tidens oppblomstring av antireiselitteratur. Den kommer blant annet som en reaksjon på reisehåndbøkenes voldsomme utbredelse og popularitet. Produksjon av sære og eksentriske guidebøker, som Erik Foynland skrev om i tirsdagens Dagbladet, er ett svar. Et annet svar er bøker av typen «101 Places Not to See Before You Die». Den amerikanske frilansjournalisten Catherine Price har skrevet den som et oppgjør med en sjanger hun mener bare bidrar til stress for den reisende: Hvis du skal forsøke å følge en guidebok til 1001 steder i verden du bør spille golf, er det en fare for at du allerede tenker på neste bane før du har truffet det tredje hullet. Ja til eventyr, nei til tidsmas og utidige påminnelser om at du snart skal dø. Ifølge Price er det mange steder og begivenheter i verden du kan styre unna, deriblant Cheese Rolling-konkurransen i Gloucester, der de blytunge ostene ruller så fort og ukontrollert ned bakkene at de har en tendens til å treffe publikum på upassende steder. Hun anbefaler deg også å holde deg unna hele delstaten Nevada, USA. Kloakkmuseet i Paris stinker også.

Et tredje svar er de mange såkalte «staycation»-bøkene som har utkommet i USA og Storbritannia de siste par årene, et begrep som i fjor gjorde sin entré i Webster's Dictionary. Det er en ferieform der man holder seg hjemme og slapper av ved svømmebassenget eller drar på dagsturer til museer. Det kan være titler av typen «Ginger and Ganesh: Adventures in Indian Cooking, Culture and Love». Boka er skrevet av den amerikanske romanforfatteren Nani Power. Fra sitt hjem i Virginia reiser hun på besøk til indisk-amerikanske kvinner og lærer seg kunsten å lage kryddersterke retter fra det indiske subkontinentet.

Det kan også være titler som «Every Day in Tuscany: Seasons of an Italian Life», en slags oppfølger til Frances Mayes bestselger «Under the Tuscan Sun» fra 1996, som ble filmatisert i 2003. For deg og meg kan Mayes' bøker fungere som inspirerende reiseskildringer, men de er altså ikke det. Mayes reiser ikke. Hun pusser opp huset, steller i hagen og spiser lunsj på den lokale kafeen. Ifølge en artikkel i New York Times var vårens mest spennende titler innen sjangeren «reiselitteratur» nettopp bøker uten overdreven forflytning og energiforbruk.

En forklaring på hvorfor antireiselitteraturen har fått et oppsving, er ganske basal; finanskrisa. Folk har ikke råd til å reise og finner på mer eller mindre plausible unnskyldninger for hvorfor det er best å holde seg i nærheten av huset, annet enn frykt for at kemneren plomberer døra mens du er borte. «Trendy» er verdens beste halmstrå. Men dette gjelder selvsagt ikke i Norge. Finanskrise er sånt de driver med i utlandet. Derfor er det billigere enn på lenge for nordmenn å reise til favorittdestinasjoner som Spania og Hellas. Så dra med freidig mot, utsett meditasjonen til alderdommen og send en vennlig tanke til Frederic Hauge når flyet tar av fra Gardermoen.

Klikk her for å lese mer

Trenger eliten oppussing?

Den norske kultureliten har et dilemma: Skal den pusse opp badet eller skrive en tidsskriftsartikkel ingen leser.

Den nye redaktøren av Nytt Norsk Tidsskrift, sosiolog Cathrine Holst, er bekymret. Den norske intellektuelle eliten er mer opptatt av sitt privatliv framfor den offentlige debatten. «Når de får seg en frihelg, bruker de den til å bære stein eller male lister - framfor for eksempel å skrive en ekstra tidsskriftsartikkel», skriver hun i en leder. I går utdypet hun overfor Klassekampen: «Likestilling og sosial likhet er bra, og det ligger mye mening i samværet med familie og venner. Men var det ikke noe mer?»

Cathrine Holst slår også at slag for eliten. Hun mener intellektuell må våge å føre diskusjoner ikke alle kan forstå. Hun ønsker å lage tidsskrift for tenkende mennesker, ikke for folk flest: «Alle mennesker har et potensial, men mange verken kan eller vil tenke noe særlig».
Et slik forsvar for elitisme provoserer i likhetslandet Norge. Hun går også motsatt vei av det som har vært trenden i tidsskriftene de siste åra. Spesielt Prosa og Samtiden har trykket utallige artikler der det virker som om hovedformålet med dem er at de skal redigeres ned til kronikklengde, publiseres i en riksdekkende avis og skape polarisert debatt. Nytt Norsk Tidsskrift skal forbli en mer utilgjengelig publiseringsarena. Men greier hun å kombinere eksklusiviteten med målet om at eliten skal ta en større plass enn den gjør i dag?

Det kan forveksles med et romantiserende bilde av den intellektuelle. De nære ting kontrasteres med kallet og plikten. I forfatteryrket finnes tilsvarende forestillinger: Forfatteren skal være rebelsk, sulten, lidende, distré og følsom. Poeten skal helst dikte for skrivebordsskuffen, i det minste ikke ha flere enn 268 lesere. Salgstall utover det betraktes med mistenksomhet. Kanskje var det slik en gang i tiden, men i dag arbeider de fleste forfattere fra ni til fire, de trener på helsestudio og tar tranpiller som alle andre. Og de vil bli lest. Det er ikke noe større problem for samfunnsdebatten at akademikere pusser opp kjøkkenet i helgene i stedet for å skrive artikler enn at sosiolog Kjetil Rolness jogger på fritida, journalist Åsne Seierstad går på ski i Nordmarka og forfatter Dag Solstad ser på fotballkamper. Tar man argumentet til sin ytterlighet, burde den intellektuelle oppgaven fylle døgnet slik at det verken er plass til barn, ektefelle eller rekreasjon. Vi får muligens mer produktive akademikere, men også flere utbrente sjeler på NAVs lønningsliste.

Trenden i den offentlige debatten de siste årene er todelt: På den ene siden må akademikere bruke stadig mer av sin tid på å skrive søknader for å få forskingsmidler og skrive meritterende artikler på engelsk i utenlandske publikasjoner. Dette inspirerer ikke til deltakelse i den forløpende norske debatten og det tvinger den engasjerte til å skrive sine artikler etter arbeidstid.
Universitets- og høyskolereformer de siste årene har nok også bidratt til at urolige ansatte i større grad har fokusert på pensjonen. Den andre trenden har gått motsatt vei. Stadig flere akademikere har lært seg kunsten å spissformulere poengene. De blir ofte oppringt av journalister og svarer villig i vei på om alt mellom himmel og jord. Cathrine Holst er selv en representant for denne sitatvennlige akademikertypen.

Debatten i kjølvannet av Harald Eias «Hjernevask»-serie viste at det finnes mange av dem, at engasjementet er stort og at hagearbeidet kan utsettes hvis nødvendig. I dag satser de fleste riksdekkende avisene på debattstoff, med to-tre sider stoff hver dag og med egne redaktører. Slik var det ikke for ti år siden. De fylles av interesseorganisasjoner, politikere og akademikere. Holst hevder at nesten «hvem som helst» slipper til over spalter i store aviser, samme hvor useriøse de er, men det er ikke riktig. Én gruppe er underrepresentert og den kalles «folk flest». Så resonnementet kan snus på hodet - det er ikke flere professorer vi trenger i debatten, men flere folkelige røster.

Norsk debattklima har forbedringspotensial. Den kan bli smalere og bredere. Men artikkelforfattere kan ikke både være inkluderende og ekskluderende. «En forsker håper jo at det man jobber med, har en viss betydning», sa Nils Petter Gleditsch i Morgenbladet fredag. Han er redaktør for verdens tredje mest siterte vitenskapelige tidsskrift innen internasjonal politikk, Journal of Peace Research. I 2009 ble deres artikler fra de to foregående årene sitert 2, 4 ganger. Det er mye, ifølge Gleditsch, for de fleste vitenskapelige artikler siteres aldri. Hvis bare de lykkelige få forstår hva du skriver, er det sannsynlig at diskusjonene forblir få og små. Det er akademikerens valg. Så slipper man å bli invitert til Dagsnytt Atten og kan bruke kveldene på å legge nye fliser på baderomsgulvet.

Klikk her for å lese mer

Rituell fjortisslakt

Anmeldere flest forstår seg på mangt, men ikke på ungdommen.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Får håpe fjortisene har noe bedre å høre på enn Miley Cyrus». Slik lød dommen over Miley Cyrus' siste album fra en anmelder, i ei avis ikke så langt unna deg og meg. «Mer moro neste gang, takk», het det i VG, i en anmeldelse som for øvrig handlet om hennes navle og lange bein. Om hennes siste film, «The Last Song», ble det skrevet, i avisa rett rundt hjørnet: «Hvis du bare skal se én romantisk krefttragedie i år, er det trolig ikke denne.»

«The Twilight Saga - Eclipse», den nye ungdomsfilmen basert på forfatteren Stephenie Meyers bestselgerserie, «mangler intelligens og driv», ifølge Aftenposten. «Melodrama for tenåringer» ble det sagt om forløperen, «Twilight - New Moon». Når filmskaperne gjør det så lett for seg selv, «blir gjerne det ferdige produktet tilsvarende lett», mente avisa om den første filmen i serien, «Twilight - Evighetens kyss». Stephenie Meyers siste roman, «Bree Tanners korte nye liv» - en avlegger fra den populære serien - blir i ei avis som begynner på D karakterisert som «en ubetydelighet».

Vi snakker om to av de mest populære ungdomsfenomenene i verden for tiden. Det kan godt være anmelderne har rett, siden vi tross alt snakker om kvalitetsbevisste og modne mennesker, men spørsmålet er hva slags kriterier som legges til grunn og hvem de skriver for. Å be unge tenåringer om å holde seg unna en Miley Cyrus-film fordi den er dårlig, er som å be Anne B. Ragde om å holde seg unna Aschehougs hagefest fordi pappkrusene er av slett kvalitet. Eller be Rosenborg-supportere om å la være å se på en Lerkendal-kamp fordi lagets spiss suger.

Anekdotiske bevis har begrenset vitenskapelig verdi, men har man barn i huset som drømmer om å se Miley Cyrus med vampyrtenner, så vet du at «intelligens og driv» er av sekundær betydning. Når Twilight-bøkene leses og Cyrus-filmene ses om og om igjen, til lyden av idoler som Jonas Brothers og Justin Bieber, eller filmmusikken fra «Starstruck», så virker det nokså innlysende at de unge og anmelderne er på forskjellige planeter på kollisjonskurs. Kvalitet for de voksne er ikke kvalitet for de yngste. Tvert imot virker det som om det anmelderne synes er dårlig, er nøyaktig det samme som fjortisene synes er bra.

Det er lett å se at dette er uheldig, men vanskeligere å se hvordan det skal løses. I bokanmelderiet er det vanligere å ta formildende hensyn, som at forfatteren er debutant, prosjektet idealistisk eller målgruppa spesifikk og aldersbestemt, men det er ikke nødvendigvis forbilledlig journalistikk. Yngre anmeldere på oppgaven? Det kan skorte på skriveferdigheter. Kanskje er det mest produktivt at det forblir som det er: I dette huset med disse barna, har de lært seg å stole nada på anmelderne. De vet jo ikke hva de snakker om. Slik skapes kritiske og selvstendige mennesker som lærer seg at ikke alt som står i avisa er objektivt sant.

Det kan selvfølgelig være at anmelderne ikke henvender seg til unge lesere i det hele tatt, men til deres foreldre, som en slags forbrukerveiledning før gavekjøp. I gamle dager var det en hensiktsmessig vei å gå, siden de voksne satt på makten og pengene, men i dag er familier mer demokratisk anlagt: De voksne tjener pengene, barna bestemmer hva de skal brukes til. Og nå skal de brukes på den nye Miley Cyrus-skiva. Forventningene er skyhøye, for hun har mye lengre bein enn Bruce Springsteen.

Klikk her for å lese mer

E-boka på hylla

Jeg er klar for å lese bøker på skjerm, men ingen skal få ta fra meg bokhylla.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Bokettersynet» heter en leseverdig spalte i Dagbladets Magasinet, der kjente fjes åpner døra for en journalist som snoker i bokhyllene og gir karakterer for innhold og orden. I en tenkt framtid, der elektroniske bøker og lesebrett har erstattet den fysiske boka, vil det ikke la seg gjøre å fotografere litteraturelskeren foran sine bugnende bokhyller. I stedet vil journalisten og intervjuobjektet sitte foran lesebrettet og bla seg fram og tilbake med piltastene. Det vil ikke dukke opp historier om den boka som ble kjøpt på et antikvariat i Fredrikstad i 1978, den som ble signert av forfatteren sjøl i en bokhandel på Moelv eller den som er et arvestykke fra Olga, grandtanta som tjenestegjorde som sykepleier under Den spanske borgerkrigen og nesten ble elskerinna til en fyr som kjente Ernest Hemingways frisør.
Slik vil det bli utenfor Dagbladets spalter også. Hyttelitteratur vil ikke lenger være et fenomen. På utedoen vil alle sitte med sine elektroniske lesebrett og lese hva det måtte være, utenom Morgan Kane-bøkene som alltid hadde ligget der inntil de ble kastet oppi dassen i 2015 og ble til jord. Hvis det finnes noen utedoer i en tenkt framtid, da.

Aha, nostalgi. Vennligst gå til høyre, til geriatrisk avdeling, der Vidar Lønn-Arnesen står for kveldens underholdning. Det er ledig plass ved siden av alle de mannfolka som kjærtegner vinylplatene sine.
Innvendingen er berettiget. Og når sant skal sies var det ikke mye leseverdig på dassen, bortsatt fra utdatert, kysk porno og et Knoll og Tott-julehefte. Og elektroniske lesebrett er en fantastisk oppfinnelse. Med Amazons Kindle kan du sitte på bussen, finne ut at du har lyst til å lese en bok om kollektivtrafikkens kulturhistorie, og førti sekunder senere er du i gang.

Det er altså fullt mulig å leve et fullverdig, litteraturrikt liv etter at framtida inntreffer i 2015. Det er langt verre at den samme teknologien overflødiggjør bokhyller. Selv om interiørarkitektene som skal selge boligen din insisterer på at du må fjerne hyllene før visning, angivelig fordi de skremmer vettet av potensielle kjøpere, så finnes det ikke noe som heter et møblert og dannet hjem uten bokhyller. De færreste som kommer på besøk går nærme nok til å kunne snoke på titlene. Førsteinntrykket dannes av ryggene, fasaden, mengden. Jo flere, jo bedre.

Bøker gir mye kulturell kapital for relativt lite penger. Derfor kjøper vi bøker i stedet for å låne dem på biblioteket. De sørger for at ungene dine er skoleflinke og pene i tøyet, skal vi tro forskerne, og det skal vi når det passer oss. Bokhyller er magiske. La barna leke i et lunt og stemningsfullt rom fylt med bøker, for eksempel i et lite bibliotek i kjelleren, der de kan spille Play Station 3 og se på Disneykanalen, og de blir over tid utsatt for ubevisst, åndelig og inspirerende stimuli fra de strålende bøkene, slik at de blir advokater, leger og Steinerskolelærere som voksne. Det stråler ikke fra et elektronisk lesebrett, i motsetning til hva de mest ømfintlige blant oss tror.

Nå er det mange grunner til at det er usannsynlig at e-boka vil danke ut den fysiske boka i uoverskuelig framtid. Den ene er at bokverdenen er en konservativ og velregulert bransje, som ikke er overbegeistret for forandringer. Den andre er at bokbransjen har lært av musikk- og filmbransjens blundere, og for så vidt avisbransjens - de vil ikke gjøre produktene tilgjengelige før de er sikre på at inntektene er trygge og rikelige. Men den viktigste grunnen er bokhyllene. Skikkelige bokelskere er skikkelig snobbete folk. En Kindle på stuebordet sier minimalt om hvem du er, men bokhyllene avslører det meste. Derfor kommer noen av oss også etter 2015 til å kjøpe bøker av papp og papir. Så innbiller vi oss at vi en dag får tid til å lese dem, men det er tross alt ikke det viktigste.

Klikk her for å lese mer

Krigen om fortellingene

Midtøsten-konflikten handler ikke bare om okkupasjon, krig og mislykkede forsoningsforsøk, men også om konkurrerende fortellinger: Holocaust eller Nakba?

