I spenn mellom Øst og Vest

Det finnes en bro som er gammel, brun og stygg. Den strekker seg over Det Gyldne Horn i Istanbul. Der søker mennesker sin framtid.

Stian Bromark, Dagbladet
I begynnelsen var planken. Slik må det ha vært. En planke over
en bekk. Så skrev noen ved siden av på norsk «Hundrede Mand
kan jeg bære paa min Rygg, men svigter om de alle marscherer»,
eller sang på engelsk «Like a bridge over troubled water, I
will lay me down». Noen plystret på fransk, i hvert fall.
Dermed var en livløs bygningskonstruksjon omgjort til levende
kulturhistorie. En forseggjort, arkitekttegnet bro kan være et
praktfullt monument, men de viktigste broene er noe mer enn
bare funksjonelle kunstverk. De er broer som slutter å være
overganger og blir en tilstand i seg selv.

BROER ER SOM SKAPT for sangtekster og dikt, som bakgrunn i
fotografier og landskapsmalerier, helst med noen piker på. I
filmer fungerer de gjerne som møteplasser, for spioner eller
for kjærestepar. I «Les Amants du Pont Neuf»(1991), med
Juliette Binoche og Denis Lavant i rollen som de elskende,
foregår nesten hele handlingen på og under Paris' eldste bro,
Pont Neuf. Broa er her et symbol for forbindelsen mellom to
ulike sosiale sjikt, representert ved kunstneren Michèle og
narkovraket Alex. I andre filmer er broa stedet der
melankolikeren vandrer tenksom og alene. Broa er fortsatt en
metafor for sameksistens, men nå fraværet av det.

I virkeligheten finnes det broer med en like sterk imaginær
kraft: «Sukkenes bro» i Venezia fikk i sin tid navn etter
lyden av misfornøyde straffanger, men nå høres bare turister
som okker seg over byens prisnivå. Ødeleggelsen av broa i
Mostar i 1993 ble en symbol på den meningsløse krigen i
Bosnia. Så har vi broa med kallenavnet «The Suicide Bridge». I
de siste åra har den fått konkurranse fra Hornsey Lane Bridge
i London, men Golden Gate Bridge i San Francisco regnes
fortsatt som selvmordsbro nummer én, med sine 1200 dødelige
hopp.

FÅ BROER ER SÅ OMSUNGET, omskrevet og generelt omfavnet som
Galata Köprüsü i Istanbul. Den henger sammen med Golden Gate
Bridge i San Francisco, metaforisk talt, siden Golden Gate er
oppkalt etter Det Gyldne Horn, som Galatabroa går over. På
Galatabroa er det derimot ikke så mange som tar livet av seg.
Vannet under er uinnbydende. Dessuten er det altfor kort
avstand mellom broa og sjøen. Og det finnes en betjent
politistasjon på broa. Men den avgjørende årsaken til at
Galatabroa er uegnet til definitive farvel'er, er at det
konstant befinner seg mange reddende engler der, klare til å
fiske deg opp. Galatabroa er et sted mennesker tilbringer hele
sitt liv, fra morgen til kveld. De kjøper sigaretter og
lommetørklær fra guttevalpene, bøker fra den gamle liberaleren
og paraplyer fra sosialisten, får sine sko pusset og får
servert sine daglige tilmålte kopper av teselgeren.

De fleste tilbringer ikke tid her fordi de skal selge noe eller fiske
opp middagen, men fordi det er her det skjer. Broa er en by i
seg selv, som den nederlandske journalisten Geert Mak skriver
i sin nye bok «The Bridge. A Journey Between Orient and
Occident». Boka handler om broa over alle broer, men er også
en beskrivelse av byen og landet. Galatabroa er et prisme for
Istanbul, som igjen er et mikrokosmos av Tyrkia, som er et
Europa i miniatyr. Det man trenger å vite, får man vite på
broa. Når noen finner all verdens visdom i et sandkorn, skal
det også være mulig å finne meningen med livet på en bro.

MØT FOR EKSEMPEL EN KVINNE som har fisket fra Galatabroa hver
dag i ti år. Hun er utdannet sykepleier, men jobber nå med
datamaskiner. I løpet av to snaue timer har hun fanget mat nok
til hele familien. Hun tenner en sigarett, overrekker Geert
Mak sitt utstyr og sier til ham: «Prøv, det er avslappende».
Eller møt en bankmann, som går på jobb fra ni til fire, men
som tilbringer kveldene på broa. «Å fiske hver dag hjelper deg
til å trene opp tålmodigheten».

Det går rykter om at paraplyselgeren er rik, men at han kommer til broa hver dag fordi han kjeder seg innendørs. En kvinne med problemer på
hjemmebane kaller livet på broa for «ren meditasjon». Møt
tiggere, sniffere, mobiltelefon- og kastanjeselgere, et spansk
ektepar med hund, kurdere, armenere, en blind fløytist som
leser aviser når han ikke jobber og ellers er sammen med sin
japanske kjæreste, unge, middelaldrende, gamle. Broas eldste
ble født i 1929 og han har tilbrakt over 50 år på broa: «Jeg
er ikke redd for mye. Hvorfor skulle jeg være det?» Det er her
de lever, det er her det skjer. De er ikke i samme båt, med på
samme bro.

Galatabroa har blitt ombygd utallige ganger, og er i dag en
trist betongkonstruksjon på en halv kilometer, med to
kjørefiler i hver retning, atskilt av trikkeskinner. På hver
side er det fortau, som er fylt opp av sardinfiskere,
gateselgere og fattigfolk som haster til og fra jobb til fots
(de rike kjører bil, middelklassen tar trikken). I hver ende
av broa er det tunneler under bakken, fylt av
krimskramsbutikker, som selger revolvere og diktsamlinger.
Under selve broa er det mulig å gå et stykke til fots. Denne
strekningen er fylt opp av restauranter, tehus og kafeer. Om
kvelden er broa og disse spisestedene opplyst av en uhorvelig
mengde pærer i de hesligste farger og avslører at broa drømmer
om å bli et bordell. Det er likevel en halvmagisk opplevelse å
nærme seg den kveldstid, vandre over og under, trekke inn
duften av råtten sjø, sprellfersk fisk og årgangseksos, og
bivåne på nært hold dette livet med et helt særegent
økosystem. Broa har de mest talentfulle lommetjuvene i Europa,
ifølge Geert Mak, men de holder fingrene av fatet denne
kvelden.

DET FINNES FÅ BROER med en like sterk symbolkraft. Gjennom
århundrer har Galatabroa forbundet den mer islamske og
imperiale delen av Istanbul med den moderne og sekulære, der
ambassadene og «utlendingene» holdt til. Å gå fra den ene
siden til den andre, var som å komme til en annen
sivilisasjon, ifølge forfatter Peyami Safa. Folk møttes på
broa. Her ble Istanbul kosmopolitisk. Rike og fattige, kvinner
og menn, jøder, kristne, armenere, muslimer, intellektuelle og
handelsmenn. Slik er det fortsatt. Galatabroa forbinder trendy
shoppingstrøk med eldgamle basarer, livlige moskeer med
folkefattige synagoger, overdådige palasser med byråkratiske
ambassader. Galatabroa er broa mellom øst og vest. Her velger
noen å tilbringe sine liv. Ikke på den ene eller den andre
siden, men midt på. De er ikke bro- byggere, men
bro-innbyggere.

Hva snakker de om? Selv de gamle, skal vi tro
Geert Mak, er opptatt av det som kommer: «De er alle stolte av
framtida, de stoler på framtida, alt blir bra i framtida.» De
drømmer ikke på vegne av seg selv - det har de gitt opp for
mange år siden - men for sine barn og barnebarn, byen Istanbul
og landet Tyrkia. Ingen vet hvordan denne framtida vil se ut,
men utsikten fra Galatabroa inviterer til inspirasjon og
kontemplasjon.

Klikk her for å lese mer

Den andre Robert Capa

Hun er kjent som kjæresten til verdens beste krigsfotograf, Robert Capa. Men nå er fotograf Gerda Taro i ferd med å tre ut av hans skygge for godt. Det gjør hun som Robert Capa.

Stian Bromark, Dagbladet
Robert Capa regnes for å være tidenes fremste krigsfotograf. ”Den fallende soldat”, tatt under Den spanske borgerkrigen, er et av fotohistoriens mest kjente bilder. Mindre kjent er det at Robert Capa var et pseudonym for André Friedmann (1913-1954). Enda mindre kjent er det at Robert Capa i en periode også var et pseudonym for Gerda Taro, som egentlig het Gerda Pohorylle (1910-1937). Bak enhver stor mann, står det en enda større kvinne. Det vet alle.
I 1937 dør hun. Året etter utgir han deres bilder i bokform, men tar seg ikke bryet med å fortelle hvilke bilder som er tatt av hvem. Gerda Taro er i ferd med å bli visket ut av historien.

Slik har hun vært lenge. Utvisket. Hennes jødiske familie overlevde ikke første halvdel av 1940-tallet og dermed var det heller ingen som kunne forvalte arven, fotografiene. Dessuten døde Taro på jobb under Den spanske borgerkrigen, og den stod ikke spesielt høyt i kurs i Vesten under Den kalde krigen, fordi kommunistene var helter i kampen mot fascistene i Spania. Den første ordentlige biografien om henne, kalt ”Gerda Taro”, ble skrevet av tyske Irme Schabers i 1994. Den ble først utgitt på engelsk i 2007, i forbindelse med at den første store utstillingen av Taros bilder ble arrangert i New York. Katalogen inneholdt tre hundre bilder man er sikker på stammer fra henne. Nylig åpnet den første utstillingen av hennes bilder i Europa, nærmere bestemt i London. Og nå foreligger en ny biografi på engelsk, skrevet av franskmannen Francois Maspero, med tittelen ”Out of the Shadows. A Life of Gerda Taro”. Begge argumenterer overbevisende for at Gerda Taro burde trekkes fram fra bak kameraet og inn i blitzlyset.

I Alex Kershaws Robert Capa-biografi ”Blood and Champagne” kan vi lese om ”mannen som oppfant seg selv”. I virkeligheten er det hun som oppfinner ham. Gerda Pohorylle vokser opp i en solid, jødisk middelklassefamilie i Stuttgart, Tyskland, mens André Friedmann kommer fra en økonomisk ustabil, jødisk familie i Budapest, Ungarn. Begge flykter til Paris på begynnelsen av 1930-tallet for å unngå nazismen og for å realisere seg selv. I september 1934 søker Friedmann etter en modell til en reklamekampanje for et sveitsisk forsikringsselskap, og valget faller på Ruth Cerf. Hun kjenner til Friedmanns rykte som skjørtejeger, og tar derfor med seg sin beste venninne som anstand, Gerda Pohorylle. Friedmann forfører ikke Ruth, som forventet, men Gerda. Muligens er det omvendt. Hun er vakker, intelligent og kjent for å legge under seg mannfolk, hvis de er behagelige å ligge på. To menneskeforbrukere har funnet hverandre.

Det er hun som forvandler ham til den selvsikre dandyen vi kjenner fra myten. Til gjengjeld lærer han henne alt om fotokunsten. Hennes sekretærjobb i fotobyrået Alliance Agency sikrer dem en leilighet og et utagerende caféliv, omgitt av lovende emner som Henri Cartier-Bresson, Walter Benjamin, Arthur Koestler og Willy Brandt. Det er ingenting i veien med ambisjonene til disse menneskene. André Friedmann drømmer om å bli rik, berømt, fascinerende – og amerikansk. Gerda svarer: Ja, hvorfor ikke? På begynnelsen av året 1936 kommer hun opp med dette geniale markedsføringsstuntet: Freidmann tar bilder, og hun selger dem til byrået hun jobber i. Siden denne Robert Capa er en verdensvant og erfaren amerikansk fotograf, kan han ta tre ganger så høy pris for sine fotografier. Snart tar de begge bilder under dette navnet, selv om Gerda Pohorylle på samme tid skiftet sitt eget navn til Gerda Taro. Skifter de navn for å skjule sin jødiske identitet? Det kan ha vært noe av beveggrunnen, men de gjør det vel så mye for å tjene penger. Og for å ha det moro.

Sommeren 1936 blir fotografkjæresteparet sendt til Spania, der de snart får selskap av andre kamplystne intellektuelle som Ernest Hemingway, John Dos Passos, George Orwell, Louis Aragon, Ilya Ehrenburg, Pablo Neruda og André Malraux. Gerda og André drar fra Paris til Barcelona sammen med kollega David ”Chim” Seymour, bevæpnet med et Rolleiflex og et Leica. Det er denne borgerkrigen som er fødselsøyeblikket for den verdensberømte fotografen Robert Capa. Bildet ”Den fallende soldat” er omdiskutert. Ser vi en mann som blir skutt eller er døden iscenesatt? Biograf Masperos vier plass til spørsmålet om hvem som har tatt bildet. Trolig er det André Friedmann, men ifølge Seymour – som var tilstede og i 1947 en medgrunnlegger av det legendarisk fotobyrået Magnum – er det høyst usikkert. Det kan ha vært ham selv, Friedmann eller Taro. Det var ikke så viktig på det tidspunktet. Bildet ble først berømt en stund senere, da Life og Paris Soir trykket det opp som illustrasjon til en tekst av Antoine Saint-Exupéry.

I nesten ett år knipser de i Spania. Fra februar av er bildene kreditert Capa et Taro. Fra mai trykker internasjonale aviser fotografier av fotograf Gerda Taro. Hun vil stå på egne ben. Men så, i juli, på vei tilbake fra frontlinjen, blir bilen hun sitter i påkjørt av en russisk tanks på avveie. Freidmann er et annet sted, i Paris, på vei til Kina. På sykehuset blir hun operert, men til ingen nytte. Hun spør etter sitt kamera og en sigarett, før hun trekker pusten for siste gang. Begynnelsen er slutten.

Når var Robert Capa én og når to? Det er uråd å vite. Ved noen tilfeller har de fotografert samme motiv. Biograf Maspero gjør en kvalifisert gjetning basert på hvilket kamera de gjerne brukte, og konkluderer med at Taros fotografier er mer reflekterte og harmoniske, mens Capas er røffere og mer spontane i uttrykket. I en blindtest ville ni av ti sagt at hennes bilder var best, mener han. Det sier noe om hva slags fotokunstner verden gikk glipp av sommeren 1937. Robert Capa gjorde aldri noe forsøk på å klargjøre hvem som tok hvilke bilder før han tråkket på en landmine i 1954. Gerda Taro var et vondt minne for ham. Han fridde til henne, men hun avviste forespørselen. Hun ville være friere enn den frie.

Gerda Taro regnes for å være den første kvinnelige krigsfotografen. Det stemmer ikke helt, siden hun dekket borgerkrigen sammen med i hvert fall to andre kvinnelige kolleger, ungarske Kati Horna og italienske Tina Modotti. Men hun var den første kvinnelige krigsfotografen som døde ved frontlinjen. Gerda Taro var en banebryter innen faget, og et feministisk ikon. Hun lærte seg guttas spill før gutta skjønte at de spilte. Kvinnebedårer Robert Capa møtte sin overmann i kvinnen Gerda Taro. Hun opprettet aliaset Robert Capa, gikk inn i det som lærling og kom ut igjen som fullbåren krigsfotograf, nå under navnet Gerda Taro. I 60-70 år har hun vært glemt. Ordene på hennes gravmonument i Père Lachaise-kirkegården i Paris, laget av den sveitsiske kunstneren Alberto Giacometti, er nå nesten utvisket. Det skjer altså samtidig med at hun på nytt er i ferd med å skape seg et navn. Først som Robert Capa, deretter som Gerda Taro.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis I: Slik er krig
Hva har Capa og Taro med Irak anno 2008 å gjøre?
Det forsøker Barbican Art Gallery i London å besvare i disse dager. 17. oktober åpnet tre utstillinger samtidig: Én med Robert Capa, der man kan se fotografier og dokumenter som aldri er stilt ut før. Den andre er viet Gerda Taro, og det er første gang hennes bilder er stilt ut i Storbritannia. Den tredje viser fram nyere fotografier fra den siste Irak-krigen. Hensikten med de tre parallellutstillingene er å vise likheter og forskjeller i krigsdekningen, før og nå. Fotografiene stilles ut fram til 25. januar.

Notis II: En ulykke?
Ble Gerda Taro drept av kommunistene?
Det spurte nylig den britiske journalisten Robin Stummer i magasinet New Statesman. Han støtter seg blant annet på Taros tyske biograf og tidligere kansler Willy Brandt. Sistnevnte deltok også i Den spanske borgerkrigen. Begge antyder at Taro ble drept fordi hun var for lite Moskva-lojal. Hun tok trolig bilder som viste at kommunistene tapte terreng på et kritisk tidspunkt da de hadde behov for å framstille et nederlag som seier. Kameraet hennes ble aldri funnet.

Klikk her for å lese mer

Adjø, jordklode

Forfriskende, fengslende og foruroligende innspill i miljødebatten

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Ikke mange miljøbøker blir bestselgere. Det skjedde i 2007 med Alan Weismans apokalyptiske tankeeksperiment ”Verden uten oss”. Den lå ukesvis på New York Times-lista og ble kåret til årets bok av flere magasiner. I tillegg har den amerikanske forfatteren og journalisten blitt belønnet med oversettelse til over 30 land, nå også norsk. Det lar seg forstå. Den er velskrevet, tankevekkende og ikke minst underholdende. Tenke seg til: Jorda uten mennesker! Det er like vilt som å se for seg et liv uten tannbørste.

Kontrafaktisk
I historikerkretser har man de siste årene forlystet seg med tankeeksperimenter av typen ”Hva om Hitler ikke hadde bart?” Kontrafaktisk historieskrivning, heter det. Ut fra historiske lovmessigheter forestiller historikerne seg hvor annerledes verden ville sett ut dersom noe annet skjedde enn det som faktisk skjedde. En stimulerende hobby for de mette og livstrette. Alan Weisman har overført denne leken til miljødebatten. Spekulerende vitenskap, kan det kalles. Illustrert science fiction. Scenariet er som hentet fra religiøst tankegods, men Weismans reise mot en mennesketom klode er fundert på vitenskapelig fakta. Det eneste hypotetiske ved eksperimentet er forutsetningen om at arten homo sapiens gjennom sine skjødesløse handlinger målbevisst går inn for å utrydde seg selv. Utenkelig, egentlig.

Tro på oss
Våre kulturelle avtrykk kommer til å forsvinne raskt. Weisman har regnet ut at det trolig ikke tar mer enn rundt 100 år før asfaltjungelen New York kommer til å ligne på et villmarksområde. En del vil være igjen, som plastposter og keramikk, men det aller meste vil gro igjen eller forsvinne i sumpen. Rovdyr vil vandre på stier som i dag er gater fylt av gule taxier. Ved å beskrive detaljert hvordan naturen gradvis beveger seg tilbake mot byen etter vårt plutselige bortfall, får vi en påminnelse om hvor brutalt og tankeløst vi gjennom de siste 100 årene har reist en barriere mellom vår kultur og deres natur. Weisman avslutter optimistisk. Han tror ikke mennesker er så dumme at de med åpne øyne går inn for å utrydde sin egen art. Det har strengt tatt ikke noe med historie eller vitenskap å gjøre, men med religion.

Alan Weisman:
Verden uten oss
Bazar
Oversatt av Dag Biseth

Klikk her for å lese mer

Magikeren fra Macondo

Gabriel García Márquez baserer romaner på sitt liv og sitt liv på romaner. Nå foreligger den første offisielle biografien om ham. Den er kanskje til å stole på.

Av Stian Bromark, Dagbladet
"Enhver forfatter med respekt for seg selv burde ha en engelsk biograf”, har Gabriel García Márquez uttalt. Nå har den colombianske forfatteren omsider fått det. Litteraturprofessor og Latin-Amerika-kjenner Gerald Martin har brukt 17 år på å skrive biografien ”Gabriel García Márquez. A life”. Boka er på 664 sider, men er likevel en forkortet utgave av et lengre, upublisert manus på et par tusen sider, som vil utgis om noen år. Når den nå 81 år gamle Márquez har sluttet å spille sjakk.

Gerald Martin er ingen hoffpoet. Når García Márquez har utpekt ham til sin ”offisielle biograf”, betyr det bare at forfatteren har tolerert at han har snoket rundt, stilt nærgående spørsmål til ham og hans utallige slektninger og intervjuet 300 av hans venner og bekjente, deriblant Cuba-diktator Fidel Castro og den tidligere spanske statsministeren Felipe González. Biografien inneholder opplysninger García Márquez nok ikke er så begeistret for å få løftet fram i lyset, ikke minst fordi de kan avvike fra hans egen selvbiografi, på norsk kalt ”Leve, for å fortelle” (2003). Samtidig har dikteren og journalisten García Márquez et avslappet forhold til et begrep som ”sannhet”. Han har gitt Gerald Martin det videste av mandater: ”Bare skriv det du ser. Uansett hva du skriver, slik kommer jeg til å være”. Slik har det blitt. García Márquez har spunnet myter rundt sitt liv i en mannsalder og det finnes minst et dusin forskjellige varianter av samme anekdote. Biografen må velge. Den mest sannferdige? Den morsomste? Resultatet er en livsskildring like fortryllende som en Márquez-roman.

Gabriel García Márquez’ biografi er variasjoner over samme tema. Han vokste opp med sine besteforeldre i landsbyen Aracaraca. Byen hadde en håndfull innbyggere og de fleste var analfabeter, gjerne lønnet av United Fruit Company. Mormoren var av den nervøse og overtroiske sorten. Drømmer bestemte middagsrettene og García Márquez gikk til sengs vettskremt av hennes historier om gjenferd og overnaturlige hendelser. Morfaren var den myndige og strengt rasjonelle, den som tok med seg den sjenerte og spinkle gutten overalt, slik at han ble introdusert for politikk, historie og samtidens konfliktlinjer. Morfaren var en autoritet i byen. Han forble García Márquez’ forbilde, noe som ifølge biografen er med på å forklare forfatterens senere fascinasjon for maktpersoner, slik den kommer til uttrykk i ”Patriarkens høst” (1977). Disse barndomsårene, fram til foreldrene hentet ham da han var åtte, er formative. De danner bakgrunn for utallige noveller og romaner, spesielt ”Hundre års ensomhet”, men også ”Kjærlighet i koleraens tid” og ”Beretningen om et varslet mord”. Magisk mormor pluss realistisk morfar er lik magisk realisme – en litterær sjanger García Márquez ikke oppfant, men som han gjorde viden kjent etter sitt gjennombrudd i 1967.

Gabriel García Márquez er ikke begeistret for merkelappen ”magisk realisme”. Han beskriver ting slik de var, han bedriver ikke trolldom. Hans imaginære univers, Macondo, som dukker opp i flere historier, er basert på Aracaraca. Huset i ”Hundre års ensomhet” er besteforeldrenes hus. Den livsbejaende telegrafisten i ”Kjærlighet i koleraens tid”, er faren, Gabriel Eligio. ”Beretningen om et varslet mord” er inspirert av et virkelig æresdrap. Bestefaren, oberst Nicolás Márquez, dukker hyppig opp som litterær skikkelse. Novellen ”Ingen skriver til obersten” beskriver bestefarens regelmessige turer til postkontoret for å sjekke om krigspensjonen har kommet. Noe den aldri gjør i novellen. Eller gjorde i virkeligheten. I ”Hundre års ensomhet” beskriver forfatteren en duell mellom bestefaren og en yngre mann. Igjen basert på en virkelig hendelse, noe García Márquez har bekreftet i intervjuer. Men der forteller García Márquez den fiktive versjonen, ikke den virkelige. Det fant aldri sted noen duell. Det var mord. Bestefaren drepte en ubevæpnet mann. Fordi obersten igjen hadde ligget med noen han burde ligget unna.

Gabriel García Márquez’ modne liv fortoner seg som like fantastisk: Han hopper av jusstudiene i Bogotá for å vie seg til en dårlig betalt, men snart lovende journalistisk karriere, med skjønnlitterær skriving på si – påvirket av modernister som William Faulkner, James Joyce, Virginia Woolf, Franz Kafka og Ernest Hemingway. Den gryende sosialisten bivåner de store latinamerikanske revolusjonene på nært hold, den mest innflytelsesrike finner sted på Cuba i 1959. García Márquez utforsker kunstnermyten i Paris i så stor grad at han må plukke mat ut av søppelkasser for å overleve. Han får publisert noen noveller, men kritikken er ofte lunken og publikummet begrenset. Han har historiene, men mangler formen. Som 31-åring gifter han seg med 25 år gamle Mercedes Barcha, som han fridde til 12 år tidligere, da hun så vidt var begynt på puberteten. De får barn, men García Márquez greier ikke å brødfø dem, så han må ta seg jobb med å redigere dameblader. Mannen, som nærmer seg 40 år, er i ferd med å gi opp skrivingen. Så løsner det plutselig: Macondo kan ikke være, som det har vært til nå, et symbol på hans egen, lille verden. Ikke en gang et symbol på Colombia. Det må være et Latin-Amerika i mikrokosmos. Familien er på vei til en etterlengtet ferie i Acapulco. Han snur, selger bilen og skriver ”Hundre års ensomhet” i løpet av et inspirasjonsrush på 18 måneder. En annen versjon av historien forteller at familien fullførte ferien og at han skrev boka på ett år. Det tok i hvert fall 30 000 sigaretter å skrive den. Og kona måtte pantsette kjøleskapet.

Gabriel García Márquez er i dag en av verdens mest folkekjære forfattere. Han leses av mennesker fra ulike sosiale lag, i motsetning til en rekke andre nobelprisvinnere, som kun dyrkes av eliten. Gabo, som han gjerne kalles, har vært Latin-Amerikas fremste identitetssamler de siste 40 årene. Han er en megakjendis med store kjendisvenner; Bill Clinton, Francois Mitterand, Fidel Castro. Minst én av disse tre vitner riktignok om at hans politiske gangsyn ikke alltid har vært på høyden med hans litterære teft. Økonomisk sans har han til gjengjeld. Han eier syv luksushjem i fem forskjellige land, og takker gjerne nei til et halvtimes intervju, selv om det lokkes med 50 000 dollar. Hans litterære arv kan ikke overvurderes. ”Hundre års ensomhet” er en merkestein i latinamerikansk litteratur, men også den første virkelig globale romanen, ifølge Gerald Martin. Han avslutter med å skildre Gabriel García Márquez’ 80-årsdag 26. mars 2007. Flere tusen mennesker deltar i festlighetene, deriblant Bill Clinton, den spanske kongen og fem colombianske eks-presidenter. I sin takketale snakker García Márquez om sine mange år som fattig, ukjent og desillusjonert. Etterpå tar han sin biograf til side og sier: ”Jeg er glad du var tilstede, så kan ingen etterpå komme og si at dette bare er noe vi har diktet opp.”
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Memoarer eller roman?
Gabriel García Márquez’ memoarbok minner om en roman.
Skillet mellom ”liv og poesi” er ofte utvisket i Marquez’ verden, noe han selv bekrefter i memoarboka ”Leve, for å fortelle”, som blant annet forteller kjærlighetshistorien mellom moren og faren nærmest identisk som i ”Kjærlighet i koleraens tid”. Da memoarboka utkom i 2002, ble det sagt at den skulle etterfølges av to andre. Siden har han erklært at han har sluttet å skrive, mens våren 2008 ble det opplyst at han snart er ferdig med en ny kjærlighetsroman. García Márquez begynte å skrive på memoarene sine etter at han fikk en kreftdiagnose i 1999.

Notis II: Den siste? ”Alle mine triste horer” er Gabriel García Márquez’ siste roman.
Den handler om en 90 år gammel mann som aldri har hatt sex med andre enn horer, og som til sin bursdag ønsker seg en 14-åring. Det er mulig García Márquez drev research til denne romanen allerede som ung. Hans sexdebut var på et horehus og han ble lurt dit av sin far. Etterpå følte han seg voldtatt. Siden ble det en vane, og han frekventerte horehus fram til han giftet seg i 1958. Midt på 1950-tallet bodde han på et bordell i ett år. Biograf Gerald Martin antyder at ”Alle mine triste horer” trolig er García Márquez’ siste verk.

Gerald Martin:
“Gabriel García Márquez. A life”
Bloomsbury Publishing

Klikk her for å lese mer