Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

29. jan. 2007

Skal vi le eller gråte?

Du kan gjerne drive gjøn med Hitler, jøder, muslimer og samer. Hvis du gjør det med glimt i øyet.


Av Stian Bromark, Dagbladet
TO JØDER, SOM HAR TIL OPPGAVE, å flytte de likviderte til ovnene, rister på hodet der de går bak en tredje medfange, som er arbeidsufør og dermed dødsdømt. Moses sier til Jacob: ”Jeg håper han overlever et par dager til, så blir han litt lettere å bære.” Jacob synes de må være mer offensive: ”Hva om vi spiser opp alt brødet hans? Da blir vi sterkere, og han blir tynnere og brenner opp fortere”.

DET ER EN MAKABER HISTORIE. Knapt en vits, egentlig. I hvert fall er den ikke noe morsom. Hvis ordene var kommet ut av munnen på en middelaldrende, hvit nordmann med svekket politisk gangsyn, som for eksempel het Tore Tvedt eller noe sånt, ville få nølt med å stemple mannen som rasist. Men vitsen stammer ikke fra Norge. Den ble oppfunnet av utsultede og forpinte jøder i Auschwitz under annen verdenskrig. Humoren er ren forsvarsmekanisme. Det er ikke galgenhumor, men gasskammerhumor. Vi ler så vi i det minste vet at vi ikke gråter. Det er ikke til å fatte, men angivelig sant: Jødene i konsentrasjonsleire kunne ofte være morsomme og selvironiske seg imellom – og ikke sjelden sarkastiske på bekostning av sine humorløse voktere. Det har den svenskjødiske forfatteren Bertil Neuman dokumentert i boka ”Skratta eller gråta – humor i koncentrationsläger” (2005). Bedre enn noen moralsk pekefinger viser jødevitser fortalt av jøder hvor absurd, grotesk og livsfarlig antisemittismen var. Og er.



(Regissør Dani Levy)

VITSEMAKERIET I TYSK FANGENSKAP var også en form for ulydighet. Hitler hatet latter, skrål og fnising, og han manglet selvinnsikt til å se at hans selvhøytidelighet var latterlig. Mannen hadde ingen kvaler med å ta sitt eget liv, så en passende hevn er å peke på bilder av mannen, hånflire og rope ut ”Adolf har en bitteliten tiss!” Omtrent det har den sveitsisk-tyske regissøren Dani Levy gjort i sin nyeste komedie ”Min fører: Den virkelig sanneste sannhet om Adolf Hitler”, som hadde premiere i Tyskland sist uke. Filmen har ført til debatt fordi mange mener den ufarliggjør Hitler og relativiserer jødenes lidelser. I filmen kan man se Føreren leke i badekaret med en plastikkubåt, han sliter med sengevæting og søker sjelesorg hos en jødisk skuespiller. Igjen er det ikke irrelevant hvem som hisser opp lattermusklene. Levy er selv medlem av en jødisk familie som ble offer for Hitlers blodige alvor. Det betyr ikke at man må være jøde for å latterliggjøre Hitler. Charlie Chaplin valgte også overdrivelseskunsten i ”Diktatoren” (1940) for å advare mot datidens nazisme. Han var ikke jøde, selv om mange trodde det. Hvordan benekte slike ”anklager” uten å spille ballen over til motstanderen, antisemittene?

ER DET MULIG Å SPØKE MED HOLOCAUST, er det mulig å spøke med det meste. Det er et spørsmål om beveggrunn: Hvorfor forteller du denne historien? Ved siden av groteske forbrytelser som barnemishandling og et naturfenomen som menstruasjon (ingen sammenligning), er etnisitet et av de få tabuområdene vi har igjen. Spesielt hvis dette kulturelle opphavet er koblet til religion eller den etniske minoriteten har vært utsatt for overgrep i nyere tid. Samevitser, for eksempel. Hva kaller man en same unnfanget med prøverørsmetoden? Jukselapp. Slike umorsomheter florerer på nettet, gjerne på hjemmesider hvor eieren skryter av å ha hoppet av skolen allerede i barnehagen. Det er ikke sikkert vi hadde ledd oss i hjel dersom det var sametingspresidenten som fortalte den, men vi kunne i det minste trukket på smilebåndet i trygg forvissning om at vi lo sammen med dem vi lo av. Det er ingen skam å le sist. Vitser om muslimer er ofte heller ikke alltid særlig lattervekkende. ”Jøss, har du bulket bilen?” ”Ja, jeg kjørte ned en muslim.” ”Men det er jo fullt av greiner og blader på panseret?” ”Han prøvde å løpe inn i skogen.” Her kan man med hell bytte ut ordet ”muslim” med ”svenske” uten at fortellingen mister kraft. Den blir bare mindre ondsinnet.

ETNISK HUMOR ER I VINDEN, tidvis i stormen. I motsetning til på 1930-tallet blir den i dag heldigvis ofte framført av minoritetsrepresentanter selv. Det kalles et framskritt. Karikaturtrekkene kan være de samme, men budskapet er forskjellig. Når Sacha Baron Cohen, i rollen som Borat, sa seg enig med skuespiller Mel Gibson i at jødene har startet alle kriger, at de utryddet dinosaurene og kan klandres for orkanen Katrina, er det beroligende å vite at Cohen selv har vokst opp i en jødisk-ortodoks familie. Det som ligner på rasisme, er ikke det, men antirasisme. Cohen driver ikke gjøn med jødene, men med de som driver gjøn med jødene. Gjerne i fullt alvor, som Mel Gibson i fylla. De norske komikerne Zahid Ali, Shabana Rehman og Lisa Tønne har også havnet i tilsvarende roller. Det kan være de støter en og annen humørløs imam på veien, men først og fremst bidrar de til å utviske skiller mellom majoritet og minoritet i Norge. ”Jul i Tøyengata” var et harselas med alle former for stivbeinthet, også hellige norske juletradisjoner.

NOE AV DET HEITESTE DU KAN SE på kanadisk tv for tiden, handler om forholdet mellom gamle og litt eldre landsmenn. Komiserien ”Little Mosque on the Prairie” hadde premiere 9. januar på CBC, og samlet 2, 1 millioner tv-tittere foran skjermen. Det er over dobbelt så mange som sitcom-konkurrentene. I forkant fikk den massiv internasjonal oppmerksomhet fra nyhetsdistributører som New York Times, Washington Post, CNN og BBC, noe som førte til at premieren ble fremskyndet. Serien handler om hvordan idyllen brytes i den etnisk homogene, fordomsfulle og kristne landsbyen Mercy da de muslimske innbyggerne bestemmer seg for å bygge et gudshus. ”Vi kommer til å bygge en moske i det gamle bedehuset. Skal du si det til Jesus, eller skal jeg?”, spør muslimenes selvoppnevnte leder presten. Kvinnen som står bak suksessen heter Zarqa Nawaz, en muslim med pakistansk-kanadisk-britisk bakgrunn. Produksjonsselskapet hennes, FUNdamentalist Films, har følgende fengende slagord: ”Putting the 'fun' back into fundamentalism.”


(Minoriteam)

