Engler og demoner på timeplanen

Statsministeren, utenriksministeren og medlemmer av kongefamilien har gått der. Har de blitt hjernevasket av okkultisme? Ny bok hudfletter steinerskolens religiøse fundament.


Stian Bromark, Dagbladet
BOK: En tittel som «Det de ikke forteller oss», med ordet «okkult» i undertittelen, høres intuitivt ut som ei bok med betydelig innslag av konspirasjonsteorier, demonutdrivelse og andre former for kultisk vanvidd. Men så handler det altså om noe så jordnært som barn, skole og læreplan. Riktignok ikke den offentlige skolen, men fortsatt en skole som har preget tusenvis av norske barn gjennom generasjoner. I over nitti år, faktisk. Ofte avkom av svært ressursrike og radikale foreldre, skal sies, men like fullt søte, små uskyldige barn. Steinerskolebarn.


Hva galt har de gjort? Ingenting, skal vi tro forfatterne bak boka, Kristin Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen. Men foreldrene, muligens. I hvert fall lærerne. Og andre antroposofer. Samt norske politikere og profeten sjøl, Rudolf Steiner. Steinskolen framstilles, og får statsstøtte, som et rent pedagogisk alternativ, med vekt på læring gjennom lek og kunstnerisk utfoldelse, men er egentlig et kvasireligiøst livssynsalternativ der Steiners sære, okkulte og uvitenskapelige troslære, antroposofien, blir lurt inn i de unge håpefulle - som regel mot barnas, foreldrenes og politikernes viten. Steinerbevegelsen taler med to tunger, én internt, en annen eksternt. Vi kjenner godt den siste, glansbildeversjonen. Nå har Sandberg og Kristoffersen bestemt seg for å avsløre livet i de indre gemakker, der skyggesidene dominerer. Det de ikke forteller oss. Kjør debatt.


Sandberg og Kristoffersen har begge vært tilknyttet steinerskolen og har hatt barn som har gått der. Gradvis forsvant illusjonene. De følte seg lurt. Ungene ble tatt ut og arbeidsforholdet opphørte. Internettsiden Steinerkritikk.no ble opprettet og i fire år har de nå jobbet med å samle dokumentasjon til boka. De vil ikke skolen til livs, bedyrer de, men ønsker at den står fram med sitt religiøse grunnlag og innrømmer at hensikten med skolen er, for å sitere Steiner, «å sette ut i livet den guddommelige kosmiske planen. Vi bør alltid huske at når vi gjør noe, bringer vi videre gudenes intensjoner, at vi er, på en bestemt måte, de mediene ÆdetÅ der oppe strømmer gjennom og ut i verden». Steinerskolelærere er, med andre ord, medier for gudene, og deres jobb er å kultivere barnas karma og reinkarnasjon, slik at legemet slipper og bare ånden blir tilbake, i Den sjette etteratlantiske periode. Erkeengler er skolenes høyeste beskyttere.


Kritikken er solid fundert på utallige intervjuer med kritiske foreldre og lærere, interne rapporter og skriv, Steiners originalkilder, avisdebatter, og så videre. Men det er noe med ståstedet til forfatterne, samt mange av dem som forteller sin historie, som etterlater en litt vammel smak i munnen. Dette er mennesker med tapte illusjoner. De hengivne som mistet troen og oppdaget sinnet. Dermed er grunnen beredt for de store pendelsvingningene. Sandberg/Kristoffersen valgte steinerskolen fordi de ønsket en antimaterialistisk, frittenkende og kreativ oppvekst for sine barn. De hadde registrert at barndommen «var blitt en slagmark for markedskreftene» og lagt «ut på billigsalg». Foreldrene Sandberg/Kristoffersen jaktet på det autentiske, naturlige og gode i verden. »Som unge foreldre var vi mer vennlig innstilt overfor det som var gammelt og etnisk, enn det som luktet kommersialisme og amerikansk». Gammelt og opprinnelig, det er bra. Nytt og moderne? Ikke bra. «Har ikke enhetsskolen et stort ansvar for at nytelsessyke TV-slaver med dårlig kosthold sitter i sofaen når det avholdes valg?»


Vel, har du sagt a, må du si b. Klart det. Foreldrene er sjefen. Så får det heller være at man sender ungene fluks inn i noe som får «amerikansk» til å se ut som en skitur i marka en solrik søndag morgen. Intuitivt og umiddelbart høres det ikke ut som at moralen er at man ikke skal sende ungene sine på steinerskolen, men at man skal slutte å bruke ungene som redningsplanke for sin egen dårlige samvittighet. Sandberg/Kristoffersen er de frelste som ble de frafalne, og det gjør at de snakker fra et spesifikt utgangspunkt med begrenset overføringsverdi. Det forhindrer ikke at de har poenger.


Ulempen med anekdotiske bevis, som utgjør ryggraden i boka, er at de er private, atskilte og ofte følelsesladede. Men Sandberg/Kristoffersen har samlet såpass mange av dem, og de likner hverandre i så stor grad, at summen blir nokså overveldende. Mange nok tilknyttet steinerbevegelsen har den samme følelsen av sekterisme, dobbeltspill og forvirrende pedagogikk. Det ville ikke vært unaturlig om Kristin Halvorsen tok initiativ til en gransking av skolene, slik at staten ble forsikret om at den ikke bevilger x-antall kroner på falskt grunnlag. Noe annet vil også forsterke forfatternes påstand om at steinerskolen er særdeles godt beskyttet av den norske politiske, kulturelle og rojale eliten.


«Det de ikke forteller oss» er en utfordrende bok å ta stilling til. Den inneholder mange påstander som vanskelig lar seg verifisere eller som ender i munnhoggeri mot munnhoggeri. Et sted heter det at de «fleste som er medarbeidere på steinerskolen har liten kjennskap til Rudolf Steiners tekster», likevel bruker forfatterne mye plass på en nokså bokstavtro lesning av hans livsverk. Dermed er det uråd å vite sammenhengen mellom utgangspunktet og virkeligheten, teorien og praksisen, det som sies bak kateteret og som går inn bak elevpulten. Norges statsminister og utenriksminister, samt en hel rekke av landets kulturelle elite, har gått på skolen og tilsynelatende kommet seg helskinnet gjennom utdannelsen - uten at man blir fristet til å lete etter bevis på at de har blitt hjernevasket til å tro på karma og reinkarnasjon.


Sandberg/Kristoffersen tilbyr også en generell kritikk av det norske antroposofiske miljøet, og hevder at det systematisk imøtegår all motstand på organisert vis. Slik blir vi fanget i en verden vi ikke kommer ut av: Antroposofene kan ikke forsvare seg uten å bekrefte at kritikken er korrekt. Steinerskolelærerne kan heller ikke benekte at de bedriver okkult undervisning, fordi påstanden er at de systematisk benekter dette. Kritiserer man antroposofien og steinerpedagogikken kritiserer man Sannheten, påstår forfatterne at antroposofene og steinerpedagogene hevder. Kritiserer man Sandberg/Kristoffersen vil man også få den samme påstanden slengt tilbake. Sannhet, løgn, bedrag, tro og overtro. Store spørsmål står tilsynelatende på spill, men englene og demonene får ha oss tilgitt når vi antyder at det hele kan forveksles med en intern debatt for sekta.

Klikk her for å lese mer

Skytsengel for de åndsfraværende

Skolesystemet tror relativitetsteorien er det viktigste den oppvoksende slekt kan lære av Albert Einstein. En ny biografi viser at han har langt mer presserende ting å lære bort: Nysgjerrighet, fantasi og opprør mot autoriteter.

Stian Bromark, Dagbladet
Under en middag til ære for relativitetsteoriens far, tok Albert Einstein fram en notisbok og begynte å skrible. Da hedersgjesten ble introdusert, reiste forsamlingen seg og klappet. Einstein fortsatte å tegne og skrive inntil lyden endelig trengte gjennom. Da reiste han seg – og klappet. Einstein antok at applausen var for en annen.

Hans navn er blitt synonymt med den distré professoren med viltvoksende hår, fillete klær, pipa på snei og ødelagte briller på nestippen – vel og merke hvis han har funnet igjen brillene sine. Slik var eksentrikeren Albert Einstein. Etter at han ble kjent, valgte han selv å spille ut rollen som rotehue. Derfor kunne han slippe unna med å spille Mozart på fiolin i stedet for å besvare spørsmål på vitenskapelige konferanser. Artistisk, sjarmerende – og litt arrogant.

Nå foreligger en ny biografi om Einstein, skrevet av den amerikanske kommentatoren og redaktøren Walter Isaacson. Boka er en grundig livsskildring på 682 sider, hvorav de 100 siste er kildehenvisninger. Slik er det gjerne i biografier nå til dags, spesielt hvis de omhandler store menn i historien. Alt i alt er denne faglige tyngden et framskritt fra tidligere mer uvøren omgang med liv, men det er likevel ikke til å unngå at man tidvis tar seg i å etterlyse mer frekkhet og større variasjon, en litteratur med vilje til å utfordre, ikke bare degge med kildene. Isaacson kan ikke klandres for det som ikke finnes, han viser fram et rikt menneskeliv stødig, utvungent og formidlingsivrig, men kanskje er det uortodoksien hos den biograferte som gjør at man savner det grenseoverskridende. ”Fantasi er viktigere enn kunnskap”, som Einstein ville sagt det.

Det er ikke et dogme man forventer fra en vitenskapsmann. Så var hans begynnelse heller ikke spesielt arketypisk. Som barn ble han kalt ”dummen”, fordi han var så sein til å snakke, og familien trodde en stund han var tilbakestående. Einstein har gitt denne treige utviklingen æren for at han beholdt barnets åpenhet for livets gåter i voksen alder. Da han fikk et kompass av sin far, ble han fra seg av lykke: Hvilke skjulte krefter var det som fikk magnetnålen til å bevege seg? På skolen var han en einstøing, noe som delvis skyldtes den utbredte antisemittismen i Tyskland, delvis hans distréhet samt at han raskt utviklet en forakt for konformitet. Isaacson kaller ham en ”skytshelgen for all verdens åndsfraværende skolebarn”.

Einstein kunne være nesevis overfor lærerne. Han strøk ikke i matte, som myten skal ha det til, men han gjorde det ikke spesielt godt i fransk, zoologi og samfunnsfag. En lærer sa til Einstein at han var en ”særdeles dyktig gutt. Men De har én stor feil: De gjør aldri det De får beskjed om”. Fra Zürich polytekniske skole gikk han ut som en av de svakeste elevene i klassen.

Hans obsternasighet ga ham et ry som bråkmaker. Derfor fikk han heller ingen assistentstillinger ved universitetene, men måtte ta til takke med ”inspektør av tredje klasse” på patentkontoret. Der gjorde han unna dagens dont på et par-tre timer. Resten av arbeidstiden puslet han med naturlovene. Hans viktigste oppdagelser dukket opp i løpet av noen vårmåneder i 1905 – den mest kjente er relativitetsteorien.

Hans publiserte artikler ble møtt med en påtagelig taushet. Han ble verken berømt eller ettertraktet. Først fire år seinere, i 1909, fikk han sin første universitetsstilling, med stusseligere lønn enn ved patentkontoret. Men han var endelig blitt medlem av ”horenes laug”, som han kalte det.
Einstein var en radikaler som våget å kritisere datidens fremste hjerner, men det var også noe med tiden. Opprøret med det tradisjonelle verdensbildet spredte om seg innenfor alle samfunnsfelt. Picasso, Joyce, Freud og Stravinskij utfordret samtidig konvensjonene på sine respektive områder. Selv om Einstein trodde på absolutter i fysikk og moral, ble hans teori tolket inn i det moderne verdensbildet som opphevet skillet mellom årsak og virkning, orden og plikt, tid og rom. Fundamentet for ”all menneskelig tenkning er blitt underminert”, som New York Times skrev i en leder.
Einstein fikk skylda for oppløsning av moral, abstrakt malerkunst og atonal musikk.

Etter det berømte solkformørkelseseksperimentet i 1919, som bekreftet Einsteins teorier, ble han verdenskjent over natta. Likevel fikk han ikke Nobelprisen, som han hadde ventet på siden 1905. Utmerkelsen fikk han først i 1922, og da var han så irritert på komiteen at han ikke tok seg bryet med å dra til Stockholm.
Det nærmeste tiåret ble antisemittismen et prekært anliggende for Europas jøder. Tyskeren Einstein så seg nødt til å flykte til USA. Parallelt vokste det politiske engasjementet. Einstein ble en ivrig talsmann for pasifisme, kosmopolitisme, antirasisme og demokratisk sosialisme. Pasifismen valgte han riktignok å kaste på båten da det ble klart at Hitler var på krigstokt. Det var en passende logikk for en frisinnet sjel: Einstein var pasifist bare i fredstid.

Han berømmelige stathet, som en gang hadde hjulpet ham til å oppdage det ukjente, ble gradvis en hemsko. Omtrent hvert år fra 1931 skrev avisene at han skulle kunngjøre en ny enhetlig feltteori. Han strittet imot den moderne kvantefysikken, ble stadig mer religiøs og hjalp til med å utvikle atombomben. Radikaleren endte opp som konservativ.

Einstein var ikke alltid like grei mot sine omgivelser. Han dumpet sin første kone, giftet seg med sin tre år eldre kusine og hadde mange elskere på si. Han trodde nemlig ikke på monogami - en pen måte å fortelle konene sine at de måtte finne seg i utroskapen. Da hans første kone døde i 1948, lot han sin yngste sønn råtne bort på et sinnsykehus i Sveits. Men det avgjort mest uspiselige trekket ved mannen, er hans dikt: ”Oi oi! Den Hansemann! Av begjær så yr/ ved tanke på sin Dukkelise/at puten hans tar fyr!”.

Walter Isaacsons Einstein-biografi er sjangerkonvensjonell, men like fullt høyst lesverdig. Isaacson turnerer elegant diverse lag av hans liv, det som utkrystalliserer seg mellom det offentlige, de løsrevne mytene, Einsteins egen selvforståelse og reaksjonene til hans nærmeste. Fram trer en mangefasettert menneskeskikkelse, skjønt den ligger tett på klisjeen, og på lasset får vi en moral med overføringsverdi til dagens debatt om skolevesenet, dannelse, yrkesfag og teoriens rolle: Einstein fikk ikke suksess fordi han var skoleflink, lydig og konvensjonell, men fordi han gikk motstrøms, var nysgjerrig og stolte på fantasien. Verdien av utdannelse, mente Einstein, ”ligger ikke i å lære mange fakta, men i å øve seg opp til å tenke”. Det er budskapet fra verdens fremste geni til Stoltenberg-regjeringen.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I:Det var litt av en verdensbegivenhet som fant sted i Oslo/Kristiania en junidag for 90 år siden. Da kom Albert Einstein til Norge for å holde tre foredrag om relativitetsteorien. Universitetets Aula var dekket til randen av skuelystne og avisene var fulle av uforståelig skriblerier om universet (for folk flest). Om disse ti dagene har Nils Voje Johansen skrevet en kort, underholdende bok under tittelen ”Einstein i Norge” (2005).

Notis II: Det som ga Albert Einstein mest dårlig samvittighet i løpet av livet, var hans bidrag til oppfinnelsen av atombomben. For det første var den basert på hans oppdagelse av masseenergiloven i 1905 (energi er lik masse multiplisert med kvadraten av lysets hastighet), bedre kjent under formelen ”E=mc2”. Dernest sendte han et brev til Roosevelt og oppfordret ham til å lage en atombombe før tyskerne rakk det, noe presidenten så gjorde.

Klikk her for å lese mer

Kulinarisk kulturkrig

Italienerne satte maten i halsen da McDonalds lanserte en helt ny hamburger: McItaly.

Stian Bromark, Dagbladet
Tenk deg at landbruksminister Lars Peder Brekk inviterte til en pressekonferanse på en restaurant i Oslo. Anledningen var regjeringens samarbeid med en kjede om å lansere en norsk hamburger med flatbrød og brunost. ”Dette er en stor dag for det sunne, norske kostholdet”, sa Brekk til de siklende journalistene. Kritiske røster og sure oppstøt ble stogget ved å karakterisere skeptikerne som ”uvitende stalinister”.

Bytt ut den trauste trønderen med den stilige kollegaen Luca Zaia og du vil ha et scenario nokså likt det som utspant seg i Italia denne uka. Og føy til vital informasjon: Restauranten heter McDonalds og burgeren har fått navnet McItaly. Hurtigmatkjeden har tidligere tilpasset menyen til lokale forhold og flørtet med for eksempel det meksikanske kjøkken, men det er første gang McDonalds har dedikert en hamburger til ett land, lansert med brask og bram av landets relevante minister.

McItaly er, ifølge Zaia, basert på italienske råvarer som ciabatta, kjøtt, artisjokker og asiago-ost. Om stalinistene sa han: ”Dette er de samme kritikerne som for 20 år siden sa at pizza ikke er ekte italiensk mat.” Kartongen til McItaly er for øvrig dekorert med fargene til det italienske flagget.

En av dem som har mistet matlysten av nyskapningen, er matkritiker Emiliano Mei. Han forstår ikke at hamburger har noe med Italia å gjøre og hevder at den er en trussel mot landets antikke mattradisjon. Andre med fordøyelsesbesvær har brukt ord som ”landssvik”.

Italia er ikke det eneste landet i Europa som har fått den amerikanske kjeden i vrangstrupen. I Frankrike har protestene som regel handlet om å beskyttte bourdeaux-viner og roquefort-oster, mens da McDonalds ble etablert på Grünerløkka i Oslo i 1998, ble restauranten framstilt som en trussel mot bydelens identitet. Det ble arrangert protestmøter mot det som ble kalt ”Løkkas nye horehus”.
Det uvanlige i Italia er at kjeden har fått staten på sin side, noe som gir en litt vond smak i munnen fordi det minner om de ubehagelig tette båndene mellom myndighetene og næringslivet. Ministerens velsignelse har gitt McDonalds millioner i gratis reklame, som den kan bruke til å senke prisen ytterligere på sukkerrik cola, Big Mac-er og fettdryppende pommes frites.

Italia er trolig det stolteste matlandet i Europa. Denne uka ble år med lobbyarbeid kronet med seier da den napolitanske pizzaen ble offisielt anerkjent av EU som europeisk matkulturarv. Derfor er det snurrig at italienerne føler seg truet av en burger. Dersom italiensk mat virkelig er best, vil folk flest foretrekke det.
Men det italienske matbordet består ikke lenger bare av organisk, lokaldyrket og mammalaget mat.
Sjokkbølger spredte seg fra sør til nord da det nylig ble avdekket at mange mozzarella-produsenter brukte kumelk i stedet for bøffelmelk. Selvtillitten fikk seg en knekk og bekreftet at den fremste trusselen mot god matkultur sjelden kommer utenfra, men innenfra.

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Prosa

Av Henrik G. Bastiansen. Kan leses på nett her.

Et lite utdrag:

"Sigurd Evensmo er noe av det nærmeste vi kommer en komplett intellektuell i Norge, hevder hans biografer. De har da også lykkes i å sannsynliggjøre sin påstand med en kildenær og fortellende biografi om journalisten, redaktøren, forfatteren, politikeren og privatpersonen.

Det er ingen enkel oppgave å skrive biografi om Sigurd Evensmo. Eller mer presist: Han har ikke akkurat gjort det enkelt for dem som vil forsøke. Bromark og Tretvoll oppgir da også å ha blitt «overveldet av opplysninger» i brev, upubliserte tekster, utklippsbøker og dagbøker – og har også gjengitt til dels mye av dette i sin nye biografi. [...]
[...]
Disse innledende bemerkningene fra forfatternes side er riktignok litt pretensiøse, men når man begynner å lese historien, kan man ikke unngå å bli revet med. Vi følger Evensmo gjennom syv kapitler som skildrer ulike deler av hans liv. Første kapittel handler om hans barndom og oppvekst på Hamar fra 1912 til 1930. Så kommer fire kapitler som skildrer ham i 1930-årene, 1940-årene og 1950-årene – og de er så fulle av kriser, krig og dramatikk at de danner bokens høydepunkt.
[...]
Bromark og Tretvoll har skapt en fremadskridende beretning, med et detaljrikt, men likevel presist språk. De holder heldigvis seg selv utenfor og lar stoffet tale. Forskerhåndverket som ligger bak, kommer frem i de 26 sidene med fotnoter – oftest med primærkilder. Forfatterne viser respekt for sitt stoff, og harde realiteter gis nøktern vurdering.
[...]
Konklusjonen er at dette er en vellykket biografi – kultur og politikk, verdenshistorie og familieliv fortalt av dyktige biografer, med sans for enhet i mangfoldet.

Klikk her for å lese mer