Dreyfus og kampen mot terroristene
Jødehat, terrorbekjempelse, menneskerettsaktivisme – Dreyfussaken er brennaktuell.
Stian Bromark, Ny Tid
Man kan spørre seg om det er tilfeldig: I det siste har det utkommet en rekke bøker om justismordet mot den fransk-jødiske offiseren Alfred Dreyfus (1859-1935), som i 1894 ble arrestert og året etter dømt for spionasje til fordel for Tyskland. Louis Begleys ”Why the Dreyfus Affair Matters” er den som nok kommer nærmest et svar på hvorfor Dreyfussaken betraktes som aktuell. Begley ble født Ludwik Begleiter i en del av Polen som i dag tilhører Ukraina. Han overlevde Holocaust, og flyktet til New York i 1947. Som advokat og skjønnlitterær forfatter har han engasjert seg for ytringsfrihet og menneskerettigheter, blant annet som leder for PEN-klubben i USA. I ”Why the Dreyfus Affair Matters” kommer liv og praksis sammen: Justismordet handlet ikke bare om simpelt jødehat, slik Begley ser det, saken har overføringsverdi til for eksempel dagens terroristbekjempelse.
Dreyfus ble en syndebukk og et symbol på datidens utbredte antisemittisme: Han ble dømt på bakgrunn av forfalskede dokumenter, fratatt sine militære utmerkelser i en offentlig seremoni til lyden av publikum som ropte ”Død over jødene” og deretter sendt til Djeveløya i Sør-Amerika, der meningen var at han skulle råtne bort resten av livet i isolat. Offentlig påtrykk fra franske og europeiske intellektuelle, som Emil Zola og vår egen Bjørnstjerne Bjørnson, førte etter hvert til at saken kom opp på nytt, Dreyfus ble frikjent og fikk oppreisning slik at han kunne gjenoppta sin militære karriere. En annen som fulgte Dreyfussaken med argusøyne, var den østerriksk-jødiske journalisten Theodore Herzl. Dersom jøder ikke en gang kan forvente rettferdig behandling i siviliserte og opplyste Frankrike, resonnerte han, har vi ikke noe annet valg enn å oppgi assimilasjon og heller kjempe for en egen jødisk stat. Det gjorde at han og Herzl regnes som sionismen og den moderne staten Israels far.
Advokaten Louis Begley fokuserer primært på det juridiske spillet rundt Dreyfussaken. Rettssaken ble den første prøvesteinen for det moderne franske rettsvesenet. Stilt overfor utfordringen ”Skal vi la loven og prinsippene styre utfallet, eller er det tillatt å la nasjonale, prekære hensyn veie tyngre?”, valgte justisens voktere å gå for det siste. Muligens var det klokt i øyeblikket, men saken har etterlatt seg et arr i den franske sjela som gjør at Dreyfus’ ånd er til stede i nær sagt enhver demokratidebatt den dag i dag. Begley bruker dilemmaene fra slutten av 1800-tallet til utforske Bush-administrasjonens strategi i terrorbekjempelsen. Ikke overraskende er Begley kritisk. Han sammenligner rett og slett Dreyfus med fangene i Guantanamo og Abu Graib; de er blitt fratatt grunnleggende menneskerettigheter, omgivelsene har vært ugjestmilde og de aller, aller fleste er blitt erklært uskyldige. Parallellen kan trekkes videre til alle myndigheter som i sin iver etter å fange terrorister undergraver sine borgeres fundamentale verdier og rettigheter. Det gjelder, paradoksalt nok, borgerne selv også. En undersøkelse i forrige uke viste at hver tredje nordmann godtar bruk av tortur – hvis det forhindrer tortur.
Som med Dreyfussaken var det internasjonalt press – fra menneskerettighetsorganisasjoner, journalister og advokater – som tvang de amerikanske myndighetene til å gjøre noe med Guantanamo og Abu Graib. Sammenligningen er ikke tilfeldig. Dreyfussaken dannet skole for hvordan demokrati-, freds- og menneskerettighetsforkjempere arbeider for å skape blest om sine saker. Når stillferdig diplomati og lobbyvirksomhet ikke når fram, tyr man til effektive mediekampanjer som vekker folks engasjement, for på den måten å minne politikerne om at det er ikke er sikkert at de blir gjenvalgt. Dreyfus var paradoksalt nok ingen dreyfusianer selv. Hans berømmelse førte til at mange ville ha ham til å underskrive appeller for løslatelse av andre uskyldig dømte, men han nektet plent. Han ville bare være i fred. Symbolet Dreyfus ville ikke være et symbol, men en lojal major. Heldigvis er folk flest uegnet til å vurdere sin egen bruksverdi.
Stian Bromark, Ny Tid
Man kan spørre seg om det er tilfeldig: I det siste har det utkommet en rekke bøker om justismordet mot den fransk-jødiske offiseren Alfred Dreyfus (1859-1935), som i 1894 ble arrestert og året etter dømt for spionasje til fordel for Tyskland. Louis Begleys ”Why the Dreyfus Affair Matters” er den som nok kommer nærmest et svar på hvorfor Dreyfussaken betraktes som aktuell. Begley ble født Ludwik Begleiter i en del av Polen som i dag tilhører Ukraina. Han overlevde Holocaust, og flyktet til New York i 1947. Som advokat og skjønnlitterær forfatter har han engasjert seg for ytringsfrihet og menneskerettigheter, blant annet som leder for PEN-klubben i USA. I ”Why the Dreyfus Affair Matters” kommer liv og praksis sammen: Justismordet handlet ikke bare om simpelt jødehat, slik Begley ser det, saken har overføringsverdi til for eksempel dagens terroristbekjempelse.
Dreyfus ble en syndebukk og et symbol på datidens utbredte antisemittisme: Han ble dømt på bakgrunn av forfalskede dokumenter, fratatt sine militære utmerkelser i en offentlig seremoni til lyden av publikum som ropte ”Død over jødene” og deretter sendt til Djeveløya i Sør-Amerika, der meningen var at han skulle råtne bort resten av livet i isolat. Offentlig påtrykk fra franske og europeiske intellektuelle, som Emil Zola og vår egen Bjørnstjerne Bjørnson, førte etter hvert til at saken kom opp på nytt, Dreyfus ble frikjent og fikk oppreisning slik at han kunne gjenoppta sin militære karriere. En annen som fulgte Dreyfussaken med argusøyne, var den østerriksk-jødiske journalisten Theodore Herzl. Dersom jøder ikke en gang kan forvente rettferdig behandling i siviliserte og opplyste Frankrike, resonnerte han, har vi ikke noe annet valg enn å oppgi assimilasjon og heller kjempe for en egen jødisk stat. Det gjorde at han og Herzl regnes som sionismen og den moderne staten Israels far.
Advokaten Louis Begley fokuserer primært på det juridiske spillet rundt Dreyfussaken. Rettssaken ble den første prøvesteinen for det moderne franske rettsvesenet. Stilt overfor utfordringen ”Skal vi la loven og prinsippene styre utfallet, eller er det tillatt å la nasjonale, prekære hensyn veie tyngre?”, valgte justisens voktere å gå for det siste. Muligens var det klokt i øyeblikket, men saken har etterlatt seg et arr i den franske sjela som gjør at Dreyfus’ ånd er til stede i nær sagt enhver demokratidebatt den dag i dag. Begley bruker dilemmaene fra slutten av 1800-tallet til utforske Bush-administrasjonens strategi i terrorbekjempelsen. Ikke overraskende er Begley kritisk. Han sammenligner rett og slett Dreyfus med fangene i Guantanamo og Abu Graib; de er blitt fratatt grunnleggende menneskerettigheter, omgivelsene har vært ugjestmilde og de aller, aller fleste er blitt erklært uskyldige. Parallellen kan trekkes videre til alle myndigheter som i sin iver etter å fange terrorister undergraver sine borgeres fundamentale verdier og rettigheter. Det gjelder, paradoksalt nok, borgerne selv også. En undersøkelse i forrige uke viste at hver tredje nordmann godtar bruk av tortur – hvis det forhindrer tortur.
Som med Dreyfussaken var det internasjonalt press – fra menneskerettighetsorganisasjoner, journalister og advokater – som tvang de amerikanske myndighetene til å gjøre noe med Guantanamo og Abu Graib. Sammenligningen er ikke tilfeldig. Dreyfussaken dannet skole for hvordan demokrati-, freds- og menneskerettighetsforkjempere arbeider for å skape blest om sine saker. Når stillferdig diplomati og lobbyvirksomhet ikke når fram, tyr man til effektive mediekampanjer som vekker folks engasjement, for på den måten å minne politikerne om at det er ikke er sikkert at de blir gjenvalgt. Dreyfus var paradoksalt nok ingen dreyfusianer selv. Hans berømmelse førte til at mange ville ha ham til å underskrive appeller for løslatelse av andre uskyldig dømte, men han nektet plent. Han ville bare være i fred. Symbolet Dreyfus ville ikke være et symbol, men en lojal major. Heldigvis er folk flest uegnet til å vurdere sin egen bruksverdi.
posted by Stian Bromark | 9:25 p.m.
<< Home