Historisk journalistikk
Vår tids fremste nålevende journalist, RYSZARD KAPUSCINSKI, har skrevet bok om antikkens store krigsreporter, Herodot.

Stian Bromark
Dagbladet 07.11.2005
Seksjon: Ideer Del: 1 Side: 22


Det synes å være en umettelig appetitt for store historiske figurer for tida; fra Aleksander den store via Shakespeare og Napoleon til Hitler/Stalin/Lenin/Mao - de har alle blitt behørig biografert på lerret eller mellom stive permer de siste åra. En av de siste bøkene som har blitt sendt ut fra lager, synes også å være garantert en bred interesse, boka «Reiser med Herodot». Ikke bare på grunn av den biograferte, men vel så mye på grunn av biografen; en av samtidas mest begavede journalister, polske Ryszard Kapuscinski. Han har møtt sitt journalistiske forbilde, den antikke persergrekeren Herodot (480 - 425 f.Kr.)
Boka foreligger allerede på polsk, og i disse dager slippes den på tysk. På nyåret kan du få den på engelsk, deretter følger tretten andre språk slag i slag. Kapuscinski har skrevet et tjuetall bøker, og var blant de heteste navnene til å motta årets Nobelprisen i litteratur. Herodot selv ville garantert fått prisen for 2400 år siden, hvis bare Sverige hadde vært oppfunnet på den tida.

RYSZARD KAPUSCINSKI (født 1932) har stjernestatus i journalistikken. Han er en slags levende legende som har gjort det til et levebrød å utforske de hvite flekkene i nyhetsbildet, reise dit ingen kolleger har kondis til å dra, snakke med mennesker som sier ett ord i minuttet, og - ikke minst - bruke tid på å skrive ut stoffet slik at hver setning er som hentet ut fra en velbegrunnet roman. Han påstår selv at han aldri har intervjuet noen, bare snakket med folk. Og han noterer aldri. Det som er verdt å gjengi, er også verdt å huske. Siden 1950-tallet har han stort sett dekket hele verden, bortsett fra de områdene vi innbiller oss er verdens navle, Vest-Europa og USA. Hans siste bok på norsk, «Ibenholt», var en oppsummering av hans 40 år i Afrika. Fram til 1991 bevitnet han over 27 revolusjoner og et knippe kriger. Han har vært nær sultedøden flere ganger, sittet i fengsel anklaget for å være spion og én gang var noen så ugreie å helle bensin over hele mannen. En utsending fra oven forhindret den illsinte mobben fra å tenne på.

MEN FØR HAN KOM SÅ LANGT, måtte han altså forlate passkontrollen for å begi seg ut på sin første utenlandstur. Dette var midt på 1950-tallet. Han fikk med seg en gave, en slags lykkegjenstand til å bla i, en allerede ferdigskrevet dagbok, en påminnelse om at livet er kort og litteraturen evig; Herodots Historie. Ifølge journalisten selv - som er sjeldent behjelpelig med å skape myter omkring seg - dro han aldri noen steder uten den antikke klassikeren i kofferten. Og det er denne symbiosen som danner utgangspunkt for hans siste bok, hvor Kapuscinski bruker Herodots reiseskildringer fra samme område som klangbunn for egne refleksjoner 2400 år seinere. Herodots anliggende var primært å skildre krigene mellom Hellas og Persia, men for å gjøre en grundig jobb måtte han bruke mye plass på Asia, Afrika og Sør-Europa generelt. Det står ikke så mye om vår del av verden der, dessverre. Men Herodot nevner et enøyd folkeslag som bor i Nord-Europa...

HERODOT BLIR GJERNE KALT historikernes far, men Kapuscinski har bestemt seg for at han også duger som forelegg for dagens mest attraktive yrke, journalistikken. Og det er kanskje et betimelig skifte, hvis man ønsker å få folk til å lese Herodot (som var lystig pensum på Alexander Kiellands tid). Bare spør en hvilken som helst 18-åring om hva de ønsker å bli - journalist eller historiker? Og det er vel så riktig å titulere Herodot journalist fordi han var vitne til det han skriver om, nemlig Perserkrigene, som foregikk mellom 500 og 448 før vår tidsregning. Herodot skildret det han så, refererte andres synspunkt og syntetiserte sprikende informasjon. Nysgjerrigheten var hans ledetråd. Spørsmålene kom før svarene. Samtiden var hans publikum, selv om det på den tida tok noen dager før informasjonen ble absorbert. Det forhindrer ikke at Herodots aktuelle historier strekker seg tilbake til mytenes tid. Den britiske journalisten og historikeren Timothy Garton Ash har kalt sine reisereportasjer for samtidshistorie. Det er en eksplosiv kombinasjon for den som søker innsikt. Historikeren forakter vanligvis samtida, mens allroundjournalister gjerne går rundt og nynner det er min dag i dag. Når Kapuscinski og Herodot krysser grenser, reiser begge bakover, sidelengs og framover i tid.

DAGENS NYUTDANNEDE journalister har åpenbart mye å lære av Ryszard Kapuscinski. Herodot var hans læremester. Finnes det dermed fellestrekk? Er en god reportasje en god reportasje, enten den er skrevet i 2005 eller for nær 2500 år siden? Både Herodot og Kapuscinski har forakt til overs for nyheter, ideen om at det viktigste skal komme først og at det er avgjørende at det er kort vei mellom begynnelse og slutt. Annen bok i Herodots «Historie» er ikke noe annet enn en digresjon på 80 norske boksider. I «Imperium», som handler om oppløsningen av Sovjetunionen, gir Kapuscinski leseren sideinnblikk i armensk bokkunst og kunsten å lage god konjakk. Å være sterkt subjektiv og til stede i teksten, er en selvfølge for både Herodot og Kapuscinski. Begge synes å være mer opptatt av spørsmålet hvorfor enn hva, og begge veksler mellom å beskrive hvalen fra et fugleperspektiv og fra innsida av magen. Og begge er eksperimentelle i formen, skjønt Kapusckinski langt overgår sin forløper her. I Fotballkrigen, som handler om en fotballkamp som utviklet seg til en krig, får vi for eksempel servert denne setningen: «Det jeg skriver er ikke ei bok, men bare en plan (og en plan er mindre innholdsrik enn for eksempel en utlegning eller en skisse) til en ikke-eksisterende bok...»

MEN DEN VIKTIGSTE fellesnevneren er at både journalisten Herodot og Kapuscinski skriver tekster som overlever sine emner, noe som ikke er hverdagskost innen journalistikken. Vi leser fortsatt Herodot selv om perserkrigen er slutt, og vi leser Kapuscinski med stort utbytte selv om begivenhetene han skildrer er opptil femti år gamle. Begge er dermed forvaltere av vår felles hukommelse. Herodot forteller i sin innledning at han skriver for at «menneskenes bedrifter ikke skal synke ned i glemselen». Det samme kunne Kapuscinski sagt. Men det handler også om stil. Skrivestil. Tålmodig arbeid med å stokke ordene i uvant rekkefølge. Kapuscinski hevder at hans bøker skal leses som om de er dikt. Mon tro om ikke mye av det samtidas mest prisbelønte journalist har skrevet dermed ville stått til stryk på Journalisthøgskolen.

Stian Bromark er forfatter og forlagsredaktør

Klikk her for å lese mer

Anmeldelse av Norge - et lite stykke verdenshistorie i Dagbladet

Hvorfor alle de gale tankene?

BOKFAKTA
«Norge - et lite stykke verdenshistorie»

Forfatter:
Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Forlag: Cappelen



Engasjerende, provoserende, irriterende (faktorenes orden er her dessverre ikke likegyldig!)
LES OGSÅ:
Av Espen Søbye

Mandag 03.10.2005, 05:40
BOK: De kommer ikke, de er her hele tida, i vår mest autoritative og vidt utbredte skrifter, hevder forfatterne. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud, henholdsvis forlagsredaktør i Cappelen og redaktør av ukeavisa Ny Tid. De leverer sin tredje bok på like mange år. Sammen med Blanke løgner, skitne sannheter fra 2002 og Frykten for Amerika fra 2003 utgjør årets bok ifølge etterordet ikke bare en trilogi, men en urenhetens trilogi. Det er et imponerende arbeid de to forfatterne har gjort, og det er vel en slags diskursanalyse av autoritative skrifter om kongeriket Norge.
UavhengighetAlle bøkene har på hver sine måter argumentert for at flernasjonalitet, fremmedstyre (union), multikulturalisme har vært hovedregelen - ikke den «ett folk - en nasjon - en stat»-ideologien som så lenge har vært det offisielle og kanoniserte bildet. Blant annet hevder forfatterne at Norge bare har vært uavhengig fra 1217 til 1319, fra 1905 til 1940 og fra 1945 til 2005, det vil si i 197 år. Dermed kan de konkludere med at «Norge som et selvstendig og uavhengig rike er noe nytt, uvant og unorsk.»

Til den tankegangen som ligger bak, ikke til de i og for seg diskutable påstandene i argumentasjonen, kan det bemerkes at den i grunnen er like konvensjonell som det standpunktet den med atskillig rett kritiserer. Forestillingen om den etnisk homogene staten forsøkte å vinne hegemoni nettopp ved å vise til en lang historie. På samme måte søker nå Bromark og Herbjørnsrud å gi det flerkulturelle legitimitet ved å gi det en like lang forhistorie. Begge standpunktene er historiserende og relative.

Feilen er at det ikke tas tilstrekkelig høyde for at både det nasjonale, etniske og flernasjonale har gjennomgått så mange endringer i det lange tidsrommet, det er snakk om 1500 år, at det termene viser til har gjennomgått så mange endringer at det knapt er samme sak man snakker om. Slikt blir å nivellere historiske forskjeller. Men det ligger også noe defensivt i det, hvorfor ikke begrunne at det én-nasjonale eventuelt det flernasjonale er best på prinsipielt grunnlag og ikke fordi tradisjonen eller eventuelt fortida skulle peke i den retningen.
Fortida peker ikke! Parlamentarisk demokrati, stemmerett, generelle menneskeretter har ikke vokst ut av forhistorien, innføringen av dem har representert brudd på tradisjonen. På dette punktet tenker forfatterne i strid med sine intensjoner, rent og ikke urent.

Det er også vanskelig å forstå hva forfatterne mener når de hevder at Norges første by, Kaupang, var «dansk». Blir det ikke like feil å snakke om at noe var dansk den gangen som at det var norsk. Selv om det var folk fra det geografiske området som i dag kalles Danmark som hadde kontroll over Viken, var vel disse like urene som nordmenn var det. Det virker bare som en gjentakelse av den feilen forfatterne vil bort fra?
I grunnen er det også en annen feil med denne tankegangen om at Norge skulle være en så ung nasjon som bare hadde vært selvstendig i noen ganske få år i forhold til nabolandene Sverige og Danmark. Det fins et resonnement som ser dette helt motsatt: Anta at Norge ble et selvstendig og uavhengig land da landet etablerte sin nasjonalstat. Med en nasjonalstat menes her en parlamentarisk styrt stat, som forutsetter partier og klasser, forsamlingsfrihet og et uavhengig rettssystem.

Norge var på grunn av unionen med Sverige først ute med å etablere en parlamentarisk statsskikk. Derfor er det mulig med atskillig rett å hevde at Norge er blant de eldste demokratiske nasjoner i Norden.
NostalgiForfatterne går løs på fire nye norgeshistoriens behandling av Gerhardsen-epoken (skrevet av henholdsvis Karsten Alnæs, Rune Slagstad, Edgeir Benum og Berge Furre). 1950- og 1960- åra beskrives med «sødmefylt nostalgi» mens tida etter 1970 med «innvandring, avregulering, privatisering og globalisering blir sett gjennom svært pessimistiske brilleglass». Her kan forfatterne være på sporet av noe viktig. Det vil være svært klanderverdig hvis moderne historieskriving ser bort fra overvåking, diskriminering og teknokratidyrkingen som skjedde i Gerhardsen-epoken, men Bromark og Herbjørnsrud burde nevne noe positivt som skjedde i denne perioden også. Og de burde nevne noe negativt som skjer i dag. Det ville ha gjort kritikken, som virker berettiget, skarpere.
Gang på gang blir forfatternes standpunkter dessverre bare enkle negasjoner av det de vil til livs. Disse tre bøkene har likevel vært lyspunkter de tre siste åra fordi de forsøker å ta opp til drøfting viktige politiske problemer i samtida. Hadde bare viljen til å argumentere vært like stor som ønsket om å provosere.

Klikk her for å lese mer