NÅ KAN DET HØRES UT SOM OM det bare er lov til å spøke med seg selv. Budbringeren er ingen uvesentlig faktor, men det er mer avgjørende hvordan, og hvorfor, budskapet framføres. Muhammed-karikaturene var nok ikke ment å være morsomme, men svakheten var først og fremst at den satiren ble oppfattet som ensidig kritikk mot én dansk minoritetsgruppe. Da er det mer sting i den amerikanske animasjonsserien Minoriteam, som både latterliggjør hverdagsrasismen og ulike politisk korrekte tabuer. Hovedpersonene er fem superhelter, som alle har stereotype karaktertrekk. Du møter meksikaneren El Jefe, som også er 1/18.del viking. Hans dødelige våpen er en Leafblower 3000. Fasto er en afroamerikaner som har draget på damene (stor penis) og er verdens raskeste løper. Jewcanos superkrefter er jødedommen. Inderen Non-Stop og kineseren Dr. Wang bekrefter også våre verste fordommer. Fienden de skal bekjempe er organisasjonen ”White Shadow”, som jobber for å utbre ideen om de hvites overlegenhet. Minoriteam rydder opp, fordi de har klodens beste hensikter og universets sterkeste motto: ”Fighting for all people of color, except white people, unless they are Jewish.” Gutta som står bak serien, er verken jødiske eller muslimske. Bare morsomme.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
(sbromark.blogspot.com)

Rammesak: Fra spøk til alvor
ER ETNISKE VITSER ET TEGN på et balansert eller et lettere forvirret samfunn? Kanadiere regnes for å være flinke på flerkultur, men de går ikke av veien for å fortelle morsomheter om sine minoritetsgrupper, ifølge en fersk undersøkelse fra Sun Media, som eier flere store aviser i landet. Den viser at 20 prosent av innbyggerne har kommet med rasistiske slengbemerkninger, mens hele 66 prosent har gjort det i form av vitser eller vittigheter. ”Vi tenker ikke på at en etnisk vits potensielt er en rasistisk slengbemerkning”, sier statistiker Dave Scholz.

CHRISTIE DAVIES ER AV en annen oppfatning. I hans klassiske studie “Ethnic Humor Around the World” (1990) argumenterer han for at minoritetsvitser ikke nødvendigvis fører til økt rasisme, men at de gjerne er et symptom på latent fremmedfrykt. I gode vitser er det en grunn til at én etnisitet er valgt framfor en annen, og dermed er man med på å vedlikeholde ideen om at tyskere er militaristiske, for eksempel. Eller at nordmenn er lite verdensvante. Som i denne amerikanske vitsen om oss: Ola og Lars var på sin første togtur. De hadde tatt med bananer til lunsj. Akkurat da de var i ferd med å ta av skallet, kjørte toget inn i en lang og mørk tunnel. ”Har du spist bananen din ennå” spurte Ole ganske opphisset. ”Nei”, svarte Lars. ”Ikke gjør det! Jeg tok akkurat en bit, og ble blind!”

SOSIOLOGEN DAVIES MENER selv rasistiske vitser verken kan eller bør forbys, men de bør kontinuerlig analyseres. Hvis målskiven ikke lenger bare er dum og naiv, men begynner å få kriminelle trekk, så er det fare på ferde, mener han. For eksempel hvis man i en satire portretterer en kjent profet som terrorist. Eller hvis man sprer denne danske vitsen på internett: Hva kalles en tyrkisk jomfru? En kvinne som løper fortere enn sine fettere. Eller denne norske vitsen: Vet du hva man kaller en same med Mercedes? En tyv. Slike umorsomheter vitner om et konfliktorientert samfunn i ubalanse, skal vi tro Davies. Det er ingen spøk.



Ikke bruk n-ordet
Den største skandalene i amerikansk underholdningsbransje i 2006, var skuespiller Mel Gibsons uheldige fyllekommentar om jødenes uheldige påvirkning på verden. På en god andreplass finner vi Seinfeld-komikeren Michael Richards (Kramer). Under et show før jul mistet han besinnelsen og skjelte ut publikum: ”Når jeg våkner i morgen vil jeg fortsatt være rik, men når du våkner vil du fortsatt være en nigger". Den kjente fargede skuespilleren Jamie Foxx kommenterte hendelsen sist uke, og sa at heretter bør hvite mennesker forbys å bruke n-ordet. Selv er han helt avhengig av det.

Bruk s-ordet
I 2002 forsøkte noen forskere i Storbritannia å kåre verdens morsomste vits. Det ble samlet inn 40 000 vitser fra 70 ulike land, og prosjektet havnet i bokform året etter (”Laughlab: The Scientific Search for the World's Funniest Joke”). Undersøkelsene viste at tyskere er de som ler av flest vitser, mens japanere kan være ganske humorløse. Dessuten ble det avdekket at menn foretrekker vitser som handler om kvinnefiendtlighet og sex, mens kvinner liker ordspill. Vinnervitsen handlet imidlertid om to jegere. Den kan leses på www.laughlab.co.uk/winner.




Klikk her for å lese mer

12. jan. 2007

Kulturkrig på norsk

Egner og Pippi sensureres, som om det er ungene vi trenger å bekymre oss for.

Av Stian Bromark, Ny Tid
I USA har debatten pågått kontinuerlig i 20 år. I Norge har den aldri kommet skikkelig i gang, men språkdiskusjonene før jul kunne minne om et vaskeekte slag fra det amerikanerne kaller culture wars. ”Neger” eller ”etnisk nordmann” bør nå uttales med anførselstegn eller med glimt i øyet, eller andre signal for å vise at du egentlig mener noe annet. Forlaget Cappelen (og muligens Damm), samt NRK, har også skånet oss foreldre fra ”negerkonge” og ”hottentott”.

Det var en lettelse, for det er så uestetisk med foreldre som stotrer på jakt etter alternative ord fordi det som står på trykk er for ufint eller for komplisert. Vi har nok utfordringer fra før. For eksempel kom min førsteklassing nylig hjem og fortalte at en kompis gikk rundt og kalte alle for ”homse”. Det er skikkelig slemt sagt, la guttungen til. Ja. Nei. Det vil si… svarte far, før han la ut om de gamle grekerne. Innen den moralske historieleksjonen var kommet til 1930-tallet og Hitler, var den stakkars gutten så forvirret at han trodde homofili hadde noe med jødedommen å gjøre.

Det kan heller ikke ha vært enkelt for moren til en nevø, som for noen år siden fikk barnehagen på tråden fordi gutten skjelte ut alle som ”pakkis”. Men den som sier at andre er pakkis, er pakkis sjøl. I hvert fall vil noen påstå det, siden guttens far vokste opp i Pakistan. Samtalen om bien og sånt må ha fortont seg som en dans på roser. De fleste unger vil slutte å slenge om seg med ukvemsord når de blir forklart konnotasjonene. Mer uforståelig er det at voksne mennesker ikke gir seg, selv etter gjentatte ørefiker. Det er ikke barn som trenger beskyttelse, men de voksne.

Cappelen har ikke bedrevet sensur av Egner, bare tatt hensyn familiens ønsker, men hvis de virkelig skulle praktisert politisk korrekt sensur, så har de nok av andre forfattere å gripe fatt i. B. Andreas Bull-Hansen, for eksempel. Romanen ”Anubis” er lagt til et fremtidig Europa hvor kontinentet diktaturstyres av rasistiske muslimer. I intervjuer har Bull-Hansen understreket at han er oppriktig bekymret: ”Islamske verdier innebærer som regel kvinneundertrykkelse, avvikling av demokratiet og ytringsfriheten, sensur av pressen osv.” Neger, hottentott og pakkis høres plutselig ut som ømt hviskede kjælenavn.

Problemet, foruten at Bull-Hansen forveksler skremselspropaganda med skjønnlitteratur, er at ”Anubis” var bare én av flere høstbøker som tegnet et negativt bilde av innvandrere/muslimer. Vebjørn Selbekk, Hege Storhaug, Sven Kærup Bjørneboe og Hans Magnus Enzensberger fylte ut listene på andre forlag. Sensur er gammeldags, og det er kvalitetsforskjeller på Bjørneboe og Selbekk, men dette ensidige fokuset på innvandringens negative konsekvenser er et større samfunnsproblem enn utdaterte enkeltord. Den som vil ha et alternativt syn på kulturutveksling i bokform, må for tiden nøye seg med en thailandsk kokebok. Eller, som sagt, med barnebøker.

Cappelens mest innflytelsesrike politisk korrekte forfatter er ikke Edward W. Said, men Kjetil Indregard. Linus og hans flerkulturelle vennegjeng i Svingen viser at det ikke trenger å være noen motsetning mellom nostalgisk Gerhardsen-idyll og ”islamske verdier”. Dessuten minner de oss på, som Astrid Lindgren, at voksne ofte kan være skikkelig kunnskapløse, dumme og barnslige.


Klikk her for å lese mer

8. jan. 2007

Hjelp!

Jeg er redd frykt har blitt vår nye folkesykdom.



Av Stian Bromark
”Vi frykter at noe er galt med været”, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale. Det er en oppsiktsvekkende formulering, siden klimaforskere har lagt dokumenter oppå dokumenter i minst 30 år. Stoltenberg har dessuten vært statssekretær i miljøverndepartementet og sitter nå i regjering med miljøpartiet SV. Det er klart han vet at noe er fordømt galt med været. Men ved å bruke ordet ”frykter”, inntar han folkets posisjon og får muligens som takk deres stilltiende tillatelse til å bruke milliarder på å rense klimagasser de neste tjue åra. Vi kan være uhyre skeptiske til snusfornuftig skråsikkerhet og vitenskapelige dommedagsprofetier, men nyhetsinnslag om bønder som sanker nypoteter lille juleaften i vinterlandet Norge, skremmer vettet av oss.

Frykt er vår nye folkesykdom. Fjoråret var rikt på overdrevne reaksjoner, på alt fra fugleinfluensa via e.coli-skandalen til sikkerhetshysteri på Gardermoen. Oslo lufthavn ble 8. september stengt for utenlandstrafikk og alle passasjerene måtte gjennom sikkerhetskontrollen på nytt, fordi en ambassadør hadde sneket seg inn bakveien. Noen dager senere ble et Norwegian-fly holdt tilbake og gjennomsøkt av politiet fordi en kulturjournalist i VG hadde pakket tyggegummien inn i en gul post-it-lapp med påskriften ”En levende virusbombe i Trondheim”, som var informasjon om en ny bok av forfatteren Tore Oksholen. Overdrevent? Nei, ikke nå lenger. Det er sånn det har blitt. I minst 150 år har filosofer og politikere lovet oss et risikofritt samfunn. Hvis vi bare la bånd på våre egoistiske tilbøyeligheter, skulle storsamfunnet påta seg ansvaret for vår trygghet. Vi er i dag alle forskanset bak høye murer, men vår subjektive følelse av usikkerhet synes ikke å være redusert. I filmen Bowling for Columbine (2002) undersøker rabulisten Michael Moore den slepphendte våpenkulturen i USA. Hans tese, som blant annet er inspirert av sosiologene Frank Furedis ”The Culture of Fear (1997) og Barry Glassners ”Culture of Fear” (1999), er at amerikanerne er triggerhappy fordi de har blitt et fryktsomt folkeslag. Det er ingen grunn til å tro at det er veldig annerledes her hjemme. Nordmenn er i alle fall like redde for terrorisme som amerikanerne, selv om vi har mindre grunn til det. Vi mangler heller ikke avtrekkere, for Norge ligger nær europatoppen i besittelse av private våpen. Jeg frykter vi kan å få en skolemassakre her i Norge om ikke lenge. På Katta, kanskje.

Moderne journalistikk handler om åberøre leserne. Folk som frykter noe er nesten like bra som popstjerner uten truser og godt sommervær på Tjøme. Dårlige nyheter selger aviser, og saker med ”frykt” i seg er blant de dårligste. Høyere strømpriser, nyttårsraketter, Ole Gunnar Solskjærs kneskade. ”Skogsarbeidernes største frykt akkurat nå er at det skal komme snø”, stod det i avisene forrige uke. ”Hos enkelte barn kan brann i barnehagen skape en generell frykt for brann - også hjemme.” ”Sentralbanken sprer frykt”. For noen dager siden gikk det så langt at forskere rykket ut og sa at de fryktet kjendiser som sprer frykt: ”Feilaktige påstander kan påføre folk unødvendig frykt eller skape urealistiske forventninger”. Selv den mest sindige kan ty til ”frykt” som interessevekker. En kommentator i Aftenposten skrev torsdag at ”Norge, som andre rike land i Vesten, frykter den dagen Kina og India overtar som verdens økonomiske stormakter.” Ja, det er helt riktig, istemmer vi, uten at verken kommentatoren eller leseren er helt sikre på hvorfor vi bør være redde for akkurat det. Muligens henger det sammen med NHO-konferansen som ble arrangert samme dag, hvor BI-forskere la fram en rapport om samfunnsutviklingen fram mot 2030. De spådde blant annet økt frykt for globaliseringen. Det er dårlige nyheter, siden vi allerede er livredde for den _ hva den nå enn er for noe.

Kollektiv frykt er ikkeet nytt fenomen, men den er langt mer utfordrende når den er som i dag; uidentifiserbar, fragmentert, diffus, uforutsigbar, flytende – uten en spesifikk årsak og uten en klar adressat, skriver den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman i sin nyeste bok, ”Liquid Fear” (2006). Det som plager oss kan skimtes her og der, men trusselen er ikke synlig og den lar seg ikke spore opp, slik som atombombetrusselen under Den kalde krigen. Det er et paradoks i den rike delen av verden, siden vi er mer skjermet enn noen gang fra konkrete trusler som fattigdom, sult, arbeidsledighet, krig, en morsk Gud og dødelige sykdommer. Vi vet at noe burde gjøres, men ikke hva, eller hvordan, fordi trusselen er som vårt moderne samfunn – globalisert, oppsplittet, raskt skiftende. Frykt er et annet ord for usikkerhet og uvitenhet. Derfor bruker mange av oss tid på å trygge det som er oversiktelig. Vi installerer alarmer på boligen, kjører ungene til skolen, tegner livsforsikringer, resirkulerer rødvinsflaskene, slenger spydigheter til de pakistanske naboene, slutter å røyke, knasker c-vitaminer og antidepressiva, og lar være å mate måkene ved Østensjøvannet i Oslo når fugleinfluensaen herjer i Kina. Slike enkle tiltak gjør at vi føler at vi har kontroll, mener Bauman. ”De holder mareritt, og søvnløshet, på avstand. Men det gjør oss ikke nødvendigvis mer trygge”.



(Zygmunt Bauman)

Frykt er et tveegget damoklessverd. Den kan være usunn, som frykten for muslimer. Eller den kan være mer målrettet, som frykten for terrorister. Eller den kan være mer udefinerbar, slik at muslimer i Norge forveksles med terrorister i Afghanistan. I filmskaper Christopher Owes verden på Holmlia ble naboens matlukt og støynivå et symbol på sivilisasjonskonflikt mellom Øst og Vest. Når denne irrasjonelle fremmedfrykten blir forsøkt forklart rasjonelt, forsterker angsten seg og inntar paranoide og konspiratoriske former. Da trenger vi ikke å frykte annet enn frykten selv. I andre tilfeller bør frykten få fritt spillerom, for eksempel når det gjelder uhemmet kapitalisme, utryddelse av dyrearter eller utroskaps uheldige påvirkning på familielivet. Vi overdriver ofte den irrasjonelle frykten og underspiller den rasjonelle. På det første reagerer vi med panikk, det andre med stoisk ro, men det burde vært omvendt. Det er større sjanse for at du dør på vei til flyplassen enn om bord i flyet, og det er større sjanse for at du tar selvmord enn at du mister livet i en trafikkulykke, mens klimaendringene vil kunne befri oss fra alle slike trivielle bekymringer. Vi er alle passasjer på Titanic og vet at det er mange isberg foran oss, skriver Zygmunt Bauman. Mens vi venter, bretter vi melkekartonger og frykter at ”noe” er galt med været.
Stian Bromark er journalist og forfatter
sbromark.blogspot.com

Rammesak: Fryktens historie
Frykt er følelsen som styrerdagens samfunn, skriver historikeren Joanna Bourke i boka ”Fear. A Cultural History” (2005). Spesielt Krigen mot terror har lagt nye føringer på forholdet mellom politikere og velgere. Frykten rettferdiggjør forebyggende krigsangrep, overvåking av sivile og forfølgelse av uskyldige innvandrere, og vi aksepterer brudd på menneskerettigheter fordi vi tror det gjør oss sikrere. Vi tror ikke lenger at vold avler vold eller at frykt sprer frykt. ”Autoritære, diskriminerende og uproporsjonale reaksjoner har blitt normen”, skriver hun.

Boka er en reise gjennomfryktens historie de siste to hundre årene, fra religiøse dommedagsprofetier via ungers mareritt til krig, atombomber og terrorisme. Kapitlet om sosialt hysteri er spesielt fornøyelig. I 1926 brøt det ut panikk i et helt døgn i England etter at BBC sendte et fiktivt nyhetsinnslag om at arbeidsledige var i ferd med å lage revolusjon i landet. Kollektiv redsel brøt også ut i USA noen år senere, i 1938, da CBS og Orson Welles dramatiserte H. G. Wells klassiker ”The War of the Worlds”. Det var på selveste halloween-kvelden og 1, 2 million, av seks millioner lyttere, rømte fra sine hjem overbevist om at romvesener var i ferd med å innvadere jorda.

Bourke opererer med mangeunderkategorier, men inndeler frykten hovedsakelig i en ”egoistisk” og en uselvisk del. Det er den uselvisk delen som har kommet på defensiven de siste årene, mener Bourke. Når vi i dag snakker om frykt, eller opplever frykt, så er det frykt for eget liv og egen helse, ikke for andres. Derfor godtok også amerikanerne invasjonen av Irak – så lenge man trodde Saddam Hussein hadde noe med 11. september og den globale terrorismen å gjøre. Derfor vil den vestlige verden også akseptere sanksjoner, aksjoner og muligens krig mot Nord-Korea og Iran, såfremt vi tror at handlingene gjør byer som New York, Paris og Oslo tryggere. Sivilbefolkningene i disse landene er et ikke-tema, i beste fall et påskudd. I hvert fall ikke noe å være redd for.

Notis I:Framtidsfrykt i USA
En fersk undersøkelse viser at amerikanerne er ganske pessimistiske med tanke på året 2007. Seks av ti tror USA vil oppleve et nytt terroranslag, 70 prosent forventer en naturkatastrofe på linje med flommen i New Orleans og like mange tror de kommer til å få se dramatiske konsekvenser av den globale oppvarmingen, ifølge Associated Press-AOL News. De færreste tror imidlertid USA vil gå til krig mot Iran eller Nord-Korea. Ett av lyspunktene for 25 prosent av de spurte, er at Jesus vil dukke opp i 2007.

Notis II:Framtidsfrykt i Norge
Nordmenn generelt har grunn til å se lyst på framtiden, tatt i betraktning at vi bor i verdens beste land. Minst. På den annen side kunne NRK i desember melde at 57 prosent av alle nordmenn tror klimaendringene vil ødelegge for vår nasjonalsport, langrenn. Før jul ble hele 29 av 78 renn i verdenscupen flyttet eller avlyst på grunn av snømangel. Generalsekretær Kristin Felde i Norges Skiforbund er imidlertid ikke bekymret, for problemet kan løses med kjølespor i løypa, innendørsanlegg og porselen i hoppbakkene. Natur er for pyser.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun