Gandhis arv

Mahatma Gandhis liv var hans budskap til verden. Ny biografi om den indiske nasjonalhelten viser hvorfor vi ikke hører på ham i dag - og hvorfor vi burde.

Stian Bromark, Dagbladet
Mens India var på vei mot selvstendighet og splittelse, dro den svenske journalisten Barbro Alving fra Göteborg til New Delhi for å ta temperaturen på den nye geopolitiske virkeligheten (temperaturen var høy denne dagen i slutten av april 1947, omtrent 42 grader i skyggen). Håpet var å få en samtale med den korte, skallede og magre mannen som hadde bidratt til at India snart kunne feire sin ferske frihet, men som nå sørget over blodsutgytelsen som fant sted fordi det gikk mot en deling av landet: Advokaten, skribenten og ikke-voldsforkjemperen Mohandas Karamchand Gandhi. Han hadde ikke tid og avviste Alving flere ganger. Hun ga ikke opp, og fikk til slutt mast seg til to minutter. Hennes eneste spørsmål lød slik: «Hvordan ser du på det faktum at India akkurat nå ikke følger din vei?» Han så resignert tilbake på journalisten og svarte: «Madam, du kan skrive i avisa di at India aldri har fulgt min vei».

I oktober i år var det 140 år siden Gandhi ble født og jubileet ble markert over hele India. De fleste synes å være enig om at han var en av de mest betydningsfulle skikkelsene i det 20. århundret, men både i og utenfor India debatteres det med jevne mellomrom om det er noe igjen av Gandhis arv i dagens India, hva som eventuelt bør løftes fram og hva som hører hjemme på skraphaugen. På den ene siden har vi forfattere som Pavan K. Varma, som i sin debattbok «Being Indian» argumenterer for at forestillingen om at India er en fredsnasjon, er villedende (stikkord: atomvåpen, kriger mot Pakistan, drap på statsledere) og at denne myten må destrueres for at India skal få sin rettmessige plass blant det 21. århundrets stormakter. På den andre siden har vi kapasiteter som nobelprisvinner Amartya Sen. Han hevder at Indias historiske identitet er toleranse, forsoning og fred og at Gandhi bare var én i rekken av pådrivere for disse verdiene. Derfor er, og bør India være, et forbilde for verden.

Denne spenningen vender Zac O' Yeah stadig tilbake til i sin prisbelønte biografi «Gandhi. Eller kunsten å snu verden opp ned», som nå foreligger på norsk. Han siterer blant andre en krass nobelprisvinner, V.S. Naipaul, som rundt århundreskiftet konkluderte med at Gandhi «har absolutt ikke noe budskap i dagens verden… Jeg kjenner ingen inder som faktisk leser Gandhi.» O´Yeah viser også til Salman Rushdie, som i en artikkel i Time hevdet at «den brutale sannhet er at Gandhi blir mer og mer irrelevant i det landet han var landsfader i». Rushdie siktet til mange aspekter ved gandhismen, men spesielt til det som har blitt alt mer synlig i India siden landet på 1990-tallet byttet ut «Sovjet-influerte femårsplaner» med «Singapore-inspirert kapitalisme», som O´Yeah kaller det: Det er ikke askese, antimaterialisme og kontemplasjon som står høyest i kurs blant indere i dag, det er Bollywood-glamour, shopping, dyre biler, it, McDonalds og spisse albuer. Middelklassen har vokst eksplosivt, men mange fattige har blitt fattigere. De rike har definitivt blitt rikere, og tilbringer sine liv mellom spising og fettsuging. De også, får vi legge til.

Dette er en flik av den tematikken Zac O´Yeah berører i sin fabelaktige Gandhi-biografi, men det er ingen uvesentlig del av historien til mannen som mente at hans liv var hans budskap til verden. O´Yeah, som egentlig heter Sakari Nuottimäki, ble født i Finland, men vokste opp i Sverige, der har gjort seg bemerket med sitt originale og mangfoldige forfatterskap. For Gandhi-boka ble han belønnet med svenskenes versjon av Brageprisen, Augustpriset. Siden midten av 1990-tallet har han bodd i Bangalore, sør i India. Svigerfaren er muslim, svigermoren hindu. Det er nok ikke mulig for noen å være lommekjent i India, men O´Yeah er bedre kjent enn de fleste vesterlendinger og har i boka tatt flittig i bruk sin geografiske samtidskunnskap. Gandhis liv fortelles kronologisk. Samtidig reiser O´Yeah i hans fotspor, for å finne ut av hva han etterlot seg. Det blir en del stusslige museer og revne bygninger, men også opplysende møter med Gandhi-eksperter, slektninger, sjarlataner og en rabiessmittet ape, som nær tar kverken på biografen. Boka er minst to for prisen av én: Biografi og reiseskildring, hvori opptatt sjangere som intervjuet, essayet, historieleksjonen, med mer.

Det er lite nytt som kommer fram om Gandhis liv, men reiseberetningen og O´Yeahs idéhistoriske perspektiv erstatter nyhetshungeren. Den Gandhi vi møter er ingen stivnet bauta, men en vandrende selvmotsigelse. I oppveksten var Gandhi en sjenert urokråke. Under advokatutdannelsen i London ville han bli en mønstergyldig dannet britisk gentlemen. Seinere i livet forkastet han sjenansen, ble en kontrollfrik og insisterte på at India var på et høyere sivilisatorisk nivå enn britene. Han var mot å blande stat og religion, men hans livsverk er en eneste salig blanding av religioner og politikk. Han ville ikke at folk skulle ta medisiner, i stedet skulle de forandre sin livsstil. Selv led han av høyt blodtrykk og andre skavanker, men fortsatte sin turnévirksomhet i et heseblesende tempo. Han forfektet sølibatet, praktisk nok etter at han selv hadde fått sine barn. Først mente han kastevesenet var en naturlov og måtte bestå, fordi noe annet ville bryte med hinduismens tro på inkarnasjon, seinere ville han forby kasteuvesenet totalt. Hans liv var muligens hans budskap, men ikke dermed sagt at budskapet, det vil si gandhismen, er lett å forstå. Gandhi var ikke redd for å motsi seg selv. Som han skrev: «Jeg vil si til en oppmerksom leser av mine tekster og andre interesserte at jeg i det hele tatt ikke forsøker å være konsekvent». Den som fant inkonsekvenser, rådet Gandhi til å «velge den siste uttalelsen om samme tema».

Noe av gandhismen hører hjemme i søppelbøtta. Hans aggressive og overflatiske kritikk av vestlig sivilisasjon i pamfletten «Hind Swaraj» (1908), er lite kledelig. I et essay i 1921 gikk han løs på nymotens kommunikasjonsmidler, som jernbane og telegraf. Andre aspekter ved ham er mer moderne. Han inspirerte fram menneskerettighetene og sentrale nobelprisvinnere som Dalai Lama, Martin Luther King, Desmond Tutu, Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi og Muhammad Yunus. I disse nært forestående København-dager, kan vi godt ha i mente hans syn på økologi og materielt måtehold. Ikke dermed sagt at vi alle må begynne å veve våre egne ublekede klær og leve av geitemelk, men Gandhi hadde et godt poeng da han sa at verden har nok til å dekke alles behov, men ikke alles begjær. Nok er nok, som et bærekraftig livsmotto lyder. Men før du spenner inn livremmen - unn deg Zac O´Yeahs Gandhi-biografi. I sin sjanger er den noe av det spenstigste, klokeste og mest inspirerende som har kommet ut på norsk på lang tid.

Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Vårt Land

Anmeldt av Eigil Steinsfjord

Ikke på nett, men her et utdrag:

"En biografi kan ikke gjengi sannheten, den kan bare gjengi en flik av virkeligheten slik den blir tolket gjennom et sinn. Det gjelder- å streve seg bakom kildene- og langsomt danne- seg et bilde. Slik skildrer de to biografene Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll sin prosess med boken om Sigurd Evensmo (1912 78). Takket være at Evensmo var en flittig dagbokskriver, skulle en tro at bildet langt på vei er korrekt. Det er blitt en bok på noe over 600 sider, den tydeliggjør trekk som har vært gjennomgående for vår nære fortid. [...]

Biografien til Stian Bromark og Halvor Tretvoll trekker fram Sigurd Evensmo som i dag for mange bare er et navn. Det viser oss en person som sto i samfunnsdebatten, men også i kampen med seg selv. Den viser hvordan det går an å reise seg etter nederlag, aldri gi opp. Slik kan biografien tjene som en inspirasjonskilde for mange."

Klikk her for å lese mer

Arbeiderpartiets demokratiske hykleri

Når man leser den nye boka om Leo Trotskijs opphold i Norge på 1930-tallet, er det vanskelig ikke å skjenke en tanke til en annen kontroversiell politisk flyktning – Mullah Krekar.

Stian Bromark, Dagbladet
Vi kunne solt oss i glansen fortsatt: Det lille landet i utkanten av stormaktspolitikkens sentrum ga asyl til den sovjetiske revolusjonshelten Leo Trotskij da ingen andre europeiske land ville ha ham. De andre våget ikke. Britene, franskmennene, danskene, svenskene – også kalt kujoner. For Arbeiderpartiet ville denne asylsaken vært noe å henvise til fortsatt: I Norge har vi en tradisjon for å holde asylretten hellig. Om så Trotskij hadde blitt drept i Norge: Hans gravsted ville tiltrukket seg reisende fra hele verden. De ville kjøpt med seg selbuvotter som symbol på norsk raushet og rakryggethet. Slik gikk det som kjent ikke. Arbeiderpartiregjeringen bøyde av for sovjetisk press. Derfor endte Trotskij sine dager i Mexico, med en isøks i hodet, plassert der av Stalins lange armer.

Nå foreligger en ny beretning om hans turbulente tid i Norge, fra sommeren 1935 til vinteren 1936. Forfatteren, Oddvar Høidal, er født i Norge men oppvokst i USA og har undervist i europeisk historie i fire tiår. Tidligere har han skrevet en biografi om Vidkun Quisling. Det temaet er ikke så langt unna Trotskij som det kan høres ut. Quisling, og hans parti Nasjonal Samling, ga Arbeiderpartiet den ammunisjonen den trengte for å internere Trotskji, og senere kaste ham ut. ”Trotskij i Norge. Et sår som aldri gror” er lettlest og balansert, men imponerer først og fremst med sitt omfattende kildetilfang. Ved hjelp av muntlige kilder (Haakon Lie, blant annet), stortingsdokumenter, avisutklipp, samtidig litteratur, Trotskijs egne skrifter og arkiver i inn- og utland, gir Høidal et svært detaljert bilde av det nasjonale og internasjonale maktspillet rundt Trotskijs skjebne.

Trotskij var Lenins høyre hånd under revolusjonen i 1917, men da Stalin tok over etter Lenins død i 1924, røk Trotskij uklar med ledelsen og ble utvist fra Sovjetunionen i 1929. Etter fire isolerte år i Tyrkia og to like strevsomme år i Frankrike, søkte han politisk asyl i Norge og ankom landet 18. juni 1935. Norske sympatisører hadde lenge jobbet for at han skulle få komme hit, men det ble først mulig etter at Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold hadde dannet regjering noen måneder tidligere. Trotskij og hans kone Natalia var overlykkelige. Ankomsten med båt opp Oslofjorden var majestetisk, mente han. Utsikten fra villaen på Wexhall i nærheten av Hønefoss, der de ble innkvartert, var like betagende. Den første tiden i Norge var god. I dagboka skrev han: ”Nå bor vi åpenlyst og uten vakt. Til og med hageporten er åpen dag og natt”. Norge var ikke hans foretrukne asylland, men ”Norge er likevel mye bedre enn Madagaskar”.
Høyresiden, ledet av Nasjonal Samling, var imot å gi Trotskij politisk asyl, fordi han var en kommunist og en revolusjonær oppvigler. Derfor valgte de å gjøre ham til en valgkampsak foran valget høsten 1936. Samtidig økte presset fra Sovjetunionen. Moskvaprosessene var innledet og Stalin ville renske ut potensielle trusler mot sitt voksende skrekkregime, og Trotskij ble den fremste skyteskiven. De henvendte seg til den norske utenriksministeren og konstaterte at dersom Norge fortsatte å huse en ”terrorist”, ville forholdet mellom de to landene bli skadelidende. Den berømte asylanten var blitt en torn i siden for regjeringen. Den manglet bare et påskudd. Forutsetningen for at Trotskij skulle få opphold i Norge, var at han ikke drev politisk agitasjon i eller fra Norge. Etter et innbrudd i hans hjem i Wexhall, arrangert av NS og Quisling, fikk til slutt myndighetene tak i dokumenter som angivelig beviste at Trotskij hadde drevet politisk agitasjon. Disse skriveriene var kjent stoff, som hadde blitt skrevet og utgitt før, uten problemer. Nå, på grunn av valgkamp og press fra Moskva, var de plutselig kontroversielle.

En ny ”erklæring” ble servert Trotskij 26. August 1936, der han ble bedt om å underskrive på at han heretter ville tillate at all ut- og inngående post ble kontrollert av myndighetene og at han ikke skulle la seg intervjue av journalister. Det nektet han, blant annet fordi han ville skrive for å renvaske seg for Stalins beskyldninger om ”terrorisme”. Derfor ble han og kona internert bak elektriske piggtrådgjerder på gården Sundby i Hurum. Trotskij kalte det ”Sundby prison”, og mente det var verre enn ”tsarens fengsel, for der hadde vi besøk av venner og mine slektninger”. Radikaleren Helge Krog skrev to lengre kritiske artikler i Dagbladet og hevdet at Trotskij var plassert i den ”første norske konsentrasjonsleir”, og at hele saken ville bli stående i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie som en ”skamstøtte” for Arbeiderparti-regjeringen. Som om det var nettopp det partiet strebet mot: Lørdag ettermiddag 19. desember 1936 forlot Trotskij og kona Norge i retning Mexico, der de ble godt tatt imot av blant andre de to verdenskjente kunstnerne Frida Kahlo og Diego Rivera. ”Elendig kynisme” og ”demokratisk hykleri” var Trotskijs attest til den norske regjeringen.

Trotskijs skjebne i Norge var, og er, en kinkig affære. Selv om han var en sterk kritiker av det sovjetiske regimet og ble utsatt for usaklige beskyldninger fra Stalin, var Trotskij ingen tilhenger av idealer som demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Trotskij hadde sin andel blod på samvittigheten. Om ikke han var en terrorist, som Stalin mente, skapte han betydelige problemer for den norske regjeringen, både nasjonalt og internasjonalt. På den andre siden hadde han altså krav på asyl. I hjemlandet ville han blitt tatt av dage. Arbeiderpartiets skamplett skyldes ikke at de ønsket ham ut av landet, men den feige og vinglete måten det ble gjort på. Og, ikke minst – at regjeringen ga etter for press fra et regime som på den tiden åpenlyst rensket ut potensielle kritikere ved hjelp av tortur, drap og framtvungne tilståelser, og det fordi man ville verne om handelsforbindelsene.
Parallellen til en annen kontroversiell asylant er påfallende. Man kan like eller mislike det Mullah Krekar står for, men dette handler om prinsipper, ikke trynefaktor. Også denne gang framstår de norske myndighetene som handlingslammet, og skyver foran seg en vag anklage om ”Trussel mot rikets sikkerhet”. USA har i årevis presset på for å få ham utlevert og beskylder ham for terrorisme og/eller finansiering av terrorisme, men denne kampanjen stammer fra den første fasen av Krigen mot terror, ei tid da ingen ville blitt overrasket om George W. Bush hadde ført opp Ole, Dole og Doffen på sin terrorliste. Regjeringen vil fortsatt kaste ut Krekar, men kan ikke sende ham til Irak, der han risikerer å bli henrettet. Lærepengen for Arbeiderpartiet fra Trotskij-saken må være at den norske regjeringen må ta selvstendige beslutninger, ikke gi etter for politisk motivert press utenfra, og hvis den først skal kaste folk ut, sørg for at de ikke blir sendt til Mexico.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Leo Trotskijs kritikk av Stalins korrupte og byråkratiske Sovjetunionen utviklet seg til en egen isme, trotskismen, og den har fortsatt tilhengere verden over, selv om den har utviklet seg i ulike retninger og er jevnt over marginalisert. Trotskij var tilhenger av en permanent revolusjon og ville gjøre den sosialistiske kampen internasjonal. Den kjente britisk-amerikanske skribenten Christopher Hitchens kaller seg ikke lenger trotskist, men er fortsatt fan av Lenin og Trotskij.

Notis II: Leo Trotskijs memoarbok, ”Mitt liv. Forsøk på en selvbiografi”, utkom på arbeiderbevegelsens forlag, Tiden, i 1935, da Trotskij bodde i Norge. Boka ble oversatt av Helge Krog. Forordet ble skrevet fra en seng på Ullevål sykehus, der han oppholdt seg på grunn av en mystisk sykdom. Helsepersonalet der fikk bedre attest av Trotskij enn den norske regjeringen fikk: ”Jeg vil for alltid bevare en varm erindring om mitt ophold på Ullevål sykehus.”

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av "Alene blant de mange" på Teaternett

Kan leses her.

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Adresseavisa

Av Johan O. Jensen. Ikke på nett, men her et utdrag:

"En rent ut sagt glimrende biografi om forfatteren og venstrepolitikeren Sigurd Evensmo, kollektivisten som ble en individualist i det meste han var med på. kulturjournalisten og opprøreren Sigurd Evensmo fulgte, mer enn de fleste, sin samtidige Nordahl Griegs oppfordring om å gå inn i sin tid. Det gjorde han-som oftest motstrøms. Han slet seg ut i livets «villervalla» som den svenske dikteren sier-og døde bare 66 år gammel.[...]

Dette er en innsiktsfull biografi fra to forfatterstemmer som forbilledlig fletter seg inn i hverandre. Språket er godt i en jevn og fin flyt.

Så kan man selvsagt diskutere om ikke enkelte partier blir for lange. Her og der kunne det vært strammet inn, men det er ingen vesentlig innvending mot en av de beste biografier vi har lest på lenge."

Klikk her for å lese mer

Guillous hemmelighet

Noen ganger må man anmelde en bok som ikke finnes. Jan Guillous memoarbok foreligger nå på norsk.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
”Forfattere gjør som regel ingen skade”, lyder andre setning i Jan Guillous memoarer. Riktignok er den trolig myntet på skjønnlitteratur og Guillou var ingen bestselgende forfatter da han innledet sitt femårige samarbeid med den sovjetiske etterretningstjenesten i 1967, men utsagnet får uvergelig en annen mening etter de siste ukenes avsløringer. Som forfatter, som journalist, som skrivende menneske – på slutten av 1960 var Guillou i ferd med å vikle seg inn i noe som kunne bli riktig stygt, til tross for at motivasjonen angivelig var å avsløre organisasjonens virksomhet på svensk jord: Han forfattet ”rapporter” for KGB mot betaling. Det er problematisk av mange årsaker, men akkurat nå er de fleste opprørt over at Jan Guillou ikke nevner dette forholdet i sin tilsynelatende ærlige bok ”Ordets makt og avmakt”.
Dermed blir aviser tvunget til å anmelde en bok som ikke eksisterer. Boka får mest oppmerksomhet for det som ikke står der i den, og enhver setning ble lest i lys av den nye kunnskapen. Ifølge én forklaring, er det årsaken til at Jan Guillou selv ikke tok historien med i boka: Han fryktet at en slik avsløring ville føre til et tisiders oppslag i Expressen om at han var KGB-agent, og at det ville skygge for det øvrige innholdet i memoaren. Derfor holdt han kjeft. Og så kom det likevel ut – over ti sider i Expressen. Guillou, som ellers framstår som en mann hvis fremste egenskap er å vurdere muligheter, konsekvenser og andres strategiske mottrekk, har denne gang feilberegnet sitt publikum. Den tyske forfatteren Günter Grass valgte en annen løsning da han skulle slippe nyheten om sitt medlem i Waffen-SS i forbindelse med lanseringen av selvbiografien ”Når løken skrelles” i 2006: Han fortalte det i et intervju i forkant av utgivelsen. Men heller ikke han lykkes med å få leserne til å konsentrere seg om det øvrige innholdet i boka da den utkom.
Guillou og Grass’ opprinnelig ”synd” er vesensforskjellig og hadde forskjellige beveggrunner, men konsekvensene er like ødeleggende. Begge skylder på ungdommelig uvitenhet og naivitet, men det forklarer ikke det faktum at de holdt tilbake disse opplysningene inntil de nådde godt moden alder. Og begge må leve med det faktum at deres bøker og deres offentlige rolle – både framover og bakover i tid – blir tolket i lys av det som ikke ble sagt. Guillou og Grass har livet gjennom dyrket den moralske tordenrøsten. De har skapt seg en posisjon, og fått en autoritet, som de ærlige og de etisk overlegne – skruppelløse sannhetssøkere som taler makta midt i mot. Denne autoriteten er det ikke lenger like opplagt at de har. ”Sannheten stod på det godes side, sannheten var alltid revolusjonær”, kan vi lese i Guillous selvbiografi. Løgnen og fortielsen, får vi anta, står på den andre siden.
Å anmelde en bok som ikke er skrevet, høres ikke rimelig ut, men i dette tilfellet gir det mening. Mange opplysninger får en annen betydning satt opp imot ny informasjon utenfra. Ett eksempel: Etter at Jan Guillou og Peter Bratt avslørte den militære etterretningsorganisasjonen IB i 1973 – at den virket bak de folkevalgets rygg, bedrev overvåking av venstreopposisjonelle og brøt med den svenske nøytralitetslinja ved å spionere på vegne av Israel og USA – ble Guillou dømt til ti måneders fengsel for spionasje. På et tidspunkt da han ennå ikke vet hva han er arrestert for, forteller han: ”Hva slags spion hadde de gjort meg til? Sovjetspion? Nei, hele venstresiden ville ledd seg fordervet; vi i SKP mente at Sovjetunionens undertrykkelse var verre enn alt annet, at sovjetimperialismen var den største trusselen mot Sverige, og at sovjetsystemet innebar at nettopp slike som oss ville bli de første som ble sperret inne i leirer eller henrettet”. Avisa Dagens Nyheter skrev samtidig at de arresterte hadde jobbet for fremmede makter. Slikt ”oppspinn” gjorde, og gjør fortsatt, Guillou forbannet, for i klartekst stod det ”på Dagens Nyheters førsteside at vi var betalte agenter som arbeidet for KGB. Vi var altså ikke journalister, men landsforrædere”. Sagt forsiktig: Indignasjonen står ikke i forhold til det vi nå vet. Guillou har bedyret at han vil få med KGB-historien i et tillegg når pocketutgaven skal trykkes. Det samme vil hans norske forlag gjøre. Men det er mulig det trengs mer omfattende redigering.

Når KGB-historien er unnagjort, bør det nevnes at boka har kvaliteter. Den er velskrevet, og tilbyr et spennende innblikk i det politiske og journalistiske klimaet i Sverige på 1960- og 1970-tallet – en tid der avvik, selvstendighet og bruk av det frie ord ble slått hardt ned på. Det er primært hans liv i skrift han skildrer (altså minimalt om privatlivet), men det er nok av dramatikk til å lokke flere enn den svorne fansen: Her er det underholdende anekdoter og substansielle meninger om Vietnam-krigen, kampen for palestinerne, oppbygging av det radikale magasinet Folket i Bild/Kulturfront, kampen mot sikkerhetspolitiet, mye om den klin gærne Jan Myrdal, diverse justismord som må oppklares, Palme-mordet, livet som tv-kjendis, kontroversiell spaltistvirksomhet, og ikke minst viktig for de hengivne: Motivasjonen for å skrive bøkene om etterretningsoffiseren Carl Hamilton og senere om den enda større lesermagneten: Tempelridderen Arn Magnusson.

Jan Guillou har gjennom årene blitt kritisert for å være en svulstig posør, oppblåst og selvhøytidelig, en mann som trives på en høy hest. Når Guillou beskriver seg selv som ung dikterspire, inspirert av de franske nyromanforfatterne Alain Robbe-Grillet, Claude Simon og Jean-Marie Gustave Le Clézio, framstår han som forlegen og ydmyk. Det samme gjelder den første tiden som journalist. Utover i boka, ettersom han får mer erfaring og samtidig støter fra seg alt flere miljøer og allierte, blir det alt vanskeligere for Guillou å innrømme feil. Jo mer erfaren han blir, jo mindre vilje har han til å innse at andre kan ha rett. Til slutt står han igjen alene. Når Guillou for eksempel blir kritisert av journalistkolleger, skyldes det ”oppdemmet misunnelse og skadefryd”. Det er Jan Guillou mot røkla. ”Snart har jeg bare frikirkefolket på min side? Nei, faen vet om jeg ikke har vært ute etter dem også”. Det virker ikke som om den setningen er skrevet med glimt i øyet. Slik boka er bygd opp, som en dannelsesreise mot martyrieglorien, gjør det komplisert å putte inn informasjon om en uheldig KGB-affære: Det passer ikke inn, fordi det undergraver det møysommelig oppbygde selvbildet av en som har rett til å kaste den første steinen.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Notis I: I sin memoarbok gir Jan Guillou fra seg oppskriften på en Carl Hamilton-roman: ”Det begynner med en del voldshandlinger. Så følger et par hundre siders politiske resonnementer og beretninger om hva som skjer i Sverige nettopp det året. Så kommer en ny voldsepisode. Deretter enda et par hundre sider med politisk resonnement. Og så en shoot out på slutten, der Hamilton vinner. Enkelt og virkningsfullt.”

Notis II: KGB-affæren har slått sprekker i gamle allianser. Det var Jan Guillous nære journalistkollega Arne Lemberg som i 1967 informerte den svenske etterretningstjenesten om Guillous befatning med KGB. Peter Bratt og Guillou avslørte sammen den store IB-skandalen i 1973, men siden skilte de vei, og Bratt er en av dem som nå har benyttet anledningen til å helle ytterligere salt i Guillous sår. I sin memoarbok hevder Guillou at Bratt sladret på ham under avhørene i 1973.


Jan Guillou
Ordets makt og avmakt
Piratforlaget
Oversatt av Bodil Engen
Innholdsrik memoarbok, som mangler det lille ekstra.

Klikk her for å lese mer

Jakten på SVs sjel

SV har mistet sin sjel. Det skal vi være glade for.

Stian Bromark, Dagbladet
Det er en påstand som dukker opp med jevne mellomrom - noen ganger er den formulert som et spørsmål, andre ganger som en anklage, men sjelden som et klapp på skuldra: Hvor er SVs sjel? Den har SV mistet. Da Nato angrep Serbia i 1999, da USA invaderte Afghanistan i 2001, da partiet gikk med på å kjøpe amerikanske kampfly, da oppslutningen dalte ved sist stortingsvalg: SV må finne sjela si. Finnerlønn utloves.

Sjel er en diffus politisk størrelse, så de ikke-troende bruker gjerne andre ord for det samme. I sin siste bok, «Fredsnasjonens hemmeligheter», konstaterer Erling Borgen at SV har sviktet sin historiske rolle. Som fredsparti, som utenrikspolitisk opposisjonsparti, som radikal motrøst til arbeiderpartistaten. «For meg er det helt uforståelig at SV glemmer den historien partiet er tuftet på», uttalte Borgen til Dagsavisen. «Afghanistan-politikken strider mot SVs sjel og hele den politiske historien som SV er en del av», forteller en tidligere sentral SV-er til Borgen.

En betimelig motspørsmål kan lyde: Hvilken sjel er det vi snakker om? Sikkerhetspolitikk var en gang viktig for SV, det er det ikke lenger. En gang ville SV være et parti for arbeidsfolk, den illusjonen har de gitt opp. SV har mange sjeler, og noen av dem er skadeskutt. Partiet SF/SV sprang ut av avisa Orientering, som oppsto som en utenrikspolitisk opposisjon til Arbeiderpartiet etter Norges innmelding i Nato i 1949. Da var det en radikal fløy i Arbeiderpartiet som mente at Partiet hadde sviktet sin rolle, nemlig å være en nøytral brubygger mellom de store maktblokkene. Radikalerne ville beholde status quo, Gerhardsen, Lange, Hauge, Lie og co. fryktet en sovjetisk invasjon og mente det var tryggest å knytte seg an til en vestlig allianse med Storbritannia og USA i spissen. Alternativet til Nato var ikke pasifisme, det var et nordisk forsvarssamarbeid.

I dag er ingen SV-ere mot Nato. En Norsk Gallup-undersøkelse fra i våres viser at ni av ti SV-velgere støtter norsk medlemskap i Nato. Det er knapt et diskusjonstema i partiet heller. De få skeptikerne som nå og da høres, er motstanderne til Nye Nato - alliansens bevegelse fra forsvarspakt til angrepspakt. Det gamle Nato framstår plutselig som en langt mer attraktiv konstruksjon. Slik er SV-ere: De var mot Nato da Norge virkelig trengte alliansen, men ble for da den ble overflødiggjort. Et slikt paradoks sier mest om det vakuumet som dukket opp for partiet etter Murens fall. Sovjetunionen ble oppløst, og SV ble tvunget ut på en ideologisk reise partiet ennå ikke har kommet hjem fra.

Det glemmer lett kritikere av Borgens støpning: SVs historiske rolle - sjelen, om man vil - er uløselig knyttet til Den kalde krigen. SV-ere, mer enn andre, bør være glad for at dette samfunnsoppdraget er et avsluttet kapittel i partiets historie. Ikke minst fordi politikken i praksis fikk noen uheldige utslag og førte til at ledende partifolk omfavnet diktatoriske stater som Jugoslavia og DDR. Væpnet motstandskamp var man alltid for, bare landet var lite, folket undertrykt og opprørslederne sosialistiske nok - som på Cuba.

Fra 1970-tallet fikk SV et nytt tilskudd til sin sjel. I økende grad kom kvinner inn i partiet, og dreide fokuset hjemover, til det gamlekara betraktet som «myke verdier», altså likestilling, barnehage, skole, familie, miljøforurensning. Denne delen av partiets historie er mer pragmatisk, ikke-ideologisk forankret. Det viktigste er å overby Arbeiderpartiet. Den ble heller ikke diskreditert ved kommunismens kollaps. Man trenger ikke å ha gått mange år på steinerskolen for å se at det er denne delen av SV som står sterkest i dag. Det er et faktum man kan like eller mislike, men å lete etter løsninger i Den kalde krigen gir misvisende svar på dagens utfordringer.

Erling Borgens kritikk av norsk utenrikspolitikk er betimelig og en utfordring til alle partier, ikke bare til venstresiden. SV har ikke sviktet sin historie mer enn Arbeiderpartiet har gjort det, hvis man bare går lenger tilbake i tid.

Likevel er det liten tvil om at en viktig del av SVs historiske identitet er knyttet til utenrikspolitikken, men såframt man ikke etterlyser et pasifistisk parti, må den være tuftet på konkret og faktisk uenighet, ikke stivnet ideologi og ryggmargsrefleks. «Det alvorligste med SV som regjeringspartner er at partiet har avskaffet den utenrikspolitiske opposisjonen på Stortinget», skriver Borgen i sin bok. Dermed har SV skapt et «demokratisk underskudd» i Norge.

Det er et nedslående, men tydelig tegn på hvor konsensuspreget og provinsiell norsk politikk har blitt: De eneste partiene som skilte seg ut som radikalt annerledes i valgkampen på to punkter som har vært viktige for SV, nemlig utenrikspolitikken og asylpolitikken, var Venstre og Rødt - og de kom ikke inn på Stortinget. For SV framstår det ikke som attraktivt å nok en gang havne ute i kulda. Det bringer oss tilbake til spørsmålet om hvilken del av SVs sjel som har stått fast i over 50 år: Orientering/SV/SF har alltid ment at deres innflytelse på norsk politikk går via Arbeiderpartiet. Partiet ble dannet fordi takhøyden i Arbeiderpartiet var for lav, spesielt i utenriksspørsmål. Nå er den så høy at SV mener det best kan påvirke Arbeiderpartiet rundt regjeringsbordet. Hadde dette vært 1950-tallet hadde SV rett og slett ikke sett dagens lys.

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av "Alene blant de mange"...

... i Ny Tid, av Bernt Hagtvet. Et lite utdrag:

"Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har gitt oss en Evensmo-biografi av ypperste klasse. Alene blant de mange gir oss nye nøkler til etterkrigstidens norske mentaliteter – og venstresidens dilemmaer.[...]De siste dagene har jeg vært i selskap med Sigurd Evensmo. En hel forgangen verden av ideer, feider og finter har fylt mitt rom. Jeg har sittet anspent og følt at jeg har lest en biografi som har truffet meg med den samme effekt som en god roman: Nå må den ikke slutte! Enda noen sider til! Godt![...]Bromark og Tretvoll har skrevet en av høstens viktigste bøker – velskrevet, veldokumentert, medrivende.[...]En stor bok!"
Hele kan leses her.

Klikk her for å lese mer

Fra 9/11 til 11/9

Det er 20 år siden Berlinmuren falt. Derfor må vi skrive litt om Krigen mot terror.

Stian Bromark, Dagbladet
Hvem skal ha æren for Murens fall 9. november 1989? Var det pave Johannes Paul II, med sine inspirerende besøk til Polen på 1980-tallet? Eller var det de ungarske kommunistene som klippet hull i Jernteppet? Vest-Tysklands kansler Willy Brandts oppmykende Ostpolitik på 1970-tallet? Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov er opplagt en sterk kandidat – fordi han snakket om glasnost og perestrojka og unnlot å gripe inn da demokratiske krefter i Øst-Europa reiste seg. Eller kanskje det var Ronald Reagan med sine berømte ord under talen i Berlin 12. juni 1987 foran 45. 000 forventningsfulle tilskuere: ”Mr. Gorbachev, open this gate. Mr. Gorbachev, tear down this wall!”

Ett år etter murens fall, kom Ronald Reagan tilbake til Berlin. Der foretok han noen symbolske hammerslag mot restene av muren. Slik oppnådde han, i sterk konkurranse med ungarske, russiske, katolske og vesttyske patrioter, å framstå som en av de viktigste – kanskje den viktigste – enkeltpersonen som bidro til å avslutte Den kalde krigen. Moralen, i det minste sett fra haukene i Washington, var at det gjaldt å være fast og bestemt overfor fienden. Ikke blunke først. Slik skulle ”Ondskapens imperium” bekjempes. Lyder det kjent? Reagan var George W. Bush’ fremste inspirasjonskilde, og også han visste hvordan man skulle få has på Ondskapen, nå i form av en akse – Nord-Korea, Irak og Iran. ”Det hardeste slaget” mot Berlinmuren, konstaterte Bush i en hyllest til Reagan i 2004, ”var det som president Ronald Reagan slo”. 1987-talen har mer enn én gang blitt karakterisert som ”talen som fikk slutt på Den kalde krigen”. For eksempel lyder undertittelen på den amerikanske journalisten Romesh Ratnesars siste bok slik: ”A City, a President, and the Speech That Ended the Cold War”.

Det er denne myten den amerikanske journalisten og forfatteren Michael Meyer, nå kommunikasjonssjef for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, har satt seg fore å knuse med boka ”Berlinmurens fall”, som nå foreligger på norsk. Som korrespondent for magasinet Newsweek reiste han på kryss og tvers av Øst-Europa det dramatiske året 1989. Han så Solidaritets oppstandelse i Polen, var sammen med Vaclav Havel da Fløyelsrevolusjonen startet i Praha, han var en av de siste amerikanske journalistene som fikk intervjue Romanias grimme diktator Nicolae Ceausescu, han fulgte de reformvennlige ungarske kommunistenes stillferdige revolt mot Kreml, og han danset på muren med østberlinerne da den ble åpnet 9. november. Han var øyenvitne til verdenshistorien som utfoldet seg. I hans versjon var det ikke sovjetkommunismens iboende svakhet eller folkets rop om frihet og menneskerettigheter som felte regimene. Bildet er sammensatt.

I Ungarn, der revolusjonens første gnist ble tent, var det ikke folket eller intellektuelle dissidenter som krevde forandring, men et halvt dusin mennesker i den eneveldige partiledelsen som innså at det kommunistiske systemet ikke kunne takle de økonomiske utfordringene landet stod overfor. Derfor begynte de undergravende virksomhet, blant annet ved å klippe hull i piggtrådgjerder som gjorde det mulig å flykte til Østerrike, i samarbeid med vestlige makter og med stilltiende samtykke fra Kreml. Polen var også bankerott, og det var ikke lenger noen hjelp å få fra Sovjetunionen. Gjennomsnittspolakken tilbrakte en fjerdedel av sin voksne tid i køer. Som i Tsjekkoslovakia (Borgerforum) vokste det fram en sterk bevegelse som krevde gjennomslag (Solidaritet). I Romania fant det sted et kupp, som førte til henrettelse av Ceausescu-ekteparet 25. desember 1989. De gamle, forstokkede regimene ga etter – unntatt i Romania – ut fra en kombinasjon av ”blindhet og egeninteresse”, som Meyer formulerer det: Ved å gi etter litt for litt, kunne de beholde makten og systemet. Evolusjon, ikke revolusjon. De feilberegnet sitt publikum.

Det gjorde også regimet i Øst-Berlin en sagnomsust kveld i november 1989. Muren ble satt opp i 1961, for å hindre østberlinere fra å flykte. 9. november ble den åpnet for å forhindre folk fra å rømme landet. Det vil si: Hensikten var ikke å åpne opp helt, bare litt, gradvis. En glipp på en uryddig pressekonferanse, som igjen ble hausset opp av rapporterende medier, fikk østberlinere til å tro at de uhindret kunne dra samme kveld. ”En flause”, som landets leder, Egon Krenz, uttrykte det i etterkant. Først noen dusin, deretter hundrevis og tusenvis – berlinere fra både øst og vest strømmet til muren for å se med egne øyne. Vaktkommandanten forsøkte å nå partiledelsen på telefon for å sjekke hva som foregikk, men fikk ikke noen endelig og klar instruks. Klokka 23.17 ga han opp, og uttalte de forløsende ord: ”Lukk opp!” En av de første som kom seg over, var en 40 år gammel kvinne med papiljotter i håret og en kåpe slengt utenpå den blå morgenkåpa. Hun ropte til en venn som stod på siden: ”Jeg er tilbake om ti minutter. Jeg vil bare se om det er virkelig”.

Michael Meyer forteller nært, levende og inspirerende om de begivenhetene som formet det som ifølge ham er det mest avgjørende året i europeisk historie. Den britiske journalisten Peter Millar gjør det samme i sin nye bok, ”1989. The Berlin Wall. My Part in its Downfall”, men han krydrer i større grad sin fortelling om dagliglivet bak Muren med atskillig understatement og galgenhumor. På 1980-tallet jobbet han som korrespondent i Øst-Berlin for ulike britiske publikasjoner. Som Meyer mener Millar det går en rød tråd fra Den kalde krigen til Krigen mot terror. Frykten for fundamentalisme og terrorisme har skapt et paranoid britisk samfunn konstant på et høyt sikkerhetsnivå, hvor borgerrettigheter blir undergravd med utstrakt overvåking, kontroller og innskrenkning av friheter. Det får Millar til å advare: ”Landet er ikke i en verre situasjon nå enn Øst-Tyskland var før Murens fall, men vi er heller ikke alltid så mye bedre som vi gjerne tror.” ”Storebror ser deg” har igjen blitt en husvarm metafor i det britiske ordskiftet.

Veien fram til Berlinmurens fall er brolagt med uforutsette hendelser, noen gode og mange dårlige intensjoner og mye flaks. Hvordan det vil gå med Krigen mot terror, vet bare spåkoner, men foreløpig ser den ut til å passe godt inn i en kaosteori. Mikhail Gorbatsjov var tilhenger av åpenhet og fornying, men ønsket ikke sosialismen og Sovjetunionen til livs. Så på spørsmål om han ville gjort det han gjorde hvis han visste hvordan det gikk, har Gorbatsjov svart kort og greit: ”Trolig ikke”. Spørsmålet er om George W. Bush og Tony Blair vil svare det samme.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Notis I: Til uka lanserer mangeårig NRK-utenriksjournalist Hans-Wilhelm Steinfeld sin bok ”Hatet i Europa. 20 år etter Berlins andre fall”. Den trekker historiske linjer, summerer opp status etter Murens fall og peker ut veien framover. Ifølge Steinfeld har østeuropeere aldri tatt et skikkelig oppgjør med sin rødbrune fortid, derimot er debatten om fortiden preget av fortrenging, stereotypier og glemsel. Det er ikke bra.

Notis II: Den mest omfattende boka om Berlinmuren på norsk er skrevet av historiker Frederick Taylor og heter “Berlinmuren. 13. august 1961 – 9.november 1989“. Han skriver også om tida etterpå – gjenforeningen av Øst-og Vest-Tyskland, og om den forskjellen som fortsatt eksisterer mellom de to delene. Den avgjørende forskjellen, mener han, var at østeuropeerne ble fratatt sitt håp.


Michael Meyer
Berlinmurens fall. 1989. Året som forandret verden.
Versal forlag
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Nært, levende og tett på begivenhetene

Peter Millar
1989. The Berlin Wall. My Part in its Downfall
Arcadia Books
Galgenhumoristiske hverdagsbetraktninger

Klikk her for å lese mer

Ml-ere er også mennesker

Forfatterne bak Den store ml-boka har forsøkt å ta den norske maoistiske bevegelsen på alvor. Det lykkes de ikke med.

Stian Bromark, Dagbladet
For å gå rett på sak: I ”Den store ml-boka” framstår partiet AKP-ml og alle dets avleggere som mer ko-ko enn noen gang. Så får man skynde seg å legge til at det ikke skyldes de 160 intervjuobjektene boka er basert på, de framstår jevnt over som hederlige angrere. Derimot er det noe med innpakningen; revolusjons- og voldsromantikk i en coffee table-bok. Revolusjon er ikke et teselskap, kan vi lese flere steder. Men altså et kaffeselskap, får vi formode. Og så er det noe med forfatternes slentrende, sleivete stil, den suverene ovenfra og ned-holdningen og de sarkastiske halehengene som bidrar til å forvandle rørslas mange groteske påfunn til komikk. Derfor føler en tidligere ml-er, nå ansatt i forlagsbransjen, det nødvendig å påpeke: ”Men forskjellene mellom ml-ere og ikke-ml-ere er da ikke så store? Ml-ere er faktisk mennesker”. Legg merke til spørsmålstegnet. Forfatterne, litteraturviter Jon Rognlien og historiker Nikolai Brandal, legger til for egen regning, på siste side: ”Å møte ml-ere betyr å møte mennesker.”

”Kaderprosjektet presenterer:” heter det på forsiden. Som om det er fiksjon vi skal lese – ”basert på virkelige hendelser”. Kaderprosjektet kom i stand etter den store ml-debatten sommeren 2003, da professor Bernt Hagtvet fyrte av en fire sider lang kronikk i Dagbladet om AKP og partiets forhold til Pol Pots massemordregime i Kambodsja. Hagtvet antydet også noe om våpentrening i regi av partiet, som førte til trusler om søksmål – en hendig måte å avspore diskusjonen på. Debatten ble ”en av de mest omfattende verbale feider Norge har sett”, ifølge Rognlien/Brandal, og resulterte i over 300 innlegg i landets aviser. I etterkant ble Kaderprosjektet opprettet, for å samle inn vitnesbyrd fra grasrota i partiet. I seks år har de altså holdt på. I boka, som hovedsakelig er skrevet av Jon Rognlien, oppstår det en nokså snodig dobbelthet. På den ene siden blir prosjektet framstilt som ”forskning” og forfatterne taler med et stort Vi – ”Kaderprosjektet valgte ut Mo i Rana som et nyttig sted for studiet av kaderlivet”, på den andre blir resultatet lagt fram i en springende, kåserende og eplekjekk stil. Kaderprosjektet framstår som Jon Rognlien personlig, med assistanse fra Nikolai Brandal, og med et par innspill fra historikerne Hans Petter Sjøli og Håkon Kolmannskog over noen øl.

Noen av faktaopplysningene over kan høres ut som innvendinger; den uformelle stilen, innpakningen, den arrogante tonen. Det er de ikke nødvendigvis. ”Forskning” blir ikke friskere og mer sprelsk enn dette. Stilen passer til temaet. Ideene bak AKP-ml var hentet ut av en annen verden. Ja, nettopp, Kina. De funket ikke spesielt godt der, og ville trolig ikke gjort det i Norge heller. Et annet inspirasjonsland var Kambodsja. I boka er omtalen av partiets Pol Pot-dyrkelse det mest alvorspregede, og Rognlien/Brandal spør seg om hva som ville skjedd dersom ml-erne faktisk fikk til en revolusjon i Norge, og sentrale skikkelser som Tron Øgrim, Pål Steigan, Sigurd Allern, Finn Sjue, Kjell Skjærvø og Sverre Knutsen overtok styringa.

Var ikke Pol Pot og AKP-mls menneskesyn det samme, spør Kaderprosjektet. Hva skulle man gjort med alle høyreavvikerne? De med briller? Legene? Khmer-regimet tok anslagsvis livet av to millioner mennesker fra 1975 til 1979. Pål Steigan relativiserer omfanget i sin bok om ml-bevegelsen, ”På den himmelske freds plass”, og mener folkemordet i Kambodsja ble utført av Henry Kissinger. Man kan ta slikt tankegods på alvor, slik Bernt Hagtvet gjorde i 2003, eller man kan møte det med senkede skuldre, glimt i øyet og hoderisting. Ml-erne ble tross alt ikke politikere med makt, men bare professorer, redaktører og skjønnlitterære forfattere. Kaderprosjektet, ved Jon Rognlien, har nok forsøkt å legge seg et sted i midten, men ligger nærmere det siste enn det første.

”Den store ml-boka” gir deg alt du trenger å vite om den lille, men innflytelsesrike politiske sekta som infiltrerte hver krok av landet med sitt optimistiske budskap: ”Monopolkapitalens diktatur kan bare styrtes ved at arbeiderklassen, alliert med alle progressive lag av folket, bryter borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuser det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og er forberedt på å bruke vold for å oppnå dette.” Det vil si: Du får vite alt de ledende skikkelsene vil at vi skal vite. Fortsatt holdes arkiver skjult og de snakker ikke med hvem som helst. Alt skulle være hemmelig da, og masse er ennå dunkelt. Den siste, store ml-boka er nok ikke skrevet. Men forfatternes viten, kombinert med intervjuobjektene, strekker seg langt inn i de innerste sirkler. Vi får innblikk i sentralkomiteens virke, utførelse av voldelige aksjoner, bisarre sitasjoner på sommerleirene, paranoide sikkerhetsrutiner, overvåking av NKP-ere og maoistenes tankesett – både i Norge og i øvrige europeiske land.

Hemmelighetskremmeriet og det autoritære lederskapet fikk mange snodige utslag. Siden Mao ikke var så begeistret for homofile, besluttet også AKP-erne at ”homofili i hovedsak er eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale høve”. Finn Sjue anså ikke homofili som en ønskelig tilstand, ”utfra marxismen-leninismen og århundrers erfaring”. På sommerleirene ble det forbudt å drikke brigg og toppløs bading ble sterkt kritisert. En informant forteller at hun måtte delta på et møte med en grønn hette over hodet, av den typen Ku Klux Klan brukte. Når det gjelder spørsmålet om organisert våpentrening, har forfatterne ikke funnet indisier på det, men spør samtidig hva slags revolusjonær bevegelse AKP-ml var hvis den ikke hadde noe bevisst og aktivt forhold til våpen og militær makt. Ml-ere diskuterte hvem som skulle likvideres når tiden var inne, ifølge Kaderprosjektet. Unge Høyre-folk skulle dingle i lyktestolper.

”Den store ml-boka” kommer ikke med noen sensasjonelle nye opplysninger sammenlignet med det som kom fram i debatten i 2003 og som Hans Petter Sjøli har skrevet om i sin bok om partiet og bevegelsen, ”Mao, min Mao”. Men Rognlien går grundigere til verks og bredere ut. Og så er den altså morsom lesning, vel og merke på noens bekostning. Den er organisert etter hulter til bulter-prinsippet. I kombinasjon med formatet, de mange rammesakene, det eksotiske billedmaterialet, den elegante designen, papirkvaliteten, er dette derfor en bok som kan egne seg på stuebordet ved siden av caffelatte-koppene. Gjester kan bla i den, og du kan lese litt i den mellom Dagsrevyen og Nytt på Nytt, for opplysning eller nostalgi. Slik gikk det med revolusjonen i Norge. Den endte sine dager som en glanset praktbok.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet


Notis I: Mange forfattere har vært AKP-ere eller sympatisører, blant andre Espen Haavardsholm, Kjell Askildsen, Klaus Hagerup, Edvard Hoem, Tor Obrestad, Toril Brekke, Mari Osmundsen, Stig Holmås, Gert Nygårdshaug, Bjørn Nilsen. Jon Michelet og Dag Solstad var de kulest, ifølge Kaderprosjektets forfattere. Kjartan Fløgstad var ikke AKP-er.

Notis II: Mange professorer og pressefolk har vært AKP-ere, blant andre professor Terje Tvedt, journalist Alf Skjeseth, redaktør Helge Øgrim, forsker og journalist Elisabeth Eide, redaktør Hilde Haugsgjerd, journalistikkprofessor Rune Ottosen, kriminologene Kjersti Ericsson og Liv Finstad og programleder Knut Olsen.


Jon Rognlien/Nikolai Brandal:
Den store ml-boka. Norsk maoisme sett nedenfraKagge forlag

”Dere unge mennesker, fulle av styrke og livskraft, står i livets blomst, som solen klokken åtte eller ni om morgenen”.
Mao Tse-Tung, kinesisk diktator.

Klikk her for å lese mer