Intervju om Sigurd Evensmo-biografien på Dagsnytt atten

Klikk her for å lese mer

Intervju i Dagsavisen om Sigurd Evensmo-biografien

Klikk her for å lese mer

Intervju i Klassekampen om Sigurd Evensmo-biografien

Klikk her for å lese mer

Valgene som forandret verden

Det er et foruroligende tankeeksperiment: Annen verdenskrig kunne ha vært unngått.

Stian Bromark, Dagbladet
Hva om. Det er blant favorittordene til kontrafaktiske historikere. I selskapelig sammenheng leker de seg med tanker av typen: Ville Hitler ha vunnet krigen dersom han ikke hadde gått til angrep på Sovjetunionen? Ville det blitt noen kald krig, og hvordan ville i så fall den sett ut? Hva ville Ronald Reagan da sagt foran Brandenburger Tor 12. juni 1987 istedenfor ”Tear down this wall”?

Den britiske historikeren Ian Kershaw bedyrer at han ikke bedriver kontrafaktisk historieskrivning i sin siste krigsbok, ”Skjebnevalg. Ti beslutninger som forandret verden”, men han får ha oss tilgitt hvis vi konstaterer at han seiler i samme farvann: Japan kunne ha prioritert å komme seg ut av krigen mot Kina i stedet for å angripe USA, Hitler kunne ha prioritert å angripe i Middelhavet i stedet for Sovjetunionen og Stalin kunne ha hørt på advarslene om tysk angrep i stedet for å ignorere dem. Har man valg, har man alternativer. Kershaw undersøker hvorfor det ene ble foretrukket framover det andre, og spør seg hva som ville skjedd dersom pendelen hadde svingt den andre veien. Som historiker må han vel si at det ikke kunne bli annerledes, for å rettferdiggjøre sitt eksamensbevis, men for lekmannen gjør det et større inntrykk å bli minnet om at det faktisk kunne gått svært annerledes. 60 millioner menneskeliv kunne vært spart.

Kershaw utforsker krigsdynamikken fra mai 1940 til desember 1941, sett fra de sentrale aktørene Storbritannia, Tyskland, Japan, Italia, USA og Sovjetunionen. I disse 19 månedene ble de mest vidtrekkende avgjørelsene tatt og resten av krigen handlet om konsekvensene. To andre ferske bøker om krigen er ikke mindre opptatt av krigens første famlende skritt, men setter nedslaget et halvt år tidligere, til september 1939, da Hitler invaderte Polen. Den britiske historikeren Richard Overy har skrevet en mager trykksak under tittelen ”1939”. Den er sentrert rundt 1. september, dagen da øvelsesskipet Schleswig Holstein åpnet ild mot polske befestninger i Danzig/Gdansk klokka kvart på fem om morgenen. De to svenske historikerne Marco Smedberg og Niklas Zetterling har gått mer grundig til verks i ”Utbruddet av andre verdenskrig”. På basis av tidligere ubenyttede og verdifulle polske arkivfunn, presenterer de en fyllestgjørende og måtelig detaljert skildring av den fem uker lange lynkrigen Hitler iverksatte mot Polen for 70 år siden.

Hitler ønsket ingen verdenskrig. Han ville ha en lokal krig for å gjenerobre territorier tyskerne måtte avstå til Polen i kjølvannet av første verdenskrig. På lengre sikt ville han utfordre Sovjetunionen, slik at Tyskland kunne få det nødvendige livsrom (lebensraum) for å bli en vital stormakt. Britene ønsket ikke krig mot Tyskland, ei heller franskmennene – og omvendt. Likevel ble det altså krig. Storbritannia, av tildels uforståelige grunner, hadde lovet Polen å komme landet til unnsetning dersom Tyskland angrep. Chamberlain var verken interessert i, eller hadde evnen til, å følge krigsgarantien opp. Hitler betraktet Vesten som dekadent. Hadde han virkelig trodd at vestmaktene skulle komme Polen til unnsetning, ville han ikke gått i gang. Sterke krefter i den britiske regjeringen ivret for å finne diplomatiske løsninger ved å gi tyskerne visse innrømmelser. Derfor var konfrontasjonsretorikken spak. Selv på overtid, etter 1. september, forsøkte britene å forhandle seg ut av en krig med Hitler. Et halvt år seinere var britene fortsatt i villrede om hva de skulle gjøre. Tyskland var på offensiven. Storbritannias utenriksminister argumenterte for at det ikke lenger gjaldt å slå Tyskland på slagmarken, men å redde imperiets uavhengighet. Overlevelse, ikke seier, var det viktigste.

Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941, som til slutt kostet over 30 millioner tyske og sovjetiske borgere livet, var en tabbe. Hadde Hitler holdt seg til sin opprinnelige plan, ville utgangen trolig sett annerledes ut: ”Alt jeg foretar meg er rettet mot Russland. Hvis man i Vesten er for dumme eller for blinde til å forstå det, så blir jeg nødt til å komme til en forståelse med russerne for å beseire Vesten, og så, når den er beseiret, vende meg med all min samlede styrke mot Sovjetunionen”. I stedet åpnet Hitler en tofrontskrig og underskrev sitt eget nederlag. Japan blamerte seg tilsvarende. Japanerne ønsket, som tyskerne, å utvide sitt livsrom. Mens landet var i krig mot Kina og ville utvide sørover i Stillehavet, var det én ting Japan ville unngå, nemlig å involvere USA i krigen. Veien fram til angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, er slik sett brolagt med betydelig ulogikk. Japan og Tyskland ville utvide sine territorier, men de ønsket ikke å true stormaktene i vest. Og verken USA eller Storbritannia var interessert i krig så lenge Japan og Tyskland ikke truet dem direkte. Så ble det verdenskrig likevel. Fordi håpet triumferte over fornuften. Japanerne og tyskerne fikk til slutt ikke bygd ut rommene sine, britene og franskmennene mistet sine kolonier. Den andre verdenskrig beredte grunnen for 50 års kald krig. 60 millioner mennesker døde. Et eller annet sted kunne noen fattet en annen beslutning.

Ian Kershaws ”Skjebnevalg” er den spenstigste av de tre krigsbøkene. Kershaw skriver uanstrengt og innsiktsfullt gjennom 677 sider, riktignok med en visst innslag av svulstigheter – så som når han understreker nærmest på annenhver side at disse avgjørelsene var ”skjebnesvangre”, ”skjebnetunge” og ”skjebnevalg”. Så vidt man vet var ingen av disse beslutningene fattet av høyere makter, men derimot ofte av små, nervøse og bartebærende menn. ”Utbruddet av andre verdenskrig” er et nybrottsarbeid av den metodiske sorten. Den nyanserer bildet av krigshistoriens startfase, men du skal være nokså interessert i stridsvogner med navn som ”7TP” og ”FT-17”, kanoner av typen ”37 mm Bofors” og jagerfly kalt ”PZL P.24”, for å synes at alle setninger har en frisk pust. Richard Overys ”1939” framstår som en krysning mellom en redegjørende, folkeopplysende avisartikkel og et oppramsende leksikonoppslag. Det er dramatiske timer som skildres, men det blir mer summarisk enn livfullt. Overy tilbyr den mest uhåndgripelige forklaringen på hvorfor britene valgte å stå ved Polens side. Det skyldtes ære og frykten for vanære. Tyskerne hadde også, dessverre, overskudd på den slags impulser. Så da kan man lure på, både de kontrafaktiske historikerne og vi andre, hvordan årene 1939 til 1945 ville sett ut uten datidens utbredte – og i dag utdaterte – ærekjærlighet..
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet


Ian Kershaw
Skjebnevalg
Historie & kultur
Oversatt av Carsten Carlsen
Spenstig, men noe svulstig

Richard Overy
1939. Nedtelling til krig
Historie & kultur
Oversatt av Carsten Carlsen
Tynn og summarisk.

Marco Smedberg/ Niklas Zetterling
Utbruddet av andre verdenskrig
Spartacus
Oversatt av Egil Fredheim
Kildetungt nybrottsarbeid.



Notis I: Historikeren Niklas Zetterling har tidligere fått utgitt flere av sine bøker på norsk, deriblant om D-dagen, jakten på Bismarck og slaget om Kursk. Boka ”Den nionde april”, som han skrev sammen med Michael Tamelander, handler om nazitysklands invasjon av Norge våren 1940. Den belyser blant annet hvor stort forbruk av tabbekvoter det var – på begge sider.

Notis II: Ian Kershaws biografi på godt over 2 000 sider om Adolf Hitler, er hittil den mest fullstendige om den følsomme kunstneren som ble en hissig diktator. På norsk utkom den i en forkortet utgave på 1000 sider, under tittelen ”Hitler – overmot og nederlag”. Da skrev Dagbladet at den var ”En av de beste bøkene om det 20. århundret.”

Klikk her for å lese mer

Ingen kan målbinde Joya

Kvinnens status i Afghanistan i dag er verre enn under Taliban, mener landets mest fryktløse stemme, Malalai Joya. Nå utkommer hennes bitende kritikk av regimet og okkupasjonsmakten i bokform.

Stian Bromark, Dagbladet
Aung San Suu Kyi, Shirin Ebadi, Rigoberta Menchu, Anna Politkovskaja – og Malalai Joya. Lista kunne vært gjort lengre, men poenget skal ha kommet fram: Den 31 år gamle afghanske menneskerettighetsforkjemperen Malalai Joya er der oppe, blant vår tids største forsvarere av rettferdighet og verdighet generelt, og kvinner i Afghanistan spesielt. I Norge er hun ikke så husvarm som de andre nevnte, men det kan fort forandre seg nå som hun kommer på norgesbesøk i forbindelse med lansering av bokutgivelsen ”Kvinne blant krigsherrer”.

Malalai Joya fikk verdensry da hun i desember 2003, bare 25 år gammel, talte de korrupte, hykleriske og blodstenkte krigsherrene midt imot. Det skjedde under forberedelsene til dannelsen av det afghanske parlamentet, kalt Loya Jirga (”de eldstes forsamling”). Det provisoriske teltet var mettet med delegater, internasjonale observatører, utenlandske og lokale medier. Joya ville ytre noen sannhetens ord fra talerstolen, men i en forsamling av de eldste, måtte hun stille bakerst i køen. 17. desember snappet hun mikrofonen. Tre minutter ble tildelt. Atmosfæren var ladet, Joyas hjerte dunket oppspilt, den svarte hijaben sklei bakover på hodet. Mikrofonstativet måtte senkes, siden hun bare når snaue 1, 50 over bakken. Så begynte hun å tale, så fort hun bare maktet: ”Det jeg kritiserer alle mine landsmenn for, er at dere har sluppet de forbryterne som har brakt landet vårt ut i denne tilstanden, inn i Loya Jirga. Dermed blir det satt spørsmålstegn ved Loya Jirgaens legitimitet og legalitet. Hvorfor vil dere la forbrytere få være til stede her? De har ansvaret for den situasjonen vi er i nå![…] De burde stilles for nasjonale og internasjonale domstoler!”

90 sekunder. Det var alt de morske mennene tålte å høre. Så ble Malalai Joyas mikrofon koblet ut. Noen av delegatene brøt ut i applaus, mens resten hisset seg voldsomt opp. Kommunist! Vantro! Hore! Tilhengere og FN-folk måtte fysisk beskytte den vevre skikkelsen mot den krakilske mobben. Hun ble ekskortet ut av teltet, der ytterligere trusler og skjellsord møtte henne. Seinere på kvelden ble leiligheten hennes oppsøkt av menn som hevdet de var ute etter å voldta og drepe. Fra den dagen, 17. desember 2003, har Malalai Joyas vært i livsfare. Væpnede livvakter følger henne døgnet rundt. Når hun går ut, må hun skjule seg under en burka, for ikke å bli gjenkjent. Fire mordforsøk har hun overlevd. Det er en høy straff for 90 sekunder. Hennes budskap ble kringkastet verden over. New York Times skrev om den unge afghaneren som ”våger å nevne det unevnelige”, mens BBC kalte Malalai Joya ”den modigste kvinnen i Afghanistan”.

I 2005 ble hun valgt inn i nasjonalforsamlingen. Joya var en sensasjon. Ikke bare fordi hun var overlegent yngst, men fordi hun var en legitim representant. Selv om det var ulovlig for militsledere å stille til valg, viste en rapport fra Human Rights Watch at over 60 prosent av de nye medlemmene var krigsherrer. Det vil si mennesker som på 1990-tallet, før og under Taliban, gjorde tilværelsen til et helvete for det afghanske folk. Korrupsjon og trusler fikk krigsherrene valgt inn. Joya ble plassert på bakerst benk og mikrofonen ble koblet ut hver gang hun forsøkte å ta ordet. I mai 2007 ble det stor ståhei da hun i et intervju med amerikansk fjernsyn sammenlignet den afghanske nasjonalforsamlingen med en dyrehage. Paragraf 70 forbyr parlamentsmedlemmer å kritisere hverandre. Den ble tatt i bruk for å ekskludere henne ut av den lovgivende forsamlingen. Et ”unnskyld” fra kvinnen som tok i bruk sin ytringsfrihet, ville brakt henne tilbake, men ikke tale om. Dersom jeg skal beklage overfor noen, sa Joya, så er det de uskyldige dyrene: ”Hvis dyrene hadde hatt et språk de kunne snakke, ville de ha kunnet anlegge sak mot meg fordi jeg har sammenlignet dem med disse representantene”.

Malalai Joya tar et fundamentalt oppgjør med korrupsjonen, voldelighetene og kvinneundertrykkelsen i Afghanistan, men hennes harmdirrende ord er også myntet på okkupasjonsmakten. Afghanistan er fremdeles ”et brennende helvete og en brutal vits mot demokrati og menneskerettighetene”, ifølge Joya. Hun mener kvinnenes stilling i dag er den samme som den var under Taliban. ”På enkelte måter er situasjonen verre, med høyere selvmordsrater, flere bortføringer og total straffefrihet i voldtektssaker”. Til tross for tilstedeværelsen av styrker fra 40 land, vokser Taliban seg sterkere fra dag til dag. Obamas mirakelkur hittil har vært å sende 30 000 flere soldater. Det blir 70 000 til sammen, atskillig færre enn russerne sendte inn på 1980-tallet. De tapte, som kjent. Nå har både president Hamid Karzai og okkupasjonsmakten åpnet opp for å forhandle med Taliban. Forbrytere og kvinnehatende drapsmenn er den nye løsningen på den afghanske utfordringen. Joyas oppskrift er enklere: De vestlige styrkene må trekkes ut. Nå bidrar Vesten til å legitimere et udemokratisk og korrupt regime. Joya er overbevist om at folkets røst vil bli bønnhørt dersom Afghanistan får ansvar for seg selv. ”Jeg føler meg trygg på at hvis andre land holder opp å blande seg inn i Afghanistan, og hvis vi blir frie fra okkupasjonen, vil det dukke frem en sterk, progressiv og demokratisk kraft”.

”Kvinne blant krigsherrer” er et frittalende, heroisk og inspirerende anklageskrift. Joya forteller medrivende om sine mange bataljer – fra familiens flukt til Iran og Pakistan etter den sovjetiske okkupasjonen, via hennes oppvekst i flyktningleire og virke som undergrunnslærer, til sitt omflakkende og skjulte virke som parlamentsmedlem uten et parlament. Innimellom videreformidler hun rystende enkelthistorier om gjengvoldtekt og avskårne bryster. Boka er ikke blottet for forslitte uttrykk, som slike selvbiografiske heltehistorier gjerne inneholder: ”Dere kan drepe meg, men dere vil aldri kunne drepe min ånd”. Og den skjemmes noe av spekulative postulater: USA vil helst bli stående i Afghanistan i all fremtid, amerikanere har interesse av å holde situasjonen i landet ustabil, og ”uten krig vil ikke amerikanernes imperium ha noen fremtid”, ifølge Joya. Disse skavankene til tross, viser ”Kvinne blant krigsherrer” hvorfor man ikke bør bli overrasket dersom navnet Malalai Joya havner på alles lepper fredag 9. oktober 2009. Hvis ikke komiteen frykter at nobelprisen vil bli tolket som en kritikk av den norske regjeringens engasjement i Afghanistan, da?
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Malalai Joya
Kvinne blant krigsherrer
Spartacus
Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Notis I: Transparancy International plasserer Afghanistan på 172. plass (av 180) over de mest korrupte landene i verden. Afghanistan får 1, 8 poeng av 10 mulige. FN har anslått at 100-250 millioner dollar hvert år blir betalt i bestikkelser. Forsvaret i USA og Storbritannia anslår at omtrent halvparten av all bistanden til landet ikke kommer fram til de riktige menneskene.

Notis II: I forbindelse med valget i Afghanistan 20. august, offentliggjorde Malalai Joya en artikkel der hun advarte velgere og det internasjonale samfunnet mot å la seg lure av valgets demokratiske fasade. ”I et land styrt av krigsherrer, okkupasjonsmakter, Taliban-terrorister, narkopenger og våpen, kan ingen forvente et legitimt og rettferdig valg”, skrev hun. Ingen vinner er ennå erklært, snart en måned etter valget. Valgdeltagelsen var lav, og valgjukset omfattende.

Klikk her for å lese mer

Historien i reportasjeform

Hvis destinasjonen er Asia, skal det godt gjøres å finne en mer sympatisk og kunnskapsrik reisekompanjong enn Torbjørn Færøvik.

Stian Bromark, Dagbladet
Når Kina våkner, vil verden skjelve, sa Napoleon for 200 år siden. I dag mistenker ingen dragen for å syvsove. Om 30 år vil Kina være en større økonomisk makt enn USA. Det framstår som en nyhet, men det er slik det alltid har vært. Nesten. Napoloen var like kortsynt som han var stuttvokst. Det var først på hans tid at Kina faktisk tok seg en middagslur – etter å ha vært usedvanlig arbeidsflittig i minst 4000 år, mens Europa i samme tidsrom snorket i vei. For snart 60 år siden, den 1. oktober, sto landet på nytt opp, til lyden av en sprakende mikrofon som proklamerte for en skjelvende verden: ”Vi, Kinas 475 millioner innbyggere, har reist oss. Vår fremtid vil for alltid være lys”. Dessverre, viste det seg, sto landet opp med feil bein. Maos ord førte Kina inn i et mareritt det først de siste 15 årene for alvor har slumret seg ut av.

Kinas storslagne fortid er nå blitt forelagt allmennmarkedet av den prisbelønte journalisten Torbjørn Færøvik. Flere av hans tidligere bøker har handlet om Kina, men da har tyngepunktet ligget i den samtidige reisen, med varierende innslag av historiske sveip. I ”Midtens rike” er dette forholdet snudd på hodet. Fortsatt deler han med leseren opplevelser, anekdoter og menneskemøter fra sine rundt 60 reiser til Kina, men de utgjør en mindre del av de 623 sidene og han avslutter vandringen med Maos inntog i Beijing. Det er lesing mer enn stevnemøter som har inspirert ham denne gang.

Mens kommunistene og nasjonalistene kjempet om hegemoniet i Kina på slutten av 1940-tallet, satt en driftig britisk forsker i Cambridge og skrev om kultur og vitenskap i Midtens rike. På den tiden, forteller Færøvik, var akademia utvitende om den innflytelsesrike sivilisasjonen på den andre siden av kloden. En del visste at kineserne hadde funnet opp papiret, trykkekunsten, kompasset og kruttet, men der stoppet vitebegjæret. Kuleramma trodde man Blaise Pascal fant opp i 1642, men den lekte de med i Kina 1800 år tidligere. Såmaskin, jernplog, fiskekrok, båter med vanntette skott, papirpenger, astronomisk klokke – alt ble brukt i Kina minst 1700 år før disse oppfinnelsene ble ”oppfunnet” i Europa. Needham brukte resten av livet på å fullføre dette massive verket, som var på hele seksten bind da han døde i 1995. Hans konklusjon var blant annet at ingen land i verden hadde bidratt mer til ingeniørkunsten enn Kina.

Det var ikke bare innenfor vitenskap kineserne var overlegne. På slutten av 800-tallet ankom en arabisk handelsmann til Kanton. Han ble ikke bare imponert av velstanden, men også av det kulturelle og politiske nivået. Selv de fattige kunne lese og skrive. Syke personer som ikke hadde råd til å kjøpe medisiner, fikk utgiftene dekket av staten. Innbyggere over 18 betalte skatt av inntekt og formue. De eldre fikk skattefritak og pensjon. En evighet seinere importerte vi den kinesiske velferdsmodellen til Norge. Problemet, for kineserne, var at den da ikke lenger var så velfungerende i Kina. Gjennom århundrer hadde tolerante keisere og humanistiske dynastier blitt avløst av primitive despoter dopet på konkubiner, og så fram og tilbake igjen. Felles for dem alle var at de altfor lenge var overbevist om at Kina var universets sentrum og at de ingenting hadde å lære av verden utenfor. Slik lyder oppskriften på et imperiums fall.

På 1700-tallet oppsto en ekstatisk begeistring for alt kinesisk i Europa. Porselen, silke og te ble trendy, Kina slott ble oppført i Stockholm og kineserier dukket opp i Stiftsgården i Trondheim. Opplysningsfilosofen Voltaire forleste seg på kinesiske klassikere og hevdet at den ”måten det kinesiske imperium er organisert på, er i sannhet den beste verden noensinne har sett”. Kollega Gottfried Leibniz foreslo at kinesiske misjonærer burde komme til Europa. På grunn av denne motebølgen, ønsket europeerne, spesielt britene, å få bedre tilgang til markedene i Kina, blant annet ved at det ble åpnet opp flere havner for utenlandsk trafikk. Britene sendte en offisiell delegasjon i 1793, men fikk et arrogant svar tilbake fra keiser Qianlong: ”Fremmede lands gjenstander har for meg ingen verdi, og jeg har ikke noe behov for de varer som er produsert i Deres land”. Britene fortsatte likevel ufortrødent å bytte opium med luksusvarer fra Kina. Dette illegale markedet ville keiseren stanse. Han forsøkte å kaste utlendingene ut. Dermed fikk britene et påskudd for å angripe, med alt de hadde av hypermoderne krigsteknologi. Kineserne hadde ikke en sjanse. Ydmyket ble de tvunget til å underskrive handelsavtaler.

Joseph Needham (alias Li Yuese) forsøkt å besvare gåten: En gang hadde kineserne produsert en tredjedel av alle varer i verden og Kina var verdens rikeste land fram til inngangen til det 19. århundret – hvordan kunne en så overlegen sivilisasjon ende fattig og utpint? Den ovennevnte arrogansen må ta sin del av ansvaret. Færøvik formulerer det slik: ”På hver sin gren satt lærde mandariner som nok kunne sitere sin Konfutse, men som visste fint lite om ny teknologi og verden utenfor Kina”. Da den franske ambassadøren foreslo for keiseren at kineserne skulle bygge en jernbane, svarte sønnen på farens vegne: ”I Kina oppnår vi det samme ved hjelp av kjerrer. Riktignok går det saktere, men vi har det ikke travelt”. Sinologen Mark Elvin har sagt det slik: ”Det springende punkt er at ingen forsøkte”.

Dette springende punktet, og atskillig mer, kan man få innblikk i gjennom å bli med Torbjørn Færøvik på hans vandring gjennom Kinas dramatiske historie. Færøvik får det til å se så lett ut. Den innvidde vil kanskje innvende at de lange linjer har gått på bekostning av dybde, men det er hva det er – en konsentratversjon av 5 000 års historie. Joseph Needham trengte som nevnt 16 bind (og prosjektet pågår fortsatt, av andre). Færøvik mister ikke kronologien av syne, men historiske tråder spinnes fram og tilbake, med en omsorg for detaljer som om det var en selvopplevd reisereportasje, slik at resultatet blir et sømfritt, ulastelig og levende vevestykke. En mer sober, stilsikker og sympatisk guide finnes knapt blant norske likemenn.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Torbjørn Færøvik
Midtens rike. En vandring i Kinas historie
Cappelen Damm



Notis I: Færøvik har skrevet flere bøker om Kina. I ”Veien til Xanadu” vandrer han i fotsporene til Marco Polo (2001). I 2003 mottok han Brageprisen for ”Kina – en reise på livets elv”. Da skrev Dagbladets anmelder: ”Som appetittvekker for førstegangsreisende til Kina kan den absolutt anbefales.” Om ”Drømmen om Asia” het det i herværende avis: ”Spennvidden i genre og temaer er imponerende”.

Notis II: Den som vil vite mer om Kinas historie etter at Mao opprettet folkerepublikken i 1949, kan oppsøke Xue Xinrans bok ”Kinas tause generasjon”, som utkom på norsk i våres. Den britisk-kinesiske journalisten har funnet fram til et knippe eldre mennesker (en lyktmaker, en nyhetssanger, en akrobat) som har levd gjennom de store omveltningene og som nå opplever at ungdommen verken er interessert i eller skjønner et kvidder av sin nære fortid.

Klikk her for å lese mer