Stian Bromark, Ny Tid.
1933, 1939, 1942-43, 1948, 1967. Dette er ikke begynnelsen på et avansert bingospill. Bak de symbolske årstallene skjuler det seg moderne, mytedannende urfortellinger, som på hvert sitt vis daglig bidrar til konflikten mellom palestinerne og israelerne. Ikke så å forstå at Hitlers maktovertagelse i 1933 er en myte. Eller at krigens utbrudd i 1939 var det. Eller myrderiene i 1942-43. Men på samme måte som Holocaust er en flamme som holder israelerne motivert til fortsatt kamp, er Nakba – eller Katastrofen – i 1948, da staten Israel ble grunnlagt, en avgjørende gnist for palestinerne. Som Seksdagerskrigen i 1967 er det, da Israel påførte arabiske stater nederlag og utvidet sitt territorium inn i Gaza og Vestbredden.

Holocaust eller Nakba. Det lyder ikke godt å skulle lage konkurranse av slike kollektive traumer, men det er nå en gang slik historiefortelling i konfliktområder fungerer. Det samme, men i mindre målestokk, er tilfellet på Kypros, der historiebøkene til greskkypriotene i sør vektlegger andre årstall og hendelser enn tyrkiskkypriotene i nord, for å egge til patriotisme og nasjonal glød. Som i forholdet mellom India og Pakistan. Tyrkere og armenere. Det hjelper ofte lite å spørre seg hva som er sant eller oppdiktet eller å etterlyse 33objektivitet og nøytralitet, for i de fleste tilfellene har begge sider rett – selv om proporsjoner kan diskuteres. Holocaust er et faktum, det samme er Nakba. Det er rimelig at begge sider forsøker å holde minnene om disse hendelsene levende i den kollektive hukommelsen og dempe lyden av konkurrerende fortellinger, både internt og eksternt, men det gjør forsoningsarbeidet atskillig vanskeligere.

En av dem som mener veien framover bare kan gå via anerkjennelse av konkurrerende fortellinger, er den libanesisk-franske professoren Gilbert Achcar ved Development Studies and International Relations at the School of Oriental and African Studies ved Universitetet i London. I sin nye bok, “The Arabs and the Holocaust: The Arab-Israeli War of Narratives”, gjennomgår han hvordan arabere og israelere har brukt sine og motpartens lidelseshistorier for å rettferdiggjøre sin politikk de siste 80 årene. Det er en historie aktørene ikke alltid kommer heldig ut av.

Arabere betrakter ikke den europeiske jødeforfølgelsen som sitt ansvar og mener derfor at de kan tillate seg et større handlingsrom i sin Israel-kritikk – uten dermed å skulle beskyldes for eldgammel antisemittisme. Dessuten oppfatter mange det som urettferdig at europeernes skyldfølelse ble løst ved at jødene fikk sin egen stat i Palestina, ikke på europeisk jord. Holocaust er ikke et like stort traume som det er i Europa, og dermed er kunnskapen mindre. Konsekvensen er at man i en del arabiske land, samt i andre sterkt pro-palestinske stater i Midtøsten, finner misforståtte tanker om at Holocaust aldri fant sted.

Israel, på den andre siden, vil naturlig nok ikke betrakte Katastrofen som en katastrofe. Som opposisjonsleder Tzipi Livni formulerte seg da hun var Israels utenriksminister (2006-2009): ”Palestinerne kan feire en uavhengighetsdag hvis de, på den dagen, fjerner ordet Nakba fra sitt vokabular”. Dette er statssionismens janusansikt, ifølge Gilbert Achcar: Det ene ansiktet er vendt mot Holocaust, det andre mot Nakba, det ene mot overlevelse, det andre mot undertrykkelse, ”men bare en anerkjennelse av begge kan bringe israelere, palestinere og andre arabere fram til genuin dialog”.

Kanskje løser Gilbert Achcars påpekning av at israelere og palestinere har en del felles ingenting. Hans bok handler tross alt ikke om virkeligheten på bakken, men om historie, symboler, tall og kollektive minner. Men bordingen av aktivistskipet Mavi Marmara 31. mai, da israelske soldater uvørent drepte ti mennesker, viser at den internasjonale opinionens sympati betyr alt, fakta minimalt. Staten Israels internasjonale omdømme er på et historisk bunnivå. La oss håpe det fører til at statsminister Benjamin Netanyahu eller hans etterfølger snart blir tvunget til å tenke nytt og forsonende om årstall som 1948 og 1967 – uten at det går på bekostning av 1933, 1939 og 1942-43.

Klikk her for å lese mer

Verden sett fra Roma

Det er ingen god idé å bekjempe «islamiseringen av Europa» med Paven og Israels statsminister som ammunisjon.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er umulig å forsvare europeiske verdier uten å kjenne til den gresk-romerske og jødisk-kristne arven Europa er basert på, skrev Aftenpostens kommentator Jan. E. Hansen søndag. Dette vet ikke våre ledere. De kjenner ikke historien og kan følgelig ikke redde Europa. De har ikke lest Bibelen, Homers «Odysseen», «Aeaniden» av Vergil og «Den guddommelige komedie», signert Dante - de eneste fire verkene man trenger å lese for «å forstå hva Europa er».
Solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter har bare kunnet oppstå i en kultur som var kristen, ifølge Hansen. «Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia». Å isolere Israel er en «selvmordsaksjon». Å motvirke islamistisk terror «uten å støtte Israel er meningsløst». Mener Jan E. Hansen, bosatt i Roma, Italia.

Han har skrevet høytsvevende og panegyrisk om europeisk uovertruffenhet tidligere, men aldri har han vært så lite subtil: Vi må verne om det kristne Europa for å forhindre islamiseringen av Europa. Og hvis du frykter islamiseringen, kan du ikke uttale deg foraktfullt om middelalderens korstog som da forhindret islamisering fra øst.

Et nytt korstog mot muslimene? Kommentaren er gjennomsyret av fryktretorikk og kan bare bidra til å spre mer angst og framtidsfrykt. Hansen baserer seg på en selektiv tolkning av europeisk idéhistorie. For det første neglisjerer han bidragene til fremveksten av det moderne samfunn fra verden utenfor Europa: Demokratiet oppstod i India, grekerne adopterte mye av sin kultur fra Egypt, araberne bevarte og spredte sivilisasjonen da lyset var slokket i middelalderens Europa, det ottomanske rikets toleransetradisjon inspirerte europeiske opplysningstenkere, og så videre. India har ingen Ibsen, men Norge har heller ingen Gandhi.

For det andre har de fleste fremskritt i Europa kommet på tross av Kirkas makt, ikke på grunn av. Shakespeare var ikke en konserverer, men en provoserende fornyer. Hadde paven fått det som han ville, ville vi fortsatt brent hekser på torget. For det tredje: «Europeiske verdier» har bidratt til framskritt, men også sivilisatoriske blindgater og sammenbrudd: Korstogene, inkvisisjonen, imperialisme, kolonialisme, nazisme, fascisme, verdenskriger, reality-tv.

For Jan E. Hansen er korstogene, abortmotstand og religiøse symboler i offentlig rom viktig å kjempe for fordi de er en del av vår «tradisjon», mens modernitet, sekularisme og andre religioner er samfunnsfiender. Med en slik innstilling ville vi aldri hatt noen Strindberg - en modernist og religionskritiker (og antisemitt!) som mot slutten av livet vendte seg mot New Age-aktig synkretisme, der han blandet ulike kulturer og religioner. Et tolerant, sekulært og inkluderende Europa er verdt en forsvarstale, men å oppfordre til korstog mot muslimer ved å holde fram Benedikt XVI og Benjamin Netanyahu, er å kjempe med ryggen til veggen bevæpnet med utdatert, gjørmete krutt.

Klikk her for å lese mer

Hjelp, jeg har blitt selvhjulpet

Alle selvhjelpsbøkers mor, «Hvordan vinne venner», foreligger nå i en ny utgave på norsk. Dagbladets medarbeider har lest den og er blitt et bedre menneske.

Stian Bromark, Dagbladet.
«La oss erkjenne at kritikk er som brevduer - de vender alltid tilbake dit de kom fra». Dette er ett av tipsene i Dale Carnegies selvhjelpsbok «Hvordan vinne venner» fra 1936, som nå foreligger på norsk. Samtidig utgir forlaget Lille måne oppfølgeren fra 1944, «Lev livet uten bekymringer».

La oss si at en blasert bokmedarbeider i Dagbladet hadde tenkt til å latterliggjøre og uskadeliggjøre dette selvhjelpsmølet, og det første han støter på i boka er ordene «Kritikk er farlig, fordi den sårer folks ømfintlige stolthet, skader folks opplevelse av eget verd og vekker harme», ja, hva gjør han med det sleske gliset da? En kritiker som ikke kan kritisere? Så hører det med til historien at også selv kyniske bokskriblere, ja, kanskje først og fremst kyniske bokskriblere, gjerne vil lære om hvordan man blir populær og tjener masser av penger.

I 1909 var Dale Carnegie et ulykkelig menneske i New York. Han var utdannet fra lærerhøyskolen, men levebrødet var å selge lastebiler. Så en dag sa han opp jobben og bestemte seg for å drive med voksenopplæring, i offentlig taleteknikk. Han var tross alt en erfaren selger. Siden det ikke fantes lærebøker i emnet, skrev Carnegie den selv, basert på elevenes erfaringer. Boka har siden solgt i 30 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 42 språk. Organisasjoner i 75 land driver med mentalitetstrening etter Dale Carnegie-metoder. Hva er suksessen? Suksessen er suksessen.

Begge bøkene åpner med ni forslag til hvordan de skal leses. Den viktigste egenskapen, ifølge Carnegie, er en «inderlig» og «oppriktig» trang til å lære teknikkene og forbedre din evne til å forholde deg til andre mennesker. Allerede her må en ikke-kritisk Dagbladet-kritiker stoppe opp og stille seg spørsmålene: Inderlig? Oppriktig? La gå. Hvem vil ikke behandle medmennesker bedre. Om ikke annet gjelder det å late som, på troverdig vis. Deretter, skriver Carnegie, er det viktig at man leser boka korrekt, det vil si hvert kapittel minst to ganger. Når man har kommet til veis ende, skal man ta den fram en gang i måneden og lese den på nytt.

Tips og råd til hvordan bli et bedre menneske og - som et pluss - et mer velstående menneske. Det eneste du trenger å gjøre, er å tro, lese og lese, til du tror mer, gå ut i verden og smile, komme tilbake og lese mer, til tvilen forvandler seg til innlysende sannheter. Reglene er ikke gjetninger eller teorier, de «virker som trolldom». Noen kan muligens tenke at dette likner på veien til religiøs ekstase, men det er bare fordi de er så kritiske. Det du blir bedt om å tro på er livets fundamentale innsikter: «Vil du samle honning, må du ikke velte bikuben». Næringslivsledere betaler gladelig 70 000 kroner for å høre noen forkynne slike banaliteter. Unnskyld, livsvisdom.

Når man får lyst til å kritisere andre, bør man rette fingeren mot seg selv og spørre: Hvordan kan DU forbedre deg? Ok. Tenk positivt. Ved å framheve det som er bra med selvhjelpsbøker generelt og denne spesielt? Det beste med selvhjelpsbøker er at de formulerer fyndig og inspirerende alle selvfølgeligheter du visste fra før. Og virker det, så virker det. Placeboeffekten er like bra medisin som Paracet utrørt i eplevodka.

«Hvordan vinne venner» er imidlertid i en klasse for seg. Den er ikke bare basert på 25 års feltarbeid, Carnegie engasjerte forskere som pløyde gjennom historieverk og utallige biografier om store menn, over hundre bare om Theodore Roosevelt, og han intervjuet levende legender, som Thomas Edison, Franklin D. Roosevelt og Clarke Gable for å lure ut av dem hemmeligheten bak deres suksess.
Resultatet, sett fra 2010, er ikke hjemmesnekret visvas, men en kultklassiker full av idéhistoriske gullkorn, slike man finner i sitatordbøker, pakket inn med tidstypisk moral, sjarmerende vidd og naiv entusiasme. «Hvordan vinne venner» er strålende, underholdende litteratur. Hvis du forveksler dette med sarkasme, tar du feil. Se, det virker. Nå lønnsforhøyelse.

Klikk her for å lese mer

Ytringsfritida under press

Vær forsiktig med hva du sier privat. Du kan miste jobben.

Stian Bromark, Dagbladet.
I mange yrker sklir jobb og fritid over i hverandre. Privat e-post sjekkes i arbeidstida, jobbmailen åpnes mellom fotballkampene. Mobilen er åpen til alle døgnets tider, for sjefer, venner og telefonselgere. Business er pleasure, pleasure er business. Denne utviklingen var kanskje ikke så gjennomtenkt, sett fra en arbeidstakers ståsted. Riktignok gir fleksibilitet frihet, men nakken får minimalt hvile og sjefen stirrer på den hele tiden. Og bordet fanger. Siden skillet mellom jobb og fritid blir utvisket, stilles det også strengere krav til hva du kan si og gjøre på fritida, for eksempel i sosiale forum som Facebook og Twitter. Altså «fritida».
En av dem som har fått merke det, er den amerikanske journalisten og politiske kommentatoren David Weigel. Han har nå mistet jobben på grunn av noe han skrev i privat sammenheng. «Privat», altså.

David Weigel var medlem av en nettgruppe kalt «JournoList». Den ble opprettet i februar 2007 av Washington Post- og Newsweek-skribent Ezra Klein. Hensikten med forumet var å diskutere media og politikk. Klein bestemte hvem som kunne bli medlem og forumet var forbeholdt venstreorienterte og liberale bloggere, politiske journalister og akademikere. Flere hundre deltok i livlige diskusjoner via nettet daglig, deriblant David Weigel. På JournoList sa Weigel sin hjertens mening om konservative politikere, spaltister og journalister. Problemet var bare at Weigels jobb var å dekke konservativ politikk og det republikanske partiet for The Washington Post. Og hans ordgyteri lekket ut. For å gjøre en lang historie kort: Weigel dekker ikke konservativ politikk for The Washington Post lenger. I forrige uke ble det klart at JournoList blir nedlagt. Det var ingen vits i å opprettholde et elektronisk tankefristed som lakk i alle retninger og som skapte bryderi for medlemmenes arbeidsforhold. Mange liberale kommentator i USA, stort sett tidligere medlemmer, har skrevet om nedleggelsen og de forsvarer seg på samme vis: Dette var et privat nettverk. Hva som ble sagt innenfor, gjelder ikke utenfor.

Dette utydelige skillet er bakgrunnen for at jobbekspert Anders Øwre-Johnsen nylig gikk ut og advarte medarbeidere mot å være venn med sjefen på Facebook: «Ledere som opptrer slik blander kortene». Mange delikate problemstillinger kan oppstå: Du melder deg syk, men skriver på Facebook om det fabelaktige salget du nettopp oppdaget på kjøpesentret. Du har hatt en elendig dag på jobben og deler din frustrasjon med Facebook-vennene. Twitter kan være like utfordrende. En 23 år gammel jente, som søkte jobb i et kommunikasjonsbyrå i våres, fikk følgende beskjed tilbake fra den potensielle arbeidsgiveren: «Ser av Twitter-kontoen din at du ser på Paradise Hotel, derfor kan du ikke jobbe med oss».

Hva folk ser på tv på fritida er deres egen sak, men hvis Davy Wathne erklærer på Facebook/Twitter at NRK har en bedre sportsdekning enn TV2, er det forståelig at arbeidsgiveren stusser. Det er et skjønnsspørsmål hvor grensene går, men det vil nok i framtida bli utarbeidet mange kreative og kontroversielle retningslinjer rundt omkring på norske arbeidsplasser. Så gjelder det at kortene blir blandet til din fordel, før bordet fanger.

Klikk her for å lese mer

Krigsdebatt uten kunnskap

Debatten om hva Norge gjør i Afghanistan uteblir fordi vi ikke vet hva Norge gjør i Afghanistan.

Stian Bromark, Dagbladet.no
Krigens brutalitet kom som et sjokk. Igjen. Nyheter om drepte norske soldater er ikke noe man vil venne seg til, men det hadde hjulpet dersom flere journalister oftere rapporterte fra alle sider av konflikten i Afghanistan. Dekningen er sporadisk og ad hoc - journalister reiser ned når det skjer noe, når statsministeren besøker de norske soldatene, når norske soldater blir drept. Dermed uteblir debatten om hva Norge gjør i Afghanistan, slik NUPI-direktør Jan Egeland påpekte i går, rett og slett fordi vi ikke vet hva Norge gjør i Afghanistan.

I Danmark ble det en stor debatt om dansk deltakelse i krigen etter filmen «Armadillo», som gir et usminket portrett av de danske soldatenes hverdag. Filmskaperne fikk fri tilgang av det danske forsvaret, som dermed tilsiktet eller utilsiktet bidro til å avsløre spriket mellom politikernes festtale om demokratisering og soldatenes virkelighet: Motivasjonen kunne i utgangspunktet ha vært eventyrlyst, men etter hvert handlet det om å unngå å bli drept. Soldatene forsto ikke hvorfor de var der, og vendte hjem desillusjonerte.

I kjølvannet av Michael Hastings kritiske artikkel i magasinet Rolling Stone, som førte til at general McChrystal måtte trekke seg, har det oppstått en debatt i USA om krigsjournalistikk. Det var et lykketreff at 30 år gamle Hastings støtte på den askefaste militære ledelsen i Paris, og fikk dem til å snakke uvanlig løsmunnet og selvkritisk over to glass øl på en pub, men han har nå blitt et symbol på den «ekte» kritiske pressen i kontrast til servil mainstreamjournalistikk. Det har naturligvis irritert en del representanter fra etablissementet, for nå har de blitt avslørt som maktlojale. Noen skammer seg ikke for å innrømme det. Lara Logan, som er utenriksredaktør i CBS News, gikk knallhardt ut mot Hastings og anklaget ham nærmest for landssvik: «Michael Hastings har aldri tjent sitt land på samme måte som McChrystal».

I bunn ligger diskusjonen om såkalt embedded-journalistikk - journalister som reiser i selskap med soldater fra eget land. De fleste pressefolk som dekker krigen i Afghanistan reiser slik. Det er tryggest. Ikke mange går i dag rundt med romantiske ideer om at sannheten er verdt å dø for. Derfor er det også en viss sjanse for at dekningen blir ensidig. Eller som den svenske kulturredaktøren Åsa Linderborg svarte spaltist Johanne Hildebrandt, som mente Linderborg aldri burde uttale seg om krigen i Afghanistan fordi hun ikke hadde vært der: «Hun minner meg om Jan Myrdal når han forsvarte sin enøyde kunnskap om Kambodsja: 'Jeg var der'. Hildebrandt har fått se like mye av Natos framferd som Jan Myrdal fikk se av Røde Khmers».

Noen av de største presseavsløringen i historien har blitt utført av unge og uerfarne folk, gjerne frilansere, som befinner seg i utkanten av det gode selskap, slike som Michael Hastings. Skarpsynte, vågale og illojale røster vokser ikke på trær. Mens vi venter får vi nøye oss med Jens Stoltenbergs versjon: Norge er i Afghanistan fordi de andre er der, og vi blir der så lenge de andre er der.

Klikk her for å lese mer

Et liv uten slutt

En selvbiografi snyter deg for det viktigste i ei bok: Å få vite hvordan det ender.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det finnes mange unntak, men få seriøse forlag ønsker å utgi en biografi om en person før han eller hun er død. Det skyldes ikke bare at kjente forfattere, musikere eller politikere som regel først antar «larger-than-life»-skikkelsen etter at de panegyriske nekrologene er skrevet og deres bidrag til samfunnsutviklingen har kommet på avstand, men at forleggere og forfattere ønsker å få samlet hele historien mellom to stive permer. En biografi er en fortelling om et liv, og fortellingen er ikke slutt før livet tar slutt.

Annerledes er det med selvbiografier. De må per definisjon være skrevet før hovedpersonen og forfatteren selv er død. Men det synes i økende grad å være slik at kjente personer utgir sine selvbiografier lenge før de nærmer seg slutten. Arne Olav Brundtland skrev «Gift med Gro» i 1996. Ekteskapet var ikke over, viste det seg, så «Fortsatt gift med Gro» utkom sju år seinere. Begge handler om hvordan det er å være gift med Norges tidligere statsminister, men den historien er ikke slutt ennå. Det er som regel ved veis ende at forholdet blir satt på prøve og satt i perspektiv. Kjell Magne Bondevik utga «Et liv i spenning» da han gikk av som statsminister. Tittelen er tilbakeskuende og avsluttende, som om hans politiske liv tok slutt i 2006. Kanskje det viser seg at han utrettet mer for menneskeheten med sin stiftelse Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, enn han gjorde som norsk regjeringssjef?

Tilsvarende tanker gjør man seg i møte med den britisk-amerikanske forfatteren og journalisten Christopher Hitchens' nye bok, «Hitch-22». Hitchens har utgitt et knippe bøker tidligere, om alt fra Mor Teresa til Kypros-konflikten, men denne gang har han gitt seg i kast med sitt eget liv. Den er veltenkt og velskrevet, men framstår som prematur. Hitchens har riktignok vært i gamet i årevis og har passert seksti, men det er først de sist åra han har slått gjennom internasjonalt og inntatt plassen som en av verdens fremste intellektuelle. Det skjedde først i kjølvannet av 11. september, da den tidligere radikaleren markerte seg som en ivrig tilhenger av Irak- og Afghanistan-invasjonen og ble assosiert med de nykonservative haukene i Washington, dernest med utgivelsen av bestselgeren «God Is Not Great: How Religion Poisons Everything» i 2007. Hitchens har levd et turbulent og begivenhetsrikt liv på barrikadene mot politisk hykleri og dårskap, og det er kanskje derfor dette forsvarsskriftet, som selvbiografier nesten alltid er, virker malplassert og defensivt. Det har alltid blåst rundt Hitchens og de siste åra mer enn noensinne - og midt i stormen setter han seg ned og skriver kjærlighetserklæringer til sine foreldre med utbrudd som «Åh, mamma», forsonende fraser som «Men jeg skuffet ham også, det vet jeg» og idylliseringer av typen: «Mine stakkars foreldre». Hitchens er på toppen. Han burde skue til siden og framover, ikke bakover.

Folk lever lenger, men utgir sine selvbiografier tidligere i livet. Karita Bekkemellem, Mia Gundersen og Shabana Rehman har de siste årene utgitt selvbiografier. Karl Ove Knausgård har et parallelt, men likevel annerledes selvransakelsesprosjekt på gang i «Min kamp», delvis memoarer, delvis fiksjon. Antakelig vil vi i framtida se flere yngre mennesker som altfor tidlig deler sin livsvisdom med allmennheten, hvis vi skal dømme etter den meddelelsestrangen som kommer til uttrykk på blogger, Facebook og Twitter. Der handler det om jeg, meg og mitt, og man tar det for gitt at offentligheten er interessert i trivielle bagateller. Og det er den, ser det ut til. I så fall får vi venne oss til at selvbiografier ikke handler om Personligheten og livet fra vugge til nesten grav, oppsummert fra et modent, distansert og perspektivrikt ståsted, men i stedet er fragmentføljetonger der opplevelser revideres og omskrives med økt livserfaring. Hvordan det ender, blir da naturlig nok underordnet. Det er uansett veldig lenge til.

Klikk her for å lese mer

Norsk ukultur

Nordmenn oppfører seg alltid skikkelig - bare ikke alltid i utlandet.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er noe med den grensa. Så fort vi har kjørt over Svinesundbrua, satt oss på båten til Kiel eller lettet fra Gardermoen, er det som om normer går i oppløsning. Skikk og bruk gjelder ikke lenger. Ansvarligheten blir byttet ut med frihetstrangen. Som om hele verden der ute er et karneval der våre forvrengte masker beskytter oss mot hverdagsetikken, der verken våre lover eller lokale lover er nødvendige å forholde seg til.

Det dukker med regelmessig mellomrom opp nyhetssaker om nordmenn i utlandet som kunne fungert som påskudd for å ta opp temaet: Norske pedofilisaker i Thailand, norske gettoer i Spania, norsk fyllerør i Strømstad, norske ungdomsorgier i Bulgaria. Samtidig bør man være på vakt mot å stigmatisere enhver norsk turist eller utenlandsboende. Så vidt vi vet har Sissel Kyrkjebø oppført seg eksemplarisk i Danmark. Og man bør ikke dømme i saker der sakskomplekset er diffust. Det gjelder blant annet den norske skolen på Gran Canaria, som har vært i nyhetsbildet den siste tiden på grunn av beskyldninger om usaklige oppsigelser, svart betaling og juks med elevtallet. Norske myndigheter har interessert seg for saken og revisorer har nå reist ned for å sjekke forholdene på skolen.

Det er uklart hva slags lovverk skolen skal forholde seg til. Utdanningsdirektoratet sier det er spansk lov som regulerer arbeidsforholdene for de ansatte på skolen, lærere som har jobbet der sier de trodde det var norsk lov som gjaldt. Rektor Sven Erik Rise, som jobbet på skolen på 1990-tallet, sier til Aftenposten at han er overrasket over at det gamle systemet med at deler av lønna ble utbetalt svart, ikke var avviklet ennå. Han forsøkte å gjøre noe med det i sin tid, og mange «er sinte på meg på grunn av det». Journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter viste for øvrig i boka «Svindel uten grenser»(2010) at det er nokså utbredt at nordmenn som kjører drosje i Spania jobber svart, så en slik ukultur er ikke forbeholdt lærere.

Mandag kunne Dagbladet fortelle at en av de nordmennene som er dømt til fengsel i Brasil, er på ferie i Norge. Nesten ti års fengsel må 52 år gamle Geir Pettersborg sone. Han bedyrer at han er uskyldig. Det samme gjør nordmennene Moland og French i Kongo, uten sammenlikning for øvrig. Fellestrekket er at de, kanskje i god tro, har operert ute i verden i juridiske gråsoner for å oppnå økonomisk gevinst, og underveis bevisst eller ubevisst har etablert kontakt med mer tvilsomme elementer, skal vi tro politiet.

Hver sak er spesiell og hører ikke hjemme i stigmatiserende båser, men det er nok ikke tilfeldig at Utenriksdepartementet torsdag gikk ut og erklærte at nordmenn på reise i utlandet er altfor naive. De drikker opp pengene sine og tror ambassaden er en døgnåpen minibank. Ifølge departementet er det rundt 80.000 nordmenn som årlig trenger bistand fra norske myndigheter i utlandet. Altfor mange innbiller seg at norsk statsborgerskap automatisk innebærer at man får med seg norsk lovverk og norske rettigheter i kofferten når man passerer grensa. Som om hele verden er et all-inklusive hotellkompleks, der den norske velferdsstaten er åpen døgnet rundt, og der man ikke trenger å forholde seg til lokale lover, normer og regler. Samtidig gjelder selvfølgelig heller ikke norske lover i utlandet, bare norske rettigheter. Verden er et sted der man lager sitt eget ad hoc-lovverk.

Hvis det er riktig at det er forskjell på norske verdier i Norge og i utlandet, kan man spørre seg hva det skyldes: Er det grenseoverskridelsen, reisen og utenlandsoppholdet som gir fripass? Eller er det en spesifikk type nordmenn som drar ut, mennesker som også i Norge bare har forakt til overs for fellesskapsverdier og statlig inngripen? Anekdotiske bevis antyder en retning: Der nordmenn danner norske miljøer i utlandet fungerer ikke disse miljøene moralsk korrigerende, som hermetisering av norsk protestantisk etikk. Snarere synes de å være idébanker for hvordan man kan utnytte smutthullene - små, lukkede veksthus for norsk ukultur.

Klikk her for å lese mer