Valgene som forandret verden
Det er et foruroligende tankeeksperiment: Annen verdenskrig kunne ha vært unngått.
Stian Bromark, Dagbladet
Hva om. Det er blant favorittordene til kontrafaktiske historikere. I selskapelig sammenheng leker de seg med tanker av typen: Ville Hitler ha vunnet krigen dersom han ikke hadde gått til angrep på Sovjetunionen? Ville det blitt noen kald krig, og hvordan ville i så fall den sett ut? Hva ville Ronald Reagan da sagt foran Brandenburger Tor 12. juni 1987 istedenfor ”Tear down this wall”?
Den britiske historikeren Ian Kershaw bedyrer at han ikke bedriver kontrafaktisk historieskrivning i sin siste krigsbok, ”Skjebnevalg. Ti beslutninger som forandret verden”, men han får ha oss tilgitt hvis vi konstaterer at han seiler i samme farvann: Japan kunne ha prioritert å komme seg ut av krigen mot Kina i stedet for å angripe USA, Hitler kunne ha prioritert å angripe i Middelhavet i stedet for Sovjetunionen og Stalin kunne ha hørt på advarslene om tysk angrep i stedet for å ignorere dem. Har man valg, har man alternativer. Kershaw undersøker hvorfor det ene ble foretrukket framover det andre, og spør seg hva som ville skjedd dersom pendelen hadde svingt den andre veien. Som historiker må han vel si at det ikke kunne bli annerledes, for å rettferdiggjøre sitt eksamensbevis, men for lekmannen gjør det et større inntrykk å bli minnet om at det faktisk kunne gått svært annerledes. 60 millioner menneskeliv kunne vært spart.
Kershaw utforsker krigsdynamikken fra mai 1940 til desember 1941, sett fra de sentrale aktørene Storbritannia, Tyskland, Japan, Italia, USA og Sovjetunionen. I disse 19 månedene ble de mest vidtrekkende avgjørelsene tatt og resten av krigen handlet om konsekvensene. To andre ferske bøker om krigen er ikke mindre opptatt av krigens første famlende skritt, men setter nedslaget et halvt år tidligere, til september 1939, da Hitler invaderte Polen. Den britiske historikeren Richard Overy har skrevet en mager trykksak under tittelen ”1939”. Den er sentrert rundt 1. september, dagen da øvelsesskipet Schleswig Holstein åpnet ild mot polske befestninger i Danzig/Gdansk klokka kvart på fem om morgenen. De to svenske historikerne Marco Smedberg og Niklas Zetterling har gått mer grundig til verks i ”Utbruddet av andre verdenskrig”. På basis av tidligere ubenyttede og verdifulle polske arkivfunn, presenterer de en fyllestgjørende og måtelig detaljert skildring av den fem uker lange lynkrigen Hitler iverksatte mot Polen for 70 år siden.
Hitler ønsket ingen verdenskrig. Han ville ha en lokal krig for å gjenerobre territorier tyskerne måtte avstå til Polen i kjølvannet av første verdenskrig. På lengre sikt ville han utfordre Sovjetunionen, slik at Tyskland kunne få det nødvendige livsrom (lebensraum) for å bli en vital stormakt. Britene ønsket ikke krig mot Tyskland, ei heller franskmennene – og omvendt. Likevel ble det altså krig. Storbritannia, av tildels uforståelige grunner, hadde lovet Polen å komme landet til unnsetning dersom Tyskland angrep. Chamberlain var verken interessert i, eller hadde evnen til, å følge krigsgarantien opp. Hitler betraktet Vesten som dekadent. Hadde han virkelig trodd at vestmaktene skulle komme Polen til unnsetning, ville han ikke gått i gang. Sterke krefter i den britiske regjeringen ivret for å finne diplomatiske løsninger ved å gi tyskerne visse innrømmelser. Derfor var konfrontasjonsretorikken spak. Selv på overtid, etter 1. september, forsøkte britene å forhandle seg ut av en krig med Hitler. Et halvt år seinere var britene fortsatt i villrede om hva de skulle gjøre. Tyskland var på offensiven. Storbritannias utenriksminister argumenterte for at det ikke lenger gjaldt å slå Tyskland på slagmarken, men å redde imperiets uavhengighet. Overlevelse, ikke seier, var det viktigste.
Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941, som til slutt kostet over 30 millioner tyske og sovjetiske borgere livet, var en tabbe. Hadde Hitler holdt seg til sin opprinnelige plan, ville utgangen trolig sett annerledes ut: ”Alt jeg foretar meg er rettet mot Russland. Hvis man i Vesten er for dumme eller for blinde til å forstå det, så blir jeg nødt til å komme til en forståelse med russerne for å beseire Vesten, og så, når den er beseiret, vende meg med all min samlede styrke mot Sovjetunionen”. I stedet åpnet Hitler en tofrontskrig og underskrev sitt eget nederlag. Japan blamerte seg tilsvarende. Japanerne ønsket, som tyskerne, å utvide sitt livsrom. Mens landet var i krig mot Kina og ville utvide sørover i Stillehavet, var det én ting Japan ville unngå, nemlig å involvere USA i krigen. Veien fram til angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, er slik sett brolagt med betydelig ulogikk. Japan og Tyskland ville utvide sine territorier, men de ønsket ikke å true stormaktene i vest. Og verken USA eller Storbritannia var interessert i krig så lenge Japan og Tyskland ikke truet dem direkte. Så ble det verdenskrig likevel. Fordi håpet triumferte over fornuften. Japanerne og tyskerne fikk til slutt ikke bygd ut rommene sine, britene og franskmennene mistet sine kolonier. Den andre verdenskrig beredte grunnen for 50 års kald krig. 60 millioner mennesker døde. Et eller annet sted kunne noen fattet en annen beslutning.
Ian Kershaws ”Skjebnevalg” er den spenstigste av de tre krigsbøkene. Kershaw skriver uanstrengt og innsiktsfullt gjennom 677 sider, riktignok med en visst innslag av svulstigheter – så som når han understreker nærmest på annenhver side at disse avgjørelsene var ”skjebnesvangre”, ”skjebnetunge” og ”skjebnevalg”. Så vidt man vet var ingen av disse beslutningene fattet av høyere makter, men derimot ofte av små, nervøse og bartebærende menn. ”Utbruddet av andre verdenskrig” er et nybrottsarbeid av den metodiske sorten. Den nyanserer bildet av krigshistoriens startfase, men du skal være nokså interessert i stridsvogner med navn som ”7TP” og ”FT-17”, kanoner av typen ”37 mm Bofors” og jagerfly kalt ”PZL P.24”, for å synes at alle setninger har en frisk pust. Richard Overys ”1939” framstår som en krysning mellom en redegjørende, folkeopplysende avisartikkel og et oppramsende leksikonoppslag. Det er dramatiske timer som skildres, men det blir mer summarisk enn livfullt. Overy tilbyr den mest uhåndgripelige forklaringen på hvorfor britene valgte å stå ved Polens side. Det skyldtes ære og frykten for vanære. Tyskerne hadde også, dessverre, overskudd på den slags impulser. Så da kan man lure på, både de kontrafaktiske historikerne og vi andre, hvordan årene 1939 til 1945 ville sett ut uten datidens utbredte – og i dag utdaterte – ærekjærlighet..
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Ian Kershaw
Skjebnevalg
Historie & kultur
Oversatt av Carsten Carlsen
Spenstig, men noe svulstig
Richard Overy
1939. Nedtelling til krig
Historie & kultur
Oversatt av Carsten Carlsen
Tynn og summarisk.
Marco Smedberg/ Niklas Zetterling
Utbruddet av andre verdenskrig
Spartacus
Oversatt av Egil Fredheim
Kildetungt nybrottsarbeid.
Notis I: Historikeren Niklas Zetterling har tidligere fått utgitt flere av sine bøker på norsk, deriblant om D-dagen, jakten på Bismarck og slaget om Kursk. Boka ”Den nionde april”, som han skrev sammen med Michael Tamelander, handler om nazitysklands invasjon av Norge våren 1940. Den belyser blant annet hvor stort forbruk av tabbekvoter det var – på begge sider.
Notis II: Ian Kershaws biografi på godt over 2 000 sider om Adolf Hitler, er hittil den mest fullstendige om den følsomme kunstneren som ble en hissig diktator. På norsk utkom den i en forkortet utgave på 1000 sider, under tittelen ”Hitler – overmot og nederlag”. Da skrev Dagbladet at den var ”En av de beste bøkene om det 20. århundret.”
Stian Bromark, Dagbladet
Hva om. Det er blant favorittordene til kontrafaktiske historikere. I selskapelig sammenheng leker de seg med tanker av typen: Ville Hitler ha vunnet krigen dersom han ikke hadde gått til angrep på Sovjetunionen? Ville det blitt noen kald krig, og hvordan ville i så fall den sett ut? Hva ville Ronald Reagan da sagt foran Brandenburger Tor 12. juni 1987 istedenfor ”Tear down this wall”?
Den britiske historikeren Ian Kershaw bedyrer at han ikke bedriver kontrafaktisk historieskrivning i sin siste krigsbok, ”Skjebnevalg. Ti beslutninger som forandret verden”, men han får ha oss tilgitt hvis vi konstaterer at han seiler i samme farvann: Japan kunne ha prioritert å komme seg ut av krigen mot Kina i stedet for å angripe USA, Hitler kunne ha prioritert å angripe i Middelhavet i stedet for Sovjetunionen og Stalin kunne ha hørt på advarslene om tysk angrep i stedet for å ignorere dem. Har man valg, har man alternativer. Kershaw undersøker hvorfor det ene ble foretrukket framover det andre, og spør seg hva som ville skjedd dersom pendelen hadde svingt den andre veien. Som historiker må han vel si at det ikke kunne bli annerledes, for å rettferdiggjøre sitt eksamensbevis, men for lekmannen gjør det et større inntrykk å bli minnet om at det faktisk kunne gått svært annerledes. 60 millioner menneskeliv kunne vært spart.
Kershaw utforsker krigsdynamikken fra mai 1940 til desember 1941, sett fra de sentrale aktørene Storbritannia, Tyskland, Japan, Italia, USA og Sovjetunionen. I disse 19 månedene ble de mest vidtrekkende avgjørelsene tatt og resten av krigen handlet om konsekvensene. To andre ferske bøker om krigen er ikke mindre opptatt av krigens første famlende skritt, men setter nedslaget et halvt år tidligere, til september 1939, da Hitler invaderte Polen. Den britiske historikeren Richard Overy har skrevet en mager trykksak under tittelen ”1939”. Den er sentrert rundt 1. september, dagen da øvelsesskipet Schleswig Holstein åpnet ild mot polske befestninger i Danzig/Gdansk klokka kvart på fem om morgenen. De to svenske historikerne Marco Smedberg og Niklas Zetterling har gått mer grundig til verks i ”Utbruddet av andre verdenskrig”. På basis av tidligere ubenyttede og verdifulle polske arkivfunn, presenterer de en fyllestgjørende og måtelig detaljert skildring av den fem uker lange lynkrigen Hitler iverksatte mot Polen for 70 år siden.
Hitler ønsket ingen verdenskrig. Han ville ha en lokal krig for å gjenerobre territorier tyskerne måtte avstå til Polen i kjølvannet av første verdenskrig. På lengre sikt ville han utfordre Sovjetunionen, slik at Tyskland kunne få det nødvendige livsrom (lebensraum) for å bli en vital stormakt. Britene ønsket ikke krig mot Tyskland, ei heller franskmennene – og omvendt. Likevel ble det altså krig. Storbritannia, av tildels uforståelige grunner, hadde lovet Polen å komme landet til unnsetning dersom Tyskland angrep. Chamberlain var verken interessert i, eller hadde evnen til, å følge krigsgarantien opp. Hitler betraktet Vesten som dekadent. Hadde han virkelig trodd at vestmaktene skulle komme Polen til unnsetning, ville han ikke gått i gang. Sterke krefter i den britiske regjeringen ivret for å finne diplomatiske løsninger ved å gi tyskerne visse innrømmelser. Derfor var konfrontasjonsretorikken spak. Selv på overtid, etter 1. september, forsøkte britene å forhandle seg ut av en krig med Hitler. Et halvt år seinere var britene fortsatt i villrede om hva de skulle gjøre. Tyskland var på offensiven. Storbritannias utenriksminister argumenterte for at det ikke lenger gjaldt å slå Tyskland på slagmarken, men å redde imperiets uavhengighet. Overlevelse, ikke seier, var det viktigste.
Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941, som til slutt kostet over 30 millioner tyske og sovjetiske borgere livet, var en tabbe. Hadde Hitler holdt seg til sin opprinnelige plan, ville utgangen trolig sett annerledes ut: ”Alt jeg foretar meg er rettet mot Russland. Hvis man i Vesten er for dumme eller for blinde til å forstå det, så blir jeg nødt til å komme til en forståelse med russerne for å beseire Vesten, og så, når den er beseiret, vende meg med all min samlede styrke mot Sovjetunionen”. I stedet åpnet Hitler en tofrontskrig og underskrev sitt eget nederlag. Japan blamerte seg tilsvarende. Japanerne ønsket, som tyskerne, å utvide sitt livsrom. Mens landet var i krig mot Kina og ville utvide sørover i Stillehavet, var det én ting Japan ville unngå, nemlig å involvere USA i krigen. Veien fram til angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, er slik sett brolagt med betydelig ulogikk. Japan og Tyskland ville utvide sine territorier, men de ønsket ikke å true stormaktene i vest. Og verken USA eller Storbritannia var interessert i krig så lenge Japan og Tyskland ikke truet dem direkte. Så ble det verdenskrig likevel. Fordi håpet triumferte over fornuften. Japanerne og tyskerne fikk til slutt ikke bygd ut rommene sine, britene og franskmennene mistet sine kolonier. Den andre verdenskrig beredte grunnen for 50 års kald krig. 60 millioner mennesker døde. Et eller annet sted kunne noen fattet en annen beslutning.
Ian Kershaws ”Skjebnevalg” er den spenstigste av de tre krigsbøkene. Kershaw skriver uanstrengt og innsiktsfullt gjennom 677 sider, riktignok med en visst innslag av svulstigheter – så som når han understreker nærmest på annenhver side at disse avgjørelsene var ”skjebnesvangre”, ”skjebnetunge” og ”skjebnevalg”. Så vidt man vet var ingen av disse beslutningene fattet av høyere makter, men derimot ofte av små, nervøse og bartebærende menn. ”Utbruddet av andre verdenskrig” er et nybrottsarbeid av den metodiske sorten. Den nyanserer bildet av krigshistoriens startfase, men du skal være nokså interessert i stridsvogner med navn som ”7TP” og ”FT-17”, kanoner av typen ”37 mm Bofors” og jagerfly kalt ”PZL P.24”, for å synes at alle setninger har en frisk pust. Richard Overys ”1939” framstår som en krysning mellom en redegjørende, folkeopplysende avisartikkel og et oppramsende leksikonoppslag. Det er dramatiske timer som skildres, men det blir mer summarisk enn livfullt. Overy tilbyr den mest uhåndgripelige forklaringen på hvorfor britene valgte å stå ved Polens side. Det skyldtes ære og frykten for vanære. Tyskerne hadde også, dessverre, overskudd på den slags impulser. Så da kan man lure på, både de kontrafaktiske historikerne og vi andre, hvordan årene 1939 til 1945 ville sett ut uten datidens utbredte – og i dag utdaterte – ærekjærlighet..
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Ian Kershaw
Skjebnevalg
Historie & kultur
Oversatt av Carsten Carlsen
Spenstig, men noe svulstig
Richard Overy
1939. Nedtelling til krig
Historie & kultur
Oversatt av Carsten Carlsen
Tynn og summarisk.
Marco Smedberg/ Niklas Zetterling
Utbruddet av andre verdenskrig
Spartacus
Oversatt av Egil Fredheim
Kildetungt nybrottsarbeid.
Notis I: Historikeren Niklas Zetterling har tidligere fått utgitt flere av sine bøker på norsk, deriblant om D-dagen, jakten på Bismarck og slaget om Kursk. Boka ”Den nionde april”, som han skrev sammen med Michael Tamelander, handler om nazitysklands invasjon av Norge våren 1940. Den belyser blant annet hvor stort forbruk av tabbekvoter det var – på begge sider.
Notis II: Ian Kershaws biografi på godt over 2 000 sider om Adolf Hitler, er hittil den mest fullstendige om den følsomme kunstneren som ble en hissig diktator. På norsk utkom den i en forkortet utgave på 1000 sider, under tittelen ”Hitler – overmot og nederlag”. Da skrev Dagbladet at den var ”En av de beste bøkene om det 20. århundret.”
posted by Stian Bromark | 12:02 p.m.
<< Home