Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Name:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

13. des. 2003

Merkevarenavnet Sartre
Jean-Paul Sartre inspirerte til frihet. Og til tvang.

Av Stian Bromark, Ny TId, desember 2003


Jean-Paul Sartre var filosof, forfatter og politisk aktivist. Men ikke bare det. Han var kanskje først og fremst et ikon for generasjon av ungdom i alle aldre over hele verden. For millioner av mennesker representerte Sartre opprøret, meningen med livet og veien framover. Sartre var like stor som han var liten, like forførende som han var stygg og like klarsynt som han var halvblind. De som kjempet for frigjøring i Algerie, kunne finne støtte hos Jean-Paul Sartre. Og de som kjempet for å bevare det kommunistiske diktaturet i Sovjetunionen, på Cuba eller i Kina, kunne likeledes få hjelp av sin Sartre. Frihet og tvang - så ullen går det an å være for en politisk aktivist. Er det rart mannen ikke blir lest lenger?

Renessanse
Vel, det var for tre år siden, da den franske filosofen og forfatteren Bernard-Henri Lévy publiserte sin kritikerroste bestselger "Sartre. The Philosopher of the Twentieth Century". Denne høsten ble boka oversatt til engelsk og utgitt som et ledd i introdusere Lévy for det amerikanske markedet. (Sammen med boka "Who Killed Daniel Pearl?", som jevnt over har fått mye juling.) Boka er altså gammelt nytt, men slik må det nesten være for de av oss som ikke er intellektuelle nok til å lese tjukke biografier på fransk. På den andre siden: Da Lévy publiserte sin Sartre-biografi, var det ingen som var interessert i Sartre lenger.

Siden 2000 er det forandret, skal vi tro det amerikanske tidsskriftet The Chronicle of Higher Education. Lévy var startskuddet for en ny Sartre-renessanse og de siste to årene har det utkommet et dusin nye bøker om Sartre i USA. Foreløpig ser det ut som om han opplever en mer overbevisende renessanse i USA enn i sitt eget hjemland. Det blir holdt konferanse etter konferanse om Jean-Paul Sartre i USA. Det er ikke bare middelaldrende, nostalgiske menn som dukker opp, men mange unge også – afroamerikanere, studenter og nyfeminister. Sartre kan opplagt brukes som en nøkkel til å forstå det tjuende århundret, men kanskje gir han innsikt om fremtiden også?
Ja, skal vi tro Bernard-Henri Lévy.

Ambivalens
Lévys Sartre-biografi er langt fra noen biografi i tradisjonell forstand. Lévy bryr seg null og niks om kronologi, lite om barndommen, knapt noe om privatlivet hans i det hele tatt. Lurer man på om Sartre egentlig var homofil eller hvor mange elskerinner han hadde, så må man lete andre steder. Lévy bruker og misbruker ikonet for å skrive essayistisk om mennesker og trender i det forrige århundret. Sartre er hovedpersonen, men han må finne seg i å bli utfordret av andre franske størrelser, ikke minst Lévy selv. Sartre i "Sartre" er Lévys Sartre. Hvem man lærer mest om, er det ikke alltid godt å si. Lévy, i likhet med 50.000 andre mennesker, var tilstede på begravelsen i 1980. Selv 20 år seinere vet ikke Lévy hvorfor han var tilstede, han vet ikke om han verken da eller nå liker Jean-Paul Sartre.
Denne ambivalensen bærer de 500 sidene preg av. Det er forståelig sett fra Lévys ståsted. Lévy gjorde karriere som nyfilosof ved å angripe den marxistisk-inspirerte totalitære tenkningen på venstresiden i fransk åndsliv. Lévy banet seg vei ved å dytte Sartre og likesinnede til side. Sartre slutter der Lévy begynner.
Sartre og Lévy er altså i utgangspunktet så forskjellige som det er mulig å bli (også av utseende, gitt). Men Lévy tar sin humanisme på alvor, og går til møtet som om de var blodsbrødre. Jøden Lévy avslutter til og med boka med en drøfting av hvorvidt Sartre mot slutten av sitt liv var i ferd med å slå inn på jødisk mystikk.

Ville bli berømt
Jean-Paul Sartre ble født inn i et småborgerlig parisisk hjem i 1905, men faren døde kort tid etter og moren måtte derfor flytte hjem til sin far, Karl Schweitzer (Albert Schweitzers onkel) som drev en språkskole i Paris. Huset var preget av musikk og litteratur, og einstøingen Sartre begynte tidlig å forberede seg på et liv som berømt åndsmenneske. I 1929 tok han embetseksamen i filosofi ved École normale supérieure som beste kandidat i kullet. Etterpå figurerte han som lærer på diverse på skoler, før han debuterte med romanen "Kvalmen" i 1938. Foråret 1940 deltok han i krigen, ble tatt til fange og tilbrakte et år i en leir i Tyskland. Mens han før hadde konsentrert seg om psykologi, ble han etter hvert like opptatt av samfunn, historie og politikk, noe som etter hvert skulle manifestere seg i det livslange ungdomsopprøret. I 1945 medstiftet han det radikale kulturelle og politiske tidsskriftet Les Temps modernes. Hans første filosofiske hovedverk, "Væren og Intet", kom to år tidligere. Der utformer Sartre sin eksistensielle situasjonsfilosofi; vi forstår verden slik vi lar den fremtre og vi velger visse muligheter i situasjoner blant andre. Dette valg kan ikke begrunnes ved noe annet enn vår frihet. Her oppstår angsten og vi blir svimle av vår individuelle frihet. Marxistene angrep hans filosofi som "borgerlig idealisme", noe som gikk inn på Sartre. Etter hvert begynte han arbeidet med å forene marxismen med eksistensialismen. Individer kan gjenfinne sin egen handling i andres og gå sammen og danne grupper og organisasjoner for å fronte en felles fiende. Da blir ikke de andre De Andre, men den samme som en selv. Dette samfunnssynet overførte Sartre også på litteraturens område. I "Forsvarstale for de intellektuelle" (1966) fastholder han at kunsten må være engasjert og omhandle friheten og dens situasjoner. Han hadde med andre ord ikke sans for den Baudelaire-inspirerte ideen om kunst for kunstens skyld.

I 1973 ble Sartre nærmest blind. Den store helten måtte leies på fortauene og få sitt kjøtt skjært opp på restaurant. Han samarbeidet med sin sekretær om å utgi en bok i dialogform, som ble offentliggjort våren 1980, like før han døde. Der går Sartre tilbake på de fleste av sine grunntanker. Snåling.

Jordnær filosofi
Frankrike var en intellektuell slagmark etter annen verdenskrig. Så å si ingen av de franske kjempene overlevde krigen sett med intellektuelle øyne. Louis-Ferdinand Céline havnet på den gale siden, Paul Morand forble i eksil, André Breton hadde ikke lenger et surrealistisk publikum, André Malraux endte i maktens hender som minister for de Gaulle - en klassekampforræder. Den eneste som reiste seg, var Jean-Paul Sartre. Berømmelsen nådde uante høyder. Han dro til Kina i 1955 og ble tatt imot som en offisiell representant fra den franske stat. Selv ikke hans fiender bestred hans enestående posisjon. Fanon, som skrev "Jordas fordømte", kalte Sartre en "levende gud" og fortalte at han ikke skrev et ord uten å ha Sartre i tankene.
I Frankrike var det bare én som kunne konkurrere med Sartre i internasjonal berømmelse, og det var Charles de Gaulle. Men ei heller den franske presidenten var i tvil om hvem som var størst: "Man arresterer ikke Voltaire!" sa han da politiet ville gripe inn mot en demonstrasjon i 1970-årene. Charles de Gaulle kalte Sartre "mester", Sartre svarte med å sammenligne de Gaulle med Hitler.

Sartres fremste fortjeneste, skal vi tro Lévy, var at han flyttet filosofien ned på jorda og fikk den til å angå alle mennesker. Virkemidlene var en tabloidvennlig stor kjeft, men suksessen bunnet også i at Sartre benyttet ulike sjangre for å nå ut til publikum. Han var journalist, romanforfatter, biograf, essayist, litteraturkritiker, dramatiker, filosof, spaltist, og så videre. Med Lévys ord:" Sartre var den komplette intellektuelle". Folk forventet ting fra Sartre som de knapt har forventet av noen siden, verken fra politikere eller fra intellektuelle. Og Sartre svarte med å si at målet med skrivingen var å forføre kvinner. (Høres ut som noe Woody Allen kunne sagt)
Mange kunne gjøre ham rangen stridig som romanforfatter eller som filosof. Det var for eksempel Maurice Merleau-Ponty som var den filosofiske stemmen bak Les Temps modernes, og ofte også den politiske føreren i kretsen. Albert Camus var en større forfatter enn gullgutten, noe selv Sartre innrømmet da han rangert "Den fremmede" blant forrige århundrets mesterverker, men Camus var en lettvekter som filosof. Maurice Blanchot var en mer helhjertet politisk aktivist enn Sartre, Georges Bataille en bedre forfatter igjen. Men ingen nådde Sartre til knærne når det gjaldt bredden i engasjementet og stilkunstene han mestret. Onde tunger ville ha det til at Sartre var dårlig i alt, og god i ingenting, men det er ikke Lévy enig i. Gjennomslagskraften tyder på noe annet. Også her er det mulig Lévy taler for sin syke mor, for kritikken som alltid reises mot popstjerna Lévy, er nettopp at han er en udugelig fagmann. Vellykkede popularisatorer får ofte høre det.

Litt bom
Sartre var sin tids ubestridte stjerne. Ingen over, ingen ved siden av. Sartre gikk imidlertid av moten utover på 1980-tallet. Selv om et dusin mennesker fortsatt besøker gravplassen daglig, er han ikke hva han en gang var. Da den verste radikale bølgen som hjemsøkte Europa på 1960- og 1970-tallet hadde gitt seg, ble Sartre disskreditert sammen med andre kommunistiske flørtere. Sartre var et varemerke som solgte frihet, men som også var uheldig med noen av markedsføringsstuntene sine - sett i ettertidens lys: "Friheten til å kritisere er total i Sovjetunionen", som han sa til Libération på 1950-tallet.

Derimot kan mye tyder på at Sartre er verdt et nytt gjensyn i dag. Ideen om at mennesker har valg, og ikke trenger å underkaste seg dominerende føringer, enten de ble lagt i barndommen eller kommer fra det kapitalistiske systemet, kan ha appell langt utover antiglobaliseringsbevegelsen. Også ideen om at litteraturen bør engasjere, synes i være i samsvar med tidens krav til det skjønne. Der han åpenbart kan være et forbilde for intellektuelle på 1990-tallet, er i forhold til hans brede engasjement. Hadde han forblitt på parnasset for selvtilfredse spesialister, kunne han trolig seilt opp som en betydningsfull filosof til glede for sine kollegaer. I stedet valgte han å gå inn i sin tid, opp på barrikadene og argumentere med de våpnene som var til rådighet. Det kostet ham mye. På slutten av sitt liv, etter at han ble blind og ikke kunne bruke sitt fremste filosofiske verktøy - blikket – fortalte han at han stort sett var misfornøyd med det meste han hadde skrevet: "Mine verk er mislykkede; jeg fikk ikke til å si det jeg ville si eller på den måten jeg ville si det".

Mye tyder også på at den antireligiøse Sartre åpnet seg for det metafysiske, ja, til og med jødedommen, mener Lévy. Han gjorde det - spørsmålet er hvor bevisst det var. Lévy mener det lå en opplagt søken i bunn, mens for eksempel den norske sosiologen Dag Østerberg mener at Sartre enten var utilregnelig eller at manuset var forfalsket og/eller skrevet under press fra sine gode jødiske venn Benny Lévy (Pierre Victor).
Sartre selv var i hvert fall klarsynt nok til å innse at: "Folk vil snakke annerledes om meg dersom vi publiserer denne boka". Selv motstanderne av Sartre ble satt ut og lurte på hva som skulle skje nå som Sartre selv var blitt mer grunnleggende anti-sartre enn de noen gang hadde vært. Kanskje er det ikke bare Hamsun som er en gåte.
Publisert i Ny Tid 13. desember 2003.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun