Norsk skamhistorie
De siste åra har flere rettet et betimelig søkelys på jødenes skjebne i Norge under annen verdenskrig. Nå foreligger endelig «Ruth Maiers dagbok» på norsk.
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
BOK: Espen Søbyes «Kathe, alltid vært i Norge» (2003) er nok den mest kjente. Verket «Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag» (2005) burde vært lest av flere. Dokumentarfilmen «Mannen som elsket Haugesund» (2004), regissert av Jon Haukeland og Tore Vollan, fikk et stort publikum. Den tar for seg den norske handelsmannen Moritz Rabinowitz’ skjebne i Haugesund fram til han ble slått i hjel i Sachsenhausen 27. februar 1942.
Det siste bidraget til dette lenge underkommuniserte kapitlet i norsk historie -«Ruth Maiers dagbok» – fortjener alle de leserne Norge kan oppdrive.
Donau
Felles for Kathe, Moritz og Ruth er at de ble fanget av tyskerne i Norge, med bistand fra velvillige norske politimenn, og sendt av gårde til tyske massemordfabrikker. Ruth, i likhet med Kathe, gikk om bord skipet Donau i november 1942, sammen med et halvt hundre andre jøder. Kathe var femten, Ruth rakk å bli 22 år før hun ble drept i Auschwitz 1. desember 1942.
Moritz og Kathe var fullintegrerte nordmenn. Ruth Maier flyktet fra et jødefiendtlig Østerrike i siste liten, i 1939. Oppholdet i Norge skulle egentlig være midlertidig Målet var USA, der hun skulle gjenforenes med sin søster og mor, som var i Storbritannia. Uheldigvis for Ruth trivdes hun for godt på Lillestrøm. I begynnelsen.
Bråmoden
Jan Erik Vold har gjort en fabelaktig redaktørinnsats for å samle, redigere og oversette Ruth Maiers dagbøker og brev, i tillegg til å samle inn bilder, tegninger og andre illustrasjoner. Dessuten har han skrevet forord, etterord og små introduksjoner til kapitlene.(Men hvorfor står Vold som hovedforfatter av boka?)
Ruth Maier skrev dagbøker fra hun var 13 år. Allerede fra starten framstår hun som en intelligent og bråmoden kunstnersjel, med litterære ferdigheter langt over gjennomsnittet. Hun leser de store tyske klassikerne, analyserer samtidas storpolitikk, filosoferer over livets viderverdigheter, bekymrer seg for utseende, funderer på hva hun skal bli når hun blir voksen, og utviser generelt en forbløffende innsikt i sitt eget sjelsliv. Det finnes to slags mennesker som skriver dagbok, noterer hun seg. De som gjør det ut fra en indre trang, og de som gjør det fordi de håper å bli berømte. «Iblant tilhører jeg de første, iblant de siste.»
Litterære kvaliteter
Hennes dagbok står seg godt på egen hånd, som verdifull litteratur. Maier framstår som en troverdig hovedperson i sitt eget liv; hun vakler konstant mellom ulike sinnsstemninger; skriver fiktive brev til avdøde forfattere, utviser selvforakt for sine «kitsch»-skriblerier, nekter å godta at faren er død, og blottlegger sin desperate hunger etter kroppskontakt, anerkjennelse og kjærlighet.
Ruth Maier elsker den ene dagen, hater den neste. Er overfølsom overfor skiftende omgivelser. «Jeg tror i det hele tatt at det fins mennesker som når de blir tatt ut av sine vante omgivelser ikke lenger gjør noe sterkt inntrykk på oss.» Hun forgudet sin far, som var en lærd filosof. Resten av sin korte liv bruker hun på å finne en erstatning. «Jeg hadde ikke behøvd noen Williger om jeg hadde hatt faren min.»
Norge sett utenfra
«Ruth Maiers dagbok» også har mye merverdi, ikke minst som et uvurderlig tidsdokument. Maier er tidlig en skarp kritiker av samtidsideologien: «Først var menneskeheten mitt fellesskap, nå skal jødedommen plutselig erstatte menneskeheten. Det går en vei fra humanisme og nasjonalisme til bestialitet!!!», som hun skriver i 1938. For nordmenn er boka særlig verdifull fordi Maier kommer utenfra og skildrer det hun betrakter som norsk kultur med takknemlighet, men også usminket og nådeløst. Og humoristisk: «I Norge er nemlig alt verdensberømt selv om ikke et menneske utenfor Norge har hørt om det!» Ruth Maier er hele tiden på vei bort, til Storbritannia eller USA, men blir værende. Enten fordi papirene ikke er i orden eller fordi hun skal fullføre utdannelsen først. I november 1942 hjelper tyskerne henne ut av landet.
«Ruth Maiers dagbok» anbefales. For å si det forsiktig.
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
BOK: Espen Søbyes «Kathe, alltid vært i Norge» (2003) er nok den mest kjente. Verket «Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag» (2005) burde vært lest av flere. Dokumentarfilmen «Mannen som elsket Haugesund» (2004), regissert av Jon Haukeland og Tore Vollan, fikk et stort publikum. Den tar for seg den norske handelsmannen Moritz Rabinowitz’ skjebne i Haugesund fram til han ble slått i hjel i Sachsenhausen 27. februar 1942.
Det siste bidraget til dette lenge underkommuniserte kapitlet i norsk historie -«Ruth Maiers dagbok» – fortjener alle de leserne Norge kan oppdrive.
Donau
Felles for Kathe, Moritz og Ruth er at de ble fanget av tyskerne i Norge, med bistand fra velvillige norske politimenn, og sendt av gårde til tyske massemordfabrikker. Ruth, i likhet med Kathe, gikk om bord skipet Donau i november 1942, sammen med et halvt hundre andre jøder. Kathe var femten, Ruth rakk å bli 22 år før hun ble drept i Auschwitz 1. desember 1942.
Moritz og Kathe var fullintegrerte nordmenn. Ruth Maier flyktet fra et jødefiendtlig Østerrike i siste liten, i 1939. Oppholdet i Norge skulle egentlig være midlertidig Målet var USA, der hun skulle gjenforenes med sin søster og mor, som var i Storbritannia. Uheldigvis for Ruth trivdes hun for godt på Lillestrøm. I begynnelsen.
Bråmoden
Jan Erik Vold har gjort en fabelaktig redaktørinnsats for å samle, redigere og oversette Ruth Maiers dagbøker og brev, i tillegg til å samle inn bilder, tegninger og andre illustrasjoner. Dessuten har han skrevet forord, etterord og små introduksjoner til kapitlene.(Men hvorfor står Vold som hovedforfatter av boka?)
Ruth Maier skrev dagbøker fra hun var 13 år. Allerede fra starten framstår hun som en intelligent og bråmoden kunstnersjel, med litterære ferdigheter langt over gjennomsnittet. Hun leser de store tyske klassikerne, analyserer samtidas storpolitikk, filosoferer over livets viderverdigheter, bekymrer seg for utseende, funderer på hva hun skal bli når hun blir voksen, og utviser generelt en forbløffende innsikt i sitt eget sjelsliv. Det finnes to slags mennesker som skriver dagbok, noterer hun seg. De som gjør det ut fra en indre trang, og de som gjør det fordi de håper å bli berømte. «Iblant tilhører jeg de første, iblant de siste.»
Litterære kvaliteter
Hennes dagbok står seg godt på egen hånd, som verdifull litteratur. Maier framstår som en troverdig hovedperson i sitt eget liv; hun vakler konstant mellom ulike sinnsstemninger; skriver fiktive brev til avdøde forfattere, utviser selvforakt for sine «kitsch»-skriblerier, nekter å godta at faren er død, og blottlegger sin desperate hunger etter kroppskontakt, anerkjennelse og kjærlighet.
Ruth Maier elsker den ene dagen, hater den neste. Er overfølsom overfor skiftende omgivelser. «Jeg tror i det hele tatt at det fins mennesker som når de blir tatt ut av sine vante omgivelser ikke lenger gjør noe sterkt inntrykk på oss.» Hun forgudet sin far, som var en lærd filosof. Resten av sin korte liv bruker hun på å finne en erstatning. «Jeg hadde ikke behøvd noen Williger om jeg hadde hatt faren min.»
Norge sett utenfra
«Ruth Maiers dagbok» også har mye merverdi, ikke minst som et uvurderlig tidsdokument. Maier er tidlig en skarp kritiker av samtidsideologien: «Først var menneskeheten mitt fellesskap, nå skal jødedommen plutselig erstatte menneskeheten. Det går en vei fra humanisme og nasjonalisme til bestialitet!!!», som hun skriver i 1938. For nordmenn er boka særlig verdifull fordi Maier kommer utenfra og skildrer det hun betrakter som norsk kultur med takknemlighet, men også usminket og nådeløst. Og humoristisk: «I Norge er nemlig alt verdensberømt selv om ikke et menneske utenfor Norge har hørt om det!» Ruth Maier er hele tiden på vei bort, til Storbritannia eller USA, men blir værende. Enten fordi papirene ikke er i orden eller fordi hun skal fullføre utdannelsen først. I november 1942 hjelper tyskerne henne ut av landet.
«Ruth Maiers dagbok» anbefales. For å si det forsiktig.
posted by Stian Bromark | 11:23 a.m.
<< Home