Reiser med Herodot

Anmeldelse av Kapuscinskis "Reiser med Herodot", Dagbladet. Se også eldre sak her.

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av to Ibsen-bøker

Hanne Andrea Kraugerud:
Halvt avmektig i lenestolen
Tre historieløse essays om Ibsen
Gyldendal

Helge Rønning:
Den umulige friheten
Henrik Ibsen og moderniteten
Gyldendal

Klikk her for å lese mer

Kunnskapsrevolusjon

Når samtiden forandrer seg, gjør også fortiden det. I Kina, men ikke i Norge.

Av Stian Bromark, forfatter og journalist, Ny Tid
Det diskuteres om vi trenger en kanon i Norge, som om det ikke finnes en allerede. Fra Snorre via Petter Dass og Wergeland til Dag Solstad. I antologier, kåringer og tv-programmer – deres urokkelige posisjon bekreftes daglig i offentligheten og, mer subtilt, i skolepensum. Har man først blitt kanonisert i Norge..., skal det mye til for at man mister glorien. Ta Dag Solstad. Han har beholdt sin ikonstatus takket være sekstiåtternes evne til å reprodusere mennesker som elsker syklister som takler vannplaning og lektorer som slår i hjel paraplyer fordi Ibsen ikke lenger blir verdsatt i vår samtid.

Vår nasjonale kanon vil forbli uforandret fordi litteraturen spiller på lag med historikerlauget. Sagt på en annen måte; så lenge 1800-tallet i historiebøkene blir beskrevet som et århundre som handlet om angsten for fremmed påvirkning, vil Wergeland og Bjørnson stå som flaggstenger. ”Camilla Collett: hvordan belyser hun kvinnespørsmålet på midten av 1800-tallet i Amtmandens Døttre? Skriv 500 ord til neste torsdag”. ”Alexander Kiellands Gift fra 1881 – et oppgjør med latinen eller europeisk dannelseslærdom? Et par ord, takk”. Spesielt Solstads ”Gymnaslærer Pedersen”(1982) er som skapt for stilskriving om den norske politiske ånden fra 1970-tallet. Derfor kommer han til å bli stående.

Hvis vi trenger en ny kanon, må historieskrivingen revideres først. Her kan gammalradikalerne se til sitt gamle forbilde Kina. I det nyeste skolepensum i Shanghai er Mao redusert til en fotnote. Bokstavlig talt. Bondeopprør er en bisetning, sosialisme en leddsetning. Nesten alt vondt og feil er kastet ut med Mao i Yangtze-elven, til fordel for et Kina preget av en langvarig globaliseringsprosess med teknologiske nyvinninger og handel med utenomverden. Det marxistiske og nasjonalistiske er erstattet av kunnskap som ”forebereder studentene på den globale diskursen”, ifølge en Shanghai-professor i New York Times. Før vi smiler av kinesernes ”ja til fri flyt av kapital, nei til fri flyt av sannheten”, er det verdt å merke seg at kineserne her har skjønt noe historikere i Europa ennå ikke har fått med seg: at Kinas teknologi og handel i århundrer var en forutsetning for europeisk vekst.

Å redusere kulturrevolusjonen til en parentes, er i overkant revisjonistisk. Men hamskiftet understreker i det minste en vital erkjennelse: Historien er til for samtidens skyld, ikke omvendt. Her hjemme har vi også behov for modernisering, men de nye lærebøkene bekrefter generelt at hver nasjon er en øy, og Norge en egen planet. Lenge trodde jeg det var forfatternes skyld, inntil jeg spurte en skolebokredaktør hvorfor historieverkene var så klaustrofobiske og xenofobiske. De hadde forsøkt å gjøre stoffet mer internasjonalt, men lærerne ville ikke ha det, svarte han. Hvorfor ikke? Han så på meg, smilte overbærende og hvisket: ”Du må huske på at veldig mange lærere er godt over femti”.
Underforstått; de foretrekker status quo.

Det lover ikke godt, siden utdanningssystemet er lagt opp til at de gamle til enhver tid underviser de unge. Men skjer det en forandring, skal jeg vedde sykkelen min på at morgendagens lærere kommer til å velge fremtidsoptimisten Jan Kjærstad framfor samtidspessimisten Solstad som tidsåndens fremste representant. Kvalitet har ingenting med saken å gjøre.

sbromark.blogspot.com

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av Sven Kærup Bjørneboes "Allahs krigere", Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av Matias Faldbakkens "Kaldt produkt" i Dagbladet her.

Klikk her for å lese mer

Den tyrkiske fare

Tyrkia sikter mot å bli et mønsterland i EU, men det hjelper ikke. Tyrkerne er muslimer, ikke sant?


(Bilde fra filmen Road to Tate Modern)

Av Stian Bromark, forfatter og journalist (publisert i Ny Tid)
I desember 2004 åpnet samtidskunstmuseet Istanbul Modern. På åpningsutstillingen kunne besøkende se kortfilmen Road to Tate Modern, som portretterer to kurdere i rollen som Don Quijote og hans trofaste tjener, Sancho Panza. I førti dager og netter vandrer de på hest og esel gjennom utilgjengelige fjellpassasjer i Sørøst-Tyrkia på jakt etter moderniteten. De spør en lokal bonde om veien, og han peker og svarer at jo, Vesten er der et sted, høyere opp i fjellene..., langt, langt borte. Alle dialogene foregår på kurdisk, mens tekstingen er på engelsk. Tyrkisk språk er fraværende. Skulle altså ikke tro filmen handler om Tyrkia, men det gjør den. Quijote og Sancho Panza er kledd i dress og slips og skal forestille tyrkiske forretningsmenn. Duoen er forvirret og vet ikke hvilken vei de skal velge. De vet bare at de vil til det mest moderne av det moderne Europa anno 2000-tallet, Tate Modern i London.

Kurdiske Sener Ozmen og Erkan Ozgens kortfilm er en ironisering av tyrkernes, spesielt elitens, lengsel etter den europeiske varmen, samtidig som denne ironiseringen selv er tuftet på klassisk europeisk romankunst. Tematikken i filmen kjenner imidlertid ingen grenser – samtaler om livets mål og mening er en utbredt syssel der det befinner seg mennesker, og påfallende ofte finner menneskene på at de i tospann skal jakte på noe som er komplett irrasjonelt. For eksempel moderniteten. Ikke at vi vet hva den består av, men vi hater tanken på at hesten og eselet kan komme fram uten oss.

Filmen er et eksempel på hvor gjennomgripende Tyrkia har forandret seg de siste femten årene. Da Mustafa ”Ataturk” Kemal (1881-1938), grunnla den moderne tyrkiske republikken i 1923, var det ikke rom for divergerende etnisiteter. Fram til 1991 var det forbudt å snakke kurdisk. I dag er det lov å snakke kurdisk på tv og radio, om enn i begrenset form. Til og med skoleundervisning kan foregå på kurdisk. Og, altså, kunstnerisk ironisering over tyrkiske kapitalister. Det minner om en revolusjon. Den tidligere BBC-korrespondenten i Tyrkia, Chris Morris, har kalt hamskiftet nettopp det. En revolusjon vi må helt tilbake til Ataturks dager for å finne maken til, skriver han i The New Turkey. The Quiet Revolution on the Edge of Europe (2006).

Det foregår altså revolusjoner det er grunn til å støtte helhjertet. Menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling, lovverket generelt – alt (foruten korrupsjon) er styrket i Tyrkia de siste 10-15 årene. Det er riktignok et langt stykke fram, men det er et lengre stykke tilbake. Men etter spørreundersøkelsene i sommer som avdekket at europeere flest ikke vil ha Tyrkia med i EU selv om de offisielle forhandlingene startet i november i fjor, lurer alt flere tyrkere på om de er i ferd med å bli lurt. Den europeiske konstitusjonens far og tidligere president i Frankrike, Valéry Giscard d’Estaing, sa i november 2002 at tyrkisk medlemskap vil bety slutten for EU, fordi Tyrkia ”har en annerledes kultur, en annen tilnærming og en annen livsstil[…] landets hovedstad ligger ikke i Europa; nittifem prosent av befolkningen bor utenfor Europa; det er ikke et europeisk land.”

Med en slik mentalitet hjelper det ikke at Tyrkia vinner den europeiske slagerfestivalen eller at det blir kjedelig å være dissident i landet. Tyrkia tilhører ikke Europa, og det har de aldri gjort. Dette er en alvorlig misoppfatning som på lengre sikt kan koste verdenssamfunnet dyrt. Det er riktignok sterke indre krefter som presser på for demokratiske forandringer i Tyrkia, men det heseblesende tempoet skyldes i stor grad utsiktene til EU-medlemskap. Hvis enden på visa blir at Tyrkia likevel ikke får lov til å være med fordi kulturen er annerledes, vel, da ber man om bråk, bomber og burkhaer. Daværende kardinal Joseph Ratzinger, nåværende pave Benedict XVI, sa i 2004 at ”Tyrkia har alltid representert et annet kontinent gjennom historien, i kontrast til Europa[…] Kanskje Tyrkia burde skape kulturelle bånd til noen arabiske land istedenfor?” Paven ønsker altså at en av verdens største militærmakter skal alliere seg med Irans Mahmoud Ahmadinejad istedenfor EU.

Skal utfallet av medlemskapsforhandlingene bli vellykket, må Tyrkia lære seg 80 000 sider med lover og forskrifter utenat, mens EUs innbyggere må sette seg på skolebenken igjen. Chris Morris er overbevist om at den store motviljen mot Tyrkia i EU, spesielt fra land som Østerrike, skyldes spørsmål om kultur, religion og identitet. Mye tyder på at han har rett. Ifølge EU-kommisjonens egne undersøkelser i sommer, er hele 48 prosent av innbyggerne i unionen mot tyrkisk medlemskap – selv om Tyrkia innfrir alle betingelsene. Kun 38 prosent er for. Det samme gjelder et annet muslimsk land, Albania (44 mot). Katolske Kroatia, derimot, som startet forhandlinger samtidig med Tyrkia, ønskes velkommen av EUs innbyggere (56 prosent for), i likhet med land som Serbia, Bosnia og Makedonia (50 prosent for). Østerrikerne er mest skeptiske, som om de alle går rundt og bærer nag for det osmanske erobringsforsøket av Wien i 1683. Samtidig viser undersøkelsen at folk generelt mener utvidelser øker Europas kulturelle mangfold, fremmer demokrati og sikrer fred og stabilitet. Hvorfor de da er imot Tyrkia, er en gåte. Noen må ha spredt gale historiske opplysninger.

Historiker Karsten Alnæs gjentok de gamle mytene i en kronikk i Aftenposten nylig (21/8) om at Europas identitet ble skapt da de muslimske osmanerne erobret det greskortodokse Konstantinopel i 1453, slik han også gjør i første bind av Historien om Europa (2003). Begge steder refererer han til Biskopen av Siena (1405-1464), den senere pave Pius II, som ble besatt av å erobre Konstantinopel tilbake fra osmanerne og beskrev muslimene som sivilisasjonens avskum. Men det Alnæs ikke forteller er at både Frankrike og Tyskland nektet å bidra med våpen eller penger da paven inviterte til en konferanse i 1459. Muligens fordi Frankrike på den tiden kriget med Spania i Sør-Italia, og at de nettopp var ferdig med 100-årskrigen mot England. Europeisk samling? Pave Pius II oppfordret til et korstog mot muslimene, men ingen ble med. Det endte med at Pius II arrangerte sitt eget private korstog, og døde underveis i 1464.

Imens arbeidet sultan Mehmet II med å bygge opp igjen den ødelagte byen. Folk av alle religiøse avskygninger strømmet til byen, skriver historiker Caroline Finkel i Osman’s Dream. The History of the Ottoman Empire ( 2005). Hele lokalsamfunn – muslimske, jødiske, armenske, greske og (katolsk) kristne – ble fraktet til byen, og de fikk praktisere sin religion fritt. Mehmet II lokket med lave skatter, nybygde universiteter og utsikter til velstand. Når det gikk for tregt, tilbød han tidligere greske innbyggere i Det bysantinske riket gratis hus og jordeiendom for å returnere. Mehmet samlet greske og latinske lærde ved hoffet, og opprettet et eget bibliotek med de antikke klassikerne. Fra 1453 til 1481, da Mehmet døde, hadde byen vokst med 75 000 innbyggere og Konstantinopel var igjen Europas største by. Noen år senere fremstod Konstantinopel som toleransens forpost, sammenlignet med andre europeiske byer. I Constantinople (1997) siterer forfatteren Philip Mansel et brev rabbineren Isaac Tzarfati, som flyktet fra Tyskland til Konstantinopel midt på 1400-tallet, skrev til jødene i Europa: ”Her, i tyrkernes land, har vi ingenting å klage over. Det er velstand, og vi har mye gull og sølv i vår besittelse. Vi er ikke nedlesset med tunge skatter og vår handelsvirksomhet kan foregå fritt og uhindret.[…] Her er ikke jøder nødt til å gå med gule stjerner, som et skammens merke, slik tilfellet er i Tyskland[…] Reis dere, mine venner, pakk sakene deres og kom til oss.”

Paven Pius II hadde en og annen alliert i Venezia og Genova, men mange, som jødene, skjønte raskt at ryktet om barbariet i øst var betydelig overdrevent. Derfor strømmet de også til Konstantinopel, ikke minst etter at 150 000 jøder ble kastet ut av Spania i 1492. Sultan Bayazid II sendte sin egen flåte ut for å plukke opp flyktende jøder. I Skrekkens menn. Om den radikale taper (2006) gjentar Hans Magnus Enzensberger myten om at den islamske verden motsatte seg den europeiske trykkekunsten i århundrer. Gutenberg ”oppfant” trykkekunsten i 1445, et par hundre år etter kineserne, og i Konstantinopel ble det første trykkeriet opprettet under nettopp Bayazid II, i 1493, av jødene David og Samuel Ibn Nahmias. Den jødiske familien Soncino opprettet senere flere trykkerier i Det osmanske riket utover på 1500-tallet, blant annet i Egypt i 1557. Norge fikk sitt første trykkeri i 1643. Chris Morris beskriver dessuten flere allianser mellom protestantiske land og Det osmanske riket på 1500-tallet for å stogge de dominerende katolske maktene, så som Spania. ”Tyrkerne”, skrev opplysningstenkeren Voltaire (1694-1778), ”har lært kristne hvordan man skal være moderate i fredstid og varsomme i krig”. Kort sagt: Historien kan brukes til å bekrefte Tyrkias annerledeshet, men den kan også brukes til å understreke landets naturlige og sentrale rolle i europeisk historie.

Tyrkia er en del av middelhavskulturen, i likhet med Hellas, Italia, Algerie, Syria, etc. Se på kartet: Er det naturlig at Spania handler mer med Sverige enn med Marokko? Har ikke Hellas historisk mer til felles med Tyrkia enn med Island? Kypros og Libanon? Italia og Tunisia?
Tyrkia hører like mye hjemme i Europa som Norge gjør det. Siden 1923 har landet krampaktig vendt ansiktet mot Vest. Atatürk ville skape en moderne, sekulær og homogen nasjonalstat og innførte en rekke lover for å oppmuntre til vestliggjøring, deriblant forbud mot arabiske skrifttegn og hodetørkle for kvinner. En av konsekvensene var at Tyrkia i 1930 innførte stemmerett for kvinner 14 år før Frankrike, og fikk i 1990 sin første kvinnelige statsminister, året før Frankrike fikk sin første kvinnelige statsleder. (Franskkvinnen het for øvrig Èdith Cresson og mente at homoseksualitet var et britisk og amerikansk ”problem”, og at japanerne var ”maur som ville ta over verden”.) Men som sagt – modernister kan noen ganger være krampaktige. Så sent som i 2004 ble en journalist dømt til fengsel for å bryte lov nummer 5816, ”Forbrytelser mot Atatürk”, en lov som ofte har blitt brukt mot krefter i samfunnet som har ønsket å vende fjeset mot øst. Også landets tre militærkupp har kommet i stand for å få Tyrkia på rett kurs igjen, det vil si vestover.

Frykten var derfor stor, både innenfor det tyrkiske etablissementet og hos EU-ledelsen, da tyrkerne i november 2002 valgte det islamske partiet AKP til å styre landet. Men det er denne regjeringen, under statsminister Tayyip Erdogans ledelse, som har gjennomført noen av de mest dyptgripende politiske og økonomiske reformene i Tyrkias historie. Menneskerettighetsundervisning er nå en del av politi- og militærskolene. Dødsstraff er avskaffet, i motsetning til i visse andre vestlige land. I 2004 brukte Tyrkia for første gang mer penger på utdannelse enn på forsvaret. Den liberale middelklassen i Tyrkia betrakter nå en tidligere islamist og imam som deres fremste håp for økt demokrati. Erdogan har klart det ingen tidligere leder har klart; å få EU til å sette en dato for medlemskapsforhandlinger. Og en vel så stor bedrift: Han har fått regjeringen i Hellas til å støtte tyrkisk medlemskap i unionen, etter mange års aktiv motstand. Forholdet mellom de gamle erkefiendene er i ferd med å normaliseres.

Da Tyrkia ble utsatt for et omfattende jordskjelv i 1999, var greske redningsteam de første på stedet. Tyrkerne gjengjeldte tjenesten noen uker senere da Athen ble utsatt for et mindre jordskjelv. Tusener på begge sider stilte seg i kø for å gi blod. Også forholdet mellom regjeringene er hjerteligere enn på lenge. Den greske statsministeren opptrådte som vitne da Erdogans datter Estra giftet seg i juli 2004. Den tyrkiske presidenten, derimot, sendte et brev hvor han beklaget at han ikke kunne være tilstede. Det sømmer seg ikke for en sjef for et sekulært land å være tilstede ved et muslimsk bryllup. For en greskortodoks, derimot. I tiår har grekerne og tyrkere feriert i hverandres land, men fra 2003 ble det lov for utlendinger å kjøpe opp eiendom i Tyrkia. Hvem kjøper ferieeiendommer som gale? Grekerne.

Tyrkia tilhører Europa og det har det alltid gjort. I dag finnes det nesten like mange tyrkere inni EU som det finnes nordmenn utenfor. Av EUs femten millioner muslimer, kommer opprinnelige fire millioner av dem fra Tyrkia. To millioner bor bare i Tyskland, hvor integrasjonen går relativt smertefritt. 120 000 av tysk-tyrkerne er gift med ikke-tyrkere. Tyrkisk kebab er en tysk nasjonalrett. Hvis ikke dette er argumenter som virker overbevisende, går det an å appellere til mer egoistiske motiver: EU trenger Tyrkias 70 millioner konsumenter og produsenter. I dag foregår 70 prosent av Tyrkias handel med EU. Kombinasjonen av billig arbeidskraft, kvalitet og effektivitet har gjort landet til en storeksportør av elektroniske varer. Det er ikke tepper tyrkerne tjener penger på lenger, men parabolantenner. Sjekk mikrobølgeovnen eller vaskemaskinen din, det er stor sannsynlighet for at den er produsert i Tyrkia, selv om merket høres tysk ut. Halvparten av alle tv-er som ble solgt i Europa i 2004, ble produsert i Tyrkia. Det er ikke tyske Grundig som har kjøpt opp tyrkiske Beko Elektronik, det er omvendt.

Tyrkia moderniseres i forrykende tempo og ligger an til å bli en økonomisk stormakt med 7, 5 prosent årlig vekst siden 2002. Landet er allerede en militær stormakt. Slik det ser ut i dag, er det bare tyrkisk medlemskap som kan realisere EUs forsvarsplaner. Ingen har flere F-16-fly i verden, foruten USA. Tyrkia har den største militære kapasiteten i NATO, foruten USA. Kun Tyrkia kan gi EU muskler, også til bruk i fredsbevarende arbeid. En halv million tyrkiske soldater bærer våpen. Realpolitisk og kynisk er valget enkelt, sett fra Europa: Enten er de med oss, eller så vender de blikket den andre veien på jakt etter strategiske partnere: Russland, Iran og Kina. Eller nabolandene Syria og Irak?

Skremselspropaganda er nokså dårlig pedagogikk. Det er bedre å appellere til den høye selvtilliten. Ofte hører vi at muslimer hater Vesten og at det er derfor fundamentalismen vokser. Problemet er det motsatte. Mange utenfor Europa og USA har for høye forhåpninger til hva Vesten er og kan gjøre. Derfor blir de skuffet når Vesten handler dobbeltmoralsk. De fatter ikke hvorfor det er mer legitimt å angripe Irak enn et undertrykkende regime som det saudiarabiske, og de skjønner ikke hvorfor Iran ikke kan få kjernekraft når Israel har det. Men de forstår at honnørord som demokrati er hykleri så lenge muslimer i Storbritannia, Frankrike og Tyskland blir betraktet som annenrangs borgere. Så dersom det viser seg at Tyrkia ikke får være med i EU selv om de oppfyller alle kriteriene – fordi kulturen er annerledes – da bekrefter Europa at kontinentet ikke lenger er et forbilde for andre, og ei heller seg selv. Paven og Giscard d’Estaing tar feil. EU går i oppløsning hvis Tyrkia ikke blir med. Europa skal ikke være en Don Quijote som fekter mot imaginære tyrkiske fiender forkledd som fundamentalistiske vindmøller. Europa er Don Quijote med tyrkiske Sancho Panza ved sin side. Sammen kan de reise ut i verden på jakt etter mening å fylle moderniteten med.

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av John Erik Rileys essaysamling "Blår" i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Velkommen til Norwegistan!

”Europa er ikke lenger Europa, det er Eurabia, en islamsk koloni.”
Oriana Fallaci, italiensk forfatter

Om 50 år er Norge et muslimsk land. Hva så?

Av Stian Bromark, Dagbladet 7/9-06
I 2050 MARSJERER LANDETS STATSMINISTER, Abdullah Khomeini, opp slottsplassen 17. mai, etterfulgt av svaiende pakistanske, tyrkiske og somaliske flagg, båret av kebab-tilgrisede barn som roper ”hipp, hipp hurra for Allah”, til kongen som står der i sin fineste turban med skjønne Mette-Marit skjult bak en svart burkha. For noen er det et scenario verre... enn svartedauden, hiv-epidemi og fugleinfluensa til sammen. De kan trøste seg med at riktig god kebab tross alt er mye sunnere enn pølser, for fremtiden i Norge kommer ikke til å bli helt sånn Einar Gerhardsen forestilte seg den.

FORELØPIG ER DET LITE SANNSYNLIG at 17. mai i de nærmeste årene blir tilsmusset av utenlandske flagg, enten de er samiske eller somaliske. Festkomiteen har et stålgrep om paraden slik at den glitrer i rødt, hvitt og blått, og foreldre flest godtar ikke ketchup på skjorta før etter at Kong Harald har sovet formiddagsluren sin. Men om 50 år? For ikke å snakke om 100? Vil det norske passet være grønt da? Ja, skal vi tro synsere, bloggere, såkalte sosiologer, og til og med politikere. Shabana Rehman og Nina Witoszek, som inviterte til dannelsen av Selskapet Klassekampen omdøpte til et ”anti-islamsk nettverk, er begge rabulister. Det betyr at de syns det er slitsomt å sikte, så de slår om seg i øst og vest og håper de treffer blinken en gang i blant. Det betyr også at de, i motsetning til oss som har et rykte å ta vare på, ikke er spesielt plaget av å bli sett i dårlig selskap.

FLERE AV DEM SOM VAR TILSTEDE under det famøse møtet 30. august, frykter at vi syr puter under armene på innvandrerne. Men selv vandrer de rakrygget med en blank kule under den ene armen. I den kan de spå om framtiden. Den fargerike sosiologen Sigurd Skirbekk mener Norge kan få muslimsk flertall i 2100, hvis ikke det europeiske reproduksjonsmønsteret forandres. Human Rights Services Hege Storhaug har sagt det slik: ”Hvis vi som nasjon ikke er villige til å stå opp for verdiene som ligger til grunn for samfunnet vi har utviklet, kan man med rette hevde at vi da fortjener å gå under. Ut fra demografiske beregninger, kan dette da skje innen 50 år. Dette fordi vi kan få et muslimsk flertall.” Den allierte Honest Thinking-bloggeren, Ole Jørgen Anfindsen, mener Norge vil bli et muslimsk land i 2050, og har skapt seg en karriere på å krangle med Statistisk sentralbyrå. Frps Carl I. Hagen var ikke tilstede på møtet, men det kan ha vært en misforståelse: ”Integreringen er problematisk, og jeg frykter et muslimsk flertall i Norge om det fortsetter, med sharialover og det som verre er.”

DET ER KANSKJE UFINT Å PLASSERE Selskapet i selskap med Hagen. De er tross alt misfornøyd med de norske politikernes snillistiske innvandringsregime. Derimot viser de til Danmark, som de betrakter som et foregangsland i sitt syn på innvandring, islam og muslimer. Også der er det mange som frykter fremtidig muslimsk dominans, deriblant lederen for regjeringens støtteparti, Dansk folkepartis Pia Kjærsgaard, som erklærte for noen år tilbake: "I det øyeblikk muslimer blir i flertall i demokratiske land, så vil de uvergelig innføre diktatur, for det ligger i islams natur å dominere". Sharia. Diktatur. Det samme? Nei, men tror Kjærsgaard og Hagen det? Selskapet? Folk flest? Tror du det? Denne og lignende uttalelser førte til at Pia Kjærsgaard ble stemplet som ”rasist” av dansk Højesteret. I Norge er vi heldigvis mer frisinnede, og tillater folk å si de merkeligste ting.

KJÆRSGAARD MED FLERE TESTER ut grensene mellom ytringsfrihet og diskriminering. Andre holder seg godt innenfor det tillatte, men er likevel med på å gjøre jobben enklere for de mest fryktsomme iblant oss. Amerikaneren Bruce Bawer, som er bosatt i Oslo, utga i våres boka ”While Europe Slept”. Der hevder han blant annet at Kjærsgaard feilaktig ble dømt som rasist i 2003 og at flere europeiske land vil ha muslimsk flertall om noen år. Han skriver også følgende: ”Hva vil sharialoven bety for Europa? Et delsvar: folk som konverterer fra islam til andre religioner, vil bli henrettet; tyver vil få amputert sine armer; kvinner vil bli banket opp (eller verre ting) til å tilpasse seg en strikt kleskode; utro kvinner vil bli steinet til døde; det vil også de homofile”. Bawer kritiserer norsk intellektuell debatt sønder og sammen, men noen få kommer heldig ut av det. To av dem kaller han ”mine venner”, Hege Storhaug og Rita Karlsen i Human Rights Service. Alt henger sammen med alt, som buddhisten Brundtland sa det.

UTSIKTER TIL DIKTATUR OG SHARIALOV i europeiske land er ikke noe å le av. Unntatt i Sverige, da. Ikke bare har de billigere whisky der borte, de har også en sindigere og mer uhøytidelig debattkultur. På svensk foreligger i disse dager kriminalromanen ”Tandooriälgen” av den originale forfatteren Zac O’Yeah. Handlingen foregår i en ikke altfor fjern framtid i byen Gautampuri, tidligere kalt Göteborg. Sverige, i likhet med resten av EU, har meldt seg inn i den sørasiatiske unionen. Etter at kapitalisme og materialisme har ødelagt ozonlaget og miljøet, og vestmenneskenes evne til å reprodusere seg selv, har utlendinger kjøpt opp rubbel og bit i Sverige, og sørget for at etniske svensker nå utgjør en fattig, kriminell og undertrykt minoritet i gettobydelen Masthugget. Det finnes riktignok en eksilregjering i Sør-Amerika, for ”de som ikke greide å tilpasse seg en globalisert verden”, men de fleste har innfunnet seg med at dette er sånn det er. Asiatisk visdom har erstattet nasjonalisme og kristendom. Vegetarianisme er idealet, kjøtt er barbarisk. Alle byråkrater og politimenn må gå på obligatorisk ikke-voldkurs. Alt fungerer cirka greit inntil vår helt, den tidligere politidetektiven Herman Barsk, finner fire asiatiske mannfolk oppskåret og forkullet i tandooriovnen på sin favorittrestaurant i Masthugget. Mistanken rettes mot en gjeng blondiner, som sammen med amerikanerne jobber for å styrte koloniregimet ved hjelp av terroristaksjoner.

HISTORIEN I ”TANDOORIÄLGENer en variant av marerittet Hagen, Kjærsgaard og co ser for seg, men i romanen er det altså bare fundamentalistiske kristne og vikingdyrkere som betrakter hamskiftet som en personlig krise. Noen vil i dag si det er naturstridig at buddhister eller muslimer får råderetten over norsk lakseoppdrett, men det er mulig deres oldebarn har andre preferanser. Men de som drømmer om å se en feststemt Mette-Marit i burkha på slottsbalkongen, vil nok bli skuffet. Statistisk sentralbyrå har latterliggjort Ole Jørgen Anfindsens regnestykke og funnet ut at dersom han har rett, vil alle verdens muslimer bo i Norge om 100 år. Det er som er sikkert, er at det verken er gitt svenske krimforfattere, Frp-ere eller Dagbladet-skribenter å spå om fremtiden. Hudfarge går ofte i arv, men det gjør ikke nødvendigvis religiøse preferanser, musikksmak og seksuell legning. ”I Norge føler jeg det som om jeg lever i et muslimsk land”, sa irakisk-norske Rawafid Shahad kun noen måneder etter 11. september 2001, og hun ramset opp de islamske verdiene hun tenkte på; menneskerettigheter, likestilling og fattigdomsbekjempelse. Hun nevnte ingenting om diktatur, steining og selvmordsbombing.
Stian Bromark er forfatter og journalist

Klikk her for å lese mer