Bollywood erobrer Vesten

Glem George Clooney og Julia Roberts. Det er Shah Rukh Khan og Aishwarya Rai vi vil ha.

Av Stian Bromark, Dagbladet, 17/6-2006
I helgene gikk vi opp i naboblokka og ringte på døra i tredje etasje. Uten rituelle høflighetsfraser ble vi sluppet inn, geleidet inn i den dunkelt belyste stua og plassert på gulvet der de andre ungene satt. På tv-skjermen så vi aggressive menn som slåss med overdrevne ansiktsuttrykk, gjerne avløst av sensuelle kvinner som sang og danset, seinere dukket kanskje en klovnaktig «onkel» opp som fikk alle til å le alvoret vekk. Dialogene sa oss ingenting, men de ble oversatt av Sanjay når det var strengt nødvendig. Vi kalte det «film», uinteressert i å sjangerdefinere det som noe annet enn Jackie Chan- og Cheech and Chong-filmene vi så hjemme. I dag vet jeg bedre. Det heter Bollywood...

EN OVERSKRIFT SOM HEVDER at Bollywood erobrer Vesten, er misvisende. Det høres ut som en nyhet. Det er snarere tradisjon. Allerede i 1926 arrangerte Kong George V og dronning Mary en visning av den indiske filmen «Prem Sanyas» på Windsor Castle. Da inderne for alvor innvandret til Vesten på slutten av 1960-tallet, fulgte også indisk filmer med i bagasjen. Så når «The Guardian» nylig skrev at Bollywood-industrien spiser seg inn på det vestlige markedet, snakker vi om grader av.

Avisa påsto at du, jeg og andre blekansikter i økende grad framover vil gå i dvd-butikken og like naturlig velge ut en film produsert i Mumbai som vi i dag konsumerer historier masseprodusert på USAs vestkyst.

For de av oss som i voksenlivet har lært at det helst skal stå regissørnavn som Fellini, Bergman eller Allen på coveret, fortoner det seg som en saksopplysning uten underholdningsverdi. Bollywood er overlesset kostymedrama med null holdbarhetstid. Bollywood er B-filmer om love, love, love - og det i tre hele timer! I Bollywood er selv komediene ufrivillig komiske.

SKAL VI TRO DEN BRITISKE sosiologen Rajinder Kumar Dudrah er det ikke så enkelt. I den ferske boka «Bollywood». «Sociology Goes to the Movies» (2006) undersøker han de komplekse mekanismene bak den indiske filmindustriens globale suksess. For det er ikke bare indere som ser Bollywood-filmer. Indisk film herjer i Øst-Europa, Russland, Afrika, Asia, ja selv pakistanere er gærne etter Bollywood, selv om det inntil nylig var forbudt å vise indisk film i Pakistan.

India er verdens største filmprodusent. Rundt 900 filmer produseres årlig, rundt 200 av dem i Mumbai.

Vi kan godt konkludere med at verden utenom Europa og USA har banal smak, men det gjør oss ikke nødvendigvis klokere. Indisk film er blitt marginalisert og latterliggjort i vestlige medier. Bollywood gjør ikke noe annet enn å stjele fra Hollywood, blir det gjerne sagt. Det hender, men ikke uten en viss ironisk distanse. I «Main Hoon Na» (2004) dukker skuespiller Shah Rukh Khan kunstig langt bakover, slik Keanu Reeves bøyer seg for en kule i Matrix. Forskjellen er at Khan inntar L-formen for å unngå en professors spytteklyse.

I MIN BARNDOMS VERDEN, når de obligatoriske sangnumrene i indisk film startet, brukte vi dem omtrent som folk bruker reklamepausene på TV3 i dag - til å tisse, hente leske fra brusmaskinen og baksnakke lærere. Men vi ble hysjet på. Det tolket vi som et tegn på overdreven hjemlengsel. Det var jo tross alt slagsmålene som var høydepunktene. Men, som Kumar Dudrah skriver, den som ikke forstår sangene i indisk film, forstår ikke indisk film. Ikke bare driver de fem-seks sangene handlingen framover og utgjør filmens dreiepunkter, de er ikke sjelden spekket med referanser til indisk religion, mytologi og historie. Sang- og dansescenene lages først som piloter, som produsenter bruker til å få finansieringen på plass. Mens filmen ennå lages, inntil ett år før premieren, slippes videoer og cd-er med musikken. Et godt soundtrack skaper forventninger om en god film.

I Hollywood er musikken viktig. I Bollywood er den enda viktigere. 80 prosent av den musikken som selges i India er filmmusikk. Warner Bros. er grønne av misunnelse.

DET ER FLERE GRUNNER til ikke å undervurdere indisk film. Bollywood er alltid aktuell samfunnsdebatt. Etter selvstendigheten i 1947 oppfordret statsminister Nehru filmindustrien til å minske gapet mellom Indias middelklasse og arbeiderklasse, og det er fortsatt påfallende mange indiske Bollywood-filmer som hyller kjærlighet på tvers av klasser, kjønn og etnisitet, selv - i nyere tid - overfor pakistanere. En uforholdsmessig høy andel av dem som er involvert i indisk filmindustri, er selv muslimer. («Muslim social films» er en egen filmsjanger.) Bollywood er den mest progressive multikulturelle drivkraften i India, skriver Kumar Dudrah. Tradisjonelt i indisk film, spesielt på 1970-tallet da eksporten av indere til vestlige land var stor, fikk utlandet ofte påklistret merkelappen «helseskadelig». I dag er det motsatt. Siden 1991 har India åpnet seg økonomisk og kulturelt mot verden. Det har bidratt til den eksplosive velstandsveksten, men også skapt filmer med global appell.

PÅ SAMME MÅTE SOM JAPAN og andre østasiatiske land ble pop da økonomien skjøt fart på 1980- og 90-tallet, vokser også interessen for India i dag. Mens indisk-britiske foreldre for 20 år siden måtte dra ungene med på kino for å gi dem en smak av gamlelandet, er det nå motsatt, skriver Kumar Dudrah. «Hum Aapke Hain Koun» (1994), en av de mest suksessfulle indiske filmene noensinne, ble sendt som hørespill av BBC. I 2002 åpnet Andrew Lloyd Webers «Bombay Dreams» på Apollo Victoria Theatre i London. Sommeren 2004 arrangerte Channel 4 konkurransen «Bollywood star». Det er «cool India», både blant hvitinger og briter med indisk bakgrunn. Derfor er også indere bosatt i utlandet blitt en viktig målgruppe for Bollywood. Til enhver tid finnes det minst én indisk film blant de ti mest populære filmene på kino i Storbritannia, og i fjor ble det vist 74 Bollywood-filmer på britiske kinoer.
Et selskap som Yash Raj Films, som sto bak den største indiske filmsuksessen i 2005, «Salaam Namaste», tjener nå halvparten av pengene sine utenfor India, primært i Storbritannia og USA.

DENNE MÅLGRUPPA har forandret indisk film. I mange nyere filmer snakkes det nå konsekvent en blanding av engelsk og hindi, Hinglish. Scener blir gjerne tatt opp i byer som Toronto og Amsterdam. «Salam Namaste» ble i sin helhet spilt inn i Melbourne. Flere regissører har hatt hell med såkalte crossoverfilmer, som blander estetikken fra Bollywood med Hollywood, for eksempel «Bride & Prejudice» (2004) og «Monsoon Wedding» (2002). På svensk kom «Bombay Dreams» i 2004, en film om en svensk adoptivdatter som vil finne sin indiske biologiske mor. Filmen er godt plantet i nordisk sosialrealisme, foruten de mange drømmesekvensene, som er laget i Bollywood-stil.
Norsk film har ikke tatt utfordringen ennå, men «Fruen fra Det indiske hav» gjorde suksess på Centralteatret i våres. Det kommer tidsnok.

Bollywood er nemlig ekstremt vanedannende. Men det er mulig å få en overdose glamour også, slik tilfellet har vært i vårt hjem i det siste. Min syv år gamle datter vil ikke lenger vinne Melodi Grand Prix junior, hun vil bli stjerne i Bollywood.

Stian Bromark er forfatter og forlagsredaktør.

Klikk her for å lese mer

Fredsskaperen Muhammed

Er Muhammed vårt fredsforbilde?

Av Stian Bromark, Ny Tid, 9/6-2006
En måned er ikke lang tid, men tatt i betraktning den insisterende oppfordringen, skulle Oslofjorden for lengst vært et blodbasseng. ”Muslimer, hevn profeten deres. Vi ønsker dypt og inderlig at Danmark, Norge og Frankrike skal rammes hardt og bli ødelagt […] Ødelegg bygningene deres, få jorda til å... riste og gjør dem om til innsjøer av blod”. Uttalelsene stammer fra al-Qaidas Sheikh Abu Yahia al-Libi, og ble formidlet verden rundt 12. mai. I 35 minutter banket han inn budskapet med religiøs glød; ta fram sverdet, og angrip!

Det er mulig titusener av pakistanere, tyrkere og somaliere samler troppene i skrivende stund, men det virker usannsynlig. Andeby-livet på Karl Johan går sin gang. Sverd har da også gått av moten som effektivt mordvåpen. Det virker rett og slett ikke som om norske muslimer er interessert i å riste våre grunnvoller. Kanskje skyldes det at de ikke mestrer kunsten å lage jordskjelv, kanskje skyldes det manglende interesse for borgerkrig. Eller kanskje skyldes det at de tror på en profet som ikke har noe med profeten til Sheikh Abu Yahia al-Libi å gjøre.

Samme dag som den voldelige videoen kom ut på markedet, ble det arrangert et Muhammed-seminar i København. Der fastslo Chris Hewer, som er tilknyttet St. Ethelburga’s Center for Reconciliation and Peace i London, at ”mange deler av Muhammeds liv er et eksempel til etterfølgelse, spesielt for kristne”. Vennlighet, raushet, enkelt levevis og tilgivelse var karaktertrekk vi kan lære av islams grunnlegger, samt det faktum at han var en demokratisk anlagt statsleder som konsulterte spesielt kvinner og eldre. Religionshistoriker Jørgen Bæk Simonsen fulgte opp med å oppfordre dansker til å skaffe seg mer kunnskap om profeten og islamsk tradisjon. Selv har han bidratt til det med boka ”Islam med danske øjne. Danskeres syn på islam gennom 1000 år”, en påminnelse om at religionen har vært en del av den danske offentligheten siden kong Harald Blåtanns dager (han som fant opp bluetooth-en).

I våre ører høres dette ut som provokasjon for provokasjonens skyld, men begge kan finne støtte for sine påstander i biografier om profeten. I sin ”Muhammad. A Biography of the Prophet” skriver Karen Armstrong at Muhammed var en fredsskaper og er et forbilde. Han ”avskrev vold, og fulgte en modig, inspirerende ikke-voldslinje som var Gandhi verdig.” Hun minner om at ordet islam, som gjerne oversettes med ”overgivelse”, har samme språklige opphav som ordet for fred, salam. Den foreldreløse og omsorgsfulle Muhammed var spesielt glad i barn og dyr, kan vi lese i ”Muhammad. Prophet and Statesman” av W. Montgomery Watt.

Nå er det like før profeten blir gjort til helgen av pave Benedikt XVI. Det har ingen hensikt. Muhammed var kanskje Guds beste barn, men kan vanskelig gjøres til en helt for en moderne sofaradikaler. Religiøse stiftere greier seg godt uten sekulære glorier. Men å se for seg Muhammed som en moderne fredsaktivist av Gandhi-støpning, er et nyttig tankeeksperiment. Det tar luven av krakilske oppfordringer fra pompøse sjeiker. Kanskje ikke for muslimer som kan sin Muhammed-biografi, men for oss andre som har kvesset speiderkniven og handlet inn hermetikk til jordskjelvet kommer.
Stian Bromark er forfatter og forlagsredaktør

Klikk her for å lese mer