Ordmord

Pass på hva du skriver, du kan drepe noen


Stian Bromark, Dagbladet
I siste nummer av Vanity Fair har den britisk-amerikanske journalisten Christopher Hitchens en hjerteskjærende historie å fortelle. Hitchens er kjent for sin brautende og kvasse polemiske stil. Det eneste han er livredd, er ordene «unnskyld, jeg tok feil.» Under overskriften «A Death in the Family» skriver han om den 23 år gamle amerikanske soldaten Mark Daily som ble drept i Irak i januar. Daily var en reflektert ung mann. På skolen forsvarte han medelever som ble mobbet. Han var i en periode vegetarianer og medlem av miljøpartiet Green Party. Som student gjorde han seg bemerket som en forsvarer av urbefolkningsrettigheter. På MySpace utfordret han nynazister. Han var, kort sagt, en radikaler av den typen Hitchens selv var før han «konverterte» og plutselig fikk mange nykonservative venner.

Sommeren 2005 leste unge Daily en artikkel på nett som forsvarte invasjonen av Irak. Forfatteren angrep de liberale som brukte all sin energi på å kritisere Bush istedenfor å bidra til å bygge opp Irak igjen. Mark var egentlig motstander av krigen, men skiftet mening. Deretter skiftet han klær, og vervet seg som soldat i Irak. I sommer fikk Hitchens, via en venn, tilsendt en artikkel fra Los Angeles Times, hvor det sto at det var hans forsvar for Irak-invasjonen som sendte Daily ut i felten. Jeg frøs til is, forteller Hitchens, når det gikk opp for ham at han var medskyldig i et menneskets død. Men er han det? Skyldig?

Det er ingen nyhet at ord kan ta liv. Goethes «Den unge Werthers lidelser» (1774) førte til en selvmordsepidemi i Tyskland, fordi unge folk identifiserte seg i så stor grad med hovedpersonens overfølsomhet. I den andre enden av skalaen - fra frivillig selvmord til oppfordring på drap - har vi sakprosaverk av typen Hitlers «Mein Kampf» (1925). Imellom finner vi artikler, debattbøker og romaner som på forskjellig vis har gått inn i sin tid og forsøkt å påvirke opinionen, med et dertil uoversiktlig antall dødsfall. Når det gjelder skjønnlitteratur kan forfattere argumentere for at tolkningsrommet er vidt. Men med sakprosatekster, hvor det er åpenbart hva forfatteren ønsker? Kan vi klandre Karl Marx for Gulag? Neppe. Hitchens kan vel heller ikke klandres. Han sa sin mening.

I «A Death in the Family» er det tydelig at Hitchens er overrasket over at hans skriblerier har hatt så stor innflytelse på en leser. Kanskje skyldes det at han, som andre aviskommentatorer, er vant til å slenge ut meninger i hytt og vær. Dessuten er man ikke vant til å bli stilt til ansvar, fordi det er jo «bare» ord. Og i vår tid, informasjonstidsalderen, hvordan er det mulig for en leser å stole fullt og helt på én stemme? Det er noe patetisk over Hitchens nye erkjennelse. Han må ha visst at konsekvensene av krig er dødsfall, amerikanske og enda flere irakiske. Samtidig er det jo gjerne sånn at vi får en vekker når virkeligheten der ute plutselig står på dørstokken og vil slå av en alvorsprat. For Hitchens har krigen fått et konkret navn. Mark Daily. Les gjerne artikkelen på hitchensweb.com. Så ydmyk vil du nok aldri se ham igjen. Og les mellom linjene. Der står det at Hitchens angrer på at han forsvarte invasjonen, i det minste så overbevisende.