Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Name:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

6. okt. 2009

Vår indre bøddel

46 år etter at Stanley Milgram viste hvor villige vi er til å påføre våre medmennesker smerte, har det verdensberømte eksperimentet blitt utført på nytt. Konklusjonen er ikke oppmuntrende.

Stian Bromark, Dagbladet
Går det en strak linje fra nazistenes utrydningsleire til amerikanernes torturering av irakere i Abu Ghraib? Det er et fristende, men ikke spesielt dristig tankeeksperiment. Vi er verken nazister eller amerikanske fangevoktere. Deres erfaringshorisont berører ikke oss. Spørsmålet blir mer foruroligende om vi spør: Ville vi handlet på samme måte i en identisk situasjon? 70 prosent av oss må svare ja. 30 prosent kan slappe av.

30 prosent. Slik kan en livsløgn oppsummeres. Vi klynger oss til håpet om at den indre stemmen styrer våre handlinger, men virkeligheten er at vi hører mer på overbevisende ytre røster. Dermed er vi i stand til å påføre våre medmennesker grusom smerte. Vi gjorde bare som vi ble fortalt. Vi er uten ansvar. Det var dette Stanley Milgram avslørte med sitt oppsiktsvekkende og kontroversielle sosialpsykologiske eksperiment i 1963: Mennesker er lydige vesener. Nå har eksperimentet blitt utført på nytt, i en mildere og mer human utgave. Dermed er det ikke helt sammenlignbart, men den nye undersøkelsen viser at vi har blitt marginalt mer selvstendige og humanistiske de siste femti årene. 12, 5 prosent, faktisk.

Sosialpsykologien Stanley Milgram var på begynnelsen av 1960-tallet tilknyttet Yale University i USA. Foranledningen til eksperimentet, var rettssaken i 1961 mot nazisten og krigsforbryteren Adolf Eichmann. Det var denne rettssaken som fikk filosofen Hannah Arendt til å konstruere uttrykket ”ondskapens banalitet” i boka ”Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet” (1963). Hennes tese, og Milgrams, var at Holocoust ikke ble utført av sosiopater, men av helt ordinære mennesker som ikke betraktet sine handlinger som unormale. De fulgte bare myndighetens vilje.

Milgrams deltakere fikk bare vite at eksperimentet skulle undersøke forholdet mellom straff og læring. En forsøksperson (”eleven”) ble plassert i en stol med elektroder festet på kroppen. Deltakerne (”læreren”) fikk beskjed om å gi elektriske støt når ”eleven” svarte feil på spørsmål. Først litt volt, deretter stigende kraft. Dersom ”lærerne” nølte, ble de oppmuntret til å fortsette: ”Vær så snill og fortsett”, ”Eksperimentet trenger at du fortsetter”, ”Det er absolutt nødvendig at du fortsetter”, og ”Du har ikke noe valg, du må fortsette”. Ved 150 volt lød det høylydte klagerop fra den elektriske stolen. Etter 300 volt erklærte ”eleven” at han ikke lenger ville svare på spørsmålene. Over 330 hørtes verken skrik eller jammer. Smertene hadde slått ham ut. ”Eleven” var i livsfare. Det vil si: Det deltakerne ikke visste var at forsøkspersonen var en skuespiller. Ledningene var uten elektrisitet.

Kun én person nektet å gå forbi 300 volt. 82, 5 prosent av deltakerne gikk over 330 volt. På forhånd hadde Milgram spurt psykologistudenter hva de trodde resultatet kom til å bli. De trodde bare 1, 2 prosent av deltakerne var i stand til å gi maks volt. Resultatet viste at 65 prosent gikk helt opp til dødelig dose, 450 volt. Undersøkelsen fikk Stanley Milgram til å konkludere med at mennesker har en nedarvet tendens til å ville adlyde ordre fra autoriteter som politi, lærere, foreldre, fengselsvoktere, myndigheter. I dag tror vel mange at menneskeheten har blitt mer selvstendig, frihetstenkende og humanistisk. Derfor bestemte Jerry M. Burger fra Santa Clara University i USA seg for å gjennomføre undersøkelsen på nytt. Resultatet er like nedslående.

Jerry M. Burger gikk mer forsiktig fram enn Milgram. Burger satte den øvre grensen til 150 volt, av hensyn til deltakernes samvittighetsskrupler, og han valgte bort deltakere som tidligere hadde vist problemer med å takle stress. De fikk lov til å forlate eksperimentet når som helst, med de 50 belønningsdollarene i lomma, og lederen for eksperimentet understreket at det var han som hadde det fulle og hele ansvar. Ved 150 volt skulle ”eleven” utbryte: ”Få meg ut herfra, jeg har hjerteproblemer!”. Burger hadde en person i rommet som presset deltakerne til å fortsette hvis de nølte, men det var også en annen tilstede som forsøkte å overtale dem til å la være. Det spilte ingen rolle. 70 prosent valgte likevel å gå videre til maks. Milgram brukte utelukkende unge menn i sin undersøkelse. Burger hadde med kvinner og menn mellom 20 til 81 år, uten at det så ut til å hjelpe. Etnisitet, kjønn, alder eller utdannelsesnivå gjør ingen forskjell. Det sies at kvinner har mer empati enn menn og at de har en større tendens til å adlyde ordre. Hvis det er korrekt, utligner disse to drivkreftene hverandre. Burgers undersøkelse viser at kvinner gjør det de blir bedt om, men de viser en større grad av stress enn menn, og noen av de kvinnelige deltakerne gråt åpenlyst.

Inspirert av Stanley Milgram utførte psykologiprofessor Philip Zimbardo ved Stanford University i 1971 et tilsvarende eksperiment. 24 studenter ble plukket ut til å spille roller som henholdsvis fangevoktere og fanger. Eksperimentet, som foregikk i kjelleren på universitetet, skulle vare i 14 dager. Etter seks dager måtte det avbrytes. Studentene hadde gått så til de grader opp i sine roller at en tredjedel av vokterne i ettertid ble sagt å ha utviklet genuine sadistiske tendenser. Mange av ”fangene” ble traumatisert etter å ha blitt torturert og trakassert. Noen av fangene ble fratatt sine sengemadrasser, noen ble nektet å gå på do og noen ble tvunget til å gå omkring nakne. Andre igjen ble seksuelt ydmyket. Evnen og viljen til å følge ordre, og å påføre andre smerte, var altså ikke noe mindre i Zimbardos eksperiment.

Her tok den strake linja slutt. Etter Abu Ghraib-skandalen i 2004 sa amerikanske myndigheter at de brutale fangevokterne var unntak, noen få råtne epler, ikke representative for systemet. Sett i lys av Milgram og Zimbardos eksperimenter, lyder ikke det sannsynlig. Zimbardo ble innkalt som ekspertvitne i rettssakene som fulgte i kjølvannet av skandalen. I 2007 utga han boka ”The Lucifer Effect: Understanding How Good People Turn Evil”, der han sammenligner mishandlingen ved Stanford i 1971 med torturen i Irak-fengslet tre tiår senere. Vi kunne også vært fangevoktere. Vi kunne meldt oss frivillig til et eksperiment, vi kunne vært studenter ved Stanford. Den eneste måten å unngå å havne i en situasjon der du må mishandle, undertrykke og torturere medmennesker, ser det ut til, er å unngå å havne i slike situasjoner.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Noen mennesker har lettere for å begå ondskapsfulle handlinger enn andre, hevder den britiske forskeren Kathleen Taylor i sin nye bok ”Cruelty: Human Evil and the Human Brain (2009). Alt kommer an på gener, oppvekstmiljø og livssituasjon. Har man for eksempel vokst opp et sted der vold blir akseptert og premiert, blir de destruktive drivkreftene i mennesket forsterket, mener hun.

Notis II: ”Hvis man skulle skrive en bok om det, måtte det bli en roman, for ingen ville trodd på noe av den jævelskapen. Jeg var der, og selv ikke jeg tror på det”, har en av Abu Ghraib-fangevokterne fortalt til Philip Gourevitch og Errol Morris. I deres bok ”Stående ordre”, som kom på norsk i våres, er det tydelig at mishandlingen var satt i system. Fangene ble blant annet nedverdiget ved å bli kledd nakne og få rosa truser trædd over hodet – truser innkjøpt i kassevis av det amerikanske forsvaret.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun