Politisk korrekt, jeg?

Hvor mange kjenner du som innrømmer at de er politisk korrekt?

Av Stian Bromark, Dagbladet
For tiden finnes det knapt noe verre enn å bli beskyldt for være politisk korrekt. Ingen vil være det. Men alle er det, skal vi tro de politisk ukorrekte. Aftenposten bør kaste av seg «sin politisk korrekte tvangstrøye», mener Carl I. Hagen og Siv Jensen. Norsk forskning på innvandring er preget av politisk korrekthet, hevder forskere. Politisk korrekthet er «en mare for Vestens intellektuelle liv», kan vi lese i et nytt nyhetsmagasin.
Å være politisk korrekt er å være forutsigbar, bløthjertet og framfor alt naiv. Du er mot alt som er vondt, og for alt som er godt. Du drikker økologisk rødvin, har bilde av Nelson Mandela i lommeboka og er tilhenger av at Tyrkia skal bli medlem av EU. Gjesp.

HENG MED OG BÆR OVER, for dette er en morsom lek med ord: Å være politisk korrekt er å mene det som til enhver tid er riktig å mene. (Er du usikker på hva det er, så styr etter Dagbladets ledere.) Men hva skjer dersom det blir stuereint å mene at George W. Bush er en fin fyr og at Guantanamo-basen egentlig er en genial oppfinnelse? Da skal den politisk ukorrekte innta motsatt standpunkt. Han, eller hun, skal minne oss om at USA er en terroriststat som har gjort mer skade her i verden enn Osama bin Laden.
Dette kan høres ut som beskrivelsen av en kverulant, men mange politisk ukorrekte foretrekker hederskarakteristikken å gå motstrøms. Dette er det klassiske utgangspunktet, men så kommer det forvirrende: I dag er situasjonen den at det er politisk korrekt å være politisk ukorrekt. Alle, selv de politisk korrekte, vil være politisk ukorrekt. Hva vil det si? Jo, at det er politisk ukorrekt å være politisk korrekt. Falt du av?

LA OSS TA DET PÅ NYTT, fra begynnelsen. Begrepet politisk korrekt er eldre, men fikk fornyet kraft som skjellsord i USA på slutten av 1980-tallet. Pensumdiskusjonene på universitetene presset tilhengerne av den vestlige kulturen opp i et hjørne, og de trengte et ord å forsvare seg med. Dante, Goethe og Shakespeare var på vei ut, inn kom afroamerikansk, indiansk og spansktalende litteratur som gjenspeilte at USA alltid hadde vært et flerkulturelt land. Det skulle bli slutt på den århundrelange diskrimineringen. Pøh, dere er bare politisk korrekte, svarte de grå og hvite professormennene.
I Norge har det vært tilløp til tilsvarende debatter, og bøker om jødenes historie, taternes historie og innvandrernes historie generelt, er alle ektefødte barn av den amerikanske kulturrevolusjonen de siste 20 årene. I USA har minoritetenes stemme funnet veien inn i det allmenne pensumet. I Norge er det trolig heller ikke lenge til vi får lærerbøker i norsk historie som bekrefter at samene er kommet for å bli.

MEN FRAMSKRITT uten kontrarevolusjonære er som en fest uten pøbler. I USA er trenden tydelig. Jo flere ulovlige immigranter Bush vil gi amnesti, desto flere bøker utkommer som tar et oppgjør med liberalt tankegods. Det konservative forlagshuset Regnery Publishing utgir en egen serie som heter The Politically Incorrect Guide to., hvor temaene er alt fra kvinner, sex og likestilling til amerikansk historie. Og islam, selvfølgelig. Oppsøker du tittelen på nettbokhandelen Amazon.com, får du opp et dusin tilsvarende bøker. Myten om islamsk toleranse. Et portrett av de liberales hykleri. Vestens siste sjanse. Hvordan vinne sivilisasjonskonflikten. Hva Koranen virkelig skriver om terrorisme, kristne og hellig krig. Dette er bøker som forteller deg sannheten. De politisk korrekte er ikke bare korrekte, de er også løgnere.

EN AV DE FERSKESTE PÅ markedet, er boka The Professors. The 101 Most Dangerous Academics in America. Forfatteren er selveste David Horowitz, som var en radikal ledestjerne på 1960-tallet. Det var ham Jens Bjørneboe baserte sitt kjente essay Vi som elsket Amerika(1966) på. I dag vil de færreste betrakte Horowitz som en raddis, men han er avgjort rampete: Naive amerikanske foreldre tror de sender ungene til universiteter som drives av gamle idealistiske hippier, men i realiteten blir dagens studenter indoktrinert av terrorister, rasister og kommunister - også kalt professorer, hevder han. Dagens unge blir lært opp til antiamerikanisme, antisemittisme og alt som verre er. Å være politisk korrekt er ikke bare naivt, det er også farlig. Det er selvfølgelig ingen grunn til å anta at det er noe annerledes på norske universiteter. Også de vanstyres av 68 ere, ikke?
Horowitz' forlag er for øvrig Regnery Publishing, og Amazon.com anbefaler at du kjøper boka sammen med The Political Incorrect Guide to Islam. Der får du vite at muslimer har vært ute etter oss de siste 1300-årene. Ikke løp og kjøp. Bare løp.

Å VÆRE POLITISK UKORREKT minner med andre ord ikke så lite om å ønske seg tilbake til svart/hvit-tv. I Danmark har politikerne opphevet politisk ukorrekthet til å være en ideologi. Muligens får prestene der borte sove bedre om natta, men turistkontorene fortviler.
Ryktet om den godslige dansken har vist seg å være betydelig overdrevet.
I Norge mener de politisk ukorrekte at innvandring, islam og det flerkulturelle er vår fremste utfordring. Halsbåndet sitter så løst at innvandrerne tror de er frie, det må strammes. Det mener inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen også. Å være ukorrekt er offisiell norsk politikk. Det kan muligens bli enda mer ukorrekt, men det ordner nok Frp, når de tar over.

DE POLITISK ukorrekte har Stortinget og folket på sin side. I midten sitter de politisk korrekte - den kreative overklassen; journalister, akademikere, lærere og kunstnere - som ikke vil stå fram med sin legning. Tøflene gjemmes under senga, for kommoden er full av boxershortser i pastellfarger. De vil også være rampete, kontroversielle og ukonvensjonelle. Men noen bør si som sant er, nemlig at det er best å være politisk korrekt. De politisk korrekte er penest, spiser sunnest og har best samvittighet. Uten de politisk korrekte ville kvinnene fortsatt tiet i forsamlinger, negrene hvisket bakerst i bussen og homsene skreket i skapet. Politisk korrekthet handler «om å unngå uttrykksmåter og handlinger som ekskluderer, marginaliserer og fornærmer spesifikke etniske og kulturelle grupper», som leksikon definerer det. De politisk korrekte er altså også de mest siviliserte. Noen betrakter høflighet som en provokasjon, så det koster å stå fram. Men den som er veldig snill, må også være veldig sterk.

Oppskriften er enkel: Still deg foran speilet og si «jeg er politisk korrekt» helt til du slutter å rødme. Så er du klar. Gå deretter ut og redd verden før de politisk ukorrekte gjør det.

Klikk her for å lese mer

Østenfor sol

Her kan man lese en kommentar om lengselen etter Istanbul, opprinnelig publisert i Ny Tid 31. mars 2006.

Av Stian Bromark, Ny Tid
[østen] Mange nordafrikanere drømmer om et liv i USA. Noen østeuropeere skulle ønske de bodde i Vest-Europa. En del pakistanere betrakter fortsatt Norge som et fremskritt. Men hvor lengter vi? Når Norge er på sitt verste, det vil si når Fremskrittspartiet er landets største parti, Shopaholic herjer på TV3 og jeg har spist meg uvel på trøfler, skulle jeg gjerne sett at jeg bodde i India. Når valgets kval rammer meg foran konjakkhylla på polet fredag ettermiddag, tenker jeg på hvor annerledes alt ville vært hvis jeg bare hadde hatt vett nok til å bli født i Palestina. Og hvem greier å lese 800 sider om Vestens kulturhistorie uten å ønske seg til det papirfattige Cuba? De fleste klarer seg trolig fint uten for mye fattigdom, krig og sensur, men kan mennesket overleve uten drømmen om et nytt liv et annet sted?

I riktig gamle dager, for eksempel i opplysningstiden eller romantikken, var du ikke en europeisk intellektuell hvis ikke du skrev minst én lyrisk hyllest til arabere, Midtøsten eller Østen generelt. Riktignok var de som hentet ut fra Tusen og én natt, og Edward Said har stemplet mye av denne overdrevne dyrkelsen av det eksotiske som «orientalisme», men likevel lå det til grunn en utbredt fascinasjon for, og nysgjerrighet på, det som var kulturelt utfordrende. Det er trolig den samme basale driften som gjør at jeg ofte drømmer om å flykte til Istanbul. Ikke på grunn av forførende, fargesprakende og magedansende haremskvinner, men på grunn av det tyrkerne kaller hüsün, på norsk gjerne oversatt til melankoli.

I Koranen blir begrepet brukt om mennesker som er for opptatt av penger og materielle goder, men forfatteren Orhan Pamuk river det løs fra sin kontekst og overfører det til livet i Istanbul i det 20. århundre. Hüsün rammer mennesker som plukker murstein fra gamle ottomanske herskapshus for å belegge to kvadratmeter hageflekk. Det er grå sjeler i grå frakker i grått regnvær. Det er ensomheten i felleskap. Det er rikdom i fattigdom. Det er ubevisstheten om at valget mellom tradisjon og modernitet, øst og vest, religion og sekularisme er umulig. For hvordan kan noe være svart-hvitt i en by som er grå? Tyrkerne vil inn i EU, men mange ønsker seg også fornyet medlemskap i det ottomanske riket.

Det startet i grålysningen, skriver Caroline Finkel i Osman’s Dream. The History of the Ottoman Empire. Rikets først sultan, Osman, fikk åpenbart sin livsoppgave i en drøm. Osmanerne skulle samle all verdens folkeslag. De kom langt. Etter erobringen av Konstantinopel i 1453 foretrakk de fleste kristne lærde «turbanen framfor kardinalhatten». Jøder som ble sparket ut av Spania i 1492 rømte også dit.
På 1500-tallet var imperiet det mektigste verden hadde sett siden romerriket. Det favnet tre kontinenter og all verdens etnisiteter. I 1923 ble Mustafa Kemal (1881–1938) Tyrkias første president. Han opphevet kalifatet og innførte en nasjonalisme som utover århundret gjorde Istanbul stadig mer etnisk homogent og mindre tolerant.

Man kan få en overdose svart galle av mindre. Fremtiden ligger sjelden i fortiden, men når jeg ser for meg livet i Istanbul, er jeg en innvandrer som står på et gatehjørne og selger murstein. Til late tyrkere og lettpåvirkelige turister. n

Publisert i Ny Tid 31. mars 2006.
Alle rettigheter forbeholdt Ny Tid og forfatteren.

Klikk her for å lese mer