Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

31. mars 2009

Ut av mørket


Sabotøren Asbjørn Sunde vant krigen, men tapte freden. Fordi han var kommunist. Nå gis hans dramatiske erindringsbok ”Menn i mørket” fra 1947 ut på nytt.

Stian Bromark, Dagbladet
Max Manus, Gunnar Sønsteby, Jens Chr. Hauge, og nå lederen av den såkalte ”Osvald-gruppa”, Asbjørn Sunde. Gamle krigshelter har fått nytt liv i det 21. århundret; mellom stive permer, på hvite duker og som her – på grått avispapir. Hvem skulle trodd det for bare 10-15 år siden, da manuskripter med annen verdenskrig som tema var garantert en prompt enveistur til forlagsredaktørens søppelbøtte? Nå står krigsgenerasjonen fram med rak rygg, beundret og hyllet av det frihetselskende norske folk, og de insisterer på at de har noe essensielt å lære bort: Viktigheten av samhold, styrke, mot, innsatsvilje… Og vi, vi lytter andektig.

Manus, Sønsteby og Hauge er de virkelige superheltene. De stjal rampelyset i maidagene 1945, erobret sentrale posisjoner i etterkrigstida og fikk diktere seierherrenes historieskrivning i tiår framover. Asbjørn Sunde, derimot, det er en annen historie. Han var vinneren som ble taperen. Slik var det å være kommunist. Under krigen ble deres motstandsvilje verdsatt, selv om de, sett fra regjeringen og Milorgs ståsted, slet med disiplinærproblemer. Selv om de ble beskyldt for å være kriminelle eventyrere. I 1945 fikk Norges Kommunistiske Parti 11 representanter på Stortinget og partiavisa Friheten hadde et eventyrlig opplag. Men så kom Den kalde krigen, med tilbakevirkende kraft. Krigshelter var ikke lenger krigshelter. Statsminister Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 ble startskuddet for en uforsonlighet overfor kommunistene som varte godt inn i vår samtid.

Nå er vi modnere. Muren ble sønderknust for snart 20 år siden. Asbjørn Sunde er på vei ut av skyggen og inn i solsteika. Hans erindringsbok, som strekker seg fra borgerkrigen i Spania fram til freden i 45, utkom første gang i 1947. Nå har Spartacus forlag funnet det rimelig å utgi ”Menn i mørket” på nytt, utstyrt med et oppdatert forord av historiker Lars Borgersrud. Boka er ikke bare en eventyrlig beretning om en fascinerende skikkelse, fylt av kamp på liv og død, slagsmål, oppfinnsomme forkledninger, hjemmesnekret bomber, ustanselig fyll og sure sigaretter. Sunde skriver fletta av de ovennevnte. Poetiske skildringer av sorgløse utflukter med barn og kone kontrasteres med høydramatiske øyeblikksbilder fra livsfarlige sabotasjeaksjoner. I en legendarisk aksjon mot okkupasjonsmaktens arbeidskontor i Oslo, blir hovedpersonen sterkt såret, og leseren registrerer handlingen bare gjennom tåkete og forvirrende øyne: ”Omgivelsene oppfattet jeg i spredte, sjeldne glimt – en klokke som slo, et ansikt som bøyde seg over meg, et solgløtt gjennom et vindu, en stemme som sa noe jeg ikke forsto. Alt var vage sanseinntrykk. Intet av det fostret tanker eller fikk meg til å føle noe bestemt. Jeg flakket om i grenselandet mellom liv og død”.

I ”Menn i mørket” kommer de påfallende forskjellene mellom de ulike norske motstandsbevegelsene tydelig fram. Sett fra Osvaldgruppas ståsted stammet Milorgs ledelse fra småborgerskapet. Helvetes overklassedritt, som det så fintfølende blir sagt. Osvald-gruppa var arbeiderklasse. Selv skriftlig banner den gamle sjømannen Asbjørn Sunde som seg ikke hør og bør i dannet selskap. ”Faen ta alle fordømte jenter som gned seg opp til fordømte grønnkledde jævler.” Osvald-gruppa foretok en del oppgaver som Milorg oppfattet som for risikable og for skitne, som likvidasjoner av angivere. Osvalds menn og kvinner er i det hele tatt langt røffere i kantene enn sine motstandskolleger. I sin siste samtalebok sier Sønsteby at ytterst få nordmenn har lært å hate. ”Vi har aldri lært det, vi”. Selv ikke under krigen, legger han til. Glansbildeversjonen? Ja, ifølge Asbjørn Sunde. Osvald-gruppa ble drevet av hat: ”Hatet ga motstandskraften næring”, skriver han. ”Bare hatet holdt oss oppe og knyttet oss sammen i et tankeløst, altomfattende hat til fienden, tyskerne der ute og i vårt eget sinn, forræderen der ute og vi vårt eget sinn, morderen der ute og i vårt eget sinn, usseldommen, faenskapet, råttenskapet der ute og i vårt eget sinn”.

Det er også en annen avgjørende forskjell på beretningene til Manus, Sønsteby, Hauge og Sunde, hvis man skal tolke ut fra de bøkene som har utkommet om disse krigsheltene det siste halve året: Olav Njølstads biografi om Jens Chr. Hauge, samtaleboka mellom Gunnar Sønsteby og Finn Robert Jensen, Max Manus’ erindringsbøker og ”Menn i mørket”. Hauge, Manus og Sønsteby er mest opptatt av Norge. Asbjørn Sunde kjempet for en idé som overskrider nasjonalstaten, og republikaneren har et nokså ambivalent forhold til kongeriket. Kampen mot nazismen er overordnet: ”Vi skal slåss til det ikke finnes en nazijævel igjen på jorda. Vi skal bombe dem. Vi skal sprenge dem i filler. Vi skal rydde dem ut med alt deres jævelskap”. Nå skal man vel være forsiktig med å sette opp slike forenklede motsetninger, men det er ikke til å komme bort fra at det nasjonale versus det internasjonale perspektivet er noe som forfølger disse krigsheltene også etter at freden har senket seg over fedrelandet. Osvaldgruppas innsats fra 1940 til 1945 ”ble nærmest sporløst fjernet fra den nasjonale fortellingen” i etterkrigstida, som Borgersrud skriver i forordet.

Einar Gerhardsens tale i Folkvang forsamlingshus på Kråkerøy 29. februar 1948 startet klappjakten på kommunistene i Norge. Der sa han: ”Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiet og dets innflytelse mest mulig”.
Ikke viktig, ikke en av de viktigste, men den viktigste.
Den korte talen ble umiddelbart sendt til landets aviser og dagen etter møtte 15 000 mennesker opp i Oslo for å protestere mot kuppet i Tsjekkoslovakia. Mange gikk til Folkets Hus, der NKP holdt møte. Slagordene var av typen ”Ned med NKP”, ”Kast lakeiene ut!” og ”Vi vil vestlig kurs!”. I 1949, året etter Gerhardsens mest berømte tale, røk partiet ut av Tinget.

Så kan man lure på om det er et paradoks eller et ”en takk for sist” at det nettopp var motstandskollega Jens Chr. Hauge som i størst grad sørget for å skyve Asbjørn Sunde og de andre kommunistene ut i kulda. Han bygde opp den tjenesten som bidro til at rundt 30 000 kommunister ble overvåket i etterkrigstida. I 1954 ble Asbjørn Sunde dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Da Sunde slapp ut igjen, ble det etterlyst krigspensjon for ham, men de fleste politikere var imot det. Da skal Hauge ha oppsøkt Sunde hjemme. De satt visstnok oppe halve natta og snakket sammen, helt til Hauge hadde forsikret seg om at Sunde tross alt var en ”god nordmann”, ifølge biograf Olav Njølstad. Deretter støttet han pensjonskravet. Slik var det i Norge nesten 20 år etter krigens slutt: De virkelige krigsheltene kunne fortsatt definere hvem som var gode nordmenn. Asbjørn Sunde døde i 1985 uten å ha fått noen utmerkelser for sin krigsinnsats av den norske stat.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I:Max Manus-forfatter bak ny Sunde-film
To filmer om motstandshelten Asbjørn Sunde er underveis.
Til sommeren kommer journalist Morten Conradi med en ny dokumentarfilm om Asbjørn Sunde, og Thomas Nordseth-Tiller, som skrev manuset til den publikumsvennlige Max Manus-filmen, har annonsert at han nå jobber med et manus basert på Sundes erindringsbok. Historiker Lars Borgersrud har vært konsulent. Nordseth-Tiller har sagt om ”Menn i mørket” er den er det mest spennende og interessante han har lest siden bøkene til Max Manus.

Notis II: Kommunistenes historiker
Historiker Lars Borgersrud har trukket kommunistens krigsinnsats fram fra glemselen.
Ved siden av Asbjørn Sundes erindringsbok ”Menn i mørket”, og et par titler av historiker Egil Ulateig og andre, er det Lars Borgersrud som i størst grad har bidratt til å kaste nytt lys over kommunistenes rolle under annen verdenskrig. I 1997 utga han ”Nødvendig innsats”, som er den første helhetlige framstillingen av Osvald-gruppas (og dens forgjenger, Wollweber-organisasjonen) historie fra begynnelse til slutt. ”Fiendebilde Wollweber” fra 2001 handler om krigskommunistenes skjebne etter krigen.


Klikk her for å lese mer

30. mars 2009

Frigi Dawit Isaak!


Historisk samarbeid mellom svenske aviser skal frigi fengslet forfatter.

Stian Bromark, Dagbladet
Det er som om Dagbladet, VG, Aftenposten og Dagsavisen skulle startet en kampanje, skrevet under på et felles opprop og trykt utallige artikler i sine respektive aviser med samme formål: Å få frisluppet en fengslet forfatter. Ingen konkurranse, bare edle motiver. Man kan se det for seg. I Sverige skjedde det fredag. Sjefredaktørene i Sveriges største mediehus, Dagens Nyheter, Expressen, Svenska Dagbladet og Aftonbladet, startet da en kampanje for å få frigitt forfatteren, dramatikeren og journalisten Dawit Isaak.
Dawit Isaak kom fra Eritrea til Sverige som flyktning i 1987. I 1992 ble han innvilget svensk statsborgerskap. Etter at den nye krigen mellom Eritrea og Etiopia tok slutt i 2000, reiste Isaak tilbake til Asmara, landets hovedstad, og ble en sentral medarbeider i landets første uavhengige avisa, Setit. I september 2001 ble han og flere journalister arrestert. «Forbrytelsen» var at de hadde skrevet om en gruppe politikere som ønsket demokratiske reformer og mer frihet.
Minst ti av de arresterte skal ha blitt drept i fengselet. Dawit Isaak sitter nå innesperret på det åttende året, uten tiltale og rettssak, og rapporter forteller at han jevnlig blir torturert. Eritreiske myndigheter mistenker ham visstnok for å være spion for Danmark. Det sitter 143 journalister fengslet verden over. Isaak er den eneste som er svensk statsborger.

Grunnen til at de svenske avisredaktørene reagerer så kraftig nå, er at Isaaks helsesituasjon er dramatisk forverret.
Dessuten mener avisene at de svenske myndighetene i altfor lang tid har vært altfor passive i arbeidet for å få ham sluppet fri. Framover vil de i avisene kreve handling fra regjeringen og overvåke det arbeidet utenriksdepartementet gjør.

DAWIT ISAAKS BARN har vokst opp i Göteborg uten sin far. Hans yngste datter er nå ti år og har bare vage minner om faren. «Denne uanstendige behandlingen av Isaaks familie må ta slutt», krever de fire avisenes sjefredaktører. På lederplass forlanger Dagens Nyheter at regjeringen nå stanser all bistand til Eritrea. Avisene har startet en underskriftskampanje på sine respektive nettsider. 4. mai vil de overlevere lista med navn og sine krav til den eritreiske ambassaden i Stockholm.


Klikk her for å lese mer

20. mars 2009

Tyrkia og Darwin

Sensurerer tyrkiske myndigheter artikler om Darwin?

Stian Bromark, Dagbladet
Tyrkia er arnested for den hissigste anti-darwinismen i den muslimske verden, under ledelse av forfatterpseudonymet Haran Yahya - en ledende skikkelse i den religiøse bevegelsen som går under fellesbetegnelsen kreasjonisme. Likevel holder Darwins teorier seg bedre i Tyrkia enn i en del andre muslimske land. I Tyrkia tror 22 prosent på evolusjonsteorien, mens bare 14 og 16 prosent gjør det samme i henholdsvis Pakistan og Indonesia. Til tross for overlegen seier til Gud i kampen mellom tro og overtro:

