Den gjengrodde parfymehagen

Islamsk kulturtradisjon syder også av erotikk og seksuelle utskeielser.

Stian Bromark, Dagbladet
Når muslimske talsmenn de siste ukene har insistert på at homofili enten er synd eller ikke-eksisterende blant muslimer, kan man lett sitte igjen med inntrykk av at muslimer generelt er, og alltid har vært, festbremser. Når slørdebatten med jevne mellomrom dukker opp, kan man også bli forledet til å tro at kvinnehår og kvinnehud er, og skal være, amerikanske patenter. Når den marokkanske forfatteren Nedjma for noen år siden utga den seksuelt frisinnede romanen «Mandelen», som for eksempel inkluderte pirrende skildringer av fantasifull gruppesex, ble hun framstilt som unntaket som bekreftet ikke bare en intolerant religion, men forestillingen om at muslimer bare har sex når de skal formere seg.

«Mandelen», et kjælenavn på det kvinnelige kjønn, ble utgitt under pseudonym, angivelig av frykt for forfatterens liv. Om frykten er reell eller ei, får man vel aldri vite, men uansett er det en indikasjon på at noen tenker at muslimer og frilynt sexliv ikke hører sammen. Det stemmer ikke.

Folk som insisterer på at muslimer ikke kan være homofile, har også for snever horisont. Taliban forsøkte å utrydde den utbredte homofilien i Kandahar da de kom til makten i Afghanistan, men de kunne like gjerne forsøkt å kverke sola. Homofili var like vanlig som det motsatte, skal vi tro en New York Times-artikkel fra februar 2002, publisert bare noen måneder etter Talibans fall. Forhold mellom yngre og eldre menn ble karakterisert som «kultur». Altså afghansk kultur.

Fundamentalistiske ideologer, med islam som hovedpreferanse, kan ha mange gjennomtenkte argumenter mot seksuell frisluppenhet.

Blant de dårlige er påstanden om at dette er tegn på vestlig dekadanse og ergo bør forbys. Ikke nødvendigvis fordi det er dekadent, men vestlig.

For eksempel mente den pakistanske journalisten og teologen Sayyid Abul Ala Maududi (1903-1979), en av de mest innflytelsesrike islamistene i det forrige århundre, at seksualmoralens inntog i muslimske land inntrådte med kolonialismen.

Det var Vesten som innførte pornografi, prostitusjon, utroskapskultur, og altså homofile, i land som Pakistan, Afghanistan, Iran, og så videre. Hans antikolonialistiske opprørsoffensiv var å insistere på at kvinner måtte dekke seg til, holde seg innendørs og ikke snakke, såfremt de ikke ble tilsnakket av menn.

Maududi fikk senere en viss innflytelse på pakistansk politikk, men var mislikt av religiøst lærde og ble flere ganger fengslet for statsfiendtlig virksomhet på grunn av sin kompromissløse agitasjon.

Ideen om at frigjort sexliv er en vestlig oppfinnelse, hører man fortsatt fra bin Laden-typer. Det har ført til en viss utbredelse av påtvungen kvinnekyskhet i noen muslimske land, som Saudi-Arabia. Men det hele beror altså på en misforståelse.

Man trenger ikke argumentere mot tradisjonsrytterne med å henvise til vestlige påfuglfjær som likestilling og ytringsfrihet, det holder at man holder opp deres egen tradisjon som et speil de kan reflektere sin morskhet i.

Det fornøyeligste eksemplet er «The Perfumed Garden» av tunisieren Sheikh Nefzaoui, islams svar på indiske «Kama Sutra», utgitt en gang på begynnelsen av 1400-tallet.

Boka er skrevet som en bruksanvisning til hvordan ha underholdende og oppfriskende sex, og inneholder blant annet en liste med fargerike navn som kan brukes om det kvinnelige og mannlige kjønnsorgan. Den gjengir også flere erotiske fortellinger, ment til privat opphisselse og høytlesning for allmuen på torget. Den beskriver sex mellom kvinner, men ikke menn, noe oversetter og forord-skribent Sir Richard Burton i 1886 synes var merkelig, tatt i betraktning «hvor utbredt det er blant arabere». Den beskriver sex i og utenfor ekteskapet, 39 stillingsvarianter og forfekter ofte en heller løssluppen moral.

Den ble skrevet til herskeren i Tunis, og påkaller Gud som sannhetsvitne rett som det er. Kvinnekroppen og sex er Guds gave til menneskeheten, kan vi lese flere steder. Og kvinner elsker kun menn som er talentfulle og erfarne elskere, står det også. Derfor må mannens lem helst være tre håndsbredder, blant annet. La oss tro de hadde små hender på den tiden.

Vi kan godt late som om Sheikh Nefzaoui er den eneste muslimen i historien som kan forbindes med erotikk, men det er ikke sikkert det er så klokt i lengden. «The Perfumed Garden» rappet utallige tips fra foregående verk, noen av de erotiske historiene er lånt av den persiske historikeren Abi Ja’far Muhammad Ibn Jarir al-Tabari (838-923). En av de mest aktede sufi-poetene, Ibn al-Farid (1181-1235), fylte sine dikt med erotiske symboler. Blant de mest kjente er en kjærlighetshyllest til en ung slaktergutt.

I visse historiske epoker og perioder har kristendommens voktere utvist en langt større puritanisme enn sine islamske motparter. Kristne kritiserte hyppig den homofile praksisen hos ottomanerne, på engelsk kalt tellak, der eldre menn regelmessig tok, fikk eller kjøpte yngre gutter som sexpartnere. Da Sir Richard Francis Burton (1821-1890) oversatte «Tusen og én natt» til engelsk i 1885, som blant annet inneholder erotiske historier fra islamsk fortellertradisjon, sensurerte han bort de mest vågale sexskildringene, av frykt for at britiske, viktorianske lesere ikke var modne nok for den slags frivolitet. På 1800-tallet var et diffust «Østen» vestlige forfatteres forbilde når det gjaldt seksuelle fantasier om uhemmet, fri sex. Den franske forfatteren Gustave Flaubert (1821-1880) skrev for eksempel etter en tur til Egypt:

«For å more folkemengden tok Muhammed Alis narr en dag en kvinne i en av Kairos basarer, satte henne på en butikkdisk og paret seg med henne i full offentlighet mens butikkinnehaverne rolig røkte sin pipe. På veien fra Kairo til Shubra for ei tid siden, lot en ung mann seg ta bakfra av en stor ape - som i ovenstående historie, for å skape et godt inntrykk av seg selv og for å få folk til å le. For ei tid siden døde en marabut - en idiot - som i lengre tid hadde gått for å være en helgen, utpekt av Gud; alle de muslimske kvinnene gikk for å besøke ham og masturberte ham - til slutt døde han av utmattelse - fra morgen til kveld pågikk en evinnelig runking…» Men som den avdøde palestinsk-amerikanske forfatteren Edward W. Said (1935-2003) har skrevet om denne passasjen i boka «Orientalismen»: Nettopp fordi de mange vestlige forfattere fikk utløp for sine undertrykte seksuelle fantasier i møte med Østen, kunne bildet av østlig frigjorthet anta form av overdrivelser og klisjeer; haremer, prinsesser, slaver, slør, dansende piker og gutter, salver, parfymer, etc.

Islam har i dag fortrengt sin sans for erotikk og livsglede, hevder den pakistansk-britiske forfatteren Tariq Ali i boka «Fundamentalistenes kamp» (2005). Hvis det er riktig, skyldes det i så fall ikke mangel på tradisjon og historiske forelegg. Som Said skriver i «Orientalismen»: På 1800-tallet var «Orienten et sted der man kunne søke seksuelle erfaringer som var uoppnåelige i Europa.»

Hva folk gjør i senga på kammerset i dag, trenger offentligheten stort sett ikke å blande seg inn i. Men som samfunn bør vi være såpass inkluderende at vi aksepterer at skapet på soverommet står åpent, slik at folk kan gå ut og inn som det måtte passe dem. All kjærlighet er uforbeholdent godt, sa den muslimske poeten Hasrat Mohani (1875-1951). Med det mente han også fysisk kjærlighet mellom menn og kvinner, menn og menn, kvinner og kvinner.

Stian Bromark er journalist og forfatter.

Klikk her for å lese mer

Ikonet bin Laden

Anmeldelse av Mattias Gardells "Bin Laden i våre hjerter", i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Forfattere i forlagskø

I Sverige er det lange ventelister for å få utgitt bøker. Det liker ikke forfattere som skriver ferskvare.

Stian Bromark, Dagbladet
Forlag har blitt et venterom for ferdige bøker, skriver svenske Dagens nyheter denne uka. Bakgrunnen er at alt flere forfattere må vente i årevis for å få utgitt sine bøker, selv om manusene er ferdige. Det gjelder naturligvis den "smale" litteraturen i langt større grad enn bestselgerne. Sjangeren som får svi mest, er poesien. Lyrikerne føler seg, naturlig nok, som biler.
I hvert fall er det den sammenligningen lyriker Mats Söderlund kommer med overfor avisa. "De lange køene gjennomsyrer hele bransjen, men lyrikken rammes hardest. Forlag får statlig støtte til sine utgivelser, men problemet er at de har for få ansatte. Det er som på et bilverksted. Når alle mekanikerne er opptatte, går det ikke an å ta inn enda en bil", sier han. Söderlund, som også er forman i den svenske forfatterforeningen, er "aktuell" med en ny diktsamling til høsten på Albert Bonniers förlag. Den ble ferdigskrevet for to år siden. I mellomtiden har han skrevet en ny bok. Den kommer ut på et mindre forlag, fordi han fikk beskjed av Albert Bonniers förlag om at de ikke kunne utgi hans nyeste diktsamling før i 2010. "Det kunne jeg ikke akseptere. Når man kjøper en diktsamling, forventer man at den er nyskrevet. Ellers står man i fare for å miste viktige samtidsreferanser i teksten", sier Söderlund til DN.

Poet Anna Hallberg har opplevd det samme. Hennes nylig utkomne bok ble ferdig for to år siden. Hun føler seg stemplet som et tapssluk, dernest synes hun det jevnt over er vanskelig å begynne på en ny bok før man fysisk sitter med den forrige i hendene. Begge skylder på den økende kommersialiseringen i bransjen, noe Magnus Bergh i Albert Bonniers förlag kan bekrefte.

Det har blitt vanskeligere å selge inn lyrikken til bokhandlerne og diktsamlinger får ingen eller marginal plass på avisenes kultursider. Forlagssjef og ansvarlig utgiver for Lyrikvännen, Jonas Ellerstöm, spår at alt flere poeter kommer til å publisere sine dikt i tidskrifter og på nettet i framtiden, for å bli lest og få umiddelbar respons på nyskrevne dikt.

I Norge kommer det heldigvis aldri til å bli sånn.

Klikk her for å lese mer

Bastarden

Hvis Barack Obama mangler erfaring, så etterlyser man feil erfaring.


Stian Bromark, Ny Tid
Det er noe med sjangeren politiske selvbiografier som inviterer til glorifisering, selvrettferdiggjørelse og floskelspråk. Politikere tenker ikke på lesere når de nedskriver sine tanker, men velgere – i sær når de er aktive. Etterpå handler det om ettermæle. Et sjeldent unntak er Barack Obamas ”Å leve en drøm. Min afrikanske arv”, som nylig ble gjort tilgjengelig for norsklesende. Muligens skyldes det at den ble utmeislet på et tidspunkt da Obamas presidentambisjoner var usynlige. Han forteller om ungdommelige kokainutskeielser og kritiserer amerikanere for å være kunnskapsløse om verden. Ingen av delene er utpreget smart å gjøre hvis du samler på velgere. Boka fra 1995 er en overbevisende indikasjon på at vi har å gjøre med en usedvanlig presidentkandidat. Ikke bare i amerikansk målestokk, men i vestlig.

Mange liberale europeere får ikke bestemt seg for om de tror verden mest trenger en kvinnelig eller en farget amerikansk president. Begge utfall borger for noe særskilt og vitner om tidas modenhet, men det betyr ikke at de vil føre en radikalt annerledes politikk enn forgjengerne. Du blir ikke automatisk vidsynt eller forstandig selv om du blir født med pupper eller krusete hår. Men det er noe med Obamas erfaringshorisont som gjør ham bedre egnet som verdenspresident enn Hillary Clinton. Hun (1947-) vokste opp i et monokulturelt, konservativt og religiøst enfoldig nabolag i og utenfor Chicago. Hussein Obama (1961-), med en amerikansk mor og en kenyansk far, vokste delvis opp i Hawaii og på Indonesia, der han hadde en indonesisk stefar og fikk en indonesisk-amerikansk lillesøster. I seg selv er ikke det en kvalifikasjon til å lede verdens mektigste land. Men måten den foregikk på, tyder på at USA kan få sin mest kompetente president noensinne. Les boka, og du vil forstå.

Oppveksten var av den fattige og enkle sorten, blant annet fordi moren stort sett var alene om oppgaven. Han stiftet raskt bekjentskap med rasesegregering. Da moren og faren giftet seg, var det fortsatt forbudt med blandingsekteskap i mange delstater. Som verken helt svart eller helt hvit, måtte Obama slite for å bli akseptert som ”en av oss” på begge sider. Moren oppdro Obama nokså sekulært, men begge ble fortrolig med islam og muslimer på Indonesia, på et tidspunkt da landet var på sitt mest kaotiske, diktatoriske og voldelige. I modnere alder reiste Obama til Afrika, for å bli kjent med farens og familiens røtter. Så sier man at Obama mangler erfaring? Det han eventuelt mangler av politisk pondus, kompenserer han rikelig med kompetanse i kulturell kompleksitet. Er det noe verden trenger nå, er det en verdenspresident med evne til empati overfor, og kunnskap om, hvordan det er å tilhøre jordas mindre privilegerte. Barack Obama snakker indonesisk, for pokker. Klart han utrydder fattigdom, avblåser sivilisasjonskonflikten og avvæpner terroristene i løpet av null tid. En strek i regningen, for oss her oppe, er det at Barry kjenner Afrika og Asia bedre enn Europa. Det er en rimelig strek å betale.

Klikk her for å lese mer

Sensurert til suksess

Iranske forfattere går nye veier for å takle sensuren i landet.

Stian Bromark, Dagbladet
SENSUR: Iran har en ærerik litterær tradisjon, men det er ikke lett å være bokinteressert i dagens Iran. Skal vi tro Guardian-spaltist Saeed Kamali Dehghan er den vitale litterære kulturen i ferd med å bli utvisket fra folks minne. Irans president Mahmoud Ahmadinejad har innført strengere og strengere sensurregler, etter sin forgjengers oppmykningsperiode fra 1997. Landets "grådighet for litteratur" endte brått da Ahmadinejad ble valgt i 2005, skriver Dehghan i en artikkel.
Forleggere har blitt arbeidsledige og forfattere nekter å levere inn sine manus til de operative forlagene, i protest. Sensurmyndighetene tillater ikke bøker som strider mot det de religiøst lærde oppfatter at Koranen prediker, spesielt i spørsmål om sex, familie og USA. Oversatte og utvalgte titler av Dostojevskij, Faulkner, Duras og (Dan) Brown er dermed forbudt. Oversetter Mojtaba Pourmohsen har så langt ventet i ni måneder på å få godkjent Kurt Vonneguts "A Man Without a Country". Poeten sier til Guardian: "Jeg er så sliten nå. Jeg har ikke energi til å fortsette med litteratur i Iran". Et intervju Pourmohsen gjorde med en iransk lesbisk poet bosatt i Canada, førte til at myndighetene nedla magasinet det ble trykket i.

Forfatter Yaghoub Yadali ble nylig fengslet for tre måneder på grunn av romanen "Mores of Unrest", som opprinnelig ble godkjent av sensuren. Men så ombestemte sensuren seg.

Forfatteren må også beklage utgivelsen i tre artikler. Den prisbelønte romanforfatter Reza Ghassemi, som er bosatt i Frankrike, har sett seg lei på alle hindringene, så han har like godt publisert hele sin siste roman på nettet. Der kan den leses gratis. Tiltaket har blitt omfavnet av det omfattende iranske bloggsamfunnet. Boka har blitt anmeldt og debattert som om den var en ordinær utgivelse. Før de iranske myndighetene ble klar over nett-utgivelsen, hadde sidene omkring 6 000 treff daglig. Nå er den delvis sensurert, og får mellom 3- og 400 treff daglig. Det er likevel langt flere lesere enn det Ghassemi, og muligens de iranske sensurmyndighetene, hadde drømt om.

Klikk her for å lese mer

Bhuttos arv

Vestlige intellektuelle har startet krangelen om Benazir Bhuttos arv.

Stian Bromark, Dagbladet.
Etter at den pakistanske opposisjonspolitikeren Benazir Bhutto (1953-2007) ble drept 27. desember, har omtalen av henne i vestlige medier stort sett vært rosenrød. Slik er det gjerne. Politikere er sjelden så folkekjære som etter sin død.

I en overpompøs artikkel av den franske såpefilosofen Bernard-Henri Lévy, blant annet publisert i The Wall Street Journal 30. desember, er det ikke måte på hvor demokratisk og moderne hun var. Artikkelen åpner slik: ”De har drept en kvinne, en vakker kvinne”. Hvis du lurer på hvem ”de” er, så er det muslimer, de samme som drepte journalisten Daniel Pearl og drapstruet Salman Rushdie, skal vi tro franskmannen. Samtidig mener han at hun representerte håpet, ikke bare for pakistanere, men for alle muslimer i hele verden.
Christopher Hitchens er en annen forståsegpåer som har latt seg blende av Bhuttos ytre. I en Slate-artikkel minnes han hvordan hun ”løy så vakkert” for ham når hun snakket om landets fredelige kjernefysiske program.

Det finnes vestlige debattanter med bakkekontakt. India- og Pakistan-kjenner William Dalrymple skrev forrige uke en artikkel i New York Times under overskriften ”Bhuttos dødelige arv”. I den minner han om at det var under Benazir Bhuttos (trolig) korrupte ledelse på 1980- og 1990-tallet at Taliban og andre fundamentalistiske grupper i Pakistan ble bygget opp med bistand fra de hemmelige tjenestene. Han minner også om at Bhuttos regjering i sin tid ble grundig kritisert av Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner på grunn av mishandling, bortføring og tortur av politisk opposisjonelle.

Bhutto kviet seg heller ikke for å forby demonstrasjoner, hvis hun mislikte det politiske innholdet. Hun erklærte seg leder på livstid i sitt eget parti. Hun lignet mer en autokrat enn en demokrat. Den kanadiske feministen Irshad Manji er også kritisk i artikkelen ”Bhutto mislyktes i å modernisere Pakistan”. Hun nevner spesielt at Bhutto unnlot å forandre kvinnediskriminerende lover, blant annet en som straffet kvinner hvis de ble voldtatt. Manji avslutter artikkelen med et håp; at Bhuttos død vil demokratisere Pakistan mer enn hun selv var i stand til i live.

Klikk her for å lese mer

Apen haler innpå

Er aper like smarte som mennesker? Eller smartere?

Stian Bromark, Dagbladet.
I noen århundrer har forskere og filosofer insistert på at det er én ting som skiller mennesket fra sine treklatrende og hårete slektninger, nemlig evnen til å le. Men nå har latteren satt seg fast i halsen. En studie utført av dr. Marina Davila Ross fra University of Portsmouth og professor Elke Zimmermann ved University of Veterinary Medicine i Hannover slår fast at aper kan ha seg en god latter de også. "Hos mennesker kan mimikk være både frivillig og ufrivillig. Før vår oppdagelse fantes det ingen bevis for at dyr kunne ha tilsvarende oppførsel", sier Davila Ross, ifølge BBC. Deres tese er at latter har utviklet seg hos våre felles stamfedre. Forskerne har studert lek og latter blant 25 orangutanger mellom to og 12 år fordelt på hele verden, og de er ikke tvil om at aper kan le og at latter til og med kan smitte mellom aper.
Før jul kunne BBC også melde at sjimpanser var flinke i matematikk. Forskere ved Duke University i North Carolina hadde funnet ut at apers regneferdigheter og visuelle hukommelse var på høyde med eller bedre enn en gruppe studenters. De var like flinke i matte, men når det gjaldt visuell hukommelse, stakk sjimpansene av med seieren. Testen var utført på en dataskjerm med touch screen, utformet omtrent som det spillet der du legger en rekke gjenstander på bordet, skjuler dem med et teppe og ber deltakere om å si hvilke som er borte eller i hvilken rekkefølge de opprinnelig lå i.

Dette er to av flere ferske forskningsfunn på forholdet mellom aper og mennesker som viser at aper er langt smartere og langt likere enn oss vi hittil har trodd. En studie offentliggjort denne uka viser for eksempel at også mannlige aper "betaler" partnere for sex, skjønt betalingen kan minne like mye om flørting og forspill. Ingen av nyhetene gleder det amerikanske høyrekristenmiljøet, som aldri har hatt noen sans for at man bruker ordet "ape" og "menneske" i samme setning. Men de trenger nok ikke å frykte for mange fremtidige funn som for eksempel viser at aper har like stor glede som oss av Grandiosa og Idol, for forskere har også funnet ut av orangutanger kan være utryddet innen 2025. Av oss. Så mennesker er nok fortsatt best når det gjelder.

Klikk her for å lese mer