Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Stavanger Aftenblad

Av Ole Kallelid. Ikke på nett, men her et lite utdrag:

"Leseverdig om forfatterliv og norsk politisk historie[...] Biografien om Sigurd Evensmo er beretningen om livsløpet til en forfatter som hadde en klar stemme på venstresiden i norsk kultur- og samfunnsliv. De to journalistene og forfatterne Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har valgt å ikke gå like tett inn på privatlivet til den biograferte som det vi ofte finner i denne sjangeren. Unntaket er forholdet hans til ektefellen Randi, som skildres nært og sterkt.

Bromark og Finess Tretvoll makter likevel å gi et helstøpt og dekkende bilde av en forfatter og journalist som stadig befant seg i sentrum av begivenhetene. Denne mursteinen av en biografi over en forfatter som i liten grad leses i dag, vil være interessant også for de mange som, kanskje med unntak for debutromanen «Englandsfarere» fra 1945, ikke har et forhold til forfatterskapet hans.

Boken er basert på et uvanlig omfattende kildemateriale av journalistiske og skjønnlitterære tekster, brev og dagbøker. Referanser til Evensmos egen tekstproduksjon balanserer med forfatternes egne velfunderte vurderinger og analyse av tiden og miljøet han levde i. Det har nok ikke vært en ulempe for biografene at de i likhet med den biograferte er journalister med kultur som spesialfelt. De har til og med begge bakgrunn fra Ny Tid, avleggeren til Evensmos journalistiske hjertebarn, den politiske avisen Orientering...."

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av "Alene blant de mange" i Fædrelandsvennen

Av Alf Kjetil Igland. Ikke på nett, men her et utdrag:

"Biografien om Sigurd Evensmo (1912-1978) kan gi et passende bakteppe for å forstå Karita Bekkemellom når hun skriver om makt og tukt i Arbeiderpartiet.
Evensmo er en av dem som fikk føle partipisken så det svei, for hans vedkommende på grunn av avvikende syn på utenrikspolitikken, særlig NATO.[...]

Biografien er solid, godt skrevet, tidvis medrivende, en inngående studie av et menneske med en dyp eksistensiell uro, og av en tid som ligger oss nær, men allerede virker fjern med sitt heftige engasjement. Evensmo var blant dem som ville noe, ofte forut for sin tid. I 1977 skrev han en dypt bekymret artikkel om ødeleggelsene av miljøet, «Globalt selvmord» var hans profetiske ord.[...]

Sigurd Evensmos type intellektuelle er det ikke mange av. Inn i din tid, het den ene memoarboken hans. Få har gått grundigere i sin tid enn Evensmo."

Klikk her for å lese mer

Norsk årelating

En bauta over dem som ikke trivdes i Norge.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
”Den norske utvandringen til Amerika er forbausende lite kjent”, postulerer tidligere journalist og forlagsmann Sverre Mørkhagen i første bind av sitt magnum opus, ”Farvel Norge”. Det skyldes i så fall ikke mangel på bøker om temaet, noe Mørkhagens egen rikholdige litteraturliste forteller. Gjennom de 150 årene utvandringen foregikk i stor skala, fra 1825 til 1975, var det heller knapt en skjønnlitterær forfatter i Norge som ikke tematiserte det som ble beskrevet som ”årelating” av det norske samfunnet, fra Wergeland og Welhaven via Bjørnson og Ibsen til Hamsun og Duun.

Hjerneflukt
Likevel har vi nok godt av jevnlig påfyll om den norske utvandringens historie. I et slikt perspektiv skal det i dag godt gjøres å finne et mer fyllestgjørende, språksterkt og medrivende verk enn Mørkhagens ”Farvel Norge”. Midt på 1800-tallet bodde det omtrent 40 000 flere mennesker i Norge enn i Danmark. Hundre år seinere så det dramatisk annerledes ut: I Norge 3, 6 millioner mennesker, i nabolandet 4, 6 millioner. Hvor ble denne millionen av? De dro med båt, og seinere fly, over Atlanterhavet. Ergo er det (trolig) flere etterkommere av nordmenn i USA enn det er i Norge. Ingen andre europeiske land sendte sine kvinner, menn og barn av gårde til det forjettede land i samme omfang. Her var det verst, får vi anta.

Vår usselhet
Den sosialistiske agitatoren Marcus Thrane, som selv emigrerte til Amerika, sa det slik: ”Naar et Land har en saa ussel Statsforfatning og en saa jammerlig Lovgivning som Norge, da er Udvandringen et stort Gode, som man langt heller på alle mulige Maader burde befordre enn forhindre”. Selv om norske embetsmenn skrøt av at Norge hadde den mest liberale grunnloven i Europa, var virkeligheten en annen for bønder, arbeidere og annerledestroende. Den første gruppen som reiste ut med ”Restauration” fra Stavanger sommeren 1825, var hovedsakelig religiøse flyktninger. Siden dro folk i hopetall over av politiske grunner. Andre igjen dro ”bare” for å skape seg en mer materielt utrustet framtid. Uansett motivasjon – de ble ønsket velkommen. Slik har folk vandret over hav og landegrenser i århundrer. I nyere tid har imidlertid velstandsøkning blitt diskreditert som legitim grunn til å flytte på seg, spesielt til Norge.

Omfangsrik
”Farvel Norge” er virkelig omfangsrik (663 sider). Her får vi Amerika-utvandringens historie fra mange perspektiver, fra fattigfolket til bemidlede storheter av typen musikeren Ole Bull, som grunnla den mislykkede norske kolonien Oleana. En og annen leser vil kunne innvende at den kanskje er i overkant grundig. Mørkhagen starter med Leiv Eriksson i sin 60 sider lange utredning av utvandringen før utvandringen, og digresjonene, historieleksjonene og minibiografiene underveis inviterer oss ikke akkurat til å gå radig framover. Den med hastverk, får bare slikke oftere på tommelen og pekefingeren. Vi andre får besvart alle spørsmål vi måtte ha om den norske utvandringen – og mer til.

Sverre Mørkhagen
Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975
Gyldendal forlag

Klikk her for å lese mer

Følelser på kollisjonskurs

Verdens stormaktspolitikk styres ikke av fornuft, men av følelser som håp, frykt og ydmykelse, hevder den franske statsviteren Dominique Moisi i sin siste bok.

Stian Bromark, Dagbladet
Det er ganske opplagt, egentlig: Menneskers drivkraft er følelser. I beste fall kan fornuften bidra til å omdirigere eller stogge følelsene midlertidig, slik at vi ikke går amok når vi rammes av kjærlighet, hevnlyst eller egoisme. Så hvorfor skal det ikke være det samme i politikkens verden, så lenge politikk bedrives av folk og ikke roboter? Parlamentarisme, lovverk og rettssystemer er ment å skulle forhindre irrasjonelle beslutninger, men det var ikke paragrafrytteri som fikk Barack Obama valgt til president i USA, det var slagordet ”håp”.

Hitler kom til makten med et løfte om hevn etter tyskernes nederlag under første verdenskrig. Osama bin Laden spiller på frykt – og sprer frykt. Dagens Russland gjør sitt ytterste for å stå fram med fornyet selvtillitt etter Sovjetunionens forsmedelige kollaps. Gordon Brown ble vonbroten da Obama prioriterte et speidermøte framfor lengre samtaler med ham under den britiske statsministerens første besøk i Washington. Hele følelsesregistret er i virksomhet når politikk skal utformes, nå mer enn noensinne, hevder den franske statsviteren Dominique Moisi i sin nye bok. Han har valgt å konsentrere seg om tre geopolitiske områder og tre følelser: Asia, mener han, er håpets kontinent, Vesten styres av frykt, mens den muslimske verden preges av ydmykelse.

Kategoriene er noe krampaktige. Det skyldes at Moisi tar utgangspunkt i de berømte tesene til statsviterkollega Samuel P. Huntington fra 1993, om at dagens verden er delt opp i en håndfull sivilisasjoner som støter sammen i kulturkonflikt, deriblant den vestlige verden og den muslimske. Om Huntingtons teser var profetiske eller selvoppfyllende, får vi vel aldri vite, men en fersk undersøkelse viser at nordmenn, i likhet med andre europeere og amerikanere, frykter konflikten mellom den vestlige verden og muslimer mest av alt. Ifølge Huntington er det inngrodde og gamle kulturforskjeller som fører verdens sivilisasjoner på kollisjonskurs. Det vil ikke Moisi være med på. Som motvekt til hypotesen om ”Clash of Civilizations”, setter han opp sin egen variant, nemlig ”Clash of Emotions”.

Slike altomfattende teorier, har vi nå lært, har en tendens til å utvikle seg til selvoppfyllende profetier, så sånn sett representerer ikke Moisi noe fremskritt. På den annen side baserer han seg ikke på historiske, etniske og religiøse forskjeller, men i større grad på samtidige økonomiske, politiske og sosiologiske fakta som lar seg forandre.

Moisi sammenligner følelser i politikken med kolesterol – noe både positivt og negativt. Det avgjørende er å finne den riktige balansen. Årsaken til at han har valgt å fokusere på håp, frykt og ydmykelse (i stedet for avsky, hat, desperasjon, ære, solidaritet, etc), er at disse tre er tett knyttet sammen med selvtillitt, en avgjørende størrelse når nasjoner, folkeslag og statsledere møtes på den internasjonale scenen. Tenk bare på hvor avgjørende seier i sportskonkurranser er for en nasjons rake ryggrad og hvor fornedrende tap oppleves. Fryktsomhet er ofte et uttrykk for fravær av selvtillitt, en overbevisning om at ting blir farligere og mer usikre dag for dag, mens håp gjerne signaliserer trygghet og troen på at morgendagen vil bli bedre enn gårsdagen. Ydmykelse henger gjerne sammen med en skadeskutt selvtillitt, en idé om at ditt nederlag er andres feil, og frustrasjonen over at du ikke kan gjøre noe med det.

Hvis vi overfører dette til verdensscenen, vil slagordet i Asia lyde: ”Jeg ønsker å gjøre det, jeg kan gjøre det og jeg akter å gjøre det”. I den muslimske verden: ”Jeg vil aldri få det til, og siden jeg aldri vil få det til, kan jeg like godt skape litt ugagn”. I Vesten: ”Å, kjære Gud, verden er blitt et så farlig sted – hvordan kan jeg beskytte meg mot den?”
Moisi forenkler. Følelser svinger, og akkurat nå virker det som om optimismen er mer påtagelig i USA enn i Europa – skjønt europeere og amerikanere nok innser at deres storhetstid ligger bak dem. Og selv om begge engster seg for internasjonal terrorisme, blir dette i større grad i Europa blandet sammen med frykten for det flerkulturelle samfunnet. Verdens største muslimske land, Indonesia, ligger i Asia – et kontinent Moisi mener preges av optimisme, ikke ydmykelse. Verdens nest største ”muslimske land”, er India – også i Asia. Likevel har Moisi noen poenger.

Da Obama besøkte Asia nylig, var det påtagelig hvor dypt han bukket for Japans keiser Akihito og hvor spak han var i sin kritikk av kinesiske menneskerettighetsovertramp. Spesielt Kina eier store deler av den amerikanske gjelden, noe som ikke akkurat bidrar til å gjøre en gjest høy i hatten. Osama bin Laden og hans tilhengere har riktignok noen ideer om en forgangen gullalder som bør gjenskapes, og som vestlig kolonialisme forhindrer muslimer fra å oppnå, men denne gullalderen knyttes spesielt til to perioder og to riker – til kalifatene sprunget ut av Bagdad og Konstantinopel. Verken i Irak eller i Tyrkia står en slik retur høyt på dagsordenen, så en avgjørende geopolitisk kraft kan denne gullalderdrømmen ikke sies å være. Men trøbbel, det har den skapt.

Kulturell identitet overtok plassen til politisk ideologi etter Den kalde krigens slutt. Identitet henger sammen med selvtillitt, og dermed er det heller ikke unaturlig at følelser i større grad har preget den politiske dagsorden de siste 20 årene. Frykt, håp og ydmykelse kan deles inn i to kategorier: Selvtillitt eller mangel på selvtillitt. Asia har mye av det første for tiden. Deler av Midtøsten, USA og Europa ser ut til å mangle trua på seg selv, og så lenge de fortsetter å gå i tottene på hverandre, mens India og Kina vokser videre uforstyrret, vil den negative spiralen forsterke seg og ingen bør bli overrasket hvis dette århundret får kallenavnet ”Det asiatiske århundret”.

En fransk minister, forteller Moisi, kom tilbake fra Asia våren 2008 og konstaterte at asiatene ”behandlet meg akkurat som vi pleide å behandle dem”. Nedlatende og arrogant, med andre ord. Om Europa i framtida vil bevege seg fra frykt til ydmykelse, gjenstår å se, men som Barack Obama har vist det siste året – et år som avløste åtte år med konfronterende fryktretorikk: Et optimistisk, forsonlig og løsningsorientert lederskap kan gjøre en forskjell.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet

Dominique Moisi
The Geopolitics of Emotion. How Cultures of Fear, Humiliation and Hope are Reshaping the World.
The Bodley Head, London

Klikk her for å lese mer