Balansekunst som avisprosjekt

For 55 år siden utkom Ny Tids forløper Orientering for første gang. Hvilken del av arven fra 1950-tallet kan revitaliseres i dag?

Stian Bromark og Halvor F. Tretvoll, Ny Tid
Den 19. februar 1953 var det første ordinære nummeret av Orientering på gata. Avisa var uavhengig, skulle komme hver fjortende dag, og hadde åtte magre, men velfylte sider. Forfatteren og journalisten Sigurd Evensmo sto som redaktør, Finn Gustavsen var redaksjonssekretær og utenriksminister Halvard Langes bror August hadde blitt avisas første styreformann. Da Evensmo og en til i ukene før lanseringen formulerte retningslinjene for avisdriften, var begrepet om Det tredje standpunkt, som siden skulle bli bumerket til avisa, ennå ikke ferdig formulert. De like viktige liberale honnørordene var imidlertid på plass. Her skulle det bringes «fordomsfri debatt», «opplysende stoff og frisk meningsytring». Oppmerksomme lesere, og dem var det mange av, la nok også merke til følgende setning: «Orientering vil… støtte positive trekk i bildet både i Øst og Vest, men ser det som en særlig viktig oppgave nå å belyse maktpolitikkens farlige følger innad på begge sider».

Mye av særpreget som skulle komme til å kjennetegne avisa, både under navnet Orientering og senere da den het Ny Tid, var altså synlig allerede i det første nummeret – for den som ville se. Det ble sitert flittig fra utenlandske aviser (New Statesman, Le Monde, «kommunistavisa» New York Post) og markante skribenter ble dyrket og bidro til å markedsføre avisa. Artiklene redaksjonen hadde valgt ut lå i skjæringspunktet mellom tradisjonell referatjournalistikk og kommentarer.
Mye handlet om USA og Stalin, men det var også en del om den såkalte «tredje verden», særlig Indokina og India. Sistnevnte land ble hyllet av sosiologen Vilhelm Aubert, fordi landets stilling som «brubygger mellom øst og vest er nokså enestående i verden». «I dette gamle, tradisjonsrike kulturlandet er det tredje standpunkt blitt den offisielle kursen i utenrikspolitikken», skrev han. Dermed var også begrepet brakt på banen.

I Sigurd Evensmos leder lå vekta på at bladet ikke ville overleve dersom det nøyde seg med å si nei, være tilbakeskuende og et talerør for dem som ønsket status quo: «En politisk opposisjon som ikke har annet å si enn et NEI! – vil som regel få kort levetid.» Evensmo understrekte også at Orientering ikke hadde et fiks ferdig program som lydig skulle følges av avisas skribenter og tilhengere: «Alle skal ha klart for seg nå ved starten at menneskene bak bladet ikke utgjør noen ferdigstøpt politisk gruppe med sensasjonelle patentløsninger i kofferten og en drønnende selvgodhet som fanfare». Slike var det mange nok av i Arbeiderpartiets ledelse.

En av de første i Norge som åpent tok til motmæle mot Arbeiderpartiets utenriks- og forsvarspolitiske linje etter krigen – og som ikke var kommunist – var legen og politikeren Karl Evang. Riktignok tilhørte han den radikale Mot Dag-gruppa på 1920- og 30-tallet, og var dermed medlem av kommunistpartiet i 1927-1929, men Evang meldte overgang til Arbeiderpartiet i 1936, da gruppa ble nedlagt. Som helsedirektør og Arbeiderpartipolitiker etter krigen, var han respektert. Som bror av etterretningssjef Vilhelm Evang, visste han også en del om hva slags meningsavvik som ble tolerert i et Norge der sentrale Arbeiderpartifolk hadde en tendens til å se kommunismens spøkelse på høylys dag. Evang var en sentralt plassert Arbeiderpartipolitiker, men han var likevel av den oppfatning at det var noe fundamentalt galt med norsk samfunnsliv i overgangen mellom 1940- og 1950-tallet.

I et innlegg mot to ledere i Arbeiderbladet i januar 1949, tok han et oppgjør med ideen om at Norge militært måtte velge side i Den kalde krigen: «Det finnes... et tredje alternativ,» skrev han, «som i dag er den naturlige løsning for Norge og de andre skandinaviske land: fortsatt aktivt å arbeide for en fredelig løsning av de motsetninger som er til stede mellom stormaktene».

Én ting var at utenrikspolitikken var på feil spor, noe annet og viktigere var det at debatten om norsk sikkerhetspolitikk uteble. Nordmenn ble holdt i mørke: «Som medlem av Atlanterhavspakten har vi allerede tatt standpunkt, vi har valgt venner og fiender. Vi er ikke lenger objektive og sannferdige. Selv om det er en forferdende tanke for mange, våger jeg den påstand: Vi som lever i Norge i dag får ikke vite det som faktisk foregår i verden,» skrev Evang.

I november 1950 ba han NRK om å få holde et foredrag om temaet. Året etter kom foredraget i bokform. Tittelen var Mere frimodighet, og boka inneholdt alle trekkene ved det som senere skulle bli standardrepertoaret for en venstreradikaler og tilhenger av det tredje standpunkt. Verken krig eller atomvåpen er noen løsning, og det er mindre interessant å fordele skylden for den økte spenningen i verden mellom Vesten og kommunismestatene. Det mest alvorlige, mente han, var at både russerne og vestmaktene bedrev krigføring i Østen, i land som allerede var utarmet. De «hvite menn» forgrep seg igjen mot «såkalte fargete folk». Det var kolonialismen i ny forkledning. Evang tok også avstand fra rasisme: «Nedvurderingen av de såkalte fargete folkeslag, rasefordommer, den inngrodde mistillit og forakt overfor folk som antas å stå på et annet og lavere sosialt trinn og kulturtrinn, gjør seg gjeldende like ned i det daglige samvær.»

Evangs hovedpoeng var å ta et oppgjør med samtidens forenklede verdensbilde, i nær sagt alle sine former. Den som insisterte på at det bare fantes to alternativer, kommunisme eller antikommunisme, benyttet seg av den samme simple retorikken som Hitlers propagandaminister Paul Joseph Goebbels, hevdet han.
Det var kraftige ord, og Karl Evang ble også en sterk advokat for det tredje standpunkt i Norge, og en inspirasjonskilde for Evensmo da han brøt ut av Arbeiderpartiet. Flere enn én gang brukte Evensmo Evang, eller gikk i allianse med ham, for å få sin vilje gjennom i Orientering-sammenheng. Evang var i det hele tatt så viktig for Orienteringskretsen at den tidvis også gikk under navnet «kretsen rundt Evang».

På 1950-tallet var Orientering en luftekanal, og ble ikke sjelden sendt innpakket til abonnentene av frykt for sladder og skeptiske blikk. Først og fremst lå Orienterings kraft utover tiåret i dens blotte eksistens. Orientering var noe annet. Det var motmakt, vilje til opprør og intellektuell standhaftighet. Dette er vanskelig å sette seg inn i for en leser som opplever meningsmangfoldet anno 2008 som en naturtilstand, men ytringsfrihetens kår i Norge på 1950-tallet var skrale. «Bare Orientering markerte seg som annerledes,» som Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen skriver i boken om ytringsfrihetens historie – Hvor fritt et land?

Orienterings medarbeidere var balansekunstnere, i det minste ble summen av alle skribentene en ganske balansert publikasjon. Det er grunn til å tro at Evensmo kan tilskrives mye av æren for det, ikke minst fordi denne forsiktigheten passet hans lynne godt. Selv Haakon Lie gir Evensmo et klapp på skulderen for evnen til tvisyn. «Så lenge forfatteren Sigurd Evensmo var bladets redaktør, ble denne linjen fulgt. Det manglet så visst ikke på kritikk av norsk innenriks- og utenrikspolitikk, men det skal sies at kritikken verken var ondsinnet eller sjofel. Da Finn Gustavsen tok over ledelsen av avisen, skjedde det en fullstendig omlegging,» skriver den ellers så hardtslående kommunistskeptikeren.

Har en slik avistradisjon noen rolle å spille i 2008? Orientering utviklet seg på 1950-tallet til å bli en intellektuell avis. Den skrev om, og ble skrevet av, kulturfolk, og redaksjonen mente at ethvert kulturuttrykk er verdt å tolke, så lenge det har et politisk eller samfunnsrelevant tilsnitt. En slik holdning, der kulturen «setter problemer under debatt», er ikke mindre betydningsfull i dag. Igjen er «fordomsfri debatt» og «frisk meningsytring» nødvendig. Som på 1950-tallet trenger Norge markante skribenter, med overraskende meninger. Helt fra starten ga Orientering plass til de uregjerlige pennene og det vittige viddet, ofte i form av Evensmos egen spalte Det lille vi.

Orientering var også løsningsorientert. Som Evensmo skrev, ville redaksjonen ikke bare dyrke nei-et, slik venstresiden tradisjonelt har gjort (nei til Nato, nei til EU, nei til nye Nato, nei til nye EU). De ville også komme med konstruktive innspill til hvordan verden burde se ut.

Avisa skrøt dessuten av at den trolig var den eneste i landet med en fast bidragsyter i India. Om redaksjonen var forutseende nok til å se at India skulle bli en sentral aktør i vår tids globaliserte verden er vel heller tvilsomt, men «dette gamle, tradisjonsrike kulturlandet», har i alle fall ikke mistet sin betydning ved overgangen til det 21. århundre. I 2008 er det ikke lenger noen klamme begrensninger på ytringsfriheten i norsk presse, men får vi som i dag lever i Norge innsikt i det som med Evangs ord «faktisk foregår i verden»?

Gamle Orientering så alltid kritisk på maktpolitikken i øst og vest, men avisa hadde ikke noe imot menneskene, verken på den ene eller den andre siden av jernteppet. Den politiske kapitalisme-kommunisme-aksen, som Orientering orienterte seg etter, er ikke like relevant i dag. Men det finnes nye konfliktlinjer som påkaller verdens oppmerksomhet i tilsvarende grad, spesielt den noen har forsøkt å trekke opp mellom Islam og Vesten. Kan ikke det tredje standpunkt «oversettes» til denne nye situasjonen? Gjelder det ikke i dag å skille mellom Bush og den jevne amerikaner, mellom Bin Laden og den jevne muslim?

Primært handler dette, som for Evensmo og Evang på 1950-tallet, om hva slags menneskesyn politikken skal tuftes på. Evang tok et oppgjør med det han kalte en nedvurdering av «de såkalte fargete folkeslag, rasefordommer, den inngrodde mistillit og forakt overfor folk som antas å stå på et annet og lavere sosialt trinn og kulturtrinn». Her er det fortsatt en jobb å gjøre.

Stian Bromark er tidligere Ny Tid-redaktør, nå forfatter og spaltist i Ny Tid. Halvor Finess Tretvoll er forfatter og bokansvarlig i Ny Tid. Sammen skriver de nå den første biografien om Sigurd Evensmo, den første redaktøren til Orientering, Ny Tids forløper.

Klikk her for å lese mer

Mangfoldsåret 1968

I år markerer vi Mangfoldsåret. Takket være 1968.

Stian Bromark, Dagbladet
Hendelsen den kvelden, 16. oktober 1968, var for mange like skjellsettende som innføringen av fargefjernsyn noen tiår tidligere. Parallellen er ikke tatt helt ut av lufta, for hadde det ikke vært for tv-overføringen av premieutdelingen under OL i Mexico City, ville få fått med seg Black Power-hilsenen til 200-meterløperne Tommie Smith og John Carlos. Kameraet zoomet inn på seierspallen. Derfor ble mange tv-tittere forledet til å tro at publikum på tribunen også sto med knyttede never. Verden så et utsnitt av en folkebevegelse.

1968 var året for opprør og fri flyt av verdier. En del 68-ere var mest opptatt av å røyke hasj, utveksle celler og sekret med dama til bestekompisen og å vandre rundt i flagrende, psykedeliske gevanter. Vietnam-protest var en bigeskjeft. Man måtte gå i noen antikrigsdemonstrasjoner for å få lov til å ha mange sengepartnere. For andre handlet 1968 om å skape for seg, og sine, en bedre, mer rettferdig framtid. Det gjaldt kvinnebevegelsen, og det gjaldt ulike minoritetsgrupper. I USA var noen av de ivrigste slektningene til slavene, de som overlevde frakten over havet fra Afrika. På 1960-tallet var de trøtte av å bli behandlet som om de fortsatt var den hvite manns byrde.

De amerikanske løperne var selvsikre i Mexico. Hanskene, som de hadde på den hevede hånda, var innkjøpt på forhånd. Tommie Smith og John Carlos tok for gitt at de kom til å vinne. Og når de vant ville de få utdelt medaljene sine av den 81 år gamle presidenten for Den olympiske komité, Avery Bundage. Mange betraktet ham som en rasistisk, kvinnefiendtlig anakronisme. Smith og Carlos ønsket ikke å få hendene besudlet når de måtte håndhilse på ham. Men i siste liten ble Brundage sendt til et annet arrangement. Planen måtte forandres.

1968 var et mangfoldsår. Men ikke alle begivenheter så umiddelbart ut til å signalisere framskritt. 8. februar 1968 samlet omkring 200 mennesker seg på South Carolina State University i protest mot rasesegregering. Bakgrunnen var at en lokal bowlinghall bare tillot hvite gjester. Politiet åpnet ild, drept tre og skadet 27. I april skjedde det samme igjen, da i Baltimore. Hele 5 000 soldater og politimenn ble kalt inn for å stanse raseopptøyene. Seks ble drept, 700 skadet og 4 500 mennesker ble arrestert. 7. april fikk også den amerikanske, halvmilitante organisasjonen Black Panther sin første martyr. Bobby Hutton, regnet som Black Panthers første medlem, var bare 18 år da han ble drept av politiet i California. Hutton, sammen med åtte andre medlemmer, ble «overfalt» av politiet, og noen av dem søkte dekning i en kjeller, der de ble beskutt. Hutton ville etter hvert overgi seg. Han gikk ut, med hendene over hodet, og ble skutt av politiet. 12 ganger.

En epoke var over for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, som arbeidet mot diskrimineringen av svarte amerikanere, da dens fremste leder, Martin Luther King Jr. ble skutt og drept 4. april 1968 i Memphis, Tennessee. Han var inspirert av Gandhis provokative ikke-voldslinje. Hvis den skulle være effektiv, var den avhengig av motreaksjon. Den kortvokste inderen var aldri så tilfreds som når britene gikk til motoffensiv, enten ved å fengsle ham, eller ved å slå ned på fredelige demonstrasjoner med vold. 1968 var full av slike episoder i borgerrettighetsbevegelsens historie. Da det viste seg at Kings morder var white trash (James Earl Ray), brøt det ut masseprotester og opptøyer i 125 amerikanske byer. President Lyndon B. Johnson måtte sende ut sine beste menn. Noen av dem var så flinke at de drepte et titall unge svarte amerikanere. Tusenvis ble skadd og arrestert.

For Tommie Smith og John Carlos var også Black Power-hilsenen en protest mot samtidas urettferdighet. Og resultatet ble mer urettferdighet. Både Smith og Carlos stilte opp på pallen uten sko, iført svarte sokker, som symboliserte de svartes fattigdom. Det var en politisk markering som Den olympiske komité sterkt mislikte, men det verste var at Black Power-hilsenen ble utført mens den amerikanske nasjonalsangen ble spilt. Det kunne ikke komiteen leve med. Spesielt Brundage var rasende. Han insisterte på at Smith og Carlos skulle bli utvist fra det olympiske området innen 48 timer. Det ble også resultatet. Derfor var markeringen så virkningsfull. Brutaliteten, og urettferdigheten, ble så altfor åpenbar for en hel sportsinteressert verden.

Flere utøvere tok opp hansken (-e) etter Smith og Carlos i dagene som fulgte, men OL-ledelsen fant stadig på snurrige påskudd for hvorfor disse utøverne ikke skulle bli utvist, slik Smith og Carlos ble. Flere stilte opp til seremonien i svarte sokkelesten. 400-metervinnerne Evans, James og Freeman mottok sine medaljer iført svart beret og med hevede knyttnever. Men dette skjedde ikke da nasjonalsangen ble spilt, noe som angivelig var mindre politisk ladet. Ledelsens handlingslammelse og sprikende budskap synliggjorde i hvor stor grad Den olympiske komité, representert ved dinosauren Avery Brundage, var i utakt med tidas insisterende og ugjendrivelige bevegelser.

1968-hendelser som Mexico-OL og drapet på Martin Luther King jr. forandret den amerikanske opinionen. Gradvis utover på 1960-og 1970-tallet forvandlet opprøret seg til ansvarlighet og makt, spesielt på universitetene. Radikale lærere endevendte pensum, forskjøv fokus fra den hvite mann til et mer representativt og inkluderende perspektiv, hvori opptatt kvinner, fargede, homofile, og andre grupper som sto på krava. På slutten av 1980- og 1990-tallet var det gått så langt at motreaksjon kom, spesielt fra eldre hvite professorer som mente at det beste fra den europeiske idéhistoriske arven var blitt kastet ut med badevannet, til fordel for sekunda, men politisk korrekt, vare. Men tiden var løpt fra dem.

Den videre skjebnen til menneskene bak hendelsen i Mexico-OL, er talende for utviklingen siden 1968. Smith har mottatt en rekke dekorasjoner og havnet i diverse Hall of Fame-samlinger. I 1999 ble han kåret til en av det mest betydningsfulle idrettsutøverne i århundret. Carlos har også fått mange utmerkelser. I tillegg har han fått oppreisning i form av at Den amerikanske olympiske komité gjentatte ganger har bedt om hans bistand. I 2005 ble en statue av Smith og Carlos, slik de framstod på seierspallen i Mexico, satt opp på San Jose State University i California. Andreplassen, som gikk til australske Peter Norman, er tom.

Peter Norman støttet sine to løpekompiser i 1968. På jakka bar han et Olympic Project for Human Rights-merke, en organisasjon som arbeidet mot rasisme i sportsverdenen. På spørsmål om hvorfor han gjorde det, svarte Norman at det var i protest mot Australias segregeringspolitikk. Det førte til at Norman fikk en reprimande fra forbundet, og at han ikke fikk delta i OL fire år seinere, selv om han var overkvalifisert.
Norman var ikke like heldig med sin videre karriere som Smith og Carlos. Alkohol og depresjoner bidro til at han døde av hjerteattakk i oktober 2006, bare 64 år gammel. Hans nevø Matt Norman har imidlertid nylig laget filmen «Salute» som en hyllest til de tre idrettsutøverne. Den virkelige taperen i fortellingen om det berømte 40 år gamle Black Power-bildet, er OL-presidenten. Avery Brundage døde omstridt og forhatt i 1975. Hans grav i Chicago blir regelmessig skjendet av representanter for ymse minoriteter.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Klikk her for å lese mer

Tyrkisk hodebry

Tyrkia opphever nå trolig sitt gamle forbud mot hodetørkle.

Stian Bromark, Dagbladet
Hvis man synes hodetørkle-debatten er opphetet i vesteuropeiske land som Frankrike og Norge, så er de små, flaue briser sammenlignet med stormene som jevnlig har dukket opp i Tyrkia siden Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938) grunnla den moderne sekulære republikken på 1920-tallet. Han betraktet hodetørkleet, samt en rekke andre tradisjonelle tyrkiske skikker og symboler, som bakstreverske. Folket ble ikke mindre muslimske av at Atatürk sa at de ikke skulle være det, men alle hadde interesse av å se ut som om de ikke var det. Nå er det muligens slutt på innbilningskraften.

Debatten, som er ventet å vare mange dager, skal primært handle om hvorvidt det er greit for kvinner å bruke hodeplagg på landets universiteter. For observatører som gjerne ser at Tyrkia beholder sin tørklepolitikk, framstår dilemmaet som ekstra kinkig. For landets rigide forbud har vært en av hovedårsakene til at mange kvinner har holdt seg unna høyere utdannelse. I Tyrkia, som ellers, er kvinner i utdannelse en forutsetning for likestilling. De har holdt seg unna fordi de selv ønsker å gå med hodeplagg, eller fordi morske fedre og mødre har insistert på det. Andre har funnet på smarte triks for å vri seg unna forbudet.

En utbredt løsning er å bruke parykk på universitetsområdet. Først masse naturlig hår, så hodeplagg, så varm parykk, kan umulig være bra for konsentrasjonen, men kvinnene kan altså sitte i auditoriene med rak rygg. Fotografiet som klistres på id-kortet har også voldt mange hodebry. Derfor blir man gjerne avbildet med hodetørkle, og så vet «alle» hvor de skal gå etterpå for å få bildet retusjert, slik at tørkleet blir forvandlet til luftig piggsveis, for eksempel. En annen variant, som er vanlig blant de bemidlede, er å dra til utlandet for å studere.

Spørreundersøkelser viser at folk flest er tilhengere av å fjerne forbudet og forslaget får trolig flertall i parlamentet. Det republikanske etablissementet, og militæret, er mot, som vanlig. Kona til landets statsminister, Recep Tayyip Erdogan, går med hodetørkle. Deres datter Ersa utdannet seg i USA, fordi hun går med tørkle.

Klikk her for å lese mer