Få steder får debatten om religion versus sekularisme så høy temperatur som i Tyrkia. Den siste store debatten handler om nettopp 200-årsjubilanten Charles Darwin. Det populære tidsskriftet Bilim ve Teknik (Vitenskap og Teknologi) ble nylig tvunget til å trekke tilbake en 16 siders lang artikkel om den berømte britiske vitenskapsmannen. Den ble erstattet av en sak om global oppvarming i stedet. Eieren sto bak beslutningen og eieren er det statlige vitenskapsrådet Tubitak. I tillegg ble redaktør Cigdem Atakuman sparket, angivelig fordi hun hadde strukket seg utover sin myndighet ved å anta artikkelen. Akademikere og opposisjonspolitikere anklager rådet for sensur og mener regjeringspartiet AKP legger et religiøst press på de akademiske institusjonene. «Denne hendelsen viser at tyrkisk vitenskap er i hendene på anakronistiske folk», ifølge forsker Tahsin Yesildere. Også EU har advart om at denne type restriksjoner på ytringsfriheten kan skade Tyrkias vei til medlemskap i unionen.

Regjeringen, som er kjent for sin skepsis til evolusjonsteorien, nekter for at de har hatt noe med beslutningen å gjøre. Statsråd Mehmet Aydin deler til og med kritikernes syn, og mener dette handler om sensur. «Tubitak skal gjengi synspunkter til alle som bedriver vitenskap», har han sagt, ifølge The Guardian.
Regjeringens egen oppfatning kommer imidlertid klart fram i tilleggsopplysningen: «Uansett hvor feil de har tatt».
Tidsskrifter forteller for øvrig at de nå jobber med et større spesialnummer om Darwin, som vil komme ut seinere i 2009 og med en annen redaktør enn Cigdem Atakuman.


Klikk her for å lese mer

19. mars 2009

Et blodig ikon


50 år etter revolusjonen på Cuba står Che-myten sterkere enn noensinne. Dyrker vi et radikalt stilikon eller en kaldblodig drapsmaskin?

Stian Bromark, Dagbladet
Du kan kle deg i Che-effekter fra sandal til hårstrikk. Pc-musa kan ligge på en matte av Che. Vinen kan korkes med Che, som kan nytes i Che-glass mens du leser Che-biografier og hører på Che-musikk. Sigaretter kan oppbevares i Che-etui, som ligger oppi en Che-bag, som henger på veggen under en Che-plakat av Andy Warhol eller Alberto Korda.
Ernesto ”Che” Guevaras ansikt er historiens sterkeste symbol på opprør, noe storkapitalen har lært seg å utnytte til egen fordel. Cubas store revolusjonshelt framstår nå like rebelsk som Wenche Foss. Opprøreren Che har blitt vår tids største klisjé.

Che-kulten har fått et oppsving de siste årene mye takket være nye filmer om mannen. I 2004 kom ”Motorsykkeldagbøkene” og i dag har første del av regissør Steven Soderberghs lange epos om Che Guevara premiere på norske kinoer. Filmen er blitt kritikerrost, men den er også blitt beskyldt for å idyllisere Guevaras revolusjonerende liv og levnet. Første del har fått tittelen ”Argentineren” og viser opptakten til revolusjonen på Cuba. 26. november 1956 ankommer Fidel Castro og 80 andre opprørere den karibiske øya med sikte på å styrte det korrupte Batista-diktaturet. Che er opprinnelig med kun som lege, men utvikler seg snart til å bli en durkdreven geriljaleder, selv om han er over gjennomsnittet plaget av astma. Andre del handler om Ches mislykkede forsøk på å eksportere revolusjonen til Bolivia, der han blir drept av CIA 9. oktober 1967. Ches tidlige død (39 år) er med på å gi ham martyrstatus over hele den latinamerikanske verden, men også i Vesten, der spesielt ungdom trykker Che til, og på, sitt bryst i protest mot USA-imperialismen i den såkalte tredje verden.

Hva er det Che hadde som gjorde ham til et så kraftfullt ikon? Den franske filosofen Jean-Paul Sartre mente Che var ”det mest komplette menneske i vår tid”, mens Sør-Afrikas Nelson Mandela har sagt at Che er en ”inspirasjon for alle mennesker som elsker frihet”. Ingen har forvaltet myten om Che så omhyggelig som Fidel Castro. I boka ”Castro. Mitt liv” av Ignacio Ramonet, skildres Che i flatterende vendinger. Che beskrives som et forbilde for alle. ”Han hadde høy moral og sto høyt over alle i troppen. Jeg ser på ham som en modell for det revolusjonære menneske”. Legen Che pleier omhyggelig de sårede, og han trøster soldater på vei over til den andre siden: ”Og hva gjorde Che? Han ga den døende gutten et kyss. Det gjorde dypt inntrykk på meg […]”. Che karakteriseres som usedvanlig fryktløs, profetisk fremsynt, en intellektuell kjempe og med en karisma ingen kan skåne seg mot: ”Han får alles sympati. Han er av den sorten alle umiddelbart må like på grunn av et naturlig vesen, enkelhet, vennlighet og alle slags gode egenskaper.” Når det gjelder ideologisk overbevisning, hevder Castro at Che var en leninist, ikke en stalinist. ”Han forsvarte Marx, han forsvarte Lenin og han kritiserte Stalin”.

Andre, som Humberto Fontavo i ”Exposing the Real Che Guevara” (2007) og Alvaro Vargas Llosa i ”The Che Guevara Myth” (2006), har innvendt at Che primært ikke var en lege som reddet liv, men en blodtørstig revolusjonær som tok liv. Og hvorfor underskrev Che Guevara flere brev med Stalin II og hvorfor la han ned blomster på Stalins grav i Sovjetunionen i 1960 hvis han mislikte Stalin? I ”Motorsykkeldagbøkene”, der Che beskriver sin revolusjonære oppvåkning gjennom reiser i Latin-Amerika, kan vi lese passasjer om hvordan Che uten nåde akter å drepe tusenvis av fiender og la dem drukne i eget blod. Jo mer blod, desto bedre. ”Vi vil gjøre våre hjerte ondskapsfulle, harde og urørlige”. Etter maktovertagelsen hevdet Che at juridiske prosesser var unødvendig overfor meningsmotstandere. En rettssak er noe borgerskapet har funnet på. I en berømt tale i 1967 snakket han om viktigheten av å bygge opp hatet, slik at mennesket blir ”omskapt til en effektiv, voldelig, selektiv og kald drapsmaskin”. Che mente individualisme var en forbrytelse.

Fidel Castro utnevnte Che Guevara til leder av La Cabana-fengselet, som etter revolusjonen ble fylt opp av ”fiender av revolusjonen”. Der henrettet Che hundrevis av mennesker, de fleste uten dom og mange likviderte han på egen hånd. Blant de henrettede var også barn. I 1960 opprettet Che øyas første ”forbedringsleir” for politiske dissidenter. I løpet av det kommende tiåret ble 14 000 henrettet av Castro og Che, ifølge standardverket ”Kommunismens svartebok” (1997). Deres forbrytelser strakk seg fra drukkenskap til avspilling av amerikansk musikk. Flere millioner har siden flyktet fra Cuba under Castros regime. 77 000 har mistet livet på havet underveis fra Cuba til USA.

Che Guevara-litteraturen er komplisert å forholde seg til, fordi den stort sett er delt inn i kun to kategorier: For eller mot. Che-tilhengerne befinner seg gjerne på venstresiden og er generelt mer vennligstilt overfor Castros bedrifter gjennom 50 år. Che-kritikerne befinner seg på den andre kanten av det politiske spektret, og har ikke sjelden utspring i det store eksilcubanske miljøet i Miami. Det kan synes vanskelig å innta mellomposisjoner. I så fall får de uttrykk i form av paradokser, som den amerikanske journalisten og forfatteren Paul Berman har formulert det: Che var en fiende av frihet, men har likevel blitt et symbol på frihet. Han etablerte et urettferdig sosialt system på Cuba, men blir betraktet som et symbol på kampen mot urettferdighet. Han var en ihuga marxist-leninist, men står som et symbol på fritenkeri. Han er rockens og ungdommens ledestjerne, men hatet selv rock, lediggang og mente ungdom må ”alltid høre nøye etter – med respekt – på råd fra eldre i myndighetsposisjoner”, skrev Che etter at han fikk makt.

Antikapitalisten Ernesto ”Che” Guevara har endt opp som et av kapitalismens sterkeste merkevarer og et populærkulturelt ikon: Che på halsbåndet til Jonny Depp. Che som tatovering på Maradonas arm. Che på Luis Vuitton-veska til Elizabeth Hurley til en verdi av 45 000 dollar. Che på bikinitrusa til supermodellen Gisele Bundchen. Che som sjokolade, is, parfyme, ja, selv i reklamekampanjer for Taco Bell og Financial Times. For et par år siden ble en Che-hårlokk solgt for 119 500 dollar på en auksjon i Texas.
Nøyaktig hva det er alle kaffekopp-, nøkkelring, og t-skjorteprodusentene ønsker å fortelle sine kunder ved å dekorere produktene med ansiktet til Che, er noe uklart. Marxisme? Et kult tryne? Harmløs rebelskhet til livstrøtt middelklasseungdom? I Argentina kan man visstnok få kjøpt t-skjorter med en påskrift som nok taler på vegne av mange moderne tilhengere av Che-kulten: “Jeg har en Che-skjorte, men jeg vet ikke hvorfor”.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Mot Che
Che Guevara er den moderne terrorismens far.
Det hevder den konservative forfatteren og journalisten Humberto Fontava i ”Exposing The Real Che Guevara.” I boka kommer det fram at Che ønsket å sprenge blant annet Frihetsgudinnen i New York og at han snakket om å bruke kjernefysiske våpen mot USA. Fontova vokste opp på Cuba, men måtte flykte i 1961 da Castro-regimet arresterte hans far. Han har også skrevet et svært kritisk portrett av Castro i ”Fidel: Hollywoods Favorite Tyrant”.

Notis II:For Che
Che drepte ingen uskyldige og han var en stor humanist.
Det hevder journalist og forfatter Jon Lee Andersen i den bestselgende 800 sider lange biografien ”Che Guevara: A Revolutionary Life”. Inntil Lee Andersen utga sin bok i 1997 i forbindelse med 30-årsmarkeringen for Ches død, fantes det få autoritative biografier på markedet, delvis på grunn av Cuba-regimets restriksjoner. Det løste Lee Andersen ved å skrive boka i tett samarbeid med Ches enke og familie, og dermed med aksept fra Castro og hans medarbeidere. Biografien er ikke av det kritiske slaget.


Klikk her for å lese mer

13. mars 2009

Hvis alle bare ikke var som meg

Hellas har mange minoriteter, men anerkjenner kun én av dem. Det bare er én mer enn for 2500 år siden.

Stian Bromark, Ny Tid
Vi har en tendens til å menneskeliggjøre samfunn, land og historien. Samkvem mellom stater blir gjerne beskrevet i metaforer av typen brorskap, vennskap eller naboskap. I vestlig historietradisjon kan man forstå Hellas som barndom, middelalderen som den forvirra ungdomstida, opplysningstiden perioden på universitetet, romantikken forelskelse og reproduksjon, mens modernismen er tida da individet blir voksent og modent. Hva så med samfunn bestående av majoriteter og minoriteter? Majoriteten er familien, så klart, men hva er minoriteten? En gjest? En au-pair? En tyv i natten?
Landet som var åstedet for sivilisasjonens fødsel, Hellas, kan muligens kaste lys over problemstillingen. De gamle grekerne hadde et uforsonlig syn på alle som ikke hørte hjemme i den greske familien, og ble av 1880-tallsideologene trukket fram som et forbilde i kampen for nasjonalismens framvekst – tegnet opp som en kontrast til Romerrikets mer kosmopolitiske utsyn. Hellas var ikke bare sivilisasjonens fødsel, men ble også framstilt som nasjonens fødsel. Det må ha vært inspirerende tale, for som en konsekvens av alle frigjøringskrigene (fra Det Osmanske riket – den syke mann i Europa), kan de siste hundre årene i Hellas betraktes som et vellykket renhetsprosjekt. Hellas er i dag mer etnisk homogent enn på lenge. De fleste muslimer er blitt utvekslet med Tyrkia. Unntaket er rundt 100 000 mennesker som hovedsakelig er bosatt i det området i nord som kalles Thrakia, og som er den eneste minoritetsgruppa Hellas anerkjenner.

Vest for Thrakia ligger imidlertid en annen region som stadig volder Hellas hodebry, nemlig greske Makedonia. Hellas benekter at det i det hele tatt finnes en tyrkisk og makedonsk minoritet i landet, noe FN i en fersk rapport ber dem om å slutte med. Makedonerne i Hellas får ikke praktisere sitt språk og sin kultur fritt, og de opplever ofte diskriminering og trakassering, ifølge FN-rapporten. På 1930-tallet ble det beordret at alle landsbyer, elver og fjell i greske Makedonia fikk greske, ikke makedonske, navn. Makedonere måtte også skifte sine etternavn, fra makedonske til greske. Likevel er de opprinnelige navnene fortsatt i bruk, og FN ber nå om at greske makedonere igjen skal få lov til å kalle seg hva de vil. Alle innbyggere i Hellas som flyktet under borgerkrigen (1946-49), ble fratatt sitt statsborgerskap og sine eiendommer. En lov fra 1982 gjør det klart at alle grekere som vil returnere, kan gjøre det. Men denne loven gjelder ikke for de som definerer seg som etniske makedonere.

FN-rapporten tegner et bilde av et Hellas som har et nokså umodent forhold til sine minoriteter. Det gjelder ikke bare tyrkere og makedonere, men også alle som snakker en slavisk dialekt som minner om de som snakkes i nabolandene, som i Bulgaria. Roma-minoriteten blir også systematisk diskriminert, ifølge rapporten.
Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia ønsker rapporten velkommen. Landet har lenge vært i konflikt med Hellas om området, dens innbyggere, retten til navnet og spørsmålet om hvorvidt Alexander den store var gresk eller makedonsk (en effektiv måte å gjøre ham liten på), og ser derfor rapporten som en seier for deres sak. Hellas framstår som en bølle som mobber Makedonia, for å holde oss til menneskelige metaforer. Problemet er bare at Makedonia er en vel så stor bølle mot sine egne etniske minoriteter. Hvem fortjener vår sympati da, når én og samme er offer og overgriper?

Det var med nasjonalismens framvekst at stater fikk et menneskelig ansikt. Det er på ett vis forståelig, siden det er mennesker som skaper både land, samfunn og historien. Men underveis fra individ til stat slår noe feil, noe som viser faren ved å humanisere et i utgangspunktet abstrakt system. Individer flest er tolerante, siviliserte og inkluderende. Stater er som regel det motsatte. Vi kan godt fortsette å gi land menneskelige karaktertrekk, men da bør vi samtidig innrømme at det er våre verste egenskaper som tas i bruk. Hellas er i så henseende fortsatt på bleiestadiet.


Klikk her for å lese mer

6. mars 2009

Russisk Stalin-sensur

Boksensur fra Moskva eller konspirasjonsteorier fra London?

Stian Bromark, Dagbladet
Professor og forfatter Orlando Figes regnes for å være en av verdens fremste eksperter på Russland. Hans siste utgivelse, bestselgeren «The Whisperers: The Privat Life in Stalin's Russia», utkom i 2007 og er nå under oversettelse til 22 språk. Alle landene i det tidligere Sovjetunionen vil ha den. Men ikke Russland.
Et russisk forlag undertegnet kontrakt om oversettelse. Så kom kontrabeskjed: Forlaget ville ikke likevel. På grunn av den nåværende økonomiske situasjonen. Det tror ikke Figes noe på. I en artikkel i den britiske avisa The Guardian denne uka, skriver han at prosjektet ble dumpet på grunn av «politisk press».

Hans bok om livet under Stalin er ingen flatterende beskrivelse av Sovjet-tiden. Det misliker Putin og hans menn, som har gått inn for å rehabilitere Stalins rykte, ifølge Figes. Hans bok er basert på arkivene til menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, som blant annet inneholder muntlige vitnebeskrivelser av Stalins terror. I desember ble arkivet konfiskert av bevæpnede menn. «Hvis du marginaliserer undertrykkingen i historien, vil folk i mindre grad yte motstand når et autoritært regime kommer tilbake», ifølge Figes. Under et møte med skolelærere i 2007 innrømmet Putin at Russlands historie har noen problematiske sider ved seg, men bagatelliserte det med: «Men hvilket land har ikke det?» Så henviste han til USAs bombing av Vietnam.

Pinlige konspirasjonsteorier, fastslår professor og forfatter Irina Filatova i The Guardian. Hun har lenge vært en beundrer av Figes forfatterskap, men synes han nå er på villspor. Boka inneholder ikke noe nytt eller noe kontroversielt. Dermed passer den heller ikke så godt for det russiske markedet. Stalinister vil ikke ha den, antistalinister har lest alt sammen før.

Hun mener derfor det er rene rasjonelle og kommersielle grunner til at forlaget har fått kalde føtter. Dessuten antyder hun at Figes snur problemstillingen på hodet: Stalin er allerede altfor populær i Russland, i Kremls øyne. De forsøker nå heller å forhindre at han blir Russlands «nye» ansikt utad.


Klikk her for å lese mer

1. mars 2009

Orientalisten Hamsun

Hamsun mislikte jøder, men var betatt av muslimer

Stian Bromark, Dagbladet
Hamsunåret: Knut Hamsun foraktet jødene i Europas midte. Men andre «fremmede» folkeslag ble ikke nødvendigvis utsatt for samme mistenksomhet. Tvert imot var Hamsun, som sine forgjengere Voltaire, Goethe og Wergeland, betatt av østlig kultur. Den var et forbilde for Vesten, mente han. Dette synet preger hans to 1903-utgivelser, «I Æventyrland» og «Dronning Tamara».

På begynnelsen av 1900-tallet reiste Hamsun til Kaukasus og ble nyforelsket i Orienten, muslimer og det kulturelle mangfoldet. «Hvis han ikke er blit demoralisert av vesterlændinger», er orientaleren full av storhet, mente Hamsun. Han finner verdighet i hver eneste muslim han møter mellom handelsbodene: «Det kunde være indehavere av grøn turban vi kom til. De kunde ha gjort sine tre reiser til profetens grav, de hadde set Mekka, de var fromme og hellige, vi var så å si i fornemt selskap. Og her var værdigheten storslagen.» Få nordmenn nevner ordene verdighet, fornemhet og islam i samme setning i dag. Fordi sammenhengen ikke lenger finnes? Fordi muslimene har forandret seg? Eller vi?

I «I Æventyrland» reiser Hamsun til fremmede strøk, men føler seg «hjemme» i langt større grad enn under sin Amerika-reise noen år tidligere. Han sammenlikner ikke bare naturen i Kaukasus og Nordland, men også de to kulturene: «Vi skal ha fåt ganske mange av vore religiøse forestillinger fra de iranske folk. De gamle israelitter forblev ingenlunde åndelig upåvirkede av de omboende folkeslag, noget fik de fra Ægypten under opholdet der, noget fra Assyrien, Babylon, Persien».

Hamsun ble seinere en renhetsdyrker, men på reisa er det kulturmangfoldet som fascinerer ham. I Kaukasus lever folk fredelig side om side – jøder og armenere, tyrkere og arabere, tyskere og russere, persere og tatarer. I Tbilisi, Georgia, har Hamsun lest seg til, tales det hele 70 forskjellige språk. «Og her var alt fredelig, ingen hadde hast, østerlandenes ro hvilte over menneske.»

I «Dronning Tamara», en kjærlighetshistorie mellom en kristen dronning og hennes muslimske fange, skriver Hamsun også fordelaktig om muslimer. Tamara sier til sin muslimske venninne og tjener, Fatimat:

«Hør her hvad jeg gjorde for hans skyld i nat; jeg bad til Allah for ham at han vilde beseire min egen Gud. Jeg skjældte din profet ut at han ikke hadde gjort ham godt alle dager, men gjort ham til fange.»

Overfor Khanen gjør hun så det utenkelige: Kristne Tamara løfter sløret. Hun vil at han skal se henne. Elske henne slik hun elsker ham. Når Khanen blir drept, sørger Tamara og lover at hun aldri skal forsøke å omvende sine muslimske naboer og undersåtter med makt.


Hamsuns forhold til jødene er det skrevet rikelig om, men mindre om hans forhold til muslimer. Den danske forfatteren Carsten Jensen er et unntak, som i boka «Opprør mot tyngdeloven» (2002):

«Det han ble mest betatt av, var muslimene. […] Her blant muslimer følte han seg hjemme. Her var det gudshengivenhet, ro og verdighet. Muslimene minnet ham om bøndene i barndoms Nordland, som også var skjebnetro og forsto å lide og tåle uten protest. Så dro den norske Hamsun hjem til Kristiania, den moderne storbyen han hadde beskrevet i romanen Sult, og led av hjemlengsel etter muslimene i Kaukasus».

Hamsun var et barn av sin tid. Jødene representerte det urbane, det rotløse, det kosmopolitiske – en trussel mot det opprinnelige, den nasjonale egenarten. Østens åndelighet ble brukt som kontrast til Vestens materialisme. Østen var tradisjon, Vesten var overflatisk modernitet.

Det er begrenset hvor stor overføringsverdi disse 100 år gamle betraktningene har til dagens debatt om kristne og muslimer, men noe kan vi raske med oss: Hamsun søkte likhet der vi ofte fester oss ved forskjeller. Han så likheter på tvers av kulturer, slik at Nordland hadde flere likhetstrekk med Kaukasus enn Kristiania. Dessverre inkluderte han ikke jødene i dette fellesskapet.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun