Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

30. apr. 2009

Miley hvem?


Når Hollywoods rikeste tenåringsidol tenker på hvem hun er, blir hun svimmel. Møt Miley Cyrus/Hannah Montana, en 16-åring med dødsmasse identitetsproblemer.

Stian Bromark, Dagbladet
Hvem er Hannah Montana? Spør millioner av fjortisjenter verden over, og du vil få et fnisete, men opplysende svar. Prøv derimot å forklare fenomenet til en uinnvidd voksen, og du vil se ansikter som forvandler seg til en omvendt S, med en måpende prikk under. Ansiktene lyser opp igjen hvis du sier at hun er datteren til countrysangeren Billy Ray Cyrus, han som hjemsøkte hitlistene i 1992 med ”Achy Breaky Heart”. Noen kommer i strålende humør av å bli minnet om hvor akterutseilte de er blitt.

I morgen har filmen ”Hannah Montana. The Movie” premiere på norske kinoer. Forrige helg var det førpremiere i Sandvika utenfor Oslo, en kjendisspekket affære med rød løper og småspringende journalister. Filmen spilte inn rekordhøye 226 millioner kroner i USA premierehelgen. Samtidig slapp Disney hennes tredje cd, et soundtrack til filmen, der blant andre Billy Ray Cyrus og Taylor Swift bidrar, og den seilte rett inn på toppen av Billboard-lista. Samtidig – igjen – utga hun sin selvbiografi, ”Miles to go”, og også den havnet raskt på toppen av New York Times liste for barne- og ungdomslitteratur. Samtidig – for siste gang – foreligger nå på norsk en uautorisert biografi, skrevet av Celine I. Aagaard under tittelen ”Fortellingen om Miley Cyrus. Jenta som ble Hannah Montana”.
Hvert sekund pøses det ut utallige andre Hannah Montana-produkter, fra dataspill via bursdagsplastikkopper til klær og parykker. ”Jeg ville ikke blitt overrasket over å komme inn på badet og finne Hannah Montana-dopapir. (Men jeg er usikker på nøyaktig hva jeg ville gjort med det)”, som 16 år gamle Miley Cyrus skriver i sin selvbiografi.

Disney-konsernet har produsert tenåringsidoler tidligere, men ikke i samme målestokk. Utgangspunktet var tv-serien ”Hannah Montana”, som deretter utviklet seg til cd-er, film og dopapir. Sitcom-en handler om Miley Stewart (her begynner forvirringen) som på dagtid er en helt vanlig tenåringsjente med tenåringsproblemer. Etter skoletid ifører hun seg en lys parykk og forvandler seg til popstjerna Hannah Montana. Dette doble livet er det få som vet om, så episodene handler ofte om forviklinger og komiske situasjoner som oppstår fordi Miley vil verne om sin hemmelighet. Hun vil ha det beste fra to verdener. Faren til Miley Stewart i serien er Miley Cyrus’ virkelige far, Billy Ray Cyrus. Han spiller en avdanka musiker med én stor hit på cv-en, akkurat som i virkeligheten. Moren er død, men kommer tidvis tilbake i glimt, og spilles av Brooke Shields. Den ene tanta spilles av Dolly Parton. Hun har mobilen lagret i håret, fordi olabuksene er så trange. I serien heter hun tante Dolly.

Det ser derfor som om serien er basert på Miley og Billy Ray Cyrus’ liv. Det er litt riktig, og en del feil. Disney fant på Hannah Montana-konseptet uten noen spesielle skuespillere i tankene. Den uerfarne 11 år gamle Miley Cyrus brukte ett år på utallige auditions, fordi konsernet mente hun var for ung og for kort. Miley, derimot, var overbevist om at rollen var som skapt for henne. Til slutt fikk hun den, og så gjaldt det å finne en egnet far. Også der var det flere på auditions, før moren som en spøk foreslo: Hva med å bruke far som far? Slik ble det. Derfra og ut forvandler serien seg gradvis til å bli en gjenspeiling av det virkelige far/datter-forholdet. Kunsten begynner å imitere livet. ”Skjønner? Livet imiterer situasjonskomedie som imiterer livet", som Miley Cyrus formulerer det.


Hannah Montanas egentlige navn i serien var i utgangspunktet Chloe Stewart. Det ble for komplisert. For mange navn å holde styr på. Hannah Montana-Chloe Stewart-Miley Cyrus. Så Disney forandret hennes navn i manus til Miley Stewart. Fordi hennes egentlige navn er Miley? Nesten. Miley er kallenavnet, som utviklet seg fra barndommens kallenavn, Smiley. Miley heter egentlig Destiny Hope Cyrus. Hun er Miley overalt, unntatt på den originale fødselsattesten (nå er Destiny Hope også der erstattet av Miley).
”Jeg beveger meg i sirkler når jeg begynner å tenke på hvordan min karakter Mileys liv ligner på mitt og mitt ligner på Mileys”, skriver hun i ”Miles to go”.

Hannah Montana-fenomenet er noe for dem med preferanser for dekonstruksjonistisk litteraturteori. Det er en labyrintisk lek med identiteter. Livet imiterer kunsten som imiterer livet, og tilbake igjen. Alter egoet tar over rollen som egoet. Billy Ray Cyrus spiller ikke bare en fallert countrystjerne, som han i virkeligheten er, men i serien driver han også gjøn med den fallerte countrystjerna bak ”Achy Breaky Heart”. I serien kaller han datteren sin stadig for ”Bud”, noe han alltid har gjort. En episode er sentrert rundt sangen ”Ready. Set. Don’t go”, som faren skrev til datteren før han selv fikk rollen som far. I filmen tar faren med Miley Stewart/Hannah Montana ”hjem” til bygda i Tennessee. I Tennessee ligger familiens gård i virkeligheten.

Slik er Miley Cirus’ selvbiografi skrevet også. I likhet med serien er den full av vittigheter og ironisk snert, ispedd en dose Disney-moralisme (alle må være snille mot hverandre alltid), og innslaget av selvironi er betydelig. Teksten er skrevet på pc, som er blitt vanlig i disse dager, også i USA, men i margen kommenterer Miley Cyrus sin egen tekst, med håndskrift. Noen ganger undergraver hun sine egne meninger. Andre ganger legger hun tekst på tekst som for å underbygge sitt snakkeglade image: ”Note the subtle tone of sarcasm?”,”Big fish…Swim. Get it?” eller ”Sorry! I couldn’t resist that one!”
Doktorgradsstipendiaten ville kanskje brukt ord som “metatekst” og ”intertekstualitet”, men for barna til ironigenerasjonen har det blitt hverdagssjargong.

Miley Cyrus har forandret karakteren Miley Stewart, men karakteren Miley har i like stor grad forandret den virkelige Miley. Hennes selvbiografi er skrevet over samme lest som tv-serien. Hun skiller skarpt mellom sitt liv som idol og sitt privatliv. Som popstjerne er hun konstant vakker, lykkelig og populær. Privat sliter hun med alle de samme problemene som tenåringer flest: Oppveksten var venneløs. På ungdomsskolen ble hun alvorlig mobbet. Andre sesong ut i ”Hannah Montana”, fikk hun kvisete hud. Hun nektet å stå opp om morgenen. Hun har komplekser for kroppen sin. Og, som hun skriver: Det hjelper ikke på selvtilliten at man både føler seg stygg og selvopptatt. ”Jeg ble en bortskjemt drittunge. Populariteten hadde forandret meg”. Hva handler filmen om? Miley Stewart blir en bortskjemt drittunge fordi Hannah Montana-berømmelsen går til hodet på henne. Miley Cyrus har blitt Miley Stewart/Hannah Montana minus hemmeligheten. Alt spriker og alt samler seg perfekt. Disney-konsernet kunne ikke regissert virkeligheten bedre.
Stian Bromark er journalist og forfatter.


Klikk her for å lese mer

29. apr. 2009

Verden etter Amerika

Alle imperier tar slutt. Også det amerikanske. USA er en svekket supermakt, hevder Fareed Zakaria i sin nye bok. India og Kina utfordrer USAs hegemoni.

Stian Bromark, Dagbladet
Tenk tennis, oppfordrer en av USAs fremste politiske analytikere, indiskfødte Fareed Zakaria: I 1982 var 78 av de 128 spillerne i US Open-turneringen amerikanske. I 2007 var det bare 20 amerikanere som kvalifiserte seg. USA har blitt marginalisert i løpet av de siste 25 årene, selv på hjemmebane. Amerikanske sportsanalytikere klør seg i hodet og spør: Hvordan er vi blitt så dårlige på så kort tid?

Spørsmålet er feil stilt. Det er ikke amerikanerne som er blitt dårligere til å spille tennis. Det er de andre som er blitt bedre. På 1970-tallet sendte om lag 25 land spillere til US Open, og turneringen ble dominert av tre engelsktalende nasjoner. I 2007 kom de seksten finalistene fra ti forskjellige land. Dette er også hovedpåstanden i Zakarias ”Verden etter Amerika” på et overordnet plan. USA har mistet makt og kommer til å gjøre det i økende grad i tiårene framover. Det skyldes framveksten av politiske og økonomiske konkurrenter, som India og Kina. Så kan man lure på: Hvordan vil denne verdenen se ut? Er det godt eller dårlig nytt for Europa?

De siste ti-femten årene har det utkommet et kobbel av bøker som har forsøkt å definere USAs nye rolle i verden etter Berlinmurens fall. Den nå avdøde statsviteren Samuel P. Huntington satte premissene for mye av denne debatten med sine teser om sivilisasjonskonflikt i boka ”The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order” fra 1996. Han fikk mest oppmerksomhet for spådommen om at Vesten og den islamske verden kom til å gå i tottene på hverandre, men et ofte oversett aspekt ved boka er nettopp det samme perspektivet som Zakaria legger opp til: Gullalderen er over. Og vestens tilbakegang varsler restens framgang. Zakaria, som Huntington, peker på to økonomier som bare i kraft av sine størrelser ufordrer det rådende verdensbildet: 2,5 milliarder potensielle forbrukere i India og i Kina. De vokser seg sterkere for hver børsdag som går og utgjør allerede en trussel mot USAs interesser i verden.

På 1950-tallet sto USA for halvparten av verdens produksjon av varer og tjenester. Nå er andelen redusert til rundt 25 prosent. Militært vil USA være enerådende i uoverskuelig framtid, men på andre områder – kulturelt, udanningsmessig, industrielt, sosialt, økonomisk – er vi ”på vei bort fra amerikansk dominans”, som Zakaria uttrykker det. Han nevner noen symbolske eksempler: Tidligere lå verdens høyeste bygning i USA, i dag ligger den i Dubai. Verdens rikeste mann var før i tiden alltid amerikansk. De siste årene har meksikanske Carlos Slim Helu flere ganger innehatt den posisjonen. Verdens største børsnoterte selskap er kinesisk. Det største flyet ble bygget i Russland. Det viktigste raffineriet ligger i India. De største fabrikkene ligger i Kina. London er i ferd med å bli det ledende finanssenteret. Verdens største pariserhjul befinner seg i Singapore. Det største kasinoet ligger ikke i Las Vegas, men i Macao. Den største filmindustrien er ikke Hollywood, men Bollywood. Av verdens ti største kjøpesentre, ligger bare ett i USA. Det største ligger i Beijing. Økonom Antoine van Agtmael har plukket ut de han mener er framtidens 25 nye multinasjonale aktører. Ingen av dem er amerikanske.

Selv om resten, og da primært India og Kina, haler inn på Vesten, finnes det få tegn til at denne nye maktbalansen vil ligne på situasjonen under den kalde krigen. Både Kina og India er innstilt på å vokse seg store på fredelig vis. Kina og India vil ikke sivilisere verden, som de europeiske imperialistene hadde som målsetning. De vil ikke spre kommunisme ved okkupasjon, som Sovjetunionen. De har heller ingen ønsker om å opptre som verdenspoliti, som USA tidvis har gjort. Det finnes heller ikke noe utpreget USA-hat i Kina og India. Antiamerikanisme, som i de siste årene har hatt medvind i Europa og i den arabiske verden, er ikke lenger en relevant faktor, ifølge Zakaria: ”Verden går fra sinne til likegyldighet, fra antiamerikanisme til postamerikanisme”. Kina og India har gått inn i det vestlige systemet, men på sine egne premisser. Derfor vil de også forandre det. Ta FNs sikkerhetsråd, der de sju faste medlemmene er seierherrene fra annen verdenskrig. Skal den institusjonen overleve, er den nødt til å gjenspeile verden i dag, blant annet ved å inkludere India. Det samme gjelder G8-landene, der Kina ikke er med. Den nye rollen som supermakt skiller seg kraftig fra den gamle, ifølge Zakaria: ”Den innebærer rådslagning, samarbeid og til og med kompromiss”. Mye tyder på at Obama er en bedre ivaretager av USAs interesser i så måte enn sin forgjenger.

Fareed Zakarias ”Verden etter Amerika” er et halsbrekkende prosjekt, med sitt forsøk på å favne verdensuviklingen både historisk og nåtidig, men argumentasjonen er stringent og perspektivet klarsynt. De siste årene har man kunnet finne lignende analyser i bøker som ”The end of the American Era” (Charles Kupchan), ”Colossus: The Rise and Fall of the American Empire (Niall Ferguson) og When Giants Fall: An Economic Roadmap for the End of the American Era” (Michael J. Panzner). Men i motsetning til de fleste bøker på markedet om temaet, har ikke Zakaria en åpenbar pro- eller antiamerikansk agenda. Den konservative Huntington, for eksempel, har lenge ment at den eneste måten USA kan overleve på i en tid hvor hegemoniet blir utfordret, er å verne om den tradisjonelle angloamerikanske kulturen.

Liberaleren Zakaria er ikke enig. Hovedgrunnen til at USA vil forbli en supermakt å regne med i framtiden, er landets demografiske vitalitet. Den amerikanske befolkningen vil øke med 65 millioner mennesker innen 2030. Europas vil holde seg på nåværende nivå, og bestå av gråhårede og livstrette individer. Den hvite befolkningen i USA har like lav fruktbarhet som europeerne. ”USAs innovative forsprang er for en stor del et resultat av innvandringen”. Neste år vil halvparten av alle doktorgrader i USA være tatt av utenlandske studenter og innvandrere, og de er allerede overrepresentert innen framtidsorienterte yrker som natur- og ingeniørvitenskap og informatikk. USA vil forbli en betydelig maktfaktor fordi landet har dannet ”verdens første universelle nasjon”. For å vende tilbake til tennisbanen: USA vil også i dette århundret være i stand til å slå server som kan avgjøre kamper, fordi de importerer og adopterer utenlandske kvalitetsspillere. Konkurrenter vil være kinesere og indere, ikke europeere. Det er som kjent vanskelig, selv for fallerte stjerner, å spille kvalitetstennis når begge hender må klamre seg til gåstolen.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Klikk her for å lese mer

18. apr. 2009

Åpenhjertig sorgskrift

Verdig og lesverdig om livskamp og selvmord.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Intimitetstyranni? Ukebladstil? Snørr og tårer-journalistikk? Et sted i anmelderen skjuler det seg en djevel som lengter etter å ta i bruk slike karakteristikker. Nære beretninger om sorg, basert på virkelige og tragiske hendelser, er ikke intellektuelle nok for den kaldblodige ordslakter. Kanskje ville slike ord blitt tatt i bruk om boka ”Kaja”, hvis ikke det var for at Olav Gunnar Ballo er en sjangerbevisst og stilstikker forteller. Etter 235 sider med hvileløs jakt på sentimentaliteten, legges kniven ned og erstattes av et hvitt, viftende lommetørkle.

Uflaks
Legen og SV-politikeren Olav Gunnar Ballo er Kajas far. Undertittelen peker presist mot bokas ytterpunkter og dreiepunkt: ”1988-2008”. 20 år gammel, etter mange års kamp mot spiseforstyrrelser og gyngende selvtillitt, velger hun å avslutte sitt liv.
Kaja Bordevich Ballo var friskmeldt. Hun startet dagen med et ”Oui, ca va trés bien!”, slik man gjerne gjør når man studerer fransk i Nice. Ti over tolv handlet hun en penbukse på H&M. Åtte minutter på ett betalte hun tolv euro for en omfattende personlighetstest fra Scientologikirken, som konkluderte med at hun var egoistisk, usosial og unyttig. Noen timer seinere hoppet hun fra balkongen sin i fjerde etasje. Hvorfor? Verken Olav Gunnar Ballo, venner, familie, politi eller leger finner plausible forklaringer. Psykiater Finn Skårderud, som behandlet henne i mange år, drister seg til denne hypotesen: ”Jeg er overbevist om at hun døde av akutt og voldsom uflaks”. Kaja selv oppfattet seg som en sprø diamant ingen ville ha, ifølge en tekst funnet på hennes pc.

Telefonen
Beretningen fortelles på tre tidsnivåer. Et risikofylt foretak, men takket være Ballos analytiske og litterære evner blir det lappet sammen til en smidig og organisk helhet. På nåtidsplanet følger vi familien fra de får den ubehagelige telefonen en vårdag i slutten av mars 2008 til begravelsen finner sted et par uker seinere, til lyden av Pink Floyds ”Shine on you crazy diamond”. Det er en beretning om bunnen som faller ut, om familiens konsolidering, prosaiske gjøremål, og om jakten på hva som egentlig skjedde. Det avslutter med et etterord, stilet til minstedatteren Oda, for å markere framtid og vilje til livsgnist. På det andre planet får vi kjennskap til Kajas historie fra hun blir syk i 2001 fram til utenlandsoppholdet, år etter år preget av anoreksia, depresjon, tvangsspising, glasskår mot håndledd, rømninger. Gradvis bevitnes små framskritt (brødbit for brødbit), som til slutt gjør at foreldene kan vinke henne avgårde til Frankrike uten skjellig grunn til mistanke. Innimellom får vi anekdoter, små øyeblikksbilder, fra Kajas oppvekst før sykdommen. Boka er raust illustrert med Kajas egne fotografier, som antyder at hun kunne blitt en habil kunstfotograf.

Balansekunst
”Du klarer å hjelpe andre, men ikke din egen datter”. Slik taler en pasient som vil bli husket av sin lege i lang, lang tid. Det må ligge mye helmørk tankevirksomhet i kjølvannet av disse bokstavene, samtidig har de fungert som forfatterens rettesnor. Olav Gunnar Ballo skriver som privatperson, men som lege er han trent til å betrakte det fortrolige og intime med profesjonalitet og distanse. Som politiker er han vant til å tenke prinsipielt og konkret på samme tid. Resultatet er en intens fortelling om livskamp, sorg og bearbeidelse blottet for bittersøt mesking. Olav Gunnar Ballo senker stemmen der ukebladene ville skreket i falsett. Ballo nøyer seg med å antyde Scientologikirkens eventuelle skyld der avisene ville ropt ”korsfest!”. Han siterer franske poeter der fjernsynet ville dvelt ved bårekransen.
Det viftende, hvite lommetørkleet var småvått, forøvrig. Av regnet, formodentlig.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun