Stian Bromark

Pause/stopp/time out, etc

2011-01-08T20:05:00.001+01:00

Bloggen blir ikke oppdatert for tiden, da skribenten er rammet av fast jobb. Aktuelle tekster kan nå leses på Dagsavisens nettside eller nyemeninger.no eller atekst.no (betalt tjeneste). Søk på navn.

Kamerat og bøddel

2010-07-26T20:28:00.000+02:00

I dag må Pol Pots beryktede fengsels- og tortursjef, kamerat Duch, svare for folkemordet på to millioner drepte kambodsjanere.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det bør være en enkel beslutning: Kamerat Duch er skyldig. 67 år gamle Kaing Guek Eav, som han egentlig heter, har allerede tilbrakt åtte år i et militærfengsel. Den FN-opprettede rettssaken mot ham startet 30. mars i fjor, varte i 77 dager og ble avsluttet i desember. I utgangspunktet erklærte han seg skyldig og ba sine ofre om tilgivelse, men mot slutten av rettssaken vendte han 180 grader og ba om frifinnelse. Han fulgte jo ordre.

Med et slikt perspektiv er det bare toppsjefen sjøl som er skyldig, Pol Pot. Han døde for tolv år siden, uten å ha fått sin rettmessige straff. Derfor er Kambodsja-tribunalet og dagens dom viktig for kambodsjanerne som led seg gjennom Pol Pots totalitære regime fra 1975 til 1979: Han vil bli den første Røde Khmer-toppen som må svare på folkemordet på anslagsvis to millioner mennesker.

Kaing Guek Eav var høyt på strå i Demokratisk Kampuchea. Hans hjertebarn var Tuol Sleng, også kalt S-21. Tuol Sleng var en videregående skole som ble bygd om til fengsel og torturkammer i Røde Khmer-tida. I dag er det et museum til minne om Pol Pots skrekkvelde, der du blant annet kan se tusenvis av portretter av drepte og torturerte ofre, fotografert av fangevokterne. Mange torturerte ble seinere sendt til The Killing Fields, dødsmarkene. 17000 mennesker ble drept i Tuol Sleng av Pol Pots lojale og kuede undersåtter. Administrator for torturfengslet var vår kamerat, Duch.

Under Røde Khmer-regimet var det ikke lurt å ha briller på nesa, for det betød at du var utdannet og drepeverdig. Det forhindret ikke at toppsjefene var beleste og skolerte. Matematikeren Kaing Guek Eav var en av sin generasjons skarpeste hoder. Framtida så lovende ut helt til han meldte seg inn i kommunistpartiet 1967. Året etter ble han arrestert, fengslet og torturert for sine politiske sympatier - en sikker metode for å dytte folk lenger inn i aktivismen. Da han slapp ut i 1970, stakk han til fjells på grensa til Thailand og ble tatt opp som fullverdig medlem av Røde Khmer. Han tok dekknavnet kamerat Duch og fikk ansvaret for de provisoriske fengslene. Det var en jobb han påtok seg med en matematikers begeistring for instrumentell presisjon. Fengslene fikk kjølige, avhumaniserte navn som «M-13», «M-9» og etter maktovertakelsen 17. april 1975: «S-21».

I Tuol Sleng tok man hånd om uregjerlige Røde Khmer-kadre og sørget for at de ble fiender av revolusjonen, om de ikke allerede var det. Toppledelsen var så imponert av Duchs effektivitet at de utnevnte ham til øverste sjef for Santebal, en nådeløs og terroriserende spesialavdeling i sikkerhetspolitiet som utrensket interne uroelementer. Det er takket være Duchs sans for systematikk og tall at vi vet så mye om hva som foregikk bak fengselsmurene i Tuol Sleng. Han bygde opp et omfangsrikt arkiv bestående av rapporter, «bekjennelser» og tusenvis av fotografier. Det er det samme arkivet som har bidratt til at han i dag, mellom klokka ti og tolv, med stor sannsynlighet blir dømt for forbrytelser mot menneskeheten og muligens må sone 40 nye år i fengsel. Duch har innrømmet å ha beordret drap på minst 12000 fanger i Tuol Sleng, men siste dag under rettssaken flyttet han skylda for forbrytelsene over på «det kriminelle partiet».

Den samme unnskyldningen brukte naziforbryteren Adolf Eichmann i Jerusalem - før han ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten og hengt i mai 1962. Ordrer fra overordnede er ikke legitim grunn til å fraskrive seg individuelt ansvar for krigsforbrytelser og massemord, slik Nürnbergprosessene etter annen verdenskrig lærte oss.

Derfor blir Kamerat Duch dømt. Selv om kambodsjanere flest ikke har fått med seg rettssaken, er den symbolsk viktig for et land som de siste 31 åra har hatt et uoppgjort forhold til Pol Pot-tida. På den ene siden har myndighetene reist utallige minnesmerker over brutaliteten, på den andre siden er styre og stell fortsatt gjennomsyret av forhenværende Røde Khmer-medlemmer. Alle kambodsjanere er tidligere bøddel eller offer - eller kjenner noen som er det. Derfor blir dommen i dag direktesendt på nett og kambodsjanske tv-kanaler. Her hjemme er det sikkert noen som vil følge opplesningen med spesielt stor interesse. Seinest lørdag 17. juli hadde AKP-er Egil Fossum et lengre oppgjør med sin egen fortid i Klassekampen, deriblant partiets ukritiske forhold til Pol Pots Kambodsja. En annen sentral AKP-er, Pål Steigan, diskuterer fortsatt hvor mange som ble drept og om det skal kalles «folkemord» eller ikke. I denne saken skulle man tro det var mer nærliggende å si «unnskyld» enn å finne på alskens dårlige unnskyldninger.

Les sakte-aksjonen

2010-07-24T20:31:00.001+02:00

Vi leser så fort at vi tror vi blir kloke.

Stian Bromark, Dagbladet.no
Klokka går fort og klokka går sakte. Noen ganger går den akkurat passe. Det finnes minutter i livet du ikke tukler med, for eksempel når du lytter til en Brahms-symfoni på vinyl/cd/iPod/Spotify. Komponister kan bestemme tempo, dirigenter kan vifte med pinnene fra piano til forte, men det er noe naturstridig om du hjemme i din egen stue dobler farta på andresatsen for å bli fortest mulig ferdig. Det samme gjelder flatskjermen på veggen: Bare for de absolutt yngste gir det mening å se skuespillere bevege seg i fort eller sakte film (og for de eldre, pornoglade, så klart). Boklesing, som bivåning av billedkunst, er mer variable størrelser. Det følger ikke med tidsbruksanvisning. Men det finnes føringer: På markedet finnes det få bøker som oppmuntrer til saktelesing, men utallige som lærer deg kunsten å lese raskt og effektivt. Slik at du så fort som mulig kan begynne på en ny pensumbok eller en ny tjukk roman. I bokverdenen er det et tegn på kvalitet at man forstår seg på kvantitet.

Undertegnede skulle gjerne påberopt seg å være en sakteleser, en som kikker mer opp i lufta enn ned i papiret, som nyter hvert ord i setningene, grunner over motiver og karaktermønstre. Han skulle gjerne sagt at han nyter Knausgård uhyre langsomt, ja, så langsomt at han ikke har kommet til første siden en gang. Men det ville ikke vært realt, bare oppspinn og fanteri. Virkeligheten til en profesjonell bokleser, en som er kjøpt og betalt for å komme seg fra første til siste side på unormert tid, er at bøkene slukes i et høyt og uforsvarlig tempo. Hvis en myndighetsperson hadde bevitnet råkjøreriet, ville lånekortet blitt inndratt for livstid. Stoppeklokkelesingen fungerer imidlertid til formålet. Innholdet sitter de nærmeste dagene, lenge nok til at anmeldelsen er skrevet, trykket og lest til allmenn jubel, men så fordufter forløp, karakterer og moral opp i tynne lufta. Et par tusen kroner rikere, men ikke så kunnskapsberiket som de 500 sidene med ordvariasjoner skulle tilsi.

Det er trolig en yrkesskade, men kan også være tidsånden. Stadig flere forskere og akademikere advarer mot hesebleseriet. Vi leser mer enn før, men er også mer ukonsentrerte og utålmodige. Internett har gjort oss dummere, hevder Nicholas Carr i boka «The Shallows». Lang tids nettbruk, som konstant distraherer med sin blinkende reklamer, faktabokser og hyperlinker til andre artikler, gjør det vanskeligere å gå tilbake til tekster som krever konsentrasjon over lengre tid, som 1800-tallsromaner. Norske nettaviser får millioner av treff per dag, men få brukere er lenge nok inne til å ha rukket å lese noe som helst - annet enn overskrifter og ingresser.

Pendelen svinger. Etter rask reising, kommer treig reising. Etter fast food, slow food. Slow city, easy living. Og nå, bevegelsen for «Slow reading», skal vi tro to ferske artikler i britiske The Guardian og amerikanske Newsweek. Det er ikke så mye én bevegelse som en koalisjon av akademikere, forfattere, bloggere og andre bokelskere som roper «stopp en hal!» Forgrunnsskikkelser er folk som Carl Honoré, forfatteren av «In Praise of Slow». Han ble inspirert til å skrive boka etter at han tok seg i å kjøpe en samling godnatteventyr til sine barn som kunne leses på ett minutt. John Miedema, forfatteren av «Slow Reading», er en annen. Engelskprofessor Tracy Seeley en tredje. Hun skriver en blogg om kunsten og verdien av å lese sakte. Slow reading»-entusiastene drar i samme retning, men er uenig om hvorfor det er riktig og viktig å lese sakte. Noen hevder det fører til at du som leser bringer mer av deg selv inn i litteraturen, mens andre mener det fører til at du bedre får med deg forfatterens egentlige budskap.

Oxford-professor Keith Thomas har i en artikkel i London Review of Books tatt et oppgjør med dagens akademikere som bruker søkermotorer for å finne spesifikke ord i stedet for å lese ei bok fra a til å. Konteksten blir borte og du lærer ikke noe annet enn det du nok allerede vet. «Halvparten av de funnene jeg har kommet over i min forskning har jeg tilfeldigvis bare snublet over», sier Thomas. Litteraturlesing i sakte tempo øker sjansen for at bok gjør klok. Det forutsetter naturligvis at man tror dveling, refleksjon og ettertenksomhet bidrar til slikt. Det gjør undertegnede.
Derfor er hele pensjonisttilværelsen satt av til å være konsentrert og klok.

Zen og kunsten å vedlikeholde Navarsete

2010-07-20T20:33:00.001+02:00

Liv Signe Navarsete har brukt statens penger på selvutvikling. Kunne hun ikke bare mekka på en motorsykkel?

Stian Bromark, Dagbladet.
Statsråd og Senterparti-leder Liv Signe Navarsete har brukt 40000 kroner av statens penger på zen-coaching. Kommunalministeren har hatt samtaler med coach Erik Møller i Zen leadership denne våren for å bli en bedre leder. Zen-coaching handler om å ta kontroll over en overtenkende hjerne og hjelpe den til å være mer til stede, skal vi tro VG.

Greit å bruke skattebetalernes penger på slikt, spør avisa. Harmdirrende og fordømmende ord er påkrevd. Som da det ble kjent i 2008 at stortingsrepresentant Saera Khan hadde telefonregning på 48000 i kvartalet og at hun blant annet ringte spåkoner. Da som nå er det uklart hva vi skal fordømme. Er det pengebruken? Eller det faktum at våre folkevalgte tror på astrologi og selvutvikling? «Skattebetalernes penger» er en diffus kategori. Stort sett brukes begrepet synonymt med «sløseri», av noen som synes vi burde brukt pengene annerledes. En slik diskusjon kan vi ta, men det skulle være enkelt å argumentere for at det er mye mer fornuftig å bruke penger på en statsråds selvutvikling framfor å krige i Irak. Hadde regjeringen fordypet seg mer i zen-buddhismen, ville vi aldri vært der. Det virker som om det andre provoserer mer: Vi liker ikke politikere som skiller seg ut. Selv om halve Norge er betatt av Joralf Gjerstad, var det likevel foruroligende å høre helseminister Bjarne Håkon Hanssen fortelle at Snåsamannen kurerte hans sønn via telefon.

Zen-coaching høres eksotisk ut. Ifølge Navarsete har ikke meditasjon vært en del av hennes program. Da er det vanskelig å se hva dette har med «zen» å gjøre, som jo er og betyr meditasjon. Kikker man Zen leaderships hjemmeside på nett framstår zen-coaching som like svulstig, svevende og uforpliktende som alt annet innen selvutvikling: «Det er du som kjenner slitenheten. Det er du som vet hva som er best for deg. Finn ut av hva det er og .... Just do it!» Næringslivet bruker millioner i året på slike kurs og foredrag. Navarsetes pengebruk er en påminnelse om næringslivslogikkens inntog i statsapparatet og forsterker inntrykket av at landet blir styrt som om det var en bedrift.

Saken er samtidig et varsku: I en mer perfekt verden skulle ikke våre politikere ha behov for antistressteknikker og profesjonell hjelp til opprydning av overtenkende hjerner. Sp-statsråden måtte avbryte sin ferie for å svare på journalistenes spørsmål, noe som utvilsomt vil øke behovet for flere timer med coach Erik Møller. Robert M. Pirsigs filosofiske roman fra 1974, «Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel», har undertittelen en undersøkelse av verdier. Hvis Navarsete hadde lest romanen denne sommeren, ville hun visst at veien til et harmonisk indre ikke går via symptombehandling, men ved å konfrontere «sykdommen». Bare Navarsete vet om den skjuler seg i Kommunaldepartementet, i Senterpartiet eller - og det vil ikke være en stor overraskelse - i den handlingslammede, uinspirerte og sprikende rødgrønne regjeringen. Just do it!

Vær trendy, hold deg hjemme

2010-07-17T20:35:00.001+02:00

I ferien er det ekstra viktig at du leser bøker om hvorfor du ikke skal reise noe sted.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det finnes mange grunner til ikke å røre på seg i ferien. Én er av zen-sorten, til påminnelse om at reising er noe kommersielt fjas og mas. Ekteskap går i oppløsning, ungene får bassengklorgrønt hår og familien blir garantert frastjålet to lommebøker og en iPod - samt verdigheten, hvis man er i Sydenlandet. En annen god grunn til å holde seg i hagen, er av respekt for Frederic Hauges yrkesvalg. Den tredje henger sammen med den andre - reising er både miljøfiendtlig og pengesløseri. (Mulig dette kan kobles til zen-poenget også). Den fjerde er den mest overbevisende: Det er trendy.

I hvert fall hvis vi skal tro den siste tidens oppblomstring av antireiselitteratur. Den kommer blant annet som en reaksjon på reisehåndbøkenes voldsomme utbredelse og popularitet. Produksjon av sære og eksentriske guidebøker, som Erik Foynland skrev om i tirsdagens Dagbladet, er ett svar. Et annet svar er bøker av typen «101 Places Not to See Before You Die». Den amerikanske frilansjournalisten Catherine Price har skrevet den som et oppgjør med en sjanger hun mener bare bidrar til stress for den reisende: Hvis du skal forsøke å følge en guidebok til 1001 steder i verden du bør spille golf, er det en fare for at du allerede tenker på neste bane før du har truffet det tredje hullet. Ja til eventyr, nei til tidsmas og utidige påminnelser om at du snart skal dø. Ifølge Price er det mange steder og begivenheter i verden du kan styre unna, deriblant Cheese Rolling-konkurransen i Gloucester, der de blytunge ostene ruller så fort og ukontrollert ned bakkene at de har en tendens til å treffe publikum på upassende steder. Hun anbefaler deg også å holde deg unna hele delstaten Nevada, USA. Kloakkmuseet i Paris stinker også.

Et tredje svar er de mange såkalte «staycation»-bøkene som har utkommet i USA og Storbritannia de siste par årene, et begrep som i fjor gjorde sin entré i Webster's Dictionary. Det er en ferieform der man holder seg hjemme og slapper av ved svømmebassenget eller drar på dagsturer til museer. Det kan være titler av typen «Ginger and Ganesh: Adventures in Indian Cooking, Culture and Love». Boka er skrevet av den amerikanske romanforfatteren Nani Power. Fra sitt hjem i Virginia reiser hun på besøk til indisk-amerikanske kvinner og lærer seg kunsten å lage kryddersterke retter fra det indiske subkontinentet.

Det kan også være titler som «Every Day in Tuscany: Seasons of an Italian Life», en slags oppfølger til Frances Mayes bestselger «Under the Tuscan Sun» fra 1996, som ble filmatisert i 2003. For deg og meg kan Mayes' bøker fungere som inspirerende reiseskildringer, men de er altså ikke det. Mayes reiser ikke. Hun pusser opp huset, steller i hagen og spiser lunsj på den lokale kafeen. Ifølge en artikkel i New York Times var vårens mest spennende titler innen sjangeren «reiselitteratur» nettopp bøker uten overdreven forflytning og energiforbruk.

En forklaring på hvorfor antireiselitteraturen har fått et oppsving, er ganske basal; finanskrisa. Folk har ikke råd til å reise og finner på mer eller mindre plausible unnskyldninger for hvorfor det er best å holde seg i nærheten av huset, annet enn frykt for at kemneren plomberer døra mens du er borte. «Trendy» er verdens beste halmstrå. Men dette gjelder selvsagt ikke i Norge. Finanskrise er sånt de driver med i utlandet. Derfor er det billigere enn på lenge for nordmenn å reise til favorittdestinasjoner som Spania og Hellas. Så dra med freidig mot, utsett meditasjonen til alderdommen og send en vennlig tanke til Frederic Hauge når flyet tar av fra Gardermoen.

Trenger eliten oppussing?

2010-07-13T20:38:00.001+02:00

Den norske kultureliten har et dilemma: Skal den pusse opp badet eller skrive en tidsskriftsartikkel ingen leser.

Den nye redaktøren av Nytt Norsk Tidsskrift, sosiolog Cathrine Holst, er bekymret. Den norske intellektuelle eliten er mer opptatt av sitt privatliv framfor den offentlige debatten. «Når de får seg en frihelg, bruker de den til å bære stein eller male lister - framfor for eksempel å skrive en ekstra tidsskriftsartikkel», skriver hun i en leder. I går utdypet hun overfor Klassekampen: «Likestilling og sosial likhet er bra, og det ligger mye mening i samværet med familie og venner. Men var det ikke noe mer?»

Cathrine Holst slår også at slag for eliten. Hun mener intellektuell må våge å føre diskusjoner ikke alle kan forstå. Hun ønsker å lage tidsskrift for tenkende mennesker, ikke for folk flest: «Alle mennesker har et potensial, men mange verken kan eller vil tenke noe særlig».
Et slik forsvar for elitisme provoserer i likhetslandet Norge. Hun går også motsatt vei av det som har vært trenden i tidsskriftene de siste åra. Spesielt Prosa og Samtiden har trykket utallige artikler der det virker som om hovedformålet med dem er at de skal redigeres ned til kronikklengde, publiseres i en riksdekkende avis og skape polarisert debatt. Nytt Norsk Tidsskrift skal forbli en mer utilgjengelig publiseringsarena. Men greier hun å kombinere eksklusiviteten med målet om at eliten skal ta en større plass enn den gjør i dag?

Det kan forveksles med et romantiserende bilde av den intellektuelle. De nære ting kontrasteres med kallet og plikten. I forfatteryrket finnes tilsvarende forestillinger: Forfatteren skal være rebelsk, sulten, lidende, distré og følsom. Poeten skal helst dikte for skrivebordsskuffen, i det minste ikke ha flere enn 268 lesere. Salgstall utover det betraktes med mistenksomhet. Kanskje var det slik en gang i tiden, men i dag arbeider de fleste forfattere fra ni til fire, de trener på helsestudio og tar tranpiller som alle andre. Og de vil bli lest. Det er ikke noe større problem for samfunnsdebatten at akademikere pusser opp kjøkkenet i helgene i stedet for å skrive artikler enn at sosiolog Kjetil Rolness jogger på fritida, journalist Åsne Seierstad går på ski i Nordmarka og forfatter Dag Solstad ser på fotballkamper. Tar man argumentet til sin ytterlighet, burde den intellektuelle oppgaven fylle døgnet slik at det verken er plass til barn, ektefelle eller rekreasjon. Vi får muligens mer produktive akademikere, men også flere utbrente sjeler på NAVs lønningsliste.

Trenden i den offentlige debatten de siste årene er todelt: På den ene siden må akademikere bruke stadig mer av sin tid på å skrive søknader for å få forskingsmidler og skrive meritterende artikler på engelsk i utenlandske publikasjoner. Dette inspirerer ikke til deltakelse i den forløpende norske debatten og det tvinger den engasjerte til å skrive sine artikler etter arbeidstid.
Universitets- og høyskolereformer de siste årene har nok også bidratt til at urolige ansatte i større grad har fokusert på pensjonen. Den andre trenden har gått motsatt vei. Stadig flere akademikere har lært seg kunsten å spissformulere poengene. De blir ofte oppringt av journalister og svarer villig i vei på om alt mellom himmel og jord. Cathrine Holst er selv en representant for denne sitatvennlige akademikertypen.

Debatten i kjølvannet av Harald Eias «Hjernevask»-serie viste at det finnes mange av dem, at engasjementet er stort og at hagearbeidet kan utsettes hvis nødvendig. I dag satser de fleste riksdekkende avisene på debattstoff, med to-tre sider stoff hver dag og med egne redaktører. Slik var det ikke for ti år siden. De fylles av interesseorganisasjoner, politikere og akademikere. Holst hevder at nesten «hvem som helst» slipper til over spalter i store aviser, samme hvor useriøse de er, men det er ikke riktig. Én gruppe er underrepresentert og den kalles «folk flest». Så resonnementet kan snus på hodet - det er ikke flere professorer vi trenger i debatten, men flere folkelige røster.

Norsk debattklima har forbedringspotensial. Den kan bli smalere og bredere. Men artikkelforfattere kan ikke både være inkluderende og ekskluderende. «En forsker håper jo at det man jobber med, har en viss betydning», sa Nils Petter Gleditsch i Morgenbladet fredag. Han er redaktør for verdens tredje mest siterte vitenskapelige tidsskrift innen internasjonal politikk, Journal of Peace Research. I 2009 ble deres artikler fra de to foregående årene sitert 2, 4 ganger. Det er mye, ifølge Gleditsch, for de fleste vitenskapelige artikler siteres aldri. Hvis bare de lykkelige få forstår hva du skriver, er det sannsynlig at diskusjonene forblir få og små. Det er akademikerens valg. Så slipper man å bli invitert til Dagsnytt Atten og kan bruke kveldene på å legge nye fliser på baderomsgulvet.

Rituell fjortisslakt

2010-07-11T20:40:00.001+02:00

Anmeldere flest forstår seg på mangt, men ikke på ungdommen.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Får håpe fjortisene har noe bedre å høre på enn Miley Cyrus». Slik lød dommen over Miley Cyrus' siste album fra en anmelder, i ei avis ikke så langt unna deg og meg. «Mer moro neste gang, takk», het det i VG, i en anmeldelse som for øvrig handlet om hennes navle og lange bein. Om hennes siste film, «The Last Song», ble det skrevet, i avisa rett rundt hjørnet: «Hvis du bare skal se én romantisk krefttragedie i år, er det trolig ikke denne.»

«The Twilight Saga - Eclipse», den nye ungdomsfilmen basert på forfatteren Stephenie Meyers bestselgerserie, «mangler intelligens og driv», ifølge Aftenposten. «Melodrama for tenåringer» ble det sagt om forløperen, «Twilight - New Moon». Når filmskaperne gjør det så lett for seg selv, «blir gjerne det ferdige produktet tilsvarende lett», mente avisa om den første filmen i serien, «Twilight - Evighetens kyss». Stephenie Meyers siste roman, «Bree Tanners korte nye liv» - en avlegger fra den populære serien - blir i ei avis som begynner på D karakterisert som «en ubetydelighet».

Vi snakker om to av de mest populære ungdomsfenomenene i verden for tiden. Det kan godt være anmelderne har rett, siden vi tross alt snakker om kvalitetsbevisste og modne mennesker, men spørsmålet er hva slags kriterier som legges til grunn og hvem de skriver for. Å be unge tenåringer om å holde seg unna en Miley Cyrus-film fordi den er dårlig, er som å be Anne B. Ragde om å holde seg unna Aschehougs hagefest fordi pappkrusene er av slett kvalitet. Eller be Rosenborg-supportere om å la være å se på en Lerkendal-kamp fordi lagets spiss suger.

Anekdotiske bevis har begrenset vitenskapelig verdi, men har man barn i huset som drømmer om å se Miley Cyrus med vampyrtenner, så vet du at «intelligens og driv» er av sekundær betydning. Når Twilight-bøkene leses og Cyrus-filmene ses om og om igjen, til lyden av idoler som Jonas Brothers og Justin Bieber, eller filmmusikken fra «Starstruck», så virker det nokså innlysende at de unge og anmelderne er på forskjellige planeter på kollisjonskurs. Kvalitet for de voksne er ikke kvalitet for de yngste. Tvert imot virker det som om det anmelderne synes er dårlig, er nøyaktig det samme som fjortisene synes er bra.

Det er lett å se at dette er uheldig, men vanskeligere å se hvordan det skal løses. I bokanmelderiet er det vanligere å ta formildende hensyn, som at forfatteren er debutant, prosjektet idealistisk eller målgruppa spesifikk og aldersbestemt, men det er ikke nødvendigvis forbilledlig journalistikk. Yngre anmeldere på oppgaven? Det kan skorte på skriveferdigheter. Kanskje er det mest produktivt at det forblir som det er: I dette huset med disse barna, har de lært seg å stole nada på anmelderne. De vet jo ikke hva de snakker om. Slik skapes kritiske og selvstendige mennesker som lærer seg at ikke alt som står i avisa er objektivt sant.

Det kan selvfølgelig være at anmelderne ikke henvender seg til unge lesere i det hele tatt, men til deres foreldre, som en slags forbrukerveiledning før gavekjøp. I gamle dager var det en hensiktsmessig vei å gå, siden de voksne satt på makten og pengene, men i dag er familier mer demokratisk anlagt: De voksne tjener pengene, barna bestemmer hva de skal brukes til. Og nå skal de brukes på den nye Miley Cyrus-skiva. Forventningene er skyhøye, for hun har mye lengre bein enn Bruce Springsteen.

E-boka på hylla

2010-07-10T20:42:00.000+02:00

Jeg er klar for å lese bøker på skjerm, men ingen skal få ta fra meg bokhylla.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Bokettersynet» heter en leseverdig spalte i Dagbladets Magasinet, der kjente fjes åpner døra for en journalist som snoker i bokhyllene og gir karakterer for innhold og orden. I en tenkt framtid, der elektroniske bøker og lesebrett har erstattet den fysiske boka, vil det ikke la seg gjøre å fotografere litteraturelskeren foran sine bugnende bokhyller. I stedet vil journalisten og intervjuobjektet sitte foran lesebrettet og bla seg fram og tilbake med piltastene. Det vil ikke dukke opp historier om den boka som ble kjøpt på et antikvariat i Fredrikstad i 1978, den som ble signert av forfatteren sjøl i en bokhandel på Moelv eller den som er et arvestykke fra Olga, grandtanta som tjenestegjorde som sykepleier under Den spanske borgerkrigen og nesten ble elskerinna til en fyr som kjente Ernest Hemingways frisør.
Slik vil det bli utenfor Dagbladets spalter også. Hyttelitteratur vil ikke lenger være et fenomen. På utedoen vil alle sitte med sine elektroniske lesebrett og lese hva det måtte være, utenom Morgan Kane-bøkene som alltid hadde ligget der inntil de ble kastet oppi dassen i 2015 og ble til jord. Hvis det finnes noen utedoer i en tenkt framtid, da.

Aha, nostalgi. Vennligst gå til høyre, til geriatrisk avdeling, der Vidar Lønn-Arnesen står for kveldens underholdning. Det er ledig plass ved siden av alle de mannfolka som kjærtegner vinylplatene sine.
Innvendingen er berettiget. Og når sant skal sies var det ikke mye leseverdig på dassen, bortsatt fra utdatert, kysk porno og et Knoll og Tott-julehefte. Og elektroniske lesebrett er en fantastisk oppfinnelse. Med Amazons Kindle kan du sitte på bussen, finne ut at du har lyst til å lese en bok om kollektivtrafikkens kulturhistorie, og førti sekunder senere er du i gang.

Det er altså fullt mulig å leve et fullverdig, litteraturrikt liv etter at framtida inntreffer i 2015. Det er langt verre at den samme teknologien overflødiggjør bokhyller. Selv om interiørarkitektene som skal selge boligen din insisterer på at du må fjerne hyllene før visning, angivelig fordi de skremmer vettet av potensielle kjøpere, så finnes det ikke noe som heter et møblert og dannet hjem uten bokhyller. De færreste som kommer på besøk går nærme nok til å kunne snoke på titlene. Førsteinntrykket dannes av ryggene, fasaden, mengden. Jo flere, jo bedre.

Bøker gir mye kulturell kapital for relativt lite penger. Derfor kjøper vi bøker i stedet for å låne dem på biblioteket. De sørger for at ungene dine er skoleflinke og pene i tøyet, skal vi tro forskerne, og det skal vi når det passer oss. Bokhyller er magiske. La barna leke i et lunt og stemningsfullt rom fylt med bøker, for eksempel i et lite bibliotek i kjelleren, der de kan spille Play Station 3 og se på Disneykanalen, og de blir over tid utsatt for ubevisst, åndelig og inspirerende stimuli fra de strålende bøkene, slik at de blir advokater, leger og Steinerskolelærere som voksne. Det stråler ikke fra et elektronisk lesebrett, i motsetning til hva de mest ømfintlige blant oss tror.

Nå er det mange grunner til at det er usannsynlig at e-boka vil danke ut den fysiske boka i uoverskuelig framtid. Den ene er at bokverdenen er en konservativ og velregulert bransje, som ikke er overbegeistret for forandringer. Den andre er at bokbransjen har lært av musikk- og filmbransjens blundere, og for så vidt avisbransjens - de vil ikke gjøre produktene tilgjengelige før de er sikre på at inntektene er trygge og rikelige. Men den viktigste grunnen er bokhyllene. Skikkelige bokelskere er skikkelig snobbete folk. En Kindle på stuebordet sier minimalt om hvem du er, men bokhyllene avslører det meste. Derfor kommer noen av oss også etter 2015 til å kjøpe bøker av papp og papir. Så innbiller vi oss at vi en dag får tid til å lese dem, men det er tross alt ikke det viktigste.

Krigen om fortellingene

2010-07-09T21:12:00.000+02:00

Midtøsten-konflikten handler ikke bare om okkupasjon, krig og mislykkede forsoningsforsøk, men også om konkurrerende fortellinger: Holocaust eller Nakba?

Stian Bromark, Ny Tid.
1933, 1939, 1942-43, 1948, 1967. Dette er ikke begynnelsen på et avansert bingospill. Bak de symbolske årstallene skjuler det seg moderne, mytedannende urfortellinger, som på hvert sitt vis daglig bidrar til konflikten mellom palestinerne og israelerne. Ikke så å forstå at Hitlers maktovertagelse i 1933 er en myte. Eller at krigens utbrudd i 1939 var det. Eller myrderiene i 1942-43. Men på samme måte som Holocaust er en flamme som holder israelerne motivert til fortsatt kamp, er Nakba – eller Katastrofen – i 1948, da staten Israel ble grunnlagt, en avgjørende gnist for palestinerne. Som Seksdagerskrigen i 1967 er det, da Israel påførte arabiske stater nederlag og utvidet sitt territorium inn i Gaza og Vestbredden.

Holocaust eller Nakba. Det lyder ikke godt å skulle lage konkurranse av slike kollektive traumer, men det er nå en gang slik historiefortelling i konfliktområder fungerer. Det samme, men i mindre målestokk, er tilfellet på Kypros, der historiebøkene til greskkypriotene i sør vektlegger andre årstall og hendelser enn tyrkiskkypriotene i nord, for å egge til patriotisme og nasjonal glød. Som i forholdet mellom India og Pakistan. Tyrkere og armenere. Det hjelper ofte lite å spørre seg hva som er sant eller oppdiktet eller å etterlyse 33objektivitet og nøytralitet, for i de fleste tilfellene har begge sider rett – selv om proporsjoner kan diskuteres. Holocaust er et faktum, det samme er Nakba. Det er rimelig at begge sider forsøker å holde minnene om disse hendelsene levende i den kollektive hukommelsen og dempe lyden av konkurrerende fortellinger, både internt og eksternt, men det gjør forsoningsarbeidet atskillig vanskeligere.

En av dem som mener veien framover bare kan gå via anerkjennelse av konkurrerende fortellinger, er den libanesisk-franske professoren Gilbert Achcar ved Development Studies and International Relations at the School of Oriental and African Studies ved Universitetet i London. I sin nye bok, “The Arabs and the Holocaust: The Arab-Israeli War of Narratives”, gjennomgår han hvordan arabere og israelere har brukt sine og motpartens lidelseshistorier for å rettferdiggjøre sin politikk de siste 80 årene. Det er en historie aktørene ikke alltid kommer heldig ut av.

Arabere betrakter ikke den europeiske jødeforfølgelsen som sitt ansvar og mener derfor at de kan tillate seg et større handlingsrom i sin Israel-kritikk – uten dermed å skulle beskyldes for eldgammel antisemittisme. Dessuten oppfatter mange det som urettferdig at europeernes skyldfølelse ble løst ved at jødene fikk sin egen stat i Palestina, ikke på europeisk jord. Holocaust er ikke et like stort traume som det er i Europa, og dermed er kunnskapen mindre. Konsekvensen er at man i en del arabiske land, samt i andre sterkt pro-palestinske stater i Midtøsten, finner misforståtte tanker om at Holocaust aldri fant sted.

Israel, på den andre siden, vil naturlig nok ikke betrakte Katastrofen som en katastrofe. Som opposisjonsleder Tzipi Livni formulerte seg da hun var Israels utenriksminister (2006-2009): ”Palestinerne kan feire en uavhengighetsdag hvis de, på den dagen, fjerner ordet Nakba fra sitt vokabular”. Dette er statssionismens janusansikt, ifølge Gilbert Achcar: Det ene ansiktet er vendt mot Holocaust, det andre mot Nakba, det ene mot overlevelse, det andre mot undertrykkelse, ”men bare en anerkjennelse av begge kan bringe israelere, palestinere og andre arabere fram til genuin dialog”.

Kanskje løser Gilbert Achcars påpekning av at israelere og palestinere har en del felles ingenting. Hans bok handler tross alt ikke om virkeligheten på bakken, men om historie, symboler, tall og kollektive minner. Men bordingen av aktivistskipet Mavi Marmara 31. mai, da israelske soldater uvørent drepte ti mennesker, viser at den internasjonale opinionens sympati betyr alt, fakta minimalt. Staten Israels internasjonale omdømme er på et historisk bunnivå. La oss håpe det fører til at statsminister Benjamin Netanyahu eller hans etterfølger snart blir tvunget til å tenke nytt og forsonende om årstall som 1948 og 1967 – uten at det går på bekostning av 1933, 1939 og 1942-43.

Verden sett fra Roma

2010-07-06T20:44:00.000+02:00

Det er ingen god idé å bekjempe «islamiseringen av Europa» med Paven og Israels statsminister som ammunisjon.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er umulig å forsvare europeiske verdier uten å kjenne til den gresk-romerske og jødisk-kristne arven Europa er basert på, skrev Aftenpostens kommentator Jan. E. Hansen søndag. Dette vet ikke våre ledere. De kjenner ikke historien og kan følgelig ikke redde Europa. De har ikke lest Bibelen, Homers «Odysseen», «Aeaniden» av Vergil og «Den guddommelige komedie», signert Dante - de eneste fire verkene man trenger å lese for «å forstå hva Europa er».
Solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter har bare kunnet oppstå i en kultur som var kristen, ifølge Hansen. «Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia». Å isolere Israel er en «selvmordsaksjon». Å motvirke islamistisk terror «uten å støtte Israel er meningsløst». Mener Jan E. Hansen, bosatt i Roma, Italia.

Han har skrevet høytsvevende og panegyrisk om europeisk uovertruffenhet tidligere, men aldri har han vært så lite subtil: Vi må verne om det kristne Europa for å forhindre islamiseringen av Europa. Og hvis du frykter islamiseringen, kan du ikke uttale deg foraktfullt om middelalderens korstog som da forhindret islamisering fra øst.

Et nytt korstog mot muslimene? Kommentaren er gjennomsyret av fryktretorikk og kan bare bidra til å spre mer angst og framtidsfrykt. Hansen baserer seg på en selektiv tolkning av europeisk idéhistorie. For det første neglisjerer han bidragene til fremveksten av det moderne samfunn fra verden utenfor Europa: Demokratiet oppstod i India, grekerne adopterte mye av sin kultur fra Egypt, araberne bevarte og spredte sivilisasjonen da lyset var slokket i middelalderens Europa, det ottomanske rikets toleransetradisjon inspirerte europeiske opplysningstenkere, og så videre. India har ingen Ibsen, men Norge har heller ingen Gandhi.

For det andre har de fleste fremskritt i Europa kommet på tross av Kirkas makt, ikke på grunn av. Shakespeare var ikke en konserverer, men en provoserende fornyer. Hadde paven fått det som han ville, ville vi fortsatt brent hekser på torget. For det tredje: «Europeiske verdier» har bidratt til framskritt, men også sivilisatoriske blindgater og sammenbrudd: Korstogene, inkvisisjonen, imperialisme, kolonialisme, nazisme, fascisme, verdenskriger, reality-tv.

For Jan E. Hansen er korstogene, abortmotstand og religiøse symboler i offentlig rom viktig å kjempe for fordi de er en del av vår «tradisjon», mens modernitet, sekularisme og andre religioner er samfunnsfiender. Med en slik innstilling ville vi aldri hatt noen Strindberg - en modernist og religionskritiker (og antisemitt!) som mot slutten av livet vendte seg mot New Age-aktig synkretisme, der han blandet ulike kulturer og religioner. Et tolerant, sekulært og inkluderende Europa er verdt en forsvarstale, men å oppfordre til korstog mot muslimer ved å holde fram Benedikt XVI og Benjamin Netanyahu, er å kjempe med ryggen til veggen bevæpnet med utdatert, gjørmete krutt.

Hjelp, jeg har blitt selvhjulpet

2010-07-03T20:47:00.002+02:00

Alle selvhjelpsbøkers mor, «Hvordan vinne venner», foreligger nå i en ny utgave på norsk. Dagbladets medarbeider har lest den og er blitt et bedre menneske.

Stian Bromark, Dagbladet.
«La oss erkjenne at kritikk er som brevduer - de vender alltid tilbake dit de kom fra». Dette er ett av tipsene i Dale Carnegies selvhjelpsbok «Hvordan vinne venner» fra 1936, som nå foreligger på norsk. Samtidig utgir forlaget Lille måne oppfølgeren fra 1944, «Lev livet uten bekymringer».

La oss si at en blasert bokmedarbeider i Dagbladet hadde tenkt til å latterliggjøre og uskadeliggjøre dette selvhjelpsmølet, og det første han støter på i boka er ordene «Kritikk er farlig, fordi den sårer folks ømfintlige stolthet, skader folks opplevelse av eget verd og vekker harme», ja, hva gjør han med det sleske gliset da? En kritiker som ikke kan kritisere? Så hører det med til historien at også selv kyniske bokskriblere, ja, kanskje først og fremst kyniske bokskriblere, gjerne vil lære om hvordan man blir populær og tjener masser av penger.

I 1909 var Dale Carnegie et ulykkelig menneske i New York. Han var utdannet fra lærerhøyskolen, men levebrødet var å selge lastebiler. Så en dag sa han opp jobben og bestemte seg for å drive med voksenopplæring, i offentlig taleteknikk. Han var tross alt en erfaren selger. Siden det ikke fantes lærebøker i emnet, skrev Carnegie den selv, basert på elevenes erfaringer. Boka har siden solgt i 30 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 42 språk. Organisasjoner i 75 land driver med mentalitetstrening etter Dale Carnegie-metoder. Hva er suksessen? Suksessen er suksessen.

Begge bøkene åpner med ni forslag til hvordan de skal leses. Den viktigste egenskapen, ifølge Carnegie, er en «inderlig» og «oppriktig» trang til å lære teknikkene og forbedre din evne til å forholde deg til andre mennesker. Allerede her må en ikke-kritisk Dagbladet-kritiker stoppe opp og stille seg spørsmålene: Inderlig? Oppriktig? La gå. Hvem vil ikke behandle medmennesker bedre. Om ikke annet gjelder det å late som, på troverdig vis. Deretter, skriver Carnegie, er det viktig at man leser boka korrekt, det vil si hvert kapittel minst to ganger. Når man har kommet til veis ende, skal man ta den fram en gang i måneden og lese den på nytt.

Tips og råd til hvordan bli et bedre menneske og - som et pluss - et mer velstående menneske. Det eneste du trenger å gjøre, er å tro, lese og lese, til du tror mer, gå ut i verden og smile, komme tilbake og lese mer, til tvilen forvandler seg til innlysende sannheter. Reglene er ikke gjetninger eller teorier, de «virker som trolldom». Noen kan muligens tenke at dette likner på veien til religiøs ekstase, men det er bare fordi de er så kritiske. Det du blir bedt om å tro på er livets fundamentale innsikter: «Vil du samle honning, må du ikke velte bikuben». Næringslivsledere betaler gladelig 70 000 kroner for å høre noen forkynne slike banaliteter. Unnskyld, livsvisdom.

Når man får lyst til å kritisere andre, bør man rette fingeren mot seg selv og spørre: Hvordan kan DU forbedre deg? Ok. Tenk positivt. Ved å framheve det som er bra med selvhjelpsbøker generelt og denne spesielt? Det beste med selvhjelpsbøker er at de formulerer fyndig og inspirerende alle selvfølgeligheter du visste fra før. Og virker det, så virker det. Placeboeffekten er like bra medisin som Paracet utrørt i eplevodka.

«Hvordan vinne venner» er imidlertid i en klasse for seg. Den er ikke bare basert på 25 års feltarbeid, Carnegie engasjerte forskere som pløyde gjennom historieverk og utallige biografier om store menn, over hundre bare om Theodore Roosevelt, og han intervjuet levende legender, som Thomas Edison, Franklin D. Roosevelt og Clarke Gable for å lure ut av dem hemmeligheten bak deres suksess.
Resultatet, sett fra 2010, er ikke hjemmesnekret visvas, men en kultklassiker full av idéhistoriske gullkorn, slike man finner i sitatordbøker, pakket inn med tidstypisk moral, sjarmerende vidd og naiv entusiasme. «Hvordan vinne venner» er strålende, underholdende litteratur. Hvis du forveksler dette med sarkasme, tar du feil. Se, det virker. Nå lønnsforhøyelse.

Ytringsfritida under press

2010-07-03T20:46:00.001+02:00

Vær forsiktig med hva du sier privat. Du kan miste jobben.

Stian Bromark, Dagbladet.
I mange yrker sklir jobb og fritid over i hverandre. Privat e-post sjekkes i arbeidstida, jobbmailen åpnes mellom fotballkampene. Mobilen er åpen til alle døgnets tider, for sjefer, venner og telefonselgere. Business er pleasure, pleasure er business. Denne utviklingen var kanskje ikke så gjennomtenkt, sett fra en arbeidstakers ståsted. Riktignok gir fleksibilitet frihet, men nakken får minimalt hvile og sjefen stirrer på den hele tiden. Og bordet fanger. Siden skillet mellom jobb og fritid blir utvisket, stilles det også strengere krav til hva du kan si og gjøre på fritida, for eksempel i sosiale forum som Facebook og Twitter. Altså «fritida».
En av dem som har fått merke det, er den amerikanske journalisten og politiske kommentatoren David Weigel. Han har nå mistet jobben på grunn av noe han skrev i privat sammenheng. «Privat», altså.

David Weigel var medlem av en nettgruppe kalt «JournoList». Den ble opprettet i februar 2007 av Washington Post- og Newsweek-skribent Ezra Klein. Hensikten med forumet var å diskutere media og politikk. Klein bestemte hvem som kunne bli medlem og forumet var forbeholdt venstreorienterte og liberale bloggere, politiske journalister og akademikere. Flere hundre deltok i livlige diskusjoner via nettet daglig, deriblant David Weigel. På JournoList sa Weigel sin hjertens mening om konservative politikere, spaltister og journalister. Problemet var bare at Weigels jobb var å dekke konservativ politikk og det republikanske partiet for The Washington Post. Og hans ordgyteri lekket ut. For å gjøre en lang historie kort: Weigel dekker ikke konservativ politikk for The Washington Post lenger. I forrige uke ble det klart at JournoList blir nedlagt. Det var ingen vits i å opprettholde et elektronisk tankefristed som lakk i alle retninger og som skapte bryderi for medlemmenes arbeidsforhold. Mange liberale kommentator i USA, stort sett tidligere medlemmer, har skrevet om nedleggelsen og de forsvarer seg på samme vis: Dette var et privat nettverk. Hva som ble sagt innenfor, gjelder ikke utenfor.

Dette utydelige skillet er bakgrunnen for at jobbekspert Anders Øwre-Johnsen nylig gikk ut og advarte medarbeidere mot å være venn med sjefen på Facebook: «Ledere som opptrer slik blander kortene». Mange delikate problemstillinger kan oppstå: Du melder deg syk, men skriver på Facebook om det fabelaktige salget du nettopp oppdaget på kjøpesentret. Du har hatt en elendig dag på jobben og deler din frustrasjon med Facebook-vennene. Twitter kan være like utfordrende. En 23 år gammel jente, som søkte jobb i et kommunikasjonsbyrå i våres, fikk følgende beskjed tilbake fra den potensielle arbeidsgiveren: «Ser av Twitter-kontoen din at du ser på Paradise Hotel, derfor kan du ikke jobbe med oss».

Hva folk ser på tv på fritida er deres egen sak, men hvis Davy Wathne erklærer på Facebook/Twitter at NRK har en bedre sportsdekning enn TV2, er det forståelig at arbeidsgiveren stusser. Det er et skjønnsspørsmål hvor grensene går, men det vil nok i framtida bli utarbeidet mange kreative og kontroversielle retningslinjer rundt omkring på norske arbeidsplasser. Så gjelder det at kortene blir blandet til din fordel, før bordet fanger.

Krigsdebatt uten kunnskap

2010-06-30T20:49:00.000+02:00

Debatten om hva Norge gjør i Afghanistan uteblir fordi vi ikke vet hva Norge gjør i Afghanistan.

Stian Bromark, Dagbladet.no
Krigens brutalitet kom som et sjokk. Igjen. Nyheter om drepte norske soldater er ikke noe man vil venne seg til, men det hadde hjulpet dersom flere journalister oftere rapporterte fra alle sider av konflikten i Afghanistan. Dekningen er sporadisk og ad hoc - journalister reiser ned når det skjer noe, når statsministeren besøker de norske soldatene, når norske soldater blir drept. Dermed uteblir debatten om hva Norge gjør i Afghanistan, slik NUPI-direktør Jan Egeland påpekte i går, rett og slett fordi vi ikke vet hva Norge gjør i Afghanistan.

I Danmark ble det en stor debatt om dansk deltakelse i krigen etter filmen «Armadillo», som gir et usminket portrett av de danske soldatenes hverdag. Filmskaperne fikk fri tilgang av det danske forsvaret, som dermed tilsiktet eller utilsiktet bidro til å avsløre spriket mellom politikernes festtale om demokratisering og soldatenes virkelighet: Motivasjonen kunne i utgangspunktet ha vært eventyrlyst, men etter hvert handlet det om å unngå å bli drept. Soldatene forsto ikke hvorfor de var der, og vendte hjem desillusjonerte.

I kjølvannet av Michael Hastings kritiske artikkel i magasinet Rolling Stone, som førte til at general McChrystal måtte trekke seg, har det oppstått en debatt i USA om krigsjournalistikk. Det var et lykketreff at 30 år gamle Hastings støtte på den askefaste militære ledelsen i Paris, og fikk dem til å snakke uvanlig løsmunnet og selvkritisk over to glass øl på en pub, men han har nå blitt et symbol på den «ekte» kritiske pressen i kontrast til servil mainstreamjournalistikk. Det har naturligvis irritert en del representanter fra etablissementet, for nå har de blitt avslørt som maktlojale. Noen skammer seg ikke for å innrømme det. Lara Logan, som er utenriksredaktør i CBS News, gikk knallhardt ut mot Hastings og anklaget ham nærmest for landssvik: «Michael Hastings har aldri tjent sitt land på samme måte som McChrystal».

I bunn ligger diskusjonen om såkalt embedded-journalistikk - journalister som reiser i selskap med soldater fra eget land. De fleste pressefolk som dekker krigen i Afghanistan reiser slik. Det er tryggest. Ikke mange går i dag rundt med romantiske ideer om at sannheten er verdt å dø for. Derfor er det også en viss sjanse for at dekningen blir ensidig. Eller som den svenske kulturredaktøren Åsa Linderborg svarte spaltist Johanne Hildebrandt, som mente Linderborg aldri burde uttale seg om krigen i Afghanistan fordi hun ikke hadde vært der: «Hun minner meg om Jan Myrdal når han forsvarte sin enøyde kunnskap om Kambodsja: 'Jeg var der'. Hildebrandt har fått se like mye av Natos framferd som Jan Myrdal fikk se av Røde Khmers».

Noen av de største presseavsløringen i historien har blitt utført av unge og uerfarne folk, gjerne frilansere, som befinner seg i utkanten av det gode selskap, slike som Michael Hastings. Skarpsynte, vågale og illojale røster vokser ikke på trær. Mens vi venter får vi nøye oss med Jens Stoltenbergs versjon: Norge er i Afghanistan fordi de andre er der, og vi blir der så lenge de andre er der.

Et liv uten slutt

2010-06-26T20:51:00.000+02:00

En selvbiografi snyter deg for det viktigste i ei bok: Å få vite hvordan det ender.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det finnes mange unntak, men få seriøse forlag ønsker å utgi en biografi om en person før han eller hun er død. Det skyldes ikke bare at kjente forfattere, musikere eller politikere som regel først antar «larger-than-life»-skikkelsen etter at de panegyriske nekrologene er skrevet og deres bidrag til samfunnsutviklingen har kommet på avstand, men at forleggere og forfattere ønsker å få samlet hele historien mellom to stive permer. En biografi er en fortelling om et liv, og fortellingen er ikke slutt før livet tar slutt.

Annerledes er det med selvbiografier. De må per definisjon være skrevet før hovedpersonen og forfatteren selv er død. Men det synes i økende grad å være slik at kjente personer utgir sine selvbiografier lenge før de nærmer seg slutten. Arne Olav Brundtland skrev «Gift med Gro» i 1996. Ekteskapet var ikke over, viste det seg, så «Fortsatt gift med Gro» utkom sju år seinere. Begge handler om hvordan det er å være gift med Norges tidligere statsminister, men den historien er ikke slutt ennå. Det er som regel ved veis ende at forholdet blir satt på prøve og satt i perspektiv. Kjell Magne Bondevik utga «Et liv i spenning» da han gikk av som statsminister. Tittelen er tilbakeskuende og avsluttende, som om hans politiske liv tok slutt i 2006. Kanskje det viser seg at han utrettet mer for menneskeheten med sin stiftelse Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, enn han gjorde som norsk regjeringssjef?

Tilsvarende tanker gjør man seg i møte med den britisk-amerikanske forfatteren og journalisten Christopher Hitchens' nye bok, «Hitch-22». Hitchens har utgitt et knippe bøker tidligere, om alt fra Mor Teresa til Kypros-konflikten, men denne gang har han gitt seg i kast med sitt eget liv. Den er veltenkt og velskrevet, men framstår som prematur. Hitchens har riktignok vært i gamet i årevis og har passert seksti, men det er først de sist åra han har slått gjennom internasjonalt og inntatt plassen som en av verdens fremste intellektuelle. Det skjedde først i kjølvannet av 11. september, da den tidligere radikaleren markerte seg som en ivrig tilhenger av Irak- og Afghanistan-invasjonen og ble assosiert med de nykonservative haukene i Washington, dernest med utgivelsen av bestselgeren «God Is Not Great: How Religion Poisons Everything» i 2007. Hitchens har levd et turbulent og begivenhetsrikt liv på barrikadene mot politisk hykleri og dårskap, og det er kanskje derfor dette forsvarsskriftet, som selvbiografier nesten alltid er, virker malplassert og defensivt. Det har alltid blåst rundt Hitchens og de siste åra mer enn noensinne - og midt i stormen setter han seg ned og skriver kjærlighetserklæringer til sine foreldre med utbrudd som «Åh, mamma», forsonende fraser som «Men jeg skuffet ham også, det vet jeg» og idylliseringer av typen: «Mine stakkars foreldre». Hitchens er på toppen. Han burde skue til siden og framover, ikke bakover.

Folk lever lenger, men utgir sine selvbiografier tidligere i livet. Karita Bekkemellem, Mia Gundersen og Shabana Rehman har de siste årene utgitt selvbiografier. Karl Ove Knausgård har et parallelt, men likevel annerledes selvransakelsesprosjekt på gang i «Min kamp», delvis memoarer, delvis fiksjon. Antakelig vil vi i framtida se flere yngre mennesker som altfor tidlig deler sin livsvisdom med allmennheten, hvis vi skal dømme etter den meddelelsestrangen som kommer til uttrykk på blogger, Facebook og Twitter. Der handler det om jeg, meg og mitt, og man tar det for gitt at offentligheten er interessert i trivielle bagateller. Og det er den, ser det ut til. I så fall får vi venne oss til at selvbiografier ikke handler om Personligheten og livet fra vugge til nesten grav, oppsummert fra et modent, distansert og perspektivrikt ståsted, men i stedet er fragmentføljetonger der opplevelser revideres og omskrives med økt livserfaring. Hvordan det ender, blir da naturlig nok underordnet. Det er uansett veldig lenge til.

Norsk ukultur

2010-06-21T20:53:00.000+02:00

Nordmenn oppfører seg alltid skikkelig - bare ikke alltid i utlandet.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er noe med den grensa. Så fort vi har kjørt over Svinesundbrua, satt oss på båten til Kiel eller lettet fra Gardermoen, er det som om normer går i oppløsning. Skikk og bruk gjelder ikke lenger. Ansvarligheten blir byttet ut med frihetstrangen. Som om hele verden der ute er et karneval der våre forvrengte masker beskytter oss mot hverdagsetikken, der verken våre lover eller lokale lover er nødvendige å forholde seg til.

Det dukker med regelmessig mellomrom opp nyhetssaker om nordmenn i utlandet som kunne fungert som påskudd for å ta opp temaet: Norske pedofilisaker i Thailand, norske gettoer i Spania, norsk fyllerør i Strømstad, norske ungdomsorgier i Bulgaria. Samtidig bør man være på vakt mot å stigmatisere enhver norsk turist eller utenlandsboende. Så vidt vi vet har Sissel Kyrkjebø oppført seg eksemplarisk i Danmark. Og man bør ikke dømme i saker der sakskomplekset er diffust. Det gjelder blant annet den norske skolen på Gran Canaria, som har vært i nyhetsbildet den siste tiden på grunn av beskyldninger om usaklige oppsigelser, svart betaling og juks med elevtallet. Norske myndigheter har interessert seg for saken og revisorer har nå reist ned for å sjekke forholdene på skolen.

Det er uklart hva slags lovverk skolen skal forholde seg til. Utdanningsdirektoratet sier det er spansk lov som regulerer arbeidsforholdene for de ansatte på skolen, lærere som har jobbet der sier de trodde det var norsk lov som gjaldt. Rektor Sven Erik Rise, som jobbet på skolen på 1990-tallet, sier til Aftenposten at han er overrasket over at det gamle systemet med at deler av lønna ble utbetalt svart, ikke var avviklet ennå. Han forsøkte å gjøre noe med det i sin tid, og mange «er sinte på meg på grunn av det». Journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter viste for øvrig i boka «Svindel uten grenser»(2010) at det er nokså utbredt at nordmenn som kjører drosje i Spania jobber svart, så en slik ukultur er ikke forbeholdt lærere.

Mandag kunne Dagbladet fortelle at en av de nordmennene som er dømt til fengsel i Brasil, er på ferie i Norge. Nesten ti års fengsel må 52 år gamle Geir Pettersborg sone. Han bedyrer at han er uskyldig. Det samme gjør nordmennene Moland og French i Kongo, uten sammenlikning for øvrig. Fellestrekket er at de, kanskje i god tro, har operert ute i verden i juridiske gråsoner for å oppnå økonomisk gevinst, og underveis bevisst eller ubevisst har etablert kontakt med mer tvilsomme elementer, skal vi tro politiet.

Hver sak er spesiell og hører ikke hjemme i stigmatiserende båser, men det er nok ikke tilfeldig at Utenriksdepartementet torsdag gikk ut og erklærte at nordmenn på reise i utlandet er altfor naive. De drikker opp pengene sine og tror ambassaden er en døgnåpen minibank. Ifølge departementet er det rundt 80.000 nordmenn som årlig trenger bistand fra norske myndigheter i utlandet. Altfor mange innbiller seg at norsk statsborgerskap automatisk innebærer at man får med seg norsk lovverk og norske rettigheter i kofferten når man passerer grensa. Som om hele verden er et all-inklusive hotellkompleks, der den norske velferdsstaten er åpen døgnet rundt, og der man ikke trenger å forholde seg til lokale lover, normer og regler. Samtidig gjelder selvfølgelig heller ikke norske lover i utlandet, bare norske rettigheter. Verden er et sted der man lager sitt eget ad hoc-lovverk.

Hvis det er riktig at det er forskjell på norske verdier i Norge og i utlandet, kan man spørre seg hva det skyldes: Er det grenseoverskridelsen, reisen og utenlandsoppholdet som gir fripass? Eller er det en spesifikk type nordmenn som drar ut, mennesker som også i Norge bare har forakt til overs for fellesskapsverdier og statlig inngripen? Anekdotiske bevis antyder en retning: Der nordmenn danner norske miljøer i utlandet fungerer ikke disse miljøene moralsk korrigerende, som hermetisering av norsk protestantisk etikk. Snarere synes de å være idébanker for hvordan man kan utnytte smutthullene - små, lukkede veksthus for norsk ukultur.

Se, den snakker

2010-06-20T20:56:00.000+02:00

Ifølge Marilyn Monroes hund var hun mer dypsindig enn ryktet skal ha det til.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Den beste måten jeg kan finne meg selv på, er hvis jeg kan bevise for meg selv at jeg er en skuespiller». Slike dypsindigheter forventer man ikke å høre fra Hollywood-dronningen av troskyldighet, Marilyn Monroe. Men slik talte hun og slik tenkte hun. Det har hunden hennes sagt.

De siste årene av sitt liv bakset hun med identiteten. Forvirringen førte henne inn i pillemisbruk og melankoli. Bare overfor sine nærmeste våget hun å avsløre den nye rollen hun var i ferd med å påta seg: Å bli en seriøs skuespiller. Problemet var bare at alle mente hun var flinkere til å være søt enn seriøs.

Hunden Maf, forkortelse for Mafia Honey, levde sammen med henne de to siste årene av hennes liv, fra hun skilte seg fra dramatikeren Arthur Miller til hun opptrådte offisielt for siste gang med «Happy Birthday, Mr. President» i mai 1962. Maf vet derfor alt om hennes forhold til Miller, Kennedy-brødrene og vennen Frank Sinatra - som ga Monroe den skotske puddelen i gave, for å bøte på kjærlighetssorg. Maf fikk sympati for sin nye eier, en kvinne klokere enn ryktet skulle ha det til. Han opplevde henne på sitt mest sårbare - gråtende i senga, i samtale med psykologen, i ensomhet foran baderomsspeilet.

Nå har hunden gitt sin versjon av de dramatiske årene til det populærkulturelle ikonet. «The Life and Opinions of Maf the Dog and his friend Marilyn Monroe» er ført i pennen av den skotske romanforfatteren Andrew O'Hagan. Han har brukt ti år på å studere Monroe. Det er et burlesk kunststykke, fullt på høyde med det Tarzans apekollega presterte i boka «Meg, Cheeta. En selvbiografi» (2008).

Det ligner på en ny trend, men er en litterær tradisjon. Det finnes en egen forbeholdt bikkjer: Cervantes skapte humoristisk satire av 1500-tallets øvre samfunnssjikt i en novelle («El coloquio de los perros») som besto av en samtale mellom to hunder. Kafkas ærend er like avslørende, men mer alvorlig i en novelle fra 1922 («Forschungen eines Hundes»). Rudyard Kipling lar en hund avsløre klassesamfunnet i novellen «Thy Servant a Dog» (1930).

Dyr i litteraturen har samme nytteverdi som narren på hoffet; de gir uttrykk for sannheter ingen våger si høyt.

I motsetning til i Disneys verden, der dyrene oppfører seg som mennesker, fungerer dyrekarakterer i en menneskeverden underliggjørende. Det var slik en russisk litteraturteoretiker definerte kunstens hensikt, med eksempel fra Tolstoj, som i novellen «Målestokken» bruker en hest som forteller: Fordi våre erfaringer er automatiserte, trenger vi litteratur som rykker oss ut av vanen, slik at vi kan se verden på nytt.

Derfor kommer vi kanskje tettere på «sannheten» om Marilyn Monroe gjennom øynene til hunden Maf enn i en konvensjonell biografi: Overfor ham kunne hun være seg selv. Hun var oppriktig, selvironisk og luktet tåfis. Ute i verden, i møte med forventningene, fikk hun det ikke til. Ingen ville anerkjenne Marilyn Monroe som en skuespiller som kunne utvikle seg. Derfor tok karrieren slutt.

Livstidsdom i Gaza

2010-06-18T21:09:00.000+02:00

Gaza er verdens største utendørsfengsel.

Stian Bromark, Ny Tid.
Når det synes som vanskeligst å være både Palestina- og Israelvenn, fordi den ene part begår kontraproduktive handlinger i internasjonalt farvann, er det en trøst å vite at noen av de skarpeste kritikerne av Israels Gaza-politikk nettopp befinner seg i Israel.

En av de mest markante er journalisten og redaktøren Gideon Levy. Han er barn av Hitler-flyktninger og ble nær drept under et bombeangrep under Seksdagerskrigen i 1967. Hans journalistkarriere startet i det israelske forsvaret. Slik sett skulle man tro at han forble en dedikert patriot. På begynnelsen av 1980-tallet begynte han i Israels eldste og mest innflytelsesrike avis, Haaretz, der han blant annet ble satt til å dekke den palestinske hverdagen. I 1988 begynte han å skrive den faste spalta ”Twilight Zone”, med gradvis tydeligere brodd mot israelsk politikk, og de beste artiklene fra denne spalta ble samlet i bokform under samme tittel i 2004. Nå er han ute med en ny bok, kalt ”The Punishment of Gaza”, der han hevder at Gaza de siste årene har blitt forvandlet til verdens største utendørsfengsel.

Boka dekker årene 2005 til 2009. Levy mener Israel i denne perioden har forlatt alle forsøk på diplomatiske løsninger til fordel for ”politiske provokasjoner og rå militær kraft”, der hensikten er å frarøve palestinerne muligheten til å utmeisle sin egen framtid og en egen selvstendig stat. Dessuten ønsker Israel, i samarbeid med det internasjonale samfunnet, å straffe palestinerne for at de valgte Hamas. 2009-invasjonen kaller han en ”grusom” og ”aggressiv” handling. Boka består av artikler Levy har skrevet i samme periode, som delvis oppsummerer hans dekning av konflikten gjennom 25 år, delvis baserer seg på nyere opphold i Gaza og samtaler med palestinere. Han åpner med et besøk i november 2006. Da deltok han i begravelsen til en kvinnelig ansatt i Indira Gandhi-barnehagen som ble drept av en israelsk rakett – mens barnehagebarna så på. Da Levy besøkte barnehagen satt barna og tegnet fly i lufta, tanks på bakken og utallige døde kropper.

Levys kritikk retter seg også mot det han kaller ”moderate sionister”. I likhet med Osloavtalen foretrekker de å fokusere på 1967 og få slutt på okkupasjonen. Levy mener diskusjonen må gå lenger tilbake og starte i 1948, til måten den moderne staten Israel ble grunnlagt på og som skapte minst 700 000 flyktninger. Israel, mener Levy, må anerkjenne palestinernes lidelser gjennom de siste 62 årene. I sitt angrep på liberale sionister er han på parti med en annen tydelig kritiker av israelsk Gaza-politikk, hans kollega i Haaretz – forfatteren og redaktøren Yitzhak Laor. I sin siste bok, ”The Myths of Liberal Zionism” (også utgitt på det småradikale amerikanske forlaget Verso), kritiserer han forfattere som Amos Oz, A. B. Yehoshua og David Grossman for å være impotente dissidenter som bare farer med tom og ufarlig retorikk. Dermed bidrar de til å opprettholde status quo. Laor kritiserer blant annet Oz for at han la skylda for de mislykkede Camp David-forhandlingene på Yasir Arafat, og han kritiserer Yehoshua for at han har forsvart Gaza-blokaden og Vestbredden-sanksjoner.

Alt er likevel ikke beksvart, skal vi tro Levy. Israel praktiserer fri presse. Det hjelper lite dersom det ikke finnes avvik fra regjeringslojaliteten. Ifølge ham selv var han inntil de siste årene nokså alene om å rapportere fra de palestinske områdene og han måtte være forsiktig med hva han skrev. Ord som ”krigsforbrytelser” kunne ikke bli brukt i Haaretz. I dag skriver han hva han vil og opptrer ukentlig på israelsk tv. Og blir lyttet til. En av hans siste artikler i Haaretz er et polemisk svar til en annen Levy, den franske filosofen Bernard-Henri Levy, som nylig (i Haaretz) tok til orde for at demoniseringen av Israel måtte ta slutt. Aproposet var de israelske soldatene som bordet Mavi Marmara og drepte en håndfull sivilister. Slik blir forventninger snudd på hodet: Franske og Algerie-fødte Levy forsvarer Israel mot Palestina og internasjonal kritikk, mens israelske Levy forsvarer palestinerne og reaksjonene. Begge er jøder. Der stopper likheten.

Sør-Afrika etter Mandela

2010-06-11T21:07:00.000+02:00

Fotballfesten er i gang. Og stadig flere lurer på hva som har skjedd med framtidshåpet i Sør-Afrika.

Stian Bromark
Det er 20 år siden Nelson Mandela ble sluppet ut av fengsel og 15 år siden African National Congress (ANC) danket ut Sør-Afrikas hvite ledere fra makta. Samtidig er hele verdens øyne i disse dager rettet mot landet på grunn av fotball-VM. Slikt gir grobunn for oppsummeringer, tilbakeblikk og drøftinger av veien videre, under overskrifter som ”South Africa's Brave New World: The Beloved Country Since the End of Apartheid” (R. W. Johnson) og “After the Party: Corruption, the ANC and South Africa's Uncertain Future” (Andrew Feinstein). En av de mer balanserte er skrevet av mannen som inntil forrige måned var Financial Times` utenriksredaktør, nå avisas leder for kommentaravdelingen, briten Alec Russell. Hans kritikerroste ”After Mandela: The Battle for the Soul of South Africa” foreligger foran fotballmesterskapet i en oppdatert og utvidet utgave.

Det begynte så bra. Aktivister, radikalere, liberale og andre medmennesker verden over hyllet frigjøringshelten Nelson Mandela da han ble sluppet ut av fengsel etter 27 år 11. februar 1990. Optimismen ble ikke mindre da det første demokratiske valget kunne avholdes 27. april 1994 og Mandelas ANC fikk over 60 prosent av stemmene. Et par uker seinere fikk Sør-Afrika sin første svarte president, Nelson Mandela. Apartheid var definitivt kastet på skraphaugen, sammen med hatet og uforsonligheten. Slik så det i hvert fall ut. Etter at Mandela trådte tilbake fra presidentstolen for elleve år siden, har mye gått fra vondt til verre for sørafrikas befolkning, skal vi tro Alec Russell.

Slik går det gjerne med ferske demokratier. Etter euforien kommer hverdagen og den er brutal, ikke minst for dem som er belemret med idealer. Deretter følger resignasjonen. Mange av dem Alec Russell har intervjuet bekreftet et dystert bilde. Legen og forretningskvinnen Mamphela Remphele, som var kjæreste med og har barn sammen med den kjente (og avdøde) anti-apartheidaktivisten Steve Biko, kommenterer den økte volden slik: ”Loven er død i dette landet. Du kan drepe, du kan stjele og du slipper unna: Kriminalitet lønner seg i dagens Sør-Afrika”. Alec Russell legger mye av skylda på lederskapet til Mandelas avløser, Thabo Mbeki. Han har gjort mye bra for panafrikansk politisk og økonomisk samling, men har blitt kritisert for å prioritere økonomisk liberalisering framfor fattigdomsbekjempelse i sitt eget land. Alec Russell fokuserer primært på hans kontroversielle uttalelser om at HIV ikke har noe med AIDS å gjøre og at medisinen som brukes er dødelig og ergo bør ungås, noe som får ANCs tidligere visegeneralsekretær Cheryl Carolus til å konkludere med at Mbeki er medansvarlig for ”det største folkemordet i vår tid”. Hans etterfølger og nåværende president, Jacob Zuma, er ikke mindre kontroversiell. Hans karriere de siste årene har vært preget av beskyldninger om korrupsjon, voldtekt, homofobi og andre skandaler.

Russell, som har vært korrespondent i landet for Daily Telegraph og Financial Times, har også snakket med en del ikke-kjente sørafrikanere som med sine rasistiske og uforsonlige uttalelser viser at hudfarge og sosial status fortsatt er relevante kategorier i Sør-Afrika; hvite skoleungdommer som klager over at de blir behandlet som mindreverdige elever og svarte som insisterer på at de fleste hvite oppfører seg som om de fortsatt er eneherskende sjefer i landet. Men alt er ikke bekmørkt. I fjor ble liberaleren, journalisten og antiapartheidaktivisten Helen Zille valgt til premierminister i provinsen Western Cape, omlandet til millionbyen Cape Town. Hun er leder for landets største opposisjonsparti, hvit, og den første ikke-ANC-premierministeren i landet siden de første demokratiske valgene. Zille er valgt inn av en resignert og hovedsakelig svart befolkning. Den dårlige nyheten er at befolkningen har mistet optimismen, den gode nyheten er at den samtidig er blitt mer fargeblind: Det viktigste er ikke hvilken hudfarge politikeren har, men at han eller hun er skikket til embetet.

Det er vel heller usikkert om fotball-VM rokker ved disse samfunnstrekkene, men dersom arrangementet forløper smidig, kan suksessen føre til en boost i selvtillitten. At VM for første gang foregår på kontinentet og at afrikanske fotballtalenter i økende grad inntar sentrale plasser i verdens toppklubber, kan bidra til en positiv oppmerksomhet Sør-Afrika har savnet de siste ti årene. Hvis afrikanske lag gjør det bedre enn forventet, er det heller ingen ulempe for optimismen. Det finnes kanskje”ingen snarveier til det landet vi drømmer om”, som Mandela minnet om, men det hjelper nok med noen gode scoringer.

Kjærlighet og revolusjon

2010-06-07T20:57:00.000+02:00

Forholdet mellom kunstmalerne Frida Kahlo og Diego Rivera blir utforsket i Nobelprisvinneren J.M.G. Le Clezios nye bok på norsk.

Stian Bromark, Dagbladet.
Et ekteskap mellom en elefant og en due. Det påstod foreldrene til Frida Kahlo da hun og Diego Rivera giftet seg i 1929. Diego mente Frida så ut som en hund, Frida syntes Diego minnet om en padde.
Vi kunne hentet flere analogier fra dyreriket. Slik er kunstnere - de kvier seg for å si det som det er. Poenget er at Frida Kahlo og Diego Rivera var forskjellige og at ektepakten mellom dem er et av de mest kontrastfylte og kreative i kunstverdenen. Kanskje utenfor den også.

Det er dette turbulente kjærlighetsforholdet nobelprisvinneren Jean-Marie Gustave Le Clézio utforsker i sin originale biografi om det meksikanske kunstnerparet. «Diego og Frida» er en tynn bok, men lerrettet er betydelig og Le Clézio maler med bred pensel. Det er deres ulikhet han utforsker, det vil si - hvordan Diego og Fridas egenskaper komplementerer hverandre.

Diego er stygg og dobbelt så gammel som henne. Minst dobbelt så høy og tjukk. Han er allerede et nasjonalt ikon da de treffer hverandre. Han har vært gift to ganger og har fire barn. Hun er en vakker, ung og ambisiøs kunstnerspire, med en sped kropp som er kvestet etter en dramatisk bussulykke i september 1925, da hun ble spiddet gjennom underlivet av en støttestang i bussen. Hun mistet sin jomfrudom den dagen, ifølge egne ord.

De er begge troende kommunister, men han skaper veggmalerier av revolusjonære arbeidere på vei mot frigjøring, hun tegner makabre, poetiske og galgenhumoristiske portretter av seg selv og sine nærmeste. Han ønsker alle verdens kvinner velkomne i senga, hun ønsker bare ham. Han får kreft i penisen, hun får syfilis.

«Diego og Frida» er på 220 sider. Det er liten plass til to livsskildringer. Den er ikke litterær i romanforstand, der forfatteren går tett på karakterer, hendelser og dialoger, men på en essayistisk måte. To skjebner brukes som utgangspunkt for å gruble fritt omkring eksistensielle temaer. Fotnotene vitner om at Le Clézio ikke har bedrevet arkivarbeid. Vi lærer ingen andre fakta enn de som kommer fram i den populære filmen «Frida» fra 2002, med Salma Hayek i hovedrollen.

Le Clézio har lest en håndfull biografier og historiebøker om Latin-Amerikas historie, deretter han har satt seg ned, trukket ut essenser, tenkt høyt og dypt, formulert fargesprakende setninger og satset på at hans særegne blikk kompenserer for manglende nyhetsverdi. Det gjør det, uten tvil, men leseren bør ikke være altfor redd for vidløftige perspektiver, dristige postulater og pussige generaliseringer.

Diego får utallige karakteristikker festet til sin fyldige pondus: Han er «en skrønemaker», «en løgnhals og skrytepav», han er «egoistisk», «nytelsesorientert», «upålitelig», «lystløgner», nok en gang «skrønemaker». Han er «provoserende», «foruroligende», «voldelig», «hevngjerrig», og «løgnaktig» enda en gang. Mer flatterende: Han er «forferdelig sjarmerende i all sin veldige heslighet». Så legger Le Clézio til at alt dette gjør ham til symbolet for Mexico, «slik alle forestiller seg og håper det skal være».

Hvis man er av den kritiske sorten, ville man savnet mer «show» og mindre «telling», og man ville etterlyst bedre belegg for hvorfor meksikanere har lyst til å være «voldelige», med mer. Le Clezio trekker paralleller mellom Diego og Frida og Mexicos historie, spesielt indianernes symbolske verden, men det er litt diffust om ekteparet tilfeldigvis passer inn i arketypene eller om deres liv blir tilpasset mytologien.

Uansett blir Diego og Frida større enn livet-skikkelser, med sjablongaktige karaktertrekk. Som det heter: «Mannen er forutbestemt for å erobre med vold, for å benytte seg av andre mennesker, og for å oppleve en viss nytelse ved smertene og tårene; og kvinnen er dømt til avhengighet, lidelse, ensomhet, men også til klarsyn og denne instinktive oppfattelsen av farer og smerter». Le Clézio har latt seg inspirere av den meksikanske folkekunstens hang til overdreven symbolisme.

«Diego og Frida» er livgivende litteratur. Den provoserer med sine friske postulater og skjønnmalingen av Diegos hyllest til Stalin og Mao, men det er poesi og energi i hver setning. Noen ganger er språket kraftfullt og symfonisk, andre ganger er basunene vel høye, som når «livmorens hule» kontrasteres med «sædcellens voldsbruk». Her er det mye måne og sol, vann og ild, drøm og virkelighet, men dette er stoffet myter og kunst skapes av. Ikke minst er «Diego og Frida» interessant fordi den viser at biografier kan skrives på forskjellig vis.

Le Clézio har tatt seg store friheter. Han skildrer tanker, motivasjoner og følelser han umulig kan vite noe om. I en roman ville dette vært uproblematisk, i en tradisjonell biografi mer tvilsomt. Men i en sjangerhybrid som denne? Take it or leave it. Boka minner om kunsten til Diego Rivera og Frida Kahlo. Førstnevnte malte storslagne politiske, optimistiske og folkeopplysende veggmalerier der fortellingens kronologi er oppstykket og det symbolske innholdet peker utover mot samfunnet. Frida Kahlos burleske og fantasifulle portretter fanget tidløse og pessimistiske stemninger som pekte innover mot eksistensens grunnvilkår. De mangler de realistiske kvalitetene til Diego, men de er ikke mindre sanne av den grunn. Faktisk var det han som serverte folket illusjoner og falske forhåpninger.

Hvit, hvitere, hvitest

2010-06-04T21:06:00.001+02:00

I kjølvannet av den nyere norske rasedebatten kan det være hensiktsmessig å oppsøke en bok som stiller det basale spørsmålet: Hvem er hvit?

Stian Bromark, Ny Tid.
Hun har tidligere skrevet en håndfull bøker om de svartes historie i USA. Nå har historiker, professor og leder for Organization of American Historians, Nell Irvin Painter, rettet oppmerksomheten mot befolkningsgrupper med atskillig blekere ansiktsfarge. ”The History of White People” plukker fra hverandre en idé noen villfarne fortsatt bærer med seg, nemlig at det er mer nobelt og sivilisert å være hvit.

Det er en halsbrekkende oppgave. Europeiske historikere har skrevet generaliserende og lite treffsikre bøker av typen ”History of the Black People” gjennom århundrer. Nå er pistolen rettet andre vei og den treffer godt – dersom hensikten har vært å vise hvor komplisert det er å innfri slike bombastiske titler. Nell Irvin Painter har et provoserende prosjekt på gang, men løser det med smidighet. Like mye som å fortelle de hvites historie, stiller boka spørsmålet: Hva vil det si å være hvit?
De gamle grekerne noterte seg at skyterne, en tidlig variant av iranere, var lysere i huden enn dem selv. Og siden grekerne betraktet sine naboer i nord som ”barbariske”, ble lys hud ansett som mindreverdig. I dag, fordi Hellas ligger i Europa, blir grekerne betraktet som nærmere oss nordboere enn iranerne. De lyse har blitt mørkere, de mørke lysere. Den store omveltningen skjedde i Tyskland på 1700-tallet: Rasevitenskapen ble oppfunnet og tyskerne trakk fram antikkens grekere som forbilder. I kunstverdenen ble de portrettert som langt lysere i huden enn de egentlig var. Legen og forskeren Johann Friedrich Blumenbach (1752-1840) delte mennesker inn i fem raser basert på hudfarge. Fordi han betraktet mennesker fra Kaukasus som arketypen (og de vakreste), og fordi han koblet det på språkfellesskap, inkluderte han mennesker fra deler av India og deler av Nord-Afrika i den øverste kategorien. Siden mistet den sin geografiske og lingvistiske opprinnelse og ble et synonym for ”hvit”.

Amerikanere som Thomas Jefferson og Ralph Waldo Emerson gjorde sakserne til ideal. Senere ble de nordiske folkene de hviteste av de hvite, deretter ariske folk generelt, så anglo-ene. Jøder, polakker, italienere og irer har blitt utdefinert av det amerikanske kollektivet fordi de hadde feil ansiktsfarge. Det vil si – det kom litt an på hvor i USA du befant deg. På østkysten var jødene ikke-hvite, mens på vestkysten – for eksempel i San Francisco, der det fantes betydelig innslag av kinesere og latinamerikanere – var de hvite gode som noen andre. På 1930-tallet ble meksikansk-amerikanere definert som hvite av myndighetene, mens stater i sør føyde til en ”M” under befolkningsstatistikken fordi de hadde en snevrere rasedefinisjon.

Selv om Harald Eia, Ole Jørgen Anfindsen og andre hevder at det eksisterer raseforskjeller mellom hvite og svarte og at disse er biologisk fundert, er det inntil videre mest fornuftig å støtte seg på Human Genome Project fra 2000, som fastslo at vi alle deler 99, 99 prosent av de samme genetiske kodene. Raser var et sosialt, ikke et vitenskapelig konsept, mente prosjektet. Nell Irvin Painter bekrefter denne konklusjonen, men viser hvor mye denne sosiale konstruksjonen har variert over tid. De siste 300 årene har oppfinnelsen blitt ”vitenskapelig” bevist av forskere med habilitetsproblemer (altså at hvite setter hvite øverst). Det er liten grunn til å anta at ønsket om å vitenskapeliggjøre raseforskjeller er mindre preget av vikarierende motiver i dag.

Nell Irvin Painters “The History of White People” er en oppsummering av menneskelig dårskap de siste 2500 årene, men også en fortelling om framskritt: Definisjonen på hva det vil si å være ”hvit” har stadig blitt bredere, samtidig har slike definisjoner blitt mindre viktig. Painter hevder USA har gjennomgått tre forskjellige faser av utvidelser, der stadig flere grupper har blitt inkludert i kategorien ”hvit”. Nå mener hun at landet er inne i sin fjerde fase, passende nok med en svart-hvit president i føresetet, der definisjonen av hva det vil si å være amerikaner ikke lenger knyttes spesifikt til protestantisme og hvithet. At en ”svart” professor nå har skrevet de ”hvites” historie er nok også et tegn på at tidene har forandret seg.

Ingen fred å finne

2010-05-31T21:01:00.000+02:00

Er det mulig å bekjempe krig og forberede seg til krig samtidig?

Stian Bromark, Dagbladet.
Det skjer at hjernen fungerer på labyrintisk vis: Nå som lyden av krigstrompeter gjaller ut fra den koreanske halvøya, skaper navn som Nicholson Baker og Trygve Lie disharmoniske resonansbunner. Trygve Lie er ikke så overraskende. Norges eksutenriksminister brukte alle sine krefter som FNs første generalsekretær på å få Sikkerhetsrådet til å gå med på krig i Korea sommeren 1950, og han kalte det «min aksjon». Lie fryktet at verden sto foran en verdenskrig da Nord-Korea og Sør-Korea tørnet sammen, men denne faren ble først reell da amerikanerne provoserte kineserne ved å nærme seg deres grense. Som ikke-fast medlem av Sikkerhetsrådet valgte Norge, etter råd fra Trygve Lie, å støtte USAs forslag om å gå til krig.

En våpenhvile trådte i kraft sommeren 1953, ikke en fredsavtale. Slik sett pågår krigen fremdeles og har gjort det nå i 60 år. Den var ikke FNs heldigste øyeblikk. Mellom to og tre millioner døde uten en opplagt fornuftig grunn. Derfor er det noe foruroligende når USAs utenriksminister Hillary Clinton hisser opp stemningen ved å kreve at det internasjonale samfunnet reagerer kraftig på hendelsene som inntraff i mars, da en nordkoreansk ubåt (visstnok) torpederte et sørkoreansk marinefartøy.

Hundretusener vil dø i en eventuell ny krig, tror oberstløytnant Ydstebø ved Forsvarets høyskole. Han spår at Seoul kommer til å likne på Berlin mot slutten av andre verdenskrig. Dermed har vi dannet en kunstig overgang til vårt andre navn, Nicholson Baker. Den amerikanske forfatteren er nå aktuell på norsk med boka «Menneskerøyk», en fantastisk, øyeåpnende og original framstilling av motivasjonene og reaksjonene forut for og under den siste verdenskrigen. Boka på 600 sider består utelukkende av korte sitater fra brev, avisartikler, taler, dagboksnotater og liknende fra mennesker som bevitnet den aggressive tidsånden. Her er det både bad guys og snille frøkner. Summen blir en enestående, overbevisende og inspirerende hyllest til pasifismen.

Vi møter blant andre Jeannette Rankin, den første kvinnen som ble valgt inn i Representantenes hus og som var under voldsomt press for å stemme ja til å erklære Tyskland krig i 1917: «Jeg syntes at den første gangen den første kvinnen fikk en mulighet til å si nei til krig, måtte hun gjøre det». Vi møter manusforfatter Christopher Isherwood, som skrev i sin dagbok i januar 1940 etter et møte i Hollywoods antikrigsliga: «Så redde disse menneskene er for ganske enkelt å ta moralsk stilling mot å drepe!». Og naturligvis Gandhi, som i desember 1941 uttalte: «Det er et underlig fenomen at menneskets ønsker lammes av krigsfeberens snikende virkning».

I et krampaktig forsøk på å få dette til å henge sammen, kan vi stille et virkelighetsfjernt og naivt spørsmål til Jonas Gahr Støre: Føler utenriksministeren seg nå mest inspirert av Nicholson Baker eller Trygve Lie?

Sterk kost

2010-05-29T20:25:00.000+02:00

Opprivende historier, i metaforisk og bokstavlig forstand.

Stian Bromark, Dagbladet.
En roman om det moderne Palestinas historie vil aldri bli en tannløs og uengasjerende fortelling. Susan Abulhawa, selv en palestiner, nå bosatt i USA, har med sin debut satt ord på livserfaringer som har savnet litterær bearbeidelse. Dels selvbiografisk, dels basert på skriftlige kilder, er ”Morgen i Jenin” en beretning om fire generasjoner palestinere og deres kamp for overlevelse og retten til sin egen jord. Ikke overraskende verken begynner det eller ender det lykkelig. I sentrum befinner Amal seg. Hennes omfangsrike familie og slekt blir gradvis utradert fra 1940-tallet fram til 2000-tallet, da hun sitter igjen med bare én bror: David, som ble frarøvet familien som spebarn og vokste opp med jødiske foreldre.

Den som søker en upartisk gjengivelse av konflikten må lete andre steder. Romanen har brodd mot israelerne og ”supermaktenes brutte løfter og verdens likegyldighet overfor spilt arabisk blod”. Hennes litteraturliste viser også at hun støtter seg på kjente Israel-kritikere som Robert Fisk, Norman Finkelstein, Edward W. Said og Noam Chomsky. Passasjene der Susan Abulhawa gjengir slike eksperters syn på palestineres situasjon, framstår som påklistret. Som om hun ikke har stolt på at de grusomme beretningene er troverdige og har overbevisningens kraft. Når det er sagt: Du skal være nokså politisk blindet for ikke å erkjenne at Israel/Vesten bærer hovedansvaret for palestinernes lidelser de siste 60 årene.

”Morgen i Jenin” er kraftig kost, basert på høydramatiske scener, tankevekkende livsvisdom og poetiske natur- og kulturskildringer. Hadde Said levd, og Susan Abulhawa ikke hadde vært en palestiner, ville han nok slått ned på en del av romantiseringen og karakterisert det som orientalisme: Palestinske kvinner med ”sine formfulle kvinnelige former”, som vugget ”hoftene i takt med Midtøstens rytmer, forførende og fulle av kvinnelig stolthet”, og de ”feiret mange hundre år av arabiske kvinner som har danset sammen i en privat kvinneverden”. Svulmende klisjeer. Men dette er et tema for store ord. Og det tankevekkende er alt i alt mer inspirerende enn slagsiden og romantiseringen er irriterende.

Den stille revolusjonen

2010-05-28T20:18:00.001+02:00

Mens mennene er opptatt av våpen og vannpiper, er kvinnene i Midtøsten i ferd med å forandre patrialske strukturer i feministisk retning.

Stian Bromark, Ny Tid
Llikestilling er det heiteste debattemaet i Saudi-Arabia for tida. Og denne debatten foregår med kongens velsignelse. En av dem som har bidratt til å sette likestilling på dagsordenen, er sjefen for moralpolitiet i den hellige byen Mekka, Ahmed al-Ghamdi. Først ble det oppstandelse da han i aviser og på tv erklærte at det ikke finnes noe holdepunkt i islam for at ugifte kvinner og menn må være atskilt, så fremt det hele går sømmelig for seg. 25. april offentliggjorde et nyhetsbyrå at al-Ghamdi hadde fått sparken. To timer seinere ble meldingen trukket tilbake, etter at noen prinser hadde intervenert. Al-Ghamdi fikk beholde jobben og fikk heller ingen reprimande.

Man skulle tro han ga seg med det. Niks. Al-Ghamdi forstår nemlig ikke denne loven som sier at kvinner ikke kan kjøre bil. Det står ingenting om Honda, Ford og Mercedes i Koranen. Så i det siste har dette vært et debattema i landets største avis, Al-Riyadh, og de fleste forslagene har handlet om hvordan man gradvis kan bevege seg mot liberalisering. Forklaringen på hvorfor disse tingene diskuteres nå, er gjenkjennelig fra Europa noen tiår tilbake i tid: Kvinners deltagelse i arbeidslivet øker, på universitetene utgjør de nå 60 prosent av alle studentene.
Det foregår en likestillingsrevolusjon i Midtøsten og kvinnene leder an, hevder den amerikanske forfatteren og Midtøsten-eksperten Isobel Coleman i sin nye bok ”Paradise Beneath Her Feet: How Women are Transforming the Middle East”.

Hun foretar en reise gjennom sentrale muslimske land som Saudi-Arabia, Irak, Iran, Afghanistan og Pakistan (noen av dem ligger mer i Midtøsten enn andre) og undersøker på hvilken måte feminister og aktivister arbeider for å få gjennomslag for sine saker. Grunnen til å karakterisere revolusjonen som finner sted som ”stille”, i motsetning til den mer konfronterende, avvisende og hatske tonen til en islamkritiker som Ayaan Hirsi Ali, er at de fleste progressive kvinnene Coleman støter på, er resultatorienterte, dialoginnstilte og smidige. De argumenterer ikke mot islam, men med islam.

Dermed oppnår de lettere det de ønsker: Bedre økonomiske, juridiske og politiske rettigheter for kvinner. Sakena Yacoobli driver 40 kvinnesentre rundt i Afghanistan, der hun utdanner kvinner og forteller dem om deres rettigheter. Madawi al-Hassoon har satt seg i respekt blant saudiarabiske menn med sine velykkede forretninger. Salama al-Khafaji – en tannlege som ble politiker – har gjort seg bemerket i Irak med sine krav om sterkere kvinnerettigheter. Det samme har Malalai Joya gjort i Afghanistan. Hennes bok ”Kvinne blant krigsherrer ” kom på norsk i fjor. Som pakistansk-amerikanske Riffat Hassan formulerer det til Coleman: Koranen behandler kvinner med respekt, det er århundrer med patriarkalisme som har gjort kvinnene underdanige. Derfor er det bedre å bruke Koranen som våpen framfor å holde fram bilder av lettkledde kvinner fra strendene i Florida. Det først tvinger menn til å lytte, det andre blir kontant avvist som vestlig troløshet, dekadanse og nykolonialisme.

Sånn sett bekrefter Isobel Coleman det inntrykket den iransk-amerikanske journalisten og antropologen Pardis Mahdavi ga i sin bok ”Passionate Uprisings: Iran’s Sexual Revolution” (2008). I Iran har menn gjort sitt ytterste for å kontrollere kvinnenes kropp og bevegelsesmønster, men det fungerer bare i begrenset grad. 70 prosent av Irans studenter er kvinner og de utgjør halvparten av lønnsmottagerne. Når chadoren henges på kroken og dørene lukkes, praktiserer Irans unge og urbane kvinner en frivol livsstil der det meste som er forbudt er lov.

Halvparten av de gifte kvinnene i Pardis Mahdavis undersøkelse har vært utro. Utroskap straffes med steining. Mahmoud Ahmadinejad skulle bare visst.
Isobel Coleman underkjenner ikke det faktum at det finnes fundamentalister i Midtøsten, at terrorisme er farlig og at mange muslimske land har sterke patrialske kulturer. Men dersom dét er hele bildet vi ser, så ser vi ikke hele bildet. Det finnes mange former for islam og det finnes mange former for likestilling. Vesterlendinger betrakter ofte kvinner i Midtøsten som medgjørlige og kuede. Ikke framstill oss som medgjørlige og kuede, skriver nobelprisvinner Shirin Ebadi i sin bok ”Iran våkner”. Vesten har snakket lenge, høyt og uvørent. På tide å lytte.

Grønn revolusjon i Colombia

2010-05-23T20:13:00.001+02:00

Det ligger an til at Colombias neste president blir filosofen og matematikeren Antanas Mockus. Han giftet seg i en sirkusmanesje og har Parkinsons.

Stian Bromark, Dagbladet.
Han har latt seg avbilde i en supermanndrakt. Han har vist rumpa til studenter som forsøkte å avbryte ham i en tale og han urinerte offentlig på et universitetsområde. Som borgermester i Bogota ansatte han 420 pantomimekunstnere til å drive gjøn med trafikanter som brøt reglene, fordi han antok at colombianere frykter å bli driti ut mer enn bøter. Han arrangerte en «kvinnekveld» der mennene ble beordret til å holde seg hjemme for å passe ungene. Og enda mer hårreisende: Han ba innbyggerne i Bogota om frivillig å betale mer i skatt. Nå driver han valgkamp for partiet De grønne, der en av kampsakene er økte skatter. Presidentkandidat Antanas Mockus er ikke som andre presidentkandidater.

Det mest surrealistiske er at han ligger an til å vinne. Spesielt blant de unge råder det reneste Obama-tilstander i Colombia for tiden. Går det som meningsmålingene antyder, vil 45 millioner innbyggere i det fjerde største landet i Latin-Amerika etter 30. mai få en av de mest fargerike presidentene i verden. Partiet De grønne er ikke mer enn et halvt år gammelt, men har rekordraskt markert seg som et moderat, sentrumsorientert alternativ til maktblokkene som tradisjonelt har styrt Colombia. Økologisk bevissthet, sosial rettferdighet, deltakerdemokrati, ikkevold og respekt for kulturelt mangfold er stikkordene i partiets politikk. I et land som gjennom generasjoner har blitt hjemsøkt at politisk vold, utbredt fattigdom, korrupsjon, krig og narkotika, er det slike fraser som skaper søt musikk. I spissen står altså sønnen til to innvandrere fra Litauen, den 58 år gamle filosofen og matematikeren Aurelijus Rutenis Antanas Mockus Šivickas, som i 2004 ble kåret til årets litauer. I begynnelsen av april sto han fram og fortalte at han har Parkinsons sykdom. Det ser verken ut til å plage ham eller velgerne. Mockus antar at han har rundt 12 funksjonelle og gode leveår igjen, takket være moderne, effektive medikamenter.

Antanas Mockus er utfordrende. Han representerer om ikke foryngelse, så i hvert fall fornyelse. Hans fremste konkurrent til posten er forsvarsminister Juan Manuel Santos. Han forsøker å surfe på populariteten til den sittende presidenten, advokaten Alvaro Ulribe. Konstitusjonen ble forandret slik at Ulribe kunne få fire nye år ved makten i 2006. Det samme ble forsøkt nå - uten hell. Det er hovedsakelig økt sikkerhet og økonomisk vekst som har gjort Ulribe til en av de mest populære statsmennene i Latin-Amerika, men det ser ikke ut til å være nok. Forsvarsministeren blir betraktet som mer av det samme, mens Colombias velgere, spesielt de unge, vil ha noe annet og mer, skal vi tro den colombianske sosiologen Eduardo Pizzarro; utdannelse, bedre miljø, likestilling, etniske rettigheter.

Enhver forandring i Latin-Amerika blir fulgt med argusøyne på venstre- og høyresiden i Europa og USA. Den sosialistiske bølgen som hjemsøkte kontinentet for noen år siden, rammet ikke Colombia, som har vært Washingtons nærmeste allierte. Colombias markedsvennlighet og kaldfront mot nabolandet, Hugo Chávez' radikaliserte Venezuela, har vært til berikelse for USAs presidenter. Mockus går til valg på en «respektfull» normalisering av forholdet til Venezuela, men har samtidig forsikret amerikanerne om at deres felles krig mot narkobaronene vil fortsette. Og Mockus er mer enn bare subtil når han sier at det ville være synd dersom Venezuela «ble nok et Cuba», med sikte på sistnevntes lands manglende evne til å gi mennesker de rettighetene de har krav på. Chavez er en fan av Cuba og den kubanske revolusjonen.

Derfor vil sannsynligvis valget av moderate Antanas Mockus være en skuffelse for både venstre- og høyresiden i Norge. Spesielt venstresiden, der noen foretrekker at presidentene i Latin-Amerika er antiamerikanske og har et avslappet forhold til menneskerettighetene. Grønne revolusjoner høres mer forlokkende ut enn de røde vi kjenner fra historien. Kanskje greier ikke Antanas Mockus å innfri alle sine fagre valgløfter, men colombianerne har i hvert fall fire fargerike år framover seg.

Vietnams vekst... og Partiets fall?

2010-05-21T20:21:00.000+02:00

I skyggen av de økonomiske stormaktene India og Kina reiser en ny asiatisk kjempe seg: Vietnam.

Stian Bromark, Ny Tid.
I disse dager er det 35 år siden amerikanerne forlot Vietnam. De etterlot seg riktignok et selvstendig og stolt rike, men det 13. mest folkerike landet i verden skulle i flere tiår fortsatt plages av fattigdom, økonomisk ustabilitet, politisk diktatur og kriger med nabolandene. På tampen av 1980-tallet valgte kommunistpartiet å dreie økonomien i kapitalistisk retning, og gevinsten i dag er merkbar: Middelklassen vokser, turistene strømmer til og Vietnam er blitt et lukrativt land å investere i. Da de vietnamesiske myndighetene feiret 35 års jubileum i Saigon/Ho Chi Minh-byen, ble det ikke snakket om den militære seieren over amerikanerne. Talene handlet om økt økonomisk vekst.

Vietnam er nå medlem av WTO og er den neststørste eksportøren i verden av etterspurte varer som ris og kaffe. Riktignok eksporterer ikke Vietnam mye til USA eller Europa, men også i Iran og på Cuba trenger de ris til middagen og kaffe til desserten. Vietnam er ikke så opptatt av om det er diktatorer eller demokrater som styrer butikken. Det er dette spenningsfeltet mellom økonomisk styrke og politisk svakhet – og den prisen vietnameserne betaler for velstanden – BBC-journalisten Bill Hayton utforsker i sin nye bok, ”Vietnam: Rising Dragon”. I Vietnam har ikke de politiske reformene holdt tritt med de økonomiske. Partiet er staten og de mange statlige selskapene drives som om de var ministrenes private bedrifter. Media er statskontrollert og dissidenter tolereres dårlig. Korrupsjon er et voksende problem. Miljøforurensing likeså.

Bill Hayton utforsker landet på kryss og tvers. Han er ikke så opptatt av det Vietnam vi i Vesten ofte fokuserer på – det orientalske og forførende Vietnam fra den franske kolonitiden, eller det traumatiserte Vietnam fra krigen mot amerikanerne. Hayton har selv bodd i Vietnam og arbeidet som BBC-korrespondent der, men ble kastet ut fordi han intervjuet for mange regimekritikere og dissidenter. Bildet han gir av landet er ikke romantisk, men tvetydig og motsetningsfullt: Vietnam er et kommunistsk land som vil ha mer kapitalisme, et land der åkrer blir gjort om til industriområder i et heseblesende tempo, der bønder og fattigfolk strømmer til byene, et land der tradisjonelle familiebånd blir løst opp til fordel for individualisme, personlig frihet og dyrking av ungdomskulturen. Mer enn halvparten av befolkningen i Vietnam er under 26 år. I gatebildet har tynne menn med stråhatter på rickshaw blitt erstattet av små og raske Hondaer.
Myndighetenes kontroll er altomfattende, men partidisplinen eroderer. Dersom et direktiv fra toppen mislikes lenger ned i systemet, blir det simpelthen ignorert, ifølge Hayton. Spørsmålet er: Greier kommunistpartiet å tilfredsstille befolkningens behov eller må ettpartisysystemet oppløses for at Vietnam virkelig skal kunne konkurrere i elitedivisjonen?

Hayton tror kommunistpartiet har det som skal til. I hvert fall en stund til. Partiet har greid å tilby utdannelse, helsetjenester og økt levestandard til de fleste, og det har gitt fra seg makt uten at blod er blitt spilt. Dersom kommunistpartiet skal få beholde makten, som det veldig gjerne vil, har det skjønt at det må oppføre seg mindre som et kommunistparti og lytte mer til ”velgerne”. Det er mer tvilsomt om det vil vare i lengden. Partiet har en råtten kjerne. Økonomisk krise og/eller voksende demokratikrav kan få det skjøre, autoritære systemet til å vakle.

Ifølge Hayton blir ikke systemet holdt oppe av én monolittisk og strømlinjeformet makt, men av mindre, konkurrerende interessegrupper. Tidligere ga dette kommunistpartiet en nødvendig fleksibilitet, men nå er det de samme desentraliserte og motstridende kreftene som sørger for at en ny elite stikker av med hovedgevinsten og bereder grunnen for folkelig uro. Bare se til Thailand – et rikere og mer demokratisk land, nå kastet ut i et politisk kaos som vil ramme landet økonomisk i tida framover. Det siste halve året er det blitt avholdt 330 streiker i Vietnam. Det streikes for bedre vilkår og høyere lønn. Kommunistpartiet later som om de ikke finner sted. Med hodet begravet i sanda forsøker det å styre et land med 90 millioner innbyggere.

Tintins belgiske mareritt

2010-05-15T21:41:00.000+02:00

Ja, Tintin er en rasist, men bør tegneseriene forbys? Nå starter rettssaken i Brussel.

Stian Bromark, Dagbladet
Skaper “Tintin i Kongo” et stereotypt bilde av kongolesere? Det skal dommere ta stilling til i Brussel de neste 14 dagene. Mannen som har gått til sivilt søksmål mot utgiver Casterman, belgisk-kongolesiske Bienvenu Mbutu, hevder Tintin gir et inntrykk av kongolesere som tilbakestående, primitive vesener. Derfor bør tegneserien forbys. Mbutu har rett i det første, det andre er mer tvilsomt.
Karikerte kultur-og menneskeskildringer er typisk for de albumene Georges Remi/Hergé (1907-1983) skapte på 1930-tallet med journalisten Tintin og hunden Terry i hovedrollene, som ”Tintin i Sovjet”, ”Tintin i Kongo” og ”Tintin i Amerika”. Hergé tegnet for høyrepopulistiske aviser fram til krigens slutt, da han ble dømt for samarbeid med nazistene og fikk forbud mot å tegne i aviser. ”Tintin, C’est moi”, som grunnleggeren av det belgiske fascistpartiet uttalte seg. Etter krigen innså Hergé at han hadde vært blåøyd og modererte albumene.

Hergé leflet med høyresiden, men var ingen rasistisk særling. Han ga snarere uttrykk for et felleseuropeisk tankegods. Det gamle individorienterte og aristokratiske Europa var preget av modernitetsangst og fremmedfrykt. Sovjetunionen, USA og Kongo symboliserte det man var redd for: Fellesskapsprosjektet i øst, framskrittet i vest og kolonial løsrivelsen i sør. Hergé var bare et barn av sin tid. Forby rettsvesenenet i Belgia ”Tintin i Kongo”, har det med andre ord sikret seg nok å gjøre de nærmeste hundre årene.

Et forbud løser minmalt. Hvis man vil at den oppvoksende slekt skal forholde seg kritisk til kolonialisme, imperialisme og rasisme, må man først gi dem eksempler på innholdet i dette tankegodset og deretter fortelle hva det førte til. I 1995 gikk et bibliotek i Washington til det drastiske skritt å forby ”Tintin i Amerika”, fordi den diskriminerer indianere, men tegneserien kan fortsatt lånes ut dersom formålet er å undervise i rasisme. Tintin-albumene, som har solgt over 200 millioner eksemplarer og blitt oversatt til 50 språk, er først og fremst fantastiske fortellinger for store og små, dernest et glimrende påskudd for voksne til å snakke pedagogisk og politisk korrekt med sine barn om verdenshistoriens styrker og svakheter.

Tintins popularitet er ikke minkende, til tross for det tidstypiske. Egmont i Norge har nå bestemt seg for å gi ut samlede verker på nytt. Den første Tintin-filmen i en planlagt trilogi er ventet på kino neste år, regissert av Steven Spielberg og Peter Jackson. Populariteten kan skyldes at Tintins eventyrlige reisevirksomhet samsvarer med idealene i vår globaliserte verden. En annen, mer bekymringsfull forklaring er at Tintins redningsaksjoner verden over minner om en ubahagelig side ved de vestlige, moderne demokratiene, nemlig nydrømmen om å sivilisere de ”primitive” – enten de befinner seg i Midtøsten eller med burka i Europa. I så fall kan Tintin og Hergés historier minne oss om hvor galt det gikk sist gang.

Den lille, store krigen

2010-05-14T21:38:00.001+02:00

Hvem var skurkene i august 2008 – lederne i Tbilisi, i Tskhinvali, i Moskva? Skurkene befant seg i Russlands hovedstad, skal vi tro Ronald Asmus i sin nye bok.

Stian Bromark, Ny Tid
Halvannet år etter krigen strides fortsatt verdens synsere om skyldfordelingen under den korte, men intense krigen om Sør-Ossetias framtid mellom Georgia og Russland i august 2008. Var det Georgia som brøt internasjonal lov og framprovoserte en legitim russisk reaksjon, eller var det russerne som lurte Georgia inn i en felle med skjulte, vikarierende motiver?

Det økte konfliktnivået mellom Georgia og Sør-Ossetia i dagene før Georgias president Mikheil Saakasjvili beordret de militære styrkene til å invadere Sør-Ossetia 7. august, var ikke årsaken til at krigen brøt ut – den skjuler seg bak stikkord som ”Nato” og ”Kosovo”, skal vi tro den amerikanske Europa-eksperten, diplomaten og forfatteren Ronald Asmus i hans nye bok ”A Little War that Shook the World: George, Russia and the Future of the West”.
Våren 2008 ble Georgia lovet medlemsskap i NATO, men det ble også sagt at ingen land som hadde indre konflikter kunne bli medlem. På samme tid erklærte Kosovo seg uavhengig fra Serbia, til misbilligelse fra Serbias allierte, Russland, mens flere vestlige land bifalt. Vesten trampet altså med begge føtter inn i Russlands bakgård. Noe måtte gjøres. Russland svarte med å gi sin uavhengighetsstøtte til Sør-Ossetia, men det var åpenbart ikke tilstrekkelig. En ”indre konflikt” burde også bryte ut i Georgia, for å forkludre Nato-medlemskapet. Derfor provoserte Russland den fram. Var det for eksempel ikke mistenkelig at mellom 35 og 50 russiske journalister tilfeldigvis befant seg midt i smørøyet da det smalt? Spørsmålet om hvem som avfyrte det første skuddet er dermed irrelevant – krigen ville kommet uansett.

Dette er Ronald Asmus’ forklaring på hvorfor krigen startet og den er vel akkurat så partisk som det høres ut. Ifølge president Mikheil Saakasjvili selv, som Ronald Asmus har intervjuet for boka, beordret han angrepet fordi etterretningsinformasjon avslørte at russiske tropper allerede hadde invadert georgisk territorium. Han visste at han kom til å tape, men måtte gjøre det likevel – av hensyn til landets integritet. Og han fryktet etnisk rensing av historisk kaliber hvis han ikke handlet. Det kan godt være sant, men forklaringen er luftig, og dødsønsker koblet med idealisme er ikke akkurat hverdagskost i storpolitikken. En ny EU-rapport, utført av den sveitsiske diplomaten Heidi Tagliavini, fastlår at Russland riktignok overreagerte, men at Georgia ikke hadde noe solid juridisk fundament for angrepet. Og Saakasjvilis påstand om at russerne bygde opp tropper i Sør-Ossetia kan ikke underbygges med håndfaste bevis, ifølge rapporten. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch klandrer begge sidene for de sivile lidelsene.

Asmus’ analyse er også en kritikk av den amerikanske og vesteuropeiske holdningen til Russland og nabolandene. Kosovo skulle man kanskje ikke vært så raskt ute med å anerkjenne, mener Asmus, men man skulle vært mer målbevisst i sin streben etter å innlemme Georgia i NATO. Dessuten ble amerikanerne og europeerne tatt på senga da krigen startet, for overvåkingsapparatene var ikke rettet inn mot Kaukasus som vanlig, men mot Irak. Amerikanerne skal visstnok også seriøst ha vurdert å stoppe fremmarsjen militært, noe som ville ha satt i gang et storpolitisk ragnarokk uten like. Bush satte ned foten, heldigvis. I stedet ble det EU som framforhandlet en skjør våpenhvileavtale i midten av august.

Krigen er slutt, men konflikten er det ikke. Russland var raskt ute med å anerkjenne Sør-Ossetias selvstendighet, mens amerikanerne og vesturopeerne, inkludert Norge, støttet Georgia i sine territoriale krav. I dag er det i tillegg bare Nicaragua og Venezuela som har anerkjent Sør-Ossetia. Hvitrussland er ventet å komme etter. Forholdet mellom Russland og Georgia er fortsatt på frysepunktet, og Sør-Ossetias skjebne er uavklart. Hvis noe er sikkert, er det at krigen utsatte Georgias NATO-medlemskap. Landet er fortsatt velkomment, men NATO kvier seg for å angi et konkret tidsskjema. Så Russland oppnådde sitt mål, med andre ord, hvis vi kjøper Asmus’ analyse. Men om det var russernes ”fortjeneste” eller selvforskyldt fra georgisk side – eller begge deler, er et spørsmål som må debatteres videre.

Simpsons verden

2010-05-13T21:35:00.002+02:00

John Simpson har arbeidet i 140 land og dekket 38 kriger. Nå er en av verdens fremste utenriksreportere aktuell med en kritisk bok om krigsjournalistikken.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er 40 år siden den smått legendariske BBC-journalisten John Simpson begynte å jobbe i britisk statskringkasting. Allerede første dag på jobb skal den unge, nærgående jyplingen ha tirret på seg datidas britiske statsminister, Harold Wilson. Den Oxford-utdannede arbeiderpartipolitikeren svarte ikke på John Simpsons spørsmål, men slo ham i magen. Myte eller ikke: Episoden egner seg som urfortelling om mannen som har tråkket sine egne stier - til stor irritasjon for de mektige, og tidvis hans egen arbeidsgiver BBC.

Han har intervjuet prominente politiske figurer verden over, som Saddam Hussein, Osama bin Laden og ayatollah Khomeini, og han har rapportert hjem om de største begivenhetene de siste 30-40-åra:Han reiste med Khomeini fra Paris til Teheran i revolusjonsdagene i 1979, han dukket for de kinesiske regjeringssoldatenes kuler på Tiananmen-plassen i Beijing i 1989 og han dekket den første Irak-krigen i 1991 fram til han ble utvist fra Bagdad. Før det hadde BBC beordret ham hjem, uten at det hjalp.

De fleste av disse nyhetsinnslagene var forbeholdt et britisk publikum, men utover på 1990-tallet - da BBC bestemte seg for å ta opp konkurransen med CNN og tilby 24 timers nyhetssendinger - ble han kjent for millioner verden over.Under Kosovo-krigen i 1999 var John Simpson en av få journalister som ble igjen i Serbias hovedstad etter at myndighetene utviste vestlige journalister.
Mange vil huske ham fra Afghanistan-invasjonen, da han tidlig gjorde seg bemerket som en av få menn i gatene med burka. Det vil si: I tiden mellom 11. september og invasjonen en snau måned seinere, dro John Simpson inn og ut av Afghanistan i burka for ikke å bli fanget opp av Talibans radar. Det må ha vært litt av et syn: John Simpson, da 56 år, er en røslig kar både i høyde og bredde.

Enda flere vil muligens huske ham fra den andre Irak-krigen i 2003, da han ble skadet i et amerikansk bombeangrep. Ti mennesker ble drept, inkludert en oversetter som jobbet for BBC, 25 år gamle Kamaran Abdurazaq Muhamed. Bare minutter seinere var Simpson på tv, med brennende mennesker rundt seg og med blod rennende fra kinn og øre. Hans kommentarer om den allierte krigføringen var nokså kritiske. Simpson er fortsatt døv på det ene øret.

Han var i Romania da Ceausescu falt, han så på at Nelson Mandela ble sluppet fri i Sør-Afrika, han var inne i Kabul før Nordalliansen: John Simpson har en tendens til å være der det skjer, alltid beredt med vittige, reflekterte og kunnskapsrike analyser. Simpson har blitt kalt den siste gentlemannen i britisk presse. Han er kultivert, sjarmerende og kan lire av seg historiske anekdoter om et hvilket som helst tema, og han bevarer sinnsroen når det spruter fra maskingevær rundt neste gatehjørne. Ikke dermed sagt at han er ukontroversiell. I sin nyeste bok, som handler om hvordan det 21. århundrets kriser og kriger ble dekket av pressen - fra Boerkrigen og de to verdenskrigene via Suezkrisa og Falkandskrigen til invasjonene i Irak og i Afghanistan - forteller han om den britiske regjeringens angrep på det de betraktet som BBCs proserbiske slagside under Kosovo-krigen i 1999. Statsminister Tony Blairs anklager rettet seg hovedsakelig mot John Simpson. I boka er Simpson kritisk, men avdempet i sin omtale av regjeringens håndtering av krigen, mens da debatten raste i avisene, var han krass i sitt forsvar. Han påpekte at han visste atskillig om Milosevic-regimets overgrep og propaganda, men at han samtidig «hardnakket nekter å kaste seg på alt dette sjåvinistiske snakket om nazisme, fascisme og onde imperier. Fakta snakker for seg selv».

Simpsons kritikk rettet seg ikke bare mot de NATO-allierte, som framstilte Slobodan Milosevic som en ny Hitler, men også mot pressekollegaer, spesielt de som satt limt fast bak en pult i London, New York eller i Paris, og som av mangel på egne erfaringer hengte seg på regjeringens hysteri. I boka «Unreliable Sources» roser han avisene og journalistene som har rapportert edruelig, klokt og korrekt fra krigene i det 20. århundret, men etter Simpsons gjengivelse å dømme, er disse i mindretall. Ofte har pressen feiltolket og feilrapportert. I noen tilfeller skyldes det latskap, ideologisk slagside eller at journalisten er en skruppelløs, kunnskapsløs sjarlatan, men som regel er årsaken misforstått regjeringslojalitet. Når det er krig på gang og landets soldater skal ut i felten, er nyhetsjournalister omtrent like objektive i sine analyser som en sportskommentator på en landskamp.

Denne lojaliteten var mer utbredt tidligere, men eksisterer fortsatt. Under opptrappingen til Irak-krigen var journalistikken i USA og Storbritannia preget av patriotisme og servilitet. Derfor har Simpson heller ikke sans for journalister som lar seg bli «embedded», altså utelukkende reiser i selskap med soldater. «Jeg ønsker ikke å tilbringe hele min tid i selskap med folk som jeg kan takke for min sikkerhet, min beskyttelse, min mat, min transport, og deretter at det forventes av meg at jeg skal være helt ærlig. Det vil unektelig alltid følge med en følelse av at du svikter deres tillit. Det er mye bedre å vandre rundt på egen hånd», har han sagt i et intervju med The Guardian.

Mange veteraner i faget har et nostalgisk forhold til pressehistorien. Det har ikke John Simpson. Selv om britisk presse har mange upålitelige og skrålete tabloidaviser, ikke sjelden eid av mediemogulen Rupert Murdoch, konkluderer Simpson med at kvalitetsaviser som The Guardian aldri har vært bedre. Krigsjournalistikkens basale utfordringer har alltid handlet om å finne ut hvordan man ska få sendt nyhetene hjem, ofte i kaotiske og farlige situasjoner. Den biten har blitt enklere i dag, med bærbare pc-er, digitale kameraer, e-post.

Samtidig er det dette teknologiske framskrittet som truer kvalitetsjournalistikken. Bloggere, sosiale medier og borgerjournalister tilbyr samme informasjon, gjerne raskere. Men opplysningene blir ikke sjekket og dobbeltsjekket før den offentliggjøres, slik i det minste idealet er i journalistikken. «Comment is free but facts are expensive», som det heter. Utsiktene er imidlertid ikke særlig lyse. I dag kuttes det i faktaavdelinger, det ansettes færre spesialister, undersøkende journalistikk blir nedprioritert og reisebudsjettene reduseres. Hva dette får for konsekvenser for journalistikken på lengre sikt, er det vel ingen som har oversikt over, men intuitivt høres det ikke ut som gode nyheter.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Den globale studenten

2010-05-13T21:33:00.000+02:00

Konkurransen om de skarpeste hodene blir stadig hardere. Henger Norge med internasjonalt?

Stian Bromark, Dagbladet.
Hvert år studerer rundt tre millioner mennesker på høyskoler og universiteter utenfor sine egne land. Det er en økning på 57 prosent i løpet av de siste ti åra. Nye universiteter i Kina, India og Saudi-Arabia konkurrerer nå med klassikere som Harvard og Oxford, mens vestlige universiteter oppretter egne avdelinger i Singapore og Sør-Afrika. Denne konkurransen for å tiltrekke seg de smarteste studentene er i ferd med å forandre verden, hevder Ben Wildavsky i sin nye bok: «The Great Brain Race. How Global Universities Are Reshaping the World».

Denne utviklingen skal vi omfavne, ikke frykte, mener Wildavsky. For rundt 100 år siden kom storøyde - og nokså snart; identitetsforvirrede - bondestudenter inn til hovedstedene. Rurale og urbane verdier ble blandet sammen og ristet godt, til felles glede for by og land. Slik er det fortsatt, men alt flere velger å bytte bort den nasjonale hovedstaden til fordel for globale impulser. Dermed kan man velge blant de beste lærestedene i verden, samtidig som man skaffer seg en flerkulturell kompetanse moderne bedrifter verdsetter.

Antallet utenlandske statsborgere som studerer i Norge har økt jevnt i den samme perioden, men veksten har stagnert noe de siste årene og Norge sender fortsatt flere studenter ut av landet enn vi mottar. Årsaksbildet er nok komplekst, men de mange reformene høyere utdanning har gjennomgått, som delvis har handlet om internasjonalisering, har skapt urolige og introverte læremiljøer, noe som knapt inspirerer til samarbeid på tvers av landegrensene. Dette vil kunne forandre seg når reformiveren ebber ut, men er viljen til stede?

Ikke hvis vi skal tro Dilek Ayhan, daglig leder i Alarga, en ideell organisasjon som gir råd til stat og næringsliv om hvordan de kan øke sin flerkulturelle kompetanse, og som rekrutterer mastergradsstudenter med familiebakgrunn fra verden utenfor Europa og USA. Nylig reiste hun til Washington for å dele sin viten med USAs president, mens en tilsvarende invitasjon til Norges statsminister forble ubesvart. Store norske bedrifter konkurrerer på det internasjonale markedet, men de vil stille med handikap uten ansatte som mestrer ulike språk og kulturer. I en kronikk i Aftenposten nylig, ramset Dilek Ayhan opp de tre t-kompetansene som trengs i dag: Talent, teknologi og toleranse. Det siste skorter det på, mener hun: «Selve tanken om mangfold og toleranse er ennå ikke godt nok utviklet i Norge.»

På Washington-konferansen der Ayhan deltok, snakket Barack Obama om viktigheten av å bygge bro mellom vesten og den muslimske verden, med universitetsmiljøer og næringslivsbedrifter som sentrale byggesteiner. Ayhan og Obama peker mot noe vesentlig: Det skal mer til enn vakker natur og rause stipender for at et land skal kunne hevde seg. Det krever mentalitetsskifte i alle ledd, fra student via professor til statsminister. Man kan si mye bra om rektorer på norske universiteter og høyskoler, men de snakker ikke slitsomt ofte om toleranse, flerkulturell kompetanse og dialog med den muslimske verden.

AUFs radikale drøm

2010-05-10T21:31:00.000+02:00

AUF vil gjøre Arbeiderpartiet rødere. Det er godt noe ikke forandrer seg.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Vi tar Ap til venstre», uttalte AUF-leder Marin Henriksen til Klassekampen torsdag. Foranledningen var konferansen AUF arrangerte i helga, ungdomsorganisasjonens svar på Arbeiderpartiets nye «ideologiske prosjekt», kalt Herfra til 2029. Arbeiderpartiet, og spesielt AUF, har sett seg lei på at Høyre får masse kreative innspill fra tenkesmier som Minerva og Civita, mens deres eget parti knapt får en smørbrødliste fra partisekretær Raymond Johansen. Temaene som ble diskutert på Sørmarka i helga, er de samme som moderpartiet har staket ut som de viktigste utfordringene de neste tjue åra - velferdsstaten, innvandring og miljø.

Det er en berikelse for den generelle samfunnsdebatten at Arbeiderpartiet og AUF forsøker å tenke høyt om framtidas utfordringer. Partiet har ingen Torbjørn Røe Isaksen eller Magnus Marsdal, som konstant minner Høyre og SV/Rødt om at de gamle tenkerne Adam Smith og Karl Marx fortsatt har relevans for vår tid. Da tyr man heller til seminarer der lett motstridende, men forutsigbare røster slipper til orde.

Arbeiderpartiet har greid seg fint uten ideologi de siste tjue åra, så hvorfor dette behovet for å forankre politikken i idésfæren nå? Hvis svarene ikke gir seg selv, er det ikke sikkert man krampaktig skal forsøke å tilpasse pragmatiske og framtidsbaserte løsninger til ideologisk tankegods fra 1800-tallet. Det minner litt om religiøse som frenetisk forsøker å finne svar i Koranen på hva vi skal gjøre med «Paradis Hotel», og ender opp med å tolke islams billedforbud som et relevant innspill.

Røde-Martin vil dra Arbeiderpartiet ideologisk mot venstre. Omtrent der moderate SV befinner seg. «Mot venstre» har vært mantraet i AUF siden tidenes morgen. Etter at Jens Stoltenberg og Turid Birkeland forlot ledervervene i AUF og overlot roret til Trond Giske i 1992, har ungdomsorganisasjonen riktignok hatt et sterkere venstreimage enn tidligere, men det har ikke hjulpet stort. Etterfølgerne til Birkeland sitter i dag i sentrale maktposisjoner. De kan klandres for mye, men ikke at de er spesielt radikale. Giske flørter riktignok fortsatt med LO, men hvem vet hva vår handelsminister nå mener om EU. Anniken Huitfeldt er en koselig kulturminister. Eva Kristin Hansen sitter midt i smørøyet som leder for Sør-Trøndelag Arbeiderparti, mens Gry Larsen gjør en utmerket jobb som statssekretær i utenriksdepartementet.

Hva vil skje med AUFs nåværende leder? Mirakler har skjedd, men ikke i politikken. Alle hans forgjengere har endt opp som ansvarlige og moderate forvaltere av Norge AS. Denne ansvarliggjøringen skyldes ikke bare at «den som ikke er radikal når han er ung, mangler hjerte, og den som ikke er konservativ når han er gammel, mangler hjerne», men først og fremst at radikale AUF-ere som får innflytelse etter hvert skjønner at det egentlig ikke er noe saklig grunn til å misunne SV de sju prosentene i oppslutning.

Dreyfus og kampen mot terroristene

2010-05-07T21:25:00.001+02:00

Jødehat, terrorbekjempelse, menneskerettsaktivisme – Dreyfussaken er brennaktuell.

Stian Bromark, Ny Tid
Man kan spørre seg om det er tilfeldig: I det siste har det utkommet en rekke bøker om justismordet mot den fransk-jødiske offiseren Alfred Dreyfus (1859-1935), som i 1894 ble arrestert og året etter dømt for spionasje til fordel for Tyskland. Louis Begleys ”Why the Dreyfus Affair Matters” er den som nok kommer nærmest et svar på hvorfor Dreyfussaken betraktes som aktuell. Begley ble født Ludwik Begleiter i en del av Polen som i dag tilhører Ukraina. Han overlevde Holocaust, og flyktet til New York i 1947. Som advokat og skjønnlitterær forfatter har han engasjert seg for ytringsfrihet og menneskerettigheter, blant annet som leder for PEN-klubben i USA. I ”Why the Dreyfus Affair Matters” kommer liv og praksis sammen: Justismordet handlet ikke bare om simpelt jødehat, slik Begley ser det, saken har overføringsverdi til for eksempel dagens terroristbekjempelse.

Dreyfus ble en syndebukk og et symbol på datidens utbredte antisemittisme: Han ble dømt på bakgrunn av forfalskede dokumenter, fratatt sine militære utmerkelser i en offentlig seremoni til lyden av publikum som ropte ”Død over jødene” og deretter sendt til Djeveløya i Sør-Amerika, der meningen var at han skulle råtne bort resten av livet i isolat. Offentlig påtrykk fra franske og europeiske intellektuelle, som Emil Zola og vår egen Bjørnstjerne Bjørnson, førte etter hvert til at saken kom opp på nytt, Dreyfus ble frikjent og fikk oppreisning slik at han kunne gjenoppta sin militære karriere. En annen som fulgte Dreyfussaken med argusøyne, var den østerriksk-jødiske journalisten Theodore Herzl. Dersom jøder ikke en gang kan forvente rettferdig behandling i siviliserte og opplyste Frankrike, resonnerte han, har vi ikke noe annet valg enn å oppgi assimilasjon og heller kjempe for en egen jødisk stat. Det gjorde at han og Herzl regnes som sionismen og den moderne staten Israels far.

Advokaten Louis Begley fokuserer primært på det juridiske spillet rundt Dreyfussaken. Rettssaken ble den første prøvesteinen for det moderne franske rettsvesenet. Stilt overfor utfordringen ”Skal vi la loven og prinsippene styre utfallet, eller er det tillatt å la nasjonale, prekære hensyn veie tyngre?”, valgte justisens voktere å gå for det siste. Muligens var det klokt i øyeblikket, men saken har etterlatt seg et arr i den franske sjela som gjør at Dreyfus’ ånd er til stede i nær sagt enhver demokratidebatt den dag i dag. Begley bruker dilemmaene fra slutten av 1800-tallet til utforske Bush-administrasjonens strategi i terrorbekjempelsen. Ikke overraskende er Begley kritisk. Han sammenligner rett og slett Dreyfus med fangene i Guantanamo og Abu Graib; de er blitt fratatt grunnleggende menneskerettigheter, omgivelsene har vært ugjestmilde og de aller, aller fleste er blitt erklært uskyldige. Parallellen kan trekkes videre til alle myndigheter som i sin iver etter å fange terrorister undergraver sine borgeres fundamentale verdier og rettigheter. Det gjelder, paradoksalt nok, borgerne selv også. En undersøkelse i forrige uke viste at hver tredje nordmann godtar bruk av tortur – hvis det forhindrer tortur.

Som med Dreyfussaken var det internasjonalt press – fra menneskerettighetsorganisasjoner, journalister og advokater – som tvang de amerikanske myndighetene til å gjøre noe med Guantanamo og Abu Graib. Sammenligningen er ikke tilfeldig. Dreyfussaken dannet skole for hvordan demokrati-, freds- og menneskerettighetsforkjempere arbeider for å skape blest om sine saker. Når stillferdig diplomati og lobbyvirksomhet ikke når fram, tyr man til effektive mediekampanjer som vekker folks engasjement, for på den måten å minne politikerne om at det er ikke er sikkert at de blir gjenvalgt. Dreyfus var paradoksalt nok ingen dreyfusianer selv. Hans berømmelse førte til at mange ville ha ham til å underskrive appeller for løslatelse av andre uskyldig dømte, men han nektet plent. Han ville bare være i fred. Symbolet Dreyfus ville ikke være et symbol, men en lojal major. Heldigvis er folk flest uegnet til å vurdere sin egen bruksverdi.

Typisk Irving

2010-05-06T21:21:00.000+02:00

John Irving gjentar seg. Noen ganger gjentar han seg bedre, andre ganger dårligere. Hans nyeste roman, ”Siste natt i Twisted River”, havner i siste kategori.

Stian Bromark, Dagbladet.
Du kjenner igjen en Woody Allen-film, du blir raskt fortrolig med lydbildet til Radka Toneff og du vet garantert hva du får når du åpner en ny roman av den amerikanske forfatteren John Irving. Ikke dermed sagt at forutsigbarhet reduserer kvalitet, tidvis tvert imot, men når plottets gang, tone, stil og symboler beveger seg i etablerte mønstre, blir det mer påtrengende å sammenlikne det nye med det gamle. Woody Allen har nok laget sine beste filmer, Toneff er død, og John Irving, ser det ut til, må anstrenge seg mer hvis han skal overgå sine moderne klassikere: «Garps bok», «Hotell New Hampshire» og «En bønn for Owen Meany».

Slik ser de typiske Irving-ingrediensene ut: Handlingen er som regel lagt til New England og Iowa, noen av personene driver med brytesport, andre er prostituerte eller lever av å skrive. En bjørn dukker helst opp. Noen blir utsatt for en dødsulykke og/eller skjærer av seg kroppsdeler. Familieforholdene er dysfunksjonelle, og mor/far er gjerne fraværende. De seksuelle forholdene er sjelden A4, ofte utfolder de seg mellom yngre menn og eldre kvinner og/eller utspiller seg som trekantdramaer. Som regel oppstår det bisarre og tilfeldige hendelser/ulykker i begynnelsen av romanen som får uante og uoversiktlige følger for resten av fortellingen. Innimellom får leseren utallige bihistorier som kunne fungert som korte, avsluttede noveller.

Så hva handler John Irvings nye roman om? Mer av det samme. «Siste natt i Twisted River» åpner dramatisk. Med en dødsulykke. Året er 1954. Den unge tømmerfløteren Angel sklir og drukner, omtrent på samme sted som leirkokken Dominic Baciagalupos kone Rosie druknet ti år tidligere. Noen dager seinere forveksler kokkens sønn, tolv år gamle Daniel, farens elskerinne med en bjørn og slår henne i hodet med ei stekepanne, så hun dør. Hun var kjæresten til byens eneste politimann, den voldelige og uberegnelige Carl, så kokken bestemmer seg for å flykte fra Twisted River sammen med sønnen. Hans beste venn Ketchum hjelper dem på veien. Dominic og Daniel setter av gårde i retning Angels hjemby Boston, og slik begynner en lang fortelling om hevn, skyld og flukt. I femti år jakter Carl på sin kjærestes drapsmenn, og nesten like lenge flykter Dominic og Daniel fra by til by, der de stadig forandrer jobber og identiteter. Dominic fortsetter å jobbe som kokk, Daniel blir en suksessrik forfatter. Og ja - politimannen finner dem til slutt.

Både Daniel og faren innleder mange forhold til modne kvinner. Prostituerte dukker opp. Daniels forfatterkarriere har sterke likhetstrekk med Irvings egen og fornøyelig nok blir også Daniel kritisert for at han gjentar seg selv. Irving har åpenbart også hatt moro av å inkorporere kjente forfatterkolleger i romanen, som Salman Rushdie, Raymond Carver og Kurt Vonnegut. Sistnevnte roser Daniels debut for å være «en av de beste romanene han noen gang hadde lest». Ulykkene er tallrike. Daniels sønn Joe dør også, i en bilulykke - med kjæresten ved sin side og noe langt, hårete og dinglende ut av den åpne buksesmekken. Ketchum truer med å kutte av seg venstrehånda. Og han hadde et forhold til kokkens kone (trekantdrama). Han jakter på bjørn. Daniel vokser opp uten en mor, som hans sønn vokser opp uten en mor - som kokken Dominic vokser opp uten en far. Joe driver med bryting. Twisted River ligger i New Hampshire, Daniel går på forfatterskole i Iowa.

Ingen tvil om at John Irving har funnet sin suksessformel. Ved hjelp av disse ingrediensene utforsker han de store spørsmålene i livet, som kjærlighet, hevn, minner, skyld, fravær, død. Historien drives framover av tilfeldigheter, men siden handlinger ofte motiveres av det som har skjedd i fortida, virker det snarere som om det er skjebnen som får fritt spillerom. De fleste forfattere som tror på et plot, er overtroiske, som Irving bemerker i en parentes. Irving tematiserer hvordan barndom påvirker oss som voksne, og hvordan fortiden/familien griper inn når framtiden/individet formes, men det er også noe med Irvings romankomposisjoner som utfordrer denne tematikken. Tilfeldigheter dominerer i fortellingen, men ikke én setning eller ett punktum i romanen er overlatt til tilfeldighetene. Tråder og bihistorier som tilsynelatende forsvinner i intet, dukker pliktoppfyllende opp seinere og snører fortellingen sammen til et ryddig garnnøste.

Det er nok urimelig å klandre en forfatter for å være en durkdreven historieforteller, men kanskje fordi det faktisk skjer så lite i løpet av de seks hundre sidene - de flykter til et nytt sted, finner en jobb på en ny restaurant og innleder nye kvinneforhold, og innimellom dør noen - eller kanskje fordi Irving ikke borer dypt nok i menneskesinnets avkroker eller kanskje fordi romanen ikke er så «burlesk og overdådig» (forlagets reklame) som Irving-produkter er på sitt beste, så stiller i hvert fall denne leseren seg noe likegyldig til «Siste natt i Twisted River». Spenningsmomentet er om politimannen Carl finner Daniel og Dominic og om han kommer til å drepe dem. De lever sine liv på rømmen, men hovedpersonene blir etter hvert så gamle og avstumpede i sitt følelsesliv at det ikke virker som om de bryr seg om de blir drept eller ei. Så hvorfor skal leserne det, da?

Som livsnyteren Ketchum sier til den intellektuelle forfatteren Daniel: «Du unnviker stadig de mørkere temaene. (…) Du skriver liksom i utkanten av ting.(…) Du må stikke nesa ned i det aller verste og forestille deg alt, Danny». Det samme kunne vært sagt til Irving. Det er ikke overdådig og det er ikke spesielt burlesk, men fansen er sulten og vil nok bli mett og tilfreds. Romanen fikk blandet kritikk da den utkom i USA, fra terningkast én til panegyrikk. Sannheten ligger nok et sted imellom: «Siste natt i Twisted River» er klassisk irvingsk, med det kvalitetsstempelet som automatisk følger med merkevaren, men det minner mer om tidtrøyte enn mesterlig, underholdningsrik og grenseoverskridende litteratur. John Irving har vært en bedre John Irving.

Sions vises protokoller, JFKs kjærlighetsbrev og andre bedragerier

2010-05-02T22:22:00.001+02:00

Et nytt Shakespeare-manus er funnet! Eller er det falskt? Historien om litterære bedrag er like gammel som litteraturhistorien selv.

Stian Bromark, Dagbladet
Nylig publiserte professor Brean Hammond bevis for at tragedie-komedien ”Double Falsehood” av Lewis Theobald er basert på et ekte, tapt Shakespeare-stykke kalt ”Cardenio”, slik Theobald hevdet da han fikk satt det opp i 1727. Han ble den gangen aldri trodd og anklaget for å være en bedrager. Nå får han altså støtte av en professor i britisk litteratur, som har brukt ti år på detektivarbeidet. Ifølge avisa The Guardian er det stor sjanse for at stykket vil bli satt opp på Royal Shakespeare Companys teater i Stratford. Hvis det skjer, og stykket blir anerkjent som ekte Shakespeare-vare, er det ett av få tilfeller der et kjent litterært bedrageri får en lykkelig slutt. Men hvem vet. Stykket heter ”Double Falsehood” – dobbel falskhet – så det er mulig vi ikke får se slutten på runddansen i vår levetid.

Det startet med grekerne for 2500 år siden. Den stoiske filosofen Dionysios forfalsket et stykke av den greske tragediedikteren Sofokles utelukkende for å ydmyke en akademisk rival. Siden har ”ekte” litteratur alltid gått hånd i hånd med den ”falske”, som malerikopiene innenfor kunstverden. Med all respekt for verdens litteraturhistorie, er fortellingen om parasittene, kjeltringene og falsknerne langt mer fascinerende, kuriøs og dramatisk enn den etablerte kanon – i hvert fall slik den gjengis av den britiske journalisten og forfatteren Melissa Katsoulis i hennes nye bok om det litterære plagiatets historie, ”Telling tales. A history of Literary Hoaxes”. Kjærlighetsbrev mellom JFK og Marilyn Monroe, selvbiografien til en av verdens rikeste menn, Howard Hughes, 14 år gamle Anthony Godby Johnson som var døende av AIDS og som utga sin historie i ”A Rock and a Hard Place” – noen har diktet det opp, mange har blitt lurt. Den 14 år gamle gutten eksisterte aldri, bare i hodet til Vicki Johnson, som lot som om hun var hans adoptivmor.

De fleste bedragerne er ute i uærlig ærend. De skriver litteratur utgitt for å være skapt av berømtheter, av økonomiske eller ideologiske årsaker. Eller i noen tilfeller, av kjærlighet: På slutten av 1700-tallet i England vokste gutten William Ireland opp. Rundt ham var det på mote å samle verdifulle og antikke gjenstander. For å få oppmerksomhet fra sin bibliofile far, som mente gutten var dum og håpløs, presenterte William noen papirer for sin far som angivelig skulle stamme fra Shakespeare. Faren ble besatt og ga sønnen all den oppmerksomheten han alltid hadde lengtet etter. William fortsatte å framskaffe tapte Shakespeare-skatter fra sin anonyme giver (egentlig var han bare kreativ på gutterommet), og faren ble en berømthet i London. Selv om kritiske røster etter hvert meldte seg, nektet faren å se sannheten i øynene. Bedrageriet ble til slutt avslørt da William ga faren sin et ukjent Shakespeare-stykke, som ble satt opp på teater, men som var så full av historiske blundere at selv en amatør ville kunne avslørt ham. Til sin død nektet faren for at han ble lurt. Sønnen forble elsket.

Andre bedrag er farligere. ”Sions vises protokoller” handler om en hemmelig jødisk konspirasjon for å overta verdensherredømme, utmeislet ved den første sionistkongressen i Basel i 1897. Den ble publisert første gang i sin helhet i Russland i 1905. Opphavet til dette innflytelsesrike skriftet er noe tåkete, men alt peker mot en russisk etterretningsagent ved navn Pytor Ivanovich Rachovsky. Allerede i 1921, samme år som boka ble oversatt og utgitt i Norge, ble protokollene avslørt som falsknerier av en journalist i britiske The Times. Protokollen var i stor grad omskrevne versjoner av tidligere verker, deriblant et satirisk stykke av franskmannen Maurice Joly og romanen ”Biarritz” av tyskeren Hermann Goedsche. Likevel ble den brukt om og om igjen utover på 1930-tallet i Tyskland og i Øst-Europa for å legitimere det voksende jødehatet, blant annet siterer Hitler den i ”Mein Kampf”. Med Holocaust skulle man tro at dette skriftet ble erklært dødt og maktesløst, men det lever et virilt liv i nynazistiske miljøer, i lærebøker i Saudi-Arabia, og som historisk tv-dokumentar i Iran.

Ved siden av Shakespeare, som er mest populær å plagiere, er mange berømte bedragerier i moderne tid knyttet til Nazi-Tyskland. Det ble oppstandelse i Vest-Tyskland i april 1983 da magasinet Stern publiserte utdrag fra hittil ukjente Hitler-dagbøker. Stern betalte 10 millioner tyske mark for de seksti små bøkene. Både journalisten og selgeren fikk bøter og fengsel, mens magasinet fikk seg en stygg ripe i lakken. Det er forståelig at småkriminelle forsøker å tjene gode penger på kjendiser, men hvorfor velger noen å dikte på seg jødiske lidelseshistorier? I boka ”Fragments: Memories of a Wartime Childhood”, som utkom i 1995, hevdet Binjamin Wilkomirski at han var en Holocaust-overlevende. Det var han ikke. Misha Defonseca utga “Misha: A Memoire of the Holocaust Years” i 1997. Også den var oppspinn. Filmrettighetene til Holocaust-overleveren Herman Rosenblats “Angel at the Fence” ble solgt for 25 millioner dollar i 2009, men etter at Rosenblat innrømmet at han hadde diktet opp sentrale hendelser, blir det en film om bedrageriet i stedet. I disse tilfellene handler det ikke nødvendigvis om penger. Flere bedragere som utgir seg for å ha sterke lidelseshistorier kommer med lignende forklaringer: Det var sånn for meg, dette er den egentlige meg.

Like gåtefullt er spørsmålet: Hvorfor kommer det uforholdsmessig mange bedragere fra Australia? Melissa Katsoulis har ingen god forklaring. Flere av eksemplene handler om hvite australere som utgir seg for å ha tilhørt urbefolkningen, aboriginerne. Det samme er for øvrig tilfellet i USA, men der er det indianerne som gjelder. Kanskje er forklaringen så enkel at lidelseshistorier selger. Det var i hvert fall forklaringen amerikanere James Frey ga da det ble avslørt at hans bestselger, memoarboka ”A Million Little Pieces” (2003), var oppdiktet. Han forsøkte først å få den antatt hos forlaget som roman, men forlaget tipset ham om at lidelseshistorier har et større markedspotensial. Kanskje henger det også sammen med en annen interessant observasjon Melissa Katsoulis gjør seg: Mange av bedragerne er mennesker som har slitt med å skaffe seg suksess på egen hånd, som gjennom bedrageriet skaffer seg den oppmerksomheten deres egen originalitet ikke har gitt dem. De har følt seg marginalisert, støtt ut av det gode selskap. Påfallende mange av dem har vokst opp med bare én mor eller far. Dermed er veien ikke lang til å påta seg en annen identitet som marginalisert – som Holocaust-offer, AIDS-gutt eller aboriginer.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Skal vi ikke dele rettferdig?

2010-04-24T09:32:00.000+02:00

Skolebøker er fulle av politisk propaganda, ifølge Frp's Sylvi Listhaug. Og bra er det.

Stian Bromark, Dagbladet
I går plasserte Frp's sentralstyremedlem Sylvi Listhaug alle våre fordommer i skammekroken: Hun har lest en håndfull lærebøker i grunnskolen og funnet ut at de er fylt med politisk propaganda. Så Frp-ere leser altså bøker. Det er oppløftende. Derimot er det vanskeligere å forholde seg til de innsiktene hun har kommet fram til etter å ha saumfart pensumet våre barn blir utsatt for i klasserommene: Bøkene er fulle av skremselspropaganda og feilinformasjon, mener hun. Det er nesten som å lese partiprogrammet til partiet Rødt av og til, sa Listhaug til Dagbladet i går.

Hun kommer med eksempler, spesielt hentet fra den populære boka «Kosmos 10»: «I fattige land slår ofte bedrifter fra rike land seg ned. De flytter dit for å få billig arbeidskraft slik at de kan produsere varer så rimelig som mulig. Produksjonen gir ofte mye søppel og annen forurensing», «Å gå til krig for å bekjempe terror fjerner ikke dens årsaker. Mange mener derfor at krig ikke er det rette virkemidlet mot terrorisme.», «Slik det er i dag, vet vi at det er nok mat til alle menneskene på jorda. Vi må bare få en rettferdig måte å fordele den på. Rike land må derfor være villig til å gi avkall på noe av velstanden sin.»

Det er prisverdig at noen tar seg bryet med å lese ungenes lærebøker. Dette er litteratur med stor påvirkningskraft, som sirkulerer utenfor offentlighetens søkelys. De som bestemmer om skolebøkene holder mål og er i takt med tiden, er skolene og lærerne selv - og skolebøkene er gjerne skrevet av nåværende eller tidligere lærere. Det oppsiktsvekkende er Sylvi Listhaugs «sjokk» over å oppdage at disse bøkene er venstrevridde. Har hun ikke gått på skole? Listhaug er født i 1977. Dermed er sjansen stor for at hennes lærere tilhørte den nye radikale generasjonen som inntok lærerværelsene på begynnelsen av 1970-tallet, og som introduserte hamskiftet i norsk skolevesen - fra å være en konservativ og autoritær bastion til å bli en frisone for liberalt tankegods og eksperimentell pedagogikk.

Der er vi fortsatt. Skolen har forandret samfunnet og omvendt. Det Listhaug betrakter som «feilinformasjon» er i dag mainstream tankegods. «Politisk korrekt», om du vil. Det er der skolebøkene skal befinne seg, de skal ikke kopiere Frp's særegne verdensbilde. Dessuten baserer Listhaug seg på en forenklet oppfatning av hvordan skoleundervisningen foregår. Skolebøker er bare én av flere informasjonskilder unger benytter seg av. Resten kommer fra lærerens munn, et anarkistisk internett, kloke og ukloke foreldre, meningsrike medelever, nyheter på tv, og aviser. At barn tross meningsmangfoldet høres ut som om de er medlem av SV, trenger ikke bety at lærebøkene er radikale. Det kan like gjerne skyldes at de er i en alder der egoismen som politisk alternativ ikke framstår som spesielt tiltrekkende. Hvis det er noen trøst for Sylvi Listhaug, blir mange kvitt denne vegringen når de blir godt voksne.

Orientering i vår tid

2010-04-23T22:30:00.000+02:00

Ny Tid og SVs forløper, Orientering, var ikke så balansert i sin øst-vest-kritikk som myten skal ha det til. Venstresiden i dag kan ta lærdom av historien.

Stian Bromark, Ny Tid
Onsdag denne uka ble firebindsverket ”Norsk presses historie 1660-2010” lansert. Hans Fredrik Dahl er hovedredaktør for de rundt 2000 sidene, og alt som kan krype og gå av medieforskere har bidratt med vettuge tekster om små og store aviser. Hvis man leser siste bind (redigert av Guri Hjeltnes), som tar for seg perioden 1945 til 2010, blir man slått av hvor mye plass Ny Tid og partiet SF/SVs forgjenger, Orientering, er viet. Under overskriften ”En råk i isen” får Orientering et eget kapittel på 24 store og tettskrevne sider. Ingen andre aviser på det norske avismarkedet de siste 50-60 årene får et like sterkt fokus. Dagbladet, Aftenposten, VG, Dagsavisen og annen riksdekkende presse blir nevnt gjennomgående, men ikke i egne kapitler der det inngående drøftes avisas redaksjonelle og politiske innstilling – og avisas særegne posisjon i det polariserte partipresseklimaet under Den kalde krigen.
Orientering sprang ut av NATO-opposisjonen i Arbeiderpartiet som bygde seg opp på tampen av 1940-tallet. Stortingsrepresentant Jacob Friis gjorde et hederlig forsøk på å starte opp avisa høsten 1952, men ble avløst av mindre Moskva-vennlige aktører på nyåret 1953, deriblant Ap-politikeren Karl Evang og journalisten og forfatteren Sigurd Evensmo. De meislet ut et nytt grunnlag for avisa. Orientering skulle representere Det tredje standpunkt, brobyggerposisjonen, slik den offisielle norske utenrikspolitikken hadde vært før Arbeiderpartiet meldte Norge inn i NATO i 1949: ”Ansvaret for den økende krigsfaren må deles av begge stormaktsblokkene, og vår kritiske vurdering av de mellomfolkelige konfliktene vil derfor rette seg både mot Øst og Vest”. Sigurd Evensmo ble avisas redaktør og var aktiv i redaksjonen de nærmeste tiårene. I 1961 var Orientering en viktig byggestein i dannelsen av partiet SF. I 1975 skiftet avisa navn til Ny Tid, partiet til SV.

Omtalen av Orientering i ”Norsk presses historie” har likhetstrekk med den man finner i andre verk Hans Fredrik Dahl har vært ansvarlig for de siste årene, som seksbindsverket ”Norsk idéhistorie” og boka om ytringsfrihetens historie, ”Hvor fritt et land?”. Men der disse verkene har vært hyllende og ukritiske, og bekreftet avisas ideal om å være en brobygger mellom USA og Sovjetunionen og et fristed for annerledestenkning, er forskningsarbeidet som ligger til grunn for ”Norsk presses historie” grundig og nyansert. I 1999 skrev Kjetil A. Knarlag en hovedfagsoppgave der han undersøkte Orienterings syn på Sovjetunionen på 1950-tallet, og han konkluderte med at avisa var langt mer kritisk mot USA enn den var mot Sovjetunionen. Kapitlet om Orientering i ”Norsk presses historie” er basert på ny forskning, men forfatteren, Birgitte Kjos Fonn, har kommet til den samme konklusjonen. Som hun skriver med en anelse understatement: ”Men mens det tilsynelatende systematisk ble rapportert om menneskerettsbrudd og riper i demokratiet i USA, var ikke bekymringen for menneskerettighetssituasjonen i Sovjet-området alltid betingelsesløs”.

Kom denne slagsiden av at avisa var full av kommunistsympatisører? Fonn avviser en slik forklaring: ”Totalt er det vel så stor grunn til å betrakte Orientering som et antiautoritært heller enn et kommunistinspirert opprør mot Arbeiderpartiet fra venstre”. Helhetsbildet fortoner seg slik, men det er ingen tvil om at det var sterke krefter i Orientering, og senere i partiet SF, som hadde en svakhet for regimene i øst. Den som mest av alt forsøkt å stogge disse kreftene, var Sigurd Evensmo. Orientering/SF var ikke en enhetlig blokk, men en konstant kampsone der ulike aktører og fraksjoner til venstre for Arbeiderpartiet kjempet om definisjonsmakten. I 1962 tok Evensmo et kraftig oppgjør med de kreftene innen avisa og partiet som han mente var for øst-orienterte, og innrømmet at avisa hittil hadde brukt uforholdsmessig mye plass til å kritisere vestmaktene. Han gikk til og med så langt som at han sammenlignet situasjonen på begynnelsen av 1960-tallet med situasjonen på 1930-tallet, da venstresiden tviholdt på illusjonene om Sovjetunionen fordi man hadde behov for å tro. Senere på 1960-tallet var det krefter i partiet og avisa som ivret for tettere samarbeid med de Kina-hyllende ungdommene, senere kalt AKP-ml. I 1975, foran dannelsen av SV/Ny Tid, var flørtingen med det norske kommunistpartiet tankeløs og, viste det seg, formålsløs. Evensmo kjempet imot hele veien, men tapte.

Til tross for idealer om Det tredje standpunkt har Orientering/SF en slagside gjennom avisas og partiets levetid, med varierende intensitet. Hvorfor ble det sånn? Én forklaring er at Orientering ville kompensere for det avisa mente var en altfor servil USA-holdning fra regjeringen/Arbeiderpartiet. Informasjonsbalansen krevde at man tippet den andre veien. Slagsiden østover i Orientering kompenserte for slagsiden vestover i øvrig norsk presse. Orienterings mål var dessuten å unngå stormaktskonfrontasjoner. Å kritisere Moskva for fundamentalt ville være å innrømme Washingtons rett til å ruste opp, som igjen ville øke konfliktnivået. Dermed var det klokere å tie. En tredje ideologisk forklaring henger sammen med en større, lei tendens til relativisering, utbredt på venstresiden i Norge og verden for øvrig, da som nå.

I Orientering kunne man lese at USA var ”like totalitært som Sovjetunionen”. Det var det ikke, og Orientering motbeviste det i hvert nummer, all den tid mye av avisas informasjon var basert på amerikanske, kritiske publikasjoner, ikke på sovjetiske – der fantes det bare én Sannhet, Pravda. Balansekunst, med utgangspunkt i syndregistret hos begge maktblokkene, ville ført til at man kritiserte USA mindre enn Sovjetunionen, ikke mer. Men fordi man ville være en motrøst, av prinsipp, endte man opp med direkte eller indirekte å støtte udemokratiske krefter. Det er ikke uvanlig å støte på dette i dag også. Venstresidehelter som Michael Albert og Arundhati Roy har for eksempel dratt paralleller mellom Osama bin Laden og George W. Bush. Slavoj Zizek mener det er de venstreradikales oppgave å motarbeide det liberale demokratiet, ikke totalitarismen. Uansett hvilket diktatur i verden som diskuteres, vil Noam Chomsky insistere på at USA alltid er verst.

Den kalde krigen er slutt, men de geopolitiske konfliktene fortsetter. Den som søker mellomposisjoner og brobyggerideer i den harde retorikken som brukes når vi i dag diskuterer temaer som terrorisme, rasisme, ytringsfrihet, minoritetsrettigheter, militær intervensjon, multikulturalisme, globalisering, amerikanisering, vil støte på de samme dilemmaene kretsen rundt Orientering gjorde. For en som vil forsvare det moderne, flerkulturelle Norge, sitter det langt inne å gi Frp innrømmelser. Den som betrakter muslimer i Europa som en utsatt minoritet, vil trolig mene det er usmart å trykke karikaturer av Muhammed – og risikerer å framstå som motstander av ytringsfriheten. USA burde ikke invadere Iran, nei vel, men man trenger ikke dermed hylle president Mahmoud Ahmadinejad som demokrat.

”Norsk presses historie” vier mest plass til Orientering på 1950-tallet. Det var en tid preget av svart/hvitt-tenkning, der dine venners fiender var dine fiender, der du enten var med eller mot oss. Selv om Orientering inntok en mellomposisjon, var avisa likevel preget av en omfattende, helhetlig ideologi som forpliktet fra sak til sak og skapte en forutsigbarhet i reaksjonsmønstret. På den tiden ville det vært utfordrende å innta standpunkter som at invasjonen i Serbia var nødvendig, mens Irak-invasjonen var det ikke, at jøder stort sett er bra folk, mens Israel har betydelig forbedringspotensial, at selv om vestlige demokratier har sine skavanker, er det tross alt en bedre styringsform der enn i et hvilket som helst kvasidiktatur, at Tyrkia bør med i EU, ikke nødvendigvis Norge, at rettferdigheten må seire i Palestina, men gjerne uten Hamas. I dag er det i større grad mulig å innta partikulære, midlertidige standpunkter, der a ikke nødvendigvis fører til b. Riktignok blir man fort betraktet som overløper og man risikerer å gi ammunisjon til de som ellers er politiske meningsmotstandere, men det reduserer sjansen for at man havner i rollen som støttespiller for despoti og undertrykkelse.

Stian Bromark har skrevet biografien ”Sigurd Evensmo. Alene blant de mange” (2009) sammen med Halvor F. Tretvoll.

Allahs utsendte komikere

2010-04-19T20:16:00.000+02:00

Muslimer kan være veldig morsomme. Ikke le.

Stian Bromark, Dagbladet
«Det finnes ikke humor i islam». Slik talte Irans fremste revolusjonære, ayatollah Khomeini. Hans private meninger skal han få ha i fred, der han hviler under jordskorpa eller flakser rundt i paradiset, men mer bekymringsfullt er det at så mange fortsatt tror på ham – spesielt ikke-muslimer. For det er bildet vi har av Muhammeds tilhengere: De er gledesløse mørkemenn, ute av stand til å forstå selv dødsmorsomme vitser, som bilde av profeter med bomber i turbanen.

«Halalkomedie? Du kan like gjerne spørre etter halalbacon», som den britisk-pakistanske
komikeren Shazia Mirza har formulert det – ett av mange eksempler på at vårt bilde er endimensjonalt.
Her hjemme har vi Shabana Rehman, som lørdag fikk sitt private liv og offentlige virke brettet ut i dokumentaren «Shabanas valg» på NRK, vi har Lisa Tønne og vi har Zahid Ali, som alle har lagd humor ut av stereotypier om innvandrere og religion. For noen år siden hadde sitcom-en «Little Mosque on the Prairie» stor suksess i Canada; idyllen brytes i den etnisk homogene, fordomsfulle og kristne landsbyen Mercy da de muslimske innbyggerne skal bygge sitt et gudshus. «Vi kommer til å bygge en moské i det gamle bedehuset. Skal du si det til Jesus, eller skal jeg?», spør muslimenes leder landsbypresten. Produksjonsselskapet bak serien heter FUNdamentalist Films, med slagordet «Putting the 'fun' back into fundamentalism.»

I dag besøker Mohammed Amer og Azhar Usman fra den amerikanske komediegruppa «Allah Made Me Funny» Norge, invitert av ungdomsorganisasjonen Ung Muslim.
Stand-up-showet holdes på Litteraturhuset i Oslo i kveld, og er verdt å få med seg for alle som innbiller seg at det ikke er mulig å spøke med 11. september, selvmordsbombere, flerkoneri, Taliban og muslimsk familieliv. «As-salamu alaykum! Siden det er noen ikke-muslimer i salen, i tillegg til min familie, skal jeg forklare hva det betyr. Det betyr 'Vi skal drepe dere!'» «Hva er de fremste stereotypene om muslimer? Jo, at mennene er terrorister og kvinnene undertrykt. Hallo, har du noen gang vært i et muslimsk hjem? Hadde folk tatt seg bryet med å undersøke saken, ville de funnet ut at det er nøyaktig
motsatt!». «Jeg har en kompis som sa: 'Jeg er skikkelig ikke interessert i organisert religion'. 'Flott' svarte jeg. 'Bli en muslim.
Vi er verdens mest uorganiserte folk!'».

Muslimske komikere slår stadig vitser om hvor lite sans for humor muslimer har – i saler fulle av muslimer og ikke-muslimer som ler seg skakke. Religioner og minoriteter er i seg selv godt vitsemateriale, men hvis man legger til stereotypier og fordommer, får man en eksplosiv blanding. I munnen på nynazister blir vitsene rasistiske. Kommer de samme vitsene fra muslimer, fungerer de avvæpnende. Muslimsk humor, som jødisk og kristen humor, tar brodden av religionens mest umoderne sider og bygger bruer over til sekularismen og humanismen – forutsatt at avsenderen vil noe mer enn bare å provosere.

Store peniser, gjerrige jøder og homofile barn

2010-04-17T20:18:00.000+02:00

Blir vi mest påvirket av arv eller miljø? Etter ukesvis med bråk i kjølvannet av tv-serien ”Hjernevask” kommer boka og viser at vi omtrent der vi startet.

Stian Bromark, Dagbladet
Med forbehold om genetisk mutasjonskomplikasjoner: Er det ikke littegrann morsomt at Harald Eia og Ole Martin Ihle utkommer med Hjernevask-boka si omtrent samtidig som innvandrerskepkikeren Ole Jørgen Anfindsen lanserer sin megapamflett ”Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet”? Eia/Ihle startet boka med å kritisere den akademiske latteren, som dukker opp i samfunnsfagmiljøet når det antydes at det skjuler seg genetiske forklaringer bak skilsmissestatistikken, men siden undertegnede ikke er akademiker, forbeholder han seg retten til å se komikken i at disse to bøkene utkommer samtidig. Alternativet er å bli konspiratoriker, og fundere på om noen – inkludert statskanalen – har en masterplan for å gjeninnføre raselæren i Norge.

Ole Jørgen Anfindensens ”Selvmordsparadigmet” og Harald Eia/Ole Martin Ihles ”Født sånn eller blitt sånn?” er like i anslaget. Forfatterne har mulitikulturalistene som skyteskive, begge bøkene tar et oppgjør med det politisk korrekte og begge insisterer på at naturvitenskapen er en underkjent drivkraft etablissementet ikke vil befatte seg med. Både Anfindsen/Eia/Ihle hevder det er IQ-forskjeller mellom svarte og hvite, og de baserer seg på den samme forskeren, canadiske J. Philippe Rushton – hvis ekspertise er målinger av skaller og peniser. Herfra og ut skiller Anfindsen/Eia/Ihle lag. Anfindsen forsvarer Rushton og vil at IQ-forskjellene skal få politiske konsekvenser, blant annet for bistanden, mens Eia/Ihle vender seg mot Rushton og ender opp der vi var før kapitlet startet: ”Etter alt som er skrevet og sagt, er det faktisk slik at man per.dags dato ikke vet hvorvidt det er genetiske intelligensforskjeller mellom ulike raser. Det eneste man vet, er at muligheten er der”. Det er også fornuftig å holde muligheten åpen for at vulkanutbrudd på Island vil stenge flytrafikken fra Gardermoen, men siden sannsynligheten for det er minmal, gjør folk flest klokt i å planlegge sine reiser som om det aldri vil skje.

Eia/Ihles kuvending er sympomatisk – og et sympatisk trekk ved ”Født sånn eller blitt sånn?”. De gjør det samme når de diskuterer hvorvidt homofili skyldes arv eller miljø. Først starter de hele boka med å fastslå at sannheten ikke ligger et sted i midten, og at denne ”tilsynelatende fornuftige mellomposisjonen ikke bare gjør oss intellektuelt dovne, men også at den fører oss galt av sted”, for så å konkludere med at homofili verken skyldes arv eller miljø, men at sannheten ligger et sted i midten: ”Homofili skyldes et samspill mellom gener og miljø. Hvordan dette samspillet foregår, vet man foreløpig lite om. Homofili er og blir en vitenskapelig gåte”. Igjen – dette visste vi før boka ble åpnet: Høna kom ikke før egget eller motsatt, de kom samtidig. Et annet forsonende trekk ved boka er at forfatterne gjennomført tar lurven av de egne og forskernes kontroversielle påstander ved å ende opp i spørsmål av typen: Om homofili er medfødt, hva så? ”Fra et politisk eller moralsk ståsted bør det derfor være revnende likegyldig om homofile er født sånn eller blitt sånn. De bør respekteres og behandles på samme måte uansett årsak”.

Eia/Ihle går høyt ut på banen og trekker seg raskt tilbake. Om de scorer mål der oppe eller bare lager flott show, er noe uklart. Hadde de visst det selv, hadde de nok byttet ut tittelen ”Født sånn eller blitt sånn? ” med ”Født sånn!”. De har et poeng i at naturvitenskapen og samfunnsfagene snakker dårlig sammen, mens de egentlig har mye å gi hverandre, og at samfunnsfagene dominerer norsk offentlighet, men det er vanskelig å se hva de mener ville blitt bedre om naturvitenskapen og samfunnsfagene hadde byttet plass. Ifølge Eia/Ihle er problemet med status quo at kjønnsforskere, multikulturalister og sosialantropologer har som utgangspunkt at alle mennesker er like og kulturene er forskjellige, mens naturvitenskapen og biologien fokuserer på individforskjellene. Naturvitenskapen ikke er så opptatt av kultur, men vi kan anta at biologene betraktet den som irrelevant, altså lik. Dette er riktignok påståtte forskjeller som få vil vedkjenne seg, men det går fint an å snu dem på hodet: Naturvitenskapen påstår at alle mennesker er like, mens multikulturalistene hevder at alle er forskjellige. Det er mulig å gjøre dette mer forvirrende, men det er enklere å overlate ordet til Eia/Ihle: ”Det fremstår kanskje som en moralsk kuvending å begynne å snakke om biologiske likheter etter at vi har skrevet en hel bok om biologiske forskjeller, fra kjønn til klasse og rase. Men likhetene er likevel mye større enn forskjellene”. Sånn er det med kultur også. De er forskjellige, men likheten er større enn forskjellen.

To skritt fram og to tilbake? Leserne får en intelligent, fornøyelig og polemisk gjennomgang av alt det rare og snodige biologer forsker på. På kjøpet får man merkverdige utsagn fra motparten, som idéhistoriker Trond Berg Eriksens utsagn om at kjærligheten bare er 2000 år gammel. Slik er Eia/Ihles retoriske grep: Forskning fra naturforskere slås i hodet på humanister med utgangspunkt i deres avissitater, og de førstnevnte kommer best ut av det med merkelapper som ”navngjeten”, ”svært innflytelsesrik”, ”prisbelønt”. Humanistene anklages for politisk forskning, mens biologene åpenbart ikke driver med den slags – ubesudlet og åndsfrie som de er. Eia/Ihle kan ikke beskyldes for å være reaksjonære, til det er konklusjonene for diffuse og prosjektet for tåkete, og sånn sett var det nok fornuftig at det var Eia som havnet på tv og ikke en prinsippfast fyr som Andfindsen, men det er ikke til å komme bort fra at mange tvilsomme påstander blir stående uimotsagt, som at jøder er gjerrige. En farlig teori, fastslår forfatterne korrekt. ”Men at en teori er farlig, betyr ikke at den er gal”. Det er nok riktig. Men det må likevel være lov å stille spørsmålet: Hvorfor i all verden har noen behov for å forske på hvorvidt jøder er gjerrige eller ei? Farlige teorier og kunnskap vil ikke få negative konsekvenser, så ”lenge kunnskapen forvaltes med omhu”, skriver Eia/Ihle. Det er også en korrekt observasjon.

Harald Eia og Ole Martin Ihle avslutter ”Født sånn eller blitt sånn?” med britisk-indiske Kenan Malik, som har bakgrunn fra biologi og statsvitenskap. Det er primært hans kritikk av multikulturalismen de fokuserer på. De kunne valgt å støtte seg på andre, tidligere bøker av den samme mannen, som i større grad ville forsont motsetningene og tatt debatten et skritt videre: Det særegne for mennesket er ikke at vi blir påvirket av arv og miljø, for det gjør apene også, men at vi er i stand til å bryte både med naturen og kulturen, hevder Malik i ”Zombie, Beast and Animal” fra år 2000. Så ideelt sett burde ”Hjernevask” blitt sendt på tv i 1999.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Boka ”Født sånn eller blitt sånn?” er basert på tv-serien Hjernevask på NRK, som gjennom syv episoder undersøkte om hvorvidt menneskelige forskjeller skyldtes arv eller miljø innenfor områder om likestilling, vold, homofili, rase og klasse. Debatten på tv og i aviser startet allerede i høst og har engasjert nesten hver forsker i landet. Åpningsprogrammet ble sett av 600 000 mennesker.

Notis II: Den norske informatikeren og debattanten Ole Jørgen Anfindsen er mest kjent for sitt skeptiske blikk på norsk innvandringsdebatt gjennom nettstedet Honest Thinking. Nå har han samlet all sin viten på 650 rause boksider under overskriften ”Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet”, der han kritiserer det meste og de fleste. Boka er utgitt på Koloritt forlag.

Siste nytt fra en sjofelist

2010-04-14T22:28:00.002+02:00

Avisen er i krise, sies det. Firebindsverket som lanseres i dag, ”Norsk presses historie”, viser at kriser, turbulens og omstillinger har fulgt avisene og journalistikken i Norge siden 1600-tallet.

Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Hva er en journalist? En journalist er en ”skråler, en sjofelist, en bitte liten ærgjerrighet der som en smigerens snylteplante vil ranke seg opp omkring maktens humlestang, en forloren person der ikke duger til annet, en hjerteløs der slynger sorg og bitterhet inn i de private forhold og drar en inderlig god og uskyldig embedsmann efter håret; han er et ulykkelig menneske, der efter et urolig liv har en mørk alderdom i vente”. Slik definerte Aasmund Olavsson Vinje geskjeften i 1851. Foruten dette med ”god og uskyldig embedsmann”, som det ikke finnes flere av lenger, er dette en beskrivelse mange vil bifalle den dag i dag. En journalist er en sjofelist.

Dermed kan man tro at historien om journalistikken er en kort, monoton affære, siden det ikke trengs mange sidene for å konstatere at presseyrket består av ulykkelige mennesker, i 1751 som i 2051. Men. Uheldigvis for menneskeheten er det akkurat disse ulykkelige sjofelistene som har påtatt seg å ivareta et vitalt samfunnsansvar. Som Statsborgeren ble karakterisert allerede fra starten i 1831 – den ”ble haanet og hadet, men ogsaa frygtet som intet andet blad”. En journalist duger muligens ikke til stort, men han (i gamledager) greier i hvert fall å underholde folk flest ved å irritere maktfolk. Det er som å rulle en stein opp og ned bakken foran et publikum som aldri blir lei av se næringslivtopper, politikere og andre kjeltringer bli valset over på nye og kreative vis. Så får de værutsiktene for de nærmeste dagene med på kjøpet.

I 1913 ble det forsøkt å lage en samlet framstilling av pressens historie i Norge. Forsøket måtte oppgis. For 50 år siden utkom et bind om 1800-tallet. Først nå, i dag, foreligger hele historien samlet under tittelen ”Norsk presses historie, 1660-2010”. Historiker Hans Fredrik Dahl har vært hovedredaktør for de fire bindene, mens Martin Eide, Rune Ottosen og Guri Hjeltnes er redaktører for de tre første bindene, og har fått skrivehjelp av utallige bidragsytere. Idar Flo har hatt ansvar for det fjerde bindet, som er en alfabetisk gjennomgang av 400 store og små aviser som har utkommet i Norge. Tekstene er lett tilgjengelige og perspektivrike, forskningen er til dels nybrotts og omfattende, og det hele er pakket moderne og stilfullt inn og gjennomillustrert med over 1100 fotografier, faksimiler og malerier, samlet inn av billedredaktør Nils Øy.

Verket henvender seg til allmennheten, men store deler av stoffet har nok størst interesse for lauget selv, som sjangerutviklinger, overganger til teknologiske nyvinninger, dannelsen av interesseorganisasjoner. Likevel er det umulig å se pressens historie løsrevet fra konteksten den opererer i. Overgangen fra referatjournalistikk til DU-journalistikk har ikke bare faglig interesse, men bærer i seg historien om framveksten av det moderne forbrukersamfunnet. Samisk presse, nynorskpressen, kvinners inntog i bransjen, utenriksdekningen, fotojournalistikken – det historisk marginaliserte har fått egne kapitler i ”Norsk presses historie”. Dermed forteller ikke redaksjonen bare noe viktig om samfunnsutviklingen i Norge, men peker mot dagens preferanser og prioriteringer – og dagens meningsmangfold. I det hele tatt: Å lese ”Norsk presses historie” er en fornuftig prioritering for dem som innbiller seg at alt var bedre før. Ingenting var bedre i norske aviser før, med ytterst få unntak. Som hekleoppskriftene.

Hva er en avis? Hvis primærfunksjonen er å formidle nye opplysninger til et publikum, hovedsaklig skriftlig, kunne historien om norsk presse startet med innføringen av skrivekunsten. Det samme gjelder for øvrig en mer saklig definisjonen på ”journalist”, et begrep brukt i Norge siden 1750-tallet – når var det folk begynte å informere hverandre om nytt fra fjern og nær? Et sted må man starte. ”Norsk presses historie” har satt startpunktet til 14. september 1660, da sogneprest Jon Eriksen Jamt i Trondhjems Len mottok en postsending fra Christiania posthus som informerte om radikale skifter i landet: ”Svenske” Sør- og Nord-Trøndelag, samt Nordmøre og Romsdal, var nettopp blitt en del av det norske riket igjen, men samtidig var eneveldet i ferd med å bli innført som statsform i Danmark-Norge. Det er på denne tiden det vokser fram en kommunikasjonskultur, takket være kongens behov for å sementere sin makt, muliggjort gjennom framveksten av trykkekunsten og postvesenet, som seinere baner vei for utbredelsen av kapitalisme, nasjonalisme, parlamentarisme – en ny borgerlig offentligghet som varsler eneveldets fall.

Mens Norge er i ferd med å bli frigjort fra utenlandsk tyranni (svenskene), pålegger pressen seg en ny meningstvang – partipisken. Det er gjennom avisene partiene skaffer seg oppslutning og makt fra slutten av 1800-tallet, og dermed mulighet til å skjenke Norge friheten i 1905. Denne konstellasjonen, parti og avis, bærer i seg kimen til pressens største utfordringer i andre delen av det forrige århundre. Vitale deler av den borgerlige pressen lå skadeskutt tilbake på grunn av utgiverprofilen under den tyske okkupasjonen, mens arbeiderpressen, som led mest materielt, ble begunstiget på grunn av vennskapet med statsministeren, Einar Gerhardsen. Samtidig inntreffer ”avisdøden”, mantraet som gjentas ustanselig på 1950-og 1960-tallet, og som i et lengre perspektiv har sørget for at spesielt distrikts-Norge ikke lenger er belemret med så mange nummer to- tre- og fireaviser. Fra slutten av 1960-tallet kommer det store hamskiftet. Det oppstår en kløft mellom borgerpressen og Borten-regjeringen, avisene mister noen illusjoner om sin påvirkningskraft etter at de blir trosset av folket i EU-avstemningen i 1972, og partisplittelsen på Røros samme år sørger for at flere Venstre-aviser i landet for alvor skiller lag med partiet, deriblant Bergens Tidende. Utbredelsen av fjernsynet på 1960-tallet gjorde det også klart at partipressen tilhørte en forgangen tid: De avvikende politiske meningene avisene ikke ville slippe til, ble nå servert på langt mer slagkraftig vis direkte inn i stua.

I dag står pressen midt i nye kriser og omstruktureringer. Partiene eier ikke lenger avisene, det gjør store mediehus, som ikke forlanger lojalitet, men overskudd. Internett utfordrer og utfyller avisene, men ingen har funnet ut hvordan man skal tjene penger til å finansiere kvalitetsjournalistikk uten løssalg og abonnement. ”Avisdøden” truer igjen og aviskonsumet går tilbake. Likevel eksisterer det flere aviser i dag enn på noe annet tidspunkt i etterkrigstiden. I 1939 fantes det 274 aviser i Norge, i 1945 var tallet 114, i 1969 skarve 191, i dag 228 – og de er tykkere, mer profesjonelt skrevet og drevet og tilbyr leserne et større meningsmangfold. ”Norsk presses historie” viser at aviser kommer og går. De som evner å tilpasse seg, kommer gjerne styrket ut av prosessen. Ingen avislesere blir skadet underveis, så fremt de ikke får et ublidt møte med en ulykkelig sjofelist.
Stian Bromark er sjofelist og skråler.

Notis I: Firebindsverket ”Norsk presses historie” utkommer i forbindelse med Norsk Presseforbunds og Mediebedriftenes Landsforenings hundreårsjubileum. MBL er mediebedriftenes bransje-og utgiverorganisasjoner. Medlemsavisene representerer 97 prosent av det totale avisopplaget. NP har blant andre Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening som medlemmer. Presseforbundet utsteder pressekort i Norge og styrer Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Notis II: ”Norsk presses historie” er skrevet av de fremste mediehistorikerne i landet, deriblant Trygve Riise Gundersen, Henrik G. Bastiansen, Elisabeth Eide, Ottar Grepstad, Anne Hege Simonsen, Helge Østbye, Thore Roksvold, Sigurd Høst, Jo Bech-Karlsen, samt redaktørene Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Martin Eide, Rune Ottosen og Idar Flo.

Sponheims vekst og fall

2010-04-09T22:24:00.000+02:00

Det er vanligvis stor forskjell på en autorisert og en uautorisert biografi, men ikke i tilfellet Lars Sponheim. Så var han heller ingen vanlig politiker.

Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Lars Sponheim er arrogant og pompøs. Slik har bildet av Venstre-politikeren fra Ulvik vært siden tidenes morgen, altså fra da han vandret over fjellet til hovedstaden i 1993 og ble partiets eneste representant på Stortinget. ”Og han er klar over det selv”, kan vi lese i en av de to Sponheim-biografiene som utkommer denne våren. ”Det er et bilde han har slitt med i årevis, en forestilling om seg selv han ikke makter å bli kvitt”. Bøkene utdyper, legger til og nyanserer, men ingen av dem rokker ved bildet av ham som arrogant og pompøs. Det er kanskje ikke så overraskende i en uautorisert biografi skrevet av to journalister, men at det samme gjentar seg i den autoriserte biografien som ble lansert i går, viser kanskje at Lars Sponheim har innfunnet seg med at ”arrogant” og ”pompøs” vil forbli limt fast til hans ettermæle. Det er noe ydmykt over det.

Lars Sponheim er en sammensatt politiker og et sammensatt menneske. Slik karakteriserer han også seg selv, men legger til et ”ekstremt”. Det skorter altså ikke på selvinnsikt. Han vokste opp som tannlegesønn blant de priviligerte i Halden, men endte opp som sauebonde i Ulvik. Han er akademiker og bonde, østlending og vestlending, tøff i kjeften, men ikke uten omsorg for sine nærmeste, kontorrotte i byen, håndverker på gården, og – angivelig – den pompøse og arrogante Sponheim skal være nokså sjenert. Og lat. I den autoriserte biografien forteller han selv at han er ”flink til å gjøre utrolig lite”. Ikke utrolig flink til å gjøre lite, men flink til å gjøre utrolig lite. Derfor må det ha passet Sponheim godt å være den eneste Venstre-representanten på Stortinget i fire år. Partiet brydde seg ikke om hva han drev med, og det gjorde vel heller ikke stortingsrepresentantene, så derfor kunne han bruke tiden på å perfeksjonere kunsten å ta opp røret, ringe en journalist og komme med kreative og kontroversielle utspill.

Olav Garvik og Olav Kobbeltveits ”Sponheim. Uautorisert”, som allerede har vært i bokhandelen noen uker, og Thomas Havro Hansens ”Sponheim”, som ble lansert i går, tegner nokså like portretter av Lars Sponheim. Garvik og Kobbeltveit er tilknyttet avisa Bergens Tidende, og har fulgt ham tett siden han ble valgt til ordfører i 1987. Tidvis bokstavlig talt: Kobbeltveit var en av journalistene som gikk sammen med den 36 år gamle ferske stortingsrepresentanten over fjellet til Oslo i 1993. Thomas Havro Hansen har jobbet i Venstres sekretariat i Sponheims tid som leder, og har skrevet biografien i samarbeid med ham. Vi liker å tro at uautoriserte biografier tegner et mer sannferdig bilde av mennesker og hendelser, mens autoriserte pynter på sannheten og framstiller hovedpersonen i et heltmodig lys. Hansens bok er riktignok noe mer flatterende enn de to BT-journalistenes versjon, men det er ubetydelig.

Begge bøkene dekker Sponheims styrker – hans gjenreising av Venstre, evnen til å finne kompromisser i Bondevik-regjeringene, kampen for personvernet, småbedriftene, at han snakker rett fra levra. Og hans svakheter – lederkampen mot Odd Einar Dørum og Olaf Thommessen, forsuret samarbeid med kvinner i partiet, alle soloutspillene uten partiforankring, at han snakker rett fra levra. Da han som landbruksminister kalte det å reise til Sverige for å handle mat for ”harry”, vakte det oppstandelse i egne partirekker og blant velgere. Andre ganger produserte den samme levra minneverdige gullkorn, som da Frp lurte på om ikke minister Sponheim kunne oppheve tollvernet slik at flere egg kunne importeres foran påske og han svarte: Dersom hver mann hadde hatt sin egen høne, ja, så hadde dette vært løst.

Thomas Havro Hansen er romanforfatter. Boka er velskrevet og forstandig, med innslag av vettuge politiske analyser og dramatiserte, medrivende gjenfortellinger, men han kommer noe til kort i konkurranse med de to garva bergensjournalistene, som både skriver bedre, har bredere og skarpere analyser og har tatt i bruk et rikere kildetilfang. Dessuten er det de som gir oss den vitale opplysningen som kaster lys over Sponheims tidvis bøllete, humørsyke og avvisende opptreden, og som i hvert fall forfatterne betrakter som formildende, nemlig at han fikk konstatert diabetes i 2004. Da han var på sitt mest upopulære i partiet, var også da han hadde høyest blodsukker, blir det sagt. Om dette er en plausibel forklaring eller en bortforklaring, er ikke godt å si, men det er uansett interessant at denne informasjonen får mest plass i den uautoriserte boka.

Det er ikke innsmigrende og endimensjonale portretter forfatterne har skrevet, men det er likevel lett å få sympati for mannen. Flere enn én gang i karrieren har han truet med å si ”dra til h…” til alt og alle så fremt han ikke har fått vilja si, for eksempel da han var aktuell som stortingskandidat for Hordaland foran valget i 1993 og seinere i forbindelse med lederstridene. Selvhøytidelig, ja, men også prinsippfast. Politikere som står for det de står for, uansett hvilken vei det blåser, er en mangelvare i norsk politikk. Sponheims kraftsalve etter siste valg, da han kritiserte de andre partiene for den mindre rause norske asylpolitikken, vil bli stående som ett av høydepunktene fra hans karriere: ”Det er upopulært, det er slått ned av velgerne, men det står jeg for, så da gir jeg blaffen”. Bare av denne grunn hadde han fortjent en ny runde på Stortinget.

Slik gikk det som kjent ikke. 52 år gamle Lars Sponheim, etter seksten år som stortingspresentant, hvorav seks og et halvt år som statsråd og 14 år som partileder, ble ikke gjenvalgt fordi han manglet 338 stemmer i sitt eget fylke. De fire-fem siste årene, blant annet etter at han fikk orden på sykdommen, har Sponheim blitt en langt modnere, mer sosialt bevisst og tryggere politiker. Også av den grunn hadde det vært interessant å følge ham videre i norsk toppolitikk og sett ham utfolde seg i rollen som klok og erfaren, men munnfrisk og prinsipiell opposisjonspolitiker. ”Og denne rollen hadde jeg jo tenkt å videreutvikle noe ufattelig i neste stortingsperiode. Så folk aner ikke hva de går glipp av!”, som Sponheim selv sier det, med glimt i øyet. Arrogant og pompøst, javisst, men troverdig. Nå skal han i stedet skape liv og røre i fylkesmannsembetet i Hordaland.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet.

Thomas Havro HansenSponheim
Gyldendal
Godkjentstemplet av Sponheim, men likevel ikke endimensjonalt og ukritisk.

Olav Garvik/Olav Kobbeltveit
Sponheim. Uautorisert
Samlaget
Fyldig menneskeportrett, ispedd Venstre-historie og brede politiske analyser.

Kjendishjelpen

2010-04-06T15:21:00.000+02:00

Det er flott at kjendiser engasjerer seg i verdens konflikter. Så fremt de ikke gjør konflikten verre, da.

Stian Bromark, Dagbladet
”Alle kjendisers favorittkrig” startet i 2003 og blir forenklet framstilt som et oppgjør mellom den regjeringsstøttede arabiske Janjaweed-militsen og de ikke-arabiske folkene i Darfur-regionen. Allerede i 2005 hadde 180 organisasjoner i USA samlet seg rundt kravet om militær intervensjon i Vest-Sudan for å forhindre ”det første folkemordet i det 21. århundret”. Den kjendistunge kampanjen ”Save Darfur” har 25 ansatte som jobber heltid ved hovedkontoret i Washington og den forvalter et budsjett på ni millioner dollar i året.

På ”Darfur-dagen” i 2008 skulle det ødelegges barneleker som et symbol på Darfur-barnas lidelser. Skuespiller Matt Damon knuste et dukkehus med et balltre, mens hans kollega Thandie Newton satte fyr på en barbie med en blåselampe. George Clooney og Mia Farrow er andre skuespillere som jevnlig bidrar til å holde kameralinsa rettet mot Darfur. Da straffedomstolen i Haag utstedte en arrestordre på Sudans president Omar al-Bashir i mars 2009, svarte Sudan med å kaste ut en håndfull hjelpeorganisasjoner. I protest valgte Mia Farrow å faste i tre uker. Hun måtte gi seg etter tolv dager, på grunn av svekket helse.

Det er enkelt å latterliggjøre filmstjerner med sans for overdramatikk. Mer alvorlig er de grunnleggende innvendingene som i økende grad reises mot kampanjen. Tidligere har ”Save Darfur” blitt kritisert for å ha et unyansert svart/hvitt-bilde av konflikten og for å spre fordommer mot muslimer og arabere. Nå foreligger en bok som går lenger. Bak den sarkastiske tittelen ”Saving Darfur: Everyone’s Favourite African War” står utenrikskorrespondenten Rob Crilly. Han hevder at ”Save Darfur”-kampanjen bidrar til å forlenge konflikten. Ved å overdrive dødstallene og ved å drive lobbyvirksomhet for ”folkemord”-anklagene, har aktivistene bidratt til å utpeke Darfur som et land der det trengs drastiske, akutte løsninger – ikke stille diplomati, men tropper, ikke megling, men arrestordre.

Kritikerne peker på et dilemma som kan overføres til berømte folks samfunnsengasjement generelt: De blir invitert i kraft av sin kjendisstatus, men det ligger i dens natur at personen tiltrekker seg oppmerksomhet på bekostning av saken. Når Mia Farrow blir rørt til tårer i flyktningeleirene, er det bildet av filmstjernen som brenner seg fast, og man lurer på hva adressen hennes er, så man kan sende henne noen oppmuntrende blomster. Derfor strømmer amerikanske kjendiser til veldedige formål, vel vitende om at de ofte kan gjøre mer for kjendisene enn omvendt. Da bør de i hvert fall være sikre på at den gode saken faktisk er god.
Nå har straffedomstolen, med støtte fra ”Save Darfur”, bestemte seg for å utvide anklagene mot landets president. Og det bare noen uker før det etterlengtede demokratiske valget i begynnelsen av april. Når man kriminaliserer landets president økes ikke sjansen for at det vil bli framforhandlet en fredsavtale med det første.

Hva kan du om Holocaust?

2010-03-24T15:18:00.001+01:00

Myndighetene vil trappe opp undervisningen om Holocaust i skolen, men er det nok til å få bukt med antisemittismen?

Stian Bromark, Dagbladet
I forrige uke rettet media søkelyset mot økt antisemittisme i norsk skole, noen dager seinere lanserer myndighetene sine løsninger: De bedyrer at de tar problemet på alvor og akter å sette i verk tiltak – etter at arbeidsgruppene har jobbet ferdig.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil sette ned et utvalg som skal bekjempe rasisme og antisemittisme i skolen, mens byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre vil at Oslo kommune nå skal kartlegge hva skoleelever kan om Holocaust. Innimellom dukker Fremskrittspartiet opp og skyter fra hofta. Frps Solveig Horne mener SV bidrar til å øke antisemittismen i Norge ved å kritisere Israel, så den enkle løsningen på problemet er at SV slutter å kritisere Israel. En arbeidsgruppe bør se på hvordan det kan ordnes.

Siden politikerne åpenbart er blitt tatt på senga, er det ikke rart at noen forslag blir lite gjennomtenkte. Det gjelder ikke bare Frp. Utgangspunktet for debatten var NRKs reportasje om at lærere ikke våger å gripe inn mot jødehetsen i skolegården, spesielt den som kommer fra muslimske elever. Vi kan godt slå oss til ro med at jødehets er et spesifikt muslimsk problem, men det er en sovepute som fort kan forvandle seg til en skarp stein. For ikke å snakke om at det er historieløst.
I Norge, og i Europa for øvrig, liker vi å tro at vi i dag har fått bukt med antisemittismen fordi vi – i samarbeid med Hitler – utryddet seks millioner jøder under annen verdenskrig. Glemmer vi Holocaust, vil også antisemittismen blomstre opp. Det er derfor byrådslederen vil kartlegge kunnskapsnivået i Oslo-skolene, for siden, må vi forvente, å trappe opp undervisningen om folkemordet på jødene.
Manglende kunnskap om Holocaust er et samfunnsproblem, ikke et spesifikt skoleproblem. En masteroppgave fra i fjor viste at det norske Holocaust – nordmenns bidrag til å utrydde jødene under krigen – var et ikke-tema i allmennlærerutdanningen. Hvordan kan man forvente at elevene kjenner til historien når lærerne ikke gjør det? Dette er heller ikke et spesifikt norsk problem. Undersøkelser fra Tyskland viser at ungdom under 20 år vet skremmende lite om Hitler og nazismen. Bare én av tre kan fortelle hva Holocaust gikk ut på. En EU-rapport offentliggjort i forkant av den internasjonale Holocaust-dagen 27. januar i år, viste at undervisningen om det jødiske folkemordet i Europa generelt var utilstrekkelig og kontekstløs.

Fokuset på økt Holocaust-undervisning er positivt, men det kan fungere som en lynavleder for de mer fundamentale utfordringene. Det bygger på en naiv idé om at antisemittismen bunner i manglende kunnskap om hva den kan føre til i sin ytterste konsekvens. Men få, om noen – verken i dag eller på 1930-tallet – tror at deres fordommer vil lede til grusomheter av typen folkemord, etnisk rensing eller rasistisk motiverte drap. Derfor kan de trygt beholde dem. Selv da annen verdenskrig var over, nektet den jevne tysker å tro at deres syn på jøder hadde noe med Hitlers tilintetsgjørelsesprosjekt å gjøre.

Har vi ikke andre metoder for å bekjempe jødehets enn ved å si ”aldri mer Holocaust”? Hva ville vi, i en hypotetisk situasjon, gjort dersom folkemordet aldri hadde skjedd? Hadde vi ingen midler til å bekjempe antisemittismen før Hitler? Og handler det om Holocaust, eller handler det om å appellere til vår kollektive skyldfølelse? Svarene er ikke irrelevante for hvordan vi angriper problemet. I Øst-Europa viser undersøkelser i dag at nær halvparten av innbyggerne ser på jødene som ”annerledes”, mens i Midtøsten og deler av den muslimske verden spirer jødehatet primært ut fra Israel-misnøye. Et ensidig fokus på Holocaust vil ikke fange opp dette.

Jødehatets historie i Europa er lang. Det startet før Hitler og har fortsatt etter hans død. Det er vanskelig å forstå dagens jødefobi og -hets uten å vende blikket bakover, og det er først i en historisk sammenheng at man virkelig forstår hvorfor selv tilsynelatende harmløse, stereotype utsagn om jøder generelt, vekker så sterke reaksjoner. Så hvis norske politikere virkelig vil gjøre noe med problemet, bør de gyve løs på de komplekse, langsiktige utfordringene. I stedet for å spørre ”hvor mye vet du om Holocaust”, kan de koble historiefaget til samfunnsfaget og formulere spørsmålet til norske elever, norske lærere og andre nordmenn slik: ”Hvor mye vet du om antisemittismens historie i Norge?”

Et knefall for historien

2010-03-23T15:23:00.003+01:00

Det ble aldri tatt et skikkelig oppgjør med nazismen i Tyskland etter krigen. I boka ”Arven etter Hitler” forteller Anette H. Storeide historien om landets lange, pinefulle og konfliktfylte reise mot forsoning.

Stian Bromark, Dagbladet
Høsten 1946 reiste den svenske journalisten Stig Dagerman på rundreise i Tyskland for avisa Expressen. Det han fikk se, var ruiner, ruiner og ruiner. «I am sorry, sir, men dette er jo den samme ruinen som jeg så i Hannover. Har dere ingen nye?» Han pratet med vanlige tyskere og lurte på om de hadde det bedre under Hitler. Overraskende mange svarte ja. I boka ”Tysk høst”, som utkom på norsk igjen i fjor, gir han et nærgående bilde av den mangelfulle avnazifiseringen av landet, og tilbyr også en forklaring på hvorfor: Folk var sultne. De ville ikke ha ideologiske oppgjør med fortiden, de ville ha varme, lys og mat.

Historiker Anette H. Storeide bruker ikke Dagerman som kilde i sin bok om Tysklands oppgjør med naziregimet, men hennes skildring av de første kaotiske etterkrigsårene sammenfaller med Dagermans. Berlin og andre tyske storbyer ble oversvømmet av flyktninger på jakt etter husly, noe å spise og familiemedlemmer. Lyden av skudd, barneskrik og fremmede språk preget gatene. Det var vanskelig å finne en bygning som ikke lignet på et skjelett. Tyskland besto av 400 millioner kubikkmeter ruiner, kan Storeide fortelle. Byrommenes fysiske forfall symboliserte den indre virkeligheten for mange. Noe var ødelagt, for alltid. Samtidig denne forvirringen – hva skjedde? Hvem skal vi skylde på – Hitler, de allierte, oss selv? I maidagene i Oslo, for snart 65 år siden, kunne man lese på butikkvinduene ”stengt på grunn av glede”. I Tyskland kunne man finne beskjeder av typen ”alt er ødelagt – er hos Frieda og Paule”.

Glemsel, fortielse, forskjønnelse. Det var den offisielle tilnærmingen til fortida de første krigsårene. Først på 1960-tallet inntraff en rekke hendelser som til sammen satte et kraftig søkelys på nazitiden. Det første var rettssaken mot ”Holocaust-arkitekten” Adolf Eichmann. Den fant sted i Jerusalem med den internasjonale pressens søkelys rettet mot seg. Den kollektive ansvarsfraskrivelsen blant tyskere, om at de bare hadde fulgt ordre, ble grundig avvist i rettsaken mot Eichmann. Hitlers arkitekt, Albert Speer, utga sine memoarer på 1960-tallet. Hans unnskyldning var en annen: Han hadde blitt trollbundet av Hitler, men bedyret at han ikke var interessert i politikk og var uvitende om hva som foregikk i gasskamrene. Speer var bare en arkitekt, en som tegnet. Også hans forsvarstale ble detronisert av en ny og kritisk generasjon.

Den radikale tidsånden på 1960-tallet, med økende studentgrupper som krevde demokratisering og en utskiftning av det de oppfattet som et gjennomnazifisert statsapparat, tok spesielt et oppgjør med det kristeligdemokratiske partiet som hadde ledet Tyskland siden 1945. Konrad Adenauer-epoken i tysk politikk ble etter hvert avløst av sosialdemokraten Willy Brandt. Han viste ikke bare en helt annen forsoningsvilje overfor Øst-Tyskland, han var også lydhør overfor ungdommene. 8. mai 1970 ble det for første gang avholdt en minnestund i Forbundsdagen, og 8. mai ble heretter markert som en frigjøringsdag. Et halvt år seinere deltok Brandt på en markering i Polen til minne om ofrene for oppstanden i Warszava-gettoen. Fotografiet av den knelende kansleren ble et symbol på Tysklands vilje til å ta et oppgjør med fortidens ugjerninger.

Den amerikanske tv-serien ”Holocaust”, som ble sendt i Tyskland i januar 1979, utgjorde nok et vendepunkt. ”Holocaust” ble kåret til årets ord i 1979. Serien satte dessuten fokus på de tyske historikernes manglende vilje til å granske folkemordet på jødene. Dokumentarfilmen ”Shoah” (1985)av franskmannen Claude Lanzmann, fikk ikke et like stort publikum, men den 9,5 timer lange filmen, som består av intervjuer med overlevende, lot jødene selv komme til orde. I 1993 rippet nok en film opp i fortiden – den Oscar-belønnede ”Schindlers liste” av Steven Spielberg. Filmen om forretningsmannen Oscar Schindler som reddet 1 100 jøder, tilførte en ny dimensjon til det allerede etablerte bildet av en konflikt bestående av overgriper og ofre, nemlig redningsmannen og de overlevende.

Anette H. Storeides ”Arven etter Hitler” er en innsiktsfull, engasjerende og kildetung idéhistorisk gjennomgang av hvordan Tyskland har forholdt seg til nazitiden de siste 65 årene. Materialet består ikke bare av litteratur, artikler, filmer og forskningsarbeid, men også av intervjuer med et knippe tidsvitner, som tilfører teksten variasjon og dynamikk. Vitnene bekrefter det en sosialpsykolog kom fram til etter å ha intervjuet tyske familier på begynnelsen av 2000-tallet: Ingen psykologen snakket med betvilte grusomhetene, men de tilskrev forbrytelsene Hitler og hans menn, ikke egne familiemedlemmer. Tvert imot oppfattet de intervjuede at deres foreldre eller besteforeldre hadde vært ofre for Det tredje rike, ikke aktive og overbeviste nazister. Psykologen oppsummerte sin rapport med ”Bestefar var ingen nazist”. Dermed er det et sprik mellom det som i dag er den offisielle tyske holdningen, der oppgjør med nazitiden inngår som en sentral bestandel i landets moderne identitet, og den allminnelige tyskers selvforståelse om at de alle sammen var ofre.

Etter murens fall ble ikke Tysklands forhold til fortiden mindre komplisert. Gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland krevde en bredere tilnærming til historien. Oppgjøret skulle nå gjelde både det brune og det røde diktaturet. Tidvis har det ført til en uheldig sammenblanding eller konkurranse mellom kommunisme-ofre og nazisme-ofre, mens myndighetene har gjort sitt beste for at de to diktaturformene ikke relativiseres eller bagatelliseres ved å blandes sammen. Alt i alt går det den rette veien. Fotball-VM i Tyskland i 2006, der vaiende tyske flagg ble tolket som sunn patriotisme, var en milepæl. Samme år utkom forfatteren Günter Grass med sin selvbiografi ”Når løken skrelles”. Mannen som mer enn noen andre har avkrevd Tyskland et gjennomgripende oppgjør med nazitiden, viste seg å ha hemmeligheter selv – medlemskap i Waffen-SS. Dette var nok ikke siste gang tvilsomme skjeletter ramler ut av skapet. Tyskland har brukt 65 år på å lære seg å leve med at Hitler er en uadskillelig del av landets kulturelle identitet. Det tar lang tid å forsone seg med fortiden. Det kan være en mager trøst for dem som står midt oppi tilsvarende kamper om historien, der rollene som offer og overgriper skal fordeles; i Rwanda, i Kina, i Kambodsja, i eks-Jugoslavia – og om noen år: I Afghanistan og i Irak.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Lengselen etter virkeligheten

2010-03-20T15:16:00.000+01:00

Når virkeligheten oppfører seg som litteratur, må litteraturen oppføre seg som virkelighet.

Stian Bromark, Bromark
I skrivende stund er oppslagene i noen av landets nettaviser at en mann med øks jaget en kvinne inn i et hus og tente på, at Paradise-Victoria og Cæsar-Marianne er blitt hetset på gata og at en 90-åring ble mishandlet med hårføner, lampe og krakk. ”Puppene mine har en kilo med silikon – det bør trekkes fra”, et sitat fra glamourmodell Linni Meister som skal gå Birkebeinerrennet, kunne også vært nevnt, samt ”Google vil ta over tv-en din” og ”Märthas engler glemt av slottet”.

Dette er et lite utsnitt av den nyhetsinformasjonen vi blir utsatt for daglig. Symbiosen av reality-tv, pr-kåte forskere, oppmerksomhetshungrige politikere, oppfinnsomme kriminelle, gale kjendiser – og medienes kreative dekning av dette – gjør at virkeligheten befinner seg i en permanent tilstand av ”utrolig, men sant”. Vi blir ikke lenger sjokkert over at noe overgår virkeligheten, det forventes. Hva kan en romanforfatter gjøre i en sådan stund? Kveld etter kveld har han sittet bøyd over pc-en og forkastet påfunn fordi de framstår som for lite troverdige. Bare for å oppleve en måned senere at en eller annen sprøing har bestemt seg for å gjøre akkurat dette utrolige. I virkeligheten.

”Reality Hunger: A Manifesto” har han kalt sin ferske utgivelse, den amerikanske forfatteren David Shields. Boka er et oppgjør med fiksjonen, spesielt romansjangeren, som han mener har stivnet i sine anakronistiske, konstruerte og sjangerdefinerte former. Like hardnakket er den et forsvar for dokumentarlitteraturen, spesielt når den lever opp til Shields ønsker, som spenstig, eksperimentell og utfordrende. Shields gir vel så mye en statusbeskrivelse som en visjon. Han har kikket rundt seg og oppdaget at virkelighetshungeren er umettelig, fra dokumentarfilmens popularitet og reality-tv via memoar- og bekjennelseslitteraturens sterke vekst, til forventningen om at prominente samfunnsaktører står fram i avisene og forteller hvordan de egentlig har det – etter sjokkskandalen.

De som går rundt og venter på Karl Ove Knausgårds neste bind, vet hva han snakker om. Man trenger ikke være litteraturprofessor for å skjønne at attraksjonen ligger i forfatterens doble budskap til leseren: Dette er en roman, men den er helt sann (René Magritts pipemaleri med tittelen ”Dette er ikke en pipe” dukker opp på netthinnen). Amerikaneren James Frey, forfatteren av bestselgeren ”A Million Little Pieces”, vet også hva han snakker om, for han solgte boka inn til forlaget som en roman, men forlaget mente den ville selge mer hvis han kalte den en memoarbok. Noe han gjorde, til han seinere ble hengt ut som en løgner av Oprah Winfrey.

Hvis det er en lengsel etter virkeligheten der ute, hva kan skjønnlitteraturen tilby? Har den ikke et problem når Paradise-Victoria og Cæsar-Marianne framstår både med mer troverdighet og mer spektakulære fortellinger? Når det gjelder å tilby alternative, mer realistiske virkelighetsforståelser, har nok David Shields rett i at dagens dokumentarforfattere har et forsprang på romanforfattere. Det er tross alt mer pikant med det som er så sant at det kunne vært oppfunnet, enn det som er så oppfunnet at det kunne vært sant.

En turist i folkemord

2010-03-20T09:25:00.000+01:00

Ved siden av majestetiske Angkor Wat, består Kambodsjas fremste turistattraksjon i dag av knokler, hodeskaller og torturinstrumenter. Snart kan du også besøke stedet der massemorder Pol Pot ble kremert.

Stian Bromark, Dagbladet
Fra hotellet har vi utsikt til Kambodsjas fortid og framtid. Foreign Correspondents Club, eller FCC blant de late, har på snaue 20 år rukket å bli en institusjon og en turistattraksjon i Phnom Penh, en nymotens etterligning av den klassiske journalistklubben i Hong Kong. Det er ikke så mye et hotell som det er en restaurantbar med ni rom til utleie. Rommene er moderne designet i nykolonial stil, men idyllen ødelegges av bilder på veggen: Avisutklipp fra Phnom Penh Post om rettssaken mot den tidligere Røde Khmer-toppen kamerat Duch; Kang Kek lew, som var sjef for det beryktede Tuol Sleng-torturfengselet. I restauranten slipper man heller ikke unna - der henger dramatiske bilder av Røde Khmers inntog i Phnom Penh i 1975 til salgs, tatt av den amerikanske fotografen Al Rockoff, som i den Oscar-belønnede storfilmen ”The Killing Fields” blir spilt av John Malkovich.

Fortid, og framtid: Etter mange tiår med krig, diktatur og ustabilitet ser Kambodsja endelig ut til å ha prioriteringene i orden. Det handler om økt vekst gjennom turisme, turisme og turisme. Hvis Thailand kan, kan Kambodsja. Siden 2003 har tilstrømningen vært eksplosiv, med en fordobling av antall besøkende, og i dag lever 300 000 av 14 millioner kambodsjanere av turismen. Fram til finanskrisa var den årlige økonomiske veksten på over 10 prosent. De tusen år gamle hindu-buddhistiske templene utenfor Siem Reap, Angkor Wat – fem-seks timers biltur nord for hovedstaden Phnom Penh – tiltrekker seg de fleste turistene. Pengesterke vesterlendinger kommer gjerne på dagstur rett fra slaraffenlivet på de thailandske strendene, og den eventyrlige veksten de siste årene synes på byen, med brede, velfungerende og neonopplyste gater, fancy designbutikker, og hippe markeder. Phnom Penh har også sine gullbefengte templer, overdådige slott og fargesprakende museeer, men det er ikke på disse stedene du risikerer å treffe andre rødsprengte – det gjør du på steder reist til minne om det svært så uforsonlige Røde Khmer-regimet mellom 1975 og 1979, som tok livet av anslagsvis to millioner kambodsjanere.

Sjåførene av de åpne mopeddrevne taxivognene (tuk-tuk) utenfor hotellet er serviceinnstilte. Over setene henger skilt med tilbud om hvor de helst kjører oss. Ved siden av et par markeder og kongens slott, samt FCC, er det to turistattraksjoner som byens innbyggere og landets myndigheter gjerne vil vise de langveisfarende: Folkemordmuseet (Tuol Sleng) og dødsmarkene (The Killing Fields). Tuol Sleng, også kalt S-21, er en tidligere videregående skole som ble bygd om til fengsel og torturkammer i Røde Khmer-tiden. I dag er det et museum til minne om Pol Pots terrorregime, der du blant annet kan se tusenvis av portretter av drepte og torturerte ofre, pliktoppfyllende fotografert og katalogisert av fangevokterne. Mange torturerte ble seinere sendt til The Killing Fields. Dødsmarker finnes det mange av i Kambodsja, men én har fått tildelt en spesiell status: Choeung Ek, omtrent 40 minutter med bil fra Phnom Penh sentrum. 17 000 mennesker ble henrettet av Pol Pots menn her, og i dag er hovedattraksjonen i den tidligere frukthagen rundt 5 000 hodeskaller og et tre som fortsatt bærer merker etter barnehodene som ble knust mot det.
Det er ikke uproblematisk å skulle være turist i et av de sentrale kapitler i folkemordets historie. Riktignok finnes det tilsvarende minnesmerker andre steder i verden – tankene går først og fremst til ofrene etter Hitler-Tyskland – men i Kambodsja har de gått langt i å vektlegge de mest makabre sidene ved terroren. Kritikk blir også jevnlig reist fra ofrenes familier, og andre, som helst så at knokler og hodeskaller får en verdig begravelse i stedet for at de hvileløst blir utsatt for ufokuserte japanske, amerikanske og europeiske kameralinser. Spesielt når det viser seg av noen av disse kameraeierne stjeler med seg beinrester hjem. Mange land i verden har minnesmerker for sine ofre, men sjelden rettes oppmerksomheten i like stor grad mot overgriperne som her. Og i Kambodsja, i motsetning til i Tyskland/Polen, finnes det ingen historisk og kulturell splittelse mellom bøddel og offer. Massemorderne under Røde Khmer-regimet var kambodsjanere, i likhet med de fleste som ble drept. Dette utydelige landskapet, der bare et fåtall Røde Khmer-ledere er blitt straffeforfulgt og landets styre er gjennomsyret av tidligere Røde Khmer-medlemmer, gjør at man unektelig undrer seg over hva motivasjonen kan være.

I Russland blir det for tiden gjort iherdige forsøk på å rehabilitere Stalin. Tyrkia benekter fortsatt folkemordet på armenerne i 1915. Jøder/Israel blir jevnlig beskyldt for å slå mynt på det som nokså usmakelig er blitt kalt Holocaust-industrien. Kambodsja har ikke valgt noen av disse strategiene. Myndighetene oppfordrer tilreisende turister til å besøke Tuol Sleng og Choeung Ek. Sant nok blir det penger i felleskassa av slikt, men hensikten synes først og fremst å være ideell: Aldri mer 17. april 1975, den dagen Røde Khmer-soldatene invaderte Phnom Penh og døpte om datoen til dag en, år null. Tuol Sleng og Choeung Ek er unike veivisere inn i historien og fungerer effektivt som botemiddel mot dem som blir fristet til å ta de kommunistiske vyene om det klasse-, kunnskap- og pengeløse samfunnet bokstavlig, slik Pol Pot og Røde Khmer gjorde. Nytt fra turistmyndighetene er at de nå ønsker å gjøre om det siste tilholdsstedet til Røde Khmer, helt nord i landet, der også Pol Pot ble kremert, til en egen turistattraksjon.

Ubehaget er dobbelt. På den ene siden påminnelsen om menneskets ukuelige evne og vilje til å påføre andre mennesker lidelser, på den andre siden ubehaget ved å være en hvit, vestlig tilreisende som kan tillate seg å vandre bekymringsløst rundt blant bilder av livredde barneøyne og kranier med kulehull. Bare et kort øyblikk blir vi rykket ut av de beskyttede og velorganiserte omgivelsene da vi havner på vidvanke i Tuol Sleng og finner et rom med et tårn av gamle, slitte klær, usikre på om det hører med til utstillingen eller om de bare ikke har orket å rydde dem vekk ennå. Kanskje er det sistnevnte ubehag som er mest fruktbart, fordi det tar opp i seg de andres lidelser under Røde Khmer-tiden samtidig som det minner om at Kambodsjas ulykker, fra fransk kolonialisme via amerikansk bombing og vietnamesisk invasjon, i stor grad har blitt påført utenfra. Dermed oppmuntres den besøkende til å opptre med kledelig ydmykhet. I hvert fall kan det hende man pruter mindre i møte med de tomme tiggerhendene som dukker opp utenfor disse turistattraksjonene.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: I filmen “The Enemies of the People” (blant annet nominert til Sundance-filmfestivalen 2010), forteller tidligere Røde Khmer-folk, fra soldater på gølvet til Pol Pots nestkommanderende, Bror nr. 2, Nuon Chea, sine historier til en av Kambodsjas fremste journalister, Thet Sambath. Filmen er i tillegg en personlig reise for Sambath, der han forsøker å forstå drivkraften til dem som drepte faren, moren og broren.

Notis II: Kambodsja-tribunalet har i mange år arbeidet for å dømme de sentrale aktørene i folkemordet mellom 1975-1979, men tross hjelp fra FN har resultatet så langt vært magert. Økonomiske bidragsytere fra vesten begynner å bli lei av å finansiere tribunalet og statsminister Hun Sen har vist manglende vilje til å la det etterforske flere Røde Khmer-topper. Rettsaken mot tortursjef Kamerat Duch ble avsluttet før jul. Dommen ventes i løpet av noen uker, og 67-åringen kan bli den første som blir dømt.

Tyrkisk stillstand

2010-03-15T09:22:00.000+01:00

Tyrkia kan kalle hjem alle sine ambassadører i verden, men landet kommer ingen vei før det tar et oppgjør med sine nasjonale traumer.

Stian Bromark, Dagbladet
Det hender at politikere oppfører seg som furtne tenåringer: Før helga bestemte Tyrkia seg for å avlyse sin tilstedeværelse på et nært forestående toppmøte i Sverige og trekke tilbake sin ambassadør fra Stockholm, fordi riksdagen vedtok å kalle folkemordet på armenerne under første verdenskrig for folkemord. Det skjedde bare dager etter at den amerikanske kongressen gjorde det samme, med en like kontant reaksjon fra den tyrkiske regjeringen som resultat. Det er nesten så man får lyst til å rope «folkemord», «folkemord», «folkemord», hadde det ikke vært for at slik oppførsel ville fortont seg som pubertal.

Tragikomisk, ja, men det er nokså alvorlige saker som står på spill. Den svenske regjeringen mislikte selv parlamentarikernes oppførsel, og «folkemord»-uttalelsen fikk flertall bare fordi noen medlemmer valgte å trosse sitt eget parti. Svenske politikere er tilsynelatende mindre opptatt av hva som er historisk korrekt enn hva som er diplomatisk lurt. Siden regjeringen ikke ville bruke ordet «folkemord», kan man da konkludere med at den mener det ikke fant sted noe folkemord mot armenerne i 1915? I så fall kan politikerne i Jerevan, hovedstaden i Armenia, reagere med tilsvarende diplomatisk kaldfront, og slik går det politiske livet sin gang.

Folkemordfokuset kommer på et ubeleilig tidspunkt. I lengre tid har Tyrkia og Armenia jobbet mot å normalisere sitt forhold. Først og fremst på et overflatisk plan, for å opprette diplomatiske forbindelser og åpne den lukkede grensa mellom de to landene, men hvis det er noe partene ikke ønsker nå, er det å bli minnet om at forholdet aldri vil bli uanstrengt så lenge folkemordspørsmålet forblir uavklart. Diplomatbråket er også uheldig for Tyrkias EU-bestrebelser. Ved siden av Kypros-spørsmålet og den generelle menneskerettighetssituasjonen i landet, er det benektelsen av folkemordet som holder dørene stengt. Tyrkias standhaftighet, samt at myndighetene fortsetter forfølgelsen av intellektuelle, har fått analytikere til å spørre seg om Tyrkia er i ferd med å vende Europa ryggen.

Forrige uke ble rettssaken mot den britiske kunstneren Michael Dickinson avsluttet. En dom på 425 dager i fengsel ble til slutt redusert til en bot på rundt 25 000 kroner. Hans forbrytelse var at han hadde tegnet landets statsminister Tayyip Erdogan som en hund. Det er ikke første gang myndighetene har forsøkt å trekke intellektuelle for retten fordi de har drevet gjøn med statsministeren, men det er første gang noen er blitt dømt for det. Den beryktede lovparagrafen, kalt «301», som gjør det forbudt å kritisere «det tyrkiske», har tidligere blitt brukt til å straffeforfølge forfattere som Orhan Pamuk og Elif Safak, samt journalisten Hrant Dink, som ble drept av en tyrkisk nasjonalist i 2007. Men da har striden stått om historien - primært folkemordet og nasjonens landsfader, Kemal Atatürk, ikke en bikkje.

Det er foruroligende at statsminister Tayyip Erdogan, som representerer det muslimske partiet AKP, fortsetter å knytte bånd tilbake til den sekulære helligheten Atatürk. Religiøst har de ingenting felles, men Atatürks introverte nasjonalisme er åpenbart kjekk å ty til i en tid da regjeringen føler seg presset internt og eksternt.

Alle moderne nasjonsbyggingsprosjekter har handlet om å fokusere på det positive i historien og skyve til side det negative. Men er det noe den samme historien har lært oss, er det at politikerne ikke makter å undertrykke fortidas grums til evig tid. Valget av Barack Obama som president handlet ikke bare om «forandring» og «håp», symbolsk handlet også om å rette opp syndene fra slavetida.

De siste 15-20 åra i Norge har det knapt gått et år uten at nye grupper (tatere, nordsjødykkere, barnehjemsbarn, etc.) har krevd erstatning, oppreisning og unnskyldning for historiske overgrep.

Tyrkiske politikere kan insistere på at de har rett så mye de vil, og det er grunn til å diskutere detaljer omkring det som skjedde i 1915, men verden er ikke på landets side i dette spørsmålet. Urett ble begått mot armenerne og tyrkiske myndigheter bærer hovedansvaret. På et eller annet tidspunkt må landets ledere vurdere om de skal gi opp furtestrategien og innta en mer pragmatisk holdning til sin fortid, for framtidas skyld. Et radikalt forslag: Hva om de for eksempel overlater historien til historikerne?

Oppdiktet, men sant

2010-03-13T09:20:00.000+01:00

Må reportasjeforfattere lære seg å skrive mer sannferdig eller bør lesere lære seg å lese annerledes?

Stian Bromark, Dagbladet
En liten bombe slo ned i den journalistiske verden sist uke: En ny biografi hevder at mannen som gjerne blir kalt verdens fremste reporter, polske Ryszard Kapuscinski (1932-2007), diktet opp sitater, detaljer og hendelser i sine mange prisbelønte dokumentarbøker fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, som ”Sjaen” (1988), ”Ibenholt” (2001),” Reiser med Herodot” (2006), og den siste: ”Atter ein dag” (2008).

I sine tidligeste utgivelser holdt han seg strengt til journalistkriterier, men gradvis beveget han seg mot den litterære reportasjeformen, for så – ifølge forfatteren av den 600 sider lange biografien, Arthur Domoslawski – å trå over inn i det oppdiktede universet, der romanen, diktet og novellene bor.
I kjølvannet av biografi-utgivelsen har flere kritikere kastet seg på ikonknusingen. I den konservative avisa Die Welt, skriver journalist Gerhard Gnauck at Kapuscinski har et langt større troverdighetsproblem. Han drev med selvsensur når informasjonen gikk på tvers av hans egen ideologiske agenda. For kommunisten Kapuscinski var det aldri snakk om objektiv journalistikk. Han hadde en slagside, og hans rapportering gikk i favør av marxistiske frigjøringsbevegelser og mot kapitalisme. I 1975 var han angivelig den eneste som visste hvor de cubanske leiesoldatene befant seg i Angola, men han fortalte ingen om det fordi han ikke ville provosere fram reaksjoner fra Vesten.

De siste årene har en rekke debatter diskutert forholdet mellom fiksjon og fakta. Her hjemme kan Åsne Seierstad (”Bokhandleren i Kabul”) og Karl Ove Knausgaard (”Min kamp”) representere ytterpunktene, fordi de kommer fra forskjellig ståsted. Dersom romanforfatteren låner grep fra dokumentarsjangeren, kan han eller hun stort sett gjøre det omkostningsfritt, mens en dokumentarforfatter som låner fra romansjangeren, risikerer å betale en høy pris, fordi en altfor kreativ omgang med fakta lett fører til beskyldninger om løgn.

Slik bør det være, som en hovedregel, men det er liten tvil om at mye av den mest givende sakprosalitteraturen som skrives i dag nettopp utforsker, utvider og utfordrer sjangerkonvensjonene. Så dersom den tradisjonelle leserkontrakten skal opprettholdes, der forfatter og leser er enig om betingelsene, må kontrakten fornyes. Forfatteren kan spandere på seg korte bruksanvisninger innledningsvis, mens leseren må gi slipp på forventningen om at sannhet og løgn er motsetninger. Kapuscinski har holdt sin del av avtalen – dessverre bare utenfor bøkene. Han har selv sagt at det viktigste for ham er å få fram sakens kjerne, en essens, og at detaljer derfor er uvesentlige – omtrent som en dokumentarfilmskaper har han redigert, rekonstruert og iscenesatt for budskapets skyld. ”Imperiet”, har Kapuscinski gitt beskjed om, bør leses som et dikt. Er det da rimelig å tolke alt bokstavlig?

Leserne vil nok bli skuffet dersom de går til ”Keiseren” og ”Sjahen” med den tro at de får rene historiebøker om Etiopia og Iran. I stedet får de noe større: allmenngyldige fortellinger om makt og avmakt. Kapuscinski er død. Det er ikke mulig å forandre bøkene. Men det er mulig å forandre forventningene.

Islandsk markeringsbehov

2010-03-06T18:11:00.001+01:00

Det viktigste for islendingene er å erobre tilbake den demokratiske kontrollen og selvrespekten som gikk med i dragsuget da finansfyrstene og politikerne kjørte landet i grøfta.

Stian Bromark, Dagbladet
Det er ikke kjedelig å være islending for tida: Til langt ut på dagen i går var det fortsatt uklart om det skulle avholdes folkeavstemning om den omstridte Icesave-avtalen i dag. Kort fortalt handler den om hvorvidt, og eventuelt hvordan, islendingene skal betale Storbritannia og Nederland tilbake de omkring 30 milliarder kronene de to landene la ut da nettbanken Icesave gikk konkurs på grunn av finanskrisa. Hele uka har en islandsk delegasjon forhandlet i London, og meldingene tilbake til Reykjavík har vært tvetydige og sprikende. I det ene øyeblikket ble det annonsert at folkeavstemningen ble utsatt, så ikke, i det neste at forhandlingene var avsluttet, så opprettet igjen med bedre betingelser for Island, deretter brudd, etc. Islendingene har altså blitt invitert til å stemme over en avtale de ikke vet hva innebærer. Ikke rart da at meningsmålinger viser at hele 75 prosent trolig vil stemme nei. Samtidig la landets statistiske byrå i går fram tall som viste at Islands økonomi i fjor krympet med 6, 5 prosent, den største nedgangen i landets historie. Slike nyheter gjør ikke Islands betalingsevne og -vilje merkbart større.

Mye står på spill i disse dager og det er vanskelig å se for seg et lykkelig utfall. Islendinger flest ser ikke rettferdigheten i at de skal sette seg i gjeld i mange generasjoner framover for det en liten finanselite - «den korrupte overklassen», ifølge forfatteren Einar Már Gudmundsson - har skyld i. Får den islandske regjeringen forhandlet fram en avtale den er fornøyd med i tolvte time, vil derfor det mest sannsynlige utfallet likevel bli at folket stemmer nei. Dermed står Island i fare for å miste all kredittverdighet internasjonalt og hjelpepakken fra IMF vil muligens utebli. Det vil også spøke for EU-medlemskapet. Samtidig vil renta stige på de lånene Island sårt trenger, som igjen vil gjøre det utfordrende for landet å nedbetale gjelda. Det er også vanskelig å se for seg at den sosialdemokratiske regjeringen vil overleve en slik mistillit. Dermed kan en ny konservativ regjering med Selvstendighetspartiet i spissen vende tilbake - de som i sin tid var ansvarlig for den feilslåtte finanspolitikken. Det vil nok ikke øke Islands troverdighet internasjonalt.

De islandske regjeringene har gjort mye for å påføre seg selv den mistilliten som høyst sannsynlig vil bli uttrykt i dag. Den nåværende sosialdemokratiske regjeringen har opptrådt arrogant og kalt den første folkeavstemningen i landets selvstendige historie for «meningsløs» og «bortkastet». Statsminister Johanna Sigurdardottir annonserte i går at hun ikke akter å stemme i dag fordi det ikke har noen hensikt. 230 000 islendinger betrakter derimot lørdagens avstemning som sin første mulighet til å si fra om hva de mener om lederskapet på sagaøya de siste åra. Derfor bryr folk flest seg ikke om det er en ny eller gammel avtale det skal stemmes over. Det viktigste er å erobre tilbake den demokratiske kontrollen og selvrespekten som gikk med i dragsuget da finansfyrstene og politikerne kjørte landet i grøfta. Det skjønner ikke statsministeren. Eller kanskje hun nettopp gjør det.

Engler og demoner på timeplanen

2010-02-27T18:08:00.001+01:00

Statsministeren, utenriksministeren og medlemmer av kongefamilien har gått der. Har de blitt hjernevasket av okkultisme? Ny bok hudfletter steinerskolens religiøse fundament.

Stian Bromark, Dagbladet
BOK: En tittel som «Det de ikke forteller oss», med ordet «okkult» i undertittelen, høres intuitivt ut som ei bok med betydelig innslag av konspirasjonsteorier, demonutdrivelse og andre former for kultisk vanvidd. Men så handler det altså om noe så jordnært som barn, skole og læreplan. Riktignok ikke den offentlige skolen, men fortsatt en skole som har preget tusenvis av norske barn gjennom generasjoner. I over nitti år, faktisk. Ofte avkom av svært ressursrike og radikale foreldre, skal sies, men like fullt søte, små uskyldige barn. Steinerskolebarn.

Hva galt har de gjort? Ingenting, skal vi tro forfatterne bak boka, Kristin Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen. Men foreldrene, muligens. I hvert fall lærerne. Og andre antroposofer. Samt norske politikere og profeten sjøl, Rudolf Steiner. Steinskolen framstilles, og får statsstøtte, som et rent pedagogisk alternativ, med vekt på læring gjennom lek og kunstnerisk utfoldelse, men er egentlig et kvasireligiøst livssynsalternativ der Steiners sære, okkulte og uvitenskapelige troslære, antroposofien, blir lurt inn i de unge håpefulle - som regel mot barnas, foreldrenes og politikernes viten. Steinerbevegelsen taler med to tunger, én internt, en annen eksternt. Vi kjenner godt den siste, glansbildeversjonen. Nå har Sandberg og Kristoffersen bestemt seg for å avsløre livet i de indre gemakker, der skyggesidene dominerer. Det de ikke forteller oss. Kjør debatt.

Sandberg og Kristoffersen har begge vært tilknyttet steinerskolen og har hatt barn som har gått der. Gradvis forsvant illusjonene. De følte seg lurt. Ungene ble tatt ut og arbeidsforholdet opphørte. Internettsiden Steinerkritikk.no ble opprettet og i fire år har de nå jobbet med å samle dokumentasjon til boka. De vil ikke skolen til livs, bedyrer de, men ønsker at den står fram med sitt religiøse grunnlag og innrømmer at hensikten med skolen er, for å sitere Steiner, «å sette ut i livet den guddommelige kosmiske planen. Vi bør alltid huske at når vi gjør noe, bringer vi videre gudenes intensjoner, at vi er, på en bestemt måte, de mediene ÆdetÅ der oppe strømmer gjennom og ut i verden». Steinerskolelærere er, med andre ord, medier for gudene, og deres jobb er å kultivere barnas karma og reinkarnasjon, slik at legemet slipper og bare ånden blir tilbake, i Den sjette etteratlantiske periode. Erkeengler er skolenes høyeste beskyttere.

Kritikken er solid fundert på utallige intervjuer med kritiske foreldre og lærere, interne rapporter og skriv, Steiners originalkilder, avisdebatter, og så videre. Men det er noe med ståstedet til forfatterne, samt mange av dem som forteller sin historie, som etterlater en litt vammel smak i munnen. Dette er mennesker med tapte illusjoner. De hengivne som mistet troen og oppdaget sinnet. Dermed er grunnen beredt for de store pendelsvingningene. Sandberg/Kristoffersen valgte steinerskolen fordi de ønsket en antimaterialistisk, frittenkende og kreativ oppvekst for sine barn. De hadde registrert at barndommen «var blitt en slagmark for markedskreftene» og lagt «ut på billigsalg». Foreldrene Sandberg/Kristoffersen jaktet på det autentiske, naturlige og gode i verden. »Som unge foreldre var vi mer vennlig innstilt overfor det som var gammelt og etnisk, enn det som luktet kommersialisme og amerikansk». Gammelt og opprinnelig, det er bra. Nytt og moderne? Ikke bra. «Har ikke enhetsskolen et stort ansvar for at nytelsessyke TV-slaver med dårlig kosthold sitter i sofaen når det avholdes valg?»

Vel, har du sagt a, må du si b. Klart det. Foreldrene er sjefen. Så får det heller være at man sender ungene fluks inn i noe som får «amerikansk» til å se ut som en skitur i marka en solrik søndag morgen. Intuitivt og umiddelbart høres det ikke ut som at moralen er at man ikke skal sende ungene sine på steinerskolen, men at man skal slutte å bruke ungene som redningsplanke for sin egen dårlige samvittighet. Sandberg/Kristoffersen er de frelste som ble de frafalne, og det gjør at de snakker fra et spesifikt utgangspunkt med begrenset overføringsverdi. Det forhindrer ikke at de har poenger.

Ulempen med anekdotiske bevis, som utgjør ryggraden i boka, er at de er private, atskilte og ofte følelsesladede. Men Sandberg/Kristoffersen har samlet såpass mange av dem, og de likner hverandre i så stor grad, at summen blir nokså overveldende. Mange nok tilknyttet steinerbevegelsen har den samme følelsen av sekterisme, dobbeltspill og forvirrende pedagogikk. Det ville ikke vært unaturlig om Kristin Halvorsen tok initiativ til en gransking av skolene, slik at staten ble forsikret om at den ikke bevilger x-antall kroner på falskt grunnlag. Noe annet vil også forsterke forfatternes påstand om at steinerskolen er særdeles godt beskyttet av den norske politiske, kulturelle og rojale eliten.

«Det de ikke forteller oss» er en utfordrende bok å ta stilling til. Den inneholder mange påstander som vanskelig lar seg verifisere eller som ender i munnhoggeri mot munnhoggeri. Et sted heter det at de «fleste som er medarbeidere på steinerskolen har liten kjennskap til Rudolf Steiners tekster», likevel bruker forfatterne mye plass på en nokså bokstavtro lesning av hans livsverk. Dermed er det uråd å vite sammenhengen mellom utgangspunktet og virkeligheten, teorien og praksisen, det som sies bak kateteret og som går inn bak elevpulten. Norges statsminister og utenriksminister, samt en hel rekke av landets kulturelle elite, har gått på skolen og tilsynelatende kommet seg helskinnet gjennom utdannelsen - uten at man blir fristet til å lete etter bevis på at de har blitt hjernevasket til å tro på karma og reinkarnasjon.

Sandberg/Kristoffersen tilbyr også en generell kritikk av det norske antroposofiske miljøet, og hevder at det systematisk imøtegår all motstand på organisert vis. Slik blir vi fanget i en verden vi ikke kommer ut av: Antroposofene kan ikke forsvare seg uten å bekrefte at kritikken er korrekt. Steinerskolelærerne kan heller ikke benekte at de bedriver okkult undervisning, fordi påstanden er at de systematisk benekter dette. Kritiserer man antroposofien og steinerpedagogikken kritiserer man Sannheten, påstår forfatterne at antroposofene og steinerpedagogene hevder. Kritiserer man Sandberg/Kristoffersen vil man også få den samme påstanden slengt tilbake. Sannhet, løgn, bedrag, tro og overtro. Store spørsmål står tilsynelatende på spill, men englene og demonene får ha oss tilgitt når vi antyder at det hele kan forveksles med en intern debatt for sekta.

Skytsengel for de åndsfraværende

2010-02-19T14:33:00.001+01:00

Skolesystemet tror relativitetsteorien er det viktigste den oppvoksende slekt kan lære av Albert Einstein. En ny biografi viser at han har langt mer presserende ting å lære bort: Nysgjerrighet, fantasi og opprør mot autoriteter.

Stian Bromark, Dagbladet
Under en middag til ære for relativitetsteoriens far, tok Albert Einstein fram en notisbok og begynte å skrible. Da hedersgjesten ble introdusert, reiste forsamlingen seg og klappet. Einstein fortsatte å tegne og skrive inntil lyden endelig trengte gjennom. Da reiste han seg – og klappet. Einstein antok at applausen var for en annen.

Hans navn er blitt synonymt med den distré professoren med viltvoksende hår, fillete klær, pipa på snei og ødelagte briller på nestippen – vel og merke hvis han har funnet igjen brillene sine. Slik var eksentrikeren Albert Einstein. Etter at han ble kjent, valgte han selv å spille ut rollen som rotehue. Derfor kunne han slippe unna med å spille Mozart på fiolin i stedet for å besvare spørsmål på vitenskapelige konferanser. Artistisk, sjarmerende – og litt arrogant.

Nå foreligger en ny biografi om Einstein, skrevet av den amerikanske kommentatoren og redaktøren Walter Isaacson. Boka er en grundig livsskildring på 682 sider, hvorav de 100 siste er kildehenvisninger. Slik er det gjerne i biografier nå til dags, spesielt hvis de omhandler store menn i historien. Alt i alt er denne faglige tyngden et framskritt fra tidligere mer uvøren omgang med liv, men det er likevel ikke til å unngå at man tidvis tar seg i å etterlyse mer frekkhet og større variasjon, en litteratur med vilje til å utfordre, ikke bare degge med kildene. Isaacson kan ikke klandres for det som ikke finnes, han viser fram et rikt menneskeliv stødig, utvungent og formidlingsivrig, men kanskje er det uortodoksien hos den biograferte som gjør at man savner det grenseoverskridende. ”Fantasi er viktigere enn kunnskap”, som Einstein ville sagt det.

Det er ikke et dogme man forventer fra en vitenskapsmann. Så var hans begynnelse heller ikke spesielt arketypisk. Som barn ble han kalt ”dummen”, fordi han var så sein til å snakke, og familien trodde en stund han var tilbakestående. Einstein har gitt denne treige utviklingen æren for at han beholdt barnets åpenhet for livets gåter i voksen alder. Da han fikk et kompass av sin far, ble han fra seg av lykke: Hvilke skjulte krefter var det som fikk magnetnålen til å bevege seg? På skolen var han en einstøing, noe som delvis skyldtes den utbredte antisemittismen i Tyskland, delvis hans distréhet samt at han raskt utviklet en forakt for konformitet. Isaacson kaller ham en ”skytshelgen for all verdens åndsfraværende skolebarn”.

Einstein kunne være nesevis overfor lærerne. Han strøk ikke i matte, som myten skal ha det til, men han gjorde det ikke spesielt godt i fransk, zoologi og samfunnsfag. En lærer sa til Einstein at han var en ”særdeles dyktig gutt. Men De har én stor feil: De gjør aldri det De får beskjed om”. Fra Zürich polytekniske skole gikk han ut som en av de svakeste elevene i klassen.

Hans obsternasighet ga ham et ry som bråkmaker. Derfor fikk han heller ingen assistentstillinger ved universitetene, men måtte ta til takke med ”inspektør av tredje klasse” på patentkontoret. Der gjorde han unna dagens dont på et par-tre timer. Resten av arbeidstiden puslet han med naturlovene. Hans viktigste oppdagelser dukket opp i løpet av noen vårmåneder i 1905 – den mest kjente er relativitetsteorien.

Hans publiserte artikler ble møtt med en påtagelig taushet. Han ble verken berømt eller ettertraktet. Først fire år seinere, i 1909, fikk han sin første universitetsstilling, med stusseligere lønn enn ved patentkontoret. Men han var endelig blitt medlem av ”horenes laug”, som han kalte det.
Einstein var en radikaler som våget å kritisere datidens fremste hjerner, men det var også noe med tiden. Opprøret med det tradisjonelle verdensbildet spredte om seg innenfor alle samfunnsfelt. Picasso, Joyce, Freud og Stravinskij utfordret samtidig konvensjonene på sine respektive områder. Selv om Einstein trodde på absolutter i fysikk og moral, ble hans teori tolket inn i det moderne verdensbildet som opphevet skillet mellom årsak og virkning, orden og plikt, tid og rom. Fundamentet for ”all menneskelig tenkning er blitt underminert”, som New York Times skrev i en leder.
Einstein fikk skylda for oppløsning av moral, abstrakt malerkunst og atonal musikk.

Etter det berømte solkformørkelseseksperimentet i 1919, som bekreftet Einsteins teorier, ble han verdenskjent over natta. Likevel fikk han ikke Nobelprisen, som han hadde ventet på siden 1905. Utmerkelsen fikk han først i 1922, og da var han så irritert på komiteen at han ikke tok seg bryet med å dra til Stockholm.
Det nærmeste tiåret ble antisemittismen et prekært anliggende for Europas jøder. Tyskeren Einstein så seg nødt til å flykte til USA. Parallelt vokste det politiske engasjementet. Einstein ble en ivrig talsmann for pasifisme, kosmopolitisme, antirasisme og demokratisk sosialisme. Pasifismen valgte han riktignok å kaste på båten da det ble klart at Hitler var på krigstokt. Det var en passende logikk for en frisinnet sjel: Einstein var pasifist bare i fredstid.

Han berømmelige stathet, som en gang hadde hjulpet ham til å oppdage det ukjente, ble gradvis en hemsko. Omtrent hvert år fra 1931 skrev avisene at han skulle kunngjøre en ny enhetlig feltteori. Han strittet imot den moderne kvantefysikken, ble stadig mer religiøs og hjalp til med å utvikle atombomben. Radikaleren endte opp som konservativ.

Einstein var ikke alltid like grei mot sine omgivelser. Han dumpet sin første kone, giftet seg med sin tre år eldre kusine og hadde mange elskere på si. Han trodde nemlig ikke på monogami - en pen måte å fortelle konene sine at de måtte finne seg i utroskapen. Da hans første kone døde i 1948, lot han sin yngste sønn råtne bort på et sinnsykehus i Sveits. Men det avgjort mest uspiselige trekket ved mannen, er hans dikt: ”Oi oi! Den Hansemann! Av begjær så yr/ ved tanke på sin Dukkelise/at puten hans tar fyr!”.

Walter Isaacsons Einstein-biografi er sjangerkonvensjonell, men like fullt høyst lesverdig. Isaacson turnerer elegant diverse lag av hans liv, det som utkrystalliserer seg mellom det offentlige, de løsrevne mytene, Einsteins egen selvforståelse og reaksjonene til hans nærmeste. Fram trer en mangefasettert menneskeskikkelse, skjønt den ligger tett på klisjeen, og på lasset får vi en moral med overføringsverdi til dagens debatt om skolevesenet, dannelse, yrkesfag og teoriens rolle: Einstein fikk ikke suksess fordi han var skoleflink, lydig og konvensjonell, men fordi han gikk motstrøms, var nysgjerrig og stolte på fantasien. Verdien av utdannelse, mente Einstein, ”ligger ikke i å lære mange fakta, men i å øve seg opp til å tenke”. Det er budskapet fra verdens fremste geni til Stoltenberg-regjeringen.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I:Det var litt av en verdensbegivenhet som fant sted i Oslo/Kristiania en junidag for 90 år siden. Da kom Albert Einstein til Norge for å holde tre foredrag om relativitetsteorien. Universitetets Aula var dekket til randen av skuelystne og avisene var fulle av uforståelig skriblerier om universet (for folk flest). Om disse ti dagene har Nils Voje Johansen skrevet en kort, underholdende bok under tittelen ”Einstein i Norge” (2005).

Notis II: Det som ga Albert Einstein mest dårlig samvittighet i løpet av livet, var hans bidrag til oppfinnelsen av atombomben. For det første var den basert på hans oppdagelse av masseenergiloven i 1905 (energi er lik masse multiplisert med kvadraten av lysets hastighet), bedre kjent under formelen ”E=mc2”. Dernest sendte han et brev til Roosevelt og oppfordret ham til å lage en atombombe før tyskerne rakk det, noe presidenten så gjorde.

Kulinarisk kulturkrig

2010-02-13T14:20:00.002+01:00

Italienerne satte maten i halsen da McDonalds lanserte en helt ny hamburger: McItaly.

Stian Bromark, Dagbladet
Tenk deg at landbruksminister Lars Peder Brekk inviterte til en pressekonferanse på en restaurant i Oslo. Anledningen var regjeringens samarbeid med en kjede om å lansere en norsk hamburger med flatbrød og brunost. ”Dette er en stor dag for det sunne, norske kostholdet”, sa Brekk til de siklende journalistene. Kritiske røster og sure oppstøt ble stogget ved å karakterisere skeptikerne som ”uvitende stalinister”.

Bytt ut den trauste trønderen med den stilige kollegaen Luca Zaia og du vil ha et scenario nokså likt det som utspant seg i Italia denne uka. Og føy til vital informasjon: Restauranten heter McDonalds og burgeren har fått navnet McItaly. Hurtigmatkjeden har tidligere tilpasset menyen til lokale forhold og flørtet med for eksempel det meksikanske kjøkken, men det er første gang McDonalds har dedikert en hamburger til ett land, lansert med brask og bram av landets relevante minister.

McItaly er, ifølge Zaia, basert på italienske råvarer som ciabatta, kjøtt, artisjokker og asiago-ost. Om stalinistene sa han: ”Dette er de samme kritikerne som for 20 år siden sa at pizza ikke er ekte italiensk mat.” Kartongen til McItaly er for øvrig dekorert med fargene til det italienske flagget.

En av dem som har mistet matlysten av nyskapningen, er matkritiker Emiliano Mei. Han forstår ikke at hamburger har noe med Italia å gjøre og hevder at den er en trussel mot landets antikke mattradisjon. Andre med fordøyelsesbesvær har brukt ord som ”landssvik”.

Italia er ikke det eneste landet i Europa som har fått den amerikanske kjeden i vrangstrupen. I Frankrike har protestene som regel handlet om å beskyttte bourdeaux-viner og roquefort-oster, mens da McDonalds ble etablert på Grünerløkka i Oslo i 1998, ble restauranten framstilt som en trussel mot bydelens identitet. Det ble arrangert protestmøter mot det som ble kalt ”Løkkas nye horehus”.
Det uvanlige i Italia er at kjeden har fått staten på sin side, noe som gir en litt vond smak i munnen fordi det minner om de ubehagelig tette båndene mellom myndighetene og næringslivet. Ministerens velsignelse har gitt McDonalds millioner i gratis reklame, som den kan bruke til å senke prisen ytterligere på sukkerrik cola, Big Mac-er og fettdryppende pommes frites.

Italia er trolig det stolteste matlandet i Europa. Denne uka ble år med lobbyarbeid kronet med seier da den napolitanske pizzaen ble offisielt anerkjent av EU som europeisk matkulturarv. Derfor er det snurrig at italienerne føler seg truet av en burger. Dersom italiensk mat virkelig er best, vil folk flest foretrekke det.
Men det italienske matbordet består ikke lenger bare av organisk, lokaldyrket og mammalaget mat.
Sjokkbølger spredte seg fra sør til nord da det nylig ble avdekket at mange mozzarella-produsenter brukte kumelk i stedet for bøffelmelk. Selvtillitten fikk seg en knekk og bekreftet at den fremste trusselen mot god matkultur sjelden kommer utenfra, men innenfra.

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Prosa

2010-02-10T14:25:00.000+01:00

Av Henrik G. Bastiansen. Kan leses på nett her.

Et lite utdrag:

"Sigurd Evensmo er noe av det nærmeste vi kommer en komplett intellektuell i Norge, hevder hans biografer. De har da også lykkes i å sannsynliggjøre sin påstand med en kildenær og fortellende biografi om journalisten, redaktøren, forfatteren, politikeren og privatpersonen.

Det er ingen enkel oppgave å skrive biografi om Sigurd Evensmo. Eller mer presist: Han har ikke akkurat gjort det enkelt for dem som vil forsøke. Bromark og Tretvoll oppgir da også å ha blitt «overveldet av opplysninger» i brev, upubliserte tekster, utklippsbøker og dagbøker – og har også gjengitt til dels mye av dette i sin nye biografi. [...]
[...]
Disse innledende bemerkningene fra forfatternes side er riktignok litt pretensiøse, men når man begynner å lese historien, kan man ikke unngå å bli revet med. Vi følger Evensmo gjennom syv kapitler som skildrer ulike deler av hans liv. Første kapittel handler om hans barndom og oppvekst på Hamar fra 1912 til 1930. Så kommer fire kapitler som skildrer ham i 1930-årene, 1940-årene og 1950-årene – og de er så fulle av kriser, krig og dramatikk at de danner bokens høydepunkt.
[...]
Bromark og Tretvoll har skapt en fremadskridende beretning, med et detaljrikt, men likevel presist språk. De holder heldigvis seg selv utenfor og lar stoffet tale. Forskerhåndverket som ligger bak, kommer frem i de 26 sidene med fotnoter – oftest med primærkilder. Forfatterne viser respekt for sitt stoff, og harde realiteter gis nøktern vurdering.
[...]
Konklusjonen er at dette er en vellykket biografi – kultur og politikk, verdenshistorie og familieliv fortalt av dyktige biografer, med sans for enhet i mangfoldet.

En opprører for vår tid

2010-01-28T19:45:00.001+01:00

Femti år etter sin død står Albert Camus opp og snakker til oss om krigen mot terrorismen.

Stian Bromark, Dagbladet
En tidlig januardag for 50 år siden kjørte den franske forleggeren Michel Gallimard av den isete veien og traff et tre i nærheten av byen Villeblevin i Bourgogne. I bilen satt familien og hunden - og forfatteren Albert Camus. Uhellet markerte slutten på to løfterike karrierer. En av Frankrikes mest betydningsfulle forfattere ble drept umiddelbart på nokså meningsløst vis, 46 år gammel. I Facel Vega-bilen lå det ufullførte manuset til «Det første mennesket», en fiksjonalisert barndomsskildring fra Algerie. Det minner oss på at vi bør legge til: 4. januar 1960 klokka fem på to døde også en av Afrikas mest betydningsfulle forfattere.

«Det de ikke likte, var algerieren i ham», skriver Albert Camus om sin dobbeltgjenger i «Det første mennesket». Mulig det er en noe overfølsom uttalelse, men det hersker liten tvil om at Camus for mange var en torn i siden. Spesielt hans hovedverk «Opprøreren», som utkom i 1951, ble betraktet som et oppgjør med den totalitære marxismen og hans tidligere, nære allierte, blant dem Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Nå hadde Camus alltid blitt betraktet som en oppkomling av den parisiske eliten, oppvokst som han var i fattigdom i Algerie og med et langt mer ambivalent syn på kolonialismen, men «Opprøreren» ble dråpen som fikk vinen til å renne over. Camus ble støtt ut av det gode caféselskap. Enhver kritikk av kommunismen ble sett på som et svik av Sartre og hans disipler.

Albert Camus ble riktignok tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957 for verker som «Den fremmede», «Pesten» og «Fallet», men moralfilosofisk oppreisning fikk han først etter sin død, med de såkalte nyfilosofenes inntog på 1970-tallet. Nå kan man argumentere for at filosofer som André Glucksmann, Alain Finkielkraut og Bernard-Henri Lévy ikke var nye, siden de hovedsakelig bare rehabiliterte en gammel outsider, men de videreførte I hvert fall Camus kritikk av den totalitære, marxistiske leflingen og hadde langt mer gjennomslagskraft enn sin inspirasjonskilde. Men nyfilosofene var heller ikke spesielt interessert i algerieren i Camus. Det var heller ikke algerierne, skal sies, siden de oppfattet Camus som en troløs bastard fordi han mente at «arabere og franskmenn må finne en måte å leve sammen på». Hvis det er noe nasjonalt orienterte frigjøringskjempere misliker, er det å høre at den mest fornuftige løsningen er å inngå en pakt med okkupantene.

Det er først i nyere tid at Camus' doble identitet har blitt utforsket som en mer positiv kraft, for eksempel i de to algeriske forfatterne Aèicha Kassoul og Mohamed-Lakhdar Maougals bok «The Algerian destiny of Albert Camus», der de konkluderer med at Camus' sivilisatoriske prosjekt trengs mer enn noensinne i dagens Algerie - et land hjemsøkt av politisk uro, vold og terrorisme. UNESCO-direktør Wassyla Tamzali har formulert seg slik om sitt tidligere møte med Camus: «Disse mennene han kalte arabere, hvorfor kalte han dem ikke algeriere?» Så legger hun til at da hennes hjemland ble hjemsøkt av forferdelige kriger på 1990-tallet, «da vendte jeg tilbake til moralisten Camus som tok et oppgjør med den meningsløse volden.»

Et annet friskt bidrag er David Carrolls «Albert Camus the Algerian: Colonialism, Terrorism, Justice». Den amerikanske professoren trekker fram den velkjente, men underkommuniserte siden ved hans liv og forfatterskap. Camus ble lenge anklaget for å være tilhenger av kolonialismen, siden han var tvisynt i sin innstilling til den algeriske frigjøringskampen. Han støttet for eksempel ikke det revolusjonære, nasjonalistiske partiet FLN og dets væpnede kamp mot okkupasjonsmakta. Denne kritikken er forenklet, mener Carroll. Under Algerie-krigen oppfordret Camus begge parter til å få slutt på volden mot sivile. Han ønsket seg et multikulturelt og demokratisk Algerie, en posisjon som ble avvist og latterliggjort av de venstreradikale. Dette er et politisk-filosofisk grunnsyn som kan overføres til aktuelle konflikter i dag, for eksempel til Midtøsten. Noen hevder at det ikke finnes noen permanent løsning på stridighetene mellom palestinerne og israelerne så lenge de førstnevnte ikke får reell selvstendighet, andre vil insistere på at tostatsløsningen er et nederlag for ideen om at ulike folkeslag og religioner kan leve sammen i fred og fordragelighet.

Camus underkjente ikke det faktum at det fantes en kolonial overgriper og at det var langt igjen før algerierne fikk de samme rettighetene som franskmennene. Men Albert Camus avviste grunntanken om at det er mulig å rettferdiggjøre at mennesker blir ofret på det politiske alteret, og han trodde ikke på ideologiske motsetningspar som øst mot vest, kristen mot muslim, god mot ond. Ikke dermed sagt at han var en nihilist. Nettopp den nevnte «Opprøreren» var Camus' forsøk på å ta et oppgjør med den verdirelativiseringen han mente marxismen representerte og videreførte fra europeisk idéhistorie. I en verden uten Gud og totalitære tankesett ville Camus vise at verden likevel hadde en mening, at ting betydde noe, og at det essensielle var å «finne den impuls som reiser individet til forsvar for en verdighet som er felles for alle mennesker». Camus satte rettferdighet og beskyttelse av individer foran politikk. I romaner, noveller og essay utforsker han hvor kontraproduktiv en kamp basert på terrorisme og gjengjeldelse kan være. Som filosof Bernt Vestre skriver i forordet til «Opprøreren»: «Hvis Camus finner at opprøret har forrådt de verdier som det i kraft av sin opprinnelse er bærer av, blir det fordømt og forkastet. Da er det ikke lenger opprør, men forræderi».

Dette høres også ut som relevante innspill i vår tid. Camus bakteppe var avkolonialiseringen, Algerie-krigen og Den kalde krigen, og han karakteriserte sin tid som «terrorismens tidsalder». Det var en tidsalder der uskyldige mennesker ble ofret for angivelig høyere, mer noble mål. Det var en tidsalder der kampene var altomfattende og sto mellom påståtte rettferdige og urettferdige krefter, mellom godt og ondt, oss og dem. Skal vi tro Camus kan en slik krig mot terror aldri vinnes, fordi den eskalerer den terroren den er ment å bekjempe, og bereder bare grunnen for nye gjengjeldelser, ny terror, og så videre. «Har vi råd til å ignorere Camus' advarsler i dag?», spør Carroll i «Albert Camus the Algerian».

Martyren fra Nederland

2010-01-24T19:51:00.001+01:00

Nå starter rettssaken mot den høyrepopulistiske politikeren Geert Wilders, som står anklaget for å spre hatefulle ytringer mot muslimer. Blir han dømt, er vi ille ute.

Stian Bromark, Dagbladet
Muslimer invaderer Europa. Islam er en fascistisk terroristreligion. Koranen er akkurat som ”Mein Kampf”. Slik lyder oraklet fra Haag, Geert Wilders, parlamentariker og leder for det fremmedfiendtlige Frihetspartiet. Onsdag denne uken startet rettsaken mot ham. Wilders er anklaget for å ha spre hatefulle ytringer mot muslimer og for å ha oppfordret til diskriminering. Anklagen gjelder en rekke uttalelser mellom 2006 og 2008, samt filmen ”Fitna”, som portretterer muslimer som terrorister. Blir han dømt risikerer han opptil to års fengsel og klekkelige bøter. Ringvirkningene av en eventuell domfellelse vil merkes over hele Europa – og forbi.

Hvem er den viktigste personen i Europa i dag, spurte den innflytelsesrike, men kontroversielle amerikanske kommentatoren Daniel Pipes tirsdag. Ikke den viktigste politikeren, den viktigste filmskaperen, men den viktigste personen. Svaret er Geert Wilders. Målinger viser at han nå er Nederlands mest populære politiker og Frihetspartiet ligger an til å bli det største partiet ved parlamentsvalget neste år. Wilders, ifølge Pipes, er derfor den best egnede til å takle de islamske utfordringene i Europa. ”Han har potensial til å stå fram som en størrelse av verdenshistorisk format”. Wilders er karismatisk, politisk snedig og frittalende. Han har tidsånden på sin side. Helt siden Nederland opplevde drapet på filmskaperen Theo van Gogh i 2004, utført av den nederlandsk-marokkanske fundamentalisten Mohammed Bouyeri, har de tidligere så tolerante nederlenderne snudd 180 grader og inntatt en mønsterdannende uforsonlig holdning til innvandrere og islam. Wilders er anføreren.

Det er begrenset tvil om at rettssaken er spesiell i moderne europeisk historie og vil blir fulgt med argusøyne av alle som har investert intellektuell kapital i det flerkulturelle Europas skjebne. Wilders er tross alt en folkevalgt politiker. Han ville hatt immunitet dersom hans spissformuleringer hadde falt fra talerstolen i parlamentet. Nå er det dessverre en rimelig sjanse for at han blir dømt, for Nederland har et lovverk som for eksempel forbyr utgivelse av Hitlers nevnte makkverk. Wilders støttespillere roper ”ytringsfrihet”, men Wilders selv går et hakk lenger. Han vil innkalle en rekke vitner, deriblant van Goghs morder, for å be dem om å besvare ett spørsmål: Er det jeg sier sant eller løgn? Hvis det jeg sier er sannheten, kan jeg da dømmes for å si som sant er? Dersom Wilders får gjennomslag for sine krav, vil vi ganske riktig få en rettssak utenom det vanlige. Vi kan gjenta påstandene i spørsmålsform: Invaderer muslimer Europa? Er islam en fascistisk terroristreligion? Er Koranen like ille som ”Mein Kampf”?

Geert Wilders er ingen helgen. Mange ville ofret venstrearmen for at han forble en kuriositet i nederlandsk politikk. Og det ville han forblitt hadde det ikke vært for at europeisk innvandringsdebatt har sluttet å handle om fakta og realiteter, men om markeringer, symboler, konfrontasjoner. Da tv-selskapene nektet å vise hans film ”Fitna” (for øvrig med musikk av Edvard Grieg), ble det desto viktigere for folk å se den 17 minutter lange brune sausen av terrorismebilder og koransitater på internett. Da Wilders ble nektet innreise til Storbritannia i februar 2009, steg han noen hakk på meningsmålingene. Nå er han stilt for retten og er i ferd med å få martyrstatus. Dersom Frihetspartiet blir Nederlands største parti, trenger det fortsatt koalisjonspartnere for å danne regjering. Det må et mirakel til for at Wilders parti skal få flertall alene. Blir han dømt er det fare for at det er akkurat det rettsvesenet i Nederland serverer ham på et fat av sølv.

Ytringsfriheten har en pris. Den må vi betale hver gang vi hører noe vi ikke liker. Det samme gjelder et annet honnørord, toleranse. Dersom toleransen som verdi skal forbi festtalenivået, må den tre i kraft når vi konfronteres med ubehagelige og avvikende meninger. Demokrati er ikke mindre kinkig: Én ting er at Geert Wilders har helt hårreisende meninger, hva skjer i det øyeblikket mange eller – Allah forby – et flertall av Nederlands velgere tilbyr ham eneveldig statsmakt? Skal begreper som ytringsfrihet, toleranse og demokrati ha noen mening, er hans motstandere tvunget til å holde knyttneven i lomma, be til høyere makter (altså Voltaire) og stille Wilders kritiske spørsmål i det offentlige rom. Vi kan spørre ham om hvorfor han, som nå er en ytringsfrihetsforkjemper, vil forby Koranen. Og når alle tv-kanaler nektet å vise hans film untatt en liten, muslimsk kanal i Nederland, hvorfor avviste han da dem? Er det mulig å tro ham på at han ikke er ute etter muslimer, bare islam? En muslim uten islam er ikke en muslim.

Venstresidas svik

2010-01-20T19:39:00.000+01:00

Bosnia, Kosovo, Rwanda, Afghanistan, Irak - venstresida har sviktet i møte med alle de store konfliktene de siste 20 åra.

Stian Bromark, Dagbladet
Irak-krig, George W. Bush og finanskrisa til tross, venstresida ser ikke ut til å ha noen krystallklar strategi for hvordan den skal sette dagsorden og forandre verden. Skal vi tro den amerikanske bloggeren, forfatteren og litteraturprofessoren Michael Bérubé, skyldes det at venstresida er splittet og tilbyr misvisende svar på dagens utfordringer. Og, ikke minst, måten den tenker og snakker på viser at det viktigste er å markere uenighet og avstand, ikke forandre det bestående samfunnet.
I sin siste bok, «The Left at War», dissekerer Bérubé noen av verdens mest innflytelsesrike venstresidehelter, som Noam Chomsky, Arundhati Roy og Slavoj Zizek.

De siste ti årene har vi sett en oppblomstring av bøker som hudfletter den amerikanske og europeiske venstresiden, både den liberale og radikale, og forfatterne har overgått hverandre i kreativ og aggressiv tittelbruk: «The New Thought Police. Inside the Left's Assault on Free Speech and Free Minds», «Liberal Fascism», «The Fallout: How a Guilty Liberal Lost His Innocence», «The Poverty of Multiculturalism», «The Retreat of Reason: Political Correctness and the Corruption of Public Debate in Modern Britain», «United in Hate: The Left's Romance with Tyranny and Terror», for å nevne en håndfull.

De mest hissige er skrevet av kritikere fra høyresiden. Så har man noen, som «What's Left: How Liberals Lost Their Way» (Nick Cohen) og «Left in Dark Times» (Bernard-Henri Levy), som er skrevet av venstrefolk som har begynt å snakke som høyrefolk. Michael Bérubé er selv fra venstre, men han snakker fra et relativt udogmatisk og pragmatisk ståsted. Han var for eksempel for invasjonen i Afghanistan, men mot den i Irak.

Murens fall var et kollektivt traume for venstresida, mens skjellsettende begivenheter de påfølgende åra, som folkemordet i Rwanda i 1994, Natos bombing av Serbia i 1999 og ikke minst terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001 og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak, etterlot et nokså uensartet, forvirret og defensivt inntrykk av den politiske kraften fra venstre.

Noen, som Christopher Hitchens, Bernard-Henri Levy og Nick Cohen, ble født på ny som harske kritikere av multikulturalismen og religionens økende plass i offentligheten, og ditto ivrige forsvarere av kampen mot terrorismen, mens aktivister som Noam Chomsky, George Monbiot og Arundhati Roy inntok frontlinjen i korstoget mot økonomisk globalisering og amerikansk imperialisme.

Det skal godt gjøres i dag å snakke om én venstreside - til det er aktørene altfor uenige om hvordan man skal forholde seg til det sentrale vokabularet i vår tid: Toleranse, ytringsfrihet, rasisme, kvinnefrigjøring, multikulturalisme, overnasjonale løsninger, militær intervensjon, minoriteters rettigheter, forholdet mellom stat og marked, Nato, EU og FN.

Det er tenkemåte og argumentasjonsform, mer enn det konkrete, politiske innholdet, Michael Bérubé har satt seg fore å undersøke. Fordi man på venstresida vil være en motrøst til det bestående, gjerne av prinsipp, fører det til at man ofte støtter krefter man burde holdt seg unna. Og fordi man samtidig deler opp verden i gode mot onde krefter, blir dine fienders fiender dine venner.

Siden Israel er dårlig, må Hizbollah være bra. Nato burde ikke angrepet Serbia og ergo er rettssakene mot krigsforbryter Slobodan Milosevic en farse. Og alt USA foretar seg i verden, er imperialisme. Derfor må det iranske regimet forsvares. Og der USA ikke er tungt involvert, som i Rwanda og i Kongo, vet ikke venstresiden helt hvem den skal heie på. Nato-motstand er viktig, etnisk rensing er det ikke. Dette høres jo ut som snurrig logikk, men Bérube belegger sine påstander med et arsenal av eksempler og sitater.

I boka «Did Somebody Say Totalitarianism?» setter Slavoj Zizek - av mange regnet som den fremste intellektuelle venstresideteoretikeren i dag - opp motsetningen «liberalt demokrati» versus «totalitarisme», og hevder at det er den venstreradikales oppgave å motarbeide det liberale demokratiet, om det så betyr at man blir beskyldt for å være antidemokratisk.

Michael Albert, redaktør og grunnlegger av det populære venstresidemagasinet ZNet og Z Magazin - der sentrale radikalere som Robert Fisk, John Pilger, Howard Zinn og Noam Chomsky jevnlig bidrar - argumenterte i 2005 for at Osama bin Laden var mer moralsk enn Bush og Cheney, siden bin Laden faktisk hadde en grunn til å angripe USA, altså i motsetning til hva amerikanerne hadde da de invaderte Afghanistan. Arundhati Roy har også gjort tilsvarende sammenlikninger, og kalt bin Laden for «den amerikanske presidentens mørke dobbeltgjenger».

I 2004 argumenterte det ledende britiske venstresidemagasinet, New Left Review, for viktigheten av å støtte den irakiske frigjøringsbevegelsen i kampen mot okkupasjonsmakten USA, noe for øvrig Arundhati Roy også har insistert på. Hun har sagt: «De irakiske motstanderne kjemper i front i kampen mot Imperiet. Derfor er deres kamp også vår kamp». I New Left Review-essayet sammenliknet redaktør Susan Watkin denne frigjøringsbevegelsen med den franske under annen verdenskrig. Med andre ord: Den USA-ledede koalisjonen i Irak er som nazistene.

Daniel Lazare, en skribent i det amerikanske radikale magasinet The Nation, gikk et hakk lenger i 2004. Ikke bare sammenliknet han USA med Nazi-Tyskland, han mente Hitler hadde større grunn til å invadere Polen enn Bush hadde for å angripe Irak. Eksempellista kunne vært x-antall ganger lenger, men poenget bør ha kommet fram: I sin iver etter å kritisere Makta, spesielt USA, går man altfor langt i å unnskylde, bortforklare og relativisere overgrep begått av skikkelige bad guys, la oss si Hitler.

På den måten støter man fra seg potensielle politiske allierte, og man framstår mer som en krakilsk urokråke enn en som søker å forandre verden til det bedre. Michael Bérubé mener eksemplene over ikke er arbeidsuhell, men et resultat av et systematisk tankesett som preger en viktig del av venstresida.

Bérubé klandrer Noam Chomsky og hans nære allierte Edward S. Herman for mye av dette. Sammen, spesielt i boka «Manufacturing Consent», har de utviklet teorier med et konstant utgangspunkt, nemlig at det politiske etablissementet og mediene i Vesten er i lomma på storkapitalen, og at disse kreftene til sammen alltid handler til det beste for seg selv. Dermed går folk flest rundt med en falsk bevissthet om at vi vet hva som skjer i verden, mens det i realiteten bare er noen få som kjenner sannheten og vet hvordan det egentlig henger sammen.

Slik har venstresidefolk malt seg opp i et hjørne: Hvis de vinner, taper de, og motsatt. Sagt med andre ord: Jo flere mennesker som er uenig med dem, jo mer rett har de. Hvis noen sier dem imot, beviser det bare at de har slukt propagandaen og er fanget i systemet. En annen verden er umulig.

Taxitriksing

2010-01-18T21:11:00.000+01:00

Imponerende avslørende journalistikk med haltende kulturforklaringer.

Stian Bromark, Dagbladet
Hvordan formidler man at tre av fire drosjesvindlere er norskpakistanere uten at det framstår som fremmedfiendtlig, spør journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter. De har tidligere skrevet hundrevis av artikler i Aftenposten om den tvilsomme delen av drosjenæringen, nå har de samlet trådene i bokform under overskriften ”Svindel uten grenser”. Alt i alt et solid faglig stykke gravearbeid, men har noe vesentlig blitt tilført i bokform?

Unødvendig
Haakaas og Sæter kan ikke beskyldes for å flørte med brune krefter. De forteller hovedsakelig historien som den er, rett fram, uten dikkedarer, og faktum er at mange drosjesjåfører er norskpakistanere og at mange av disse norskpakistanerne ble tatt på fersken som skatte- og trygdesnyltere, de fleste bistått av regnskapsfører Henry Amundsen. Men boka utkommer ikke i et vakuum, og vinklingen er ikke irrelevant. Problemstillingen journalistene legger opp til – truer disse drosjesjåførene velferdssamfunnet? – er både reell og konstruert. Å vektlegge kulturelle forklaringer, som at norskpakistanere ikke har lojalitet til det norske fellesskapet og at det ikke er tradisjon for å betale skatt i Pakistan, synes å være unødvendig all den tid drosjenæringen var gjennomsyret av ukulturen lenge før norskpakistanerne kom inn og de lærte kunsten av etniske nordmenn. Alle som snyter på skatten, enten de betaler den filippinske hushjelpen eller den polske snekkeren under bordet, utfordrer velferdsstatens økonomiske fundament – drosjesjåfører intet unntak.

Innfløkt
Einar Haakaas og Kjetil Sæter dramatiserer overbevisende, og flere opplysninger har kommet til, men en Aftenposten-abonnent vil nok føle at han eller hun har lest dette før. Noe av det mest interessante er de partiene der journalistene blottlegger sine metoder og forteller hvordan de gikk fram for å avsløre den ene sleipe luringen etter den andre, og hvor innfløkt det var. På den måten får de synliggjort hvor det sviktet – kontrollinstansene har vært ukoordinerte, politikere har vært naive, næringen selv har vært preget av rot, og ikke minst: Altfor mange drosjesjåfører og -eiere har latt samvittigheten ligge igjen hjemme før de gikk på jobb. Noen av dem har i hvert fall bruk for denne oppstrammeren i bokform.

Einar Haakaas/Kjetil Sæter
Svindel uten grenser. En reise i svart drosjeøkonomi
Aschehoug

Forfatteren og finanskrisa

2010-01-18T21:09:00.000+01:00

Ingen har angivelig så lite peiling på økonomi som forfattere. Kanskje nettopp derfor forstår vi finanskrisa bedre etter å ha lest Øyvind Berg og Einar Már Gudmundsson.

Stian Bromark, Dagbladet
Det finnes en sammenheng mellom Gud, litteratur og økonomi, skal vi tro den norske poeten Øyvind Berg og den islandske forfatteren Einar Már Gudmundsson. I hver sine ferske essaysamlinger angriper de finanskrisa ved hjelp av litteratens språk og kreative tankekrumspring. Vi blir opplagt langt klokere av å lese disse forfatterne enn å høre på tørre og abstrakte finansrådgivere forklare hvordan markedet fungerer og hvorfor krisa ble som den ble. (Ikke at det skal så mye til.)

Tullepenger
En marginal del av den totale økonomien består av fysiske mynter og sedler (3-4 prosent) – resten er lån, renter, aksjer og andre luftige størrelser i sirkulasjon. De eksisterer ikke hvis man ikke tror på dem. Her kommer Gud inn i bildet. Og litteraturen. Som Berg skriver: ”En gjenstand som ikke eksisterer utenfor sin egen beskrivelse, men som likevel foreligger som en gjenstand, er det ikke sånn man kan tenke seg kunstens autonomi?”

Dette systemet forutsetter en optimistisk tro på at penger på trær kan vokse inn i himmelen, og at det alltid er mulig å låne mer penger på allerede lånte penger. Slik funka det inntil en kreditor sa stopp. Derfor lyder unnskyldningen fra finanskrisas bonusovervektige: ”Det var den siste banken som ikke ga meg lån, som gjorde meg bankerott”. Det er, skriver Gudmundsson, som å si at det er lyktestolpas skyld hvis du kolliderer med den. Og at det er ok å kjøre i fylla, så lenge du ikke blir tatt.

Sannheten skjules
Siden presten, forfatteren og økonomen tror på størrelser som ikke finnes, skulle man tro de hadde felles interesse av å verne om hverandres definisjonsmakt. Det er ikke tilfellet, etter Berg og Gudmundssons essays å dømme. Berg gikk til økonomihistorien med den forestilling at det hele ville bli forståelig jo dypere han dykket ned i materien. Så viste det seg at det hele bare ble mer vrøvlete. Pengeteori er ikke komplekst formulert fordi den skal forklares, men fordi sannheten skal skjules, ifølge ham. Krasse ord fra en poet. Han framstår derimot som nyansert sammenlignet med hans kollega på Island.

Gudmundsson skriver utelukkende om finanskrisa, som rammet våre naboer i vest uvanlig brutalt. Øya gikk konk. 12 tusen milliarder islandske kroner i minus. Lån var blitt tatt opp for å betjene andre lån til riktig tid, inntil… Kontrollmekanismene sviktet fordi forretningslivet hadde overtatt makta i landet, ifølge Gudmundsson. Finansfyrstene og deres harem, politikerne – ”den korrupte overklassen” – har frarøvet øybefolkningen selvrespekten, stoltheten og selvstendigheten. Sistnevnte verdi er overdratt til IMF. De som burde stilles til ansvar, fordi de hadde sju millioner i månedslønn fordi de hadde så stort ansvar, de slipper fri – fordi de sier at ”ingen kunne ane dette”. Slik belønnes grådighet og inkompetanse.

Slummen i oss
Berg og Gudmundssons essays er offentliggjort tidligere. Det skjemmer ingen, siden gjenbruk er i tiden og kvaliteten er upåklagelig. Bergs dissekering av den økonomiske sfæren strekker seg bredere enn finanskrisa, blant annet får vi et syrlig slakt av ordbruken som benyttes når næringsliv og kultur flørter med hverandre, og disse dukker opp i den andre halvdelen av boka. Første del inneholder forfriskende nærlesninger av ulike forfatterskap, som Shakespeare, Tu Fu og Jan Erik Vold. Berg tilbyr dermed størst spennvidde, også språklig sett, fra det eksperimentelle og humoristiske til det fabulerende og ettertenksomme.

Gudmundsson har lagt seg mer på en morsk ”Jeg anklager”-stil, selv om han også lener seg på anekdotisk stoff og poesi. Artiklene har vært skrevet i bruksøyemed, for et her og nå. Selv om de egner seg som en innføring i den økonomiske liberaliseringens skyggesider, blir innhamringen av poenget noe utfordrende i lengden. Likevel – det er Gudmundsson som mest inntrengende insisterer på nødvendigheten av den poetiske innsikten i møte med den aktuelle krisa. Thomas Tranströmer kommer for eksempel til orde med en passende ørefik: ”Vi ställde upp och visade våra hem. / Besökaren tänkte: ni bor bra. / Slummen finns invärtes i eder.”

Øyvind Berg
Poesi og lærepenger. Essays, artikler og foredrag.
Kolon
Sprelsk og ettertenksomt om poesi og økonomi

Einar Már Gudmundsson
Den hvite boken
Cappelen Damm
Oversatt av Matthías Kristiansen og Heidi Strand
Harmdirrende angrep på Islands finansfyrster

Gresshoppene i India

2010-01-05T20:59:00.001+01:00

Verdens største demokrati er i ferd med å utvikle fascistiske tendenser, hevder den indiske aktivisten og forfatteren Arundhati Roy i sin siste bok.

Stian Bromark, Dagbladet
Norge har Johan Galtung, USA har Noam Chomsky, India har Arundhati Roy – venstreorienterte aktivister og forfattere, med nasjonal selvpisking, utenrikspolitisk kritikk og antiamerikanisme som paradegrener. De påkaller ofte samme reaksjon hos sitt publikum: Støttespillerne hyller dem som klassiske sannsigersker, høyresiden avfeier dem som klassisk sinnssyke. De moderate, de forvirrede i sentrum, tyr gjerne til kompromisset: ”Jo da, noe sant er det i kritikken, men de overdriver så fælt.”

Forskjellene er like påtakelige. Bare én av dem har skrevet en verdenssensasjon av en roman, bare én er kvinne og bare én av dem ser ut i tåka. Etter brakdebuten i 1997, den Bookerprisbelønte romanen “Guden for små ting”, kunne Arundhati Roy veltet seg i luksus i India, blitt bejublet av middelklassen og skrevet suksessfulle oppfølgere. I stedet valgte hun den politiske aktivistens kronglete vei. I 2002 ble hun fengslet for å ha protestert mot demningsprosjektet i elva Narmada, og hun valgte å donere bort royalty og Bookerpris-pengene til protestbevegelsen. Hun var mot Afghanistan-krigen, skaffet seg fiender etter å ha slaktet Indias atomprogram og etter Libanon-krigen i 2006 anklaget hun Israel for krigsforbrytelser og statsterrorisme. Indias forhold til Kashmir-provinsen sammenligner hun med Israels okkupasjon av Palestina. Siden 1997 har hun skrevet en rekke bøker. Ingen av dem har vært romaner. Årets bok fra 47-åringen har riktignok en poetisk tittel, ”Listening to Grasshoppers: Field Notes on Democracy”, men den er – som de fleste foregående – en samling polemiske artikler fra de siste årenes produksjon. Denne gang handler det mest om verdens største og en av verdens eldste demokratier, India. Det vil si; mangel på demokrati.

Gresshopper var én av de ti landeplagene Gud sendte til Egypt fordi Farao nektet israelittene å dra derfra. Arundhati Roy griper fatt i det samme bibeltunge symbolet, men hentet fra en annen historie, en annen tid og et annet kontinent. En venn av Roy fortalte at moren husker hvordan gresshoppesvermer besøkte hennes armenske landsby i 1915. De eldre skjønte dermed at noe var i gjære, siden gresshopper var et dårlig omen. Og ganske riktig – folkloren slo til. Gresshoppenes ankomst signaliserte Tyrkias folkemord på armenerne, som tok livet av anslagsvis halvannen million mennesker. I dagens India har gresshoppene igjen begynt å synge, hevder Arundhati Roy. Denne gang varsler de ikke et folkemord på kristne, men en undergraving av demokratiet, en snikende, umerkelig erosjon som for 80 år siden hadde et utiltalende navn, fascisme. Vi står ved en korsvei, ifølge Roy. På det ene skiltet står det ”Rettferdighet”, på det andre ”Borgerkrig”. Det finnes ikke en tredje vei og det er umulig å gå tilbake. ”Velg”, oppfordrer hun.

Som Arundhati Roy selv skriver i forordet, ble de fleste av disse artiklene ”skrevet i sinne, på tidspunkt da det å tie stille var vanskeligere enn det å ytre noe” og boka er dedisert til dem som ”har lært å skille håpet fra fornuften”. Hennes ankepunkter tar utgangspunkt i nyere hendelser i indisk historie. Til sammen avdekker de sprekker i det demokratiske bolverket, mener hun. De er snarere systematiske enn preget av tilfeldigheter og de henger tett sammen med den økonomiske liberaliseringen India foretok på begynnelsen av 1990-tallet, som hovedsaklig har gavnet eliten. Hun kritiserer indiske myndigheter for unnfallenhet i forbindelse med ødeleggelsen av Babri Masjid-moskeen i 1992, gjennomført av en hindunasjonalistisk mobb. Hun kritiserer indiske myndigheter for opptøyene i Gujarat i 2002, som førte til at tusenvis ble drept og skadet, hovedsakelig muslimer. Og hun kritiserer indiske myndigheters forfølging av det hun kaller en ”muslimsk nasjon”, nemlig Kashmir-provinsen.

Denne politikken førte India fluks inn i terrorangrepet i Mumbai i 2008, som ikke kan forstås som en enkeltstående hendelse utført av terrorister, men konsekvensen av en mislykket politikk overfor landets muslimske befolkning. India høster som det har sådd, for å holde oss til gresshoppenes verden. Arundhati Roy stopper ikke der: Hun kritiserer indiske myndigheter for undertrykkelse av landets stammefolk, hun kritiserer indiske myndigheter for å la 47 prosent av alle under tre år lide av feilernæring, hun kritiserer indiske myndigheter for å ha latt sivile rettigheter bli undergravd av landets høyesterett og hun kritiserer indiske myndigheter for å tillate indiske tv-kanaler til å være kjøpt og betalt at multinasjonale selskaper og mer høyrevridde enn amerikanske Fox News.

Man kan anklage indiske myndigheter for unnfallenhet i forbindelse med Kashmir, Babri Masjid-moskeen i 1992, Gujarat-opptøyene i 2002 og Mumbai-terroren i 2008, men skyldfordelingen kan spres på flere hender, hvis man foretrekker mer kompliserte forklaringer: Det var Pakistan som først sendte sine menn inn i Kashmir, Babri Masjid-moské-ødeleggelsen er riktignok en skamplett på Indias historie, men utført av en gjeng, ikke regjeringen, Gujarat-opptøyene startet da en muslimsk mobb stanset og angrep et tog, som førte til at 59 hinduer ble drept, mens Mumbai-angrepet altså ble gjennomført av muslimske terrorister. Å klandre India for terrorangrepet i 2008 er som å anklage USA for angrepet på World Trade Center 11. September 2001. Det finnes de som synes det er en rimelig tanke, men det er gjerne folk som ellers er forundret over at det var så få jøder på jobb i Tvillingtårene den dagen. Hennes andre eksempler på undergraving av demokratiet i India er reelle, men ikke unike for landet og det er høyst usikkert om det er regjeringens skyld at for eksempel tv-kanalene er høyrevridde.

Som debattant skriver Arundhati Roy fletta av de to nevnte mannlige kollegene. ”Listening to Grasshoppers” inneholder fruktbar, kraftfull og poetisk polemikk, som inviterer til nikk så vel som hoderisting. Hennes kritikk er på overflaten rettet mot India, eller snarere mot myten om India som et eksepsjonelt demokratisk og gandhistisk land, men den bør forstås i lys av hennes generelle antiglobaliseringskamp. Hun kan kritisere India fordi India i større grad enn for 20 år siden har utviklet likhetstrekk med vestlige land. Hennes innvendinger mot India minner mistenkelig om Chomskys kritikk av USA og Galtungs av Norge. De kunne begge underskrevet på Roys postulat: “Når du først har sett hvordan maskineriet fungerer, blir strukturene bak det som skjer selvsagt.” Med andre ord: Enhver ny hendelse forstås i lys av det etablerte Mønsteret. Det er ikke oppmuntrende nyheter, hvis man kjøper Arundhati Roys premisser: India har blitt mindre demokratisk fordi landet har blitt mer globalisert og det vil fortsette å bli mindre demokratisk så lenge det blir mer globalisert. Det gjelder verden forøvrig også, så det er sagt.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Notis I: Ti år etter brakdebuten med “Guden for små ting”, offentliggjorde Arundhati Roy at hun nå har begynt å skrive på en ny roman. Det går ikke så fort framover. ”Jeg lever med den hele tiden, men jeg blir stadig dratt ut av elfenbenstårnet og kastet inn i alle slags forskjellige situasjoner. (…) Det er veldig vanskelig å bo her og daglig se hva som foregår. Det er umulig å si: ’Jeg kan ikke involvere meg, for jeg holder på å skrive på noe stort’”.

Notis II: Suzanna Arundhati Roy (f. 1961) vokste opp i Kerela. Moren var en kristen kvinneaktivist, faren var fra Bengal og jobbet på en teplantasje. Foreldrene skilte seg da Arundhati var to år. Moren startet en eksperimentell jenteskole, der datteren var elev. Arundhati studerte siden arkitektur i New Delhi, giftet seg først med en arkitekt i 1977, noen år seinere med filmskaper Pradip Krishen. Ekteparet har bestemt seg for aldri å få barn. Faren hennes døde i fjor, sterkt alkoholisert.

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Stavanger Aftenblad

2009-12-23T20:54:00.001+01:00

Av Ole Kallelid. Ikke på nett, men her et lite utdrag:

"Leseverdig om forfatterliv og norsk politisk historie[...] Biografien om Sigurd Evensmo er beretningen om livsløpet til en forfatter som hadde en klar stemme på venstresiden i norsk kultur- og samfunnsliv. De to journalistene og forfatterne Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har valgt å ikke gå like tett inn på privatlivet til den biograferte som det vi ofte finner i denne sjangeren. Unntaket er forholdet hans til ektefellen Randi, som skildres nært og sterkt.

Bromark og Finess Tretvoll makter likevel å gi et helstøpt og dekkende bilde av en forfatter og journalist som stadig befant seg i sentrum av begivenhetene. Denne mursteinen av en biografi over en forfatter som i liten grad leses i dag, vil være interessant også for de mange som, kanskje med unntak for debutromanen «Englandsfarere» fra 1945, ikke har et forhold til forfatterskapet hans.

Boken er basert på et uvanlig omfattende kildemateriale av journalistiske og skjønnlitterære tekster, brev og dagbøker. Referanser til Evensmos egen tekstproduksjon balanserer med forfatternes egne velfunderte vurderinger og analyse av tiden og miljøet han levde i. Det har nok ikke vært en ulempe for biografene at de i likhet med den biograferte er journalister med kultur som spesialfelt. De har til og med begge bakgrunn fra Ny Tid, avleggeren til Evensmos journalistiske hjertebarn, den politiske avisen Orientering...."

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Fædrelandsvennen

2009-12-14T21:04:00.001+01:00

Av Alf Kjetil Igland. Ikke på nett, men her et utdrag:

"Biografien om Sigurd Evensmo (1912-1978) kan gi et passende bakteppe for å forstå Karita Bekkemellom når hun skriver om makt og tukt i Arbeiderpartiet.
Evensmo er en av dem som fikk føle partipisken så det svei, for hans vedkommende på grunn av avvikende syn på utenrikspolitikken, særlig NATO.[...]

Biografien er solid, godt skrevet, tidvis medrivende, en inngående studie av et menneske med en dyp eksistensiell uro, og av en tid som ligger oss nær, men allerede virker fjern med sitt heftige engasjement. Evensmo var blant dem som ville noe, ofte forut for sin tid. I 1977 skrev han en dypt bekymret artikkel om ødeleggelsene av miljøet, «Globalt selvmord» var hans profetiske ord.[...]

Sigurd Evensmos type intellektuelle er det ikke mange av. Inn i din tid, het den ene memoarboken hans. Få har gått grundigere i sin tid enn Evensmo."

Norsk årelating

2009-12-14T15:39:00.000+01:00

En bauta over dem som ikke trivdes i Norge.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
”Den norske utvandringen til Amerika er forbausende lite kjent”, postulerer tidligere journalist og forlagsmann Sverre Mørkhagen i første bind av sitt magnum opus, ”Farvel Norge”. Det skyldes i så fall ikke mangel på bøker om temaet, noe Mørkhagens egen rikholdige litteraturliste forteller. Gjennom de 150 årene utvandringen foregikk i stor skala, fra 1825 til 1975, var det heller knapt en skjønnlitterær forfatter i Norge som ikke tematiserte det som ble beskrevet som ”årelating” av det norske samfunnet, fra Wergeland og Welhaven via Bjørnson og Ibsen til Hamsun og Duun.

Hjerneflukt
Likevel har vi nok godt av jevnlig påfyll om den norske utvandringens historie. I et slikt perspektiv skal det i dag godt gjøres å finne et mer fyllestgjørende, språksterkt og medrivende verk enn Mørkhagens ”Farvel Norge”. Midt på 1800-tallet bodde det omtrent 40 000 flere mennesker i Norge enn i Danmark. Hundre år seinere så det dramatisk annerledes ut: I Norge 3, 6 millioner mennesker, i nabolandet 4, 6 millioner. Hvor ble denne millionen av? De dro med båt, og seinere fly, over Atlanterhavet. Ergo er det (trolig) flere etterkommere av nordmenn i USA enn det er i Norge. Ingen andre europeiske land sendte sine kvinner, menn og barn av gårde til det forjettede land i samme omfang. Her var det verst, får vi anta.

Vår usselhet
Den sosialistiske agitatoren Marcus Thrane, som selv emigrerte til Amerika, sa det slik: ”Naar et Land har en saa ussel Statsforfatning og en saa jammerlig Lovgivning som Norge, da er Udvandringen et stort Gode, som man langt heller på alle mulige Maader burde befordre enn forhindre”. Selv om norske embetsmenn skrøt av at Norge hadde den mest liberale grunnloven i Europa, var virkeligheten en annen for bønder, arbeidere og annerledestroende. Den første gruppen som reiste ut med ”Restauration” fra Stavanger sommeren 1825, var hovedsakelig religiøse flyktninger. Siden dro folk i hopetall over av politiske grunner. Andre igjen dro ”bare” for å skape seg en mer materielt utrustet framtid. Uansett motivasjon – de ble ønsket velkommen. Slik har folk vandret over hav og landegrenser i århundrer. I nyere tid har imidlertid velstandsøkning blitt diskreditert som legitim grunn til å flytte på seg, spesielt til Norge.

Omfangsrik
”Farvel Norge” er virkelig omfangsrik (663 sider). Her får vi Amerika-utvandringens historie fra mange perspektiver, fra fattigfolket til bemidlede storheter av typen musikeren Ole Bull, som grunnla den mislykkede norske kolonien Oleana. En og annen leser vil kunne innvende at den kanskje er i overkant grundig. Mørkhagen starter med Leiv Eriksson i sin 60 sider lange utredning av utvandringen før utvandringen, og digresjonene, historieleksjonene og minibiografiene underveis inviterer oss ikke akkurat til å gå radig framover. Den med hastverk, får bare slikke oftere på tommelen og pekefingeren. Vi andre får besvart alle spørsmål vi måtte ha om den norske utvandringen – og mer til.

Sverre Mørkhagen
Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975
Gyldendal forlag

Følelser på kollisjonskurs

2009-12-10T12:22:00.002+01:00

Verdens stormaktspolitikk styres ikke av fornuft, men av følelser som håp, frykt og ydmykelse, hevder den franske statsviteren Dominique Moisi i sin siste bok.

Stian Bromark, Dagbladet
Det er ganske opplagt, egentlig: Menneskers drivkraft er følelser. I beste fall kan fornuften bidra til å omdirigere eller stogge følelsene midlertidig, slik at vi ikke går amok når vi rammes av kjærlighet, hevnlyst eller egoisme. Så hvorfor skal det ikke være det samme i politikkens verden, så lenge politikk bedrives av folk og ikke roboter? Parlamentarisme, lovverk og rettssystemer er ment å skulle forhindre irrasjonelle beslutninger, men det var ikke paragrafrytteri som fikk Barack Obama valgt til president i USA, det var slagordet ”håp”.

Hitler kom til makten med et løfte om hevn etter tyskernes nederlag under første verdenskrig. Osama bin Laden spiller på frykt – og sprer frykt. Dagens Russland gjør sitt ytterste for å stå fram med fornyet selvtillitt etter Sovjetunionens forsmedelige kollaps. Gordon Brown ble vonbroten da Obama prioriterte et speidermøte framfor lengre samtaler med ham under den britiske statsministerens første besøk i Washington. Hele følelsesregistret er i virksomhet når politikk skal utformes, nå mer enn noensinne, hevder den franske statsviteren Dominique Moisi i sin nye bok. Han har valgt å konsentrere seg om tre geopolitiske områder og tre følelser: Asia, mener han, er håpets kontinent, Vesten styres av frykt, mens den muslimske verden preges av ydmykelse.

Kategoriene er noe krampaktige. Det skyldes at Moisi tar utgangspunkt i de berømte tesene til statsviterkollega Samuel P. Huntington fra 1993, om at dagens verden er delt opp i en håndfull sivilisasjoner som støter sammen i kulturkonflikt, deriblant den vestlige verden og den muslimske. Om Huntingtons teser var profetiske eller selvoppfyllende, får vi vel aldri vite, men en fersk undersøkelse viser at nordmenn, i likhet med andre europeere og amerikanere, frykter konflikten mellom den vestlige verden og muslimer mest av alt. Ifølge Huntington er det inngrodde og gamle kulturforskjeller som fører verdens sivilisasjoner på kollisjonskurs. Det vil ikke Moisi være med på. Som motvekt til hypotesen om ”Clash of Civilizations”, setter han opp sin egen variant, nemlig ”Clash of Emotions”.

Slike altomfattende teorier, har vi nå lært, har en tendens til å utvikle seg til selvoppfyllende profetier, så sånn sett representerer ikke Moisi noe fremskritt. På den annen side baserer han seg ikke på historiske, etniske og religiøse forskjeller, men i større grad på samtidige økonomiske, politiske og sosiologiske fakta som lar seg forandre.

Moisi sammenligner følelser i politikken med kolesterol – noe både positivt og negativt. Det avgjørende er å finne den riktige balansen. Årsaken til at han har valgt å fokusere på håp, frykt og ydmykelse (i stedet for avsky, hat, desperasjon, ære, solidaritet, etc), er at disse tre er tett knyttet sammen med selvtillitt, en avgjørende størrelse når nasjoner, folkeslag og statsledere møtes på den internasjonale scenen. Tenk bare på hvor avgjørende seier i sportskonkurranser er for en nasjons rake ryggrad og hvor fornedrende tap oppleves. Fryktsomhet er ofte et uttrykk for fravær av selvtillitt, en overbevisning om at ting blir farligere og mer usikre dag for dag, mens håp gjerne signaliserer trygghet og troen på at morgendagen vil bli bedre enn gårsdagen. Ydmykelse henger gjerne sammen med en skadeskutt selvtillitt, en idé om at ditt nederlag er andres feil, og frustrasjonen over at du ikke kan gjøre noe med det.

Hvis vi overfører dette til verdensscenen, vil slagordet i Asia lyde: ”Jeg ønsker å gjøre det, jeg kan gjøre det og jeg akter å gjøre det”. I den muslimske verden: ”Jeg vil aldri få det til, og siden jeg aldri vil få det til, kan jeg like godt skape litt ugagn”. I Vesten: ”Å, kjære Gud, verden er blitt et så farlig sted – hvordan kan jeg beskytte meg mot den?”
Moisi forenkler. Følelser svinger, og akkurat nå virker det som om optimismen er mer påtagelig i USA enn i Europa – skjønt europeere og amerikanere nok innser at deres storhetstid ligger bak dem. Og selv om begge engster seg for internasjonal terrorisme, blir dette i større grad i Europa blandet sammen med frykten for det flerkulturelle samfunnet. Verdens største muslimske land, Indonesia, ligger i Asia – et kontinent Moisi mener preges av optimisme, ikke ydmykelse. Verdens nest største ”muslimske land”, er India – også i Asia. Likevel har Moisi noen poenger.

Da Obama besøkte Asia nylig, var det påtagelig hvor dypt han bukket for Japans keiser Akihito og hvor spak han var i sin kritikk av kinesiske menneskerettighetsovertramp. Spesielt Kina eier store deler av den amerikanske gjelden, noe som ikke akkurat bidrar til å gjøre en gjest høy i hatten. Osama bin Laden og hans tilhengere har riktignok noen ideer om en forgangen gullalder som bør gjenskapes, og som vestlig kolonialisme forhindrer muslimer fra å oppnå, men denne gullalderen knyttes spesielt til to perioder og to riker – til kalifatene sprunget ut av Bagdad og Konstantinopel. Verken i Irak eller i Tyrkia står en slik retur høyt på dagsordenen, så en avgjørende geopolitisk kraft kan denne gullalderdrømmen ikke sies å være. Men trøbbel, det har den skapt.

Kulturell identitet overtok plassen til politisk ideologi etter Den kalde krigens slutt. Identitet henger sammen med selvtillitt, og dermed er det heller ikke unaturlig at følelser i større grad har preget den politiske dagsorden de siste 20 årene. Frykt, håp og ydmykelse kan deles inn i to kategorier: Selvtillitt eller mangel på selvtillitt. Asia har mye av det første for tiden. Deler av Midtøsten, USA og Europa ser ut til å mangle trua på seg selv, og så lenge de fortsetter å gå i tottene på hverandre, mens India og Kina vokser videre uforstyrret, vil den negative spiralen forsterke seg og ingen bør bli overrasket hvis dette århundret får kallenavnet ”Det asiatiske århundret”.

En fransk minister, forteller Moisi, kom tilbake fra Asia våren 2008 og konstaterte at asiatene ”behandlet meg akkurat som vi pleide å behandle dem”. Nedlatende og arrogant, med andre ord. Om Europa i framtida vil bevege seg fra frykt til ydmykelse, gjenstår å se, men som Barack Obama har vist det siste året – et år som avløste åtte år med konfronterende fryktretorikk: Et optimistisk, forsonlig og løsningsorientert lederskap kan gjøre en forskjell.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Dominique Moisi
The Geopolitics of Emotion. How Cultures of Fear, Humiliation and Hope are Reshaping the World.
The Bodley Head, London

Gandhis arv

2009-11-30T15:28:00.001+01:00

Mahatma Gandhis liv var hans budskap til verden. Ny biografi om den indiske nasjonalhelten viser hvorfor vi ikke hører på ham i dag - og hvorfor vi burde.

Stian Bromark, Dagbladet
Mens India var på vei mot selvstendighet og splittelse, dro den svenske journalisten Barbro Alving fra Göteborg til New Delhi for å ta temperaturen på den nye geopolitiske virkeligheten (temperaturen var høy denne dagen i slutten av april 1947, omtrent 42 grader i skyggen). Håpet var å få en samtale med den korte, skallede og magre mannen som hadde bidratt til at India snart kunne feire sin ferske frihet, men som nå sørget over blodsutgytelsen som fant sted fordi det gikk mot en deling av landet: Advokaten, skribenten og ikke-voldsforkjemperen Mohandas Karamchand Gandhi. Han hadde ikke tid og avviste Alving flere ganger. Hun ga ikke opp, og fikk til slutt mast seg til to minutter. Hennes eneste spørsmål lød slik: «Hvordan ser du på det faktum at India akkurat nå ikke følger din vei?» Han så resignert tilbake på journalisten og svarte: «Madam, du kan skrive i avisa di at India aldri har fulgt min vei».

I oktober i år var det 140 år siden Gandhi ble født og jubileet ble markert over hele India. De fleste synes å være enig om at han var en av de mest betydningsfulle skikkelsene i det 20. århundret, men både i og utenfor India debatteres det med jevne mellomrom om det er noe igjen av Gandhis arv i dagens India, hva som eventuelt bør løftes fram og hva som hører hjemme på skraphaugen. På den ene siden har vi forfattere som Pavan K. Varma, som i sin debattbok «Being Indian» argumenterer for at forestillingen om at India er en fredsnasjon, er villedende (stikkord: atomvåpen, kriger mot Pakistan, drap på statsledere) og at denne myten må destrueres for at India skal få sin rettmessige plass blant det 21. århundrets stormakter. På den andre siden har vi kapasiteter som nobelprisvinner Amartya Sen. Han hevder at Indias historiske identitet er toleranse, forsoning og fred og at Gandhi bare var én i rekken av pådrivere for disse verdiene. Derfor er, og bør India være, et forbilde for verden.

Denne spenningen vender Zac O' Yeah stadig tilbake til i sin prisbelønte biografi «Gandhi. Eller kunsten å snu verden opp ned», som nå foreligger på norsk. Han siterer blant andre en krass nobelprisvinner, V.S. Naipaul, som rundt århundreskiftet konkluderte med at Gandhi «har absolutt ikke noe budskap i dagens verden… Jeg kjenner ingen inder som faktisk leser Gandhi.» O´Yeah viser også til Salman Rushdie, som i en artikkel i Time hevdet at «den brutale sannhet er at Gandhi blir mer og mer irrelevant i det landet han var landsfader i». Rushdie siktet til mange aspekter ved gandhismen, men spesielt til det som har blitt alt mer synlig i India siden landet på 1990-tallet byttet ut «Sovjet-influerte femårsplaner» med «Singapore-inspirert kapitalisme», som O´Yeah kaller det: Det er ikke askese, antimaterialisme og kontemplasjon som står høyest i kurs blant indere i dag, det er Bollywood-glamour, shopping, dyre biler, it, McDonalds og spisse albuer. Middelklassen har vokst eksplosivt, men mange fattige har blitt fattigere. De rike har definitivt blitt rikere, og tilbringer sine liv mellom spising og fettsuging. De også, får vi legge til.

Dette er en flik av den tematikken Zac O´Yeah berører i sin fabelaktige Gandhi-biografi, men det er ingen uvesentlig del av historien til mannen som mente at hans liv var hans budskap til verden. O´Yeah, som egentlig heter Sakari Nuottimäki, ble født i Finland, men vokste opp i Sverige, der har gjort seg bemerket med sitt originale og mangfoldige forfatterskap. For Gandhi-boka ble han belønnet med svenskenes versjon av Brageprisen, Augustpriset. Siden midten av 1990-tallet har han bodd i Bangalore, sør i India. Svigerfaren er muslim, svigermoren hindu. Det er nok ikke mulig for noen å være lommekjent i India, men O´Yeah er bedre kjent enn de fleste vesterlendinger og har i boka tatt flittig i bruk sin geografiske samtidskunnskap. Gandhis liv fortelles kronologisk. Samtidig reiser O´Yeah i hans fotspor, for å finne ut av hva han etterlot seg. Det blir en del stusslige museer og revne bygninger, men også opplysende møter med Gandhi-eksperter, slektninger, sjarlataner og en rabiessmittet ape, som nær tar kverken på biografen. Boka er minst to for prisen av én: Biografi og reiseskildring, hvori opptatt sjangere som intervjuet, essayet, historieleksjonen, med mer.

Det er lite nytt som kommer fram om Gandhis liv, men reiseberetningen og O´Yeahs idéhistoriske perspektiv erstatter nyhetshungeren. Den Gandhi vi møter er ingen stivnet bauta, men en vandrende selvmotsigelse. I oppveksten var Gandhi en sjenert urokråke. Under advokatutdannelsen i London ville han bli en mønstergyldig dannet britisk gentlemen. Seinere i livet forkastet han sjenansen, ble en kontrollfrik og insisterte på at India var på et høyere sivilisatorisk nivå enn britene. Han var mot å blande stat og religion, men hans livsverk er en eneste salig blanding av religioner og politikk. Han ville ikke at folk skulle ta medisiner, i stedet skulle de forandre sin livsstil. Selv led han av høyt blodtrykk og andre skavanker, men fortsatte sin turnévirksomhet i et heseblesende tempo. Han forfektet sølibatet, praktisk nok etter at han selv hadde fått sine barn. Først mente han kastevesenet var en naturlov og måtte bestå, fordi noe annet ville bryte med hinduismens tro på inkarnasjon, seinere ville han forby kasteuvesenet totalt. Hans liv var muligens hans budskap, men ikke dermed sagt at budskapet, det vil si gandhismen, er lett å forstå. Gandhi var ikke redd for å motsi seg selv. Som han skrev: «Jeg vil si til en oppmerksom leser av mine tekster og andre interesserte at jeg i det hele tatt ikke forsøker å være konsekvent». Den som fant inkonsekvenser, rådet Gandhi til å «velge den siste uttalelsen om samme tema».

Noe av gandhismen hører hjemme i søppelbøtta. Hans aggressive og overflatiske kritikk av vestlig sivilisasjon i pamfletten «Hind Swaraj» (1908), er lite kledelig. I et essay i 1921 gikk han løs på nymotens kommunikasjonsmidler, som jernbane og telegraf. Andre aspekter ved ham er mer moderne. Han inspirerte fram menneskerettighetene og sentrale nobelprisvinnere som Dalai Lama, Martin Luther King, Desmond Tutu, Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi og Muhammad Yunus. I disse nært forestående København-dager, kan vi godt ha i mente hans syn på økologi og materielt måtehold. Ikke dermed sagt at vi alle må begynne å veve våre egne ublekede klær og leve av geitemelk, men Gandhi hadde et godt poeng da han sa at verden har nok til å dekke alles behov, men ikke alles begjær. Nok er nok, som et bærekraftig livsmotto lyder. Men før du spenner inn livremmen - unn deg Zac O´Yeahs Gandhi-biografi. I sin sjanger er den noe av det spenstigste, klokeste og mest inspirerende som har kommet ut på norsk på lang tid.

Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Vårt Land

2009-11-25T15:23:00.000+01:00

Anmeldt av Eigil Steinsfjord

Ikke på nett, men her et utdrag:

"En biografi kan ikke gjengi sannheten, den kan bare gjengi en flik av virkeligheten slik den blir tolket gjennom et sinn. Det gjelder- å streve seg bakom kildene- og langsomt danne- seg et bilde. Slik skildrer de to biografene Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll sin prosess med boken om Sigurd Evensmo (1912 78). Takket være at Evensmo var en flittig dagbokskriver, skulle en tro at bildet langt på vei er korrekt. Det er blitt en bok på noe over 600 sider, den tydeliggjør trekk som har vært gjennomgående for vår nære fortid. [...]

Biografien til Stian Bromark og Halvor Tretvoll trekker fram Sigurd Evensmo som i dag for mange bare er et navn. Det viser oss en person som sto i samfunnsdebatten, men også i kampen med seg selv. Den viser hvordan det går an å reise seg etter nederlag, aldri gi opp. Slik kan biografien tjene som en inspirasjonskilde for mange."

Arbeiderpartiets demokratiske hykleri

2009-11-18T15:28:00.000+01:00

Når man leser den nye boka om Leo Trotskijs opphold i Norge på 1930-tallet, er det vanskelig ikke å skjenke en tanke til en annen kontroversiell politisk flyktning – Mullah Krekar.

Stian Bromark, Dagbladet
Vi kunne solt oss i glansen fortsatt: Det lille landet i utkanten av stormaktspolitikkens sentrum ga asyl til den sovjetiske revolusjonshelten Leo Trotskij da ingen andre europeiske land ville ha ham. De andre våget ikke. Britene, franskmennene, danskene, svenskene – også kalt kujoner. For Arbeiderpartiet ville denne asylsaken vært noe å henvise til fortsatt: I Norge har vi en tradisjon for å holde asylretten hellig. Om så Trotskij hadde blitt drept i Norge: Hans gravsted ville tiltrukket seg reisende fra hele verden. De ville kjøpt med seg selbuvotter som symbol på norsk raushet og rakryggethet. Slik gikk det som kjent ikke. Arbeiderpartiregjeringen bøyde av for sovjetisk press. Derfor endte Trotskij sine dager i Mexico, med en isøks i hodet, plassert der av Stalins lange armer.

Nå foreligger en ny beretning om hans turbulente tid i Norge, fra sommeren 1935 til vinteren 1936. Forfatteren, Oddvar Høidal, er født i Norge men oppvokst i USA og har undervist i europeisk historie i fire tiår. Tidligere har han skrevet en biografi om Vidkun Quisling. Det temaet er ikke så langt unna Trotskij som det kan høres ut. Quisling, og hans parti Nasjonal Samling, ga Arbeiderpartiet den ammunisjonen den trengte for å internere Trotskji, og senere kaste ham ut. ”Trotskij i Norge. Et sår som aldri gror” er lettlest og balansert, men imponerer først og fremst med sitt omfattende kildetilfang. Ved hjelp av muntlige kilder (Haakon Lie, blant annet), stortingsdokumenter, avisutklipp, samtidig litteratur, Trotskijs egne skrifter og arkiver i inn- og utland, gir Høidal et svært detaljert bilde av det nasjonale og internasjonale maktspillet rundt Trotskijs skjebne.

Trotskij var Lenins høyre hånd under revolusjonen i 1917, men da Stalin tok over etter Lenins død i 1924, røk Trotskij uklar med ledelsen og ble utvist fra Sovjetunionen i 1929. Etter fire isolerte år i Tyrkia og to like strevsomme år i Frankrike, søkte han politisk asyl i Norge og ankom landet 18. juni 1935. Norske sympatisører hadde lenge jobbet for at han skulle få komme hit, men det ble først mulig etter at Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold hadde dannet regjering noen måneder tidligere. Trotskij og hans kone Natalia var overlykkelige. Ankomsten med båt opp Oslofjorden var majestetisk, mente han. Utsikten fra villaen på Wexhall i nærheten av Hønefoss, der de ble innkvartert, var like betagende. Den første tiden i Norge var god. I dagboka skrev han: ”Nå bor vi åpenlyst og uten vakt. Til og med hageporten er åpen dag og natt”. Norge var ikke hans foretrukne asylland, men ”Norge er likevel mye bedre enn Madagaskar”.
Høyresiden, ledet av Nasjonal Samling, var imot å gi Trotskij politisk asyl, fordi han var en kommunist og en revolusjonær oppvigler. Derfor valgte de å gjøre ham til en valgkampsak foran valget høsten 1936. Samtidig økte presset fra Sovjetunionen. Moskvaprosessene var innledet og Stalin ville renske ut potensielle trusler mot sitt voksende skrekkregime, og Trotskij ble den fremste skyteskiven. De henvendte seg til den norske utenriksministeren og konstaterte at dersom Norge fortsatte å huse en ”terrorist”, ville forholdet mellom de to landene bli skadelidende. Den berømte asylanten var blitt en torn i siden for regjeringen. Den manglet bare et påskudd. Forutsetningen for at Trotskij skulle få opphold i Norge, var at han ikke drev politisk agitasjon i eller fra Norge. Etter et innbrudd i hans hjem i Wexhall, arrangert av NS og Quisling, fikk til slutt myndighetene tak i dokumenter som angivelig beviste at Trotskij hadde drevet politisk agitasjon. Disse skriveriene var kjent stoff, som hadde blitt skrevet og utgitt før, uten problemer. Nå, på grunn av valgkamp og press fra Moskva, var de plutselig kontroversielle.

En ny ”erklæring” ble servert Trotskij 26. August 1936, der han ble bedt om å underskrive på at han heretter ville tillate at all ut- og inngående post ble kontrollert av myndighetene og at han ikke skulle la seg intervjue av journalister. Det nektet han, blant annet fordi han ville skrive for å renvaske seg for Stalins beskyldninger om ”terrorisme”. Derfor ble han og kona internert bak elektriske piggtrådgjerder på gården Sundby i Hurum. Trotskij kalte det ”Sundby prison”, og mente det var verre enn ”tsarens fengsel, for der hadde vi besøk av venner og mine slektninger”. Radikaleren Helge Krog skrev to lengre kritiske artikler i Dagbladet og hevdet at Trotskij var plassert i den ”første norske konsentrasjonsleir”, og at hele saken ville bli stående i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie som en ”skamstøtte” for Arbeiderparti-regjeringen. Som om det var nettopp det partiet strebet mot: Lørdag ettermiddag 19. desember 1936 forlot Trotskij og kona Norge i retning Mexico, der de ble godt tatt imot av blant andre de to verdenskjente kunstnerne Frida Kahlo og Diego Rivera. ”Elendig kynisme” og ”demokratisk hykleri” var Trotskijs attest til den norske regjeringen.

Trotskijs skjebne i Norge var, og er, en kinkig affære. Selv om han var en sterk kritiker av det sovjetiske regimet og ble utsatt for usaklige beskyldninger fra Stalin, var Trotskij ingen tilhenger av idealer som demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Trotskij hadde sin andel blod på samvittigheten. Om ikke han var en terrorist, som Stalin mente, skapte han betydelige problemer for den norske regjeringen, både nasjonalt og internasjonalt. På den andre siden hadde han altså krav på asyl. I hjemlandet ville han blitt tatt av dage. Arbeiderpartiets skamplett skyldes ikke at de ønsket ham ut av landet, men den feige og vinglete måten det ble gjort på. Og, ikke minst – at regjeringen ga etter for press fra et regime som på den tiden åpenlyst rensket ut potensielle kritikere ved hjelp av tortur, drap og framtvungne tilståelser, og det fordi man ville verne om handelsforbindelsene.
Parallellen til en annen kontroversiell asylant er påfallende. Man kan like eller mislike det Mullah Krekar står for, men dette handler om prinsipper, ikke trynefaktor. Også denne gang framstår de norske myndighetene som handlingslammet, og skyver foran seg en vag anklage om ”Trussel mot rikets sikkerhet”. USA har i årevis presset på for å få ham utlevert og beskylder ham for terrorisme og/eller finansiering av terrorisme, men denne kampanjen stammer fra den første fasen av Krigen mot terror, ei tid da ingen ville blitt overrasket om George W. Bush hadde ført opp Ole, Dole og Doffen på sin terrorliste. Regjeringen vil fortsatt kaste ut Krekar, men kan ikke sende ham til Irak, der han risikerer å bli henrettet. Lærepengen for Arbeiderpartiet fra Trotskij-saken må være at den norske regjeringen må ta selvstendige beslutninger, ikke gi etter for politisk motivert press utenfra, og hvis den først skal kaste folk ut, sørg for at de ikke blir sendt til Mexico.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Leo Trotskijs kritikk av Stalins korrupte og byråkratiske Sovjetunionen utviklet seg til en egen isme, trotskismen, og den har fortsatt tilhengere verden over, selv om den har utviklet seg i ulike retninger og er jevnt over marginalisert. Trotskij var tilhenger av en permanent revolusjon og ville gjøre den sosialistiske kampen internasjonal. Den kjente britisk-amerikanske skribenten Christopher Hitchens kaller seg ikke lenger trotskist, men er fortsatt fan av Lenin og Trotskij.

Notis II: Leo Trotskijs memoarbok, ”Mitt liv. Forsøk på en selvbiografi”, utkom på arbeiderbevegelsens forlag, Tiden, i 1935, da Trotskij bodde i Norge. Boka ble oversatt av Helge Krog. Forordet ble skrevet fra en seng på Ullevål sykehus, der han oppholdt seg på grunn av en mystisk sykdom. Helsepersonalet der fikk bedre attest av Trotskij enn den norske regjeringen fikk: ”Jeg vil for alltid bevare en varm erindring om mitt ophold på Ullevål sykehus.”

Anmeldelse av "Alene blant de mange" på Teaternett

2009-11-17T15:32:00.000+01:00

Kan leses her.

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Adresseavisa

2009-11-16T15:36:00.000+01:00

Av Johan O. Jensen. Ikke på nett, men her et utdrag:

"En rent ut sagt glimrende biografi om forfatteren og venstrepolitikeren Sigurd Evensmo, kollektivisten som ble en individualist i det meste han var med på. kulturjournalisten og opprøreren Sigurd Evensmo fulgte, mer enn de fleste, sin samtidige Nordahl Griegs oppfordring om å gå inn i sin tid. Det gjorde han-som oftest motstrøms. Han slet seg ut i livets «villervalla» som den svenske dikteren sier-og døde bare 66 år gammel.[...]

Dette er en innsiktsfull biografi fra to forfatterstemmer som forbilledlig fletter seg inn i hverandre. Språket er godt i en jevn og fin flyt.

Så kan man selvsagt diskutere om ikke enkelte partier blir for lange. Her og der kunne det vært strammet inn, men det er ingen vesentlig innvending mot en av de beste biografier vi har lest på lenge."

Guillous hemmelighet

2009-11-16T15:23:00.000+01:00

Noen ganger må man anmelde en bok som ikke finnes. Jan Guillous memoarbok foreligger nå på norsk.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
”Forfattere gjør som regel ingen skade”, lyder andre setning i Jan Guillous memoarer. Riktignok er den trolig myntet på skjønnlitteratur og Guillou var ingen bestselgende forfatter da han innledet sitt femårige samarbeid med den sovjetiske etterretningstjenesten i 1967, men utsagnet får uvergelig en annen mening etter de siste ukenes avsløringer. Som forfatter, som journalist, som skrivende menneske – på slutten av 1960 var Guillou i ferd med å vikle seg inn i noe som kunne bli riktig stygt, til tross for at motivasjonen angivelig var å avsløre organisasjonens virksomhet på svensk jord: Han forfattet ”rapporter” for KGB mot betaling. Det er problematisk av mange årsaker, men akkurat nå er de fleste opprørt over at Jan Guillou ikke nevner dette forholdet i sin tilsynelatende ærlige bok ”Ordets makt og avmakt”.
Dermed blir aviser tvunget til å anmelde en bok som ikke eksisterer. Boka får mest oppmerksomhet for det som ikke står der i den, og enhver setning ble lest i lys av den nye kunnskapen. Ifølge én forklaring, er det årsaken til at Jan Guillou selv ikke tok historien med i boka: Han fryktet at en slik avsløring ville føre til et tisiders oppslag i Expressen om at han var KGB-agent, og at det ville skygge for det øvrige innholdet i memoaren. Derfor holdt han kjeft. Og så kom det likevel ut – over ti sider i Expressen. Guillou, som ellers framstår som en mann hvis fremste egenskap er å vurdere muligheter, konsekvenser og andres strategiske mottrekk, har denne gang feilberegnet sitt publikum. Den tyske forfatteren Günter Grass valgte en annen løsning da han skulle slippe nyheten om sitt medlem i Waffen-SS i forbindelse med lanseringen av selvbiografien ”Når løken skrelles” i 2006: Han fortalte det i et intervju i forkant av utgivelsen. Men heller ikke han lykkes med å få leserne til å konsentrere seg om det øvrige innholdet i boka da den utkom.
Guillou og Grass’ opprinnelig ”synd” er vesensforskjellig og hadde forskjellige beveggrunner, men konsekvensene er like ødeleggende. Begge skylder på ungdommelig uvitenhet og naivitet, men det forklarer ikke det faktum at de holdt tilbake disse opplysningene inntil de nådde godt moden alder. Og begge må leve med det faktum at deres bøker og deres offentlige rolle – både framover og bakover i tid – blir tolket i lys av det som ikke ble sagt. Guillou og Grass har livet gjennom dyrket den moralske tordenrøsten. De har skapt seg en posisjon, og fått en autoritet, som de ærlige og de etisk overlegne – skruppelløse sannhetssøkere som taler makta midt i mot. Denne autoriteten er det ikke lenger like opplagt at de har. ”Sannheten stod på det godes side, sannheten var alltid revolusjonær”, kan vi lese i Guillous selvbiografi. Løgnen og fortielsen, får vi anta, står på den andre siden.
Å anmelde en bok som ikke er skrevet, høres ikke rimelig ut, men i dette tilfellet gir det mening. Mange opplysninger får en annen betydning satt opp imot ny informasjon utenfra. Ett eksempel: Etter at Jan Guillou og Peter Bratt avslørte den militære etterretningsorganisasjonen IB i 1973 – at den virket bak de folkevalgets rygg, bedrev overvåking av venstreopposisjonelle og brøt med den svenske nøytralitetslinja ved å spionere på vegne av Israel og USA – ble Guillou dømt til ti måneders fengsel for spionasje. På et tidspunkt da han ennå ikke vet hva han er arrestert for, forteller han: ”Hva slags spion hadde de gjort meg til? Sovjetspion? Nei, hele venstresiden ville ledd seg fordervet; vi i SKP mente at Sovjetunionens undertrykkelse var verre enn alt annet, at sovjetimperialismen var den største trusselen mot Sverige, og at sovjetsystemet innebar at nettopp slike som oss ville bli de første som ble sperret inne i leirer eller henrettet”. Avisa Dagens Nyheter skrev samtidig at de arresterte hadde jobbet for fremmede makter. Slikt ”oppspinn” gjorde, og gjør fortsatt, Guillou forbannet, for i klartekst stod det ”på Dagens Nyheters førsteside at vi var betalte agenter som arbeidet for KGB. Vi var altså ikke journalister, men landsforrædere”. Sagt forsiktig: Indignasjonen står ikke i forhold til det vi nå vet. Guillou har bedyret at han vil få med KGB-historien i et tillegg når pocketutgaven skal trykkes. Det samme vil hans norske forlag gjøre. Men det er mulig det trengs mer omfattende redigering.

Når KGB-historien er unnagjort, bør det nevnes at boka har kvaliteter. Den er velskrevet, og tilbyr et spennende innblikk i det politiske og journalistiske klimaet i Sverige på 1960- og 1970-tallet – en tid der avvik, selvstendighet og bruk av det frie ord ble slått hardt ned på. Det er primært hans liv i skrift han skildrer (altså minimalt om privatlivet), men det er nok av dramatikk til å lokke flere enn den svorne fansen: Her er det underholdende anekdoter og substansielle meninger om Vietnam-krigen, kampen for palestinerne, oppbygging av det radikale magasinet Folket i Bild/Kulturfront, kampen mot sikkerhetspolitiet, mye om den klin gærne Jan Myrdal, diverse justismord som må oppklares, Palme-mordet, livet som tv-kjendis, kontroversiell spaltistvirksomhet, og ikke minst viktig for de hengivne: Motivasjonen for å skrive bøkene om etterretningsoffiseren Carl Hamilton og senere om den enda større lesermagneten: Tempelridderen Arn Magnusson.

Jan Guillou har gjennom årene blitt kritisert for å være en svulstig posør, oppblåst og selvhøytidelig, en mann som trives på en høy hest. Når Guillou beskriver seg selv som ung dikterspire, inspirert av de franske nyromanforfatterne Alain Robbe-Grillet, Claude Simon og Jean-Marie Gustave Le Clézio, framstår han som forlegen og ydmyk. Det samme gjelder den første tiden som journalist. Utover i boka, ettersom han får mer erfaring og samtidig støter fra seg alt flere miljøer og allierte, blir det alt vanskeligere for Guillou å innrømme feil. Jo mer erfaren han blir, jo mindre vilje har han til å innse at andre kan ha rett. Til slutt står han igjen alene. Når Guillou for eksempel blir kritisert av journalistkolleger, skyldes det ”oppdemmet misunnelse og skadefryd”. Det er Jan Guillou mot røkla. ”Snart har jeg bare frikirkefolket på min side? Nei, faen vet om jeg ikke har vært ute etter dem også”. Det virker ikke som om den setningen er skrevet med glimt i øyet. Slik boka er bygd opp, som en dannelsesreise mot martyrieglorien, gjør det komplisert å putte inn informasjon om en uheldig KGB-affære: Det passer ikke inn, fordi det undergraver det møysommelig oppbygde selvbildet av en som har rett til å kaste den første steinen.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Notis I: I sin memoarbok gir Jan Guillou fra seg oppskriften på en Carl Hamilton-roman: ”Det begynner med en del voldshandlinger. Så følger et par hundre siders politiske resonnementer og beretninger om hva som skjer i Sverige nettopp det året. Så kommer en ny voldsepisode. Deretter enda et par hundre sider med politisk resonnement. Og så en shoot out på slutten, der Hamilton vinner. Enkelt og virkningsfullt.”

Notis II: KGB-affæren har slått sprekker i gamle allianser. Det var Jan Guillous nære journalistkollega Arne Lemberg som i 1967 informerte den svenske etterretningstjenesten om Guillous befatning med KGB. Peter Bratt og Guillou avslørte sammen den store IB-skandalen i 1973, men siden skilte de vei, og Bratt er en av dem som nå har benyttet anledningen til å helle ytterligere salt i Guillous sår. I sin memoarbok hevder Guillou at Bratt sladret på ham under avhørene i 1973.

Jan Guillou
Ordets makt og avmakt
Piratforlaget
Oversatt av Bodil Engen
Innholdsrik memoarbok, som mangler det lille ekstra.

Jakten på SVs sjel

2009-11-14T15:21:00.000+01:00

SV har mistet sin sjel. Det skal vi være glade for.

Stian Bromark, Dagbladet
Det er en påstand som dukker opp med jevne mellomrom - noen ganger er den formulert som et spørsmål, andre ganger som en anklage, men sjelden som et klapp på skuldra: Hvor er SVs sjel? Den har SV mistet. Da Nato angrep Serbia i 1999, da USA invaderte Afghanistan i 2001, da partiet gikk med på å kjøpe amerikanske kampfly, da oppslutningen dalte ved sist stortingsvalg: SV må finne sjela si. Finnerlønn utloves.

Sjel er en diffus politisk størrelse, så de ikke-troende bruker gjerne andre ord for det samme. I sin siste bok, «Fredsnasjonens hemmeligheter», konstaterer Erling Borgen at SV har sviktet sin historiske rolle. Som fredsparti, som utenrikspolitisk opposisjonsparti, som radikal motrøst til arbeiderpartistaten. «For meg er det helt uforståelig at SV glemmer den historien partiet er tuftet på», uttalte Borgen til Dagsavisen. «Afghanistan-politikken strider mot SVs sjel og hele den politiske historien som SV er en del av», forteller en tidligere sentral SV-er til Borgen.

En betimelig motspørsmål kan lyde: Hvilken sjel er det vi snakker om? Sikkerhetspolitikk var en gang viktig for SV, det er det ikke lenger. En gang ville SV være et parti for arbeidsfolk, den illusjonen har de gitt opp. SV har mange sjeler, og noen av dem er skadeskutt. Partiet SF/SV sprang ut av avisa Orientering, som oppsto som en utenrikspolitisk opposisjon til Arbeiderpartiet etter Norges innmelding i Nato i 1949. Da var det en radikal fløy i Arbeiderpartiet som mente at Partiet hadde sviktet sin rolle, nemlig å være en nøytral brubygger mellom de store maktblokkene. Radikalerne ville beholde status quo, Gerhardsen, Lange, Hauge, Lie og co. fryktet en sovjetisk invasjon og mente det var tryggest å knytte seg an til en vestlig allianse med Storbritannia og USA i spissen. Alternativet til Nato var ikke pasifisme, det var et nordisk forsvarssamarbeid.

I dag er ingen SV-ere mot Nato. En Norsk Gallup-undersøkelse fra i våres viser at ni av ti SV-velgere støtter norsk medlemskap i Nato. Det er knapt et diskusjonstema i partiet heller. De få skeptikerne som nå og da høres, er motstanderne til Nye Nato - alliansens bevegelse fra forsvarspakt til angrepspakt. Det gamle Nato framstår plutselig som en langt mer attraktiv konstruksjon. Slik er SV-ere: De var mot Nato da Norge virkelig trengte alliansen, men ble for da den ble overflødiggjort. Et slikt paradoks sier mest om det vakuumet som dukket opp for partiet etter Murens fall. Sovjetunionen ble oppløst, og SV ble tvunget ut på en ideologisk reise partiet ennå ikke har kommet hjem fra.

Det glemmer lett kritikere av Borgens støpning: SVs historiske rolle - sjelen, om man vil - er uløselig knyttet til Den kalde krigen. SV-ere, mer enn andre, bør være glad for at dette samfunnsoppdraget er et avsluttet kapittel i partiets historie. Ikke minst fordi politikken i praksis fikk noen uheldige utslag og førte til at ledende partifolk omfavnet diktatoriske stater som Jugoslavia og DDR. Væpnet motstandskamp var man alltid for, bare landet var lite, folket undertrykt og opprørslederne sosialistiske nok - som på Cuba.

Fra 1970-tallet fikk SV et nytt tilskudd til sin sjel. I økende grad kom kvinner inn i partiet, og dreide fokuset hjemover, til det gamlekara betraktet som «myke verdier», altså likestilling, barnehage, skole, familie, miljøforurensning. Denne delen av partiets historie er mer pragmatisk, ikke-ideologisk forankret. Det viktigste er å overby Arbeiderpartiet. Den ble heller ikke diskreditert ved kommunismens kollaps. Man trenger ikke å ha gått mange år på steinerskolen for å se at det er denne delen av SV som står sterkest i dag. Det er et faktum man kan like eller mislike, men å lete etter løsninger i Den kalde krigen gir misvisende svar på dagens utfordringer.

Erling Borgens kritikk av norsk utenrikspolitikk er betimelig og en utfordring til alle partier, ikke bare til venstresiden. SV har ikke sviktet sin historie mer enn Arbeiderpartiet har gjort det, hvis man bare går lenger tilbake i tid.

Likevel er det liten tvil om at en viktig del av SVs historiske identitet er knyttet til utenrikspolitikken, men såframt man ikke etterlyser et pasifistisk parti, må den være tuftet på konkret og faktisk uenighet, ikke stivnet ideologi og ryggmargsrefleks. «Det alvorligste med SV som regjeringspartner er at partiet har avskaffet den utenrikspolitiske opposisjonen på Stortinget», skriver Borgen i sin bok. Dermed har SV skapt et «demokratisk underskudd» i Norge.

Det er et nedslående, men tydelig tegn på hvor konsensuspreget og provinsiell norsk politikk har blitt: De eneste partiene som skilte seg ut som radikalt annerledes i valgkampen på to punkter som har vært viktige for SV, nemlig utenrikspolitikken og asylpolitikken, var Venstre og Rødt - og de kom ikke inn på Stortinget. For SV framstår det ikke som attraktivt å nok en gang havne ute i kulda. Det bringer oss tilbake til spørsmålet om hvilken del av SVs sjel som har stått fast i over 50 år: Orientering/SV/SF har alltid ment at deres innflytelse på norsk politikk går via Arbeiderpartiet. Partiet ble dannet fordi takhøyden i Arbeiderpartiet var for lav, spesielt i utenriksspørsmål. Nå er den så høy at SV mener det best kan påvirke Arbeiderpartiet rundt regjeringsbordet. Hadde dette vært 1950-tallet hadde SV rett og slett ikke sett dagens lys.

Anmeldelse av "Alene blant de mange"...

2009-11-13T14:46:00.002+01:00

... i Ny Tid, av Bernt Hagtvet. Et lite utdrag:

"Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har gitt oss en Evensmo-biografi av ypperste klasse. Alene blant de mange gir oss nye nøkler til etterkrigstidens norske mentaliteter – og venstresidens dilemmaer.[...]De siste dagene har jeg vært i selskap med Sigurd Evensmo. En hel forgangen verden av ideer, feider og finter har fylt mitt rom. Jeg har sittet anspent og følt at jeg har lest en biografi som har truffet meg med den samme effekt som en god roman: Nå må den ikke slutte! Enda noen sider til! Godt![...]Bromark og Tretvoll har skrevet en av høstens viktigste bøker – velskrevet, veldokumentert, medrivende.[...]En stor bok!"
Hele kan leses her.

Fra 9/11 til 11/9

2009-11-04T19:20:00.000+01:00

Det er 20 år siden Berlinmuren falt. Derfor må vi skrive litt om Krigen mot terror.

Stian Bromark, Dagbladet
Hvem skal ha æren for Murens fall 9. november 1989? Var det pave Johannes Paul II, med sine inspirerende besøk til Polen på 1980-tallet? Eller var det de ungarske kommunistene som klippet hull i Jernteppet? Vest-Tysklands kansler Willy Brandts oppmykende Ostpolitik på 1970-tallet? Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov er opplagt en sterk kandidat – fordi han snakket om glasnost og perestrojka og unnlot å gripe inn da demokratiske krefter i Øst-Europa reiste seg. Eller kanskje det var Ronald Reagan med sine berømte ord under talen i Berlin 12. juni 1987 foran 45. 000 forventningsfulle tilskuere: ”Mr. Gorbachev, open this gate. Mr. Gorbachev, tear down this wall!”

Ett år etter murens fall, kom Ronald Reagan tilbake til Berlin. Der foretok han noen symbolske hammerslag mot restene av muren. Slik oppnådde han, i sterk konkurranse med ungarske, russiske, katolske og vesttyske patrioter, å framstå som en av de viktigste – kanskje den viktigste – enkeltpersonen som bidro til å avslutte Den kalde krigen. Moralen, i det minste sett fra haukene i Washington, var at det gjaldt å være fast og bestemt overfor fienden. Ikke blunke først. Slik skulle ”Ondskapens imperium” bekjempes. Lyder det kjent? Reagan var George W. Bush’ fremste inspirasjonskilde, og også han visste hvordan man skulle få has på Ondskapen, nå i form av en akse – Nord-Korea, Irak og Iran. ”Det hardeste slaget” mot Berlinmuren, konstaterte Bush i en hyllest til Reagan i 2004, ”var det som president Ronald Reagan slo”. 1987-talen har mer enn én gang blitt karakterisert som ”talen som fikk slutt på Den kalde krigen”. For eksempel lyder undertittelen på den amerikanske journalisten Romesh Ratnesars siste bok slik: ”A City, a President, and the Speech That Ended the Cold War”.

Det er denne myten den amerikanske journalisten og forfatteren Michael Meyer, nå kommunikasjonssjef for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, har satt seg fore å knuse med boka ”Berlinmurens fall”, som nå foreligger på norsk. Som korrespondent for magasinet Newsweek reiste han på kryss og tvers av Øst-Europa det dramatiske året 1989. Han så Solidaritets oppstandelse i Polen, var sammen med Vaclav Havel da Fløyelsrevolusjonen startet i Praha, han var en av de siste amerikanske journalistene som fikk intervjue Romanias grimme diktator Nicolae Ceausescu, han fulgte de reformvennlige ungarske kommunistenes stillferdige revolt mot Kreml, og han danset på muren med østberlinerne da den ble åpnet 9. november. Han var øyenvitne til verdenshistorien som utfoldet seg. I hans versjon var det ikke sovjetkommunismens iboende svakhet eller folkets rop om frihet og menneskerettigheter som felte regimene. Bildet er sammensatt.

I Ungarn, der revolusjonens første gnist ble tent, var det ikke folket eller intellektuelle dissidenter som krevde forandring, men et halvt dusin mennesker i den eneveldige partiledelsen som innså at det kommunistiske systemet ikke kunne takle de økonomiske utfordringene landet stod overfor. Derfor begynte de undergravende virksomhet, blant annet ved å klippe hull i piggtrådgjerder som gjorde det mulig å flykte til Østerrike, i samarbeid med vestlige makter og med stilltiende samtykke fra Kreml. Polen var også bankerott, og det var ikke lenger noen hjelp å få fra Sovjetunionen. Gjennomsnittspolakken tilbrakte en fjerdedel av sin voksne tid i køer. Som i Tsjekkoslovakia (Borgerforum) vokste det fram en sterk bevegelse som krevde gjennomslag (Solidaritet). I Romania fant det sted et kupp, som førte til henrettelse av Ceausescu-ekteparet 25. desember 1989. De gamle, forstokkede regimene ga etter – unntatt i Romania – ut fra en kombinasjon av ”blindhet og egeninteresse”, som Meyer formulerer det: Ved å gi etter litt for litt, kunne de beholde makten og systemet. Evolusjon, ikke revolusjon. De feilberegnet sitt publikum.

Det gjorde også regimet i Øst-Berlin en sagnomsust kveld i november 1989. Muren ble satt opp i 1961, for å hindre østberlinere fra å flykte. 9. november ble den åpnet for å forhindre folk fra å rømme landet. Det vil si: Hensikten var ikke å åpne opp helt, bare litt, gradvis. En glipp på en uryddig pressekonferanse, som igjen ble hausset opp av rapporterende medier, fikk østberlinere til å tro at de uhindret kunne dra samme kveld. ”En flause”, som landets leder, Egon Krenz, uttrykte det i etterkant. Først noen dusin, deretter hundrevis og tusenvis – berlinere fra både øst og vest strømmet til muren for å se med egne øyne. Vaktkommandanten forsøkte å nå partiledelsen på telefon for å sjekke hva som foregikk, men fikk ikke noen endelig og klar instruks. Klokka 23.17 ga han opp, og uttalte de forløsende ord: ”Lukk opp!” En av de første som kom seg over, var en 40 år gammel kvinne med papiljotter i håret og en kåpe slengt utenpå den blå morgenkåpa. Hun ropte til en venn som stod på siden: ”Jeg er tilbake om ti minutter. Jeg vil bare se om det er virkelig”.

Michael Meyer forteller nært, levende og inspirerende om de begivenhetene som formet det som ifølge ham er det mest avgjørende året i europeisk historie. Den britiske journalisten Peter Millar gjør det samme i sin nye bok, ”1989. The Berlin Wall. My Part in its Downfall”, men han krydrer i større grad sin fortelling om dagliglivet bak Muren med atskillig understatement og galgenhumor. På 1980-tallet jobbet han som korrespondent i Øst-Berlin for ulike britiske publikasjoner. Som Meyer mener Millar det går en rød tråd fra Den kalde krigen til Krigen mot terror. Frykten for fundamentalisme og terrorisme har skapt et paranoid britisk samfunn konstant på et høyt sikkerhetsnivå, hvor borgerrettigheter blir undergravd med utstrakt overvåking, kontroller og innskrenkning av friheter. Det får Millar til å advare: ”Landet er ikke i en verre situasjon nå enn Øst-Tyskland var før Murens fall, men vi er heller ikke alltid så mye bedre som vi gjerne tror.” ”Storebror ser deg” har igjen blitt en husvarm metafor i det britiske ordskiftet.

Veien fram til Berlinmurens fall er brolagt med uforutsette hendelser, noen gode og mange dårlige intensjoner og mye flaks. Hvordan det vil gå med Krigen mot terror, vet bare spåkoner, men foreløpig ser den ut til å passe godt inn i en kaosteori. Mikhail Gorbatsjov var tilhenger av åpenhet og fornying, men ønsket ikke sosialismen og Sovjetunionen til livs. Så på spørsmål om han ville gjort det han gjorde hvis han visste hvordan det gikk, har Gorbatsjov svart kort og greit: ”Trolig ikke”. Spørsmålet er om George W. Bush og Tony Blair vil svare det samme.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Notis I: Til uka lanserer mangeårig NRK-utenriksjournalist Hans-Wilhelm Steinfeld sin bok ”Hatet i Europa. 20 år etter Berlins andre fall”. Den trekker historiske linjer, summerer opp status etter Murens fall og peker ut veien framover. Ifølge Steinfeld har østeuropeere aldri tatt et skikkelig oppgjør med sin rødbrune fortid, derimot er debatten om fortiden preget av fortrenging, stereotypier og glemsel. Det er ikke bra.

Notis II: Den mest omfattende boka om Berlinmuren på norsk er skrevet av historiker Frederick Taylor og heter “Berlinmuren. 13. august 1961 – 9.november 1989“. Han skriver også om tida etterpå – gjenforeningen av Øst-og Vest-Tyskland, og om den forskjellen som fortsatt eksisterer mellom de to delene. Den avgjørende forskjellen, mener han, var at østeuropeerne ble fratatt sitt håp.

Michael Meyer
Berlinmurens fall. 1989. Året som forandret verden.
Versal forlag
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Nært, levende og tett på begivenhetene

Peter Millar
1989. The Berlin Wall. My Part in its Downfall
Arcadia Books
Galgenhumoristiske hverdagsbetraktninger

Ml-ere er også mennesker

2009-11-02T19:15:00.001+01:00

Forfatterne bak Den store ml-boka har forsøkt å ta den norske maoistiske bevegelsen på alvor. Det lykkes de ikke med.

Stian Bromark, Dagbladet
For å gå rett på sak: I ”Den store ml-boka” framstår partiet AKP-ml og alle dets avleggere som mer ko-ko enn noen gang. Så får man skynde seg å legge til at det ikke skyldes de 160 intervjuobjektene boka er basert på, de framstår jevnt over som hederlige angrere. Derimot er det noe med innpakningen; revolusjons- og voldsromantikk i en coffee table-bok. Revolusjon er ikke et teselskap, kan vi lese flere steder. Men altså et kaffeselskap, får vi formode. Og så er det noe med forfatternes slentrende, sleivete stil, den suverene ovenfra og ned-holdningen og de sarkastiske halehengene som bidrar til å forvandle rørslas mange groteske påfunn til komikk. Derfor føler en tidligere ml-er, nå ansatt i forlagsbransjen, det nødvendig å påpeke: ”Men forskjellene mellom ml-ere og ikke-ml-ere er da ikke så store? Ml-ere er faktisk mennesker”. Legg merke til spørsmålstegnet. Forfatterne, litteraturviter Jon Rognlien og historiker Nikolai Brandal, legger til for egen regning, på siste side: ”Å møte ml-ere betyr å møte mennesker.”

”Kaderprosjektet presenterer:” heter det på forsiden. Som om det er fiksjon vi skal lese – ”basert på virkelige hendelser”. Kaderprosjektet kom i stand etter den store ml-debatten sommeren 2003, da professor Bernt Hagtvet fyrte av en fire sider lang kronikk i Dagbladet om AKP og partiets forhold til Pol Pots massemordregime i Kambodsja. Hagtvet antydet også noe om våpentrening i regi av partiet, som førte til trusler om søksmål – en hendig måte å avspore diskusjonen på. Debatten ble ”en av de mest omfattende verbale feider Norge har sett”, ifølge Rognlien/Brandal, og resulterte i over 300 innlegg i landets aviser. I etterkant ble Kaderprosjektet opprettet, for å samle inn vitnesbyrd fra grasrota i partiet. I seks år har de altså holdt på. I boka, som hovedsakelig er skrevet av Jon Rognlien, oppstår det en nokså snodig dobbelthet. På den ene siden blir prosjektet framstilt som ”forskning” og forfatterne taler med et stort Vi – ”Kaderprosjektet valgte ut Mo i Rana som et nyttig sted for studiet av kaderlivet”, på den andre blir resultatet lagt fram i en springende, kåserende og eplekjekk stil. Kaderprosjektet framstår som Jon Rognlien personlig, med assistanse fra Nikolai Brandal, og med et par innspill fra historikerne Hans Petter Sjøli og Håkon Kolmannskog over noen øl.

Noen av faktaopplysningene over kan høres ut som innvendinger; den uformelle stilen, innpakningen, den arrogante tonen. Det er de ikke nødvendigvis. ”Forskning” blir ikke friskere og mer sprelsk enn dette. Stilen passer til temaet. Ideene bak AKP-ml var hentet ut av en annen verden. Ja, nettopp, Kina. De funket ikke spesielt godt der, og ville trolig ikke gjort det i Norge heller. Et annet inspirasjonsland var Kambodsja. I boka er omtalen av partiets Pol Pot-dyrkelse det mest alvorspregede, og Rognlien/Brandal spør seg om hva som ville skjedd dersom ml-erne faktisk fikk til en revolusjon i Norge, og sentrale skikkelser som Tron Øgrim, Pål Steigan, Sigurd Allern, Finn Sjue, Kjell Skjærvø og Sverre Knutsen overtok styringa.

Var ikke Pol Pot og AKP-mls menneskesyn det samme, spør Kaderprosjektet. Hva skulle man gjort med alle høyreavvikerne? De med briller? Legene? Khmer-regimet tok anslagsvis livet av to millioner mennesker fra 1975 til 1979. Pål Steigan relativiserer omfanget i sin bok om ml-bevegelsen, ”På den himmelske freds plass”, og mener folkemordet i Kambodsja ble utført av Henry Kissinger. Man kan ta slikt tankegods på alvor, slik Bernt Hagtvet gjorde i 2003, eller man kan møte det med senkede skuldre, glimt i øyet og hoderisting. Ml-erne ble tross alt ikke politikere med makt, men bare professorer, redaktører og skjønnlitterære forfattere. Kaderprosjektet, ved Jon Rognlien, har nok forsøkt å legge seg et sted i midten, men ligger nærmere det siste enn det første.

”Den store ml-boka” gir deg alt du trenger å vite om den lille, men innflytelsesrike politiske sekta som infiltrerte hver krok av landet med sitt optimistiske budskap: ”Monopolkapitalens diktatur kan bare styrtes ved at arbeiderklassen, alliert med alle progressive lag av folket, bryter borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuser det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og er forberedt på å bruke vold for å oppnå dette.” Det vil si: Du får vite alt de ledende skikkelsene vil at vi skal vite. Fortsatt holdes arkiver skjult og de snakker ikke med hvem som helst. Alt skulle være hemmelig da, og masse er ennå dunkelt. Den siste, store ml-boka er nok ikke skrevet. Men forfatternes viten, kombinert med intervjuobjektene, strekker seg langt inn i de innerste sirkler. Vi får innblikk i sentralkomiteens virke, utførelse av voldelige aksjoner, bisarre sitasjoner på sommerleirene, paranoide sikkerhetsrutiner, overvåking av NKP-ere og maoistenes tankesett – både i Norge og i øvrige europeiske land.

Hemmelighetskremmeriet og det autoritære lederskapet fikk mange snodige utslag. Siden Mao ikke var så begeistret for homofile, besluttet også AKP-erne at ”homofili i hovedsak er eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale høve”. Finn Sjue anså ikke homofili som en ønskelig tilstand, ”utfra marxismen-leninismen og århundrers erfaring”. På sommerleirene ble det forbudt å drikke brigg og toppløs bading ble sterkt kritisert. En informant forteller at hun måtte delta på et møte med en grønn hette over hodet, av den typen Ku Klux Klan brukte. Når det gjelder spørsmålet om organisert våpentrening, har forfatterne ikke funnet indisier på det, men spør samtidig hva slags revolusjonær bevegelse AKP-ml var hvis den ikke hadde noe bevisst og aktivt forhold til våpen og militær makt. Ml-ere diskuterte hvem som skulle likvideres når tiden var inne, ifølge Kaderprosjektet. Unge Høyre-folk skulle dingle i lyktestolper.

”Den store ml-boka” kommer ikke med noen sensasjonelle nye opplysninger sammenlignet med det som kom fram i debatten i 2003 og som Hans Petter Sjøli har skrevet om i sin bok om partiet og bevegelsen, ”Mao, min Mao”. Men Rognlien går grundigere til verks og bredere ut. Og så er den altså morsom lesning, vel og merke på noens bekostning. Den er organisert etter hulter til bulter-prinsippet. I kombinasjon med formatet, de mange rammesakene, det eksotiske billedmaterialet, den elegante designen, papirkvaliteten, er dette derfor en bok som kan egne seg på stuebordet ved siden av caffelatte-koppene. Gjester kan bla i den, og du kan lese litt i den mellom Dagsrevyen og Nytt på Nytt, for opplysning eller nostalgi. Slik gikk det med revolusjonen i Norge. Den endte sine dager som en glanset praktbok.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Notis I: Mange forfattere har vært AKP-ere eller sympatisører, blant andre Espen Haavardsholm, Kjell Askildsen, Klaus Hagerup, Edvard Hoem, Tor Obrestad, Toril Brekke, Mari Osmundsen, Stig Holmås, Gert Nygårdshaug, Bjørn Nilsen. Jon Michelet og Dag Solstad var de kulest, ifølge Kaderprosjektets forfattere. Kjartan Fløgstad var ikke AKP-er.

Notis II: Mange professorer og pressefolk har vært AKP-ere, blant andre professor Terje Tvedt, journalist Alf Skjeseth, redaktør Helge Øgrim, forsker og journalist Elisabeth Eide, redaktør Hilde Haugsgjerd, journalistikkprofessor Rune Ottosen, kriminologene Kjersti Ericsson og Liv Finstad og programleder Knut Olsen.

Jon Rognlien/Nikolai Brandal:
Den store ml-boka. Norsk maoisme sett nedenfraKagge forlag

”Dere unge mennesker, fulle av styrke og livskraft, står i livets blomst, som solen klokken åtte eller ni om morgenen”.
Mao Tse-Tung, kinesisk diktator.

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Hamar Arbeiderblad

2009-10-28T20:01:00.001+01:00

Et lite utdrag:

"Som helhet har Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll skrevet en biografi som har hovedvekten på de ulike politiske og kulturelle feltene der Evensmo gjorde seg gjeldende. Men det er også en biografi som lar mennesket, privatpersonen, tre fram. Det skjer gjerne i noe mer beskjeden grad enn det som er vanlig i nyere biografier. Og kanskje er det nettopp fordi forfatterne ikke overdriver vekten på det private, at det de forteller om mennesket Evensmo virker desto sterkere.

Biografien fører tett innpå mennesket Evensmo også fordi de to forfatterne i stor grad bruker hans egne tekster og opptegnelser, blant annet dagbøker og brev, som hovedkilde. Det er i så måte en biografi som ligger svært tett på den biograferte, den ser i stor grad verden med Evensmos blikk. Men likevel svekkes aldri forfatternes faste grep om framstillingen."

Amerikanske virkeligheter

2009-10-26T19:41:00.001+01:00

Den norske journalisten Morten A. Strøksnes dro på jakt etter det ekte USA. Han fant det ikke.

Stian Bromark
stb@dagbladet
Vi har krim, noveller, poesi, dramatikk, essayistikk – og ”reiseskildringer fra USA”. Charles Dickens, Alexis de Tocqueville, Knut Hamsun, Agnar Mykle, Simone de Beauvoir – for å nevne et eksklusivt utvalg – har utgitt bøker i sjangeren. Alle norske forfattere med respekt for seg selv bør i løpet av livet ha skrevet sin versjon av det mytebefengte landskapet. Historisk kom mange av de europeiske intellektuelle tilbake fra USA fulle av forrakt for hva de hadde sett og opplevd – amerikanerne var materialistiske, naive, overfladiske, dumme, historieløse og feite. Sist ut er den norske journalisten og forfatteren Morten A. Strøksnes. Resultatet tyder på at han har lært av sine forgjengeres feil.

”Eg skal sjå etter det verkelige Amerika. Amerikas sjel”, forteller Strøksnes. Med en rikelig porsjon selvinnsikt legger han til at dette er pompøst sagt og tenkt. Den franske filosofen Bernard-Henri Lévy, som for øvrig er pompøs, var ute i samme ærend for et par år siden da han reiste landet rundt og siden utga reiseskildringen ”American Vertigo. Travelling America in the Footsteps of Tocqueville.” Avisa New York Times slaktet boka fordi den utga seg for å fange virkeligheten når den bare bekreftet stereotypier: “Det finnes ingen grunn til at den skal foreligge på engelsk, unntatt som et bevis på at det å reise ikke nødvendigvis utvider din horisont, samt at man burde holde seg unna bøker med Tocqueville i tittelen.” Det er noe med sjangeren, men det ser ut til å slå ut i ekstrem grad når destinasjonen er USA: Den reisende blir tiltrukket av det abnorme, det eksotiske, det outrerte. Selv om intensjonen er den beste, ender forfatteren likevel opp med å tilby leseren reduksjonistiske karakteristikker av et helt folkeslag. Amerikanere er de mest materialistiske i verden, og derfor ser bankene ut som kirker og kirkene likner på banker, skal vi for eksempel tro Lévy.

Morten A. Strøksnes tråkker ikke i salaten på samme vis. Når han en sjelden gang tillater seg å generalisere, er det nettopp for å undergrave karikaturene: ”Amerika og amerikanarar blir ofte skulda for historieløyse. Det må vere feil. Amerikas historie er mykje meir levande enn for eksempel Norges er for nordmenn”. Andre ganger bidrar han, trolig uintendert, til å stadfeste dem: ”I Amerika er naturen ein temapark. Alt er ordna, tilrettelagt og kontrollert”. Kanskje burde Strøksnes reist lenger vekk fra motorveien. Slike påstander sier mer om den reisende enn om landet. Akkurat i dette tilfellet er det merkverdig, for man skal lete lenge etter en reiseskildring fra USA på norsk der vær, vind, landskap og natur får så mye plass. Titt og ofte trekker han paralleller til landskap i Norge, spesielt i Finnmark. Man mistenker ham nesten for å ha hjemlengsel.

I to måneder kjører Strøksnes i bilsporene til mange eventyrlystne amerikanere og europeere – fra Cape Cod på østkysten til Big Sur på vestkysten. Han møter et på samme tid utmattet og energisk land, preget av valgkamp, økonomisk nedtur og identitetskrise. Underveis stopper Strøksnes opp ved museer, symbolske minnesmerker og mytologiske plasser, men lar tilfeldige menneskemøter og den varierende dagsformen bestemme framdriften. Ett av høydepunktene i boka, litterært sett, er oppholdet i Detroit. En gang var byen verdens industrielle Mekka. Henry Ford bygget sin første bilfabrikk i Detroit, i 1907, og byen var lenge en av de meste velstående i USA. På 1960-tallet startet nedturen. I dag er den kjent under kallenavnet ”Slum City”. I 1960 bodde to millioner mennesker i Detroit, nå under halvparten. Når Strøksnes reiser rundt, minner den mest om en spøkelsesby. Ingen kunder på kjøpesenteret, få mennesker i gatene, mengder av bygninger står forlatt. Om kveldene er det ikke like trygt over alt. Strøksnes skal likevel på byen. Han stikker seg ut som hvit.

Menneskene Strøksnes treffer underveis, er ”vanlige” amerikanere. Det er mulig summen av dem blir en gjennomsnittsamerikaner, men enkeltvis framstår de fleste som nokså skakkjørte – her er hippier, dophuer, alkoholikere, småkjeltringer, indianske vismenn og et par-tre mormonere. Strøksnes møter folk som stiller spørsmål av typen: ”What does from really mean?” Nå er det jo sjelden vi gidder å lese om folk flest, men heller karakterer, typer, mennesker som har en historie å fortelle. Dernest virker det som om Strøksnes selv føler seg mest hjemme i selskap med de enslige og skadeskutte. I hvert fall på denne turen. Hans konklusjon lyder slik: ”No er eg ferdig, men friare enn da eg starta. For om eg ikkje har fanga mykje av Amerika, har eg i alle fall fått fanga litt av meg sjølv”.

Dermed virker det som om vi har lært mer om Morten A. Strøksnes enn om USA. Det stemmer ikke helt. Strøksnes er en durkdreven reisende skribent, og ”Rett vest” bærer hans varemerke: Den er reflektert, kunnskapsrik og språklig ulastelig. Tonen er melankolsk, med innslag av tørrvittige kommentarer som gjør stemningen enda mer sår. Det er ikke gitt å vite hvordan man skal forholde seg til dette tungsinnet. Fire-fem steder underveis blir det antydet at Strøksnes nettopp har vært gjennom en opprivende skilsmisse. På tuppen av Cape Cod kaster han gifteringen i havet. Seinere får vi høre: ”No er det ikkje eingong nokon som sit heime og ventar”. Og etter enda noen sider: ”Eg tenkjer ikke lenger over at eg ikkje går med ring på fingeren”. Noen vil finne disse antydningene irriterende, andre vil se at Strøksnes skriver seg inn i en rik amerikansk tradisjon av fordrukne, søkende, ensomme og skadeskutte antihelter.

”Rett vest” er en dannelsesreise. Strøksnes reiser utover og innover. Og ender ved havet. Vi ser ryggen hans som silhuett mot solnedgangen, og vi skjønner at han har blikket festet mot horisonten, idet rulleteksten starter og vi hører en voice-over: ”Kva i all verda hende med meg, tenkjer eg no. Alt som er eksistensielt sant, er banalt. Det er like enkelt for ein sterk mann å vere sterk som for ein svak mann å vere svak. Sprei litt kjærleik rundt deg så lenge du har nokon, og alle har nokon”. Banalt og sant. Så kan man innvende at det er begrenset hvor mange reiseskildringer vi trenger for å fortelle oss at den forrige klisjeen vi hørte var sann. ”Rett vest” er alt i alt en røff og likendes roadmovie i bokform. Gifteringer som kastes i sjøen, hører med i sjangeren. Slik får vi sympati for en flyktende cowboy i en knallrød Chevrolet Impala.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Notis I: De siste årene har det kommet en rekke reiseskildringer av norske forfattere om deler av USA. John Erik Riley har skrevet om San Francisco, Vidar Kvalshaug om New Orleans og Torgrim Eggen om New York. Sindre Kartvedt reiste gjennom amerikanske drømmer og mareritt i ”Vest for Eden”, mens Erik Møller Solheim utkom i våres med ”En stemme for Obama”, der han reiser rundt i USA for å få amerikanere til å stemme på Barack Obama.

Notis II: Ole O. Moen er aktuell med en ny bok denne høsten, “USA. Annerledeslandet i en ny tid”, som er en kunnskapsrik og lettlest introduksjon til landets politiske og kulturelle historie. Omtrent samtidig utkom den mest omfattende beskrivelsen av norsk utvandring til USA så langt, ”Farvel Norge. Den norske utvandringen til Amerika”, av Sverre Mørkhagen. Boka er på 660 sider. Bind to utgis i 2011.

”Amerika er verken drøm eller virkelighet. Det er hypervirkelighet”
Jean Baudrillard (1929-2007), fransk filosof

Morten A. Strøksnes
Rett vest. Cape Cod til Big Sur
Gyldendal Arena
Reflektert, kunnskapsrikt, nyansert.

Jølsen uten mytene

2009-10-26T19:35:00.001+01:00

Høydramatisk liv innpakket i et rikt tidsportrett.

Anmeldt av Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908) var myteomspunnet allerede da hun levde. Auraen rundt hennes navn ble ikke mindre av at hun døde på et tidspunkt da hun sto på terskelen til en ny fase av sitt særegne forfatterskap, og under mystiske omstendigheter, bare 33 år gammel: Tok hun selvmord? Uønsket gravid med sin elsker? Døde hun i skogen eller hjemme?

Gotikkforfatteren
Ingen har bidratt mer til interessen for, og spredt mytene omkring, hennes forfatterskap og person som Jens Bjørneboe, med sin biografiske roman ”Drømmen og hjulet” (1964). Det var derfor en utfordrende oppgave journalist og historiker Arnhild Skre sto foran da hun påtok seg arbeidet med å skildre hennes liv på nytt – formodentlig med sikte på å være edruelig, lite spekulativ og kildekritisk. Ragnhild Jølsen var en pioner som kvinnelig forfatter i en mannsorientert profesjon, men skapte seg alburom med sine fem grenseoverskridende bøker, der kvinner og menn ble drevet av sine dyriske lyster, der tilværelsens dystre, mystiske, underjordiske krefter fikk fritt utløp og der den ”rå, egoistiske selvoppholdelsesdriften” ble hyllet. I Jølsens verden skildres blant annet orgasmer, vold i ekteskapet og en mann som får barn med hoppen sin – og får avkommet døpt av presten.

Morfinavhengig
Dristig forfatterskap, ja, men Skre har hovedsaklig bakset med mennesket og mytene. Jølsen var en kvinne som satte de tre friheter høyt: Jeg vil ljuge når jeg vil, elske med hvem jeg vil og ruse meg på hva jeg vil. Ragnhild Jølsen er dama som sa nei til Nordens største litteraturkritiker på den tiden, Georg Brandes, og heller hoppet i køya med familiens lege – for å få lett tilgang til morfin. Så på spørsmålet om hva som tok livet av Jølsen, konkluderer Skre med at hun rett og slett drakk seg i hjel. Kroppen kollapset, etter nærmere 20 års rusmisbruk (hun begynte tidlig).

Nettverksbygger
”La meg bli som leoparden” er bunnsolid håndverk. Skre holder betimelig avstand til sitt objekt, men hun preger historien i form av en trygg, stilsikker og sober penn, og et gjennomført, bevisst og moderne kvinneperspektiv. Der tidligere forskning ofte har fokusert på det skadeskutte mennesket, har Skre kommet til at Jølsen var et person som mestret sine omgivelser og som strategisk stiftet bekjentskaper for å komme seg fram i verden. Skre har hentet Jølsen inn i vår tid. Paradoksalt nok framstår hun fortsatt som en del av avantgarden.

Arnhild Skre
La meg bli som leoparden. Ragnhild Jølsen. En biografi.
Aschehoug

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Klassekampen

2009-10-24T19:49:00.000+02:00

Av Gudleiv Forr. Ikke på nett, men her et utdrag:

"Her jeg sitter med en murstein av ei bok om Sigurd Evensmo har jeg en sterk opplevelse av at det er lenge siden han virket blant oss. Som annen verdenskrig ble et skille i hans generasjons liv, er Murens fall for 20 år siden blitt et avgjørende skille i min generasjons. Det som skjedde før denne enestående manifestasjon av folkemakt, er blitt en del av historien om det blodige 20. århundre. For dem som er født på 80-tallet og som nå posisjonerer seg for innflytelse og makt i samfunnet, er Evensmos kamp for «Det tredje standpunkt» sannsynligvis langt fjernere enn min generasjons forhold til 1905.

Det er derfor et dristig foretagende å hente fram en mann som Evensmo fra vår glemsel. Men Evensmo er åpenbart Stian Bromark og Halvor Finess Tretvolls helt i denne fortellingen om arbeiderbevegelsens vekst og fall. Først og fremst er han deres store krigshelt. Hans formende år som kjempende sosialist på 1930-tallet som Evensmo selv har skildret inngående i sin selvbiografi «Inn i din tid», legger de etter min mening for raskt til side. Deres beste bidrag til fortellingen om Evensmo blir bokas siste del, den som skulle bli det tredje bind i Evensmos selvbiografi og som han ikke fikk fullført før han døde i 1978...."

Unnskyld, igjen

2009-10-22T19:54:00.000+02:00

Vi kan ikke slutte med den nasjonale selvpiskingen riktig ennå.

Stian Bromark, Dagbladet
Kulturradikalismen og multikulturalismen har fått mange vakre nekrologer i det siste. I dem blir gjerne de to ismene blandet sammen, spesielt når temaet er innvandring, integrering og asylpolitikk. Det er ikke produktivt. Ett fellestrekk har de to ismene, riktignok: En betydelig vilje til selvkritikk. Den nye kulturkonservative offensiven har forsøkt å ta et oppgjør med denne nasjonale selvpiskingen ved å oppfordre gode nordmenn til å være stolte av norske, europeiske og vestlige verdier. Dette oppgjøret ser ut til å være forhastet.

Det var minoritetene selv som drev fram multikulturalismen og de vant fram fordi de hadde en god sak. Fra 1970 og 1980-tallet fikk de gjennomslag i stater med store, tidligere undertrykte minoritetsgrupper, som for eksempel i USA og Australia. Canada var tidligst ute med å adoptere multikulturalismen som statsideologi, primært av hensyn til landets fransktalende befolkning.

I 1998 ratifiserte Norge Europarådets konvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Da fikk tatere/romanifolket, samt jøder, kvener og skogfinner, status som nasjonale minoriteter. Taterne/romanifolket tilhører en gruppe som inntil langt inn på 1900-tallet ble diskriminert, kriminalisert, tvangssterilisert og tvangsplassert på fosterhjem - alt for å fornorske dem. Den rådende statsideologien tilsa assimilering, ikke integrering. I 1998 måtte norske myndigheter offisielt be om unnskyldning. I 2004 ble det gjentatt fra departementalt hold: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av.»

I forrige uke rettet menneskerettighetssentret på Falstad en henvendelse til landets statsminister, der det blant annet heter om taterne/romanifolket: «Gruppen har vært - og er fortsatt utsatt for diskriminering og negative holdninger fra den norske majoritetsbefolkningen». I brevet, som blant annet er underskrevet av Den Norske Helsingforskomité og Likestillings- og diskrimineringsombudet, kreves det tiltak for å få bukt med diskrimineringen og for å styrke taterne/romanifolkets språk og kultur.

Staten har beklaget, men skal vi tro en fersk rapport fra Helsingforskomiteen, kjenner vi ennå ikke omfanget av de historiske overgrepene, annet enn at «bruddene begått mot romanifolket/taterne i sum utgjør et så alvorlig mønster at Norge bør etablere en egen gransking som fokuserer på de menneskerettslige sidene ved den tidligere romani-/taterpolitikken». Siste unnskyld er ikke sagt.

Statsviter Melissa Nobles argumenterer i «The Politics of Official Apologies» for hvorfor stater bør be om unnskyldning for fortidige synder overfor minoriteter. Ifølge henne fungerer ordet «unnskyld» ikke som en blankofullmakt til å danne etniske parallellsamfunn, men er et avgjørende skritt på vei mot integrering, forsoning og sameksistens. Likevel kvier mange statsledere seg av frykt for kompensasjonskrav. Derfor vil ikke britene beklage slaveriet, Finland vil ikke be landets samer om unnskyldning og tyrkerne vil ikke beklage folkemordet på armenerne i 1915.

Så lenge vi ønsker å opprettholde våre menneskerettslige forpliktelser, vil Norge forbli et multikulturelt samfunn. Og så lenge det er minoritetene, ikke majoriteten, som presser på for å bidra til korrekt historisk informasjon og for å belyse fortidige overgrep, vil disse minoritetene beholde sitt moralske overtak. Det vil muligens komme ei tid da den norske majoriteten kan si at deres verdier er bedre enn taternes og romanifolkets, men det er ikke ennå.

Adjø, solidaritet

2009-10-15T19:58:00.000+02:00

Det er naturligvis vanskelig å føle sympati med asylsøkere når vi ikke aner hvorfor de kommer hit.

Stian Bromark, Dagbladet
Regjeringen, hvori opptatt det tidligere solidaritetspartiet SV, strammer inn på asylpolitikken i Soria Moria II. Frihetsberøvelse skal brukes hyppigere, asylsøkere skal kunne interneres, terskelen for opphold på humanitært grunnlag skal heves og den nye 4-årsregelen betyr at man må har studert eller jobbet i fire år i Norge for å kunne hente ektefeller utenfor EU. Ingen ramaskrik fra SV-ere, bare Audun Lysbakken som kritiserer mediene for at de kritiserer regjeringens innstramminger.

Slik er normaltilstanden blitt. Og det er egentlig ikke så rart, gitt det store, negative og ensidige fokuset vi har hatt på asylsøkere i Norge de siste årene. Én av årsakene til det kan være at disse menneskeskjebnene først kommer innenfor vårt synsfelt når de banker på døra. Noen av de 13.379 asylsøkerne som har kommet til Norge hittil i år, er dermed identitetsløse i dobbelt forstand: ikke har de papirer, og - sett fra vårt ståsted - ikke har de en opprinnelse. De aller fleste kommer fra Afghanistan, deretter følger Eritrea, Somalia og Russland. Irakere og iranere er også store grupper. Dette er ikke unikt for Norge. De samme landene topper også statistikken i USA, og økningen de siste årene er heller ikke særegen for Norge og Europa.

Siden vi mistenker disse menneskene for å være lykkejegere eller kriminelle, ønsker vi dem ikke velkommen. Vi ser ingen forbindelse mellom asylsøkerne fra Afghanistan og Norges deltagelse i krigen i samme land. I Irak er det som kjent også triste tilstander, initiert av en amerikanskledet koalisjon. Asylsøkerne fra Russland flykter sjelden fra St. Petersburg, men ofte fra det Den norske Helsingforskomité kaller «den største menneskerettslige krisen i Europa i dag», et område av Russland preget av massakrer, voldtekt, tortur, forsvinninger og sivil bombing, nemlig Tsjetsjenia.

Somalia hjemsøkes av borgerkriger, regjeringen er ikke-fungerende og landet havner desidert øverst på listen over verdens «mislykkede stater». Norge skal ikke klandres for det, men vi er heller ikke uten ansvar. På 1990-tallet deltok for eksempel 260 nordmenn i en omstridt FN-operasjon i Somalia, som Forsvaret selv har omtalt som «tragisk og grisete». Iran er et av verdens verste diktaturer, der man risikerer å få kuttet av hender og føtter hvis man er uheldig med sine uttalelser, har hodetørkleet skjevt på eller blir avslørt som homofil.

Verden hadde sympati for norske flyktninger under annen verdenskrig fordi de visste hva som foregikk i Norge. Nordmenn hadde sympati for ofrene for Franco-regimet, for østeuropeere som flyktet fra diktatur, for vietnamesiske båtflyktninger - fordi vi visste hva som foregikk i Spania, i Tsjekkoslovakia, i Vietnam. Et søk i de største avisenes tekstarkiv det siste året, gir 409 treff på «Eritrea». 99 prosent av sakene handler om asylsøkere i Norge. Den siste prosenten kan fortelle at ytringsfriheten i Eritrea er på verdensbunnen, vi kan lese notiser om tørke og hungersnød, krig og borgerkrig - og litt sport.

Det er derfor stor sjanse for at vi ikke aner hvorfor asylsøkerne kommer hit. Dermed er det heller ingen grunn for oss til å føle solidaritet med dem. Og det er heller ingen grunn til at vi skal ta inn ekstraordinært mange asylsøkere i perioder da det finnes ekstraordinært mange av dem i verden. Tvert imot, ser det ut til - jo flere det er, jo færre vil vi ta imot.

Anmeldelse av "Sigurd Evensmo. Alene blant de mange" i Dagbladet

2009-10-12T22:57:00.003+02:00

Av Bodil Stenseth, i Dagbladet. Et utdrag

"Når Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll skriver om Sigurd Evensmo, møtes tre journalister, og den store fortellerfesten begynner. Biografien er ikke helstøpt, men det pretenderer den heller ikke. La det være sagt: biografien er en sjanger med legio variasjoner. Det til tross for at mange biografer hevder å komme med den endelige, altomfattende versjonen. Slik ikke med Bromark og Tretvoll, de har skrevet en idéhistorisk og journalistisk biografi, med dertil strengt kildeutvalg. Og for noen kilder! Sigurd Evensmo utfoldet seg jo innen de fleste litterære sjangrer og etterlot seg et rikt privatarkiv.

Tospannet har kunnet fråtse i skjønne og saklige godbiter. Nettopp godbiter, skrevet av Evensmo selv. Det er Bromarks og Tretvolls litterære grep å bygge biografien med Evensmos egne ord, særlig de som sto på trykk i aviser og romaner eller var ført i pennen i dagbøker og privatbrev. Resultatet er en innsidebiografi, der få eller tidvis ingen andre stemmer får innpass.

Én setning kan være nok: «Evensmo stiller ingen kritiske spørsmål til dette», skriver Bromark og Tretvoll om teatersensuren Evensmo fortalt om under Moskva-besøket i 1934.[.....]

Franco, klippfisk og norsk feighet

2009-10-12T22:01:00.003+02:00

Den spanske borgerkrigen er fortsatt en verkebyll i Spania 70 år etter at den tok slutt. Den burde være det i Norge også. Ny bok avdekker vår ukledelige opportunisme.

Stian Bromark, Dagbladet
For intellektuelle , radikalere og politisk engasjerte var den spanske borgerkrigen det samme på 1930-tallet som Vietnamkrigen var 40 år seinere.
I Madrid, Barcelona, San Sebastian, Alicante, Málaga - i utallige spanske byer utspilte det seg i åra 1936 til 1939 blodige slag der en halv million menneskeliv gikk tapt og Europas framtid ble utmeislet.
Vant den valgte, venstreradikale regjeringen (en folkefront av sosialister, kommunister og republikanere), betydde det seier for solidariteten og humanismen.
Vant Franco og hans høyreorienterte opprørere, ville det berede grunnen for økt fascistisk frammarsj på det europeiske kontinentet.
Den norske regjeringen reagerte med overveldende bekymring - for den norske klippfiskeksporten.

Den spanske borgerkrigen var for mange en skjellsettende og formativ erfaring. Ernest Hemingway dro dit i mars 1937, og skrev siden den verdensberømte romanen «Klokkene ringer for deg». Hans kone, journalisten Martha Gellhorn, var med ham. Fotografen Robert Capa oppholdt seg i Spania gjennom hele krigen, med kjæresten, fotografen Gerda Taro. I september 1936 tok han ett av fotohistoriens mest kjente bilder, «Den fallende soldat».
George Orwell meldte seg også frivillig til å bekjempe fascismen, og utga i 1938 sin beste ikke-skjønnlitterære bok, «Hyllest til Katalonia». Den franske forfatteren og politikeren André Malraux var like ivrig etter å bekjempe ondskapen - som britisk-ungarske Arthur Koestler - og skrev siden en roman basert på erfaringene, kalt «Håpet».

Den norske deltakelsen var ikke mindre. Hvor omfattende får vi et systematisk, tankevekkende og underholdende innblikk i ved å lese «Tusen dager. Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939» av kommunikasjonsrådgiver og ekspolitiker Jo Stein Moen og advokat Rolf Sæther.
Vi sendte våre beste menn og kvinner ned dit, for å rapportere hjem eller for å bekjempe Francos menn. Forfatteren Nordahl Grieg og journalisten Lise Lindbæk har fått sin flombelysning, mindre kjent er Gerda Grepps formidable innsats. Datteren av den tidligere Arbeiderparti-formannen Kyrre Grepp og journalisten Rachel Grepp, var korrespondent for Arbeiderbladet og reiste gjentatte ganger nedover for å gi norske lesere det Moen og Sæther karakteriserer som en «reflekterende, nyansert og nøktern» analyse av krigsforløpet.

Til tross for at det innebar betydelig risiko og hun var svekket av tuberkulose, gjorde hun sitt ytterste for å komme så nær fronten som mulig. I ti dager reiste hun sammen med journalisten og forfatteren Arthur Koestler. Han ble bergtatt. Ifølge Koestler hadde hun en «sjelden kombinasjon av mot og skjørhet, effektivitet og sjarm». De diskuterte politikk og Koestler leste gjennom hennes artikler før de ble sendt til Norge. I «Tusen dager» får vi bare et fragment av hennes liv, men det er nok til at man stusser over at hun ennå ikke har fått sin egen biografi (som Lise Lindbæk fikk i 2002). Grepp døde av sykdommen i 1940, bare 33 år gammel.

Borgerkrigen splittet ikke bare Spania, men også Norge. De borgerlige partiene og avisene støttet Franco, mens norske sosialister og kommunister - og Dagbladets antifascistiske utenriksredaktør Ragnar Vold - støttet den venstreorienterte regjeringen.
Tøffest gikk det utover Arbeiderpartiet, som nesten revnet av indre splid. Regjeringen Nygaardsvold, med utenriksminister Halvdan Koht i spissen, valgte å støtte stormaktenes linje, nemlig å ikke blande seg inn i konflikten (nonintervensjon). Derfor var det forbudt å eksportere våpen til den lovlig valgte og anerkjente regjeringen.

Og motstanderne, naturligvis, men det brydde ikke nazistene og fascistene i Tyskland og Italia seg om. Dermed fikk Francos soldater et solid overtak. (Stormaktenes unnvikende linje - Sovjetunionen unntatt - beredte dermed grunnen for fascistenes seier og nesten 40 års påfølgende diktatur i Spania.)
I Norge ble det til og med forbudt å verve seg til krigstjeneste i Spania, og det ble utført razzia mot leiligheter der man mistenkte at verving foregikk. Denne feige linja ble sterkt kritisert av andre sterke aktører i Arbeiderpartiet, ikke minst av redaktør og ideolog Martin Tranmæl i Arbeiderbladet. AOF-sekretær Haakon Lie, som selv bevitnet de sørgelige tilstandene i Spania, kalte denne nøytralitetstanken for «forbrytersk naivitet».

Flere hundre nordmenn dro likevel, hovedsakelig medlemmer og sympatisører av Norges Kommunistiske Parti. Den mest kjente var Asbjørn Sunde. Han gjorde også en fryktløs innsats som motstandsmann under tyskernes okkupasjon av Norge, men ble etter Gerhardsens antikommunistiske Kråkerøy-tale i 1949 en mindre aktet borger av landet.
Det norske folk heiet på den spanske republikken. Nær to millioner norske kroner (56 millioner i dag) ble samlet inn til kjøp av ambulanser, medisiner og mat. Omtrent halvparten kom fra fagbevegelsen, resten fra privatpersoner. Koht sto på sitt - inntil det ble klart at borgerkrigen for alvor truet norske økonomiske interesser. Opprørsstyrkene drev piratvirksomhet i Gibraltarstredet rettet mot norske skip i så stor grad at Koht foreslo å sende krigsskipet «Olav Tryggvason» av gårde for å beskytte skipsnæringen.

Spania var hovedmarked for norsk klippfisk, det var årlig rundt 2500 norske skipsanløp i Spania og Rederiforbundet drev virkningsfull lobbyvirksomhet for at regjeringen skulle åpne opp for handel - og om nødvendig anerkjenne Franco som seierherre før krigen var slutt. Denne prinsippløsheten kostet nesten utenriksministeren jobben flere ganger i løpet av de tusen dagene krigen varte, og det var nære på at regjeringen Nygaardsvold gikk med i dragsuget.

Når man får ei bok i hendene som er skrevet av en tidligere Jagland-rådgiver og en forhenværende direktør i Norges Rederiforbund, forventer man ikke uttrykksrikdom, analytisk eleganse og tett i tett med oppsiktsvekkende, ny informasjon.
Men «Tusen dager» er en innsats som avtvinger respekt. Kildetilfanget, inkludert det enestående billedmaterialet, bør en forsker misunne dem. Den litterære innlevelsen er i de sterkeste partiene virkelig kvalitetsjournalistikk. Innblikket i Stortingets, Arbeiderpartiets og Rederiforbundets tankeverden er ikke overraskende basert på substansiell og fortrolig kunnskap. «Tusen dager» er den første samlede framstilling av Norge og nordmenns rolle i Den spanske borgerkrigen. Det var på høy tid at den kom.

Mange av heltene fra Spania ble skurker under Den kalde krigen, og omvendt. I dag kan vi tillate oss å dele ut kortene på nytt. Jo Stein Moen og Rolf Sæther har ytt sin skjerv, og vel så det, for å ære dem som æres bør. «Tusen dager» er ei bok, men også en minnesmerke - over dem som tok opp kampen mot fascismen. Mot den norske regjeringens vilje.

Sjørøvere og andre røvere

2009-10-12T21:05:00.000+02:00

Norge har overtatt ledelsen av en FN-gruppe som skal bekjempe piratvirksomhet. Men hvem beskytter lokalbefolkningen mot tjuvfiske og dumping av giftig avfall utenfor Somalias kyst?

Stian Bromark, Dagbladet
I august sendte Norge fregatten ”Fridtjof Nansen” i retning Adenbukta utenfor Afrikas Horn. Fregatten skal være en del av EUs styrke for å bekjempe somaliske pirater – Task Force Atalanta. Om bord er det bygget et fengsel til å innkvartere fangede pirater. To småbåter med norske marinejegere er med for å beskytte skipet mot angrep. En uke etter at fregatten kom fram, tok mannskapet syv somaliere til fange. De var mistenkte for sjørøveri, men ble sluppet fri på grunn av manglende bevis. Siden har fregatten forsvunnet fra radaren, altså den norske offentligheten, og få vet helt hva de driver med der nede. Nå har norske myndigheter trappet opp piratbekjempelsen. Norge har overtatt ledelsen av en FN-gruppe som blant annet skal vurdere om det bør opprettes en egen domstol som kan straffeforfølge de somaliske piratene. Vi er med andre ord dypt involvert. Det bør ikke forundre. Over 1 000 norskkontrollerte skip seiler årlig i Adenbukta. Rundt 20 prosent av all verdens oljetrafikk passerer dette området. Piratene truer norsk økonomi.

Engasjementet fra verdens ledende land er upåklagelig. Totalt 35 krigsskip fra 16 forskjellige land er med i antipiratkampen. Derimot løftet det internasjonale samfunnet ikke en finger da Somalias kyst ble utsatt for omfattende tjuvfiske. Og de så gjennom fingrene med at tonnevis med giftig avfall ble dumpet samme sted. Sjørøveriet oppstod på 1990-tallet fordi somaliske fiskere var lei av å se på at deres hummer og tunfisk ble frastjålet dem av europeiske og asiatiske fisketrålere. Spanjoler, franskmenn, japanere – de drev piratvirksomhet, om man vil. Rundt 300 millioner dollar anslås det at Somalia mistet hvert år i fiskeinntekter. Siden landet ble kastet ut i lovløse tilstander etter 1991, har giftig avfall fra europeiske fabrikker og sykehus blitt dumpet utenfor den somaliske kysten. Det fantes ingen funksjonell regjering i Somalia og det fantes i hvert fall ikke noe kystvern. Derfor organiserte de fortvilte fiskerne seg for å ta opp kampen mot tjuvene. De startet med å bøtelegge dem som manglet fiskelisens. Men snart fikk fiskerne selskap av andre uten fullt så edle motiver, blant andre tidligere krigsherrer. Piratvirksomheten eskalerte etter tsunamien i romjula 2004. Da ble flere tusen tønner med kjemisk avfall skyllet opptil ti kilometer inn i landet. Minst 300 mennesker døde av forgiftningen.

Slik ble i utgangspunktet hederlige mennesker drevet til å utføre desperate handlinger. Og dermed blir det lettere å forstå hvorfor så mange som 70 prosent av den somaliske befolkningen støtter piratene. Folkene i et av verdens fattigste og mest kaotiske land vil ikke lenger stå med lua i hånda og se på at europeere og andre stjeler deres naturressurser og ødelegger miljøet. Vi kaller dem pirater, de kaller seg ”frivillige kystvakter”. En av piratlederne, Sugule Ali, har sagt det slik i et intervju: ”Vi betrakter oss ikke som banditter. Det er de som fisker og dumper ulovlig i vårt farvann som er banditter”. Afrikas mest anerkjente romanforfatter, somaliske Nuruddin Farah, uttalte nylig til det britisk tidsskriftet New African at han er oppgitt over den vestlige ensidige og overfladiske dekningen av konflikten. Ifølge ham kan ikke piratvirksomheten utelukkende tolkes økonomisk, men bør forstås ideologisk og politisk.

Flere har sammenlignet dagens pirater med de som herjet i Karibia fra 1650 til 1730. Da som nå utgjorde piratvirksomheten en trussel mot internasjonal handel og sjøfart, men deres lovløse liv var like mye en trussel mot den bestående samfunnsorden. Forholdene om bord fartøyene var ikke sjelden mer egalitære enn på land. Kapteinen ble valgt av mannskapet, spriten ble fordelt jevnt og mennesker av ulik rase, kjønn, alder, klasse og nasjonalitet arbeidet side om side. Derfor betraktet de fattige piratene som helter. Den amerikanske historikeren Marcus Rediker har påvist (i boka ”Villains of All Nations”) hvor likt Eugène Delacroix berømte hyllest til den franske klassekampen, maleriet ”Friheten leder folket”, er et annet, mindre kjent maleri fra 1725. I begge står en kvinnelig frihetskjemper i sentrum, kledd i romersk tunika og med brystene blottet. Forskjellen er at det ikke er trikoloren som vaier i bakgrunnen i 1725-maleriet, men et sjørøverflagg. Det fantes ondskapsfulle kjeltringer blant de klassiske sjørøverne, men i folkets bevissthet symboliserte de likevel opprøret mot etablissementet. Til slutt fikk stormaktene nok. De slo effektivt og skånselsløst tilbake. Mange pirater endte sine dager i en galge. Gullalderen var over.

Sjørøveri skal verken da eller nå romantiseres. Noen somaliere drar til havs for å drive private plyndringstokter og for å velte seg i luksus, mens andre søker å opprette en slags rettferdighet og deler ut løsepenger til lokalbefolkningen. Europeere, amerikanere og andre kan sende så mange bevæpnede fregatter til Adenbukta de bare vil, men det forblir symptombehandling. Vil USA, FN og EU kurere sykdommen, må det gis kompensasjon for gamle synder, tjuvfiskingen og giftdumpingen må stanses og ikke minst må innsatsen intensiveres for å skape stabilitet i det som regnes som verdens mest politisk skakkjørte og økonomisk ruinerte land.

Vår indre bøddel

2009-10-06T23:07:00.001+02:00

46 år etter at Stanley Milgram viste hvor villige vi er til å påføre våre medmennesker smerte, har det verdensberømte eksperimentet blitt utført på nytt. Konklusjonen er ikke oppmuntrende.

Stian Bromark, Dagbladet
Går det en strak linje fra nazistenes utrydningsleire til amerikanernes torturering av irakere i Abu Ghraib? Det er et fristende, men ikke spesielt dristig tankeeksperiment. Vi er verken nazister eller amerikanske fangevoktere. Deres erfaringshorisont berører ikke oss. Spørsmålet blir mer foruroligende om vi spør: Ville vi handlet på samme måte i en identisk situasjon? 70 prosent av oss må svare ja. 30 prosent kan slappe av.

30 prosent. Slik kan en livsløgn oppsummeres. Vi klynger oss til håpet om at den indre stemmen styrer våre handlinger, men virkeligheten er at vi hører mer på overbevisende ytre røster. Dermed er vi i stand til å påføre våre medmennesker grusom smerte. Vi gjorde bare som vi ble fortalt. Vi er uten ansvar. Det var dette Stanley Milgram avslørte med sitt oppsiktsvekkende og kontroversielle sosialpsykologiske eksperiment i 1963: Mennesker er lydige vesener. Nå har eksperimentet blitt utført på nytt, i en mildere og mer human utgave. Dermed er det ikke helt sammenlignbart, men den nye undersøkelsen viser at vi har blitt marginalt mer selvstendige og humanistiske de siste femti årene. 12, 5 prosent, faktisk.

Sosialpsykologien Stanley Milgram var på begynnelsen av 1960-tallet tilknyttet Yale University i USA. Foranledningen til eksperimentet, var rettssaken i 1961 mot nazisten og krigsforbryteren Adolf Eichmann. Det var denne rettssaken som fikk filosofen Hannah Arendt til å konstruere uttrykket ”ondskapens banalitet” i boka ”Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet” (1963). Hennes tese, og Milgrams, var at Holocoust ikke ble utført av sosiopater, men av helt ordinære mennesker som ikke betraktet sine handlinger som unormale. De fulgte bare myndighetens vilje.

Milgrams deltakere fikk bare vite at eksperimentet skulle undersøke forholdet mellom straff og læring. En forsøksperson (”eleven”) ble plassert i en stol med elektroder festet på kroppen. Deltakerne (”læreren”) fikk beskjed om å gi elektriske støt når ”eleven” svarte feil på spørsmål. Først litt volt, deretter stigende kraft. Dersom ”lærerne” nølte, ble de oppmuntret til å fortsette: ”Vær så snill og fortsett”, ”Eksperimentet trenger at du fortsetter”, ”Det er absolutt nødvendig at du fortsetter”, og ”Du har ikke noe valg, du må fortsette”. Ved 150 volt lød det høylydte klagerop fra den elektriske stolen. Etter 300 volt erklærte ”eleven” at han ikke lenger ville svare på spørsmålene. Over 330 hørtes verken skrik eller jammer. Smertene hadde slått ham ut. ”Eleven” var i livsfare. Det vil si: Det deltakerne ikke visste var at forsøkspersonen var en skuespiller. Ledningene var uten elektrisitet.

Kun én person nektet å gå forbi 300 volt. 82, 5 prosent av deltakerne gikk over 330 volt. På forhånd hadde Milgram spurt psykologistudenter hva de trodde resultatet kom til å bli. De trodde bare 1, 2 prosent av deltakerne var i stand til å gi maks volt. Resultatet viste at 65 prosent gikk helt opp til dødelig dose, 450 volt. Undersøkelsen fikk Stanley Milgram til å konkludere med at mennesker har en nedarvet tendens til å ville adlyde ordre fra autoriteter som politi, lærere, foreldre, fengselsvoktere, myndigheter. I dag tror vel mange at menneskeheten har blitt mer selvstendig, frihetstenkende og humanistisk. Derfor bestemte Jerry M. Burger fra Santa Clara University i USA seg for å gjennomføre undersøkelsen på nytt. Resultatet er like nedslående.

Jerry M. Burger gikk mer forsiktig fram enn Milgram. Burger satte den øvre grensen til 150 volt, av hensyn til deltakernes samvittighetsskrupler, og han valgte bort deltakere som tidligere hadde vist problemer med å takle stress. De fikk lov til å forlate eksperimentet når som helst, med de 50 belønningsdollarene i lomma, og lederen for eksperimentet understreket at det var han som hadde det fulle og hele ansvar. Ved 150 volt skulle ”eleven” utbryte: ”Få meg ut herfra, jeg har hjerteproblemer!”. Burger hadde en person i rommet som presset deltakerne til å fortsette hvis de nølte, men det var også en annen tilstede som forsøkte å overtale dem til å la være. Det spilte ingen rolle. 70 prosent valgte likevel å gå videre til maks. Milgram brukte utelukkende unge menn i sin undersøkelse. Burger hadde med kvinner og menn mellom 20 til 81 år, uten at det så ut til å hjelpe. Etnisitet, kjønn, alder eller utdannelsesnivå gjør ingen forskjell. Det sies at kvinner har mer empati enn menn og at de har en større tendens til å adlyde ordre. Hvis det er korrekt, utligner disse to drivkreftene hverandre. Burgers undersøkelse viser at kvinner gjør det de blir bedt om, men de viser en større grad av stress enn menn, og noen av de kvinnelige deltakerne gråt åpenlyst.

Inspirert av Stanley Milgram utførte psykologiprofessor Philip Zimbardo ved Stanford University i 1971 et tilsvarende eksperiment. 24 studenter ble plukket ut til å spille roller som henholdsvis fangevoktere og fanger. Eksperimentet, som foregikk i kjelleren på universitetet, skulle vare i 14 dager. Etter seks dager måtte det avbrytes. Studentene hadde gått så til de grader opp i sine roller at en tredjedel av vokterne i ettertid ble sagt å ha utviklet genuine sadistiske tendenser. Mange av ”fangene” ble traumatisert etter å ha blitt torturert og trakassert. Noen av fangene ble fratatt sine sengemadrasser, noen ble nektet å gå på do og noen ble tvunget til å gå omkring nakne. Andre igjen ble seksuelt ydmyket. Evnen og viljen til å følge ordre, og å påføre andre smerte, var altså ikke noe mindre i Zimbardos eksperiment.

Her tok den strake linja slutt. Etter Abu Ghraib-skandalen i 2004 sa amerikanske myndigheter at de brutale fangevokterne var unntak, noen få råtne epler, ikke representative for systemet. Sett i lys av Milgram og Zimbardos eksperimenter, lyder ikke det sannsynlig. Zimbardo ble innkalt som ekspertvitne i rettssakene som fulgte i kjølvannet av skandalen. I 2007 utga han boka ”The Lucifer Effect: Understanding How Good People Turn Evil”, der han sammenligner mishandlingen ved Stanford i 1971 med torturen i Irak-fengslet tre tiår senere. Vi kunne også vært fangevoktere. Vi kunne meldt oss frivillig til et eksperiment, vi kunne vært studenter ved Stanford. Den eneste måten å unngå å havne i en situasjon der du må mishandle, undertrykke og torturere medmennesker, ser det ut til, er å unngå å havne i slike situasjoner.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Noen mennesker har lettere for å begå ondskapsfulle handlinger enn andre, hevder den britiske forskeren Kathleen Taylor i sin nye bok ”Cruelty: Human Evil and the Human Brain (2009). Alt kommer an på gener, oppvekstmiljø og livssituasjon. Har man for eksempel vokst opp et sted der vold blir akseptert og premiert, blir de destruktive drivkreftene i mennesket forsterket, mener hun.

Notis II: ”Hvis man skulle skrive en bok om det, måtte det bli en roman, for ingen ville trodd på noe av den jævelskapen. Jeg var der, og selv ikke jeg tror på det”, har en av Abu Ghraib-fangevokterne fortalt til Philip Gourevitch og Errol Morris. I deres bok ”Stående ordre”, som kom på norsk i våres, er det tydelig at mishandlingen var satt i system. Fangene ble blant annet nedverdiget ved å bli kledd nakne og få rosa truser trædd over hodet – truser innkjøpt i kassevis av det amerikanske forsvaret.

Anmeldelse i Dagsavisen

2009-10-02T11:42:00.000+02:00

"Enten du oppfatter deg som radikal eller ikke, er biografien «Alene blant de mange» en bok du bør lese denne høsten. Verket sier ikke bare noe vesentlig om Sigurd Evensmos liv, men om hele Norges historie."
Thorvald Steen, Dagsavisen

Anmeldelse i Morgenbladet

2009-10-02T11:40:00.000+02:00

Intervju i Dagbladet om Sigurd Evensmo-biografien

2009-10-01T11:17:00.003+02:00

Ikke på nett, men et lite utdrag:

"Ny Tids aller første redaktør, Sigurd Evensmo, svarte med isfront da han oppdaget Finn Gustavsens forhold til hans kjæreste Torild Skard.

TREKANTDRAMA: I en helt fersk biografi om Sigurd Evensmo avsløres et til nå ukjent trekantdrama mellom Evensmo, Finn Gustavsen og Torild Skard. De tre var alle sentrale aktører i dannelsen av det som i dag er regjeringspartiet SV.
Forfatterne Halvor Tretvoll og Stian Bromark, mener trekantforholdet fikk politiske konsekvenser.
- Trekantdramaet slår inn politisk og blir betydningsfullt. Gustavsen og Evensmo var de to viktigste mennene i Orientering-kretsen og bevegelsen rundt SF, og Skard var en av de viktigste kvinnene, sier Tretvoll og legger til:
Samtidig med dette står kampen om partiets framtid.
[.....]
Men i 1970 får Evensmo en telefon fra Gustavsens kone Ragnhild. Høsten 1968 hadde Gustavsen og Skard hatt et forhold.
"Jeg ble lammet og død innvendig. Det var et sjokk", skrev Evensmo i sine dagbøker.
Gustavsen og kona gikk fra hverandre etter dette.
"Jeg har ikke anlegg for å hate, men jeg hater som neppe noen gang før i mitt liv", skriver Evensmo.
Først på gravøl for avisa Orientering i 1975 møttes de to kumpanene hverandre etter fem år med isfront."

Anmeldelse av Harald Stanghelle i Aftenposten om Evensmo-biografien

2009-10-01T11:13:00.003+02:00

Ikke på nett, men her et lite utdrag:

"La det være sagt med det samme: Det er en strålende biografi Stien Bromark og Halvor Fitness Tretvoll har skrevet. En biografi over et like helt som sammensatt menneske. For Sigurd Evensmo var arbeidersønnen som karret seg inn i arbeiderbevegelsens innerste sirkler. Han var krigsofferet som aldri ble kvitt skyldfølelsen over selv å ha overlevet. Og han var den kompromissløse politiske idealisten som tok like avgjørende som grundig feil.
Inn i din tid og Ut i kulda var Evensmos egne memoartitler. De står seg også for ettertiden. Samtidig minner de oss om at tidene skifter. Med usvikelig sikkerhet skifter samfunnstemperaturen - og det politiske bildet med den. Og for Evensmo var selve Krigen og så den kalde krigen den akse alt dreiet seg om.

Vi har godt av å lese om dette. Ikke minst fordi denne tidsånden ligger der som en aktiv resonansbunn for vår egen tid. Og de to forfatterne makter å ta oss inn i en tid som er nærmere enn vi liker å tro.
[.............]

For slik fremstår Sigurd Evensmo. I all sin kraft, og som et dramatisk tidsvitne. Og alle som er ekte opptatt av vår egen tid bør lese om den tid som var. I Stian Bromark og Halvor Finess Tretvolls Evensmo-biografi fortelles den med veltalenhet, innsikt og kjærlighet. Det er en prestasjon!"

Intervju i Blikk om Sigurd Evensmo-biografien

2009-10-01T11:06:00.000+02:00

Intervju om Sigurd Evensmo-biografien i Agderposten

2009-10-01T11:01:00.000+02:00

Ikke på nett, men her et utdrag:

"[.............]
Dette kommer frem i den nye boken om Sigurd Evensmo, en biografi som har fått tittelen «Alene blant de mange».
Boken, som ble lansert i går, er en fortelling om de eksistensielle og politiske hendelsene som formet det forrige århundret gjennom en mann som stadig havnet i begivenhetenes sentrum, som journalist, forfatter, redaktør, filmkritiker, sensurist og aktiv debattant.
Sigurd Evensmo engasjerte seg sterkt både i mellomkrigstiden, under krigen og ikke minst etter Den andre verdenskrig, hvor han etter hvert ble en av hovedarkitektene bak Det tredje standpunkt, det politiske ståstedet mellom sosialdemokrati og kommunisme.
Selvtillit og trygghet
Halvor Finess Tretvoll, som har skrevet om Arendalsoppholdet i boken han har laget sammen med Stian Bromark, sier til Agderposten at oppholdet i sørlandsbyen var Sigurd Evensmos første reise ut i den store verden.
Han var proppfull av forventning og gå-på-humør. Det var her han fikk sin første betalte journalistjobb etter hard konkurranse fra 22 andre søkere.
Her skulle han få ansvaret for alle de arbeidsoppgaver som tilflyter en journalist i en liten lokalavis, alt fra badetemperaturer til lederartikler om verdens store begivenheter. Men det ville være en overdrivelse å si at den unge skribenten bedrev det som kan kalles stor journalistikk her.
[..................]
– Alt dette engasjementet i Arendal ga ham tro på seg selv og oppholdet i byen var på mange måter en frigjøringsprosess for Sigurd Evensmo. Her ble han politisk moden og voksen. Han ville gjøre kulturen viktigere. Kulturfeltet var for ham et kampavsnitt og kulturprodukter måtte etter hans mening bedømmes etter sin politiske tendens, sier Halvor Finess Tretvoll.
[...........]"

Intervju om Sigurd Evensmo-biografien på Dagsnytt atten

2009-09-30T11:10:00.000+02:00

Intervju i Dagsavisen om Sigurd Evensmo-biografien

2009-09-30T11:02:00.000+02:00

Intervju i Klassekampen om Sigurd Evensmo-biografien

2009-09-30T11:01:00.000+02:00

Valgene som forandret verden

2009-09-17T12:02:00.000+02:00

Det er et foruroligende tankeeksperiment: Annen verdenskrig kunne ha vært unngått.

Stian Bromark, Dagbladet
Hva om. Det er blant favorittordene til kontrafaktiske historikere. I selskapelig sammenheng leker de seg med tanker av typen: Ville Hitler ha vunnet krigen dersom han ikke hadde gått til angrep på Sovjetunionen? Ville det blitt noen kald krig, og hvordan ville i så fall den sett ut? Hva ville Ronald Reagan da sagt foran Brandenburger Tor 12. juni 1987 istedenfor ”Tear down this wall”?

Den britiske historikeren Ian Kershaw bedyrer at han ikke bedriver kontrafaktisk historieskrivning i sin siste krigsbok, ”Skjebnevalg. Ti beslutninger som forandret verden”, men han får ha oss tilgitt hvis vi konstaterer at han seiler i samme farvann: Japan kunne ha prioritert å komme seg ut av krigen mot Kina i stedet for å angripe USA, Hitler kunne ha prioritert å angripe i Middelhavet i stedet for Sovjetunionen og Stalin kunne ha hørt på advarslene om tysk angrep i stedet for å ignorere dem. Har man valg, har man alternativer. Kershaw undersøker hvorfor det ene ble foretrukket framover det andre, og spør seg hva som ville skjedd dersom pendelen hadde svingt den andre veien. Som historiker må han vel si at det ikke kunne bli annerledes, for å rettferdiggjøre sitt eksamensbevis, men for lekmannen gjør det et større inntrykk å bli minnet om at det faktisk kunne gått svært annerledes. 60 millioner menneskeliv kunne vært spart.

Kershaw utforsker krigsdynamikken fra mai 1940 til desember 1941, sett fra de sentrale aktørene Storbritannia, Tyskland, Japan, Italia, USA og Sovjetunionen. I disse 19 månedene ble de mest vidtrekkende avgjørelsene tatt og resten av krigen handlet om konsekvensene. To andre ferske bøker om krigen er ikke mindre opptatt av krigens første famlende skritt, men setter nedslaget et halvt år tidligere, til september 1939, da Hitler invaderte Polen. Den britiske historikeren Richard Overy har skrevet en mager trykksak under tittelen ”1939”. Den er sentrert rundt 1. september, dagen da øvelsesskipet Schleswig Holstein åpnet ild mot polske befestninger i Danzig/Gdansk klokka kvart på fem om morgenen. De to svenske historikerne Marco Smedberg og Niklas Zetterling har gått mer grundig til verks i ”Utbruddet av andre verdenskrig”. På basis av tidligere ubenyttede og verdifulle polske arkivfunn, presenterer de en fyllestgjørende og måtelig detaljert skildring av den fem uker lange lynkrigen Hitler iverksatte mot Polen for 70 år siden.

Hitler ønsket ingen verdenskrig. Han ville ha en lokal krig for å gjenerobre territorier tyskerne måtte avstå til Polen i kjølvannet av første verdenskrig. På lengre sikt ville han utfordre Sovjetunionen, slik at Tyskland kunne få det nødvendige livsrom (lebensraum) for å bli en vital stormakt. Britene ønsket ikke krig mot Tyskland, ei heller franskmennene – og omvendt. Likevel ble det altså krig. Storbritannia, av tildels uforståelige grunner, hadde lovet Polen å komme landet til unnsetning dersom Tyskland angrep. Chamberlain var verken interessert i, eller hadde evnen til, å følge krigsgarantien opp. Hitler betraktet Vesten som dekadent. Hadde han virkelig trodd at vestmaktene skulle komme Polen til unnsetning, ville han ikke gått i gang. Sterke krefter i den britiske regjeringen ivret for å finne diplomatiske løsninger ved å gi tyskerne visse innrømmelser. Derfor var konfrontasjonsretorikken spak. Selv på overtid, etter 1. september, forsøkte britene å forhandle seg ut av en krig med Hitler. Et halvt år seinere var britene fortsatt i villrede om hva de skulle gjøre. Tyskland var på offensiven. Storbritannias utenriksminister argumenterte for at det ikke lenger gjaldt å slå Tyskland på slagmarken, men å redde imperiets uavhengighet. Overlevelse, ikke seier, var det viktigste.

Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941, som til slutt kostet over 30 millioner tyske og sovjetiske borgere livet, var en tabbe. Hadde Hitler holdt seg til sin opprinnelige plan, ville utgangen trolig sett annerledes ut: ”Alt jeg foretar meg er rettet mot Russland. Hvis man i Vesten er for dumme eller for blinde til å forstå det, så blir jeg nødt til å komme til en forståelse med russerne for å beseire Vesten, og så, når den er beseiret, vende meg med all min samlede styrke mot Sovjetunionen”. I stedet åpnet Hitler en tofrontskrig og underskrev sitt eget nederlag. Japan blamerte seg tilsvarende. Japanerne ønsket, som tyskerne, å utvide sitt livsrom. Mens landet var i krig mot Kina og ville utvide sørover i Stillehavet, var det én ting Japan ville unngå, nemlig å involvere USA i krigen. Veien fram til angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, er slik sett brolagt med betydelig ulogikk. Japan og Tyskland ville utvide sine territorier, men de ønsket ikke å true stormaktene i vest. Og verken USA eller Storbritannia var interessert i krig så lenge Japan og Tyskland ikke truet dem direkte. Så ble det verdenskrig likevel. Fordi håpet triumferte over fornuften. Japanerne og tyskerne fikk til slutt ikke bygd ut rommene sine, britene og franskmennene mistet sine kolonier. Den andre verdenskrig beredte grunnen for 50 års kald krig. 60 millioner mennesker døde. Et eller annet sted kunne noen fattet en annen beslutning.

Ian Kershaws ”Skjebnevalg” er den spenstigste av de tre krigsbøkene. Kershaw skriver uanstrengt og innsiktsfullt gjennom 677 sider, riktignok med en visst innslag av svulstigheter – så som når han understreker nærmest på annenhver side at disse avgjørelsene var ”skjebnesvangre”, ”skjebnetunge” og ”skjebnevalg”. Så vidt man vet var ingen av disse beslutningene fattet av høyere makter, men derimot ofte av små, nervøse og bartebærende menn. ”Utbruddet av andre verdenskrig” er et nybrottsarbeid av den metodiske sorten. Den nyanserer bildet av krigshistoriens startfase, men du skal være nokså interessert i stridsvogner med navn som ”7TP” og ”FT-17”, kanoner av typen ”37 mm Bofors” og jagerfly kalt ”PZL P.24”, for å synes at alle setninger har en frisk pust. Richard Overys ”1939” framstår som en krysning mellom en redegjørende, folkeopplysende avisartikkel og et oppramsende leksikonoppslag. Det er dramatiske timer som skildres, men det blir mer summarisk enn livfullt. Overy tilbyr den mest uhåndgripelige forklaringen på hvorfor britene valgte å stå ved Polens side. Det skyldtes ære og frykten for vanære. Tyskerne hadde også, dessverre, overskudd på den slags impulser. Så da kan man lure på, både de kontrafaktiske historikerne og vi andre, hvordan årene 1939 til 1945 ville sett ut uten datidens utbredte – og i dag utdaterte – ærekjærlighet..
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Ian Kershaw
Skjebnevalg
Historie & kultur
Oversatt av Carsten Carlsen
Spenstig, men noe svulstig

Richard Overy
1939. Nedtelling til krig
Historie & kultur
Oversatt av Carsten Carlsen
Tynn og summarisk.

Marco Smedberg/ Niklas Zetterling
Utbruddet av andre verdenskrig
Spartacus
Oversatt av Egil Fredheim
Kildetungt nybrottsarbeid.

Notis I: Historikeren Niklas Zetterling har tidligere fått utgitt flere av sine bøker på norsk, deriblant om D-dagen, jakten på Bismarck og slaget om Kursk. Boka ”Den nionde april”, som han skrev sammen med Michael Tamelander, handler om nazitysklands invasjon av Norge våren 1940. Den belyser blant annet hvor stort forbruk av tabbekvoter det var – på begge sider.

Notis II: Ian Kershaws biografi på godt over 2 000 sider om Adolf Hitler, er hittil den mest fullstendige om den følsomme kunstneren som ble en hissig diktator. På norsk utkom den i en forkortet utgave på 1000 sider, under tittelen ”Hitler – overmot og nederlag”. Da skrev Dagbladet at den var ”En av de beste bøkene om det 20. århundret.”

Ingen kan målbinde Joya

2009-09-16T11:59:00.000+02:00

Kvinnens status i Afghanistan i dag er verre enn under Taliban, mener landets mest fryktløse stemme, Malalai Joya. Nå utkommer hennes bitende kritikk av regimet og okkupasjonsmakten i bokform.

Stian Bromark, Dagbladet
Aung San Suu Kyi, Shirin Ebadi, Rigoberta Menchu, Anna Politkovskaja – og Malalai Joya. Lista kunne vært gjort lengre, men poenget skal ha kommet fram: Den 31 år gamle afghanske menneskerettighetsforkjemperen Malalai Joya er der oppe, blant vår tids største forsvarere av rettferdighet og verdighet generelt, og kvinner i Afghanistan spesielt. I Norge er hun ikke så husvarm som de andre nevnte, men det kan fort forandre seg nå som hun kommer på norgesbesøk i forbindelse med lansering av bokutgivelsen ”Kvinne blant krigsherrer”.

Malalai Joya fikk verdensry da hun i desember 2003, bare 25 år gammel, talte de korrupte, hykleriske og blodstenkte krigsherrene midt imot. Det skjedde under forberedelsene til dannelsen av det afghanske parlamentet, kalt Loya Jirga (”de eldstes forsamling”). Det provisoriske teltet var mettet med delegater, internasjonale observatører, utenlandske og lokale medier. Joya ville ytre noen sannhetens ord fra talerstolen, men i en forsamling av de eldste, måtte hun stille bakerst i køen. 17. desember snappet hun mikrofonen. Tre minutter ble tildelt. Atmosfæren var ladet, Joyas hjerte dunket oppspilt, den svarte hijaben sklei bakover på hodet. Mikrofonstativet måtte senkes, siden hun bare når snaue 1, 50 over bakken. Så begynte hun å tale, så fort hun bare maktet: ”Det jeg kritiserer alle mine landsmenn for, er at dere har sluppet de forbryterne som har brakt landet vårt ut i denne tilstanden, inn i Loya Jirga. Dermed blir det satt spørsmålstegn ved Loya Jirgaens legitimitet og legalitet. Hvorfor vil dere la forbrytere få være til stede her? De har ansvaret for den situasjonen vi er i nå![…] De burde stilles for nasjonale og internasjonale domstoler!”

90 sekunder. Det var alt de morske mennene tålte å høre. Så ble Malalai Joyas mikrofon koblet ut. Noen av delegatene brøt ut i applaus, mens resten hisset seg voldsomt opp. Kommunist! Vantro! Hore! Tilhengere og FN-folk måtte fysisk beskytte den vevre skikkelsen mot den krakilske mobben. Hun ble ekskortet ut av teltet, der ytterligere trusler og skjellsord møtte henne. Seinere på kvelden ble leiligheten hennes oppsøkt av menn som hevdet de var ute etter å voldta og drepe. Fra den dagen, 17. desember 2003, har Malalai Joyas vært i livsfare. Væpnede livvakter følger henne døgnet rundt. Når hun går ut, må hun skjule seg under en burka, for ikke å bli gjenkjent. Fire mordforsøk har hun overlevd. Det er en høy straff for 90 sekunder. Hennes budskap ble kringkastet verden over. New York Times skrev om den unge afghaneren som ”våger å nevne det unevnelige”, mens BBC kalte Malalai Joya ”den modigste kvinnen i Afghanistan”.

I 2005 ble hun valgt inn i nasjonalforsamlingen. Joya var en sensasjon. Ikke bare fordi hun var overlegent yngst, men fordi hun var en legitim representant. Selv om det var ulovlig for militsledere å stille til valg, viste en rapport fra Human Rights Watch at over 60 prosent av de nye medlemmene var krigsherrer. Det vil si mennesker som på 1990-tallet, før og under Taliban, gjorde tilværelsen til et helvete for det afghanske folk. Korrupsjon og trusler fikk krigsherrene valgt inn. Joya ble plassert på bakerst benk og mikrofonen ble koblet ut hver gang hun forsøkte å ta ordet. I mai 2007 ble det stor ståhei da hun i et intervju med amerikansk fjernsyn sammenlignet den afghanske nasjonalforsamlingen med en dyrehage. Paragraf 70 forbyr parlamentsmedlemmer å kritisere hverandre. Den ble tatt i bruk for å ekskludere henne ut av den lovgivende forsamlingen. Et ”unnskyld” fra kvinnen som tok i bruk sin ytringsfrihet, ville brakt henne tilbake, men ikke tale om. Dersom jeg skal beklage overfor noen, sa Joya, så er det de uskyldige dyrene: ”Hvis dyrene hadde hatt et språk de kunne snakke, ville de ha kunnet anlegge sak mot meg fordi jeg har sammenlignet dem med disse representantene”.

Malalai Joya tar et fundamentalt oppgjør med korrupsjonen, voldelighetene og kvinneundertrykkelsen i Afghanistan, men hennes harmdirrende ord er også myntet på okkupasjonsmakten. Afghanistan er fremdeles ”et brennende helvete og en brutal vits mot demokrati og menneskerettighetene”, ifølge Joya. Hun mener kvinnenes stilling i dag er den samme som den var under Taliban. ”På enkelte måter er situasjonen verre, med høyere selvmordsrater, flere bortføringer og total straffefrihet i voldtektssaker”. Til tross for tilstedeværelsen av styrker fra 40 land, vokser Taliban seg sterkere fra dag til dag. Obamas mirakelkur hittil har vært å sende 30 000 flere soldater. Det blir 70 000 til sammen, atskillig færre enn russerne sendte inn på 1980-tallet. De tapte, som kjent. Nå har både president Hamid Karzai og okkupasjonsmakten åpnet opp for å forhandle med Taliban. Forbrytere og kvinnehatende drapsmenn er den nye løsningen på den afghanske utfordringen. Joyas oppskrift er enklere: De vestlige styrkene må trekkes ut. Nå bidrar Vesten til å legitimere et udemokratisk og korrupt regime. Joya er overbevist om at folkets røst vil bli bønnhørt dersom Afghanistan får ansvar for seg selv. ”Jeg føler meg trygg på at hvis andre land holder opp å blande seg inn i Afghanistan, og hvis vi blir frie fra okkupasjonen, vil det dukke frem en sterk, progressiv og demokratisk kraft”.

”Kvinne blant krigsherrer” er et frittalende, heroisk og inspirerende anklageskrift. Joya forteller medrivende om sine mange bataljer – fra familiens flukt til Iran og Pakistan etter den sovjetiske okkupasjonen, via hennes oppvekst i flyktningleire og virke som undergrunnslærer, til sitt omflakkende og skjulte virke som parlamentsmedlem uten et parlament. Innimellom videreformidler hun rystende enkelthistorier om gjengvoldtekt og avskårne bryster. Boka er ikke blottet for forslitte uttrykk, som slike selvbiografiske heltehistorier gjerne inneholder: ”Dere kan drepe meg, men dere vil aldri kunne drepe min ånd”. Og den skjemmes noe av spekulative postulater: USA vil helst bli stående i Afghanistan i all fremtid, amerikanere har interesse av å holde situasjonen i landet ustabil, og ”uten krig vil ikke amerikanernes imperium ha noen fremtid”, ifølge Joya. Disse skavankene til tross, viser ”Kvinne blant krigsherrer” hvorfor man ikke bør bli overrasket dersom navnet Malalai Joya havner på alles lepper fredag 9. oktober 2009. Hvis ikke komiteen frykter at nobelprisen vil bli tolket som en kritikk av den norske regjeringens engasjement i Afghanistan, da?
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Malalai Joya
Kvinne blant krigsherrer
Spartacus
Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Notis I: Transparancy International plasserer Afghanistan på 172. plass (av 180) over de mest korrupte landene i verden. Afghanistan får 1, 8 poeng av 10 mulige. FN har anslått at 100-250 millioner dollar hvert år blir betalt i bestikkelser. Forsvaret i USA og Storbritannia anslår at omtrent halvparten av all bistanden til landet ikke kommer fram til de riktige menneskene.

Notis II: I forbindelse med valget i Afghanistan 20. august, offentliggjorde Malalai Joya en artikkel der hun advarte velgere og det internasjonale samfunnet mot å la seg lure av valgets demokratiske fasade. ”I et land styrt av krigsherrer, okkupasjonsmakter, Taliban-terrorister, narkopenger og våpen, kan ingen forvente et legitimt og rettferdig valg”, skrev hun. Ingen vinner er ennå erklært, snart en måned etter valget. Valgdeltagelsen var lav, og valgjukset omfattende.