Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Name:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

12. okt. 2009

Franco, klippfisk og norsk feighet

Den spanske borgerkrigen er fortsatt en verkebyll i Spania 70 år etter at den tok slutt. Den burde være det i Norge også. Ny bok avdekker vår ukledelige opportunisme.

Stian Bromark, Dagbladet
For intellektuelle , radikalere og politisk engasjerte var den spanske borgerkrigen det samme på 1930-tallet som Vietnamkrigen var 40 år seinere.
I Madrid, Barcelona, San Sebastian, Alicante, Málaga - i utallige spanske byer utspilte det seg i åra 1936 til 1939 blodige slag der en halv million menneskeliv gikk tapt og Europas framtid ble utmeislet.
Vant den valgte, venstreradikale regjeringen (en folkefront av sosialister, kommunister og republikanere), betydde det seier for solidariteten og humanismen.
Vant Franco og hans høyreorienterte opprørere, ville det berede grunnen for økt fascistisk frammarsj på det europeiske kontinentet.
Den norske regjeringen reagerte med overveldende bekymring - for den norske klippfiskeksporten.

Den spanske borgerkrigen var for mange en skjellsettende og formativ erfaring. Ernest Hemingway dro dit i mars 1937, og skrev siden den verdensberømte romanen «Klokkene ringer for deg». Hans kone, journalisten Martha Gellhorn, var med ham. Fotografen Robert Capa oppholdt seg i Spania gjennom hele krigen, med kjæresten, fotografen Gerda Taro. I september 1936 tok han ett av fotohistoriens mest kjente bilder, «Den fallende soldat».
George Orwell meldte seg også frivillig til å bekjempe fascismen, og utga i 1938 sin beste ikke-skjønnlitterære bok, «Hyllest til Katalonia». Den franske forfatteren og politikeren André Malraux var like ivrig etter å bekjempe ondskapen - som britisk-ungarske Arthur Koestler - og skrev siden en roman basert på erfaringene, kalt «Håpet».

Den norske deltakelsen var ikke mindre. Hvor omfattende får vi et systematisk, tankevekkende og underholdende innblikk i ved å lese «Tusen dager. Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939» av kommunikasjonsrådgiver og ekspolitiker Jo Stein Moen og advokat Rolf Sæther.
Vi sendte våre beste menn og kvinner ned dit, for å rapportere hjem eller for å bekjempe Francos menn. Forfatteren Nordahl Grieg og journalisten Lise Lindbæk har fått sin flombelysning, mindre kjent er Gerda Grepps formidable innsats. Datteren av den tidligere Arbeiderparti-formannen Kyrre Grepp og journalisten Rachel Grepp, var korrespondent for Arbeiderbladet og reiste gjentatte ganger nedover for å gi norske lesere det Moen og Sæther karakteriserer som en «reflekterende, nyansert og nøktern» analyse av krigsforløpet.

Til tross for at det innebar betydelig risiko og hun var svekket av tuberkulose, gjorde hun sitt ytterste for å komme så nær fronten som mulig. I ti dager reiste hun sammen med journalisten og forfatteren Arthur Koestler. Han ble bergtatt. Ifølge Koestler hadde hun en «sjelden kombinasjon av mot og skjørhet, effektivitet og sjarm». De diskuterte politikk og Koestler leste gjennom hennes artikler før de ble sendt til Norge. I «Tusen dager» får vi bare et fragment av hennes liv, men det er nok til at man stusser over at hun ennå ikke har fått sin egen biografi (som Lise Lindbæk fikk i 2002). Grepp døde av sykdommen i 1940, bare 33 år gammel.

Borgerkrigen splittet ikke bare Spania, men også Norge. De borgerlige partiene og avisene støttet Franco, mens norske sosialister og kommunister - og Dagbladets antifascistiske utenriksredaktør Ragnar Vold - støttet den venstreorienterte regjeringen.
Tøffest gikk det utover Arbeiderpartiet, som nesten revnet av indre splid. Regjeringen Nygaardsvold, med utenriksminister Halvdan Koht i spissen, valgte å støtte stormaktenes linje, nemlig å ikke blande seg inn i konflikten (nonintervensjon). Derfor var det forbudt å eksportere våpen til den lovlig valgte og anerkjente regjeringen.

Og motstanderne, naturligvis, men det brydde ikke nazistene og fascistene i Tyskland og Italia seg om. Dermed fikk Francos soldater et solid overtak. (Stormaktenes unnvikende linje - Sovjetunionen unntatt - beredte dermed grunnen for fascistenes seier og nesten 40 års påfølgende diktatur i Spania.)
I Norge ble det til og med forbudt å verve seg til krigstjeneste i Spania, og det ble utført razzia mot leiligheter der man mistenkte at verving foregikk. Denne feige linja ble sterkt kritisert av andre sterke aktører i Arbeiderpartiet, ikke minst av redaktør og ideolog Martin Tranmæl i Arbeiderbladet. AOF-sekretær Haakon Lie, som selv bevitnet de sørgelige tilstandene i Spania, kalte denne nøytralitetstanken for «forbrytersk naivitet».

Flere hundre nordmenn dro likevel, hovedsakelig medlemmer og sympatisører av Norges Kommunistiske Parti. Den mest kjente var Asbjørn Sunde. Han gjorde også en fryktløs innsats som motstandsmann under tyskernes okkupasjon av Norge, men ble etter Gerhardsens antikommunistiske Kråkerøy-tale i 1949 en mindre aktet borger av landet.
Det norske folk heiet på den spanske republikken. Nær to millioner norske kroner (56 millioner i dag) ble samlet inn til kjøp av ambulanser, medisiner og mat. Omtrent halvparten kom fra fagbevegelsen, resten fra privatpersoner. Koht sto på sitt - inntil det ble klart at borgerkrigen for alvor truet norske økonomiske interesser. Opprørsstyrkene drev piratvirksomhet i Gibraltarstredet rettet mot norske skip i så stor grad at Koht foreslo å sende krigsskipet «Olav Tryggvason» av gårde for å beskytte skipsnæringen.

Spania var hovedmarked for norsk klippfisk, det var årlig rundt 2500 norske skipsanløp i Spania og Rederiforbundet drev virkningsfull lobbyvirksomhet for at regjeringen skulle åpne opp for handel - og om nødvendig anerkjenne Franco som seierherre før krigen var slutt. Denne prinsippløsheten kostet nesten utenriksministeren jobben flere ganger i løpet av de tusen dagene krigen varte, og det var nære på at regjeringen Nygaardsvold gikk med i dragsuget.

Når man får ei bok i hendene som er skrevet av en tidligere Jagland-rådgiver og en forhenværende direktør i Norges Rederiforbund, forventer man ikke uttrykksrikdom, analytisk eleganse og tett i tett med oppsiktsvekkende, ny informasjon.
Men «Tusen dager» er en innsats som avtvinger respekt. Kildetilfanget, inkludert det enestående billedmaterialet, bør en forsker misunne dem. Den litterære innlevelsen er i de sterkeste partiene virkelig kvalitetsjournalistikk. Innblikket i Stortingets, Arbeiderpartiets og Rederiforbundets tankeverden er ikke overraskende basert på substansiell og fortrolig kunnskap. «Tusen dager» er den første samlede framstilling av Norge og nordmenns rolle i Den spanske borgerkrigen. Det var på høy tid at den kom.

Mange av heltene fra Spania ble skurker under Den kalde krigen, og omvendt. I dag kan vi tillate oss å dele ut kortene på nytt. Jo Stein Moen og Rolf Sæther har ytt sin skjerv, og vel så det, for å ære dem som æres bør. «Tusen dager» er ei bok, men også en minnesmerke - over dem som tok opp kampen mot fascismen. Mot den norske regjeringens vilje.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun