Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Name:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

19. okt. 2007

Husk å lagre

Hva var det jeg skulle si igjen…

Stian Bromark, Ny Tid
Det er vanskelig å forstå hva boka gjorde der i første omgang. Så dukket den opp på nytt, for noen uker siden. Nå er den borte igjen, men den dukker garantert atter opp, på en eller annen plass, akkurat når vi trodde vi hadde glemt den. Den, i denne sammenheng, er boka ”Memo” av Oddbjørn By, som altså har forsvunnet sporløst fra bestselgerlistene. Det er nokså sikkert et sykdomstegn når folk ønsker å huske mer enn det de allerede gjør. Aldri har det vært enklere å slippe å huske selv.

På internett er informasjonsmengden overveldende, i engelsk språkdrakt kan du finne bøker om selv nesehårenes kulturhistorie (garantert), mobilen lagrer telefonnumre for deg, datamaskinen samler på e-poster fra 1996, du har trolig flere elektroniske syvende sanser enn du har oversikt over, bilder og filmsnutter samles på dvd-er, dine skolestiler ligger sikkert oppbevart på en eller annen diskett i skuffen og ditt første kyss er foreviget på bloggen til skolens sladrehank. Alle disse hjelpemidlene har gjort at du nå knapt trenger å huske ditt eget telefonnummer. Det er muligens i en slik sammenheng folk har savnet ”Memo. Den enkleste veien til bedre hukommelse”, et bokkonsept som er masseindustri i USA. Men er det ikke et privilegium å slippe så uhorvelig mye informasjon? Hvem trenger Drillos kunnskap om fjellhøyder når vi har Wikipedia?

Alt flere forskere argumenterer nå for at det er avgjørende at vi begynner å glemme, ifølge en fersk artikkel i The Boston Globe: ”Tidligere glemte vi alt veldig lett og måtte investere energi i å huske mer. Nå er det forandret. Vi husker alt og må investere energi i å glemme. Det er en enorm forandring”, skal vi tro professor Viktor Mayer-Schönberger ved Harvards Kennedy School of Goverment. Problemet med en slik nå-må-vi-glemme-istedenfor-å-huske-analyse, er at den er dypt samtidspessimistisk. Er det tross alt ikke en berikelse for menneskeheten at all verdens kunnskap finnes tilgjengelig?

Er det ikke fascinerende at store deler av din fortid er lagret som elektroniske spor et eller annet sted? Du kan forsøke å glemme det ubehagelige, men skal vi tro Freud vil det uansett trenge opp til overflaten og manifestere seg i form av konflikt mellom bevissthet og underbevissthet. Man kan se historien for seg på samme måte: Nasjonalstaten forsøkte i 150 år å fortrenge det faktum at kulturutveksling, blandingsekteskap og folkevandring var naturlig. Det vi ser rundt oss i dag, er historiens underbevissthet som kommer på visitt. Kall det globalisering, kall det naturtilstand.



Ireneo Funes var ”den ensomme, klarsynte iakttager av verdens vrimlende mangfoldighet”, skriver Jorge Luis Borges (1899-1986) i novellen ”Mannen med den gode hukommelsen”. Før Funes ble utsatt for en rideulykke i ungdommen, hadde han ”vært som alle kristne: blind, døv, forvirret og glemsk”. Nå virket han ”monumental som bronse, eldre enn Egypten, eldre enn profetiene og pyramidene”. Funes dør som 21-åring av blodstyrtning, fordi hans altomfattende hukommelse blir en for stor belastning. Eller, for å oversette til moderne norsk: Fordi han ikke hadde en minnepinne. Kollektiv hukommelse er avgjørende, men det er ikke så viktig om kunnskapen befinner seg i hodet eller på en hardisk.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun