En opprører for vår tid

Femti år etter sin død står Albert Camus opp og snakker til oss om krigen mot terrorismen.

Stian Bromark, Dagbladet
En tidlig januardag for 50 år siden kjørte den franske forleggeren Michel Gallimard av den isete veien og traff et tre i nærheten av byen Villeblevin i Bourgogne. I bilen satt familien og hunden - og forfatteren Albert Camus. Uhellet markerte slutten på to løfterike karrierer. En av Frankrikes mest betydningsfulle forfattere ble drept umiddelbart på nokså meningsløst vis, 46 år gammel. I Facel Vega-bilen lå det ufullførte manuset til «Det første mennesket», en fiksjonalisert barndomsskildring fra Algerie. Det minner oss på at vi bør legge til: 4. januar 1960 klokka fem på to døde også en av Afrikas mest betydningsfulle forfattere.


«Det de ikke likte, var algerieren i ham», skriver Albert Camus om sin dobbeltgjenger i «Det første mennesket». Mulig det er en noe overfølsom uttalelse, men det hersker liten tvil om at Camus for mange var en torn i siden. Spesielt hans hovedverk «Opprøreren», som utkom i 1951, ble betraktet som et oppgjør med den totalitære marxismen og hans tidligere, nære allierte, blant dem Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Nå hadde Camus alltid blitt betraktet som en oppkomling av den parisiske eliten, oppvokst som han var i fattigdom i Algerie og med et langt mer ambivalent syn på kolonialismen, men «Opprøreren» ble dråpen som fikk vinen til å renne over. Camus ble støtt ut av det gode caféselskap. Enhver kritikk av kommunismen ble sett på som et svik av Sartre og hans disipler.


Albert Camus ble riktignok tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957 for verker som «Den fremmede», «Pesten» og «Fallet», men moralfilosofisk oppreisning fikk han først etter sin død, med de såkalte nyfilosofenes inntog på 1970-tallet. Nå kan man argumentere for at filosofer som André Glucksmann, Alain Finkielkraut og Bernard-Henri Lévy ikke var nye, siden de hovedsakelig bare rehabiliterte en gammel outsider, men de videreførte I hvert fall Camus kritikk av den totalitære, marxistiske leflingen og hadde langt mer gjennomslagskraft enn sin inspirasjonskilde. Men nyfilosofene var heller ikke spesielt interessert i algerieren i Camus. Det var heller ikke algerierne, skal sies, siden de oppfattet Camus som en troløs bastard fordi han mente at «arabere og franskmenn må finne en måte å leve sammen på». Hvis det er noe nasjonalt orienterte frigjøringskjempere misliker, er det å høre at den mest fornuftige løsningen er å inngå en pakt med okkupantene.


Det er først i nyere tid at Camus' doble identitet har blitt utforsket som en mer positiv kraft, for eksempel i de to algeriske forfatterne Aèicha Kassoul og Mohamed-Lakhdar Maougals bok «The Algerian destiny of Albert Camus», der de konkluderer med at Camus' sivilisatoriske prosjekt trengs mer enn noensinne i dagens Algerie - et land hjemsøkt av politisk uro, vold og terrorisme. UNESCO-direktør Wassyla Tamzali har formulert seg slik om sitt tidligere møte med Camus: «Disse mennene han kalte arabere, hvorfor kalte han dem ikke algeriere?» Så legger hun til at da hennes hjemland ble hjemsøkt av forferdelige kriger på 1990-tallet, «da vendte jeg tilbake til moralisten Camus som tok et oppgjør med den meningsløse volden.»


Et annet friskt bidrag er David Carrolls «Albert Camus the Algerian: Colonialism, Terrorism, Justice». Den amerikanske professoren trekker fram den velkjente, men underkommuniserte siden ved hans liv og forfatterskap. Camus ble lenge anklaget for å være tilhenger av kolonialismen, siden han var tvisynt i sin innstilling til den algeriske frigjøringskampen. Han støttet for eksempel ikke det revolusjonære, nasjonalistiske partiet FLN og dets væpnede kamp mot okkupasjonsmakta. Denne kritikken er forenklet, mener Carroll. Under Algerie-krigen oppfordret Camus begge parter til å få slutt på volden mot sivile. Han ønsket seg et multikulturelt og demokratisk Algerie, en posisjon som ble avvist og latterliggjort av de venstreradikale. Dette er et politisk-filosofisk grunnsyn som kan overføres til aktuelle konflikter i dag, for eksempel til Midtøsten. Noen hevder at det ikke finnes noen permanent løsning på stridighetene mellom palestinerne og israelerne så lenge de førstnevnte ikke får reell selvstendighet, andre vil insistere på at tostatsløsningen er et nederlag for ideen om at ulike folkeslag og religioner kan leve sammen i fred og fordragelighet.


Camus underkjente ikke det faktum at det fantes en kolonial overgriper og at det var langt igjen før algerierne fikk de samme rettighetene som franskmennene. Men Albert Camus avviste grunntanken om at det er mulig å rettferdiggjøre at mennesker blir ofret på det politiske alteret, og han trodde ikke på ideologiske motsetningspar som øst mot vest, kristen mot muslim, god mot ond. Ikke dermed sagt at han var en nihilist. Nettopp den nevnte «Opprøreren» var Camus' forsøk på å ta et oppgjør med den verdirelativiseringen han mente marxismen representerte og videreførte fra europeisk idéhistorie. I en verden uten Gud og totalitære tankesett ville Camus vise at verden likevel hadde en mening, at ting betydde noe, og at det essensielle var å «finne den impuls som reiser individet til forsvar for en verdighet som er felles for alle mennesker». Camus satte rettferdighet og beskyttelse av individer foran politikk. I romaner, noveller og essay utforsker han hvor kontraproduktiv en kamp basert på terrorisme og gjengjeldelse kan være. Som filosof Bernt Vestre skriver i forordet til «Opprøreren»: «Hvis Camus finner at opprøret har forrådt de verdier som det i kraft av sin opprinnelse er bærer av, blir det fordømt og forkastet. Da er det ikke lenger opprør, men forræderi».


Dette høres også ut som relevante innspill i vår tid. Camus bakteppe var avkolonialiseringen, Algerie-krigen og Den kalde krigen, og han karakteriserte sin tid som «terrorismens tidsalder». Det var en tidsalder der uskyldige mennesker ble ofret for angivelig høyere, mer noble mål. Det var en tidsalder der kampene var altomfattende og sto mellom påståtte rettferdige og urettferdige krefter, mellom godt og ondt, oss og dem. Skal vi tro Camus kan en slik krig mot terror aldri vinnes, fordi den eskalerer den terroren den er ment å bekjempe, og bereder bare grunnen for nye gjengjeldelser, ny terror, og så videre. «Har vi råd til å ignorere Camus' advarsler i dag?», spør Carroll i «Albert Camus the Algerian».

Klikk her for å lese mer

Martyren fra Nederland

Nå starter rettssaken mot den høyrepopulistiske politikeren Geert Wilders, som står anklaget for å spre hatefulle ytringer mot muslimer. Blir han dømt, er vi ille ute.

Stian Bromark, Dagbladet
Muslimer invaderer Europa. Islam er en fascistisk terroristreligion. Koranen er akkurat som ”Mein Kampf”. Slik lyder oraklet fra Haag, Geert Wilders, parlamentariker og leder for det fremmedfiendtlige Frihetspartiet. Onsdag denne uken startet rettsaken mot ham. Wilders er anklaget for å ha spre hatefulle ytringer mot muslimer og for å ha oppfordret til diskriminering. Anklagen gjelder en rekke uttalelser mellom 2006 og 2008, samt filmen ”Fitna”, som portretterer muslimer som terrorister. Blir han dømt risikerer han opptil to års fengsel og klekkelige bøter. Ringvirkningene av en eventuell domfellelse vil merkes over hele Europa – og forbi.

Hvem er den viktigste personen i Europa i dag, spurte den innflytelsesrike, men kontroversielle amerikanske kommentatoren Daniel Pipes tirsdag. Ikke den viktigste politikeren, den viktigste filmskaperen, men den viktigste personen. Svaret er Geert Wilders. Målinger viser at han nå er Nederlands mest populære politiker og Frihetspartiet ligger an til å bli det største partiet ved parlamentsvalget neste år. Wilders, ifølge Pipes, er derfor den best egnede til å takle de islamske utfordringene i Europa. ”Han har potensial til å stå fram som en størrelse av verdenshistorisk format”. Wilders er karismatisk, politisk snedig og frittalende. Han har tidsånden på sin side. Helt siden Nederland opplevde drapet på filmskaperen Theo van Gogh i 2004, utført av den nederlandsk-marokkanske fundamentalisten Mohammed Bouyeri, har de tidligere så tolerante nederlenderne snudd 180 grader og inntatt en mønsterdannende uforsonlig holdning til innvandrere og islam. Wilders er anføreren.

Det er begrenset tvil om at rettssaken er spesiell i moderne europeisk historie og vil blir fulgt med argusøyne av alle som har investert intellektuell kapital i det flerkulturelle Europas skjebne. Wilders er tross alt en folkevalgt politiker. Han ville hatt immunitet dersom hans spissformuleringer hadde falt fra talerstolen i parlamentet. Nå er det dessverre en rimelig sjanse for at han blir dømt, for Nederland har et lovverk som for eksempel forbyr utgivelse av Hitlers nevnte makkverk. Wilders støttespillere roper ”ytringsfrihet”, men Wilders selv går et hakk lenger. Han vil innkalle en rekke vitner, deriblant van Goghs morder, for å be dem om å besvare ett spørsmål: Er det jeg sier sant eller løgn? Hvis det jeg sier er sannheten, kan jeg da dømmes for å si som sant er? Dersom Wilders får gjennomslag for sine krav, vil vi ganske riktig få en rettssak utenom det vanlige. Vi kan gjenta påstandene i spørsmålsform: Invaderer muslimer Europa? Er islam en fascistisk terroristreligion? Er Koranen like ille som ”Mein Kampf”?

Geert Wilders er ingen helgen. Mange ville ofret venstrearmen for at han forble en kuriositet i nederlandsk politikk. Og det ville han forblitt hadde det ikke vært for at europeisk innvandringsdebatt har sluttet å handle om fakta og realiteter, men om markeringer, symboler, konfrontasjoner. Da tv-selskapene nektet å vise hans film ”Fitna” (for øvrig med musikk av Edvard Grieg), ble det desto viktigere for folk å se den 17 minutter lange brune sausen av terrorismebilder og koransitater på internett. Da Wilders ble nektet innreise til Storbritannia i februar 2009, steg han noen hakk på meningsmålingene. Nå er han stilt for retten og er i ferd med å få martyrstatus. Dersom Frihetspartiet blir Nederlands største parti, trenger det fortsatt koalisjonspartnere for å danne regjering. Det må et mirakel til for at Wilders parti skal få flertall alene. Blir han dømt er det fare for at det er akkurat det rettsvesenet i Nederland serverer ham på et fat av sølv.

Ytringsfriheten har en pris. Den må vi betale hver gang vi hører noe vi ikke liker. Det samme gjelder et annet honnørord, toleranse. Dersom toleransen som verdi skal forbi festtalenivået, må den tre i kraft når vi konfronteres med ubehagelige og avvikende meninger. Demokrati er ikke mindre kinkig: Én ting er at Geert Wilders har helt hårreisende meninger, hva skjer i det øyeblikket mange eller – Allah forby – et flertall av Nederlands velgere tilbyr ham eneveldig statsmakt? Skal begreper som ytringsfrihet, toleranse og demokrati ha noen mening, er hans motstandere tvunget til å holde knyttneven i lomma, be til høyere makter (altså Voltaire) og stille Wilders kritiske spørsmål i det offentlige rom. Vi kan spørre ham om hvorfor han, som nå er en ytringsfrihetsforkjemper, vil forby Koranen. Og når alle tv-kanaler nektet å vise hans film untatt en liten, muslimsk kanal i Nederland, hvorfor avviste han da dem? Er det mulig å tro ham på at han ikke er ute etter muslimer, bare islam? En muslim uten islam er ikke en muslim.

Klikk her for å lese mer

Venstresidas svik

Bosnia, Kosovo, Rwanda, Afghanistan, Irak - venstresida har sviktet i møte med alle de store konfliktene de siste 20 åra.

Stian Bromark, Dagbladet
Irak-krig, George W. Bush og finanskrisa til tross, venstresida ser ikke ut til å ha noen krystallklar strategi for hvordan den skal sette dagsorden og forandre verden. Skal vi tro den amerikanske bloggeren, forfatteren og litteraturprofessoren Michael Bérubé, skyldes det at venstresida er splittet og tilbyr misvisende svar på dagens utfordringer. Og, ikke minst, måten den tenker og snakker på viser at det viktigste er å markere uenighet og avstand, ikke forandre det bestående samfunnet.
I sin siste bok, «The Left at War», dissekerer Bérubé noen av verdens mest innflytelsesrike venstresidehelter, som Noam Chomsky, Arundhati Roy og Slavoj Zizek.

De siste ti årene har vi sett en oppblomstring av bøker som hudfletter den amerikanske og europeiske venstresiden, både den liberale og radikale, og forfatterne har overgått hverandre i kreativ og aggressiv tittelbruk: «The New Thought Police. Inside the Left's Assault on Free Speech and Free Minds», «Liberal Fascism», «The Fallout: How a Guilty Liberal Lost His Innocence», «The Poverty of Multiculturalism», «The Retreat of Reason: Political Correctness and the Corruption of Public Debate in Modern Britain», «United in Hate: The Left's Romance with Tyranny and Terror», for å nevne en håndfull.

De mest hissige er skrevet av kritikere fra høyresiden. Så har man noen, som «What's Left: How Liberals Lost Their Way» (Nick Cohen) og «Left in Dark Times» (Bernard-Henri Levy), som er skrevet av venstrefolk som har begynt å snakke som høyrefolk. Michael Bérubé er selv fra venstre, men han snakker fra et relativt udogmatisk og pragmatisk ståsted. Han var for eksempel for invasjonen i Afghanistan, men mot den i Irak.

Murens fall var et kollektivt traume for venstresida, mens skjellsettende begivenheter de påfølgende åra, som folkemordet i Rwanda i 1994, Natos bombing av Serbia i 1999 og ikke minst terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001 og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak, etterlot et nokså uensartet, forvirret og defensivt inntrykk av den politiske kraften fra venstre.

Noen, som Christopher Hitchens, Bernard-Henri Levy og Nick Cohen, ble født på ny som harske kritikere av multikulturalismen og religionens økende plass i offentligheten, og ditto ivrige forsvarere av kampen mot terrorismen, mens aktivister som Noam Chomsky, George Monbiot og Arundhati Roy inntok frontlinjen i korstoget mot økonomisk globalisering og amerikansk imperialisme.

Det skal godt gjøres i dag å snakke om én venstreside - til det er aktørene altfor uenige om hvordan man skal forholde seg til det sentrale vokabularet i vår tid: Toleranse, ytringsfrihet, rasisme, kvinnefrigjøring, multikulturalisme, overnasjonale løsninger, militær intervensjon, minoriteters rettigheter, forholdet mellom stat og marked, Nato, EU og FN.

Det er tenkemåte og argumentasjonsform, mer enn det konkrete, politiske innholdet, Michael Bérubé har satt seg fore å undersøke. Fordi man på venstresida vil være en motrøst til det bestående, gjerne av prinsipp, fører det til at man ofte støtter krefter man burde holdt seg unna. Og fordi man samtidig deler opp verden i gode mot onde krefter, blir dine fienders fiender dine venner.

Siden Israel er dårlig, må Hizbollah være bra. Nato burde ikke angrepet Serbia og ergo er rettssakene mot krigsforbryter Slobodan Milosevic en farse. Og alt USA foretar seg i verden, er imperialisme. Derfor må det iranske regimet forsvares. Og der USA ikke er tungt involvert, som i Rwanda og i Kongo, vet ikke venstresiden helt hvem den skal heie på. Nato-motstand er viktig, etnisk rensing er det ikke. Dette høres jo ut som snurrig logikk, men Bérube belegger sine påstander med et arsenal av eksempler og sitater.

I boka «Did Somebody Say Totalitarianism?» setter Slavoj Zizek - av mange regnet som den fremste intellektuelle venstresideteoretikeren i dag - opp motsetningen «liberalt demokrati» versus «totalitarisme», og hevder at det er den venstreradikales oppgave å motarbeide det liberale demokratiet, om det så betyr at man blir beskyldt for å være antidemokratisk.

Michael Albert, redaktør og grunnlegger av det populære venstresidemagasinet ZNet og Z Magazin - der sentrale radikalere som Robert Fisk, John Pilger, Howard Zinn og Noam Chomsky jevnlig bidrar - argumenterte i 2005 for at Osama bin Laden var mer moralsk enn Bush og Cheney, siden bin Laden faktisk hadde en grunn til å angripe USA, altså i motsetning til hva amerikanerne hadde da de invaderte Afghanistan. Arundhati Roy har også gjort tilsvarende sammenlikninger, og kalt bin Laden for «den amerikanske presidentens mørke dobbeltgjenger».

I 2004 argumenterte det ledende britiske venstresidemagasinet, New Left Review, for viktigheten av å støtte den irakiske frigjøringsbevegelsen i kampen mot okkupasjonsmakten USA, noe for øvrig Arundhati Roy også har insistert på. Hun har sagt: «De irakiske motstanderne kjemper i front i kampen mot Imperiet. Derfor er deres kamp også vår kamp». I New Left Review-essayet sammenliknet redaktør Susan Watkin denne frigjøringsbevegelsen med den franske under annen verdenskrig. Med andre ord: Den USA-ledede koalisjonen i Irak er som nazistene.

Daniel Lazare, en skribent i det amerikanske radikale magasinet The Nation, gikk et hakk lenger i 2004. Ikke bare sammenliknet han USA med Nazi-Tyskland, han mente Hitler hadde større grunn til å invadere Polen enn Bush hadde for å angripe Irak. Eksempellista kunne vært x-antall ganger lenger, men poenget bør ha kommet fram: I sin iver etter å kritisere Makta, spesielt USA, går man altfor langt i å unnskylde, bortforklare og relativisere overgrep begått av skikkelige bad guys, la oss si Hitler.

På den måten støter man fra seg potensielle politiske allierte, og man framstår mer som en krakilsk urokråke enn en som søker å forandre verden til det bedre. Michael Bérubé mener eksemplene over ikke er arbeidsuhell, men et resultat av et systematisk tankesett som preger en viktig del av venstresida.

Bérubé klandrer Noam Chomsky og hans nære allierte Edward S. Herman for mye av dette. Sammen, spesielt i boka «Manufacturing Consent», har de utviklet teorier med et konstant utgangspunkt, nemlig at det politiske etablissementet og mediene i Vesten er i lomma på storkapitalen, og at disse kreftene til sammen alltid handler til det beste for seg selv. Dermed går folk flest rundt med en falsk bevissthet om at vi vet hva som skjer i verden, mens det i realiteten bare er noen få som kjenner sannheten og vet hvordan det egentlig henger sammen.

Slik har venstresidefolk malt seg opp i et hjørne: Hvis de vinner, taper de, og motsatt. Sagt med andre ord: Jo flere mennesker som er uenig med dem, jo mer rett har de. Hvis noen sier dem imot, beviser det bare at de har slukt propagandaen og er fanget i systemet. En annen verden er umulig.

Klikk her for å lese mer

Taxitriksing

Imponerende avslørende journalistikk med haltende kulturforklaringer.

Stian Bromark, Dagbladet
Hvordan formidler man at tre av fire drosjesvindlere er norskpakistanere uten at det framstår som fremmedfiendtlig, spør journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter. De har tidligere skrevet hundrevis av artikler i Aftenposten om den tvilsomme delen av drosjenæringen, nå har de samlet trådene i bokform under overskriften ”Svindel uten grenser”. Alt i alt et solid faglig stykke gravearbeid, men har noe vesentlig blitt tilført i bokform?

Unødvendig
Haakaas og Sæter kan ikke beskyldes for å flørte med brune krefter. De forteller hovedsakelig historien som den er, rett fram, uten dikkedarer, og faktum er at mange drosjesjåfører er norskpakistanere og at mange av disse norskpakistanerne ble tatt på fersken som skatte- og trygdesnyltere, de fleste bistått av regnskapsfører Henry Amundsen. Men boka utkommer ikke i et vakuum, og vinklingen er ikke irrelevant. Problemstillingen journalistene legger opp til – truer disse drosjesjåførene velferdssamfunnet? – er både reell og konstruert. Å vektlegge kulturelle forklaringer, som at norskpakistanere ikke har lojalitet til det norske fellesskapet og at det ikke er tradisjon for å betale skatt i Pakistan, synes å være unødvendig all den tid drosjenæringen var gjennomsyret av ukulturen lenge før norskpakistanerne kom inn og de lærte kunsten av etniske nordmenn. Alle som snyter på skatten, enten de betaler den filippinske hushjelpen eller den polske snekkeren under bordet, utfordrer velferdsstatens økonomiske fundament – drosjesjåfører intet unntak.

Innfløkt
Einar Haakaas og Kjetil Sæter dramatiserer overbevisende, og flere opplysninger har kommet til, men en Aftenposten-abonnent vil nok føle at han eller hun har lest dette før. Noe av det mest interessante er de partiene der journalistene blottlegger sine metoder og forteller hvordan de gikk fram for å avsløre den ene sleipe luringen etter den andre, og hvor innfløkt det var. På den måten får de synliggjort hvor det sviktet – kontrollinstansene har vært ukoordinerte, politikere har vært naive, næringen selv har vært preget av rot, og ikke minst: Altfor mange drosjesjåfører og -eiere har latt samvittigheten ligge igjen hjemme før de gikk på jobb. Noen av dem har i hvert fall bruk for denne oppstrammeren i bokform.

Einar Haakaas/Kjetil Sæter
Svindel uten grenser. En reise i svart drosjeøkonomi
Aschehoug

Klikk her for å lese mer

Forfatteren og finanskrisa

Ingen har angivelig så lite peiling på økonomi som forfattere. Kanskje nettopp derfor forstår vi finanskrisa bedre etter å ha lest Øyvind Berg og Einar Már Gudmundsson.

Stian Bromark, Dagbladet
Det finnes en sammenheng mellom Gud, litteratur og økonomi, skal vi tro den norske poeten Øyvind Berg og den islandske forfatteren Einar Már Gudmundsson. I hver sine ferske essaysamlinger angriper de finanskrisa ved hjelp av litteratens språk og kreative tankekrumspring. Vi blir opplagt langt klokere av å lese disse forfatterne enn å høre på tørre og abstrakte finansrådgivere forklare hvordan markedet fungerer og hvorfor krisa ble som den ble. (Ikke at det skal så mye til.)

Tullepenger
En marginal del av den totale økonomien består av fysiske mynter og sedler (3-4 prosent) – resten er lån, renter, aksjer og andre luftige størrelser i sirkulasjon. De eksisterer ikke hvis man ikke tror på dem. Her kommer Gud inn i bildet. Og litteraturen. Som Berg skriver: ”En gjenstand som ikke eksisterer utenfor sin egen beskrivelse, men som likevel foreligger som en gjenstand, er det ikke sånn man kan tenke seg kunstens autonomi?”

Dette systemet forutsetter en optimistisk tro på at penger på trær kan vokse inn i himmelen, og at det alltid er mulig å låne mer penger på allerede lånte penger. Slik funka det inntil en kreditor sa stopp. Derfor lyder unnskyldningen fra finanskrisas bonusovervektige: ”Det var den siste banken som ikke ga meg lån, som gjorde meg bankerott”. Det er, skriver Gudmundsson, som å si at det er lyktestolpas skyld hvis du kolliderer med den. Og at det er ok å kjøre i fylla, så lenge du ikke blir tatt.

Sannheten skjules
Siden presten, forfatteren og økonomen tror på størrelser som ikke finnes, skulle man tro de hadde felles interesse av å verne om hverandres definisjonsmakt. Det er ikke tilfellet, etter Berg og Gudmundssons essays å dømme. Berg gikk til økonomihistorien med den forestilling at det hele ville bli forståelig jo dypere han dykket ned i materien. Så viste det seg at det hele bare ble mer vrøvlete. Pengeteori er ikke komplekst formulert fordi den skal forklares, men fordi sannheten skal skjules, ifølge ham. Krasse ord fra en poet. Han framstår derimot som nyansert sammenlignet med hans kollega på Island.

Gudmundsson skriver utelukkende om finanskrisa, som rammet våre naboer i vest uvanlig brutalt. Øya gikk konk. 12 tusen milliarder islandske kroner i minus. Lån var blitt tatt opp for å betjene andre lån til riktig tid, inntil… Kontrollmekanismene sviktet fordi forretningslivet hadde overtatt makta i landet, ifølge Gudmundsson. Finansfyrstene og deres harem, politikerne – ”den korrupte overklassen” – har frarøvet øybefolkningen selvrespekten, stoltheten og selvstendigheten. Sistnevnte verdi er overdratt til IMF. De som burde stilles til ansvar, fordi de hadde sju millioner i månedslønn fordi de hadde så stort ansvar, de slipper fri – fordi de sier at ”ingen kunne ane dette”. Slik belønnes grådighet og inkompetanse.

Slummen i oss
Berg og Gudmundssons essays er offentliggjort tidligere. Det skjemmer ingen, siden gjenbruk er i tiden og kvaliteten er upåklagelig. Bergs dissekering av den økonomiske sfæren strekker seg bredere enn finanskrisa, blant annet får vi et syrlig slakt av ordbruken som benyttes når næringsliv og kultur flørter med hverandre, og disse dukker opp i den andre halvdelen av boka. Første del inneholder forfriskende nærlesninger av ulike forfatterskap, som Shakespeare, Tu Fu og Jan Erik Vold. Berg tilbyr dermed størst spennvidde, også språklig sett, fra det eksperimentelle og humoristiske til det fabulerende og ettertenksomme.

Gudmundsson har lagt seg mer på en morsk ”Jeg anklager”-stil, selv om han også lener seg på anekdotisk stoff og poesi. Artiklene har vært skrevet i bruksøyemed, for et her og nå. Selv om de egner seg som en innføring i den økonomiske liberaliseringens skyggesider, blir innhamringen av poenget noe utfordrende i lengden. Likevel – det er Gudmundsson som mest inntrengende insisterer på nødvendigheten av den poetiske innsikten i møte med den aktuelle krisa. Thomas Tranströmer kommer for eksempel til orde med en passende ørefik: ”Vi ställde upp och visade våra hem. / Besökaren tänkte: ni bor bra. / Slummen finns invärtes i eder.”

Øyvind Berg
Poesi og lærepenger. Essays, artikler og foredrag.
Kolon
Sprelsk og ettertenksomt om poesi og økonomi

Einar Már Gudmundsson
Den hvite boken
Cappelen Damm
Oversatt av Matthías Kristiansen og Heidi Strand
Harmdirrende angrep på Islands finansfyrster

Klikk her for å lese mer

Gresshoppene i India

Verdens største demokrati er i ferd med å utvikle fascistiske tendenser, hevder den indiske aktivisten og forfatteren Arundhati Roy i sin siste bok.

Stian Bromark, Dagbladet
Norge har Johan Galtung, USA har Noam Chomsky, India har Arundhati Roy – venstreorienterte aktivister og forfattere, med nasjonal selvpisking, utenrikspolitisk kritikk og antiamerikanisme som paradegrener. De påkaller ofte samme reaksjon hos sitt publikum: Støttespillerne hyller dem som klassiske sannsigersker, høyresiden avfeier dem som klassisk sinnssyke. De moderate, de forvirrede i sentrum, tyr gjerne til kompromisset: ”Jo da, noe sant er det i kritikken, men de overdriver så fælt.”

Forskjellene er like påtakelige. Bare én av dem har skrevet en verdenssensasjon av en roman, bare én er kvinne og bare én av dem ser ut i tåka. Etter brakdebuten i 1997, den Bookerprisbelønte romanen “Guden for små ting”, kunne Arundhati Roy veltet seg i luksus i India, blitt bejublet av middelklassen og skrevet suksessfulle oppfølgere. I stedet valgte hun den politiske aktivistens kronglete vei. I 2002 ble hun fengslet for å ha protestert mot demningsprosjektet i elva Narmada, og hun valgte å donere bort royalty og Bookerpris-pengene til protestbevegelsen. Hun var mot Afghanistan-krigen, skaffet seg fiender etter å ha slaktet Indias atomprogram og etter Libanon-krigen i 2006 anklaget hun Israel for krigsforbrytelser og statsterrorisme. Indias forhold til Kashmir-provinsen sammenligner hun med Israels okkupasjon av Palestina. Siden 1997 har hun skrevet en rekke bøker. Ingen av dem har vært romaner. Årets bok fra 47-åringen har riktignok en poetisk tittel, ”Listening to Grasshoppers: Field Notes on Democracy”, men den er – som de fleste foregående – en samling polemiske artikler fra de siste årenes produksjon. Denne gang handler det mest om verdens største og en av verdens eldste demokratier, India. Det vil si; mangel på demokrati.

Gresshopper var én av de ti landeplagene Gud sendte til Egypt fordi Farao nektet israelittene å dra derfra. Arundhati Roy griper fatt i det samme bibeltunge symbolet, men hentet fra en annen historie, en annen tid og et annet kontinent. En venn av Roy fortalte at moren husker hvordan gresshoppesvermer besøkte hennes armenske landsby i 1915. De eldre skjønte dermed at noe var i gjære, siden gresshopper var et dårlig omen. Og ganske riktig – folkloren slo til. Gresshoppenes ankomst signaliserte Tyrkias folkemord på armenerne, som tok livet av anslagsvis halvannen million mennesker. I dagens India har gresshoppene igjen begynt å synge, hevder Arundhati Roy. Denne gang varsler de ikke et folkemord på kristne, men en undergraving av demokratiet, en snikende, umerkelig erosjon som for 80 år siden hadde et utiltalende navn, fascisme. Vi står ved en korsvei, ifølge Roy. På det ene skiltet står det ”Rettferdighet”, på det andre ”Borgerkrig”. Det finnes ikke en tredje vei og det er umulig å gå tilbake. ”Velg”, oppfordrer hun.

Som Arundhati Roy selv skriver i forordet, ble de fleste av disse artiklene ”skrevet i sinne, på tidspunkt da det å tie stille var vanskeligere enn det å ytre noe” og boka er dedisert til dem som ”har lært å skille håpet fra fornuften”. Hennes ankepunkter tar utgangspunkt i nyere hendelser i indisk historie. Til sammen avdekker de sprekker i det demokratiske bolverket, mener hun. De er snarere systematiske enn preget av tilfeldigheter og de henger tett sammen med den økonomiske liberaliseringen India foretok på begynnelsen av 1990-tallet, som hovedsaklig har gavnet eliten. Hun kritiserer indiske myndigheter for unnfallenhet i forbindelse med ødeleggelsen av Babri Masjid-moskeen i 1992, gjennomført av en hindunasjonalistisk mobb. Hun kritiserer indiske myndigheter for opptøyene i Gujarat i 2002, som førte til at tusenvis ble drept og skadet, hovedsakelig muslimer. Og hun kritiserer indiske myndigheters forfølging av det hun kaller en ”muslimsk nasjon”, nemlig Kashmir-provinsen.

Denne politikken førte India fluks inn i terrorangrepet i Mumbai i 2008, som ikke kan forstås som en enkeltstående hendelse utført av terrorister, men konsekvensen av en mislykket politikk overfor landets muslimske befolkning. India høster som det har sådd, for å holde oss til gresshoppenes verden. Arundhati Roy stopper ikke der: Hun kritiserer indiske myndigheter for undertrykkelse av landets stammefolk, hun kritiserer indiske myndigheter for å la 47 prosent av alle under tre år lide av feilernæring, hun kritiserer indiske myndigheter for å ha latt sivile rettigheter bli undergravd av landets høyesterett og hun kritiserer indiske myndigheter for å tillate indiske tv-kanaler til å være kjøpt og betalt at multinasjonale selskaper og mer høyrevridde enn amerikanske Fox News.

Man kan anklage indiske myndigheter for unnfallenhet i forbindelse med Kashmir, Babri Masjid-moskeen i 1992, Gujarat-opptøyene i 2002 og Mumbai-terroren i 2008, men skyldfordelingen kan spres på flere hender, hvis man foretrekker mer kompliserte forklaringer: Det var Pakistan som først sendte sine menn inn i Kashmir, Babri Masjid-moské-ødeleggelsen er riktignok en skamplett på Indias historie, men utført av en gjeng, ikke regjeringen, Gujarat-opptøyene startet da en muslimsk mobb stanset og angrep et tog, som førte til at 59 hinduer ble drept, mens Mumbai-angrepet altså ble gjennomført av muslimske terrorister. Å klandre India for terrorangrepet i 2008 er som å anklage USA for angrepet på World Trade Center 11. September 2001. Det finnes de som synes det er en rimelig tanke, men det er gjerne folk som ellers er forundret over at det var så få jøder på jobb i Tvillingtårene den dagen. Hennes andre eksempler på undergraving av demokratiet i India er reelle, men ikke unike for landet og det er høyst usikkert om det er regjeringens skyld at for eksempel tv-kanalene er høyrevridde.

Som debattant skriver Arundhati Roy fletta av de to nevnte mannlige kollegene. ”Listening to Grasshoppers” inneholder fruktbar, kraftfull og poetisk polemikk, som inviterer til nikk så vel som hoderisting. Hennes kritikk er på overflaten rettet mot India, eller snarere mot myten om India som et eksepsjonelt demokratisk og gandhistisk land, men den bør forstås i lys av hennes generelle antiglobaliseringskamp. Hun kan kritisere India fordi India i større grad enn for 20 år siden har utviklet likhetstrekk med vestlige land. Hennes innvendinger mot India minner mistenkelig om Chomskys kritikk av USA og Galtungs av Norge. De kunne begge underskrevet på Roys postulat: “Når du først har sett hvordan maskineriet fungerer, blir strukturene bak det som skjer selvsagt.” Med andre ord: Enhver ny hendelse forstås i lys av det etablerte Mønsteret. Det er ikke oppmuntrende nyheter, hvis man kjøper Arundhati Roys premisser: India har blitt mindre demokratisk fordi landet har blitt mer globalisert og det vil fortsette å bli mindre demokratisk så lenge det blir mer globalisert. Det gjelder verden forøvrig også, så det er sagt.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Notis I: Ti år etter brakdebuten med “Guden for små ting”, offentliggjorde Arundhati Roy at hun nå har begynt å skrive på en ny roman. Det går ikke så fort framover. ”Jeg lever med den hele tiden, men jeg blir stadig dratt ut av elfenbenstårnet og kastet inn i alle slags forskjellige situasjoner. (…) Det er veldig vanskelig å bo her og daglig se hva som foregår. Det er umulig å si: ’Jeg kan ikke involvere meg, for jeg holder på å skrive på noe stort’”.

Notis II: Suzanna Arundhati Roy (f. 1961) vokste opp i Kerela. Moren var en kristen kvinneaktivist, faren var fra Bengal og jobbet på en teplantasje. Foreldrene skilte seg da Arundhati var to år. Moren startet en eksperimentell jenteskole, der datteren var elev. Arundhati studerte siden arkitektur i New Delhi, giftet seg først med en arkitekt i 1977, noen år seinere med filmskaper Pradip Krishen. Ekteparet har bestemt seg for aldri å få barn. Faren hennes døde i fjor, sterkt alkoholisert.

Klikk her for å lese mer