Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

31. okt. 2007

Arvid Bryne: "Vi sloss for Norge"

Anmeldelse i Dagbladet.


Klikk her for å lese mer

26. okt. 2007

Nettmøte i Dagbladet


Klikk her for å lese mer

25. okt. 2007

- En tydelig fortellerstemme

Intervju om Sigurd Evensmo i Ny Tid


Klikk her for å lese mer

Intervju i Dagbladet om Valla-boka


Klikk her for å lese mer

24. okt. 2007

- Det politiske rabalderet er som forventet


Klikk her for å lese mer

22. okt. 2007

Franske avskyeligheter

Paris har fått et innvandrermuseum. Og Frankrikes president er en rasist, ifølge filosof Bernard-Henri Levy.



Stian Bromark, Dagbladet
Strengt tatt har ikke det nye innvandrermuseet noe med presidentens rasisme å gjøre, men det har ikke forhindret analytikere fra å koble de to tingene sammen. I sommer kom Frankrikes president Nicolas Sarkozy med noen uheldige uttalelser. Han gjestet Senegal. Som gjest er det vanlig å lire av seg noen høflighetsfraser om usedvanlig godt vær, men Sarkozy minnet om at Afrika ikke er særlig utviklet. Det skyldes, skal vi tro presidenten, at Afrika ikke har vært en del av historien. Og den afrikanske bonden? Han skjønner seg ikke på utvikling. Det er ikke kolonialiseringens skyld alt sammen, etc. Mente Sarkozy.

Afrikanske medier tok dette ganske ille opp. Men det var først nylig det ble bråk i Frankrike. På radio erklærte den franske stjernefilosofen Bernard-Henri Levy at uttalelsene var rasistiske. Subtilt nok anklaget han ikke landets president, men hans taleskriver, Henry Guiano. «Guiano, han er en rasist», fastlo Levy. Sarkozy burde riktignok ha luket ut de bombastiske uttalelsene på flyet nedover. Men siden han bare skulle til Afrika, er det ikke sikkert han forberedte seg noe særlig.

Kontroversene har fortsatt. Ikke minst fordi et nytt lovforslag åpner opp for å DNA-teste innvandrere som ønsker familiegjenforening i Frankrike. «Uakseptabelt, både etisk, moralsk og kulturelt», mente Alpha Oumar Konare, som er kommisjonsleder i Den afrikanske unionen. Byminister Fadela Amara, selv datter av en innvandrer, truet med å trekke seg fra regjeringen, fordi lovforslaget er «avskyelig». Og sist uke fikk altså Paris et museum som hyller innvandrernes bidrag til historien og minner om Frankrikes rasistiske og kolonialistiske fortid. At Sarkozy ikke møtte opp til åpningen, ble tatt ille opp. «Dette museet handler om å samle seg rundt en felles historie og en felles framtid.Regjeringens politikk handler om å splitte Frankrike og nøre opp under fremmedfiendtlighet» sa Paris-ordfører Bertrand Delanoe. Som var på åpningen.
For ordens skyld, så var det altså i Afrika at historien begynte.


Klikk her for å lese mer

Marte Spurkland: "Skjebnereiser"

Anmeldelse i Dagbladet.


Klikk her for å lese mer

Dagbladet-anmelder har skrevet bok om Valla


Klikk her for å lese mer

Ny Tid-journalist bak Valla-bok


Klikk her for å lese mer

19. okt. 2007

Husk å lagre

Hva var det jeg skulle si igjen…

Stian Bromark, Ny Tid
Det er vanskelig å forstå hva boka gjorde der i første omgang. Så dukket den opp på nytt, for noen uker siden. Nå er den borte igjen, men den dukker garantert atter opp, på en eller annen plass, akkurat når vi trodde vi hadde glemt den. Den, i denne sammenheng, er boka ”Memo” av Oddbjørn By, som altså har forsvunnet sporløst fra bestselgerlistene. Det er nokså sikkert et sykdomstegn når folk ønsker å huske mer enn det de allerede gjør. Aldri har det vært enklere å slippe å huske selv.

På internett er informasjonsmengden overveldende, i engelsk språkdrakt kan du finne bøker om selv nesehårenes kulturhistorie (garantert), mobilen lagrer telefonnumre for deg, datamaskinen samler på e-poster fra 1996, du har trolig flere elektroniske syvende sanser enn du har oversikt over, bilder og filmsnutter samles på dvd-er, dine skolestiler ligger sikkert oppbevart på en eller annen diskett i skuffen og ditt første kyss er foreviget på bloggen til skolens sladrehank. Alle disse hjelpemidlene har gjort at du nå knapt trenger å huske ditt eget telefonnummer. Det er muligens i en slik sammenheng folk har savnet ”Memo. Den enkleste veien til bedre hukommelse”, et bokkonsept som er masseindustri i USA. Men er det ikke et privilegium å slippe så uhorvelig mye informasjon? Hvem trenger Drillos kunnskap om fjellhøyder når vi har Wikipedia?

Alt flere forskere argumenterer nå for at det er avgjørende at vi begynner å glemme, ifølge en fersk artikkel i The Boston Globe: ”Tidligere glemte vi alt veldig lett og måtte investere energi i å huske mer. Nå er det forandret. Vi husker alt og må investere energi i å glemme. Det er en enorm forandring”, skal vi tro professor Viktor Mayer-Schönberger ved Harvards Kennedy School of Goverment. Problemet med en slik nå-må-vi-glemme-istedenfor-å-huske-analyse, er at den er dypt samtidspessimistisk. Er det tross alt ikke en berikelse for menneskeheten at all verdens kunnskap finnes tilgjengelig?

Er det ikke fascinerende at store deler av din fortid er lagret som elektroniske spor et eller annet sted? Du kan forsøke å glemme det ubehagelige, men skal vi tro Freud vil det uansett trenge opp til overflaten og manifestere seg i form av konflikt mellom bevissthet og underbevissthet. Man kan se historien for seg på samme måte: Nasjonalstaten forsøkte i 150 år å fortrenge det faktum at kulturutveksling, blandingsekteskap og folkevandring var naturlig. Det vi ser rundt oss i dag, er historiens underbevissthet som kommer på visitt. Kall det globalisering, kall det naturtilstand.



Ireneo Funes var ”den ensomme, klarsynte iakttager av verdens vrimlende mangfoldighet”, skriver Jorge Luis Borges (1899-1986) i novellen ”Mannen med den gode hukommelsen”. Før Funes ble utsatt for en rideulykke i ungdommen, hadde han ”vært som alle kristne: blind, døv, forvirret og glemsk”. Nå virket han ”monumental som bronse, eldre enn Egypten, eldre enn profetiene og pyramidene”. Funes dør som 21-åring av blodstyrtning, fordi hans altomfattende hukommelse blir en for stor belastning. Eller, for å oversette til moderne norsk: Fordi han ikke hadde en minnepinne. Kollektiv hukommelse er avgjørende, men det er ikke så viktig om kunnskapen befinner seg i hodet eller på en hardisk.


Klikk her for å lese mer

18. okt. 2007

Norsk skamhistorie

De siste åra har flere rettet et betimelig søkelys på jødenes skjebne i Norge under annen verdenskrig. Nå foreligger endelig «Ruth Maiers dagbok» på norsk.



Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
BOK: Espen Søbyes «Kathe, alltid vært i Norge» (2003) er nok den mest kjente. Verket «Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag» (2005) burde vært lest av flere. Dokumentarfilmen «Mannen som elsket Haugesund» (2004), regissert av Jon Haukeland og Tore Vollan, fikk et stort publikum. Den tar for seg den norske handelsmannen Moritz Rabinowitz’ skjebne i Haugesund fram til han ble slått i hjel i Sachsenhausen 27. februar 1942.
Det siste bidraget til dette lenge underkommuniserte kapitlet i norsk historie -«Ruth Maiers dagbok» – fortjener alle de leserne Norge kan oppdrive.


Donau
Felles for Kathe, Moritz og Ruth er at de ble fanget av tyskerne i Norge, med bistand fra velvillige norske politimenn, og sendt av gårde til tyske massemordfabrikker. Ruth, i likhet med Kathe, gikk om bord skipet Donau i november 1942, sammen med et halvt hundre andre jøder. Kathe var femten, Ruth rakk å bli 22 år før hun ble drept i Auschwitz 1. desember 1942.
Moritz og Kathe var fullintegrerte nordmenn. Ruth Maier flyktet fra et jødefiendtlig Østerrike i siste liten, i 1939. Oppholdet i Norge skulle egentlig være midlertidig Målet var USA, der hun skulle gjenforenes med sin søster og mor, som var i Storbritannia. Uheldigvis for Ruth trivdes hun for godt på Lillestrøm. I begynnelsen.


Bråmoden
Jan Erik Vold har gjort en fabelaktig redaktørinnsats for å samle, redigere og oversette Ruth Maiers dagbøker og brev, i tillegg til å samle inn bilder, tegninger og andre illustrasjoner. Dessuten har han skrevet forord, etterord og små introduksjoner til kapitlene.(Men hvorfor står Vold som hovedforfatter av boka?)
Ruth Maier skrev dagbøker fra hun var 13 år. Allerede fra starten framstår hun som en intelligent og bråmoden kunstnersjel, med litterære ferdigheter langt over gjennomsnittet. Hun leser de store tyske klassikerne, analyserer samtidas storpolitikk, filosoferer over livets viderverdigheter, bekymrer seg for utseende, funderer på hva hun skal bli når hun blir voksen, og utviser generelt en forbløffende innsikt i sitt eget sjelsliv. Det finnes to slags mennesker som skriver dagbok, noterer hun seg. De som gjør det ut fra en indre trang, og de som gjør det fordi de håper å bli berømte. «Iblant tilhører jeg de første, iblant de siste.»


Litterære kvaliteter
Hennes dagbok står seg godt på egen hånd, som verdifull litteratur. Maier framstår som en troverdig hovedperson i sitt eget liv; hun vakler konstant mellom ulike sinnsstemninger; skriver fiktive brev til avdøde forfattere, utviser selvforakt for sine «kitsch»-skriblerier, nekter å godta at faren er død, og blottlegger sin desperate hunger etter kroppskontakt, anerkjennelse og kjærlighet.
Ruth Maier elsker den ene dagen, hater den neste. Er overfølsom overfor skiftende omgivelser. «Jeg tror i det hele tatt at det fins mennesker som når de blir tatt ut av sine vante omgivelser ikke lenger gjør noe sterkt inntrykk på oss.» Hun forgudet sin far, som var en lærd filosof. Resten av sin korte liv bruker hun på å finne en erstatning. «Jeg hadde ikke behøvd noen Williger om jeg hadde hatt faren min.»


Norge sett utenfra
«Ruth Maiers dagbok» også har mye merverdi, ikke minst som et uvurderlig tidsdokument. Maier er tidlig en skarp kritiker av samtidsideologien: «Først var menneskeheten mitt fellesskap, nå skal jødedommen plutselig erstatte menneskeheten. Det går en vei fra humanisme og nasjonalisme til bestialitet!!!», som hun skriver i 1938. For nordmenn er boka særlig verdifull fordi Maier kommer utenfra og skildrer det hun betrakter som norsk kultur med takknemlighet, men også usminket og nådeløst. Og humoristisk: «I Norge er nemlig alt verdensberømt selv om ikke et menneske utenfor Norge har hørt om det!» Ruth Maier er hele tiden på vei bort, til Storbritannia eller USA, men blir værende. Enten fordi papirene ikke er i orden eller fordi hun skal fullføre utdannelsen først. I november 1942 hjelper tyskerne henne ut av landet.
«Ruth Maiers dagbok» anbefales. For å si det forsiktig.


Klikk her for å lese mer

15. okt. 2007

Ordmord


Pass på hva du skriver, du kan drepe noen


Stian Bromark, Dagbladet
I siste nummer av Vanity Fair har den britisk-amerikanske journalisten Christopher Hitchens en hjerteskjærende historie å fortelle. Hitchens er kjent for sin brautende og kvasse polemiske stil. Det eneste han er livredd, er ordene «unnskyld, jeg tok feil.» Under overskriften «A Death in the Family» skriver han om den 23 år gamle amerikanske soldaten Mark Daily som ble drept i Irak i januar. Daily var en reflektert ung mann. På skolen forsvarte han medelever som ble mobbet. Han var i en periode vegetarianer og medlem av miljøpartiet Green Party. Som student gjorde han seg bemerket som en forsvarer av urbefolkningsrettigheter. På MySpace utfordret han nynazister. Han var, kort sagt, en radikaler av den typen Hitchens selv var før han «konverterte» og plutselig fikk mange nykonservative venner.

Sommeren 2005 leste unge Daily en artikkel på nett som forsvarte invasjonen av Irak. Forfatteren angrep de liberale som brukte all sin energi på å kritisere Bush istedenfor å bidra til å bygge opp Irak igjen. Mark var egentlig motstander av krigen, men skiftet mening. Deretter skiftet han klær, og vervet seg som soldat i Irak. I sommer fikk Hitchens, via en venn, tilsendt en artikkel fra Los Angeles Times, hvor det sto at det var hans forsvar for Irak-invasjonen som sendte Daily ut i felten. Jeg frøs til is, forteller Hitchens, når det gikk opp for ham at han var medskyldig i et menneskets død. Men er han det? Skyldig?

Det er ingen nyhet at ord kan ta liv. Goethes «Den unge Werthers lidelser» (1774) førte til en selvmordsepidemi i Tyskland, fordi unge folk identifiserte seg i så stor grad med hovedpersonens overfølsomhet. I den andre enden av skalaen - fra frivillig selvmord til oppfordring på drap - har vi sakprosaverk av typen Hitlers «Mein Kampf» (1925). Imellom finner vi artikler, debattbøker og romaner som på forskjellig vis har gått inn i sin tid og forsøkt å påvirke opinionen, med et dertil uoversiktlig antall dødsfall. Når det gjelder skjønnlitteratur kan forfattere argumentere for at tolkningsrommet er vidt. Men med sakprosatekster, hvor det er åpenbart hva forfatteren ønsker? Kan vi klandre Karl Marx for Gulag? Neppe. Hitchens kan vel heller ikke klandres. Han sa sin mening.

I «A Death in the Family» er det tydelig at Hitchens er overrasket over at hans skriblerier har hatt så stor innflytelse på en leser. Kanskje skyldes det at han, som andre aviskommentatorer, er vant til å slenge ut meninger i hytt og vær. Dessuten er man ikke vant til å bli stilt til ansvar, fordi det er jo «bare» ord. Og i vår tid, informasjonstidsalderen, hvordan er det mulig for en leser å stole fullt og helt på én stemme? Det er noe patetisk over Hitchens nye erkjennelse. Han må ha visst at konsekvensene av krig er dødsfall, amerikanske og enda flere irakiske. Samtidig er det jo gjerne sånn at vi får en vekker når virkeligheten der ute plutselig står på dørstokken og vil slå av en alvorsprat. For Hitchens har krigen fått et konkret navn. Mark Daily. Les gjerne artikkelen på hitchensweb.com. Så ydmyk vil du nok aldri se ham igjen. Og les mellom linjene. Der står det at Hitchens angrer på at han forsvarte invasjonen, i det minste så overbevisende.


Klikk her for å lese mer

Kritikeren som ingen vil ha

Nederlandske myndigheter vil ikke lenger bruke penger på å beskytte den drapstruede politikeren og forfatteren Ayaan Hirsi Ali i USA.

Stian Bromark, Dagbladet
Den kjente islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali ble truet på livet etter at hun lagde filmen «Submission» sammen med rabulisten Theo van Gogh. Han ble drept av en forvirret fundamentalist 2. november 2004, hun flyktet til USA i fjor etter kontroverser omkring hennes nederlandske statsborgerskap og fikk der jobb i tenketanken American Enterprise Institute. 25. september i år mottok hun sitt «green card». 1. oktober erklærte Nederlands justisminister at landet ikke lenger ønsker å betale for Hirsi Alis sikkerhet mens hun oppholder seg i utlandet. Ayaan Hirsi Ali måtte flykte tilbake til Nederland igjen for en kort periode, før hun nå visstnok er tilbake i USA igjen.

Den kinkige situasjonen har fått noen av USAs fremste debattanter til å rykke ut til hennes forsvar. Forfatteren Salman Rushdie har påstått at Ayaan Hirsi Ali er den første flyktningen fra Vest-Europa til USA siden Holocaust. Det er et definisjonsspørsmål. Rushdie har selv erklært at han flyttet fra Storbritannia til USA fordi han oppfattet at de britiske myndighetene var for defensive i sin holdning til fatwaen mot ham. I en artikkel skrevet sammen med forfatteren Sam Harris denne uka, blir Nederlands beslutning om å spare noen kroner kalt «pervers» og «en skandale». Det er jo mye dyrere å passe på henne i Nederland enn i USA, siden trusselen er større i det førstnevnte landet, påpeker de.

Forfatteren og journalisten Christopher Hitchens er en annen brite konvertert til amerikaner som har kastet seg ut i debatten. Han mener USA må påta seg det ansvaret nederlandske myndigheter ikke vil ha. Ifølge ham ønsker Hirsi Ali å bli en amerikansk statsborger. Det ville i så fall være «en ære», skriver Hitchens i nettmagasinet Slate. Forfatter og journalist Anne Applebaum er også krass og hevder at nederlenderne rett og slett ønsker å bli kvitt en brysom røst. Hun skriver videre at dersom nederlandske myndigheter ikke passer på Hirsi Ali, som tross alt er nederlandsk statsborger, så viser politikerne at de ikke villig til å beskytte sin egen sterke ytringsfrihetstradisjon. Det nederlandske parlamentet vedtok torsdag at det ønsker de ikke.


Klikk her for å lese mer

Øystein Sørensen: "Den store sammensvergelsen"

Historiker Øystein Sørensens bok om konspirasjonsteorier er en slags kavalkade over tidenes mest skrullete politiske «avsløringer».

«Den store sammensvergelsen - Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger», Aschehoug

Fornøyelig om tullete teorier og skrullete teoretikere.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
BOK: Hvis du tror at den franske revolusjonen, Kennedy-drapet og 11. september har noe med hverandre å gjøre, kan du trøste deg med at du ikke er den eneste raringen på denne planeten. Historiker Øystein Sørensens bok om konspirasjonsteorier er en slags kavalkade over tidenes mest skrullete politiske «avsløringer». Siden Sørensen er en dannet mann, kaller han ikke opphavspersonene paranoide tullinger, men konspirasjonsteoretikere.

Jødenes skyld, igjen
Sørensen dokumenter overbevisende hvordan de fleste grandiose, politiske konspirasjonsteorier har samme utgangspunkt: Selskapet Illuminatus, stiftet i Bayern i 1776. Det hemmelige selskapet fantes. På ordentlig. Lederen, J. A. Weishaupt (1748-1830), var en autoritær, men humanistisk fritenker som drømte om å styrte det bestående.

Illuminatus fikk raskt skylda for den franske revolusjonen i 1789. Siden har selskapet blitt klandret for alt hva konservative, kristne, fascistiske og andre reaksjonære tankespinnere har betraktet som samfunnskorrumperende: Sosialisme, kommunisme, frimureri og, ikke minst, jødedommen. Illuminatus siktet mot verdensherredømme. Det samme gjør jødene. Komplottet må avsløres.

Stor innflytelse?
Da Illuminatus ble koblet til jødene og falsumet «Sions vises protokoller» i mellomkrigstida, sluttet denne overdimensjonerte konspirasjonsteorien å være underholdende. Likevel er teorien(-e) sjokkerende motstandsdyktige mot fornuft. Kristen Informasjonstjeneste deler ut brosjyrer der det står at Illuminatus har skylda for nedleggelsen av postkontorer i Norge. Journalist Per-Aslak Ertresvåg, som i 2006 utga «Makten bak makten», mener at «Innflytelsen fra Illuminati er større i dag enn noensinne». Likeledes, mer harmløst, spiller selskapet hovedroller i bestselgende skjønnlitteratur, som den elegante «Foucaults pendel» av Umberto Eco og den mindre språksikre «Engler og demoner» av Dan Brown.

Mønsteret som går
«Den store sammensvergelsen» er en forfriskende, velformulert og klartenkt framstilling av konspirasjonsteoriens nyere historie. Sørensen får fram logiske brister uten å være moralsk forarget eller nedlatende. Eneste innvending mot boka må være den som man også kan reise mot konspirasjonsteoriene: Her er det mye gjentagelser. Som Sørensen skriver om de første moderne konspirasjonsteoretikerne: «De laget et mønster, en logikk som går igjen hos den ene teoretikeren etter den andre.» 300 sider om temaet er i overkant av hva man kan forvente at et menneske i likevekt tåler.

Fakta og fiksjon
Sørensen avslutter med det mest relevante spørsmålet: Hvorfor har interessen for konspirasjonsteorier blomstret opp i dag? Én ting er at Internett gjør det lettere å spre dem. Men tyder også på at konspirasjonsteorier har gode vilkår i ei tid som påberoper seg å være postmoderne, for hva er forholdet mellom fakta og fiksjon, egentlig? En tredje faktor kan være religionens svekkede troverdighet. Konspirasjonsteorier bestreber seg på å avsløre hva som befinner seg under overflaten, skjult av materialisme, grådighet og korrumperende verdisett. Konspirasjonsteorier gir mening til noe som fortoner seg meningsløst. «Den store sammensvergelsen» bekrefter at vi bør ta til takke med det meningsløse.


Klikk her for å lese mer

12. okt. 2007

Aslak Nore: "Gud er norsk"

Anmeldelse i Dagbladet.


Klikk her for å lese mer

8. okt. 2007

Den glemte krigen

Er Irak-krigen den nye Korea-krigen?

Av Stian Bromark, Dagbladet
En av bestselgerne i Washington DC for tiden er den amerikanske journalisten David Halberstams ”The Coldest Winter. America and the Korean war”. Mens Vietnam-sammenligningen gjerne kommer raskt etter at USA har angrepet et land langt, langt borte, er det mer uvanlig med paralleller til Korea-krigen (1950-1953).

Halberstam har fått mye oppmerksomhet etter at boka utkom i slutten av september. Det skyldes flere ting. Halberstam har i over 35 år vært en av USAs mest anerkjente journalister. Han slo gjennom i 1972 med en bok om Vietnam-krigen, ”The Best and the Brighest”, som ga ham den prestisjetunge Pulitzerprisen. ”The Coldest Winter” er en slags oppfølger til Vietnam-boka. En annen grunn til at Halberstam har fått mye pressedekning i det siste, er at han er død. Kun noen dager etter at han la siste hånd på det 700 sider lange verket i våres, ble han drept i en bilulykke. Halberstams bok har fått ros og en del ris – blant annet har den blitt kritisert for å ignorere de koreanske ofrene – men forfatteren er ikke her til å forsvare seg.

Ifølge Halberstam var Korea-krigen amerikanernes første forsøk på å skape en ny verdensorden tilpasset USAs moderne geopolitiske interesser. Da var det kommunismen som skulle bekjempes og Den kalde krigen vinnes, i dag kriger USA i Irak antagelig fordi de trodde de kunne demokratisere Midtøsten og ufarliggjøre moderne terrorisme. Halberstam mener erfaringene fra Korea-krigen la føringer på senere intervensjoner, fra Vietnam til Irak. Det er ikke ment som skryt. Halberstam er sterkt kritisk til USAs militære strategi i Korea-krigen. General Douglas MacArthur blir karakterisert som hensynsløs, overmodig, forfengelig og gal.

I USA blir Korea-krigen ofte referert til som ”Den glemte krigen”. Skal vi tro Halberstam var det få amerikanere, unntatt soldatene og deres pårørende, som brydde seg. Først med Vietnam-krigen på 1960-tallet vokste det fram en overbevisende krigsmotstand i USA. En flik av den kom på nytt til syne da Bush-troppene gikk angrep på Irak i 2003. Siden har den ikke vært like lett å få øye på. Krigen har blitt hverdag. 20. mars 2008 er det fem år siden den startet. Amerikanerne sliter fortsatt med militærstrategiske besværligheter.


Klikk her for å lese mer

4. okt. 2007

Høy humrefaktor

Anmeldelse av Levi Henriksens "De siste meterne hjem" i Dagbladet.


Klikk her for å lese mer

1. okt. 2007

Modellromanene


Den litterære kulturen er død i Storbritannia. Men ikke debatten om den.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Nyheten om at romanen ”Crystal” selger mer enn samtlige romaner som er nominert til den prestisjetunge Bookerprisen, har satt en støkk i det litterære etablissementet i Storbritannia. Glamourmodellen Jordan, som noen ganger kaller seg Katie Price, er ute med sin andre roman. Den har så langt solgt 159, 407 eksemplarer. De seks Bookerpris-nominerte bøkene, en av dem skrevet av den relativt folkekjære forfatteren Ian McEwan, har til sammen solgt 120 770 bøker.

Nå er det knapt en overraskelse at såkalt triviallitteratur har det med å selge bedre enn såkalt kvalitetslitteratur, men Jordans suksess varsler en utvikling i britisk litteratur som bekymrer åndssnobbene. Én ting er at Jordan primært er modell, kjendis og tv-fjes. Flere kjendismodeller har bidratt til å gjøre kjendisromaner til en egen sjanger. Naomi Campbell var tidlig ute med sin romandebut, ”Swan”, i 1994. I 2005 debuterte kjendismodellen Nicole Richie med romanen ”The Truth About Diamonds”. Det formodes at disse to skrev romanene sine selv, i hvert fall nesten. Jordans roman ”Crystal”, som handler om en vakker og ambisiøs kvinnes jakt på kjærlighet og popkarriere, er derimot helt og holdent skrevet av en ghostwriter. Jordan er ikke forfatter, hun har ikke en gang en historie å fortelle. Hun har et navn og et ansikt å selge.

Ifølge litteraturkritiker Nicholas Lezard i The Guardian vitner denne trenden om at vi er i ferd med å se slutten på den litterære kulturen. Han siterer den amerikanske forfatteren Philip Roth, som for noen år siden sa at ”hvert år dør 70 lesere, kun to av dem blir erstattet”. Den bokaktuelle forfatteren V. S. Naipaul har også blitt dratt inn i diskusjonen om Bookerprisen og kvaliteten på dagens britiske litteratur. Etter en lengre tenkepause har han kommet til den innsikt at alt bare er søppel. Det intellektuelle livet i Storbritannia er dødt. I en polemikk mot Naipaul skriver journalist og spaltist Zoe Williams i The Guardian at Naipauls klagesang over forsøplingen av britisk kulturliv først og fremst oppnår én ting: Å forsøple britisk kulturliv. Uansett hvem som har rett, er det åpenbart at debatten om den litterære kulturens død, lever.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun