Historien i reportasjeform
Hvis destinasjonen er Asia, skal det godt gjøres å finne en mer sympatisk og kunnskapsrik reisekompanjong enn Torbjørn Færøvik.
Stian Bromark, Dagbladet
Når Kina våkner, vil verden skjelve, sa Napoleon for 200 år siden. I dag mistenker ingen dragen for å syvsove. Om 30 år vil Kina være en større økonomisk makt enn USA. Det framstår som en nyhet, men det er slik det alltid har vært. Nesten. Napoloen var like kortsynt som han var stuttvokst. Det var først på hans tid at Kina faktisk tok seg en middagslur – etter å ha vært usedvanlig arbeidsflittig i minst 4000 år, mens Europa i samme tidsrom snorket i vei. For snart 60 år siden, den 1. oktober, sto landet på nytt opp, til lyden av en sprakende mikrofon som proklamerte for en skjelvende verden: ”Vi, Kinas 475 millioner innbyggere, har reist oss. Vår fremtid vil for alltid være lys”. Dessverre, viste det seg, sto landet opp med feil bein. Maos ord førte Kina inn i et mareritt det først de siste 15 årene for alvor har slumret seg ut av.
Kinas storslagne fortid er nå blitt forelagt allmennmarkedet av den prisbelønte journalisten Torbjørn Færøvik. Flere av hans tidligere bøker har handlet om Kina, men da har tyngepunktet ligget i den samtidige reisen, med varierende innslag av historiske sveip. I ”Midtens rike” er dette forholdet snudd på hodet. Fortsatt deler han med leseren opplevelser, anekdoter og menneskemøter fra sine rundt 60 reiser til Kina, men de utgjør en mindre del av de 623 sidene og han avslutter vandringen med Maos inntog i Beijing. Det er lesing mer enn stevnemøter som har inspirert ham denne gang.
Mens kommunistene og nasjonalistene kjempet om hegemoniet i Kina på slutten av 1940-tallet, satt en driftig britisk forsker i Cambridge og skrev om kultur og vitenskap i Midtens rike. På den tiden, forteller Færøvik, var akademia utvitende om den innflytelsesrike sivilisasjonen på den andre siden av kloden. En del visste at kineserne hadde funnet opp papiret, trykkekunsten, kompasset og kruttet, men der stoppet vitebegjæret. Kuleramma trodde man Blaise Pascal fant opp i 1642, men den lekte de med i Kina 1800 år tidligere. Såmaskin, jernplog, fiskekrok, båter med vanntette skott, papirpenger, astronomisk klokke – alt ble brukt i Kina minst 1700 år før disse oppfinnelsene ble ”oppfunnet” i Europa. Needham brukte resten av livet på å fullføre dette massive verket, som var på hele seksten bind da han døde i 1995. Hans konklusjon var blant annet at ingen land i verden hadde bidratt mer til ingeniørkunsten enn Kina.
Det var ikke bare innenfor vitenskap kineserne var overlegne. På slutten av 800-tallet ankom en arabisk handelsmann til Kanton. Han ble ikke bare imponert av velstanden, men også av det kulturelle og politiske nivået. Selv de fattige kunne lese og skrive. Syke personer som ikke hadde råd til å kjøpe medisiner, fikk utgiftene dekket av staten. Innbyggere over 18 betalte skatt av inntekt og formue. De eldre fikk skattefritak og pensjon. En evighet seinere importerte vi den kinesiske velferdsmodellen til Norge. Problemet, for kineserne, var at den da ikke lenger var så velfungerende i Kina. Gjennom århundrer hadde tolerante keisere og humanistiske dynastier blitt avløst av primitive despoter dopet på konkubiner, og så fram og tilbake igjen. Felles for dem alle var at de altfor lenge var overbevist om at Kina var universets sentrum og at de ingenting hadde å lære av verden utenfor. Slik lyder oppskriften på et imperiums fall.
På 1700-tallet oppsto en ekstatisk begeistring for alt kinesisk i Europa. Porselen, silke og te ble trendy, Kina slott ble oppført i Stockholm og kineserier dukket opp i Stiftsgården i Trondheim. Opplysningsfilosofen Voltaire forleste seg på kinesiske klassikere og hevdet at den ”måten det kinesiske imperium er organisert på, er i sannhet den beste verden noensinne har sett”. Kollega Gottfried Leibniz foreslo at kinesiske misjonærer burde komme til Europa. På grunn av denne motebølgen, ønsket europeerne, spesielt britene, å få bedre tilgang til markedene i Kina, blant annet ved at det ble åpnet opp flere havner for utenlandsk trafikk. Britene sendte en offisiell delegasjon i 1793, men fikk et arrogant svar tilbake fra keiser Qianlong: ”Fremmede lands gjenstander har for meg ingen verdi, og jeg har ikke noe behov for de varer som er produsert i Deres land”. Britene fortsatte likevel ufortrødent å bytte opium med luksusvarer fra Kina. Dette illegale markedet ville keiseren stanse. Han forsøkte å kaste utlendingene ut. Dermed fikk britene et påskudd for å angripe, med alt de hadde av hypermoderne krigsteknologi. Kineserne hadde ikke en sjanse. Ydmyket ble de tvunget til å underskrive handelsavtaler.
Joseph Needham (alias Li Yuese) forsøkt å besvare gåten: En gang hadde kineserne produsert en tredjedel av alle varer i verden og Kina var verdens rikeste land fram til inngangen til det 19. århundret – hvordan kunne en så overlegen sivilisasjon ende fattig og utpint? Den ovennevnte arrogansen må ta sin del av ansvaret. Færøvik formulerer det slik: ”På hver sin gren satt lærde mandariner som nok kunne sitere sin Konfutse, men som visste fint lite om ny teknologi og verden utenfor Kina”. Da den franske ambassadøren foreslo for keiseren at kineserne skulle bygge en jernbane, svarte sønnen på farens vegne: ”I Kina oppnår vi det samme ved hjelp av kjerrer. Riktignok går det saktere, men vi har det ikke travelt”. Sinologen Mark Elvin har sagt det slik: ”Det springende punkt er at ingen forsøkte”.
Dette springende punktet, og atskillig mer, kan man få innblikk i gjennom å bli med Torbjørn Færøvik på hans vandring gjennom Kinas dramatiske historie. Færøvik får det til å se så lett ut. Den innvidde vil kanskje innvende at de lange linjer har gått på bekostning av dybde, men det er hva det er – en konsentratversjon av 5 000 års historie. Joseph Needham trengte som nevnt 16 bind (og prosjektet pågår fortsatt, av andre). Færøvik mister ikke kronologien av syne, men historiske tråder spinnes fram og tilbake, med en omsorg for detaljer som om det var en selvopplevd reisereportasje, slik at resultatet blir et sømfritt, ulastelig og levende vevestykke. En mer sober, stilsikker og sympatisk guide finnes knapt blant norske likemenn.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Torbjørn Færøvik
Midtens rike. En vandring i Kinas historie
Cappelen Damm
Notis I: Færøvik har skrevet flere bøker om Kina. I ”Veien til Xanadu” vandrer han i fotsporene til Marco Polo (2001). I 2003 mottok han Brageprisen for ”Kina – en reise på livets elv”. Da skrev Dagbladets anmelder: ”Som appetittvekker for førstegangsreisende til Kina kan den absolutt anbefales.” Om ”Drømmen om Asia” het det i herværende avis: ”Spennvidden i genre og temaer er imponerende”.
Notis II: Den som vil vite mer om Kinas historie etter at Mao opprettet folkerepublikken i 1949, kan oppsøke Xue Xinrans bok ”Kinas tause generasjon”, som utkom på norsk i våres. Den britisk-kinesiske journalisten har funnet fram til et knippe eldre mennesker (en lyktmaker, en nyhetssanger, en akrobat) som har levd gjennom de store omveltningene og som nå opplever at ungdommen verken er interessert i eller skjønner et kvidder av sin nære fortid.
Stian Bromark, Dagbladet
Når Kina våkner, vil verden skjelve, sa Napoleon for 200 år siden. I dag mistenker ingen dragen for å syvsove. Om 30 år vil Kina være en større økonomisk makt enn USA. Det framstår som en nyhet, men det er slik det alltid har vært. Nesten. Napoloen var like kortsynt som han var stuttvokst. Det var først på hans tid at Kina faktisk tok seg en middagslur – etter å ha vært usedvanlig arbeidsflittig i minst 4000 år, mens Europa i samme tidsrom snorket i vei. For snart 60 år siden, den 1. oktober, sto landet på nytt opp, til lyden av en sprakende mikrofon som proklamerte for en skjelvende verden: ”Vi, Kinas 475 millioner innbyggere, har reist oss. Vår fremtid vil for alltid være lys”. Dessverre, viste det seg, sto landet opp med feil bein. Maos ord førte Kina inn i et mareritt det først de siste 15 årene for alvor har slumret seg ut av.
Kinas storslagne fortid er nå blitt forelagt allmennmarkedet av den prisbelønte journalisten Torbjørn Færøvik. Flere av hans tidligere bøker har handlet om Kina, men da har tyngepunktet ligget i den samtidige reisen, med varierende innslag av historiske sveip. I ”Midtens rike” er dette forholdet snudd på hodet. Fortsatt deler han med leseren opplevelser, anekdoter og menneskemøter fra sine rundt 60 reiser til Kina, men de utgjør en mindre del av de 623 sidene og han avslutter vandringen med Maos inntog i Beijing. Det er lesing mer enn stevnemøter som har inspirert ham denne gang.
Mens kommunistene og nasjonalistene kjempet om hegemoniet i Kina på slutten av 1940-tallet, satt en driftig britisk forsker i Cambridge og skrev om kultur og vitenskap i Midtens rike. På den tiden, forteller Færøvik, var akademia utvitende om den innflytelsesrike sivilisasjonen på den andre siden av kloden. En del visste at kineserne hadde funnet opp papiret, trykkekunsten, kompasset og kruttet, men der stoppet vitebegjæret. Kuleramma trodde man Blaise Pascal fant opp i 1642, men den lekte de med i Kina 1800 år tidligere. Såmaskin, jernplog, fiskekrok, båter med vanntette skott, papirpenger, astronomisk klokke – alt ble brukt i Kina minst 1700 år før disse oppfinnelsene ble ”oppfunnet” i Europa. Needham brukte resten av livet på å fullføre dette massive verket, som var på hele seksten bind da han døde i 1995. Hans konklusjon var blant annet at ingen land i verden hadde bidratt mer til ingeniørkunsten enn Kina.
Det var ikke bare innenfor vitenskap kineserne var overlegne. På slutten av 800-tallet ankom en arabisk handelsmann til Kanton. Han ble ikke bare imponert av velstanden, men også av det kulturelle og politiske nivået. Selv de fattige kunne lese og skrive. Syke personer som ikke hadde råd til å kjøpe medisiner, fikk utgiftene dekket av staten. Innbyggere over 18 betalte skatt av inntekt og formue. De eldre fikk skattefritak og pensjon. En evighet seinere importerte vi den kinesiske velferdsmodellen til Norge. Problemet, for kineserne, var at den da ikke lenger var så velfungerende i Kina. Gjennom århundrer hadde tolerante keisere og humanistiske dynastier blitt avløst av primitive despoter dopet på konkubiner, og så fram og tilbake igjen. Felles for dem alle var at de altfor lenge var overbevist om at Kina var universets sentrum og at de ingenting hadde å lære av verden utenfor. Slik lyder oppskriften på et imperiums fall.
På 1700-tallet oppsto en ekstatisk begeistring for alt kinesisk i Europa. Porselen, silke og te ble trendy, Kina slott ble oppført i Stockholm og kineserier dukket opp i Stiftsgården i Trondheim. Opplysningsfilosofen Voltaire forleste seg på kinesiske klassikere og hevdet at den ”måten det kinesiske imperium er organisert på, er i sannhet den beste verden noensinne har sett”. Kollega Gottfried Leibniz foreslo at kinesiske misjonærer burde komme til Europa. På grunn av denne motebølgen, ønsket europeerne, spesielt britene, å få bedre tilgang til markedene i Kina, blant annet ved at det ble åpnet opp flere havner for utenlandsk trafikk. Britene sendte en offisiell delegasjon i 1793, men fikk et arrogant svar tilbake fra keiser Qianlong: ”Fremmede lands gjenstander har for meg ingen verdi, og jeg har ikke noe behov for de varer som er produsert i Deres land”. Britene fortsatte likevel ufortrødent å bytte opium med luksusvarer fra Kina. Dette illegale markedet ville keiseren stanse. Han forsøkte å kaste utlendingene ut. Dermed fikk britene et påskudd for å angripe, med alt de hadde av hypermoderne krigsteknologi. Kineserne hadde ikke en sjanse. Ydmyket ble de tvunget til å underskrive handelsavtaler.
Joseph Needham (alias Li Yuese) forsøkt å besvare gåten: En gang hadde kineserne produsert en tredjedel av alle varer i verden og Kina var verdens rikeste land fram til inngangen til det 19. århundret – hvordan kunne en så overlegen sivilisasjon ende fattig og utpint? Den ovennevnte arrogansen må ta sin del av ansvaret. Færøvik formulerer det slik: ”På hver sin gren satt lærde mandariner som nok kunne sitere sin Konfutse, men som visste fint lite om ny teknologi og verden utenfor Kina”. Da den franske ambassadøren foreslo for keiseren at kineserne skulle bygge en jernbane, svarte sønnen på farens vegne: ”I Kina oppnår vi det samme ved hjelp av kjerrer. Riktignok går det saktere, men vi har det ikke travelt”. Sinologen Mark Elvin har sagt det slik: ”Det springende punkt er at ingen forsøkte”.
Dette springende punktet, og atskillig mer, kan man få innblikk i gjennom å bli med Torbjørn Færøvik på hans vandring gjennom Kinas dramatiske historie. Færøvik får det til å se så lett ut. Den innvidde vil kanskje innvende at de lange linjer har gått på bekostning av dybde, men det er hva det er – en konsentratversjon av 5 000 års historie. Joseph Needham trengte som nevnt 16 bind (og prosjektet pågår fortsatt, av andre). Færøvik mister ikke kronologien av syne, men historiske tråder spinnes fram og tilbake, med en omsorg for detaljer som om det var en selvopplevd reisereportasje, slik at resultatet blir et sømfritt, ulastelig og levende vevestykke. En mer sober, stilsikker og sympatisk guide finnes knapt blant norske likemenn.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Torbjørn Færøvik
Midtens rike. En vandring i Kinas historie
Cappelen Damm
Notis I: Færøvik har skrevet flere bøker om Kina. I ”Veien til Xanadu” vandrer han i fotsporene til Marco Polo (2001). I 2003 mottok han Brageprisen for ”Kina – en reise på livets elv”. Da skrev Dagbladets anmelder: ”Som appetittvekker for førstegangsreisende til Kina kan den absolutt anbefales.” Om ”Drømmen om Asia” het det i herværende avis: ”Spennvidden i genre og temaer er imponerende”.
Notis II: Den som vil vite mer om Kinas historie etter at Mao opprettet folkerepublikken i 1949, kan oppsøke Xue Xinrans bok ”Kinas tause generasjon”, som utkom på norsk i våres. Den britisk-kinesiske journalisten har funnet fram til et knippe eldre mennesker (en lyktmaker, en nyhetssanger, en akrobat) som har levd gjennom de store omveltningene og som nå opplever at ungdommen verken er interessert i eller skjønner et kvidder av sin nære fortid.
posted by Stian Bromark | 11:55 a.m.
<< Home