Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

13. des. 2003

Hvor er det blitt av alle evensmoene?
Sigurd Evensmo gikk inn i sin tid, men kommer han ut igjen i vår?
Av Stian Bromark, Ny Tid, desember 2003

Å være en helstøpt intellektuell er en dans gjennom rosebusker. På den ene siden forventes det at man går aktivt inn i sin samtid, på den andre siden forventes det at samtidskritikken skal holde tidsslitasjen unna. Det kreves belesthet, men breddekunnskap framfor spesialkunnskap. Man bør beherske ulike sjangere og man bør ha vilje til å snakke til lesere utenfor den snevre krets av opplyste. Men først og fremst forventes det at man mener noe annet enn det alle andre mener, gjerne ta parti for vanlige folk mot makta. Kort sagt: Oppfør deg som Sigurd Evensmo.
Urolig samvittighet

"Han var min generasjons urolige samvittighet, mannen som aldri stengte seg inne og dyrket sin egen fred (...) I hele sitt liv skulle han oppleve konflikten mellom dikteren og politikeren, mellom drømmeren og stridsmannen. Den slet ham ut. Vi som var hans kamerater vet at med Sigurd Evensmos død er vår generasjons heftigste hjerte sluttet å banke", som filmmakeren og journalisten Arne Skouen uttrykte seg i 1978.
Det er i år 25 år siden Sigurd Evensmo døde. Det er 50 år siden avisa Orientering ble stiftet, hvor Sigurd Evensmo var redaktør gjennom brorparten av 1950-tallet. Det er ni år til vi kan feire hundreårsjubileum. Det er 69 år siden han debuterte med skuespillet "Konflikt" i serien Arbeiderteatret på det nå noe reduserte forlaget Tiden. Det er femti år siden boka...nei, året 1953 er ett av de få årene Sigurd Evensmo ikke utga noen bok.
Egentlig trenger man ikke et tallpåskudd for å skrive om Sigurd Evensmo. Dersom Jean-Paul Sartre var det forrige århundrets mest komplette intellektuell på kontinentet (ifølge filosofen Bernard-Henri Levy), så er Sigurd Evensmo det nærmeste vi kommer en tilsvarende skikkelse i Norge. Johan Borgen og Tarjei Vesaas var bedre romanforfattere, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle bedre opprørere, og så videre - men ingen av dem kunne måle seg med Evensmo i bredden. For hva var han egentlig? En romanforfatter, en redaktør, en journalist, en reisebokforfatter, en filmmanusforfatter, direktør i Statens filmkontroll, en essayist, en memoarist, en biograf, en fagbokforfatter, en kulturhistoriker, en spaltist, en filmanmelder, en litteraturanmelder? Og hvor hørte han egentlig hjemme? I sosialistpressa (Orientering), i kjønnsløse NRK eller i maktorganet Arbeiderbladet? Svaret er vel ganske enkelt: Han var over alt, og han var alt. Men til glede for jubilanten: "Orientering er mitt livsverk", sa han. Flere ganger.
Hvem var en av de første til å eksperimentere med science fiction-sjangeren i Norge? Riktig. Sigurd Evensmo. Først med "Gåten fra år null" (1957), dernest med "Miraklet på Blindern" (1966) som er lagt til herrens år 1984, hvor en fredskonferanse i Oslo ender lykkelig på grunn av en uventet inngripen fra oven.
Thomas Hylland Eriksen er opplagt en intellektuell - men han har skrevet én roman.

Hamargutten Sigurd Evensmo begynte sin journalistkarriere i 1930 som ulønnet lærling i Hamar Arbeiderblad. Første artikkel er datert 1. september 1930 og har den udramatiske tittelen "Olavsbilledene på Domkirkeodden". Det skulle ta seg noe opp da han året etter ble ansatt i Tiden (Arendal), og skrev sin første leder under tittelen "Ådalen er glemt" om Menstad-konflikten. Fra 1932 til 1935 jobbet han i drammensavisa Fremtiden, før han reiste til Oslo og fikk jobb ved Arbeidernes Pressekontor. Den første artikkelen der handler om sosialisten og antinazisten Nordahl Grieg, som siden skulle gi Evensmo motto og tittel til sin memoarbok "Inn i din tid". Som journalist i Arbeidernes Pressekontor handlet det ikke så mye om kirkeruiner. Evensmo fikk reise Europa rundt og kom tidlig i møte med et fenomen som skulle prege hans forfatterskap - det totalitære. Eller nazismen, om man vil. I september 1938 ble han sendt til Tsjekkoslovakia for å skildre maktkampen mellom det tsjekkiske demokratiet og Henlein-nazistene. I løpet av 16 dager sendte han rundt 40 rapporter hjem. Han opplevde hvordan nazistene provoserte og gikk til åpen kamp mot tsjekkerne, men også hvordan stormaktene sviktet landet og ga etter for Hitler ved forliket 30. september 1938. 40 år senere skrev forfatteren Kåre Holt om Evensmo som journalist på denne tiden:
"For oss som er noen år yngre, kom Sigurd Evensmo til å stå som den store journalist i årene før Den annen verdenskrig. Ung, brennende av iver og dyktig var han på stedet der det hendte - i Praha, i Sudetland, så å si i øyeblikket før Hitlers horder veltet inn. Og reportasjene hans var noe langt annet og mer enn tørre politiske betraktninger. Han skildret tingene med heftighet og hat, han så menneskenes inn-og utside, gjorde ofrene levende, gav samfunnet omkring dem liv".

Man skulle tro mannen hadde nok å gjøre i Pressekontoret, men han var i tillegg redaktør av Maidagen, satt i redaksjonskomiteen for bladet Kamp og Kultur og fast spaltist i organet til AUF, Arbeiderungdommen, hvor Trygve Bratteli var redaktør. I 1939 begynte han i Arbeiderbladet. Men underveis hadde han altså debutert som dramatiker. Det vil si: Den skjønnlitterære debuten kom langt tidligere. Den finner man i bladet Norske Gutter, en dramatisk fortelling under tittelen "Losen". Signert: "S.E. 12 år".

Sammen med redaksjonsstaben i Arbeiderbladet fulgte journalisten Sigurd Evensmo med konge og regjering nordover. Evensmo stod for den siste nyhetssendingen fra Tromsø radio før Tyskerne inntok byen. Senere vendte han tilbake til hovedstaden, men fikk skriveforbud. Det illegale arbeidet gjorde at han i 1942 måtte flykte til England, men ble arrestert om bord i en skøyte. Alle de andre 18 som ble arrestert sammen med Evensmo, ble senere henrettet. Evensmo slapp fri ved en tilfeldighet. Bare et par måneder etter frigjøringen forelå romanen "Englandsfarere" i butikken, og ble som den første krigsromanen umiddelbart en bestselger. Boka og filmen har lagt sterke føringer på hvordan vi oppfatter historien om de mange som dro med båt over til England, men det er kanskje ikke helt bra. Dette historiske belegget i "virkeligheten" har ført til at tusenvis av norske ungdom må tvangslese den på skolen. Det fører ikke alltid noe godt med seg. Romanen handler ikke bare om det gode versus det onde i krig. Ved siden av de store klassiske temaene i litteraturen – som kamp, svik, eksil, kjærlighet til individet versus kjærlighet til fellesskapet (ideene) - inneholder romanen nok av utfordringer for den moderne grubler. Hovedpersonens motivasjon for å bli en liten brikke i den store motstandkampen er ikke avsmak for Hitler eller nazismen eller okkupasjonen, som man skulle tro med Evensmos bakgrunn. Det er langt mer basalt: "Jeg vet at jeg var en død i sinnet før jeg lærte å hate, og at jeg var en fremmed gjest mellom menneskene. Som det ble annerledes mellom meg og karene på Fabrikken den kvelden jeg så!. Det var hatet som brøt ned stengslene og kjørte meg inn i rekken der jeg hørte hjemme og bestandig vil høre hjemme (...) Kanskje hatet hadde gjort mennesker av oss alle".

Og litt senere - og ta da i betraktning at boka er utgitt i seiersrusen anno 1945: "Når denne krigen en gang er forbi, blir det vel mye snakk om modige folk og feige folk, og da ville jeg gjerne vært med og sagt et og annet, om noen ville høre på meg. For jeg tror ikke så mye på mot lenger, ikke slik vi hørte om det i guttebøkene og på skolen (...) Jeg tror noen har lært å seire, og noen å stupe, men det kan hende at de som lærte å seire, stuper, og de som lærte å stupe, seierer. Fordi det er en måne på snøen, eller en hund gjør. Eller hunden tier stille, og det er svart natt". Og ett eksempel til slutt, til glede for de som etterlyser inderligheten i litteraturen eller som rett og slett setter pris på et godt avsnitt litteratur - her fra den trange båtturen: "Sekunder eller minutter? - jeg vet ikke. Jeg vet bare at det første menneske som tenkte evigheten, han tenkte i den mørkeste av alle netter, da den vesle hjernen hadde glemt at lyset ville komme igjen, og at det ville bli morgen og dag. Hele sinnet hans lyttet inn mot det store, svarte ødet for å fange selv lyden av gress-strået som slapp duggdråpen og rettet seg. Lyd er minnet om kjempende, arbeidende liv for den som ligger stille i mørket og kjenner at mørket kveler. Langsomt trenger det inn gjennom alle porer, stille, stille siver det inn i blodet og borer seg inn i de fineste vev, stille, stille velter det ned i sinnets store dype og begraver lydløst de små lysene som blafrer".

Sigurd Evensmo var en forfatter. Også med en passe stor F. Evensmo var selv for beskjeden til å påta seg en litterær fyrstekrone, men da Orientering-redaktør Kjell Cordtsen presset Evensmo til å lese om igjen Karl Martin-trilogien - "Grenseland" (1947), "Flaggermusene" (1949) og "Hjemover" (1951) – utbrøt han: "Herregud, jeg er jo dikter".

"Orientering var Evensmos livsverk. Etter at avisas prøvenummer utkom i desember 1952, var kretsen misfornøyd med den altfor lite sovjetkritiske redaktøren og Evensmo ble hanket inn til det første ordinære nummeret februar 1953 for å realisere Det tredje standpunkt. Fram til siste nummer av avisa, i august 1975, var Evensmo med - enten som redaktør eller i redaksjonskomiteen eller bare som korrigerende farsfigur. En som burde vite det, er Finn Gustavsen, og han har sagt det slik:
"I mange og lange perioder etter at han forlot den daglige ledelsen tok Orientering det meste av kreftene hans. De som kjente ham, visste hva det kostet, så høyt som han stilte kvalitetskravene til seg selv. Hundrevis av lederartikler, "lille vi" er, "Feider og finter", "Observasjoner" strømmet fra skrivemaskinen hans og fant sin uhonorerte plass i Orienterings spalter". Evensmo hadde ansvaret for flere spalter. "Feider og finter" er tittelen på en egen samling med flere spaltemeter tekst, som utkom i 1964. Men den mest berømte spalta, var "Det lille vi", som han selv beskrev slik:
""Det lille vi" symboliserte Orientering, det var vår lille stemme, vår forundring og harme, som fant ord i denne spalten. I blant kunne den være underfundig i sin påvisning av hverdagens skjulte sammenhenger, i blant drepende i sin sarkasme over stormaktsvanviddet og politikerdumhetene som åpenbarte seg i dagspressens store vi". (Helge Krog, som også skrev i Orienterting, debuterte i 1919 med teaterstykket "Det store vi" - en kritikk av de maktlojale avisene i Norge.)

I norsk litteraturhistorie har "Det lille vi" bare ett motstykke: Johan Borgens "Mumle Gåsegg", skal vi tro Thorleif Skjævesland, som i 1982 skrev forordet til en annen samling av Evensmos journalistiske tekster: "Ingen fred å finne". Det var den siste teksten han skrev, og den ble publisert i Dagbladet i en serie som skulle lukte på tidsånden fra 1970-tallet. I artikkelen trekker han linjene fra 1930-tallet til i dag, og fastslår at han siden barndommen aldri har opplevd en dag uten at det har foregått en - for ham - skjellsettende krig i verden:
"Jeg er ingen refsende moralist som vil fremheve min egen fortreffelighet som representant for verdenssamvittigheten, selv om jeg har håpet på og arbeidet for massebevegelser i Norge mot alle opprørende hendelser og skremmende utviklingstrekk gjennom den kalde og de mange hete krigenes år(...)På tross av enebolig, hytte, bil og all den andre stasen har jeg aldri greid å falle til ro i tilfredshet med "de nære ting", men i alle år kjent stanken av massedrap ute i verden. En slags selvpining, et nevrotisk trekk. Jeg vet ikke. Men slik har det vært (...) Mens jeg skriver dette, sier jeg til meg selv: Hold kjeft med den nattsvarte pessimismen! Men en drivkraft i meg svarer at jeg må prøve å få iallfall en og annen til å se virkeligheten slik jeg selv ser den".

Vurdert i ettertidens klinkende klare lys, er det tydelig at Evensmo forsøkte å påta seg rollen som hele Norges dårlige "verdenssamvittighet", og at det noen ganger bikket over i utidig moralisme og overdreven pessimisme. Med rensker man vekk de uheldigste spådommene om katastrofe fra for eksempel "Ingen fred å få", står vi tilbake med et budskap som lett lar seg overføre til dagens virkelighet: Vi tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer vår egen lommebok. Perspektivet fra 2003 gir oss også mulighet til å være blærete i forhold til Evenmos naive sosialisme, i sær slik den kommer til uttrykk i Jugoslavia-boka "Østenfor Vest og vestenfor Øst. Jugoslavia under Tito" (1956). Men leser man godt etter, finner man ut at den ofte er en forkledning for et annet navn; humanisme. Altså en slags forkjærlighet for mennesket, uavhengig av ideologi og stand. Reportasjeboka fra Jugoslavia handler ikke så mye om livet under Tito som det handler om de tyskernes overgrep mot serberne under annen verdenskrig.
Dykker man ned i ulike luftlommer i Evensmos forfatterskap, vil man trolig oppleve at man dukker opp på overflaten med interessant fangst. I "Feider og finter" fra 1964 kan man for eksempel finne relevante betraktninger om den kulturelle amerikaniseringen av Norge. "Det store tivoli" (1967) og "Vold i filmene" (1969) tilbyr aktuelle perspektiver på filmdebatter av i dag.

Men alt dette kan man tross alt finne andre steder. Der Evensmo virkelig stikker seg ut, er på et annet område: Arbeidsmetoden. Den intellektuelle arbeidsmetoden, om man vil. Han trodde på noe, og brukte de intellektuelle redskapene som var tilgjengelig. Kulturradikaleren Helge Krog er ofte blitt nevnt som et forelegg: "I flere år kom han til å stå som den største begavelse i venstresidens politiske Norge. En skarpere polemisk penn har ikke gått gjennom landet siden Helge Krog trakk seilene ned.", som Kåre Holt har sagt det.
Men hvor er arvtakeren? Ikke godt å se. Mens vi venter på den nye store begavelsen i venstresidens politiske Norge, kan vi igjen finne trøst hos den gamle (1964): "Skal vi være nødt til å innrømme at velferden legger et beskyttende fett-lag rundt samvittigheten?"
Litt, kanskje?
Publisert i Ny Tid 20. desember 2003.


Klikk her for å lese mer

Merkevarenavnet Sartre
Jean-Paul Sartre inspirerte til frihet. Og til tvang.

Av Stian Bromark, Ny TId, desember 2003


Jean-Paul Sartre var filosof, forfatter og politisk aktivist. Men ikke bare det. Han var kanskje først og fremst et ikon for generasjon av ungdom i alle aldre over hele verden. For millioner av mennesker representerte Sartre opprøret, meningen med livet og veien framover. Sartre var like stor som han var liten, like forførende som han var stygg og like klarsynt som han var halvblind. De som kjempet for frigjøring i Algerie, kunne finne støtte hos Jean-Paul Sartre. Og de som kjempet for å bevare det kommunistiske diktaturet i Sovjetunionen, på Cuba eller i Kina, kunne likeledes få hjelp av sin Sartre. Frihet og tvang - så ullen går det an å være for en politisk aktivist. Er det rart mannen ikke blir lest lenger?

Renessanse
Vel, det var for tre år siden, da den franske filosofen og forfatteren Bernard-Henri Lévy publiserte sin kritikerroste bestselger "Sartre. The Philosopher of the Twentieth Century". Denne høsten ble boka oversatt til engelsk og utgitt som et ledd i introdusere Lévy for det amerikanske markedet. (Sammen med boka "Who Killed Daniel Pearl?", som jevnt over har fått mye juling.) Boka er altså gammelt nytt, men slik må det nesten være for de av oss som ikke er intellektuelle nok til å lese tjukke biografier på fransk. På den andre siden: Da Lévy publiserte sin Sartre-biografi, var det ingen som var interessert i Sartre lenger.

Siden 2000 er det forandret, skal vi tro det amerikanske tidsskriftet The Chronicle of Higher Education. Lévy var startskuddet for en ny Sartre-renessanse og de siste to årene har det utkommet et dusin nye bøker om Sartre i USA. Foreløpig ser det ut som om han opplever en mer overbevisende renessanse i USA enn i sitt eget hjemland. Det blir holdt konferanse etter konferanse om Jean-Paul Sartre i USA. Det er ikke bare middelaldrende, nostalgiske menn som dukker opp, men mange unge også – afroamerikanere, studenter og nyfeminister. Sartre kan opplagt brukes som en nøkkel til å forstå det tjuende århundret, men kanskje gir han innsikt om fremtiden også?
Ja, skal vi tro Bernard-Henri Lévy.

Ambivalens
Lévys Sartre-biografi er langt fra noen biografi i tradisjonell forstand. Lévy bryr seg null og niks om kronologi, lite om barndommen, knapt noe om privatlivet hans i det hele tatt. Lurer man på om Sartre egentlig var homofil eller hvor mange elskerinner han hadde, så må man lete andre steder. Lévy bruker og misbruker ikonet for å skrive essayistisk om mennesker og trender i det forrige århundret. Sartre er hovedpersonen, men han må finne seg i å bli utfordret av andre franske størrelser, ikke minst Lévy selv. Sartre i "Sartre" er Lévys Sartre. Hvem man lærer mest om, er det ikke alltid godt å si. Lévy, i likhet med 50.000 andre mennesker, var tilstede på begravelsen i 1980. Selv 20 år seinere vet ikke Lévy hvorfor han var tilstede, han vet ikke om han verken da eller nå liker Jean-Paul Sartre.
Denne ambivalensen bærer de 500 sidene preg av. Det er forståelig sett fra Lévys ståsted. Lévy gjorde karriere som nyfilosof ved å angripe den marxistisk-inspirerte totalitære tenkningen på venstresiden i fransk åndsliv. Lévy banet seg vei ved å dytte Sartre og likesinnede til side. Sartre slutter der Lévy begynner.
Sartre og Lévy er altså i utgangspunktet så forskjellige som det er mulig å bli (også av utseende, gitt). Men Lévy tar sin humanisme på alvor, og går til møtet som om de var blodsbrødre. Jøden Lévy avslutter til og med boka med en drøfting av hvorvidt Sartre mot slutten av sitt liv var i ferd med å slå inn på jødisk mystikk.

Ville bli berømt
Jean-Paul Sartre ble født inn i et småborgerlig parisisk hjem i 1905, men faren døde kort tid etter og moren måtte derfor flytte hjem til sin far, Karl Schweitzer (Albert Schweitzers onkel) som drev en språkskole i Paris. Huset var preget av musikk og litteratur, og einstøingen Sartre begynte tidlig å forberede seg på et liv som berømt åndsmenneske. I 1929 tok han embetseksamen i filosofi ved École normale supérieure som beste kandidat i kullet. Etterpå figurerte han som lærer på diverse på skoler, før han debuterte med romanen "Kvalmen" i 1938. Foråret 1940 deltok han i krigen, ble tatt til fange og tilbrakte et år i en leir i Tyskland. Mens han før hadde konsentrert seg om psykologi, ble han etter hvert like opptatt av samfunn, historie og politikk, noe som etter hvert skulle manifestere seg i det livslange ungdomsopprøret. I 1945 medstiftet han det radikale kulturelle og politiske tidsskriftet Les Temps modernes. Hans første filosofiske hovedverk, "Væren og Intet", kom to år tidligere. Der utformer Sartre sin eksistensielle situasjonsfilosofi; vi forstår verden slik vi lar den fremtre og vi velger visse muligheter i situasjoner blant andre. Dette valg kan ikke begrunnes ved noe annet enn vår frihet. Her oppstår angsten og vi blir svimle av vår individuelle frihet. Marxistene angrep hans filosofi som "borgerlig idealisme", noe som gikk inn på Sartre. Etter hvert begynte han arbeidet med å forene marxismen med eksistensialismen. Individer kan gjenfinne sin egen handling i andres og gå sammen og danne grupper og organisasjoner for å fronte en felles fiende. Da blir ikke de andre De Andre, men den samme som en selv. Dette samfunnssynet overførte Sartre også på litteraturens område. I "Forsvarstale for de intellektuelle" (1966) fastholder han at kunsten må være engasjert og omhandle friheten og dens situasjoner. Han hadde med andre ord ikke sans for den Baudelaire-inspirerte ideen om kunst for kunstens skyld.

I 1973 ble Sartre nærmest blind. Den store helten måtte leies på fortauene og få sitt kjøtt skjært opp på restaurant. Han samarbeidet med sin sekretær om å utgi en bok i dialogform, som ble offentliggjort våren 1980, like før han døde. Der går Sartre tilbake på de fleste av sine grunntanker. Snåling.

Jordnær filosofi
Frankrike var en intellektuell slagmark etter annen verdenskrig. Så å si ingen av de franske kjempene overlevde krigen sett med intellektuelle øyne. Louis-Ferdinand Céline havnet på den gale siden, Paul Morand forble i eksil, André Breton hadde ikke lenger et surrealistisk publikum, André Malraux endte i maktens hender som minister for de Gaulle - en klassekampforræder. Den eneste som reiste seg, var Jean-Paul Sartre. Berømmelsen nådde uante høyder. Han dro til Kina i 1955 og ble tatt imot som en offisiell representant fra den franske stat. Selv ikke hans fiender bestred hans enestående posisjon. Fanon, som skrev "Jordas fordømte", kalte Sartre en "levende gud" og fortalte at han ikke skrev et ord uten å ha Sartre i tankene.
I Frankrike var det bare én som kunne konkurrere med Sartre i internasjonal berømmelse, og det var Charles de Gaulle. Men ei heller den franske presidenten var i tvil om hvem som var størst: "Man arresterer ikke Voltaire!" sa han da politiet ville gripe inn mot en demonstrasjon i 1970-årene. Charles de Gaulle kalte Sartre "mester", Sartre svarte med å sammenligne de Gaulle med Hitler.

Sartres fremste fortjeneste, skal vi tro Lévy, var at han flyttet filosofien ned på jorda og fikk den til å angå alle mennesker. Virkemidlene var en tabloidvennlig stor kjeft, men suksessen bunnet også i at Sartre benyttet ulike sjangre for å nå ut til publikum. Han var journalist, romanforfatter, biograf, essayist, litteraturkritiker, dramatiker, filosof, spaltist, og så videre. Med Lévys ord:" Sartre var den komplette intellektuelle". Folk forventet ting fra Sartre som de knapt har forventet av noen siden, verken fra politikere eller fra intellektuelle. Og Sartre svarte med å si at målet med skrivingen var å forføre kvinner. (Høres ut som noe Woody Allen kunne sagt)
Mange kunne gjøre ham rangen stridig som romanforfatter eller som filosof. Det var for eksempel Maurice Merleau-Ponty som var den filosofiske stemmen bak Les Temps modernes, og ofte også den politiske føreren i kretsen. Albert Camus var en større forfatter enn gullgutten, noe selv Sartre innrømmet da han rangert "Den fremmede" blant forrige århundrets mesterverker, men Camus var en lettvekter som filosof. Maurice Blanchot var en mer helhjertet politisk aktivist enn Sartre, Georges Bataille en bedre forfatter igjen. Men ingen nådde Sartre til knærne når det gjaldt bredden i engasjementet og stilkunstene han mestret. Onde tunger ville ha det til at Sartre var dårlig i alt, og god i ingenting, men det er ikke Lévy enig i. Gjennomslagskraften tyder på noe annet. Også her er det mulig Lévy taler for sin syke mor, for kritikken som alltid reises mot popstjerna Lévy, er nettopp at han er en udugelig fagmann. Vellykkede popularisatorer får ofte høre det.

Litt bom
Sartre var sin tids ubestridte stjerne. Ingen over, ingen ved siden av. Sartre gikk imidlertid av moten utover på 1980-tallet. Selv om et dusin mennesker fortsatt besøker gravplassen daglig, er han ikke hva han en gang var. Da den verste radikale bølgen som hjemsøkte Europa på 1960- og 1970-tallet hadde gitt seg, ble Sartre disskreditert sammen med andre kommunistiske flørtere. Sartre var et varemerke som solgte frihet, men som også var uheldig med noen av markedsføringsstuntene sine - sett i ettertidens lys: "Friheten til å kritisere er total i Sovjetunionen", som han sa til Libération på 1950-tallet.

Derimot kan mye tyder på at Sartre er verdt et nytt gjensyn i dag. Ideen om at mennesker har valg, og ikke trenger å underkaste seg dominerende føringer, enten de ble lagt i barndommen eller kommer fra det kapitalistiske systemet, kan ha appell langt utover antiglobaliseringsbevegelsen. Også ideen om at litteraturen bør engasjere, synes i være i samsvar med tidens krav til det skjønne. Der han åpenbart kan være et forbilde for intellektuelle på 1990-tallet, er i forhold til hans brede engasjement. Hadde han forblitt på parnasset for selvtilfredse spesialister, kunne han trolig seilt opp som en betydningsfull filosof til glede for sine kollegaer. I stedet valgte han å gå inn i sin tid, opp på barrikadene og argumentere med de våpnene som var til rådighet. Det kostet ham mye. På slutten av sitt liv, etter at han ble blind og ikke kunne bruke sitt fremste filosofiske verktøy - blikket – fortalte han at han stort sett var misfornøyd med det meste han hadde skrevet: "Mine verk er mislykkede; jeg fikk ikke til å si det jeg ville si eller på den måten jeg ville si det".

Mye tyder også på at den antireligiøse Sartre åpnet seg for det metafysiske, ja, til og med jødedommen, mener Lévy. Han gjorde det - spørsmålet er hvor bevisst det var. Lévy mener det lå en opplagt søken i bunn, mens for eksempel den norske sosiologen Dag Østerberg mener at Sartre enten var utilregnelig eller at manuset var forfalsket og/eller skrevet under press fra sine gode jødiske venn Benny Lévy (Pierre Victor).
Sartre selv var i hvert fall klarsynt nok til å innse at: "Folk vil snakke annerledes om meg dersom vi publiserer denne boka". Selv motstanderne av Sartre ble satt ut og lurte på hva som skulle skje nå som Sartre selv var blitt mer grunnleggende anti-sartre enn de noen gang hadde vært. Kanskje er det ikke bare Hamsun som er en gåte.
Publisert i Ny Tid 13. desember 2003.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun