Eller prøv heller å klikke her for mer info...
To klassiske Max Manus-bøker utgis nå på nytt. Historieskrivning eller røverhistorier?
Stian Bromark, Dagbladet
Jeg har en “ualminnelig levende fantasi”, skriver Max Manus i ”Det vil helst gå godt” (1945) og ”Det blir alvor”(1946), som i disse dager utgis i ett bind. Max Manus’ sentrale posisjon som fallskjermjeger, sabotør, spion og agitator i motstandskampen har gjort ham til en verdifull kilde for historikere. Samtidig er bøkene av det samme stoffet som myter, eventyr og helteepos lages av. Max Manus er en begavet historieforteller. Her er det dramatikk og suspens som i en spenningsroman. Men tonen er også eplekjekk og skrytete, som om anekdotene gjenfortelles sent en fuktig barkveld. Bøkene minner i det hele tatt om gode, gamle røverhistorier.
I ”Det vil helst gå godt” forteller Manus om sin lange loffetur rundt i Latin-Amerika. Der opplever han en rekke ”utrolige eventyr”, som skriver. Det er eventyr som, ifølge anmelder Hans Heiberg i 1946, ”ikke engang virket særlig sannsynlig”. Det er slagsmål, sanseløs drikking og skjønne kvinner. Og mer drikking: ”Vi trampet og gikk i to måneder over pampasen, hadde små eventyr med skjønne senoritas med barter, drakk vidunderlig vin i Rio Negro-dalen og jaktet på puma med revolver i Andesfjellene”.
Senere melder Manus seg til tjeneste i Vinterkrigen, og blir sendt av gårde til Finland med hornmusikk og dårlige taler. ”Det var en ganske vidunderlig følelse å bli dyrket som en helt”. Når han kommer hjem igjen i april 1940, er Norge okkupert av tyskerne. Han griper til våpen, men må snart gå under jorda. ”Vi var amatører i alt, men hadde spiriten. Alt var i grunnen moro den gangen”. Så starter et to år langt utenlandsopphold, en reise som går fra Sverige via Sovjetunionen til Nord-Afrika, og derfra til Storbritannia. I Stockholm møter han mange storskrytende ”hjemmefrontledere”. I Odessa er kvinnene usedvanlig vakre og høyreiste, og med ”den flotte bysten som en ellers bare ser hos kvinnene i Mexico og Cuba”.
Så nærmer han seg Østen, og da kryper orientalisten ut av flaska. I Istanbul er det fest: ”Bananlikør, tyrkisk kaffe og vannpipe, samt et par lekre småpiker som vrikket i vei til sin klagende tam-tam-musikk, hva mer kan en trett nordens kriger forlange”. I Port Said er han konstant beruset, hvilket kanskje kan forklare de noe pussige utsagnene: Pyramidene er ”nesten like imponerende som rådhuset i Oslo”, får vi vite. I ørkenen støter han på et harem, og det er akkurat som å tråkke inn i en hønsegård. Så sitter de på med en sykkeldrosje, ”som ble trukket av noen kolossale negere som var krigsmalt og utspjåket som fa’en selv, med svære, vaiende fjærpryd”.
Max Manus er ikke blottet for selvinnsikt og forteller at han, og andre nordmenn han møter, har det med å overdrive og skryte: ”Det var ofte svært vanskelig for oss å holde kjeft, jeg antar at det er en nasjonal egenskap hos oss dette at vi har så vanskelig for å bevare en hemmelighet for oss selv.[…] Det er akkurat som med å skryte, det er ofte ille hvordan vi skryter av all ting.[…] Vi overgikk hverandre i fantastiske heltegjerninger og snakket om fallskjermhopping, som om vi aldri skulle ha gjort annet. Vi var i det hele tatt fa’en til karer”.
Ingen betviler Max Manus’ vilje og evne til å stikke kjepper i hjulene på den tyske krigsmaskinen, men han var like talentfull som iscenesetter av sin egen mytologi, spesielt i ”Det vil helst gå godt”. I første bind framstår Max Manus som ”den dristige piraten som opplever eventyr”, mens han i oppfølgeren er ”den trenede partisan som gir leserne del i sin sakkunnskap”, for å bruke Heibergs ord. Symptomatisk nok er han mest fantasifull i de anekdotene som vanskelig lar seg etterprøve, enten fordi han var alene eller fordi vitnene var døde da bøkene utkom. Det siste er i seg selv en indikasjon på at krigen ikke bare var et harmløst eventyr. Historikerne får vurdere Max Manus’ troverdighet. Den jevne leser kan vende seg til bøkene med en forventning om få servert spennende anekdoter og saftige skrøner, i den gode fortellingens tjeneste, og i forvissning om at de i grove trekk er basert på faktiske hendelser.
Klikk her for å lese mer
Mørk, livsbejaende og skruppelløs selvbiografi fra Per Olov
Enquist.
Stian Bromark, Dagbladet
Et liv kan være så fantastisk det bare vil, men det
hjelper lite hvis språket fornekter det. Dette har de færreste
politikere forstått, og insisterer derfor på å skrive sine
erindringer selv: Potensiell magi blir redusert til
møtereferater. Forfattere, derimot, vet heldigvis når leseren
er i humør for saftige overdrivelser.
Lyset
Den svenske forfatteren Per Olov Enquist har ikke levd et
A4-liv. Men det mest slående med hans selvbiografi, er viljen
til å betrakte sin egen historie som litteratur. Første
setning lyder: «Denne islandske natt i desember 1989, meget
klart vær. Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys. Hvor er
det blitt av.» Setningene gir ikke mening før på de siste
sidene. Først da forstår leseren at begynnelsen er slutten: På
tampen av 1980-tallet er han blitt fanget av spriten. Dager
med blackout følges av innleggelse, abstinenser og
rømningsforsøk. Skrive makter han ikke. Selvmedlidenheten rår.
Han er en suksessrik forfatter, oversatt til en rekke språk og
spilt på scener verden over. Barna er pene i tøyet og kona er
både vakker og forståelsesfull. Hans svar på lykken er å pisse
på seg på flyplassen i Wien. Etter flere mislykkede forsøk på
tørrlegging, rømmer han til slutt i sokkelesten fra en
institusjon på Island. Han løper i snøen til han ikke orker
mer, og legger seg ned for å dø. Så kikker han opp på himmelen
og lurer på hvor det er blitt av nordlyset.
Bibelbilder
Etter flere år med skrivesperre løsner det. Ut kommer romanen
«Kaptein Nemos bibliotek» (1991), en reise tilbake til
barndommen i den lille grenda Hjoggböle i Nord-Sverige, der
Enquist vokste opp med en pietistisk alenemor. Faren døde et
halvt år etter at Per Olov kom til verden i 1934. I «Et annet
liv» følger vi Enquist videre: Gjennom studietida i Uppsala
fram til debuten i 1961 og det internasjonale gjennombruddet
med «Legionærene» i 1968, videre til lengre utenlandsopphold,
én skilsmisse (én til etter bokas slutt), brakfiasko på
Broadway og teatersuksess alle andre steder. Enquist bakser
med de eksistensielle spørsmålene: Forholdet mellom det
egentlige og det tilslørte, det absolutte og moralsk
relativistiske, tro og overtro, og er det lov å onanere til
bilder i Bibelen?
Morsom
«Et annet liv» kan leses med utbytte selv av dem som ikke er
fan. Den er gjennomført nokså tørrvittig. Når mormoren dør,
ber han en bønn for henne og sverger på at han ikke skal
«runke en eneste gang i løpet av en hel måned». Moren
bestemmer at han skal be om syndeforlatelse hver lørdag, men
lille Per Olov er bare snill, og må derfor dikte opp sine
synder. Lattermusklene kiles. Likeledes tårekanalene. Slik
spilles selvbiografien ut, mellom det mørke og det lyse, for
så å munne ut i fornyet livsgnist gjennom forsakelse. Ikke en
dråpe alkohol på atten år. En mer åpenhjertig, brutal, morsom,
trist, velskrevet og selvransakende selvbiografi skal du lete
lenge etter.
Klikk her for å lese mer
Obama og Europa
Se, en Obama-kritisk europeer!
Stian Bromark, Dagbladet
USAs 44. president hadde ikke før høstet applaus for sin
genierklærte tiltredelsestale tirsdag denne uka, før noen fant
det for godt å helle kaldt isvann over hodet på oss
overopphetede og overoptimistiske europeere. En av de argeste
kritikerne befinner seg Uppsala i Sverige, av alle potensielle
universiteter.
I en kronikk i Dagens Nyheter gjør professor i retorikk og
statsvitenskap, Leif Lewin, sitt beste for eliminere det som
finnes av godt håp om en harmonisk og fredelig sameksistens
mellom de to kontinentene.
Det er grunn til å granske Obamas politikk og retorikk
grundig, skriver Leif Lewin. Det har han også gjort, og funnet
ut at Obama står for en religiøs politikk som er totalt
fremmed for oss europeere. Liberale grupper i USA var for
eksempel raskt ute med å kritisere Obama for valg av
kjendispastor Rick Warren som leder av bønnen under
tiltredelsen tirsdag.
Han hører hjemme på den dogmatiske høyresiden, og kjemper for
at kreasjonismen skal sidestilles med evolusjonsteorien i
skoleundervisningen. Obama har også forsvart dødsstraff, hans
stormaktsambisjoner framstår som umodne, proteksjonismen
bekymringsfull og hans planer for Afghanistan er suspekte,
ifølge Lewin.
Leif Lewin er retorikkprofessor og kan dermed kunsten å
overdrive og sette ting på spissen. Obama mener riktignok at
dødsstraff er på sin plass i enkelte tilfeller, men har også
sagt at han ikke tror på den preventive virkningen.
Han er for, men ikke så for som sin forgjenger. Det kalles
framskritt.
Lewin er derimot ikke den eneste som i dagene etter
innsettelsen har forsøkt å dempe den europeiske euforien. Den
britiske forfatteren og journalisten Timothy Garton Ash hevder
i sin ukentlige spalte at det er en
«spenning» i hvordan Obama snakker til amerikanere og hvordan
han burde snakke til verden. Ash har lyst til å bruke ordet
«motsigelse», men lander altså på «spenning».
Obama vil, som sin forgjenger, at USA skal lede verden, men
Ash er usikker på om verden lenger har noe ønske om å bli
ledet av USA. Spør Kina, spør Russland, spør araberne som er
opprørte fordi Obama har vært altfor taus om den ferske
Gaza-krigen, skriver han.
Vil ikke de ha håp og forandring?
Klikk her for å lese mer
Tintins europeiske legning
Tintin fyller 80 år og er mer kontroversiell enn noensinne.
Stian Bromark, Dagbladet
Tintin debuterte som tegneseriefigur 10. januar 1929 i det
belgiske ungdomsmagasinet Le Petit Vingtième, og dermed er
feiringen av Tintin og hans skaper Hergé allerede godt i gang.
Spesielt i Belgia, i Nederland og i Frankrike, men også i
Europa for øvrig. Amerikanerne, derimot, har aldri fått helt
sansen for denne journalisthelten, noe The Economist nylig
bekreftet under tittelen "A very european hero". I USA har de
knapt hørt om ham. Det vil muligens forandre seg når Steven
Spielbergs Tintin-film har premiere neste år.
The Ecomomist kommer ikke opp med noen god forklaring på
forskjellen, men magasinet forsøker likevel. Det tror primært
at det handler om den gode gamle forskjellen mellom USA og
Europa, den som førte til at Frankrike med vekslende hell
etter krigen kunne forby amerikanske tegneserieblader å bli
solgt i landet, angivelig for å beskytte egen kultur og for å
forhindre at ungene ble korrumpert av Supermann. Magasinets
andre forklaring er at Tintin rett og slett er for europeisk.
Han er en inkarnasjon av den europeiske erfaringen, med
kolonialisering og imperialisme, og som initiativtaker til to
verdenskriger. En tredje forklaring kan være at for eksempel
"Tintin i Amerika", som det ville vært naturlig for en ung
amerikaner å begynne med, tegner et stereotypt og mindre
flatterende bilde av landet.
En del er dessuten av den oppfatning at Tintins skaper, og
spesielt Tintin-historiene fra 1930-tallet (og Hergés
tegninger under krigen), er noe rasistiske. Og fascistiske.
Noen europeere synes det er morsomt, mens mange amerikanere
ser ikke humoren. Spørsmålet er også hvordan de stiller seg
til den siste kontroversen som har blusset opp på nytt i
forbindelse med jubileet: Var Tintin homofil?
Ja, utvilsomt, ifølge er ferskt innlegg av den britiske
forfatteren Matthew Parris i The Times. Parris deler for øvrig
hans preferanser når det gjelder kjønn, sex og kjærlighet.
Tintin kler seg feminint og bor på et slott med en
middelaldrende sjømann. Han elsker sin lille søte terrier og
hans eneste venninne er en operadiva. Er det noen som påstår
at Tintin ikke er homofil, spør Parris.
Studio Hergé i Belgia liker ikke insinuasjonene, og svarer slik: "Tintin er ikke
homofil. Han er veldig macho!" Dermed punkteres diskusjonen.
Det er ikke mulig å være homofil og macho på samme tid. I
hvert fall ikke hvis du i tillegg er en europeisk rasist.
Klikk her for å lese mer
Kultur, økonomi og håp
Etter Liverpool 2008 vil britene arrangere kulturår hele tida.
Stian Bromark, Dagbladet
2008 var ikke bare froskelårets år. Det var også året Stavanger kunne flotte seg med tittelen "Europeisk kulturby". Det er delte meninger om hvorvidt byen gjorde sitt ypperste, men det er ikke så farlig, siden Stavanger trolig får en ny sjanse om 100 år. Liverpool, derimot - som Stavanger delte oppmerksomheten med - er fra seg av glede. Britene har oppsummert året og konkludert med at det var vellykket over all forventning. De har fått blod på tann og ønsker nå å arrangere kulturår så ofte som mulig.
Siden de andre europeiske landene nok ikke vil godta at Storbritannia er vertskap kontinuerlig, har kulturminister Andy Burnham foreslått at britene lager sin egen variant av konseptet "Europeisk kulturby", som skal gå av stabelen enten annenhvert år eller hvert fjerde år. Disse utvalgte byene skal blant annet få lov til å dele ut priser og avholde arrangementer som normalt foregår i London. Regjeringen har fått kritikk fordi forslaget kommer nå, i disse finanskrisetider. Har den ikke bedre ting å bruke tid og penger på enn kultur? Andre mener nettopp at det ikke handler om kunst, men om cash.
Guardian-skribent Jonathan Jones er ikke overbegeistret for ideen. Han mener ministerens forslag minner om en krisepakke, på linje med regjeringens forsøk på redde bankene. Det er ikke mulig å lage en kulturby. En kulturby er en kulturby, hvis den er det. Er den det ikke, er det heller ikke mulig å forvandle den til det i løpet av ett år. Det man derimot kan oppnå, er at byen tiltrekker seg mennesker som er interessert i å tjene penger, og bruke penger, på hoteller, restauranter og butikker. Det handler ikke om å skape kulturell vekst, men økonomisk vekst.
Gjennom året 2008 bidro 10 000 artister til å avholde 7 000 arrangementer i Liverpool, men hvordan er det mulig å måle dette slik at sluttkarakteristikken blir "suksess"? Liverpool 2008 genererte 3, 5 millioner nye besøkende, som igjen ga 176 millioner pund i turistinntekter. Investeringene siden 2003 har vært på hele 4 milliarder pund, så sånn sett minner det om et underskudd. På kort sikt, i hvert fall. Men enda viktigere enn penger, ifølge minister Burnham, er det at Liverpool har skapt tro og håp. Det er kjekt å ha.
Klikk her for å lese mer
Høysang for Hollywood
Stadig færre tror jødene kontrollerer den amerikanske tv- og filmbransjen. Er det godt eller dårlig nytt?
Av Stian Bromark, Ny Tid
Myten om den jødiske konspirasjonen er standhaftig. Den ligger i dvale for så å dukke opp når vi mest trenger den, for å forklare det tilsynelatende uforklarlige – for eksempel finanskrisa (alle vet at jødene styrer bankvesenet, ikke sant?) eller verdenssamfunnets passivitet overfor israelsk militær aggresjon (fordi jødene kontrollerer amerikansk utenrikspolitikk). Forestillingen om at jødene streber etter verdensherredømme, og at de infiltrerer samfunnets ulike felt – økonomi, politikk og kultur – synes å være uutryddelig.
Det var derfor statsviterne John J. Mearsheimer og Stephen M. Walts artikkel om den israelske lobbyen vakte betydelig oppsikt i 2006: Den appellerte til våre mest grumsete instinkter. Forfatterne påstår at Israel styrer amerikansk utenrikspolitikk. Grunnen til at landet kan gjøre det, er at sterke Israel-venner kontrollerer andre vitale institusjoner innenfor amerikansk åndsliv – mediene, universitetene, populærkulturen, etc. Påstanden om at Israel/jødene kontrollerer kulturlivet, er mer foruroligende enn ditto om politikk og økonomi, fordi anklagen er diffus og uhåndgripelig. Vi står igjen med en forestilling om at jødisk tankegods så å si kryper inn under huden på oss, tukler med vårt innerste sjelsliv og får oss til å handle mot bedre viten. I tilfellet Hollywood blir den særs kraftfull, fordi det allerede finnes en utbredt idé om at det der produseres helsefarlige eksportvarer som får mottakeren til å bli voldelige, romantiske og/eller verre ting. Dessuten er det sant. Jødene ruler i Hollywood.
Historien er veldokumentert av Neal Gabler, som for tiden er norgesaktuell med sin omgangsrike biografi om Walt Disney. I ”An Empire of Their Own. How the Jews Invented Hollywood” (1988) forteller han om filmkunstens founding fathers. Så godt som alle grunnleggerne av de store filmstudioene kom opprinnelig fra Øst-Europa. Utover på 1930-tallet fikk de påfyll av kunstnerisk skaperkraft fra Europa, siden Hitler hatet jøder både foran og bak kamera. Disse filmpionerene satte seg fore å bli mer amerikanske enn amerikanerne selv, og de gjenskapte sine drømmer på lerretet. Noen mislikte likevel den jødiske påvirkningen og det er årsaken til at temaet har vært tabubelagt siden. I 1964 mente halvparten av amerikanerne at USAs tv- og filmbransje var dominert av jødene. Ferske tall viser at kun 22 prosent tror det samme fire tiår seinere.
Joel Stein mener det er dårlig nytt. LA-journalisten er en ”stolt jøde”, som han kaller seg selv, og han mener det er på tide å øke kunnskapen om jødene i Hollywood. Derfor har Stein starter en ny kampanje med slagordene ”Hollywood: More Jewish than ever!”, “Hollywood: From the people who brought you the Bible” og “Hollywood: If you enjoy TV and movies, then you probably like Jews after all”. Joel Stein saumfarte de store amerikanske underholdningsselskapene på jakt etter ikke-jøder med innflytelsesrike stillinger. Han fant seks, men ingen av dem var villige til å prate med ham, av frykt for å si noe upassende.
Verken Joel Stein, eller de som mener den jødiske påvirkningen på Hollywood er uheldig (for eksempel Jewwatch.com), kan si hva det er som er så spesifikt jødisk med Hollywood. Hva er det jødiske i Woody Allen og Steven Spielbergs filmer? Har det noe å si at alle våre favorittskuespillere – Natalie Portman, Sarah Jessica Parker, Scarlett Johansson, Kate Hudson, Gwyneth Paltrow, Winona Ryder, Helena Bonham Carter – har jødisk bakgrunn? Det jødiske fungerer som koloritt i samtidens suksesserier – ”Seinfeld”, ”Venner for livet” (Ross Geller), ”Entourage” (Ari Gold) og ”Sex- og singelliv” (Charlotte York)”, for å nevne noen – men hva så? Eller for å løfte perspektivet: Spiller det noen rolle at Barack Obamas far kommer fra Kenya og at vinneren av Melodi Grand Prix junior, The BlackSheeps, er samiske? Svaret må være ja – hvis de selv mener det. Det er et hav av forskjell på om det er Joel Stein som sier at jødene styrer Hollywood eller om det er Jewwatch.com gjør det.
Førstnevnte er jøde, sistnevnte er antisemittisk. Selv om altså begge sier sannheten. Vi andre får dilte etter, og fundere på om det er bra eller dårlig at så få kjenner til den.
Klikk her for å lese mer
Svensktoppen
Svensk kultur er best i Europa, men utlendingene klager likevel.
Stian Bromark, Dagbladet
Vi har både hardingfele, ny opera og Trond Giske, men likevel er angivelig nabolandets kultur bedre enn vår. I hvert fall hvis vi skal tro den svenske avisa Dagens Nyheter (DN). Å sammenlikne ulike lands kulturpolitikk er ingen veldig presis vitenskap, men DN har forsøkt og lykkes over all forventning, i egne øyne. Svenskene er best i test.
Statistikken viser at Sverige ligger på topp i Europa når det gjelder andelen innbyggere som hvert år konsumerer kultur. Dessuten arbeider hele 3, 5 prosent av de yrkesaktive i Sverige med kultur, noe som er et rimelig høyt tall. Svenskene må bare se seg slått av danskene når det gjelder prosent av husholdningsbudsjettet som brukes på diverse kulturformer. Og til slutt: Svenskene er vinnere i Europa når det gjelder å være utøvende kulturskapere på fritida, for eksempel ved å spille trekkspill eller ved å synge ABBA-låter i dusjen.
Kyndige DN har snakket med, tilskriver suksessen den nordiske kulturmodellen, som også Kulturdepartementet vårt praktiserer. Men svenskene er altså best på å være nordisk. Og de skal bli bedre. DN har laget sine undersøkelser i forbindelse med at landet står foran den største kulturpolitiske reformen på 30 år, ifølge avisa. En ny kulturutredning forventes å være ferdig i februar. Den nordiske modellen er god, men har svakheter. Det viser seg for eksempel at de statlige støtteordningene altfor ofte favoriserer eldre, blendahvite forbrukere av såkalt finkultur.
I anledning kulturutredningen og DNs egne undersøkelser, har avisa startet en serie der de intervjuer utenlandske kulturutøvere om svensk kultur. Intervjuobjektene er gjerne høflige, og roser derfor vårt naboland, men har også en rekke kritiske innspill. Den danske filmregissøren Simon Staho mener svenske skuespillere er i verdensklasse, men at svensk filmbransje er en katastrofe. Svensk teater henger ikke med i utviklingen og må åpne seg for det nye flerkulturelle samfunnet, mener den britiske teaterprodusenten Josette Bushell-Mingo. Det svenske kulturlivet har generelt blitt for kommersielt og for likt det amerikanske, skal vi tro den britiske koreografen Tony Irving. Svensk kultur er muligens sterkere enn den norske, men vi har i hvert noen av de samme svakhetene.
Klikk her for å lese mer
Kildekritisk og raust illustrert om en fargerik pionér i norsk arbeiderbevegelse.
Stian Bromark, Dagbladet
Interessen for den samfunnsengasjerte nybrottskvinnen Ellisif Wessel (1866–1949) ser ut til å ha intensivert seg i det siste.
I 2007 utga Cecilie Enger romanen «Himmelstormeren» om Wessel, og nå foreligger den hittil mest utførlige biografien om henne, skrevet av Steinar Wikan.
Fotograf
Man kan spørre seg hvorfor. Diktstrofen «Nei, himlen stormes maa i dag!», som inspirerte den sosialistiske ungdommen på begynnelsen av 1900-tallet og som ga henne kallenavnet, synes å formidle et særs utrendy budskap – så fremt man ikke tolker det i lys av astrologi, New Age og Hollywood. Revolusjonsretorikk er omtrent like opphissende som kald havresuppe.
Kanskje er det mer liv og levnet som tiltrekker enn hennes oppildende brukslyrikk: Ellisif Rannveig Müller vokste opp i et pietistisk, borgerlig og velstående hjem i Gausdal og giftet seg i 1886 med legen Andreas Bredahl Wessel. De flyttet til et skrint befolket Kirkenes, der Ellisif, av mangel på barn og tidkrevende hobbyer, forvandlet seg til en fullblods fotograf og en fulltidsgrubler. Religionen ble utfordret, og tapte.
Revolusjonær
Overklassekvinnen Ellisif kastet seg over stadig mer radikalt tankegods; fra unitarisme via teosofi til kommunisme, inntil hun på sine eldre dager vendte tilbake til Gud og ble like religiøs som hun en gang var fanatisk revolusjonær. I mellomtiden hadde hun grunnlagt fagforeninger, skrevet paroler, dikt og artikler, lært seg tysk og russisk, brevvekslet med tidens store menn, blant andre Lenin og Trotskij, sponset den russiske revolusjonen i 1917 og oppfordret til væpnet opprør mot borgerskap og monarki.
Hun var en naiv voldsromantiker, men hennes sosiale harme i et sterkt klassedelt Nord-Norge, ble verdsatt av mange mindre bemidlet enn henne. Wessels lommebok var stinn og hjertet likeså. Johan Falkberget kalte henne Norges «mest uegennyttige kvinne».
Rampete
Steinar Wikan er ikke allergisk mot hybelkaniner. Han har tilbrakt flust av timer i gjengrodde arkiv og snust seg fram til informasjon som kan stadfeste eller avkrefte myter som er spunnet rundt Ellisif Wessel. Når Wikan skriver at Trotskij ikke banket på Wessel-familiens dør, slik seiglivede anekdoter skal ha det til, vel, så låter det troverdig. Det står respekt av det solide kildearbeidet.
Fru Wessel var en rabulist – hun gikk med kortklipt hår og røyket sigaretter offentlig, men denne rampete oppførselen har ikke smittet over på biografen. Boka er skikkelig. Dannet, høflig og pen i tøyet. Billedmaterialet er derimot oppsiktsvekkende. Den er styrtrikt illustrert, blant annet med Ellisif Wessels egne fotografier. Dermed får vi som bonus mange nærbilder av det materielt fattige, men kulturelt rike samfunnet hun oppholdt seg i, der det ble snakket norsk, samisk, finsk, karelsk, russisk, skoltesamisk om hverandre.
Wessels livshistorie synes å fortelle oss at det ikke spiller noen rolle hva du er, tror på eller kaller deg, så lenge du bryr deg om de fattige. Belønning venter der oppe.
Bok: Ellisif Wessel. En biografi
Forfatter: Steinar Wikan
Forlag: Pax
Klikk her for å lese mer
