Oppgjør etter deadline

Norske aviser er overfladiske. Like overfladiske som kritikken mot dem.

Av Stian Bromark, Dagbladet
”Dagbladet er en fjaseavis”. Slik kunne mitt oppgjør i bokform startet. Så skulle jeg fortsatt med å beskrive de interne konfliktene. Deretter rakket ned på forsidene. Sporten. Muligens navngitt en og annen inkompetent medarbeider. I hvert fall bør man konkludere med at alt var bedre før. Og kanskje avsluttet jeg med en galtung: I 1983, da Dagbladet gikk over til tabloidformatet, skrev professor Johan Galtung en nekrolog over avisa som inkluderte en oppskrift på hvordan man skulle kvitte seg med denne daglige leseuvanen.

DET ER NETTOPP DET. Jobben er allerede gjort. ”Nesten hver forfatter med respekt for seg selv har skrevet en bok der han har prøvd å ta livet av en populær redaktør eller en flyktig journalist”, har redaktør Steinar Hansson sagt. Oppgjørene i bokform ligner hverandre, enten de er skrevet i 1907 eller 2007. ”Og det syntes ikke å gå op for nogen at bare i et land hvor journalistiken var så dårlig som i Norge kunde denne mand spille en rolle. I et stort land vilde han ha været saks i et blad, i Afganistan vilde han ha svunget sig op til landsbyens medicinmand og gjort kunster i sandet”, skrev Knut Hamsun i ”Redaktør Lynge” (1893), et satirisk personangrep på VGs redaktør Olav Thommessen. Hvor mange bøker har du lest som kritiserer norske aviser for å ha for grundige og etterrettelige artikler? Eller som etterlyser større eierkonsentrasjon? Bli ikke sjokkert hvis svaret er null. Å kritisere vår tendensiøse presse er like bortkastet som tarmskylling.

HAMSUNS KRITIKK HADDE ingen effekt. Slik er det gjerne når kjeften kommer utenfra. Niels Fredrik Dahl har presseerfaring, men han var primært etablert som skjønnlitterær forfatter da han utga ”Journalisten” i 1997. Den handler om hvordan ”en ung og lovende journalist, kalt Garm, gradvis demoraliseres i et avismiljø som setter salgstall og spektakulære oppslag over alle andre hensyn, et miljø som grafser i folks privatliv, i død og elendighet og personlige tragedier, fordi man vet at dette er stoff som selger”, skrev litteraturkritiker Øystein Rottem i en rosende Dagbladet-anmeldelse. Igjen prellet kritikken av gåsa. Dahl var en overløper, en som alltid hadde vært for fisefin for dette jordnære håndverket.

DET ER VERRE MED oppgjørene som kommer fra egne rekker. Kritikk fra kolleger rammer yrkesstoltheten, selv om den gjerne er like forutsigbar. En av klassikerne i sjangeren er ”Scoop” fra 1938, skrevet av den britiske journalisten og forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966). En misforståelse fører til at avisa Daily Beast sender gartnerskribent William Boot istedenfor den anerkjente forfatteren John Boot til Afrika for å dekke utbruddet av en borgerkrig. Romanen, som er baserte på egne erfaringer (Waugh dekket den italienske invasjonen av Etiopia i 1936 for Daily Mail), er en karikatur av pressens desperate jakt på eksklusive nyheter. Skjer det ingenting, så finner man opp noe. Den er også en kritikk av britiske avisers manglende kunnskap om verden utenfor London og Fleet Street. Avisas utenriksredaktør aner ingenting om det afrikanske landet Ishmaelia, som de sender Boot til. Han forsøker en hel dag å lokalisere Reykjavik på kartet, men lykkes ikke. Redaktøren vil helst gå tilbake til å jobbe med kryssordsidene.

GRAHAM GREENES roman ”The Quiet American” (1955) har dannet skole i kritikken av naiv amerikansk utenrikspolitikk. På samme måte har ”Scoop” lagt grunnlag for senere kritikk av pressens svake utenriksdekning. Når den tyske essayisten Hans Magnus Enzensberger i en Samtiden-artikkel i 2002 kritiserte norske aviser for å være uinteressert i verden, hørtes han ut som et ekko av Waugh. Journalistene nynner refrenget, trekker overbærende på smilebåndet og fortsetter som før. Da var det mer krutt i Günter Wallraffs avsløringer i 1977. I fire måneder jobbet han som redaktør for verdens mest kjente tabloidavis, tyske Bild-Zeitung. Resultatet ble boka ”Avsløringen: Mannen som var Hans Esser i ’Bild’”, hvor han avdekket tvilsom journalistisk praksis. Springer-konsernet, som utgir avisen, fikk flekket av mye lakk og har siden forsøkt å knekke Wallraff som en lus. I 2004 beskyldte de ham for å ha vært Stasi-agent, men retten renvasket journalisten to år seinere.

DE SISTE ÅRENE har det utkommet flere pressekritiske bøker skrevet av norske journalister. I 2005 utga Erik Tumyr boka ”Journalistjævler”, som utleverte et småbedervet pressemiljø. Tumyr hadde fartstid fra Dagens Næringsliv, VG og Se og Hør, men overraskende nok slapp sistnevnte publikasjon billigst unna. Boka var også ment som en kritikk av den økende kommersialiseringen i bransjen, men den kritikken såret ikke. Tumyr satt i glasshus. På den tiden jobbet han i Se og Hør, i dag skriver han for Kapital. Det var mer sting i Håvard Melnæs’ ”En helt vanlig dag på jobben” (2007), som konsentrerte seg om kritikkverdige arbeidsmetoder i Se og Hør. Den fikk Norges største sladderblad ned på knærne i et par uker, men ingenting tyder så langt på at ukebladet kommer til å bli flinkere til noe annet enn å avkreve strengere taushetsløfte fra sine journalister.

SIST UKE UTKOM ”Kaptein Memo”, som handler om nyhetsmagasinet Memos vekst og fall. Forfatterne Sigurd S. Rønningen og Reidar M. Solberg retter kritikk mot redaktør Kristine Moody og den øvrige ledelsen. Ett av spørsmålene er hvordan Dagbladet kunne utgi et medium som ”brøt så fundamentalt med papiravisens verdigrunnlag?”. Det er en interessant innvending, for verken Rønningen eller Solberg framstår som spesielt verdipolitisk engasjerte. Men slik er det gjerne i bøker som tar et oppgjør med eget fagfelt. Forfatterne gjennomgår personlighetsforandring. Melnæs fikk moral når han skrev bok. Rønningen og Solberg har i etterkant av utgivelsen blitt kritisert av sine tidligere Memo-kolleger for å framstille seg selv i et flatterende og heltmodig lys. Det er som om sjangeren ”journalistiske oppgjørsbøker” inviterer til moralsk opphøyethet snarere enn genuin selvransakelse.

AVIDEOLOGISERINGEN AV AVISENE i Norge på 1980-og 1990-tallet, kombinert med oppblomstringen av flere og ulike typer medier, har gjort at norske journalister i større grad kan tillate seg å være troløse og fagkritiske. De får seg alltids en ny jobb et annet sted. Bransjekritikk utad ble også stuereint, og godt stoff, etter at avisene selv skaffet seg egne mediekommentatorer. Samtidig skal du lete lenge etter et yrke hvor selvforakt er så utbredt. Folk flest har generelt ikke særlig tiltro til journalistikken som fag. Mange journalister mangler også trua. Derfor applauderes ofte kritikken, på røykerommet, enten den kommer fra kolleger eller andre. Journalister kan framstå som bedrevitende og moralske, men det er bare på overflaten. Og i bokform.
Stian Bromark er journalist og forfatter



Rammesak:Børsen ble katedral
Den beste og den verste journalistikken har felles stamfar.
Verdens mest prestisjetunge pressepris er oppkalt etter mannen som også grunnla den moderne tabloidjournalistikken. Ungarsk-amerikanske Joseph Pulitzer (1847-1911) blir, sammen med mediemogulen William Randolph Hearst (1863-1951), regnet for å skaperen av den populistiske og spekulative journalistikken. Hearst ble uflatterende portrettert i Orson Welles-klassikeren ”Citizen Kane” fra 1941, mens Pulitzer fikk USAs gjeveste journalistpris oppkalt etter seg.

Aviskrigen
Pulitzer startet med å kjøpe én enkelt avis i 1872, men innså raskt hvor effektivt oppkjøp og sammenslåing kunne være. Ti år senere var han en velstående mann, og kunne kjøpe opp konkursrammede New York World. Pulitzer satset på sin suksessoppskrift; kriminalstoff, skandaler, sensasjoner, kjendiser og human touch. Med Pulitzer som sjef forsvant underskuddet og opplaget økte fra 15 000 til 600 000. New York World var blitt landets største avis. I 1895 skaffet Hearst seg rivalen New York Journal. Krigen om leserne skapte denne eksplosive blandingen av populisme, makt og politikk som på engelsk går under navnet ”yellow journalism”.

Presseprisen
Det er ikke denne journalistikken Pulitzer vil bli husket for. I 1892 tilbød han Columbia University penger for å startet landets første journalistikkskole, men tilbudet ble avslått av skolens pripne rektor. Likevel donerte han to millioner dollar til universitetet i sitt testamente. I 1912 ble så Columbia University Graduate School of Journalism opprettet, i dag regnet for å være en av verden mest prestisjetunge journalistikkutdannelser. Pulitzer-prisen ble opprettet i 1917 med de samme pengene, og utdeles hvert år i april. Avisa Wall Street Journal fikk pris i år for en rekke artikler om opsjonstriksing i amerikansk næringsliv. Avisen ble tipset av den norske professoren Erik Lie, som jobber ved universitetet i Iowa.

Notis I: Klassisk mediekritikk
Amerikanske Upton Sinclair (1878-1968) var sin generasjons beste gravende journalist.
I 1919 utga han ”The Brass Check”, som er et generaloppgjør med overfladisk og maktsyk journalistikk. Han kritiserer blant annet kulturjournalister for å være mer opptatt av forfatteres personlighet enn av bøkenes innhold. Utdrag fra boka er å finne i antologien ”Killing the Messenger: 100 Years of Media Criticism”, som nylig utkom i revidert utgave, redigert av journalistikkprofessor Tom Goldstein.

Notis II:VG og Dagbladet
Knut Hamsun angrep mange, men ingen så hardt som VGs redaktør Thommessen.
Det skriver idéhistoriker Christopher Hals Gylseth i boka ”En forbannet svartsmusket redaktør. Olav Thommessen og hans tid” (2006). Han vier mye plass til Hamsuns nedsabling av norsk presse i ”Redaktør Lynge”, som ifølge Gylseth vakte ”voldsom oppsikt”. Hamsuns påstander ble tilbakevist av Bjørnstjerne Bjørnson. Hans hjertebarn var likevel Dagbladet, som han elsket og hatet, kommer det fram i Sindre Hovdenakks biografi ”Alt er politikk. Hagbard Berner og hans tid” (2007).

Klikk her for å lese mer

Frekt frihetsforsvar

Anmeldelse av Karen Jespersen og Ralf Pittelkows «Islamister og naivister. Et anklageskrift», i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Den siste mogulen

Det er lett å glemme at muslimer styrte to av verdens eldste demokratier, Hellas og India, fram til 1800-tallet.

Av Stian Bromark, Ny Tid
Islam stagnerte på 1300-tallet. Påstanden gjentas så ofte at den snart blir sann. Den kommer ikke bare fra historieløse innvandrerskeptikere, men også fra bin Laden-tilhengere som lengter tilbake til en idealisert gullalder. 1300-tallet settes som tidsskille på grunn av det magiske året 1492. Da fant Columbus snarveien til Amerika og banet vei for vestlig kolonialisme. Samtidig ekskluderte den spanske dronningen jøder og muslimer fra den iberiske halvøya og satte en sluttstrek for det 500 år gamle mauriske riket.

1492 var et år hvor makt begynte å forskyve seg fra øst til vest, men muslimer ble ikke dyttet utfor en fallende kurve. Snarere tvert imot. 40 år tidligere erobret osmanske tyrkere byen som før het Konstantinopel, i dag Istanbul. Det var starten på et rike som på 1600-tallet omfattet Anatolia, Sørøst-Europa, Kaukasus, Midtøsten og deler av Nord-Afrika. Fra 1500-tallet til 1831 var Hellas styrt fra Konstantinopel. Osmanerne lyktes nesten i å erobre Wien i 1683. Indonesia, verdens største muslimske land, fant sine religiøse preferanser på 1300-tallet. Det mongolske imperiet varte i et par hundre år fram til 1405, og dekket på det meste hele området mellom Øst-Asia og Sentral-Europa. Det inkluderer noen av dagens mest folkerike land, som Kina, India og Russland. Selv om riket bare varte et par hundre år, varte innflytelsen lenge. Det tydeligste eksemplet er mogulenes påvirkning på India, Pakistan, Bangladesh og Afghanistan.

Reiseskildreren og historikeren William Dalrymple har gjort det til en livsoppgave å portrettere denne perioden. I ”White Mughals” fra 2002 forteller han historien om briten James Achilles Kirkpatrick, som konverterte til islam slik at han kunne gifte seg med en indisk prinsesse. Hans siste bok utkom nylig under tittelen ”The Last Mughal. The Fall of a Dynasty, Dehli, 1857”. Dalrymple har de siste fire årene gjennomgått over 20 000 dokumentene på persisk og urdu som omtaler det indiske opprøret mot britene i 1857 og som varslet begynnelsen på slutten for kulturriket. Dokumentene befinner seg i nasjonalarkivet i Dehli, og har til nå fått ligge urørt. ”Disse har for første gang gjort det mulig å betrakte året 1857 og byen Dehli fra et indisk perspektiv, og ikke bare sett med britiske øyne, slik normen har vært til nå.” Året er 2007, og vi i Vesten kan for første gang lese en balansert gjengivelse av en verdenshistorisk begivenhet.

Har du lest om dette dynastifallet før, har du trolig fått vite at denne siste mogulen var et barbarisk menneske desperat etter britisk dannelse. Sannheter er at Bahadur Shah Zafar II var en lærd sufistisk tenker, en begavet kaligraf og en folkekjær dikter. Han var en av de mest ”talentfulle, tolerante og respekterte” i det mogulske dynastiet, ifølge Dalrymple. Selv i dag regnes han som en av tidenes ypperste urdupoeter. Vi kan kalle det primitivt, men nevn én moderne vestlig leder som er kjent for sine filosofiske og poetiske evner?
Brorparten av verdens befolkning har i lengre eller kortere tid gjennom historien blitt styrt av muslimer. Unntaket er, for å si det forenklet, USA og Vest-Europa. Det er neppe tilfeldig at det er her misforståelser, desinformasjon og kunnskapsløshet om islam ofte sprer seg mest effektivt.

Klikk her for å lese mer

Skog, jeg vil tilbake

Henry D. Thoreaus skildring av sine to år i skogen har blitt en bibel for moderne mennesker som ønsker å leve et enklere liv. Nå utkommer ”Walden” igjen på norsk. Den er fortsatt like uaktuell.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Noen drar aleine til sydpolen for å slippe unna mas og kjas. Andre går i kloster. En del tar med seg en bunke aviser på vannklosettet for å slippe unna familieskrål. Andre igjen blir gale, for å få enerom på asyl. Eller går lange omveier når bikkja skal luftes. Eller drømmer om å drukne i kurbadet. Men ingen provoserer så mye som eremittene, de som frivillig bosetter seg i ingenmannsland i lengre tid for å kontemplere og protestere mot samfunnets overfladiske materialisme.

EREMITTER ER NESTEN ALLTID en av to ting: søte eller sure. Den amerikanske friluftsmannen og filosofen Henry D. Thoreau (1817-1861) var etsende. Hans hovedverk ”Walden. Livet i skogene” utkom første gang på norsk i 1953, men forlaget har nå sendt den ut på nytt med modernisert språkdrakt og fyldig noteapparat. Det er antitidsriktig tenkt. Bevegelser som Simple living og Slow food har knapt masseoppslutning, men de er effektive spredere av vond samvittighet. Når vi leser om disse strømningene, får vi lyst til å leve annerledes, enklere, dypere. Men så begynner Dagsrevyen. Nyhetsinnslaget om høyere strømpriser sjokkerer.

PROBLEMATIKKEN ER SATT på spissen i Erlend Loes roman ”Doppler” (2004), som handler om en familiefar som rømmer til skogs og blir bestevenn med en elgkalv. Bjørn Gabrielsens ”Veien ut” (2006), hvor han bor ett år i en primitiv hytte i Nordmarka, har ”Walden” som sitt viktigste forelegg. De deler en misnøye med tingenes tilstand: ”Jeg har fått nok av å ikke vite hvor noe av maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir meg, av følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som bare er tull. Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig ikke tro all den tiden jeg har brukt på å koble meg på internett eller konfigurere printere. Jeg vil leve rent og nært”.

HENRY D. THOREAU TILBRAKTE to år i skogen for å vise at det er mulig å leve lykkelig uten materiell overflod og i pakt med sin egen samvittighet. Boka utkom i 1854. Det er grunn til å anta at overflod og samvittighet var noe annet da. Thoreau påstår at det går helt fint an å leve i ei selvbygd hytte som er tre meter bred, fem meter lang og 2, 5 meter høy. Kostholdet består hovedsakelig av maismel, ris, sirup og søtpoteter, som han dyrker selv eller bytter til seg. På fritiden vandrer han i skogen, filosoferer og fordyper seg i litteratur. Enklere blir det ikke. Utgiftene er minimale. Det lar seg praktisere i ”sivilisasjonen” også, mener han. Før skogsoppholdet livnærte han seg av ulike strøjobber. Inntektene han trengte til å leve hele året skaffet han seg i løpet av seks arbeidsuker.

ARBEIDERBEVEGELSEN HAR VÆRT for beskjedne i sine krav. Ikke seks ferieuker, seks arbeidsuker! Resten av tiden ledig gange, roten til det gode liv. Det er verdt å ofre en Play Station 3-spiller for det. Men hvis prisen er at man automatisk blir moralsk kjepphøy, asosial og begynner å svartmale fanden, som Thoreau gjør, får det heller være. Han var ”en pirkete og selvhøytidelig kødd”, skriver Bjørn Gabrielsen. Thoreau skyr moderne forbedringer, som tog, telegraf og tunneler: ”Vi har det så travelt med å få lagd en magnetisk telegraf mellom Maine og Texas. Men kanskje Maine og Texas ikke har noe viktig å meddele hverandre.[…] Vi ivrer etter å få gravd en tunnel under Atlanterhavet for å bringe den gamle verden noen ukers reise nærmere den nye, men kanskje vil den første nyheten som siver igjennom til det store, dirrende amerikanske øret, bli at prinsesse Adelaide har fått kikhoste”. Mannen hadde knapt fylt 30 år.

THOREAU ER LIKE USPISELIG som maten han får i seg. Det skyldes hans pompøse og bedrevitende stil. Han kunne trengt en pr-rådgiver, for i innhold er han et forbilde for flere enn de gamle sekstiåtterne. Han oppfordrer oss til å være ulydig mot autoriteter. Han latterliggjør folk som forsøker å pynte på sitt tomme sjelsliv med fjonge klær. Vi skal gripe øyeblikket. Være frie og uavhengige. Vi må sky ”tilværelsens oppkonstruerte bekymringer og overflødige trivialiteter”. Materiell velstand er ikke veien til lykke, men ulykke: ”Når jeg har møtt en immigrant, vaklende under børen av alt han eide, med en bylt som stakk ut fra nakken på ham som en veldig byll – har jeg synes synd på ham. Ikke fordi dette var alt han eide, men fordi han hadde alt dette å dra på. ” I USA er Henry D. Thoreau en sværing. Walden-området er i dag fredet på grunn av ham. Det finnes flere organisasjoner som arbeider for å fremme hans radikale livsstilsideer. Boka ”Walden” er selve nøkkelteksten for den trendy Simple living-bevegelsen.

EREMITTENS ROLLE I SAMFUNNET er litt som narren ved hoffet; moromannen og einstøingen holder opp et speil som avdekker våre ukloke utsagn og handlemåter, men sannheten kommer i en såpass forvridd form at det er uråd å vite om vi skal le eller gråte. Det er ikke godt å si om eremitten er reaksjonær eller radikal. Er pekefingeren et tegn på visdom eller sinnssykdom? Det er opplagt mye reaksjonær sinnssykdom ute og går, men man fristes til å heie på outsideren. Budskapet i annenhver film og tv-serie handler om å overvinne livet som alene eller ensom. De single bør finne seg en partner. Barna bør finne seg en ny far. De sørgende bør fortest mulig komme seg til et tivoli. Landstrykeren har det som plommen i egget, men blir ikke lykkelig før han finner en Lady. Det betraktes ikke som normalt å ville tilbringe mer tid sammen med seg selv.

DET ER LETT Å AVSKRIVE Henry D. Thoreaus ideer som reaksjonære. Kjedelig enkelt. Sannheten er jo at denne sure eddiken, kalt Thoreau, har rett. Vi som stadig trakter etter søtere syltetøy, er på en lang bærtur. ”Hvorfor skal vi leve med slikt hastverk og sløseri av liv? Vi er dømt til å bli glupske alt før vi blir sultne”, skriver han. Det vi kaller sivilisasjon, kaller han primitivt. Vi trøster oss med at selv ikke profeten var sterk nok. Etter to år flyttet han tilbake til ”sivilisasjonen”. Eksperimentet var ferdig. Han hadde flere liv å leve enn dette ene. Den samme innsikten rammet 1700-tallsfilosofen Jean-Jacques Rousseau, en annen innflytelsesrik tilbake-til-naturen-forkynner, som hevdet at han kom til å kjede seg i hjel hvis han måtte leve som eremitt over lengre tid. Å virkelig leve bærekraftig, samvittighetsfullt og åndelig, er umenneskelig. Et liv forbeholdt de få utvalgte. Folk uten plett og lyte. Mennesker som besitter alle opphøyde dyder, unntatt én. Måtehold.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Rammesak: Eremitten
Eremittilværelsen er en eldgammel, østlig tradisjon.
Amerikaneren Henry D. Thoreau var inspirert av kinesisk og indisk filosofi, og under sitt toårige skogsopphold leste han blant annet de hinduistiske Vedaskriftene. Han sammenlignet sin innsjø med den hellige elven Ganges og mente at det ”passer bra at jeg som var så glad i indisk filosofi, for det meste kom til å leve av ris”.

Huleinnsikt
Eremittradisjonen er forbundet med personlig askese, kontemplasjon og åpenbaring, og er fortsatt utbredt i hinduisme, buddhisme og sufisme. Begrepet er imidlertid gresk og ble brukt om kristne som levde avsondret i ørkenen ut fra religiøs, gammeltestamentlig overbevisning. Kristendommen hadde en sterk eremittradisjon, men den forsvant gradvis med renessansen og reformasjonen. Den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca (1304-1374) skrev om fordelene og ulempene ved å leve alene og avsondret i ”De vita solitaria”. Eremitten som intellektuelt, sekulært forbilde fikk gjennomslag med Friedrich Nietzsches (1844-1900) ”Slik talte Zarathustra” fra 1885, hvor den persiske profeten Zarathustra åpenbarer sine innsikter for menneskeheten etter lengre tids huletilværelse.

En mann, en øy
I populærkulturen dukker eremitten opp med jevne mellomrom. Robinson Crusoe oppsøkte ikke ensomheten frivillig, men i Daniel Defoes roman fra 1719 bruker Crusoe tiden godt til å tenke over meningen med livet. I Star Wars blir Obi-Wan Kenobi introdusert som en gammel eremitt, og hans rolle i filmene stadfester myten om at eremittilværelsen gir innsikt og livsvisdom. I ”Finding Forrester” fra 2000 spiller Sean Connery arketypen av en sur, men livsklok forfatter som ikke har vært utendørs på mange år. Henry D. Thoreau mente det var ”sunt å være alene mye av tiden. Å være sammen med folk, selv de beste, blir snart trettende og forstyrrende. Jeg liker å være alene. […] Et menneske som virkelig tenker eller arbeider, er bestandig alene i sin verden, hvor enn det befinner seg”.

Notis I:40 år i skogen
Noen får selv Henry D. Thoreau til å framstå som materialistisk og overfladisk.
I begynnelsen av mars fant en taiwansk bonde 72 år gamle Peng, som hadde levd alene i fjellene de siste 40 årene. Han overlevde på urter og kildevann og sov under et tak bygd av bambus. Hans eneste eiendel var en kniv. Bonden sørget for at eremitten fikk smake hurtignudler for første gang. Peng flyktet illsint til fjells i 1967 etter å ha tapt et søksmål, ifølge China Daily.

Notis II:Syv år i hjemmet
I Korea og Japan er det en økende trend at yngre mennesker stenger seg inne over lengre tid. I Korea regner man med at det er mellom 30 og 40 tusen mennesker som lever i en kokongaktig tilværelse, som det blir kalt. I Japan er tallet 1,3 millioner, ifølge The Korea Times. Årsaken er ofte arbeidsledighet, studiestress eller generell sosial fremmedgjøring. Nylig tok en 29 år gammel kvinne fra Seoul selvmord. Hun hadde ikke forlatt huset siden 2000, fordi hun ikke fikk jobb etter studietiden.

Klikk her for å lese mer

Å høre på Duran Duran i Teheran

Menn er dagens tapere i Iran. De har bare ikke skjønt det ennå.



Av Stian Bromark, Ny Tid
Norske feminister har sviktet kvinner i og fra muslimske land. Istedenfor å tie i den offentlige forsamling, av frykt for å framstå som politisk ukorrekte, burde de innta barrikadene sammen med Ayaan Hirsi Ali, skrev Siv Jensen nylig i en Dagbladet-kronikk.

Forfatteren og politikeren Ayaan Hirsi Ali har konkrete erfaringer som gjør hennes historier verdt å lytte til, men hun har nå en gang konvertert ganske så 180 grader fra radikal islamisme til radikal sekularisme. Ingenting klanderverdig i å tiltrekkes av ytterpunkter, men det er ikke der de fleste befinner seg. Heldigvis er ikke Hirsi Ali den eneste rollemodellen for undertrykte kvinner.

Ta Iran, et land der myndighetene forsøker å fortrenge det faktum at de en gang skapte verdens første menneskerettighetsdeklarasjon. I persisk kultur finnes det mange sterke kvinneskikkelser innen åndsliv, statsadministrasjon og samfunnsliv generelt. På begynnelsen av 600-tallet styrte Purandokht Det persiske riket. Hun ble etterfulgt av sin søster, Azarmidokht.

Den feministiske bevegelsen startet imidlertid for alvor for rundt 150 år siden. Fatemeh Baraghani (1814-1850) var en foregangsskikkelse. Hun regnes for å være den første kvinnen i Iran som offentlig protesterte mot religiøse kleskoder. Hun skilte seg fra sin ortodokse mann og ble til slutt drept av myndighetene fordi hennes liberale syn fant for mange tilhengere. Det finnes en uavbrutt kvinnebevegelse fra Baraghani til nobelprisvinner Shirin Ebadi, men moderne feministiske forbilder kommer i mange former og ikke alle disse formene skriker like mye.

På 1980-tallet supermodell-idealet blondt og blåøyd, men det fantes et lysende unntak, og hun var også den best betalte. I 1985 giftet hun seg med frontfiguren i Duran Duran. De har døtrene Amber Rose Tamara, Tallulah Pine og Saffron Sahara sammen. Simon Le Bon har forklart bakgrunnen for det siste navnet slik: Det er fordi safran er et så viktig krydder i Iran.

Yasmin Le Bon, født Parvaneh, vokste opp i Oxford, men faren var iransk. Hun betrakter seg som britisk, selv om hun foretrekker Midtøsten-mat og mener hennes familieideal er mer iransk enn britisk, men hun var likevel en viktig årsak til at ektemannens band var populære i Iran på 1980-tallet. Iranske kvinner vil bli som Yasmine. Eller bli som iranske Atousa Pour-Kashian, verdensmesteren i sjakk fra 2000. Eller som Shermine Shahrivar, Miss Europe i 2005.

Eller som iransk-amerikanske Christiane Amanpour i CNN, verdens fremste utenrikskorrespondent. Filmprodusent Minu Barati er gift med Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer, forfatter Siba Shakib har erobret bestselgerlister over alt med ”Der Gud gråter” og regissør Samira Makhmalbaf har sanket priser i Cannes, mens Laleh Seddigh er Irans beste racerbilkjører. Iranske kvinner mangler i dag fundamentale rettigheter, uten tvil. Og kanskje kan Siv Jensen hjelpe dem.

Men som Shirin Ebadi skriver i ”Iran våkner”: Ikke framstill oss som medgjørlige og kuede. 70 prosent av Irans studenter er kvinner og de utgjør halvparten av lønnsmottagerne. Farsi er verdens tredje mest utbredte bloggspråk og brorparten av bloggene er skrevet av kvinner. Kvinnene i Iran kommer, og de kommer, som Laleh Seddigh, i turbofart. Om 30 år er det mannen i Iran vi synes synd på. Stakkars.

Klikk her for å lese mer

Margreth Olin: «Ingen vet hvem jeg er»

Klikk her for å lese mer

Reise til livets ende

Verdens fremste reiseskribent blir karakterisert som en krysning av Indiana Jones, James Bond og Graham Greene. Nå skriver 92-åringen om en spasertur han tok på 1930-tallet.



Av Stian Bromark, Dagbladet
Hvis du oppsøker Patrick Leigh Fermors bøker for å få tips om gode restauranter og overnattingssteder, blir du skuffet. ”A Time of Gifts” og ”Between the Woods and the Water” er sjangeren på sitt ypperste, men reiseskildringene er ubrukelige guider til samtiden. Den første utkom i 1977, den andre i 1986. De beskriver hans vandring til fots fra Holland til Tyrkia på begynnelsen av 1930-tallet. ”Between the Woods and the Water” slutter i Bulgaria med ordene: ”Fortsettelse følger”. Nå skriver han på bind tre, som ender i den byen Fermor fortsatt insisterer på å kalle Konstantinopel (Istanbul).

Forventningene er høye til det som kanskje blir ”Paddys” siste bok. Krigshelten, eventyreren og forfatteren Patrick Leigh Fermor (1915-) har hatt en overjordisk posisjon i britisk kulturliv gjennom mer enn 50 år, og innsatsen ble adlet med et Sir i 2004. ”Hans liv får våre til å framstå som latterlig provinsielle”, skrev Anthony Lane i New Yorker i fjor. I februar i år mottok han en heftig pris i Athen for sin innsats for å spre kunnskap om gresk kultur, og utdelingen tvang ham midlertidig ut av skrivestua. Han kvitterte i sin tale med å offentliggjøre at han arbeidet hardere enn hardest for å komme i mål med siste bind, som han har jobbet med siden slutten av 1980-tallet. Håndskriften er ikke like lesevennlig som i gamle dager, så i en alder av 92 år har han bestemt seg for at han skal begynne å skrive på maskin. Ikke på datamaskin, men en skrivemaskin! En Olivetti, 1951.

Patrick Leigh Fermor er kjent for sin imponerende lingvistiske, antropologiske og idéhistoriske kunnskaper, men er å betrakte som selvlært. Han ble sendt på en spesialskole for ulydige unger, men ble i en alder av 17 år tuppet ut av utdanningsvesenet på grunn av disiplinære tilpasningsvansker. ”Han er sofistikert og ansvarsløs. Det er en farlig blanding”, skrev rektor i en rapport. Reisingen har imidlertid kompensert for manglende papirdannelse. Fermor la på vei gjennom Europa i desember 1933, med ”Oxford Book of English Verse” og Horats’ ”Oder” i ryggsekken, og underholdt seg underveis med å synge tyske folkesanger. Baklengs. I begynnelsen sov han på låver og i gjeterhytter, men endte etter hvert opp med å overnatte på aristokratiske gods. Sofistikert. Og uansvarlig: Hitler hadde nylig kommet til makten da Fermor vandret gjennom Tyskland, men han ”ga faen”. Politikk var ikke like interessant som mennesker, historie, skikker.
Han kom fram til Istanbul i januar 1935, men vendte nesa alle andre steder enn hjem.

Etter å ha utforsket Hellas på kryss og tvers, bosatte han seg i Moldovia med den rumenske malerinnen Balasha Cantacuzène. Der oppholdt han seg da andre verdenskrig brøt ut. På grunn av språkkunnskapen ga britisk etterretningstjeneste ham i oppgave å bygge opp en effektiv motstandsbevegelse på Kreta. I to år bodde han i fjellene, forkledd som gjeter. Han skapte seg et ry for evigheten da han kidnappet tyskernes øverste sjef på øya, generalmajoren Karl Heinrich Kreipe, og fraktet ham i skjul til Egypt. Hendelsen dannet utgangspunkt for filmen ”III Met by Moonlight” (1957), hvor Dirk Bogarde spiller Leigh Fermor. Krigshelten har også en framtredende rolle i Anthony Beevors ”Crete: The Battle and the Resistance” fra 1991. Det er for øvrig Beevors tidligere medforfatter og nåværende kone, historikeren Artemis Cooper, som skriver på den første omfattende biografien om Patrick Leigh Fermor.

I 1950 debuterte Fermor med reiseskildringen ”The Traveller’s Tree” fra Karibia. Siden kom flere bøker fra Hellas, hans andre hjemland. Men det var først med ”A Time of Gifts” i 1977 at han oppnådde en utbestridt status som Storbritannias fremste reiseskildrer. Han har ingen rivaler, har Jan Morris sagt, selv forfatter av 40 reisebøker. Alle yngre forfattere forsøker å kopiere hans skrivestil, skal vi tro en annen kjent kollega, William Dalrymple. Leigh Fermor var også mentor for den myteomspunne globetrotteren Bruce Chatwin, som fikk sin aske spredt i nærheten av Fermors greske hus. Begge hadde reisemottoet Solvitur ambulando (”det ordner seg til når man går”). Selv om Fermor er en rastløs vandrer av legning, er han beryktet for sin grundighet når arbeidet skal utføres på skrivebordet. Hans forlegger, John Murrey, har sammenlignet ham med en musiker. “Hver gang han forandrer et ord, går han tilbake og forandrer de andre ordene rundt, for å forsikre seg om at harmonien stemmer”.

Ikke rart det går lang tid mellom hver utgivelse. Greit for oss, for den mest levedyktige litteraturen i sjangeren tar ofte utgangspunkt i reiser som er trygt forankret i fortiden. Den nylig avdøde forfatteren Ryszard Kapuscinski tok seg god tid når han skrev sine bøker, og de siste utgivelsene handler om reiser som primært fant sted på 1950-og 60-tallet. Det tok ti år fra Nicolas Bouvier avsluttet sin reise fra Sveits til Afghanistan til den ble skildret i ”Bruken av verden” (1963). Wilfred Thesigers klassiker ”Arabian Sands” utkom i 1959, men omhandler reiser med ørkenbeduiner mellom 1945 og 1950. Ulempen med avstand er at detaljer blir glemt, fordelen er at denne seleksjonen framhever de avgjørende opplevelsene. Kapuscinski noterte aldri når han pratet med folk. Det som ikke ble husket, var heller ikke verdt å skrive om. Når aktualitetskravet ikke er relevant, må reiseforfatteren kompensere med litterære kvaliteter; poetisk språk, troverdige karakterer og eksistensielle temaer.

Hos Patrick Leigh Fermor bidrar tidsavstanden til at vi ferdes sammen med to ulike reiseledere. Den 19 år gamle gutten møter Europa nysgjerrig og naiv, i forkant av krigen som forandret alt, mens den eldre kronikøren bidrar med et bibliotek av historisk, geografisk, lingvistisk og antropologisk kunnskap. 62-åringen bærer på innsikter tenåringen er skånet for. Forfatteren er som et kubistisk portrettmaleri, hvor du ser ansiktet fra siden og forfra på samme tid. Samtidig er Fermor en utflytende og ustrukturert reisende. Antikken og nåtiden eksisterer i et tidløst her og nå, og han løper etter den første og mest fristende digresjonen han får øye på. Når han møter mennesker i Bratislava som foreslår at han burde ta seg en tur til Praha, så gjør han det. Det blir en omvei på mange mil, til fots, og et ekstra kapittel i boka.
I dag har Fermor i over 70 år samlet på relevant kunnskap om sin vandring gjennom Europa på 1930-tallet. Det var en lang utflukt, og den blir lengre for hvert år som går.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Rammesak: Fermor the greek
Briten Patrick Leigh Fermor er også helt gresk.
Før krigen utforsket Patrick Leigh Fermor Hellas til fots og på ryggen av et esel. Krigen tilbrakte han i landet, og i 1968 bygde han seg et hus i nærheten av fiskelandsbyen Kardamili sør på halvøya Peloponnes, vest for hovedstaden Athen. Der har han bodd mesteparten av året siden. Han har blitt utnevnt til æresborger av flere greske byer, og senest i februar 2007 mottok han den greske statens høyeste utmerkelse, som vanligvis går til landets egne innbyggere.

Omfavner Paddy
Fermors kjærlighetsforhold til Hellas er beskrevet i Lawrence Durrells ”Bitter Lemons of Cyprus”. I den forteller han om da Fermor besøkte ham i landsbyen Bellapaix. Etter middag starter Fermor å synge folkeviser fra Kreta, Athen og Makedonia. Da Durrel går ut for å fylle opp ouzo-karaffelen på tavernaen over gata, ser han at den mørklagte gata er fylt med andektige ansikter. Durrel får øye en bekjent og spør hva det er som foregår. ”Vi har aldri hørt en utlending synge greske sanger så vakkert!” Deres oppriktige beundring er rørende, skriver Durrel: ”Det er som om de ønsker å omfavne Paddy uansett hvor han befinner seg”.

Omfavner Hellas
Fermor har portrettert Hellas i to bøker. Den første, ”Mani”, utkom i 1958. Planen var å skrive et omfattende verk om hele landet, men Fermor ble paralysert av sine omfangsrike notatbøker fra reisene, så han bestemte seg for å konsentrere fortellingene om utstikkeren Mani sør på Peloponnes. I oppfølgeren ”Roumeli” (1966) beskriver han Nord-Hellas på samme vis. Begge drives framover av minneverdige scener. I ”Mani” forteller han om hvordan hans selskap bestemmer seg for å flytte restaurantbordet ut i havet for å kjøle seg ned. Kelneren som kommer med maten, stusser et øyeblikk, men serverer gjestene som om alt er normalt. ”Roumeli” starter med å beskrive et bryllup i en avsondret gjeterlandsby. Der treffer Fermor eldre mannfolk som angivelig går inn i et hus med fire hele vegger og et tett tak for aller første gang.


Notis I:Fra ensomhet til idyllisering
Litteraturviter Arne Melberg har skrevet en solid gjennomgang av reisesjangerens muligheter.
I ”Å reise og skrive” (2005) tar han for seg moderne klassiske reisende som Bruce Chatwin, Nicolas Bouvier og Patrick Leigh Fermor. Melberg spør om ikke den lange avstanden mellom reisen og skrivingen i ”A Time of Gifts” og ”Between the Woods and the Water” kan ha ført til at Fermor har nedtont ensomheten og det fysiske slitet, slik at gjengivelsen i for stor grad preges av minner om ”den forbløffende gjestfriheten”.

Notis II:Fra Fermor til Battutah
Patrick Leigh Fermors ”Gavenes tid” utkom i Aschehougs Spor-serie i 2004.
Denne serien er for tiden den mest solide guiden på norsk til reiselitteraturens klassikere. Den har blant annet utgitt ”I Kalis tid” (2004) av William Dalrymple, ”Bruken av verden” (2001) av Nicolas Bouvier og ”Mannen fra Tanger”(2002) av Tim Mackintosh-Smith. Sistnevnte reiser i fotsporene til Ibn Battutah. Når den britiske reiseguruen Jan Morris skal sammenligne Leigh Fermor med andre kolleger, nevnes kun ett navn: Ibn Battutah, 1300-tallets fremste globetrotter.

Klikk her for å lese mer

Erik Bakken Olafsen: "Turisten"

Klikk her for å lese mer

Christopher F-B Grøndahl: "104"

Klikk her for å lese mer

Oss fundamentalister imellom

Vi er alle potensielle fundamentalister, viser den pakistanske forfatteren Mohsin Hamid i sin nye roman ”The Reluctant Fundamentalist”.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Noen mener USA fortjente 11. september på grunn av sin utenrikspolitikk. Hvis det er tilfelle, sleng Clinton eller Bush til løvene, ikke plukk ut 3 000 vilkårlige mennesker i en bygning og sett fyr på dem! Vi hører noen påstår at amerikansk markedsfundamentalisme er like ille som voldelig religiøs fundamentalisme, men vi lytter med det døve øret. Vi fordømmer terrorister, vi forstår dem ikke. Så enkelt er det, i virkeligheten. Men det er, viser det seg, ikke like lett å avfeie de samme påstandene når de fremsettes i en roman.

Dette handler altså om et fiksjonsverk. Ikke virkeligheten. Mohsin Hamid (1971-) er en anerkjent pakistansk forfatter, som regelmessig publiserer artikler i aviser som New York Times, The Independent og The New Statesman. Han ble født i Lahore, utdannet seg i USA og bor for tiden i Storbritannia. Den korte og intense romanen ”The Reluctant Fundamentalist” tok sju år å skrive. Den ble lansert i begynnelsen av mars, men har allerede rukket å bli kritikerrost og videresolgt til 16 land. Historien handler om den unge pakistaneren Changez som, etter at han utdannet seg ved Princeton, har inntatt toppen av det amerikanske samfunnet. Han tjener fett på Wall Street, har forelsket seg i en blendende, amerikansk kvinne og betraktes som en velintegrert amerikansk statsborger. Men så faller Tvillingtårnene og Changez blir kastet inn i en identitetskrise: Hvilken side tilhører han, den amerikanske eller den pakistanske?

Det høres kjent ut, men handlingen er altså oppdiktet, slik den gjerne er i en roman. Selv om Changez’ biografi minner mistenkelig om Hamids egen. I virkeligheten fant det også sted et angrep på World Trade Center 11. september 2001, men på det tidspunktet var det ikke gitt at en pakistansk amerikaner måtte velge side. Afghanistan, som av USAs president ble utpekt som skjulested for terroristen Osama bin Laden, er Pakistans naboland, men president Pervez Musharraf var raskt ute med å fordømme angrepet. Pakistan innførte nye antiterrorlover og frøs bankkontiene til organisasjoner og individer de mistenkte hadde forbindelser til al-Qaida. Likevel er det en kjerne av sannhet i romanen, for det var det mange av landets innbyggere som tenkte som Changez: Amerikanerne er noen egoistiske bøller som fortjente det. Pews internasjonale undersøkelse fra 2002 viste at kun 23 prosent av pakistanerne mente USAs utenrikspolitikk tok hensyn til deres eget lands interesser. (Det var, skal sies, én prosent mer enn spanjolene og ni prosent mer enn franskmennene).

Historien fortsetter, selv om det er først nå den begynner. Åpningen av fortellingen er lagt til Lahore, Pakistan. Changez er på et kort besøk. På gata blir han stanset av en amerikaner som lurer på hvor byens beste tehus er å oppdrive. Changez viser ham veien, de setter seg ned og slår av en prat. Changez er lettet over å finne en fremmed som forstår dilemmaene, så han betror ham alle sine innerste frustrasjoner og kvaler. Tiraden, som varer til langt på kveld, er romanen. Han forteller om sin oppvekst, utdannelse, karriere, og deretter om den personlige krisen etter 11. september. Han snakker om ubehaget ved å føle seg som en mistenkt, en terrorist, i hvert fall en fundamentalist, i kraft av sin bakgrunn og hudfarge. Han avslører hvor sterkt han har begynt å mislike den vestlige materialismen. Underveis vokser mistilliten mellom de to, Changez og lytteren, og vi får en mistanke om at møtet ikke var tilfeldig likevel. Stikkord: Daniel Pearl.

Det er vanskelig å ikke føle empati med hovedpersonen, selv om han er i ferd med å tvile seg fram til en posisjon som fundamentalist. Trolig er det også hensikten. Hamid blir regnet for å være en såkalt postkolonial forfatter, og romanen kan tolkes inn i den litterære tradisjonen som utforsker forholdet mellom koloniene og deres herrer. For den postkoloniale forfatteren handler det om retten til å definere og utforme sin egen historie og identitet. Mannen bak ”Orientalismen” (1978), Edward W. Said, var en sentral tolker av den postkoloniale litteraturen. I 2004 utkom motsatsen til hans klassiker, ”Occidentalism”, skrevet av Ian Buruma og Avishai Margalit. Boka utforsker De andres fordommer og stereotyper om oss. Den viser at det ikke er tilfeldig hvor Hamids hovedperson har sine stereotyper fra.

Ideen om at den amerikanske kulturen er materialistisk, korrupt, kosmopolitisk, rastløs, overfladisk, raseblandet og motebesatt er imidlertid ikke spesifikt knyttet til muslimske land. Tvert imot. På 1930-tallet var den intellektuelle eliten i Japan overbevist om at amerikanerne var laget av pappfigurer, helium og sukkerspinn. Det var Vestens materialisme versus Østens ånd på nytt. På nytt? Ja, ifølge Buruma og Margalit: ”En av våre hovedpåstander er at oksidentialismen, som kapitalismen, marxismen og andre moderne ismer, ble skapt i Europa, før den ble spredt til andre verdensdeler”. Sagt på en annen måte: Antiamerikanisme er en europeisk oppfinnelse. Hatet til Vesten stammer fra Vesten.

Det er ikke til å komme bort fra: Det bor en potensiell fundamentalist i oss alle. Slik vil det fortsette å være, så lenge vår kollektive identitet stadig rekonstrueres og forsterkes i kontrast til andres; europeere, amerikanere, muslimer, jøder, etc. I et fiktivt univers kan det sies rett ut det vi alle har tenkt: Amerikanere er høye på pæra. Noen må påta seg oppgaven, gå fra å være fundamentalist til å bli terrorist. Så lenge det finnes en koalisjon av villige selvmordere der ute, kan vi andre innta tilskuerbenken og applaudere i det stille. Vi gir ham nedsettende karakteristikker, men han er egentlig helten. Vår mann i al-Qaida. Men, samtidig, etter å ha lest ferdig ”The Reluctant Fundamentalist”, forstår vi at vi hører hjemme på psykologens divan. Vi går rundt med forskrudde tanker. Som Mohsin Hamid har formulert seg i et intervju: ”Romanforfatterens oppgave er å skape empati. Empati reduserer frykt og humaniserer ’den andre’. Hvis du kan forestille deg hvordan denne personen tenker, så blir vedkommende ikke så fremmed likevel”.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Rammesak:Fundamentet
Fundamentalisme har ingenting med islam å gjøre.
I dag finner du fundamentalister over alt. For cirka 100 år siden var det bare hvite, kristne nordamerikanere som var sånn. Fundamentalisme har altså ingenting med andre religioner å gjøre. Søk på engelske Wikipedia, og svaret vil åpenbare seg: Selve definisjonen på fundamentalisme, og historien om fundamentalisme, knyttet seg til en protestantisk protestbevegelse i USA på begynnelsen av 1900-tallet, og deres fiende var først og fremst liberal, kristen teologi.

Korrupt verden
De amerikanske fundamentalistene var stolte av sitt nye kallenavn, for de trodde oppriktig og sterkt at darwinisme, kvinnefrigjøring og dans på lokalet var djevelens verk. Å være en fundamentalist avhenger av at du har en grunntekst du kan basere din rigide overbevisning på, samtidig som det forutsetter at du er omgitt av et moderne samfunn du betrakter som korrumperende. Sånn sett er det ikke helt unaturlig at begrepet på folkemunne har mistet sitt utgangspunkt og blitt overført på reaksjonære grupper innfor andre religioner, som jødedommen, hinduisme og buddhisme (skjønt de mener lite om jomfrufødsel og Jesu oppstandelse).

Hedersbetegnelse?
Problemet er bare at få - foruten de opprinnelige fundamentalistene, som fikk arvtakere på 1970-tallet i folk som Jerry Falwell og Pat Robertson - liker å bli kalt det, fordi det innebærer å bli sammenlignet med konkurrerende, mindreverdige livssyn. Verdens største pressebyrå, amerikanske AP, har en policy på at de bare bruker begrepet om grupper som selv betrakter seg som det. For dem finnes det altså ingenting som heter ”islamsk fundamentalisme” eller ”markedsfundamentalisme”. Men de kan gjerne kalle Aftenpostens Knut Olav Åmås det. I en kommentar oktober 2006 erklærte Åmås at han var fundamentalistisk i sitt syn på ytringsfriheten. Det kan altså se ut til at ”fundamentalist” er i ferd med å bli en hedersbetegnelse igjen.
Ps: På norske Wikipedia er artikkelen om ”fundamentalisme” kort og upresis, og den avsluttes med: Se også ”islamisme”.



Notis I:Pakistansk blanding
Pakistan har, i likhet med India, en vital moderne fortellertradisjon. De historiske romanene står sterkt, spesielt om selvstendighetskampen rundt 1947 og krigene mot India, men i nyere tid har alt flere forfattere tematisert forholdet mellom hjemlandet og diasporaene. Sabiha Shah beskriver livet til pakistanske ingeniører i Golfstatene i novellesamlingen ”The Glass Tent” (1990), Iftikhar Nasim skriver om i Chicago i ”There Was a Girl” (1995) og Muniruddin Ahmed beskriver vellykket integrering i Tyskland i ”The Forbidden Tree” (1990)

Notis II: Fundamentalisme på norsk
Flere norske forfattere har de siste årene berørt temaer som fundamentalisme og religiøs identitet. I 1998 utga Tore Renberg romanen ”Renselse”, som handler om den svært religiøse Jacob Malde, som på vei hjem til Vestlandet dreper mennesker for å oppnå kontakt med Gud. Steffen Sørum utforsket en innvandrers oppløsende tro i ”Fundamentalt nå” fra 2002, ”Liberty St.”(2003) av Sindre Mekjan handler om 11. september, mens Erik Bakken Olafsen tok et oppgjør med religiøs fundamentalisme i ”Koranoid” (2005).

Klikk her for å lese mer